Problemet med tillit

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund. Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.
Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.

Jeg skriver mye om autismespektertilstander, nonverbale lærevansker, ADHD, og komorbide lidelser, og når jeg snakker med andre om dette, sitter jeg ofte igjen med et inntrykk av at det er mange som ikke forstår. De hører Asberger og tenker på en av de groteske skikkelsene fra TV-serier der en ofte bruker de meste kjente stereotypene, og overdriver dem. De vet med andre ord fint lite om de diagnosene de har noen meninger om, sågar i noe så alvorlig som en bekymringsmelding. Det kan faktisk være farlig å skille seg ut i Norge. Poenget jeg vil ha fram er at lover som begrenser menneskers frihet mer enn nødvendig, eller som ikke kan håndheves, svekker rettssystemet. Det er mye å si om de ulike koronatiltakene, og om tolkningen/utøvingen av de ulike lovene (det gjelder noen av de vi hadde før Korona også), men jeg er ikke alltid overbevist om de gjør så mye for å øke tilliten til rettsvesenet. Det er faktisk dramatisk, for de aller fleste vil hevde at vi har et samfunn der det meste handler om tillit.

Den svenske forfatteren Elisabeth Åsbrink stilte et interessant spørsmål for noen dager siden. Hun sammenliknet det Sverige ikke gjorde med det resten av verden gjorde for å stoppe Covid-19 viruset, og spurte seg selv om Sverige hadde blitt skadet av fred. Hun viste til at nabolandene har store nasjonale traumer, ikke minst knyttet til 2. verdenskrig, men de har ikke det en gang i Sverige. De har mer enn de er villige til å innrømme etter som de ikke var så nøytrale som de vil ha de til, men det er en annen sak. Dette fikk meg til å reflektere over begrepet tillit.

Det er et stort spørsmål, for vi snakker mye om at samfunnet vårt er bygget på tillit. Det er et slags måleverktøy som viser hvor godt samfunnet fungerer, men hva innebærer egentlig tillit? Det er ganske skremmende når en tenker over det, for tillit betyr en stor grad av sårbarhet. Vi plasserer oss selv i en situasjon der noen andre kan volde stor skade mot oss. Det er forventet at vi gjør dette uten å nøle, men det er noen problemer med denne tilliten.

Vi må starte uten noen erfaringer å basere oss på, og vi fortsetter kanskje fordi vi har erfart at vi hadde fordeler av å plassere oss i denne sårbare situasjonen, men det er for mange av oss snakk om temmelig ujevne maktforhold. Tillit er for mange utelukkende snakk om sårbarhet, mens mennesker med mer makt (penger, innflytelse, jobb, sosial status) kan legge til et annet element, valg. De er ikke avhengige av andre i like stor grad. De har råd til nederlag, fordi det er lettere for dem å gjøre noe med det på ulike måter.

Tenk på de som må kjempe mot myndighetene. FN-komiteen for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) kritiserte i fjor norske myndigheter for systematiske brudd på funksjonshemmedes rettigheter. Det har vært mange saker mot Norge i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og staten ble bl.a. dømt i fire saker som gjaldt barnevernet. Det betyr i realiteten lite, for ingen kan tvinge mydnighetene til å følge sine egne lover. Det er ikke lett for individer å komme så langt, og tenk på de mange som ikke har ressurser til den kampen. Tillit handler for dem om å legge hodet på blokka. De har håp, men ingen garantier. 

Jeg vil tro at vi kommer tilbake til det normale etter hvert, og da blir spørsmålet: Hva ønsker du skal være det normale i Norge? Det som blir normalt under denne krisa kan bli normen i lang tid fremover. Har vi fremdeles tillit den dagen det rammer oss? Det er lett å tenke at myndighetene alltid har rett, helt til den dagen du føler at de ikke hadde rett til å gjøre noe mot deg. Det blir sagt at tillit sier noe om hvor godt samfunnet fungerer. Det stemmer kanskje i grove trekk, men jeg har ikke alltid opplevd at mennesker fortjener den tilliten. Jeg har mange erfaringer med arbeidsgivere, skole og helsevesenet, og ikke minst i privatlivet som ikke oppmuntret til tillit fra min side, men jeg har heldigvis gode opplevelser også.

