RSS Feed

Tag Archives: barnevern

Barn trenger ikke institusjoner

Solveig Horne er sjef for en etat som trenger betydelige reformer, men om nye institusjoner er rett veivalg er en annen sak. Kilde: Frp via Flickr

Solveig Horne er sjef for en etat som trenger betydelige reformer, men om nye institusjoner er rett veivalg er en annen sak. Kilde: Frp via Flickr

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne slapp for et par uker siden nyheten om at regjeringen skal åpne to fellesinstitusjoner for psykiatri og barnevern. Det er nødvendig, samtidig som det ikke er det. Barnevernet har fått mye kritikk for at de har sviktet mange barn. Det kan vi se i statistikker og undersøkelser som viser at barn som barnevernet har overtatt omsorgen for gjør det dårligere på skolen, samt at barn med symptomer/diagnoser ikke får tilbud om behandling. Det disse barna trenger er hjelp, ikke en institusjon.

Loven sier også at barnevernet skal hjelpe familien, for målet er å hindre omsorgsovertakelse. Der det er nødvendig med et vedtak om omsorgsovertakelse skal barnevernet bruke tiden godt under separasjonen, for hensikten er å arbeide for en tilbakeføring. Det skal altså være mye kontakt mellom barnevernet og foreldre mens barnet er i et fosterhjem. Det blir ofte ikke gjort, og når vi vet at barn i institusjoner ikke blir fulgt opp, er det rimelig å anta at de ikke kommer hjem igjen. Det er faktisk i strid med loven.

Det høres ut for meg som at de tenker rett om dette i Telemark. Sykehuset Telemark har nemlig en seksjon for familiebehandling, som er en del av Avdeling av barn og unges psykiske helse (ABUP). De har tre team (familieteam, sped- og småbarnsteam og et ambulant team for spiseforstyrrelser). De anerkjenner, hvis jeg har forstått dem rett, at familien er viktig. En løsning som ikke inkluderer familien er ikke en god løsning. Les mer på Sykehuset Telemark. De har noe liknende på Stavanger universitetssjukehus. Les mer.

Jeg skriver om autismespektertilstander (ASD), nonverbale lærevansker (NLD), ADHD og andre relevante emner på denne bloggen. Det er personlig fordi jeg har NLD selv, og det er derfor personlig når jeg leser og hører kritikk av barnevernet. Jeg tenker konstruktivt og håper en ny institusjon gjør susen, men jeg er skeptisk. Da NRK skrev om de nye institusjonene i september sa Solveig Horne at dette skulle bli en institusjon der ungdommen skulle få omsorg og kjærlighet. Det høres veldig fint ut, men samfunnet har mye erfaring innen både barnevern og psykiatri (for ikke å glømme eldreomsorg) med at institusjoner gjerne fører til forsømmelse og sågar misbruk. Jeg er ikke en motstander av barnevernet, ikke på den måten at jeg vil ha etaten fjernet. Det er likevel mye som tyder på at enkelte innen barnevernet har et feil fokus. De tar i noen tilfeller feil barn, noe som kanskje fører til at de som virkelig trenger hjelp blir oversett. Hvis barnevernet insisterer på at institusjoner og fosterforeldre skal hjelpe barna, og de ikke sørger for at det skjer, hva var da poenget med omsorgsovertakelse i utgangspunktet?

Jeg er kort fortalt ikke overbevist om at det barn f.o.f. trenger er en ny institusjon. Vi har allerede verktøykassa full av virkemidler som fungerer. Noen trenger nok en institusjon, men jeg tror ikke det gjelder alle. Det er tre år siden jeg skrev det første innlegget om barnevernet, og hovedpoenget har hele tida vært at det er mer å hente på å styrke familien enn å gå rett på en omsorgsovertakelse. Jeg tror fortsatt det, mens det er de virkelige akutte situasjonene som krever øyeblikkelig og dramatisk handling. Jeg har også vært opptatt av mer innsyn i institusjoner og kontroll med rutiner for å sørge for at de faktisk får hjelp. Det er åpenbart en mangel på kontroll når barn ikke har det bedre på institusjon enn i den familien de ble fjernet fra. Da blir ikke institusjonen eller fosterhjemmet mer enn en betalt lagringsplass.

