Krisehåndtering

Would it save you a lot of time if I just gave up and went mad now?
Douglas Adams

Det føles noen ganger som at det humoristiske sitatet fra klassikeren The Hitchiker’s Guide to the Galaxy er mer alvor enn det burde være, og jeg får ofte den følelsen når jeg lytter til, ser eller leser nyheter. Jeg har aldri hatt et større utbytte av å unngå nyheter enn akkurat nå. Jeg har ikke kuttet ut nyheter helt, for det er nødvendig med en viss kunnskap om det som skjer rundt oss, men media har en tendens til å kjøre seg fast i ett spor, og bli værende der. Jeg foretrekker derfor mindre doser. Det er ikke lett å unngå nyheter, for enten en hører på radioen, ser på TV, leser aviser eller feeden i sosiale medier, dreier det meste seg om to ting, vi kommer til å dø og verden var et bedre sted å være før Donald Trump ble president. Begge utsagnene er feil, men det virker å være en del som tror på dem.

Det minner meg om en såpeopera på den måten at en kan gå glipp av mange episoder uten at en går glipp av noe. Jeg husker ikke hvilken serie det var, men det var en såpeopera de andre studentene fulgte med på da jeg gikk på lærerhøgskolen. Dette var på slutten av 1990-tallet, og vi hadde to praksiser ved den samme ungdomsskolen det ene året. Vi var 5-6 studenter som delte en kjellerleilighet de få ukene praksisperioden varte på høsten, og vi bodde i det samme huset da vi avsluttet praksisen på våren. Jeg kikket litt på den serien de andre fulgte med på, og hovedpersonen satt fanget i en nedlagt fabrikk. Han hadde en ond tvillingbror som hadde overtatt identiteten hans, men det mest sjokkerende var at han fremdeles satt i dette fangehullet et halvt år seinere.

Jeg får altså den samme følelsen av å se på nyhetene. Det er som en mitraljøse som peprer oss med negative nyheter hver dag. Smitten sprer seg, flere og flere blir syke, flere og flere land må gå tilbake til de ekstreme tiltakene de hadde på våren, og det eneste håpet vi har legemiddelindustrien. Vi er fordømt hvis de ikke lykkes. Det er av en eller annen grunn få som sier noe særlig om hva vi kan gjøre selv. Ja, avstand og maske er viktig, men det er i tillegg mye vi kan gjøre for å styrke immunforsvaret og den mentale helsa.

En kan noen ganger få inntrykk av at alt som ikke er medisiner, er konspirasjonsteorier, men det er faktisk mulig å påvirke sin egen helse. Det er f.eks. mye forskning som viser til en sammenheng mellom kosthold og mental helse. En kan også påvirke den fysiske helsa gjennom å styrke immunforsvaret. Det er ikke snakk om immunitet, for det kan heller ikke legeiddelindustrien love, men det er snakk om å øke sjansen for å overleve.

Et spill der deltakerne samarbeider mot spillet for å hindre at fire pandemier sprer seg.
Et spill der deltakerne samarbeider mot spillet for å hindre at fire pandemier sprer seg.

Poenget er at vi gjør noe selv for å påvirke utfallet, og det er bedre enn å passivt se på hva som skjer. Det er bedre enn å synke ned i en stol der vi mottar en endeløs serie med negative inntrykk. Mobbeombudet i Oslo, Kjersti Owren, uttrykte nylig bekymring for langtidskonsekvensene av smitteverntiltakene. Hun mente bl.a. at det var større fare for utestengelse av barn, men jeg mener det bare gjør de voksnes jobb viktigere. Det er ikke nødvendig å fokusere på det negative hver dag, hele dagen, som media gjerne gjør.

Barna leser nyheter på nettet likevel, så det har ikke noe for seg å gjøre det til et «ikke-tema», men vi bør kanskje tenke litt over hvordan vi lever selv. Mange har på en måte en frykt for å være alene, og for alle former for stillhet. Noen ser på det som en trussel, og hvis de voksne er redde, er det grunn til å tro at barna blir det også. Jeg liker det den svenske filosofen og psykologen Ida Hallgren omtale som negativt tenkning for noen år siden. Det var som en motvekt til den positive psykologien i mange selvhjelpsbøker, der budskapet ofte er at en får det bra hvis en tenker at det vil gå bra. En skal altså smile seg gjennom motgang, for å forenkle det en smule. Hallgrens poeng er at det ikke forbereder oss på ting som kan skje, for hvis en tenker på det som kan skje, kan en også være forberedt.