Mange av oss legger hodet på blokka. Vi har ikke noe valg, og vi må ofte gjøre det for mennesker som ikke har noen anelse om hva dette dreier seg om. Vi må ha tillit til mennesker som faktisk er mennesker. Det betyr at de har sine tanker om verden, om hvordan mennesker i Norge bør være. De har forestillinger om mennesker med lav inntekt, mennesker med en annen livsstil enn de har valgt, om etnisitet, og fungering. En ser det delvis innenfor helsevesenet også. Der er det gjerne forestillinger om at en bør ha alle trekkene for en diagnose, og en bør vise disse trekkene hver gang. Det blir ikke tatt høyde for at de fleste, kanskje alle utviklingsforstyrrelsene, fordeler seg langs et spekter. Det betyr at det er ulike former og grader av denne tilstanden, og det er en grunn til at noen får en diagnose i voksen alder. Det er noen som ikke blir oppdaget fordi de ikke er typiske for tilstanden, og noen gjør mye for å fly under radaren. Mange negative opplevelser/tilbakemeldinger kan f.eks. få en som snakket med gud og hvermann om spesialinteressene sine til å trekke seg tilbake. Da kan det se ut som at en ikke har det trekket.

En kan med andre ord ikke møte en pasient med forventninger om at den skal være akkurat det litteraturen beskriver. En smal definisjon er et generelt problem. Det er mange som mener at vi har et mangfoldig samfunn (diversitet), men diversitet handler om mer enn å stjele regnbuen fra barnerommet, eller om å gi plass til doktriner vi ser på som sneversynte. Vi bruker ordet tillit om vårt forhold til myndighetene, men den sterke parten i det forholdet omtaler en del av oss som «de som havner utenfor» eller «utenforskap.» Det siste brukes om mennesker og grupper som har mistet den sosiale tilknytningen til samfunnet. Det er lett å si at noen har mistet fellesskapet, eller at de havnet utenfor, men jeg tror ikke noen velger dette frivillig. Det er mer interessant å spørre hvordan eller hvorfor.

Vi har det bedre i Skandinavia er de fleste andre steder i verden, men det er ikke et utopia. Tillit krever noe fra begge parter, men vi har ikke en situasjon der begge parter risikerer like mye. Vi har ikke noe valg. Vi må velge sårbarhet, og muligheten for å tape i møtet med en verden som kan være brutal. Tillit er også håp. Vi kan ikke annet enn å håpe på at møtet med det offentlige blir en dialog, og ikke en monolog. Jeg har heldigvis noen gode opplevelser som veier opp for noen av de negative. Jeg har møtt noen leger, sykepleiere, saksbehandlere o.l. i årenes løp som gjorde livet lettere. De gir meg et grunnlag for fortsatt tillit, men jeg møter alltid opp til en avtale med en viss skepsis.

Vi kan også omgi oss med mennesker vi har tillit til, mennesker vi vet vil være der gjennom de tunge tidene også. Det trenger ikke være så mange, men jeg håper de fleste har denne gjensidigheten i livet sitt.

Demokratiet som forsvant

Karl Johan med Stortinget og Slottet. De to største symbolene/representantene for makteliten vi har i Norge. En kan undre seg over hvor utøvende den utøvende makta virkelig er.
De to største symbolene/representantene for makteliten vi har i Norge. En kan undre seg over hvor utøvende den utøvende makta virkelig er.

Jeg har prøvd i en rekke innlegg å vise til at Barnevernet har behov for en reform, og har vist til advokater, psykologer og sosionomer som mener det samme. Jeg har ikke funnet noen god statistikk som virkelig tydeliggjorde dette behovet kort og konsist, men det dukket opp en artikkel på Facebook i dag som kanskje gjorde jobben. Den er fra april i år og viser situasjonen som den var ved utgangen av 2017. Les mer på NRK.

Den viser hvor mange Barnevernet har overtatt omsorgen for i antall og prosent. Det totale tallet for hele landet var drøye 9 000 barn eller 0,8 prosent. De fem som topper lista (3,9-6 prosent) er små kommuner i Trøndelag, Nordland og Finnmark. Jeg har ikke tro på at foreldre nordpå, eller i små kommuner, har dårligere omsorgsevne enn resten av landet. Vi må være klar over at loven gir sterke føringer. Den sier at Barnevernet skal prøve ulike tiltak før en omsorgsovertakelse er aktuelt. Hvis vi antar at det har blitt gjort i alle kommunene ser det altså ut som at det er store geografiske forskjeller.

