Etikk i møte med korona

Togskinnene deler seg. Hvilket spor kjører vi på?
Hvilket spor kjører vi på? Foto: Pexels

Jeg så en ganske fornøyelig serie på Netflix for noen måneder siden, The Perfect Place. Den handlet om en demon, spilt av Ted Danson, som hadde fått klarsignal til å gjennomføre et eksperiment. Dette gikk ut på at de laget en liten by som skulle være himmelen, og de plasserte fire mennesker der etter at de døde. Disse fire trodde de hadde kommet til himmelen, men planen var å finne nye, oppfinnsomme måter å pine dem på. Det gikk ikke helt etter planen, men jeg skal ikke kommentere serien direkte. Jeg nevner den fordi en av metodene denne demonen brukte var å utsette Chidi Anagonye, som var professor i etikk og moralsk filosofi før han døde, for «trikke-problemet.»

Dette er et klassisk filosofisk tanke-eksperiment der en har valget mellom to typer etikk, deontologisk/pliktetikk og utilitarisme. Den første mener det må være absolutte regler som vi aldri kan vike fra. Det spiller ifølge dette synet ingen rolle hvordan utfallet blir. Det er f.eks. galt å drepe uansett, og det spiller ingen rolle om mordet kan redde flere mennesker. Den andre retningen hevder at en handling bare er etisk rett hvis utfallet eller konsekvensene er optimale for flest mulig. Det som gir størst mulig lykke for flest mulig er dermed gode handlinger. Tanke-esperimentet går ut på at du kjører en trikk, og du ser fem mennesker som er lenket til skinnene, ute av stand til å flytte på seg. Du har en spake, og du kan skifte spor ved å dra i den, men du oppdager at det er en person på det andre sporet også. Du har dermed to muligheter. Du kan velge å ikke gjøre noe, og dermed drepe fem mennesker. Det andre valget vil drepe ett menneske, og dermed redusere konsekvensene. Det er mange muligheter til å gjøre det mer komplisert, f.eks. at den ene personen er noen du er glad i.

Dette eksperimentet har plutselig blitt veldig aktuelt. Vi kunne ha valgt å ikke gjøre noe med Covid-19, og det er noen de siste dagene som har forsvart den tankegangen. De mener den økonomiske prisen for de unge, og for framtidas generasjoner blir for høy. Det var delvis det de prøvde på i Sverige, og jeg tror de hadde de samme tankene i UK i en kort periode. Det virker logisk i utgangspunktet, for hvis mange nok blir syke, blir de immune mot Covid-19. Det er flere problemer med den tankegangen. Det er for første ingen garanti for at en blir immun. Jeg har derimot lest uttalelser som tyder på at en kanskje vil få en viss immunitet, og at den vil ha en begrenset varighet. Det er med andre ord ingen som kan si noe sikkert. 

Vi vet rett og slett ikke konsekvensene av å ikke handle, like lite som vi vet konsekvensene ved å handle. Det er langt flere som har såkalt underliggende årsaker enn noen er klar over, og konsekvensene av å handle for seint kan bli at unødvendig mange dør, og at helseveneset blir fullstendig overveldet, noe som kan tvinge legene til å ta umulige valg. En annen annen konsekvens kan være økt fattigdom fordi mange familier kan miste inntektene sine helt uten forvarsel.

De færreste av oss trenger å bli værende på skinnene. Vi kan i stor grad unngå smitte ved å holde oss borte fra restauranter, butikker og apoteket, men dette handler også om hvor mye et liv er verdt. Tenk deg at 0,01 prosent av verdens befolkning dør. Det høres ikke mye ut, men det er faktisk nesten  800 000 mennesker. Det tilsvarende tallet for Norge er drøye 500 mennesker. Det er ikke mye i den store sammenhengen, men disse menneskene betyr mye for en god del andre, og de vil nok si at 10 eller 20 år til er verdt mye for dem.

Når det gjelder samfunnnets svar på denne trusselen, er det umulig å si hvilket spor vi kjører på. Den offisielle tankegangen er kanskje at vi skal drepe den ene framfor de fem på det andre sporet, men i realiteten er det ingen som vet hvilket spor vi er på. Dette har nok like mye med plikt å gjøre. Det er en plikt å redde alle. Det er ikke mulig, men en skal i alle fall prøve. På et eller annet tidspunkt må en kanskje tenke på konsekvenser. Da må en tenke på hva en må gjøre for for å redde flest mulig. Det kan rett og slett hende at at en må vurdere hvem det er verdt å redde. En velger på en måte å drepe én for å la fem andre leve.

