De misforståtte diagnosene

Jeg liker en kaktus som en påminnelse om styrke, beskyttelse og utholdenhet.

Det er noen som lider av vrangforestillingen at nevroutviklingsforstyrelser som autisme (ASD), NLD og ADHD er psykiatriske lidelser. Det er kanskje fordi de står oppført i The Diagnostical and Statistical Manual of Mental Disorders, Fifth Edition (DSM 5), en diagnosemanual ugitt av American Psychiatric Association. Disse utviklingsforstyrrelsene er ikke psykiatriske fordi det hovedsakelig dreier seg om medfødte fysiologiske forskjeller i hjernen.

En får f.eks. ikke autisme eller NLD fordi en har opplevd noe traumatisk eller har vært isolert. En blir ikke diagnostisert fra fødselen av, men tilstanden har vært der hele tida, og symptomene er konstante. De forsvinner ikke og kan ikke kureres eller behandles med medisiner. Disse tilstandene påvirker en hele livet, mens psykisk sykdom er ofte midlertidig eller tilbakevendende, og kan behandles gjennom medisiner, kosthold og samtaleterapi. Problemet er at det er mulig å blande nevrologi og psykiatri. 

Med Bipolar lidelse svinger humøret fra oppstemthet (mani/hypomani) til nedstemthet (depresjon). Episodene med mani er alvorlige nok til at de gjør det vanskelig å fungere, mens periodene med hypomani er mildere. Det er to typer bipolar.

Ved type en må en ha hatt minst to episoder med forstyrret stemningsleie og minst en av dem må være manisk. Ved type to må en ha hatt depressive episoder og hypomane episoder, men ingen maniske episoder. Les mer på Helsenorge.

Psykose er ikke en diagnose, men et symptom innen flere tilstander, bl.a. schizofreni, bipolar og alvorlig depresjon. En kan være uvanlig opptatt ev ett bestemt tema, trekke seg tilbake fra venner og familie, ha store svingninger i humøret, gjøre det dårligere på skole eller i jobb osv. Les mer på Helsenorge.

Ved unnvikende personlighetsforstyrrelse er en så redd for kritikk eller avvisning at en unngår sosiale situasjoner og kontakt med andre, også i arbeidslivet. En er også skeptisk til å ta sjanser og ser på seg selv som mindre verdt enn andre, og ikke dyktig nok sosialt .

Reaktiv tilknytningsforstyrrelser innebærer kort sagt avvikende sosial fungering i de fleste situasjoner.

Dette er bare noen av tilstandene som har overlappende symptomer med de diagnosene jeg skriver om. Det gjelder i alle fall ASD, og jeg tror ikke det blir feil å legge til NLD og ADHD også. Det er viktig med den rette diagnosen eller diagnoser, for det er godt mulig å ha flere. Jeg er ikke sikker på om alle tenker på det, for noen teller symptomer og hvis en ikke oppfyller nok av dem, får en ikke den diagnose en har blitt testet for, og det er langt fra sikkert at utrederne ser etter andre svar.

Symptomer er ikke alltid entydige. Det blir f.eks. feil å automatisk tolke tics som Tourette, for de kan være til stede ved ASD og epilepsi også. Det er noen som mener at spesialinteresser innen autisme må dreie seg om kun én, at den må være mer eller mindre livslang, og det må være en leksikonpreget informasjon.   

Jeg har vært opptatt av Star Trek siden begynnelsen av 1980-tallet og det er nesten det eneste jeg ser på TV, men hvis en følger den definisjonen jeg nettopp refererte til, kvalifiserer ikke dette som en spesialinteresse. Kunnskapen må dreie seg mer om tekniske detaljer enn en fascinasjon for historiene og karakterene. En mulighet kan være spesifikasjonene for ulike klasser romskip eller å formidle Vulkans historie, som er veldig interessant. Jeg er uenig i lengden også, for det er godt mulig å være oppslukt av noe i en begrenset periode, for å bli like oppslukt av noe annet, og kanskje gå tilbake til en tidligere interesse. Det betyr ikke at en kan krysse av for nei på dette kriteriet.  

En kan ha psykiatriske tilstander som tilleggsvansker uten at de er en del av hoveddiagnosen, og siden det er en del overlapp kan det være vanskelig å skille dem. Jeg tror det kan være noen som får en psykiatrisk diagnose før en utreder vurderer en nevroutviklingsforstyrrelse. Jeg håper de fleste får den hjelpa de trenger det, men en kan gå gjennom hele oppveksten uten at noen virkelig ser hva de sliter med. En får dermed ikke den utviklingen en kunne hatt, og det «mulighetsvinduet» lukker seg som regel som voksen.

Jeg brukte en kaktus som en illustrasjon og den gir et avbrekk fra løvetannen. Det er stor forskjell i resiliens. Noen kan komme bortimot uskadet fra noe av det mest traumatiske vi kan oppleve, mens andre har vansker med å komme tilbake etter ting som virker mindre alvorlige. Det er grunnen til at vi må ta disse diagnosene mer alvorlig enn mange gjør.

En diagnose betyr ikke så mye uten hjelp. Den er et verktøy som forteller personen selv, helsevesenet, foreldre og skole hva de må fokusere på, hvor de skal bruke ressurser. Det er ikke bare det, for det betyr mye for personen selv å få svar på de spørsmålene han/hun har hatt i årevis, og for omgivelsene å få den forståelse de ikke har hatt. Vi kan forhåpentligvis legge uttalelser som men du ser jo ikke autistisk ut bak oss, eller de tilsvarende for NLD, ADHD, Bipolar, Tourette etc.

