Om å leve med annerledeshet

I guess I’ve had someone else living inside of me for too long to feel right without her…. I came to admire a lot of things about her – her strength, her bravery. I guess I just have to accept the fact that I’ll spend the rest of my life fighting with her. B’elanna Torres

Jeg er en stor fan av Star Trek. Jeg liker de tre sesongene fra 1960-tallet med den originale besetningen best, mens Voyager og Deep Space Nine er de beste av de andre seriene. Jeg har sett alle seriene flere ganger og det er like vemodig hver gang jeg kommer til siste episode. Dette er noen av de fiktive skikkelsene jeg liker best. Det er nesten som at de er virkelige mennesker, som at de er en del av livet mitt, og det er trist når jeg kommer fram til det siste eventyret vi kommer til å ha sammen. Jeg startet nylig Voyager på nytt, og Faces er en av episodene som har et spesielt budskap til meg.

B’elanna Torres er halvt klingon og halvt menneske. Hun har aldri følt seg komfortabel som klingon i et samfunn der alle andre er mennesker, og hun gjorde som barn alt hun kunne for å skjule pannen, det eneste synlige beviset på at hun var klingon. Hun vokste opp på en planet der hun og mora var de to eneste som skilte seg ut. Faren hennes forlot dem da hun var 5 år, noe hun tolket som et tegn på at han avviste klingon-arven hennes. Hun likte ikke følelsen av å være annerledes. Hun ønsket å være hundre prosent menneske, og i denne episoden fikk hun ønsket sitt oppfylt. Hun ble kidnappet av en annen rase, vidiian, mens hun var på et oppdrag sammen med to andre besetningsmedlemmer. Det var en epidemi blant vidiian som ødela vevet deres, og de hadde løst problemet ved å utvikle avansert medisinsk teknologi. De kidnappet alle de kom over for å transplantere organene deres. De trakk i dette tilfellet ut klingon-DNA’et hennes og skapte en ny B’elanna.

B'elanna Torres kan ikke skjule opphavet sitt, men hun oppdager at hun trenger begge sidene. Foto: Wikipedia fair use
B’elanna Torres kan ikke skjule opphavet sitt, men hun oppdager at hun trenger begge sidene. Foto: Wikipedia fair use

De som kjenner til Star Trek vet at klingon-rasen er basert på en stereotyp av vikingene. Det som betydde noe for dem var ære. Det var viktig for dem å dø ærefullt, og det gjorde de bare gjennom aggressiv atferd. Denne sida av B’elanna ble også delt. Hun ble to fysiske personer, en veldig menneskelig en som var redd, og en klingon som ikke kjente frykt. Den nye B’elanna kunne akseptere seg selv på en måte hun aldri hadde klart tidligere, samtidig som hun også følte seg ufullstendig. Hun følte seg ikke som seg selv som et hundre prosent menneske, men som hun uttrykker det i sitatet øverst, trengte hun begge sidene.

Jeg synes dette var ganske observant og relevant. Jeg er gift med ei afrikansk-amerikansk kvinne og vi har et barn sammen. Jeg kan, uten å legge for mye ut om privatlivet, si at vi kjenner til problemstillingen. Vi oppdrar ikke bare et norsk barn. Vi foreldre kommer fra to ulike kulturer og etniske grupper, og vi vil at dattera vår skal lære det beste fra begge. Det er samtidig utfordrende å være mellom to kulturer. Jeg fikk litt erfaring med det selv i 2001 og 2002 da jeg bodde i USA. Det var ikke langt fra himmel til helvete der. Jeg bodde i et fattig område av byen, og var den eneste hvite i nabolaget. Mange av husene hadde blitt skadet av en stor tornado som traff bakken noen uker før jeg kom, men det var ingen som hadde råd til å reparere. Det var likevel bare tre-fire kvartaler til guvernørboligen og utrolig vakre, historiske hus. Jeg følte meg ikke hjemme noe sted der, og tenkte ofte at jeg måtte ha landet på en annen planet.

Det er noe av den samme følelsen jeg og mange andre med NLD og/eller autisme har. Det er derfor ikke overraskende at det finnes en del bøker om Asberger syndrom som bruker det i tittelen, f.eks. «Through the Eyes of Aliens» eller «Raising Martians – From Crash-landing to leaving home.» Den siste tittelen er spesielt fengslende fordi den forteller om foreldreperspektivet også. De fikk kanskje ikke det barnet de trodde de skulle få, og de oppdaget at det var lite hjelp å få fra andre. Jeg vil legge til at dualiteten ikke handler om å hate eller motarbeide den sida i seg selv en synes er vanskelig. Det er ikke noe negativt med den sida, men det er vanskelig å vokse opp som noe samfunnet ikke aksepterer. En må velge sin egen vei, og navigere mellom to verdener.

Jeg vet ikke om de fleste tenker over det, men de som tilhører en minoritet og har en utviklingsforstyrrelse, har sannsynligvis dobbel dose. Det er ikke lett for disse å vokse opp, og kanskje spiller kjønn en større rolle enn mange reflekterer over også. Vi har gjerne andre forventninger til jenter. De kan ikke tillate seg like mye som gutter før vi tenker at atferden deres er tegn på en skjevutvikling, som ofte er psykologers synonym for annerledeshet, og det får gjerne samfunnet til å ta litt irrasjonelle valg. Aggressiv atferd er faktisk ikke alltid symptomer på sykdom eller omsorgssvikt. Det kan faktisk være en normalutvikling, men kan også være en del av en komorbid tilstand. Det er noe vi kan finne ut av i samarbeid.

Jeg er opptatt av å studere verden, og meg selv, for å kunne fungere best mulig. Det jeg har vært inne på i dette innlegget er en del av å forstå og akseptere seg selv. Det er det mental helse handler om, og selv om en kanskje hadde en barndom som ikke var optimal, har jeg tro på at en kan få mye ut av livet. Dette er noe jeg håper andre tar til seg også, for det er ikke nok å si at det er i orden å være annerledes. Vi må møte «de andre» på rett måte også.