Det er det Solveig Horne bør være opptatt av, og hvis hun lykkes med det vil behovet for institusjoner sannsynligvis være litt mindre. Barnevernet trenger bare et tettere samarbeid med BUP for å oppnå det samme, samt bedre opplæring av ansatte i institusjonene/fosterhjemmene.

Barnevernsinstitusjoner dårlig på pykisk helse
Barnevernsbarn gjør det vesentlig dårligere enn andre på skolen

 

Advertisements

Psykiatri og valgløfter

llustrasjonsfoto av jente som dekker ansiktet med hendene. Vanskelige følelser er en del a livet for mange, men med tidlig hjelp kan en leve med dem. Foto: Pexels

Illustrasjon. Vanskelige følelser er en del av livet for mange, men med tidlig hjelp kan en leve med dem. Foto: Pexels

Det er få ting som produserer valgløfter raskere enn en tragedie, som det tragiske mordet i Kristiansand, og nå vil alle ha et tettere samarbeid mellom barnevernet og psykiatrien. Det er positivt med handling, men det hadde vært bra hvis politikere lot seg bevege før det tragiske skjedde. Barnevernet er forøvrig ikke ukjent med tragiske skjebner, men mange år med lovbrudd har ikke vært god nok grunn til å foreta seg noe. Her er noen tall fra tidligere innlegg:

Bufdir publiserte statistikk i januar 2017 som de hadde utarbeidet sammen med Statistisk sentralbyrå. Den viste at 40 prosent av barn som har fått hjelp fra barnevernet fullfører videregående skole, mens 30 prosent er hverken i jobb eller under utdanning 6 år etter grunnskolen. De tilsvarende tallene for resten av befolkningen er 80 og 10 prosent. Les mer i Fagbladet.

En artikkel i Tidsskrift for norsk psykologforening viser til at forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år er på 1-2 prosent. Den øker til 1-7 prosent for de som er 13-18 år. Dette er et veldig romslig tall, men jeg antar at det skyldes at mange ikke ber om hjelp, og da kan en ikke være mer nøyaktig. Det er likevel sannsynlig at forekomsten øker med alderen. Den samme artikkelen viser til Barn i Bergen-undersøkelsen som fant at bare 13,3 prosent av 8-10 åringer som hadde emosjonelle lidelser (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, Ungdom og psykisk helse, fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 prosent hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten.

NTNU-rapporten Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner kartla den psykiske helsen til 400 barn som barnevernet hadde overtatt omsorgen for. Jeg er skeptisk til tallene, men rapporten viste at 76 prosent hadde psykiatriske diagnoser. Jeg er skeptisk fordi dette inkluderer bl.a. Asberger syndrom og ADHD, og de to vanlige komorbide lidelser angst og depresjon. Det er også vanlig at mange foreldre ber om hjelp uten at de blir hørt, og hvis det ikke var noe grunnlag for å overta omsorgen for barna, noe det langt fra alltid er, vil depresjon være en naturlig respons. Det blir derfor feil å si at det er foreldrene som har sviktet i alle sakene. Rapporten fra NTNU avslørte også at bare 38 prosent hadde fått psykiatrisk hjelp de siste 3 månedene. Det høres med andre ord som at barnevernet har gjort seg skyldige i veldig grov omsorgssvikt. Les mer på forskning.no.

Jeg har nevnt alt dette i tidligere innlegg, men synes dette er interessant bakgrunnsinformasjon for den debatten vi har hatt de siste dagene. Dette er noe myndighetene har vært veldig klar over lenge, men barn har ikke vært prioritert, så da kan en undre seg over hva vi egentlig vil med barnevernet  Jeg hørte i tillegg på radioen i dag at Linnea Myhre snakket på Aps sommerleir om viktigheten av åpenhet om psykisk sykdom. Jeg er enig i det, men blir samtidig litt irritert i disse valgkamptider når de politiske partiene angriper hverandre. Det gjelder ikke minst den koalisjonen som hadde åtte år med flertall, og nå som de nyter en behagelig tilværelse i opposisjon er det ikke grenser for hvor mye de bryr seg. Rollene blir kanskje byttet om hvis det er Jonas Gahr som skal vise handling etter valget.