Prisen for de avgjørelsene andre tar for oss i disse dager kan bli høy. Vi har ikke så mye valg, men det er ikke sikkert alle føler like stor takknemlighet i etterkant. Det er et fåtall mennesker i disse dager som skal ta noen avgjørelser som kan få store konsekvenser for mange av oss. Noen kommuner vil åpne idrettsanleggene og skolene igjen, selv om de ikke egentlig vet noe om utfallet. Mange vil takke dem hvis det går bra, motsatt hvis vi ser en dramatisk forverret smittesituasjon. Dette vil uansett ha konsekvenser i lang tid, og det er mange som frykter at verden vil se ganske annerledes ut.

Etikk er ikke lett, samtidig som det er det. Den kristne etikken er ikke så vanskelig å forholde seg til i utgangspunktet, for vi har noen få prinisipper å forholde oss til. Det er samtidig vanskelig for noen mennesker å gi fra seg makt, noe som gjør det vanskelig å være det teologien sier at vi skal være. Vi liker å ha enkle svar, men etikken gjør det sjeldent enkelt for oss. Vi leter alltid etter et annet og bedre svar. Det beste svaret er kanskje ikke tilfredsstillende nok for mange. Det svaret sier at det er mye smerte i livet, samme hva vi gjør, og at det er gjennom solidaritet vi overlever.

Vi har to muligheter. Vi kan velge soidaritet under og etter krisa, men vi kan velge det motsatte også. Land og individer kan føle seg tvunget til å tenke hovedsakelig på seg selv (vi gjør allerede det i stor grad), og situasjonen kan bli mye verre for fattige, i Norge også. Det er ikke sikkert velferdsstaten overlever. Jeg håper det bor noe i oss. Jeg håper vi har resiliens til å takle den første store testen. Vi har en tendens til å tenke på konsekvensetikk, der utfallet bestemmer om handlingen var god eller ikke. Det er også noen som støtter seg til sinnelagsetikk, d.v.s. at handlingen er god hvis den er godt ment. Vi burde kanskje tenke mer på plikt, selv om det ikke alltid føles bra.

Det er mange valg andre tar for oss i disse dager, men det er fremdeles noen igjen til oss. Vi bør reflektere litt over etikken før vi bestemmer oss.

Om å finne fellesskapet sitt

Hjembyen min. Den er som en hjerne der husene er cellene og veiene er trådene mellom dem. Hva skjer når samholdet forsvinner?
Hjembyen min. Den er som en hjerne der husene er cellene og veiene er trådene mellom dem. Hva skjer når samholdet forsvinner?

Vi har fulgt Covid-19 rådene fra dag én i familien min. Norske mydigheter, sammen med Verdens helseorganisasjon fokuserte innledningsvis på at dette ikke var så farlig for folk flest, og de har sannsynligvis fremdeles rett i det. Men. Vi isolerer ikke oss selv bare for å redde oss selv. Vi gjør det for å redde flest mulig i risikogrupper. Hvem er de?

Jeg er ikke ute etter å skremme folk, men med mindre vi har gått aktivt inn for å styrke immunforsvaret, og for å redusere konsekvensene av de miljøgiftene og det stresset vi hele tida blir utsatt for, kan ingen ingen av oss vite med sikkerhet. Poenget når det gjelder Corona-viruset er at vi må følge de strenge påbudene om sosial isolasjon fordi vi kan bli syke, og enten vi har symptomer eller ikke, kan vi drepe andre. En av de mest populære emneknaggene på Twitter i øyeblikket er #StayHomeSaveLives. Det høres kanskje brutalt ut, men det er delvis opp til oss hvem som havner i en respirator. Vi kan redde mennesker og vi kan drepe dem.