Jeg tror det blir for enkelt å si at de geografiske forskjellene handler om at foreldrene ikke er skikket til å oppdra barn i den nordlige halvdelen av landet. Det kan imidlertid forklare en del hvis etaten ikke har god nok kontroll med kvaliteten på tjenestene de tilbyr. Det som gjelder i Sveio i Hordaland bør gjelde i Evenes i Nordland også, men det prosentvise tallet er 20 ganger høyere i Nordlandskommunen. Jeg kjenner ikke sakene, og kan ikke kommentere om de gjorde de rette avgjørelsene eller ikke, men det store gapet er påfallende nok til at myndighetene bør stille seg selv noen spørsmål. Barne- og likestillingsminister, Linda Hofstad Helleland, sa nylig i et intervju at norsk barnevern er verdensledende når det gjelder å beskytte barn mot vold.

Det som bør bekymre er mangelen på kontroll og innsyn. Vi har sett det når det gjelder institiusjonene, både private og offentlige. Når fylkesmenn har tilsyn rapporterer de som regel avvik, og det dreier seg ofte om ulovlig tvang og for lite kjennskap til loven. Helsetilsynet oppsummerte et landsomfattende tilsyn for tre år siden og konkluderte med at barn i fosterhjem ikke fikk den oppfølgningen av barnevernstjenesten de hadde behov for. En rapport fra NTNU viste samme år at flertallet av psykisk syke i barnevernets omsorg ikke hadde fått behandling de siste 3 månedene. Nå var ikke Linda Hofstad Helleland minister mens dette kom fram, men det er lite som tyder på at noe har forandret seg radikalt. Jeg tillater meg derfor å stille spørsmål ved hvor opptatt regjeringen er av å gjøre jobben rett. Ja, de redder kanskje noen barn fra skadelige situasjoner, men uten noen form for innsyn er det umulig å vite når skadene oppstod, før eller etter omsorgsovertakelse.

Professor i statvitenskap, Tore Hansen, uttalte nylig til NRK at han fryktet for demokratiet. Saken gjaldt en konflikt mellom ledelsen i Osloskolen og byråd Inga-Marthe Thorkildsen. Argumentet var at politikeren måtte vinne konflikten; ikke fordi hun hadde rett, men fordi noe annet ville vært uholdbart. Jeg har forøvrig hørt det samme argumentet brukt i barnevernssaker. Barnevernet må vinne, ikke fordi det er det beste for barnet, men fordi noe annet hadde skadet systemet.

Jeg har slitt lenge med å forstå hvorfor det er så få som bryr seg, enten det gjelder Barnevernet eller skoler som har en håpløs dårlig kvalitet på spesialundervisningen. Dette gir plutselig litt mening. Demokratiet fungerer på den måten at politikerne tar avgjørelser, og ansatte i embetsverket skal iverksette politikken. De kan varsle om det de mener er en uholdbar situasjon, men de skal ikke blande seg inn i politikken. Et varsel fører bare til handling hvis politikerne er villige til å gjøre noe med problemet. Jeg tror mye av fagfolks kritikk av Barnevernet nettopp dreier seg om demokratiet. Hvis det er viktigere å opprettholde et system som ikke klarer å levere de tjenestene politikerne har bestilt, enn å sørge for at alle kommunene får den samme kvaliteten, har vi da et demokrati? Politikerne uttaler seg jevnlig om Barnevernet, men de beskriver de tjenestene de har bestilt, ikke de varierende tjenestene vi har fra kommune til kommune.

Det er noe creepy over et land som til stadighet blir beskyldt, og dømt, i saker om brudd på menneskerettigheter, mens folket tenker at det skjer jo ikke med dem. Noen mener at demokratiet forsvinner hvis Inga-Marthe Thorkildsen taper en konflikt. Det har vært nedadgående ganske lenge, for det norske demokratiet tåler åpenbart ikke innsyn.

Når de voksne svikter

Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet, og har veldig blnda følser til oppveksten.
Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet, og har veldig blanda følser til opplevelsene mine der.

Jeg skrev om nevrodiversitet og kjønnsidentitet i Nevrodiversitetens mørke side. Jeg nevnte mobbing uten å utdype det, men vil prøve å gjøre det i dette innlegget.

Jeg har inntrykk av at det er veldig store forskjeller fra skole til skole. Det er knapt nok en skole i landet som ikke har retningslinjer for hvordan en skal varsle og følge opp mobbesaker. Skolene viser gjerne til en tiltaksplan for mobbing og krenkende atferd, informasjon om hvordan en kan melde fra til Fylkesmannen hvis en mener at skolen ikke har gjort nok for å gi barnet et godt og trygt arbeidsmiljø, samt en link til generell informasjon fra Utdanningsdirektoratet, f.eks. Regelverk om skolemiljø-nulltoleranse mot mobbing og Mobbing.