Resultatet av den nye fokuseringen på psykiatri kan bli at en sidestiller diagnose, inludert autisme og ADHD, og vold. Det betyr at en ikke ønsker å hjelpe.

Psykisk sykdom i barnevernet

Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse ern en del av livet, og disse sterke negative følelsene kan gjøre oppveksten vanskelig, men det betyr ikke nødvendigvis at familien er dysfunksjonell.

Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse ern en del av livet, og disse sterke negative følelsene kan gjøre oppveksten vanskelig, men det betyr ikke nødvendigvis at familien er dysfunksjonell.

Jeg skrev mye om barnevernet i en periode. Det var delvis egne erfaringer og delvis research som motiverte meg. Jeg mente det var noe jeg måtte ta stilling til, for jeg satt igjen med et inntrykk av at det var mange som ble unødvendig mistenkeliggjort. Det var min måte å støtte mennesker som få andre ville lytte til. Det er en del foreldre som ikke blir hørt i møtet med hjelpeapparatet, og deretter blir noen foreldrene (ofte mor) mistenkeliggjort. Har barnet en diagnose eller er det mor som sykeliggjør barnet? Er far psykisk syk, er mor fanatisk eller en konspirasjonsteoretiker? Lærer barnet norsk? Får barnet den maten han/hun trenger? Det er ikke alle bekymringsmeldinger som dreier seg om ekte bekymring. Jeg har latt temaet ligge en god stund, men problematikken ble aktuell igjen med avsløringen av Fyrlykta.

Denne ideelle stiftelsen har tjent titalls millioner kroner på barnevernsbarn, og det har fått mange til å reagere. Jeg skrev derfor innlegget Barn som inntektskilde på den andre bloggen min. Debatten de siste dagene har dreid seg om en ideell organisasjon som har drevet veldig kommersielt, men ingen ser ut til å bry seg om at omtrent halve barnevernet er privat. Tallet er sannsynligvis høyere nå, men for et par år siden kjøpte barnevernet private tjenester for 2.5 milliarder kroner. Det er sannsynligvis gode muligheter for overskudd, men dette blir åpenbart ikke problematisk før noen skjuler seg bak en stiftelse.

Jeg viste i det nevnte innlegget til en rapport som NTNU skrev på oppdrag fra Bufdir og Helsedirektoratet. De kartla 400 barn og unge i barnevernsinstitusjoner, og fant at 76 prosent av dem var alvorlig psykisk syke, mens bare 38 prosent hadde fått psykiatrisk hjelp de siste tre månedene før de ble kartlagt. Artikkelen slo fast at disse barna hadde blitt utsatt for omsorgssvikt, men det er ikke så enkelt at en omsorgsovertakelse automatisk er bevis på omsorgssvikt. Rapporten sier så vidt jeg har forstått ikke noe om barna hadde disse symptomene før de ble plassert i en institusjon, om de utviklet dem der, og eventuelle årsaker til at de utviklet disse vanskene.

De som har lest tidligere innlegg har kanskje fått med seg at jeg er litt skeptisk til at noen diagnoser blir stemplet som psykiatriske, deriblant autismespektertilstander og ADHD. Diagnosene kan riktignok ha tilleggsvansker som angst og depresjon, men jeg mener altså det blir feil å klassifisere alt vi ikke forstår som psykiatrisk. Lav inntekt har også blitt brukt som begrunnelse for en omsorgsovertakelse. Jeg forstår bekymringen, for fattigdom kan forårsake både depresjon og PTSD, men det blir for enkelt å si at foreldrene er problemet.

Barnevernloven gjør det klart at barnevernet skal strekke seg langt for å unngå omsorgsovertakelse, og så snart de har vedtatt å overta omsorgen for et barn skal de veilede foreldrene i den hensikt å tilbakeføre barnet så raskt som mulig. Det er ikke bare institusjoner som får betydelige summer for barn de overtar omsorgen for. Det gjør fosterforeldre også. Jeg foreslår ikke at foreldrene får disse pengene direkte, men det statlige og kommunale barnevernet kan betale for dyre tjenester som barnet har nytte av.