Grunnen til at noen havner i en respirator er at de ikke får puste. Lungene fylles opp med væske, og en får dermed ikke oksygen inn i lungene. Det finnes foreløpig ikke noen annen behandling enn en pustemaskin, og et håp om at hevelsen går ned igjen. De færreste dør av Covid-19. Det er heldigvis svært få som dør, men denne videoen forklarer hva som skjer med de som taper denne kampen:

 

Det er aldri bra å dø, men dette er spesielt brutalt. Jeg har sansynligvis observert Covid-isolasjonen strengere enn de fleste, men jeg blir ganske provosert når jeg ser at andre gir blaffen. Jeg har sett og hørt om folk som insisterer på at livet skal gå som normalt. De tror dette er en ferie. Jeg har startet å handle mat klokka 7 om morgenen fordi det er mange som gir blaffen i en meter-regelen.  Det er ikke uvanlig at mens jeg leter etter noe i ei hylle, kommer det plutselig en kunde som presser seg inn i det rommet jeg befinner meg i. Det er snakk om en som skal ha noe fra hylla der jeg står, men det er jo mulig å si f.eks. «unnskyld» eller «har du noe imot at jeg henter noe fra hylla her?»Det er bare et lite eksempel, men det er mange, langt mer graverende tilfeller.

Vi har sett under denne krisa at det er individer som ikke ønsker det samme som myndighetene, og at kommuner aktivt går inn for å motarbeide regjeringens planer. En kan spørre seg om hvor fellesskapet er. Hva er egentlig et fellesskap? Mange tenker nok på ord som samhold, identitet, integrering, interaksjon og allianse når de hører ordet fellesskap. Vi vet at det ikke er så enkelt. De som har en diagnose eller som har en annen etnisitet, religion, kjøpekraft eller livsstil enn normen vet litt om hvor vanskelig det kan være å finne tilhørighet i storsamfunnet, lokalt eller nasjonalt.

Vi har sett de siste par ukene også at landet er delt i to. Det er mye en kan si om Nord-Norges karanteregler, men en kan lure på hva som hadde skjedd hvis det var noe annet dette dreide seg. Jeg håper det aldri skjer igjen, men krig, økonomisk kollaps, eller klimakrise er ikke et usannsynlig framtidsscenario. Kommer vi til å være én, kommer vi til å stå samlet, og kommer vi til å regne alle nordmenn som nordmenn? Jeg håper svaret er ja, ikke bare når det er vi som krever hjelp..

Det er flere metaforer som brukes om samfunnet. Den vanligste jeg vokste opp med var smeltedigel, men jeg liker den ikke. Den innebærer at alle blir smeltet om, altså at de mister alt de en gang var. Noen liker pizzaen bedre, for da beholder en mer av egenarten sin, men en blir fremdeles skjult av osten (og hvem får være osten?). Jeg liker salatbolla best. En beholde egenarten sin, samtidig som en er med på å skape noe nytt og spennende. Da er spørsmålet hvilken salat vi er. Jeg er ikke overbevist om at vi er en god en. For å holde meg til bildet, liker jeg særegne smaker. Jeg har gjerne svarte oliven, rå løk og fetaost i salaten, og ikke minst en dressing med mye eddik i. Det er noen som velger disse vekk fordi de ikke liker smaken eller konsistensen. Hvis vi overfører dette til virkeligheten kan en undre seg over hvem vi plukker ut av salaten.

Dette er en oppfordring til alle, også de som føler seg friske. Dette handler ikke bare om deg. Det handler ikke om at du skal få den våren du hadde sett for deg. Det handler ikke om grilling i skogen, fotball på kommunens/klubbens fine anlegg, eller en utepils i sola. Det handler heller ikke om å anklage de som hoster fordi dette er starten på allergisesongen. Det handler ikke kun om konsekvensene av isolasjon. Det handler om at vi er et samfunn, men kanskje et samfunn som ikke bryr seg om hvordan de andre medlemmene har det. Men vi kan kanskje lære? Vi kan kanskje finne et fellesskap vi ikke hadde? Vi kan bli mer enn vi var. Det er det en god salat er.

Vi har alle et personlig fellesskap som hjelper oss gjennom disse dagene, men den nasjonale salaten kan kanskje bli bedre. Vi kan kanskje lære litt om hvordan den bør se ut, hvordan vi kan være en bedre ingrediens, og hva samfunnet kan kreve av oss.

Himmelen faller

Skodde over Skien. Jeg ser mye på himmelen, og selv om skodda er lav, føler jeg ikke at himmelen faller ned.
Jeg ser mye på himmelen, og selv om morgenskodda kan være lav, føler jeg ikke at himmelen faller ned.