Dette forteller foreldre at de og barnet har rettigheter. Det er likevel handling som betyr noe. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt om kommuner som bryter loven. Det dreier seg ofte om at elever med spes.ped-behov ikke får kvalifiserte lærere, eller de tiltakene PPT og ergoterapeuten foreslår. Det er sannsynligvis store mørketall når det gjelder mobbing. Jeg har inntrykk av at mange mener at saken er løst når partene har snakket sammen og blitt enige om å legge det seg bak seg. Det er enkelt nok for mobberen. Den/de skyldige slipper ofte billig unna, men det er gjerne en forventning om at offeret tilgir. Jeg tror mange tenker at det innebærer en gjenopprettelse av en normaltilstand. Hvorfor skal et barn som har opplevd et svik, kanskje fra skolens side også, fortsette som før? Jeg er ikke opptatt av hevn. Jeg mener det er noe annet når en bestemmer seg for at en ikke vil ha kontakt med mobberne, og når en ikke vil tilgi. En kan ganske enkelt bestemme seg for å ignorere de som gjorde livet vanskelig.

Jeg har forøvrig sett den atferden når alle partene er voksne også. En gjenopprettelse av statusen før konflikten startet er ikke alltid ønskelig. Dette handler ikke om å gå ned i skyttergravene og ligge i en varig krig med skolen. Det bør være et samarbeid mellom hjem og skole, men en må være klar over at skolene ikke nødvendigvis følger opp sine egne planer, og hvis mobbingen fortsetter, har den ikke gjort jobben sin. Jeg er ikke overbevist om at noe system fungerer uten insentiver, altså konsekvenser. Dette er til sjuende og sist rektorens ansvar, og jeg tror at selv de mest graverende mobbesakene hadde blitt løst raskt hvis rektoren hadde et personlig ansvar, hvis det var en reell mulighet for at rektoren ble strafferettslig forfulgt.

Mangel på konsekvenser er en generell svakhet i systemet. Jeg har lest en del nyhetsssaker om skoler, spes.ped. og arbeidsmiljø, men langt flere om Barnevernet. Ås kommune fikk mye oppmerksomhet sist vinter da de hentet en 12 år gammel gutt i det som ble en dramatisk aksjon. Gutten ville naturlig nok ikke bli med frivillig da seks politibetjenter og tre representanter for Barnevernet tok han med makt. Den saken startet med mobbing og dødstrusler, og da skolen ikke håndterte det, startet foreldrene med hjemmeskole, som er lovlig i Norge.

Mange vil huske den tragiske saken fra Valdres der ei ung jente sultet i hjel. Samfunnet ga mora hele skylda, og det er ingen tvil om at hun kunne ha gjort noe, f.eks. tatt dattera til legevakten, men myndighetene må sannsynligvis ta på seg hovedansvaret. Skolen, Barnevernet og helsevesenet var informert om alvorlig mobbing, og de konsekvensene det hadde for jenta, uten at de tok det alvorlig nok. Disse to sakene bør alene være oppvekkere, men det er dessverre mange liknende saker. Nå driver jeg ikke noen kampanje mot Barnevernet, men det er ikke til å komme bort fra at tilsyn hos Barnevernet og skoler ofte avdekker avvik, og lite kjennskap til lovverket er en klassiker.

Hovedpoenget mitt på denne bloggen er helse i en veldig vid forstand. Målet er å oppdra uavhengige barn, som bl.a. innebærer at de kan motivere seg selv, altså at de ikke er avhengige av at andre skal gjøre det. Uavhengige barn tar også avgjørelser på egen hånd, og de er klar over at de må ta ansvar for egne tanker, følelser og handlinger. Det er kort sagt du som avgjør hvordan livet ditt blir. Jo, du treffer på mange klyser i løpet av livet, og noen er direkte ondskapsfulle. Det er ikke så mye vi kan gjøre med det, men selv om det føles forferdelig noen ganger, tror jeg det er mulig å bygge opp en viss isolasjon.

Vi kan beskytte oss mot de verste konsekvensene. Jeg liker de to ordene isolasjon som en illustrasjon. Det ene handler om å fjerne seg fra mennesker, mens det andre er materialer en bruker for å beskytte seg mot strøm, lyd, kulde og brann. Det brukes i overført betydning for å leve i et miljø som kanskje har potensialet til å skade oss, men som vi kan isolere oss mot. Det er ikke en dårlig beskrivelse av samfunnet. Mobbing er skadelig og må bekjempes med kraftige midler. Jeg bagatelliserer på ingen måte konsekvensene for ofrene, men det er mulig å gi barn de verktøyene de trenger for å redusere omfanget av skaden når de voksne svikter.