Jeg har skrevet en del om alternative behandlingsformer som hjelper barn med en utviklingsforstyrrelse. Det er ikke lenger bare de mest alternative blant oss som sier at tarmbakterier og hjernen kommuniserer. Tarmen påvirker hjernen, og det er studier som viser at en del barn på autismespekteret har mage og tarmproblemer. Magen forårsaket kanskje ikke autisme, men det rette kostholdet kan redusere symptomene. Det koster imidlertid mye, både i penger og arbeidsinnsats. Hvor langt vil fremmede strekke seg hvis barna ikke er mer enn en inntektskilde? Er de villige til å gjøre absolutt alt? Jeg vet hvor krevende det er å ta hensyn til melke/glutenallergi, kjøre til de ulike aktivitetene, hjelpe barnet med å holde kontakt med venner hun har fått på disse aktivitetene, modifisere atferd gjennom samtaler og belønningssystem, snakke med skolen og andre etater etc. Det overrasker meg ikke at institusjoner og fosterforeldre, som kanskje har barn selv, synes det er en krevende jobb.

Jeg har ei datter som liker ballett, kampsport, hesteridning, cosplay og tegning (anime), og hun har ventet tålmodig på at Kulturskolen i Haugesund skal tilby henne piano-undervisning. Vi har så langt klart å betale for ganske dyre aktiviteter, og skulle gjerne gjort mer, men tenk deg de som ikke har råd til noen ting som helst. Hvis barnevernet kjøpte plasser direkte kunne de brukt dem som tiltak. Det er alltid noen som blir sjalu hvis andre får ytelser de ikke trenger selv, men jeg tror samfunnet hadde tjent på at vi motarbeidet konsekvensene av lav inntekt lenge før det ble akutt.

Bufdir publiserte i januar 2017 statistikk som de hadde utarbeidet sammen med Statistisk sentralbyrå. Den viste at bare 40 prosent av barn som har fått hjelp fra barnevernet fullfører videregående skole, mens 30 prosent er hverken i jobb eller under utdanning 6 år etter grunnskolen. De tilsvarende tallene for resten av befolkningen er 80 og 10 prosent. Loven har et poeng når den sier at omsorgsovertakelse ikke er en god løsning.

Jeg tenker på de store summene som blir brukt, og lurer på om mange hadde fått det bedre hvis de samme summene hadde blitt brukt til å styrke familien. Jeg er overbevist om at barna har det best hos foreldrene, noe forskning også støtter. Jeg er likevel ikke blant de som hevder at barnevernet alltid tar feil og at foreldre er feilfrie. Det er ingen tvil om at det noen ganger er best å la barna vokse opp hos andre, men den nevnte statistikken viser at det ikke bare er å lagre barna et annet sted. Det krever mye å oppdra barn, og jeg synes samfunnet kunne gjort litt mer for å støtte familiene. De fleste som oppdrar barn med en diagnose, enten de har hatt kontakt med barnevernet eller ikke, vet hvor lett det er å bli mistenkeliggjort og hvor vanskelig det er å få hjelp. Det er neppe lettere for de fosterforeldrene som ønsker å gjøre det rette, så hvem er den løsningen best for? Vi skaper noen arbeidsplasser med dette systemet, men om vi gir barna et bedre liv er et åpent spørsmål.

Barnevernsbarn i skolen: Gjør det vesentlig dårligere enn andre

Autisme eller omsorgssvikt?

Har du hørt eller lest om noen saker i media som dreide seg om fosterhjem/institusjoner eller omsorgovertakelser? Det har vært så mange saker at det er en god mulighet for at du kjenner til det. De fleste som aldri har blitt mistenkeliggjort nøyer seg kanskje med å lese overskriften. Jeg har gjort en del research, og det jeg fant overbeviste meg om at barnevernet trenger en reform. Jeg vil legge til at ansatte i barnevernet gjør mye bra, men det heller ingen tvil om at potensialet for feilgrep er til stede.

Jeg har i tidligere innlegg bl.a. skrevet om språket i rapporter. Dette trenger ikke være bevisst, men det er naivt å tro at ansatte i barnevernet ikke har ubevisste holdninger til annerledeshet. Dette kan dreie seg om familier med lav inntekt, familier som har valgt en annen livsstil enn det som er vanlig, minoriteter fra kulturer vi ikke forstår, og det kan ikke minst være familier der minst ett av medlemmene har en utviklingsforstyrrelse. Jeg er litt av alle disse og har møtt en del bevisste og ubevisste holdninger, og disse kan finnes i ulike rapporter.