The sky is falling er et kjent engelsk uttrykk som stammer fra et folkeeventyr om Henny Penny, også kjent som Chicken Little. Denne kyllingen tror verdens ende er nært forestående og løper derfor rundt mens den roper «the sky is falling.» Det blir brukt i dagligtalen om mennesker som har en tendens til å bli hysterisk i vanskelige situasjoner.

Jeg synes det er tendenser til nettopp det i disse Corona-tider (Covid-19). Jeg fikk inntrykk av at det var noen som ikke tok Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap alvorlig da de for et par år siden publiserte ei liste over ting en burde ha i hus til enhver tid. Det er noe vi ikke har snakket om siden Den kalde krigen var på sitt mest intense, men faktum er at vi ikke har noen garantier for at samfunnet alltid kommer til å være så stabilt som vi har opplevd det, og dette utbruddet av et nytt virus har demonstrert ganske tydelig hvor lite som skal til for å skape utrygghet. Les mer om lista her.

Poenget er at vi er et fellesskap, og det er ikke Politiets, Regjeringens, Forvarets eller Sivilforsvarets ansvar alene den dagen noe uforutsett skjer. Det er fellesskapets ansvar å gjøre noe med det, og det inkluderer hver enkelt av oss. Vi må klare oss alene i minimum tre dager før vi kan regne med noe hjelp, men når det gjelder sykdom vil jeg tro vi snakker om i alle fall to uker. Karantene ble egentlig gitt opp langt tilbake i tid fordi det er lite som tyder på at det virker. De prøvde det i Toronto for en del år siden i forbindelse med et SARS-utbrudd (tror det var i 2003), men det var ikke overraskende lite effektivt.

En karantene kan virke hvis en finner de som er smittet, og de som har hatt kontakt med disse. En må også hindre dem i å ha kontakt med noen andre. Problemet med å sende noen hjem og si at de ikke kan gå på jobb, på skolen, i butikken, eller noe annet sted er at det er urealistisk. Hvem skal i så fall sørge for at de får tilgang til mat, medisiner, penger og andre tjenester? Det er snakk om mye logistikk.

Mange tenkte nok på krig da medier informerte om den nevnte lista, og da alle husstandene i landet fikk en brosjyre som opplyste om denne beredskapen, men det er mange mulige scenarier. En kan ved å følge denne lista hindre panikk, og ikke minst hindre tomme butikkhyller. Hvorfor er det forresten så mange som hamstrer alkoholholdig gele? Er det ingen som har oppdaget såpe?

Jeg er tilhenger av stabilitet, og prøver derfor å ha et stabilt liv. Det innebærer at jeg jobber med å styrke immunforsvaret mest mulig, og da er det relevant med både fysisk og pykisk helse. De fleste kjenner til at serotonin er viktig for hjernen. Det er et hormon som overfører kjemiske signaler fra en nervecelle til en annen, men det meste av produksjonen av dette stoffet foregår faktisk i tynntarmen. Det er ikke dumt å sørge for at magen har det bra, for den påvirker hjernen.

Jeg vet ikke hvor mye en kan gjøre på kort sikt, men kan ikke tenke meg noe annet enn at alt virker. Det er noen som har løpt rundt og skreket som en Chicken Little, og jeg har sett en del meldinger på sosiale medier om at vi er fortapt. Det blir hevdet at Covid-19 er ti ganger farligere enn en vanlig influensa, men det er lite som tyder på det foreløpig. Det er ifølge WHO 290 000-650 000 som dør av influensa hvert år, og jeg skal ikke påstå at vi ikke kommer opp i de tallene denne gangen, men det er foreløpig lite som tyder på det. Jeg er ellers overrasket over den dobbelkommunikasjonen vi ser fra offentlig hold, for samtidig som det blir sagt at dette ikke er så alvorlig, blir det satt i gang tiltak som tyder på at dette er langt mer alvorlig enn noen sier.