Reklame

Snakk mer om psykiske lidelser

Kan du forstå hvorfor noen vil gå til ganske ekstreme skritt for å skjule psykisk sykdom? Det er ikke vanskelig å forstå, for det er temmelig stigmatiserende. Mariah Carey fikk diagnosen bipolar lidelse i 2001, men valgte ikke bare å holde det temmelig. Hun var i fullstendig fornektelse, og ville derfor ikke akseptere at diagnosen var rett. Hun levde følgelig i mange år uten behandling, noe som kan forklare enkelte av de litt spesielle offentlige episoder hennes. Den offisielle forklaringen for 17 år siden var at hun hadde hatt et sammenbrudd som førte til en sykehusinnleggelse.

Hun holdt diagnosen hemmelig fordi hun var redd for at det skulle ødelegge karrieren hennes, og det var dessverre en berettiget frykt. Det er lett å si at det er større aksept for diagnoser i dag, for psykisk sykdom rammer tross alt mange av oss minst en gang i livet. De som angriper andre kan dermed oppleve hvordan det føles selv, og de burde derfor være forsiktig med å dømme. Det er nok ikke så enkelt, for alle leter etter svakheter de kan utnytte hos andre. Nordmenn er faktisk ikke så sympatiske som mange tror.

Jeg har ofte lurt på hva det er som gjør at noen kjendiser kan stå fram med utfordringene sine og nesten utelukkende få positive tilbakemeldinger, mens andre opplever at det blir brukt mot dem. Lista over kjendiser som har stått fram med ulike betroelser er lang, og det er nok ikke alle som har hatt like alvorlige plager. I Norge har Fabian Stang, Lene Marlin, Kjell Magne Bondevik, Sophie Elise og Agnete Johnnsen fått positive reaksjoner på at de har delt sine erfaringer med psykisk sykdom, mens Demi Lovato, Angelina Jolie og Jim Carey er noen av mange amerikanske kjendiser som har gjort det samme.

Det har vært noen bloggere som har skrevet mye bra om psykisk sykdom, og noen av dem har i tillegg gitt ut historien sin i bokform. Kristine Getz skrev f.eks. boka Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? Drea Karlsen skrev om bipolar lidelse på blogge sin. Les mer. Johanne Magnus, bloggeren bak Skraatak 85, skrev også om psykiske lidelser. Les Åpenhet om psykiske lidelser på Dagbladet Meninger.

En ny karismatisk plakat fra Valenfestivalen. Mannen som så ut som en lekpredikant var egentlig ganske rebelsk. En herlig kontrast som minner oss om at vi er mer enn du ser.

Det disse har gjort er egentlig i tråd med rådene fra Mental Helse Norge. De viser i en artikkel i Tidsskrift for Norsk psykologforening til foreningens sosialpolitiske program: «Mental Helse tror på betydningen av mer åpenhet, og er opptatt av at psykisk sykdom ikke skal forties eller gjemmes bort.» Les mer. Psykisk sykdom blir likevel brukt mot mennesker som prøver å ufarliggjøre det som faktisk rammer en stor del av befolkningen minst en gang i livet. Jeg har hørt om tilfeller der en mistet jobben eller en studieplass etter at en var åpen om sin egen diagnose, og udokumenterte påstander om psykisk sykdom går igjen i anonyme bekymringsmeldinger til Barnevernet. Tenk deg en soldat eller politibetjent som får PTSD e.l. Kollegene vil kanskje aldri få det samme forholdet til denne igjen. Det er ikke lett å beskytte seg mot dette.

Johanne Magnus har nok et poeng i sitt debattinnlegg i Dagbladet. Kjendiser kan være veldig åpne, men for oss andre er det grenser for hvor private vi kan være, og hvor mye vi kan svartmale situasjonen. Hvis vi går for langt kan det bli vanskelig for leseren å forstå eller å kjenne seg igjen. Det må være noe håp også, og jeg tror innholdet må være relevant for leseren. Det gjør ikke så mye inntrykk på meg at en reality show-deltaker e.l. forteller om hvor vanskelig det har vært å leve som en vinner. Jeg kan derimot forstå de som beskriver utfordringer med å leve med angst, depresjon og bipolar lidelse. Jeg kan forstå mennesker som beskriver fordømmelsen fra samfunnet, vanskene med å få/beholde en jobb fordi alt annerledes blir sett på som en trussel. Jeg vet hvordan det føles å ikke passe inn i det formatet andre vil tvinge meg inn i, eller hvor vanskelig det er å forstå hvordan noen kan velge å leve utenfor boksen, mens andre ikke får den friheten. NLD og autisme er ikke psykiske lidelser, men de har noen konsekvenser som gjør psykiske lidelser relevant, og jeg forstår mennesker som beskriver hvordan det er å leve med disse diagnosene.

Jeg tror altså det kan være bra å snakke/skrive om psykiske lidelser, og jeg har hovedsakelig fokus på hvordan en kan fungere med disse vanskene. Det betyr ikke at vanskene forsvinner, men at en kan ha et stabilt liv med dem. Jeg liker å sammenlikne det med recovery eller bedringsprosesser. En kan kanskje ikke sette strek og si på et bestemt tidspunkt at behandlingen kan avsluttes. En må kanskje gjøre det som virker resten av livet, men det er verdt det hvis en får livet tilbake. En vil dessuten ikke fjerne det som er bra, og for noen diagnoser er kreativitet en del av pakken.

Les også innlegget Mye å hente i psykiatrien.