Vi kan i denne sammenhengen redusere angsten en god del ved å tenke på hva som kan gå galt, og dermed ha alternativer å ty til. Myndighetene har prøvd i en rekke år å forberede oss. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) står bak hjemmesida Sikker hverdag, og de har laget ei liste over ting alle bør ha hjemme til enhver tid. Les Råd om egenberedskap. Poenget deres er at ting kan skje, at usikkerhet er normalt, og at det kan ta lang tid før en kan regne med hjelp fra myndighetene. De snakker om 72 timer, eller tre døgn, men jeg tror vi må være forberedt på lengre perioder enn det alene. De som klarer dette best, vil naturlig nok ha best mulighet til å fungere når det er over også.

Jeg har vært mye opptatt av selvstendighet på denne bloggen. Det innebærer bl.a. å gjøre fornuftige valg, respektere andre (som å bruke maske, selv om du tviler på at sykdommen vil ramme deg selv hardt), lære å leve med usikkerhet (fordi vi kan aldri vite alt), og vi må respektere det som kan være farlig. Det er dette Hallgren i en litt humoristisk tone kaller negativ tenkning, men det handler om å være forberedt, om å ta ansvar for sitt eget liv.

Jeg brukte spillet Pandemic som en illustrasjon. Jeg oppdaget det for tre år siden, og det er et enkelt, men ganske intenst spill der deltakerne skal samarbeide mot spillet. Temaet er kanskje ikke det mest oppmuntrende i disse tider, men spill generelt er et godt forsvar mot den isolasjonen som kan ødelegge oss. Det reduserer avstanden mellom mennesker, og hjelper oss å kommunisere.

Strategier mot ensomhet

Jeg har skrevet en del innlegg om livsferdigheter. De fleste tenker kanskje hovedsakelig på de hverdagslige gjøremålene, som å ta bussen, hygiene, lage mat og den slags ting. Det inkluderer også det psykologer kaller resiliens, det å takle motgang.

Jeg har også vært inne på «marshmallow-eksperimentet» ved Stanford University tidlig på 1970-tallet. Det gikk ut på at barn fikk tilbud om en marshmallow med én gang, eller to hvis hvis de var villige til å vente 15 minutter. Forskerne observerte hva barna gjorde for å holde ut ventetida, og de fulgte dem opp mange år seinere for å undersøke om det var noen forskjell på de som hadde tatt belønningen straks, og de som var villige til å vente.

Studien har forståelig nok sine kritikere, for jeg tror det dreide seg om barn i barnehagealder, og det er nok grenser for hvor mye en kan lese ut av resultatene i en så tidlig alder, men jeg tror strategier har mye for seg. Jeg har lest flere artikler de siste dagene om studenter som sliter under Korona-forholdene. Det er mange studenter på høgskoler og universiteter som har fjernundervisning, og det er overraskende mange som sliter med ensomhet allerede. Jeg leste bl.a. et intervju med en 24 år gammel student som mente det ble for utfordrende med lange dager uten å møte folk.

Det er en del blant oss som faktisk ikke har så mye valg. Disse menneskene opplever ikke noen vanskelige uker eller et vanskelig semester, for de er stort sett alene. Det er normaltilværelsen deres. Jeg kritiserer ikke studentene, for det er vanskelig å leve på den måten, for de som ikke er naturlig introverte. Det er likevel et trist faktum at det mange studenter opplever i disse dager, er det eneste livet mange andre kjenner til. Jeg studerte selv i Bergen, Kristiansand og Nesna fra 1994 og resten av tiåret, og kjenner godt til hvordan det var å være ny, utenfor og langt hjemmefra. Det var nødvendig med noen strategier for å vente på den belønningen jeg trodde jeg skulle få litt fram i tid. Det skulle vise seg at den aldri kom, for arbeidslivet ble ikke helt det jeg hadde sett for meg, men det er en annen sak.

