Planen min virker

Bokhyllla mi. Dette er en del av forsvarsplanen min. Den holder meg innenfor den gode sonen.
Dette er en del av forsvarsplanen min. Den holder meg innenfor den gode sonen.

De siste innleggene mine har handlet om hvordan en kan takle Covid-19 og den unntakstilstanden vi har i øyeblikket. Dette har mye med toleransevinduet å gjøre, en teori innen psykologien som forklarer hvordan hjernen og kroppen reagerer på motgang, stress, ubehag etc. Det er en sone i midten, toleransevinduet, der vi kan takle de fleste utfordringene i livet. Dag Nordanger, som er psykologspesialist ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), omtaler det som å være optimalt aktivert når en er innenfor vinduet sitt (alle har sitt eget, individuelle vindu). En kan da konsentrere seg, lære og være til stede i situasjonen.

En kan derimot være overaktivert (hyper-aktivert) eller under-aktivert (hypo-aktivert), noe som kan forårsake angst/panikk eller en følelse av tomhet/emosjonell nummenhet. De fleste har nok perioder da de havner utenfor vinduet sitt, for det er ikke lett å holde seg innenfor når en opplever vanskelige ting. Poenget er at en finner tilbake igjen, og det er ulike teknikker en kan bruke for å klare det.

De to sonene utenfor vinduet er grunnleggende strategier vi har fra vi er små barn. Fight/flight handler om å bekjempe en trussel eller å flykte hvis det første ikke er mulig, og hvis heller ikke det fungerer, kan en stenge seg inne i seg selv. Konsekvensen av at en ikke klarer å regulere seg ned eller opp, og dermed holde seg innenfor vinduet sitt, er at vinduet blir smalere. Det skal mindre til for at en blir over eller underaktivert.

Den situasjonen vi har med Corona-viruset kan gjøre oss utrygge, og denne teorien er derfor relevant. Hvordan takler vi dette? Hvordan kan vi bli trygge igjen? Det er ulike former for terapi som hjelper, og det er noen som har hatt god nytte av mindfulness. Jeg bruker en god porsjon sunn fornuft. Alle eksperter som har uttalt seg om Coronaviruset har sagt at det er mange som kan ha atypiske eller ingen symptomer, selv om de er smittet. Jeg er generelt skeptisk til å følge med på nyhetene hver dag, hele dagen i denne situasjonen. Det gir bare næring til de negative følelsene, for en kan få inntrykk av at et par hundre tusen nordmenn kommer til å dø. Det er et tall en kan få hvis en regner ut dødeligheten basert på bekreftede smittede og antall døde. Ekspertene sier det samme som sunn forbuft burde fortelle oss, at det er langt flere smittede enn de bekreftede tallene tyder på. Det er fordi mange ikke kjenner noen særlige symptomer, og de blir derfor ikke en del av noen statistikk.

Vi skal likevel være forsiktige og følge rådene, for vi vet ikke hvem dette vil ramme. Det er ingen grunn til panikk, men vi må være forsiktige fordi det er så mange som ikke er det. Jeg handler stort sett bare mat klokka 7 om morgenen fordi det er så mange som ikke respekterer en meter-regelen. Jeg har opplevd at noen kunder presser seg inn i det samme rommet jeg er i, uten noe forvarsel. De skal ha noe fra hylla der jeg står, men kan ikke si så mye som et unnskyld. Dette er vanlig norsk atferd, men det burde ikke skje i disse tider.

Jeg liker ellers å lese, spille brettspill, lytte til musikk, skrive, og være sammen med familien. Dette er ting som fungerer for meg. Det er ikke bare en strategi jeg følger under vanskelige tider. Det er det jeg gjør til vanlig også, så livet har ikke forandret seg så mye de siste par ukene, samtidig som det har det. Jeg håper verden kommer tilbake til det normale snart, men i mellomtida skal jeg gjøre det jeg kan for å være der når det skjer.

Det er mulig å lage gode minner nå også. Tenk deg at du lager ei tidslinje gode opplevelser på den ene sida av streken og negative på den andre. Vi har mulighet til å legge til en del gode under denne vanskelige perioden også. Det kan komme noe bra ut av dette, selv om det er tragisk tid for noen familier.

Autisme i krisetider

De dramatiske Covid-19 nyhetene har stått i kø de siste dagene, og regjeringen har nettopp vedtatt de mest ekstreme og inngripende tiltakene i Norge siden Den andre verdenskrig. En kan få angst av mindre. Det beste vi kan gjøre, bortsett fra å følge de offentlige rådene, er å styrke immunforsvaret, og å reflektere over de valgene vi tar. Det er ikke meningen å høres belærende ut, men det blir aldri feil å tenke over det vi gjør og sier.

