Strategier mot ensomhet

Jeg har skrevet en del innlegg om livsferdigheter. De fleste tenker kanskje hovedsakelig på de hverdagslige gjøremålene, som å ta bussen, hygiene, lage mat og den slags ting. Det inkluderer også det psykologer kaller resiliens, det å takle motgang.

Jeg har også vært inne på «marshmallow-eksperimentet» ved Stanford University tidlig på 1970-tallet. Det gikk ut på at barn fikk tilbud om en marshmallow med én gang, eller to hvis hvis de var villige til å vente 15 minutter. Forskerne observerte hva barna gjorde for å holde ut ventetida, og de fulgte dem opp mange år seinere for å undersøke om det var noen forskjell på de som hadde tatt belønningen straks, og de som var villige til å vente.

Studien har forståelig nok sine kritikere, for jeg tror det dreide seg om barn i barnehagealder, og det er nok grenser for hvor mye en kan lese ut av resultatene i en så tidlig alder, men jeg tror strategier har mye for seg. Jeg har lest flere artikler de siste dagene om studenter som sliter under Korona-forholdene. Det er mange studenter på høgskoler og universiteter som har fjernundervisning, og det er overraskende mange som sliter med ensomhet allerede. Jeg leste bl.a. et intervju med en 24 år gammel student som mente det ble for utfordrende med lange dager uten å møte folk.

Det er en del blant oss som faktisk ikke har så mye valg. Disse menneskene opplever ikke noen vanskelige uker eller et vanskelig semester, for de er stort sett alene. Det er normaltilværelsen deres. Jeg kritiserer ikke studentene, for det er vanskelig å leve på den måten, for de som ikke er naturlig introverte. Det er likevel et trist faktum at det mange studenter opplever i disse dager, er det eneste livet mange andre kjenner til. Jeg studerte selv i Bergen, Kristiansand og Nesna fra 1994 og resten av tiåret, og kjenner godt til hvordan det var å være ny, utenfor og langt hjemmefra. Det var nødvendig med noen strategier for å vente på den belønningen jeg trodde jeg skulle få litt fram i tid. Det skulle vise seg at den aldri kom, for arbeidslivet ble ikke helt det jeg hadde sett for meg, men det er en annen sak.

Det var ikke veldig originale ting jeg gjorde. Du kan finne dem i mange artikler på nettet som foreslår hvordan du kan takle isolasjon. Jeg gikk mange turer og utforsket byen. Jeg syklet på kryss og tvers av Kristiansand, og ble godt kjent utover mot Bjørndalsheia, Ravnedalen og Vågsbygd, mens jeg i Bergen syklet mye i Fjellveien, sentrum og utover mot Ytre Sandviken, Eidsvåg, og videre til et kjøpesenter i Åsane. Jeg var også i såpass form på den tida at jeg kunne sykle en snarvei fra Eidsvågneset, som jeg mener kom ned bak Sandviken Sykehus. Andre strategier var å lese skjønnlitteratur, høre på musikk, se på filmer, og jeg hadde en kamerat jeg snakket med av og til. Jeg oppdaget seinere gleden ved brettspill (Elder Sign, Eldritch Horror, Betrayal at House on the Hill, Firefly, Chez Geek, ulike varainater av Munchkin, og Carcassonne). Jeg skulle ønske det var flere klubber for denne type spill, for dette er fantastisk moro, og det oppmuntrer de aller fleste til å være sosiale.

Sosiale medier er faktisk ikke så sosiale. Jeg opplever dem ikke som det i alle fall, men brettspill fungerer langt bedre. Hvis det ikke finnes en klubb der du bor, kan du f.eks. starte en selv. Jeg driver vanligvis ikke reklame, men det er to butikker jeg har vært en del i. Den ene ligger i Kirkegata i Oslo og den andre i Haraldsgata i Haugesund. Begge har et bredt utvalg av spill, og et miljø for spillere.