Det var ikke veldig originale ting jeg gjorde. Du kan finne dem i mange artikler på nettet som foreslår hvordan du kan takle isolasjon. Jeg gikk mange turer og utforsket byen. Jeg syklet på kryss og tvers av Kristiansand, og ble godt kjent utover mot Bjørndalsheia, Ravnedalen og Vågsbygd, mens jeg i Bergen syklet mye i Fjellveien, sentrum og utover mot Ytre Sandviken, Eidsvåg, og videre til et kjøpesenter i Åsane. Jeg var også i såpass form på den tida at jeg kunne sykle en snarvei fra Eidsvågneset, som jeg mener kom ned bak Sandviken Sykehus. Andre strategier var å lese skjønnlitteratur, høre på musikk, se på filmer, og jeg hadde en kamerat jeg snakket med av og til. Jeg oppdaget seinere gleden ved brettspill (Elder Sign, Eldritch Horror, Betrayal at House on the Hill, Firefly, Chez Geek, ulike varainater av Munchkin, og Carcassonne). Jeg skulle ønske det var flere klubber for denne type spill, for dette er fantastisk moro, og det oppmuntrer de aller fleste til å være sosiale.

Sosiale medier er faktisk ikke så sosiale. Jeg opplever dem ikke som det i alle fall, men brettspill fungerer langt bedre. Hvis det ikke finnes en klubb der du bor, kan du f.eks. starte en selv. Jeg driver vanligvis ikke reklame, men det er to butikker jeg har vært en del i. Den ene ligger i Kirkegata i Oslo og den andre i Haraldsgata i Haugesund. Begge har et bredt utvalg av spill, og et miljø for spillere.

Den ensomme generasjonen

Jeg studerte på Høgskolen i Nesna mellom 1997 og 2000. Det var egentlig et sted som passet meg veldig godt, men jeg var likevel forundret over at de hadde plassert en høgskole der. Befolkningen var på rundt 1200 fastboende og Mo i Rana 70 km unna var den nærmeste større plassen. Det tok like mange minutter med hurtigbåt til Sandnessjøen. Det siste var et alternativ jeg bare brukte i nødstilfeller etter som bris er mer enn nok til å sende frokosten i retur for min del.

Jeg fikk litt assosiasjoner til Knut Hamsuns fiktive sted i August-trilogien der møtet med det moderne skapte en uro og sorg som gjorde menneskene rastløse. Nesna ligger på Helgelandskysten og er dermed en del av Midt-Norge. Trondheim er bare et nattog unna, og det var derfor ikke overraskende en del innslag av trønderdialekt i bygda. Jeg vet ikke om det var det som gjorde det, for Roseborg er populær i hele landet likevel, men de hadde en fin tradisjon da jeg startet der. De brukte storskjermen i auditoriet til å vise RBKs kamper i Champions League. Det var en fin anledning til å være en del av noe sosialt uten at jeg trengte å prestere noe, men forandringen hadde vært underveis en god stund allerede da jeg var ny der. Det var en del som hadde abonnement fra Viasat og andre kanaler som viste kampene, og snart fulgte studentsamskipnaden opp med å tilby en kanalpakke på studenthyblene. Det var behagelig og langt mindre komplisert å være alene, men det var ikke det samme.

Jeg ble nylig klar over boka iGen med undertittelen Why Today’s Super-Connected Kids Are Growing Up Less Rebellious, More Tolerant, Less Happy-and Completely Unprepared for Adulthood- and What That Means for the Rest of Us. I disse tider da ungdommen liker dystopisk litteratur burde dette være den skumleste, mest dystopiske boka på markedet. Den har blitt kritisert, og noen er uenig i konklusjonen hennes om at det er smarttelefonene som er hovedproblemet, men jeg tror hun har et poeng. Les litt om boka på forfatterens hjemmeside.