Jeg var i butikken i går for å kjøpe kjøttdeig til kveldens pizza. Jeg kan ikke påstå at jeg er forelsket First Price kyllingkjøttdeig eller Xtra grillpølser, men det var det eneste kjøttet de hadde igjen et par timer etter Regjeringens pressekonferanse. Det kan se ut som at panikken har tatt over, men den største direkte virusfaren er sannsynligvis for mennesker med nedsatt immunforsvar. Myndighetene håper nok å forlenge dette utbruddet, fordi det vil føre til færre innleggelser samtidig. Det ukjente er alltid skremmende, og det som bekymrer denne gangen er at ingen vet mye om Coronaviruset. Det er likevel rimelig å anta at dødeligheten er ganske lav, siden antall smittede sannsynligvis er langt høyere enn det offisielle tallet. Det er fordi mange har atypiske eller ingen symptomer.

Den største faren er panikk. Jeg skrev et innlegg for et par år siden om autisme i et darwinistisk perspektiv, og det er ingen tvil om at mange vil gjøre det dårligere hvis vi følger et «survival of the most adaptable» prinsipp. Det er ingen som tenker inkludering hvis det er snakk om å kjempe om færre ressurser enn vi hadde tidligere. Det er noen som hevder at det er lettere å være annerledes enn noensinne, at det er en inkluderende holdning tidligere generasjoner ikke har opplevd. Det er ikke alle som har erfart dette, og det er ingen garanti for at det skal fortsette for de som har hatt gode erfaringer.

Jeg er på ingen måte en alarmist, så jeg skal ikke legge ut om mulige konsekvenser for verdensøkonomien, men jeg tror på å være forberedt. Det er noen eksperter som mener at Covid-19 vil bli komme tilbake som en sesonginfluensa, og det blir kanskje et viktigere utbrudd. Vi klarer det denne gangen, men hva blir kostnaden, og hvor mange ressurser har vi til rådighet neste gang? Hvor mye toleranse og tålmodighet er det igjen for de som ser friske ut, men som ikke fungerer like bra som andre? Det er kanskje for tidlig å spørre om det nå, for vi har noe langt mer akutt å takle i øyeblikket, samtidig som vi må tenke på det nå. Vi må tenke på hvordan våre handlinger påvirker andre, og hvordan det kan forandre utfallet.

Det snakkes i disse dager om at dette er en dugnad. Dette er fellesskapets respons på en ytre trussel, og da er de langsiktige konsekvensene i aller høyeste grad relevante. Dette blir en langvarig respons og vi løser det ikke gjennom kortsiktige løsninger. Vi løser det gjennom å klare oss mest mulig alene, og gjennom å hjelpe familie og naboer. De som tidligere ropte høyt om navere kan fort havne i samme situasjon nå. Jeg håper de husker det når hverdagen kommer tilbake.

Jeg skrev forøvrig et innlegg om autisme og beredskapsplaner for 1,5 år siden. Les Beredskapsplaner.

Du sitter kanskje igjen med et spørsmål. Hva har bildene med beredskap å gjøre? De er ikke direkte relevante kanskje, men jeg liker alternativer, og i en situasjon som den vi har nå kan det være lurt med «off the grid» aktiviteter. Litteratur og brettspill er ypperlige ting å gjøre sammen (for en familie), ikke minst når en vil gjøre noe mer oppbyggelig enn å se på nyheter 15-17 timer per dag (den tida de fleste er våkne).

Nyheter fra bunkeren

 

Jeg gikk gjennom noen perioder for noen år siden der jeg hørte mye på amerikanske talk radio. Jeg oppdaget at det var en god del shows som opererte i grenseland, og noen krysset grensa til det paranoide. Det var som at de observerte verden fra sitt skjulested i en bunker, og det stemmer kanskje at de gjorde det.

Jeg har vært ganske forundret over medias dekning av Corona-viruset (Covid-19), og det har vært mange av den typen nyheter som guvervøren i New York delte på Twitter. Det gir egentlig mening i hans tilfelle, for selv om det generelt høres i overkant dramatisk ut, er en «state of emergency» i USA nødvendig for at delstaten og føderasjonen skal kunne tilby hjelp lokalt. Det er likevel noe med måten denne krisa har blitt kommunisert på som ikke gir helt mening.

Media har generelt valgt en dramatisk vinkling fra starten av. Dette har ikke blitt beskrevet som den verste epidemien siden spanskesyken; dette har vært langt verre. Covid-19 kommer til å mutere, og det er mulig den utvikler seg til noe farligere, men er det beviser for at viruset utgjør noen trussel i dag? Det siste jeg leste var at 100 000 mennesker hadde blitt smittet på verdensbasis og at snaue 3 400 hadde dødd. Det er tragisk, og jeg prøver på ingen måte å bagatellisere dette, men Verdens Helseorganisasjon publiserte i desember 2017 estimater som anslo at 290 000-650 000 menesker dør av de andre typene influensa hvert år. Det er mulig vi når de tallene for Covid-19 også, men hvis vi skal tro den informasjonen vi har i øyeblikket, er det ikke mulig å hindre smitte. Da bør fokuset være på å overleve, altså på å styrke immunforsvaret.

Haugesund ser idyllisk ut fra en skytestilling 75 år etter at den ble forlatt. Byen er mindre idyllisk når en kommer nærmere.
Haugesund ser idyllisk ut fra en skytestilling 75 år etter at den ble forlatt. Byen er mindre idyllisk når en kommer nærmere.