Det er viktig å ha et bevisst forhold til språk, for ett eneste ord kan forandre tolkningen. Det er flere som skal lese disse rapportene og andre leser kanskje noe helt annet enn den som skrev rapporten. Det er dessuten flere som bidrar med skriftlige uttalelser til barnevernet. En frustrert lærer som beskriver gjentatte meltdowns kan lett ordlegge seg litt unøyaktig.

Funksjonsnedsettelse er et spesielt vanskelig farvann å navigere gjennom. Jeg har skrevet mye om likheten mellom ulike diagnoser. Det er ikke alltid lett å skille NLD, Asberger syndrom, ADHD og Tourette syndrom. Diabetes type 2, lavt stoffskifte, kronisk utmattelsessynrom og bipolar lidelse kan dessuten se ut som depresjon, i tillegg til at dette kan være en tilleggsvanske hvis en har en autisme eller NLD. Da er det særdeles viktig at barnevernet lytter til de rette ekspertene, ikke amatørpsykologer. Jeg tror det er nettopp der mye av bekymringen for foreldre ligger.

Barne -, ungdoms og familiedirektoratet ønsker å unngå misforståelser og har derfor prøvd å skille omsorgssvikt og funksjonsnedsettelse. Dette betyr at akuttvedtak i realiteten ikke kan brukes i disse sakene, for det er vanskelig å sette en diagnose raskt. Noen barn på autismespekteret er følsomme for lyd og synsinntrykk, og noen liker ikke blikkontakt. Noen kan virke døve eller at de tilsynelatende nekter å svare fordi de er så fokusert på det de holder på med. Det kan også hende at de ikke svarer fordi de ikke forstår spørsmålet. Dette er bare noen autismetrekk som påvirker det sosiale samspillet, og for utenforstående kan dette se ut som omsorgssvikt.

Den tidlige ministeren, Inga Marte Thorkildsen, uttrykte en sterk mistillit til BUP med boka Du tror det ikke før du får se det. Hun trakk noen raske slutninger da hun hevdet at BUP ga diagnosen ADHD til det hun mente var klare symptomer på overgrep. Det stemmer at traumer kan føre til konsentrasjonsvansker og uro, men det er andre muligheter enn overgrep. Det er viktig å utelukke disse før en anklager foreldrene, for Thorkildsen snakker ikke bare om omsorgssvikt, men veldig alvorlig kriminalitet. Jeg husker en elev for mange år siden som opplevde at kameraten døde. Dette påvirket naturligvis eleven, og hvis en bare så én mulighet, ville dette umiddelbart ha ført til en omsorgsovertakelse. Tror du det hadde vært en god løsning? De involverte så at det var andre grunner til elevens atferden og depresjon.

Hva ser du på som en naturlig reaksjon på mobbing? Ofre kan være usikre og engstelige, og ha så lav sosial status at de blir ytterligere isolert. Jeg var i den situasjonen selv, og jeg har sett dette i andre barn, uten at det var snakk om omsorgssvikt. Det er kanskje ekstra nervepirrende for foreldre til barn med et usynlig handikap, for hvis det bare er foreldrene som virkelig ser barna, og velmenende varslere sender bekymringsmeldinger i øst og vest, kan resultatet bli unødvendig dramatisk.

Et eksempel på en moderne familie med mor, far, barn og "extended family". Betyr nye strukturer at omsorgen blir dårligere?

Et eksempel på en moderne familie med mor, far, barn og «extended family». Hva er egentlig en normal familie?
Foto: Evil Erin via Wikimedia Commons

En av de begrunnelsene for en omsorgsovertakelse det er vanskeligst å forstå er fattigdom. Det er fordi fosterforeldrene eller institusjonen får betydelige midler, men hvis foreldrene ellers gjør en god jobb virker det mer logisk å gi penger eller tjenester direkte til dem. Inntekt dreier deg ikke bare om status og om å ha nok penger til det mest nødvendige. Fattige mennesker lever ikke like lenge eller like bra som andre. Jeg tror ikke de fleste av oss virkelig forstår hva fattigdom innebærer. Tenk deg at du aldri vet om du kan kjøpe det mest nødvendige til barna dine. Du bruker minimalt med penger på seg selv, og spiser for lite fordi du vet at hvis du tar det du trenger må du ta det fra barna dine. Du lever i en konstant frykt for å klare dette, og for at noen skal komme og ta barna. Dette er en frykt som aldri slipper taket, fordi denne atferden som forvirrer utenforstående ikke gjør det. Forskning peker forøvrig på at fattigdom forårsaker både depresjon og PTSD, og det må vi ta med i vurderingen. Vi er ikke fattige selv, men såkalte working poor er en økende gruppe i Europa.