Jeg føler meg likevel trygg på at vi står bedre rustet med et styrket immunforsvar. Jeg kunne derfor tenkt med at det hadde blitt et økt fokus på immunforsvar da dette utbruddet ble identifisert 29. desember i fjor. Det er ni uker siden, og selv om det sikkert tar lenger tid, tror jeg ikke det hadde vært bortkastet. De fleste vet hvordan de kan hjelpe immunforsvaret. Dette er klassiske råd:

  • Stump røyken
  • Spis mye frukt og grønt
  • Regelmessig mosjon
  • Nok søvn
  • God hygiene, ikke minst håndhygiene for å hindre infeksjon
  • Reduser stress

Det blir snakket mye om håndhygiene i disse dager, og jeg har mistanke om at vi har vært bortskjemte. Jeg har faktisk bedre ting å bruke tida på enn å spionere på andre, men kan ikke unngå å legge merke til at det er en god del som sløyfer håndvasken etter et besøk på et offentlig toalett. De har altså erfaring med at dårlig hygiene ikke får konsekvenser, men det kan fort endre seg. Det er også mulig å ha infeksjoner i kroppen, såkalt subklinisk infeksjon, som betyr at en ikke får noen symptomer selv, men en kan smitte andre. Det er f.eks. forskning som tyder på at det er en god del individer med influensa (inkl. H1N1) som ikke tilfredsstiller kriteriene for en diagnose. Det er altså snakk om atypiske symptomer, noe som gjør mye av det som foregår nå ganske meningsløst. Karantene har ikke mye for seg hvis det er feil mennesker som blir isolert.

For å oppsummere. Det hjelper ikke å spre frykt. Det eneste fornuftige er å passe på helsa så godt en klarer, og ta gode avgjørelser sammen med familien. Det betyr at vi i stor grad må hjelpe oss selv. Det er noe vi alltid må gjøre. Det beste vi kan gjøre nå er å unngå å overbelaste helsevesenet unødvendig.

Nyheter fra bunkeren

 

Jeg gikk gjennom noen perioder for noen år siden der jeg hørte mye på amerikanske talk radio. Jeg oppdaget at det var en god del shows som opererte i grenseland, og noen krysset grensa til det paranoide. Det var som at de observerte verden fra sitt skjulested i en bunker, og det stemmer kanskje at de gjorde det.

Jeg har vært ganske forundret over medias dekning av Corona-viruset (Covid-19), og det har vært mange av den typen nyheter som guvervøren i New York delte på Twitter. Det gir egentlig mening i hans tilfelle, for selv om det generelt høres i overkant dramatisk ut, er en «state of emergency» i USA nødvendig for at delstaten og føderasjonen skal kunne tilby hjelp lokalt. Det er likevel noe med måten denne krisa har blitt kommunisert på som ikke gir helt mening.

Media har generelt valgt en dramatisk vinkling fra starten av. Dette har ikke blitt beskrevet som den verste epidemien siden spanskesyken; dette har vært langt verre. Covid-19 kommer til å mutere, og det er mulig den utvikler seg til noe farligere, men er det beviser for at viruset utgjør noen trussel i dag? Det siste jeg leste var at 100 000 mennesker hadde blitt smittet på verdensbasis og at snaue 3 400 hadde dødd. Det er tragisk, og jeg prøver på ingen måte å bagatellisere dette, men Verdens Helseorganisasjon publiserte i desember 2017 estimater som anslo at 290 000-650 000 menesker dør av de andre typene influensa hvert år. Det er mulig vi når de tallene for Covid-19 også, men hvis vi skal tro den informasjonen vi har i øyeblikket, er det ikke mulig å hindre smitte. Da bør fokuset være på å overleve, altså på å styrke immunforsvaret.

Haugesund ser idyllisk ut fra en skytestilling 75 år etter at den ble forlatt. Byen er mindre idyllisk når en kommer nærmere.
Haugesund ser idyllisk ut fra en skytestilling 75 år etter at den ble forlatt. Byen er mindre idyllisk når en kommer nærmere.

Jeg har sett noen overskrifter der media ser ut til å være overrasket over at noen nordmenn hamstrer hermetikk, vann og hånddesinfeksjon. De har presset på for å spre en uro i befolkningen, og en god del av informasjonen har vært villedende, og nå ser vi konsekvensen av det. Karmøy kommune avlyste f.eks. en fotballturnering for barn denne helga, og trenerne fikk beskjed like over midnatt, mindre enn åtte timer før de første kampene skulle starte. Det er unødvendig dramatisk.