Jeg har sett noen overskrifter der media ser ut til å være overrasket over at noen nordmenn hamstrer hermetikk, vann og hånddesinfeksjon. De har presset på for å spre en uro i befolkningen, og en god del av informasjonen har vært villedende, og nå ser vi konsekvensen av det. Karmøy kommune avlyste f.eks. en fotballturnering for barn denne helga, og trenerne fikk beskjed like over midnatt, mindre enn åtte timer før de første kampene skulle starte. Det er unødvendig dramatisk.

Når det gjelder inkubasjonstid skal den være på opp til 14 dager, men det har blitt rapportert om at den kan være opp til 27 dager. En kan altså bli syk lenge etter at en ble smittet, og da kan en spørre seg hvor effektivt det er å plassere folk i karantere eller stenge en videregående skole i to uker. Det har nettopp skjedd med Vinstra vgs i Nord-Fron, der fire av kommunens 5 700 innbyggere er bekreftet smittet, og 100 personer er satt i karantene.

Mens nyhetstrykket var på sitt sterkeste hørte vi bl.a. om en lege på Ullevål sykehus som jobbet i fem dager etter at han ble syk, både på Ullevål og på en privat klinikk. Hvis vi tenker statistikk høres tallene ganske dramatiske ut. Det første tilfellet i Norge ble bekfreftet den 26. februar. Dette økte til 19 tilfeller (fra nyhetssak 2. mars), og det nyeste tallet jeg kjenner til er 147. Dette vil se ganske dramatisk ut på en graf, men når en tenker på at det er en del syke som har hatt kontakt med mange mennesker, kan en spørre seg hvor alvorlig dette er.

Hvis vi skal tolke media og myndighetenes håndtering av dette, må en spørre seg om det er noe de ikke forteller oss. Influensa er generelt ganske farlig, så en skal absolutt ikke ta lett på denne type virus. Det dør, ifølge Folkehelseinstituttet, i gjennomsnitt 900 nordmenn av influensa hvert år (det kan være store variasjoner, og estimatet for 2017-2018 var på 1400). Vi er et godt stykke unna.

Jeg kunne ønske meg en fornuftens stemme, en som kommuniserte ekte nyheter og ekte vitenskap. Det hadde stilnet stemmene fra bunkeren, og økt sannsynligheten for at flere overlevde. Det er kanskje ikke mulig å hindre at en stor del av befolkningen blir smittet, for det er det som så og si alltid skjer med influensa. Det er kanskje nyttigere å fokusere på å overleve enn å hindre smitte. Det er noen unntak, for det finnes grupper med et så kompromittert immunforsvar at deres eneste håp er å unngå smitte, men det gjelder ikke for de fleste. Det er de sårbare som bør være i karantene, det er de vi bør bruke ressurser på, ikke alle de andre.

Den største faren i øyeblikket er panikk, og potensialet til å overvelde helsevesenet. Jeg er i utgangspunktet ikke bekymret for at vi som samfunn ikke kan takle denne type utfordringer under normale omstendigheter, men dette kan bli en vedvarende unormal situasjon. Vi har sett en kraftig synkende solidaritet de siste årene. Det er ikke mange som bryr seg om andre, og det er en større fare enn Covid-19. Vi er problemet. Vi må ta dette viruset alvorlig. Det kan drepe minst like mange som de andre influensa-typene, men det beste svaret fra oss er å ta fornuftige valg, men det er en fare for at vi ikke gjør det nå.

Vi går mot vår og det vil formodentlig bli en gradvis forbedring de neste ukene, men når vi har fått dette på nok avstand til å formulere en konklusjon, er jeg ikke sikker på at Covid-19 blir vurdert som den største trusselen. Hvis verdensøkonomien er truet, hvor mye ble direkte forårsaket av sykdom, og hvor mye av skaden kan spores tilbake til redde, egoistiske mennesker? Det er en digresjon, men jeg har vært en lidenskapelig science fiction-leser siden barndommen, og mange av disse historiene handler om first contact. Hva gjør vi den dagen vi oppdager at vi ikke er alene? Er de andre en trussel og hvordan skal vi forsvare oss?

Det er ikke sikkert vi trenger en ekstern trussel. Vi er vår egen fiende. Influensa muterer. Det er virusets natur å forandre seg, og det kommer til å skje denne gangen også. Den største trusselen er kanskje at vi bruker opp ressursene nå, og at vi ikke er klar til den bølga vi burde ha fokusert på hele tida. Det kan altså være ressursmangel som gjør oss sårbare til slutt; ikke selve sykdommen.

Jeg skulle ønske vi hadde den fornuftige stemmen som fikk stemmene fra bunkeren til å stilne. Vi må rett og slett komme oss ut av bunkeren.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har forøvrig laget ei liste over ting vi alltid bør ha hjemme. Det handler ikke om å hamstre, men om å være forberedt på kriser. Les mer på nettstedet Sikker hverdag. Det handler om å ta vare på flere enn oss selv.