Det vil alltid være noen troll blant oss som roper høyt om naving hvis andre får en liten ytelse, men jeg tror samfunnet hadde tjent på det. Jeg blir ikke imponert når politikere som Jonas Gahr Støre sier at de frykter at Norge får økt fattigdom og en underklasse. De kan gjøre noe med dette ved å sørge for at fattigdom ikke skaper flere mennesker med en psykiatrisk diagnose enn vi allerede har. Alternativet er at vi leter etter problemer som ikke alltid finnes, men vi kan altså skape flere og større.

Jeg skal ikke nevne navn, men det har vært flere kjendiser som har blitt hyllet fordi de stod fram med psykisk sykdom. En av dem ble dessuten sett på som en bedre foster-far fordi han var åpen om sine utfordringer. Hvorfor dreier det seg alltid om de som har høy status?

Les dokumentet på Bufdir for mer informasjon.

Mange har blitt opprørte over den saken VG har skrevet om de siste dagene. Det dreier seg om en stiftelse som har tjent 50 millioner kroner på fosterbarn. Det har vært en indignasjon som virker påfallende ekte, men denne avsløringen var ikke akkurat overraskende. Det var den heller ikke for tre år siden da Aftenposten hadde en gjennomgang av de sju største private aktørene. De fant at de hadde hatt et overskudd på 550 millioner de siste fem årene. Det er altså vanlig å tjene penger på fosterbarn.

Det er viktig at barnevernet ser de usynlige vanskene, og det gjør de stort sett når de lytter til fagfolk. Vi må finne oss i bli vurdert, men det er nok ikke alltid melderen forstår at et annerledes reaksjonsmønster ikke er farlig. Jeg tror heldigvis de fleste i barnevernet ser forskjellen mellom omsorgssvikt og funksjonsnedsettelse, men om de er like fokusert på faren for systemsvikt er en annen sak.

Det offentlige svikter barna

Boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff starter med en beskrivelse av «rare Ole». Den 13 år gamle gutten ble henvist til BUP med bakgrunn i psykososiale vansker. Skolen så en elev som tilsynelatende hadde gode evner, men som likevel hadde store fagvansker og en rar atferd. Han var lite opptatt av utseende og hadde påfallende mangler i sosiale ferdigheter, forsinket motorisk utvikling og han var emosjonelt umoden. Han foretrakk å leke med yngre barn og trengte mye hjelp med praktiske oppgaver hjemme (påkledning, kroppsvask, tannpuss etc.). Han fungerte dårlig sosialt på skolen og ble urolig og rastløs i nye situasjoner. Skolen stilte derfor spørsmål ved foreldrenes omsorgsevne.

Det er veldig viktig med kunnskap om diagnoser som nonverbale lærevansker (NLD) og autismespekterlidelser (ASD). Dette kan nemlig se ut som omsorgssvikt for utenforstående. Jeg vet ikke om «rare Ole» var et tenkt eller reelt tilfelle, men mange hadde nok kontaktet Barnevernet hvis mistanken rettet seg mot foreldrene. Jeg tror derfor Barnevernet får en del unødvendige bekymringsmeldinger, noe som er bekymringsfullt i seg selv fordi ansatte i Barnevernet ikke har forutsetninger for å vurdere disse og andre diagnoser. De er sikkert flinke til å skape et trygt miljø og sette grenser, men vi som vet litt om NLD og ASD vet utmerket godt at det ikke er nok.