Når det gjelder inkubasjonstid skal den være på opp til 14 dager, men det har blitt rapportert om at den kan være opp til 27 dager. En kan altså bli syk lenge etter at en ble smittet, og da kan en spørre seg hvor effektivt det er å plassere folk i karantere eller stenge en videregående skole i to uker. Det har nettopp skjedd med Vinstra vgs i Nord-Fron, der fire av kommunens 5 700 innbyggere er bekreftet smittet, og 100 personer er satt i karantene.

Mens nyhetstrykket var på sitt sterkeste hørte vi bl.a. om en lege på Ullevål sykehus som jobbet i fem dager etter at han ble syk, både på Ullevål og på en privat klinikk. Hvis vi tenker statistikk høres tallene ganske dramatiske ut. Det første tilfellet i Norge ble bekfreftet den 26. februar. Dette økte til 19 tilfeller (fra nyhetssak 2. mars), og det nyeste tallet jeg kjenner til er 147. Dette vil se ganske dramatisk ut på en graf, men når en tenker på at det er en del syke som har hatt kontakt med mange mennesker, kan en spørre seg hvor alvorlig dette er.

Hvis vi skal tolke media og myndighetenes håndtering av dette, må en spørre seg om det er noe de ikke forteller oss. Influensa er generelt ganske farlig, så en skal absolutt ikke ta lett på denne type virus. Det dør, ifølge Folkehelseinstituttet, i gjennomsnitt 900 nordmenn av influensa hvert år (det kan være store variasjoner, og estimatet for 2017-2018 var på 1400). Vi er et godt stykke unna.

Jeg kunne ønske meg en fornuftens stemme, en som kommuniserte ekte nyheter og ekte vitenskap. Det hadde stilnet stemmene fra bunkeren, og økt sannsynligheten for at flere overlevde. Det er kanskje ikke mulig å hindre at en stor del av befolkningen blir smittet, for det er det som så og si alltid skjer med influensa. Det er kanskje nyttigere å fokusere på å overleve enn å hindre smitte. Det er noen unntak, for det finnes grupper med et så kompromittert immunforsvar at deres eneste håp er å unngå smitte, men det gjelder ikke for de fleste. Det er de sårbare som bør være i karantene, det er de vi bør bruke ressurser på, ikke alle de andre.

Den største faren i øyeblikket er panikk, og potensialet til å overvelde helsevesenet. Jeg er i utgangspunktet ikke bekymret for at vi som samfunn ikke kan takle denne type utfordringer under normale omstendigheter, men dette kan bli en vedvarende unormal situasjon. Vi har sett en kraftig synkende solidaritet de siste årene. Det er ikke mange som bryr seg om andre, og det er en større fare enn Covid-19. Vi er problemet. Vi må ta dette viruset alvorlig. Det kan drepe minst like mange som de andre influensa-typene, men det beste svaret fra oss er å ta fornuftige valg, men det er en fare for at vi ikke gjør det nå.

Vi går mot vår og det vil formodentlig bli en gradvis forbedring de neste ukene, men når vi har fått dette på nok avstand til å formulere en konklusjon, er jeg ikke sikker på at Covid-19 blir vurdert som den største trusselen. Hvis verdensøkonomien er truet, hvor mye ble direkte forårsaket av sykdom, og hvor mye av skaden kan spores tilbake til redde, egoistiske mennesker? Det er en digresjon, men jeg har vært en lidenskapelig science fiction-leser siden barndommen, og mange av disse historiene handler om first contact. Hva gjør vi den dagen vi oppdager at vi ikke er alene? Er de andre en trussel og hvordan skal vi forsvare oss?

Det er ikke sikkert vi trenger en ekstern trussel. Vi er vår egen fiende. Influensa muterer. Det er virusets natur å forandre seg, og det kommer til å skje denne gangen også. Den største trusselen er kanskje at vi bruker opp ressursene nå, og at vi ikke er klar til den bølga vi burde ha fokusert på hele tida. Det kan altså være ressursmangel som gjør oss sårbare til slutt; ikke selve sykdommen.

Jeg skulle ønske vi hadde den fornuftige stemmen som fikk stemmene fra bunkeren til å stilne. Vi må rett og slett komme oss ut av bunkeren.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har forøvrig laget ei liste over ting vi alltid bør ha hjemme. Det handler ikke om å hamstre, men om å være forberedt på kriser. Les mer på nettstedet Sikker hverdag. Det handler om å ta vare på flere enn oss selv.