Nevrodiversitet og rasisme

illustrasjon malte hender i ulike farger over verdenskart. Det er lett å si at vi verdsetter annerledeshet, men det som er annerledes er virkeligheten.
Det er lett å si at vi verdsetter annerledeshet, men virkeligheten er litt mer komplisert. Illustrasjon: Pixabay

Jeg skrev et innlegg på den engelske bloggen min i dag der jeg kom litt inn på noe av utfordringen med nevrodiversitet og å oppdra barn som har ASD og NLD. Les Autism and sex education. Kona mi er afrikansk-amerikansk og vi har derfor et barn med tydelige afrikanske trekk. Det er, som jeg nevnte i det engelske innlegget, viktig for oss å gjøre det vi kan for å forberede henne på livet. Det betyr bl.a. å utruste henne med ferdigheter/egenskaper som å sette grenser og å gjenkjenne krenkende atferd. Det betyr også at vi foreldre prøver å forandre den verdenen eller realiteten hun skal leve i. Vi kan ikke forandre hele verden, men vi har noe innflytelse på et mindre plan. Vi vil også at hun skal se at vi prøver.

Rasisme er en del av livet og en stor del av problemet er at få er villige til å innse det. Se gjerne på rasismeskalaen før du reflekterer videre over dette. Vi møter ofte påstander om at våre opplevelser ikke er rasisme, og de viser gjerne til saker de mener er rasisme mot hvite. Den siste gangen det skjedde ble det henvist til James Darmore. Han har saksøkt Google etter at de sparket han. Arbeidsgiveren gikk til det skrittet etter at Darmore skrev et memo der han hevdet at det jobbet flere menn enn kvinner i teknologibedrifter fordi vi er biologisk forskjellige. Han mente bl.a. at kvinner har mer angst og lavere toleranse for stress. En av begrunnelsene for søksmålet er at Google diskriminerer hvite, konservative menn. Det virker umiddelbart noe uklokt å skrive det hvis han mener at selskapet diskriminerer konservative holdninger  Det er ikke umulig at han har et poeng, men det skal retten ta stilling til. Jeg reagerer likevel når dette blir brukt som et argument mot oss. Dette virker ikke som rasisme. Les mer i New York Times.

Argumentet mot oss går ut på at noen blir ofre for rasisme eller andre former for diskriminering fordi de fortjener det. Det må være en grunn til at det skjer siden rasisme ikke finnes. Minoriteter er f.eks. overrepresentert i barnevernet, men hvis en opplever det en familie fra Haugesund opplever nå er det altså fordi de må ha gjort noe. TV Haugaland rapporterte for noen dager siden om at Barnevernet satte seg over loven. Haugaland Tingrett avviste i mars 2017 barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse, og Høysterett kom til samme konklusjon i oktober samme år, men barnet er likevel ikke tilbakeført til foreldrene. Loven sier forøvrig at barnevernet skal arbeide for en tilbakeføring så snart det har overtatt omsorgen, noe som bl.a. betyr veiledning under separasjonen. Målet er tilbakeføring, ikke varig omsorgsovertakelse Les på Hnytt.

Dette er relevant for nevrodiversitet også. Det er mye fokus på toleranse generelt, men jeg hører til stadighet at det er lettere å ha en funskjonsnedsettelse i dag fordi samfunnet verdsetter annerledeshet. Da er sjansen stor for at de som ikke føler denne aksepten blir ignorert, de blir ikke hørt. Det er ikke en god følelse. Det er en tendens til å gjøre autisme til en identitet, og det blir da like galt å behandle autisme som det er å behandle f.eks. homofili. Jeg støtter de som arbeider for flere rettigheter til autister, men det er ikke uvanlig at autister har plager som allergi, fordøyelsesproblemer, angst, depresjon, epilepsi, ADHD, søvnforstyrrelser, vansker med kommunikasjon og dermed en følelse av isolasjon. Det er derfor ikke alle som føler at autisme er en gave eller en annerledeshet de utelukkende skal være takknemlig for. Jeg tror mange ser det perspektivet, de ser at autister har en måte å se verden på som gavner samfunnet, men det er langt fra så enkelt. De som går helhjertet inn for nevrodiversitet føler sikkert at det er rett for dem, men de respekterer ikke de som opplever verden som litt mer utfordrende.