I innleggget Why So Many of Today’s Teens Are Depressed på Psychology Today forsvarer forfatteren Jean Twenge hovedpoenget sitt, men det er sannsynligvis ikke så enkelt som hun ser ut til å tro. Hun viser til at innføringen og den eksplosive bruken av smarttelefoner er det eneste dramatiske som har skjedd som kan forklare hvorfor amerikanske tenåringer ifølge undersøkelser ble merkbart mer deprimerte for fem år siden. Hun mente til sitt forsvar at det ikke kunne være noen risiko forbundet med å begrense tiden på smarttelefoner til maksimalt 90 minutter per dag, sammenliknet med å fortsette som før, noe kritikerne hennes kanskje mener er i orden.

Brettspillet Firefly er en av mange favoritter
Jeg liker spill som Firefly.

Det er sannsynligvis like stor uenighet om sosiale medier og autisme/NLD. Da infrasturukturen gjorde det mulig for den store revolusjonen innen kommunikasjon trodde mange at dette skulle gjøre oss lykkeligere, at det skulle gjøre oss mer sosiale og mindre isolerte, men det er vel et åpent spørsmål om det har vært en like stor velsignelse for alle. Hvis en har vansker med å få og ikke minst beholde venner kan sosiale medier hjelpe, men det er også et poeng at dette vil gjøre mennensker mer isolerte. Internett kan være lettvint og ufarliggjøre kontakten med andre mennesker, mens det kan hjelpe foreldre med å finne andre i samme situasjon, mennesker som forstår dem. De som har sosial angst eller vansker med å kommunisere kan ha nytte av internett, men jeg mener likevel det er uheldig hvis en ikke prøver noe annet, hvis en lever i en virtuell verden.

Jeg tror det er mange som har erfart, enten de har en diagnose eller ikke, at livet blir bedre hvis en har et liv utenfor skjermen. Det er de vennene en møter ansikt til ansikt som kan gjøre noe med ensomhet og andre negative konsekvenser. En kan være opptatt av det falske glansbildet mange viser på Facebook, eller leve seg inn i et spill som World of Warcraft, Final Fantasy eller Pokémon i så stor grad at omgivelsene forsvinner. Vi kan glømme hvordan vi virkelig har det, men virkeligheten tar oss alltid igjen. Hva skal en så gjøre med dette?

Jeg tror det er lurt å komme seg ut. Jeg har vært flere perioder i attføring, og likte det ikke. Jeg har aldri vært arbeidssky, men det er ingen tvil om at mye av det jeg ble satt til å gjøre ikke var spesielt givende for min del. Det ble f.eks. forventet at jeg skulle uttrykke en opprømthet uten sidestykke fordi veilederne mine hadde vist meg veien til sann lykke. Jeg skulle være takknemlig fordi de tillot meg å bytte ut læreryrket med å stable esker på paller, men poenget var vel mer enn det arbeidet jeg utførte. Jeg var ute blant folk og måtte snakke med dem. Det skal sies at de ikke var spesielt interessante, men jeg måtte være en del av livet utenfor døra. Jeg tror det kan ha vært det jeg trengte akkurat da.

En kan sikkert ha det mye moro med spesialinteressene sine alene, men jeg oppmuntrer alle til å dele den med andre. Det er klubber for det meste: Astronomi, foto, sjakk, film, litteratur, lego, brettspill (da snakker jeg ikke om ludo og kinasjakk, men f.eks. Munchkin i alle ulike varianter, Battlestar Gallactica, Lord of the Rings, Pandemic, Elder Sign, Betrayal at House on the Hill). Når det gjelder Haugesund er brettspill-klubben åpen for alle interesserte på aktivitetshuset Gamle slaktehuset på onsdager 17:30-22:00. Der kan en spille sammen med andre entusiaster. Det er lettere å snakke med andre når de vet hva du snakker om, og det er dessuten ikke usannsynlig at du treffer mennesker med et noenlunde samme sinnelag som du kanskje har.

Jeg har tro på at det er lurt å begrense skjerm-tid, og ikke bare telefon. Barn bør ikke stirre på en skjerm den siste timen før de legger seg, men det hadde nok skapt mange konflikter hvis en stod hardt på kravet om 90 minutter. De fleste klarer seg på hverdager fordi lekser og fritidsaktiviteter tar opp mye tid. Helger og ferier er en større utfordring, men da kan en klubb være redningen.