Det er en vanskelig situasjon for foreldre. De ser ofte veldig tidlig at barnet deres ikke utvikler seg normalt til tross for at de gjør det de skal, og følger alle anbefalinger fra fastlegen, helsestasjonen og skolen. Det har vært en rekke saker der Barnevernet faktisk har overprøvd fastleger og spesialister. De har da ment at det ikke var noe annet galt enn at mor sykeliggjorde barnet. De bruker ikke ordet direkte, men det innebærer faktisk at de anklager mor for Münchhausen syndrom, noe som er en svært alvorlig anklage. Til tross for at ansatte i barnevernet ikke kan uttale seg om annet enn miljøet har det vært noen saker der de har skrevet i rapporten at mor var alvorlig psykisk syk. Det har de altså gjort på eget initiativ, uten at det var fagpersoner inne i bildet.

humle og løvetann

Mange misliker begrepet løvetann-barn, men løvetannen har noe magisk over seg, samt veldig sterke symboler. Den er vakker, minner oss om den livgivende sola som også gir oss lykke. Humle kan bl.a. symbolisere visdom og kjærlighet.

NTNU og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Psykisk helse og barnevern (RKBU- Midt Norge) utarbeidet en forskningsrapport på oppdrag fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) og Helsedirektoratet. Det var 400 barn i alderen 12-20 år med i undersøkelsen og alle ble intervjuet personlig. Svarene de ga avdekket at hele 76 prosent hadde alvorlige psykiatriske diagnoser, mens det i barnebefolkningen generelt er mellom fem og ti prosent som får en psykiatrisk diagnose. Rapporten avdekket også en høy grad av komorbiditet, d.v.s. at de har flere diagnoser samtidig. De hyppigste diagnosene var angst, kronisk nedstemthet, alvorlig depresjon, ADHD, alvorlige atferdsvansker og tilknytningsforstyrrelser. Det var 23 prosent som hadde høytfungerende autisme, og 17 prosent av disse hadde i tillegg en alvorlig atferdsforstyrrelse. Det var ekstremt urovekkende at bare 38 prosent sa de hadde fått noe hjelp fra spesialisthelsetjenesten de siste tre månedene.

Artikkelen i forskning.no (se lenker nederst) antyder at både foreldrene og det offentlige har sviktet disse barna, men det er langt fra så enkelt. Jeg lurer på hvor mange vedtak Barnevernet gjør på feil grunnlag. Jeg mener ikke med dette å angripe Barnevernet. Jeg vet at det jobber mange dyktige folk der, og jeg vet at det er mange barn som har fått det bedre fordi de fikk vokse opp i et stabilt fosterhjem eller på en institusjon. Hvis en derimot ikke får behandling i en institusjon, og en kanskje hadde det bedre hjemme, har en begått et ubeskrivelig stort overgrep mot både barnet og resten av familien. Loven sier at Barnevernets hovedoppgave er å jobbe for at barnet skal bli boende hos de biologiske foreldrene sine. De skal derfor tilby tiltak i hjemmet, og hvis problemet er manglende foreldreferdigheter skal de tilby råd, også etter en omsorgsovertakelse. Målet skal nemlig være å gjenforene barnet og foreldrene. Det har imidlertid vist seg at det er svært vanskelig for foreldre å få barnet tilbake, bl.a. fordi saksbehandlingen tar lang tid, og hvis barnet har knyttet seg til fosterforedrene i mellomtida, kan det bli et argument for å gjøre separasjonen permanent.

Jeg håper vi får en reform i Barnevernet, for vi kan ikke leve med en situasjon der foreldre er redde for å insistere på at barna skal få hjelp, og der barn med store utfordringer blir avhengig av hjelp fra ufaglærte ansatte i Barnevernet, såvel som i skolen. En er nemlig langt fra garantert hjelp med en diagnose heller. Jeg har vært borte i spesialpedagogikk som gikk ut på at ufaglærte assistenter eller lærere uten erfaring innen spes.ped fikk beskjed om å prøve seg fram. Jeg har sågar møtt på den holdningen at en elev på autismespekteret ikke kunne ha diagnosen fordi denne var en fantastisk elev å jobbe med, og hadde godt humør. Dette var faktisk en spes.ped-lærer med kompetanse og erfaring. Vi ønsker alle at andre skal ha et positivt syn på barn med en diagnose, samme hvilken det er, men det betyr ikke at vi skal snevre inn diagnosene, og jeg tror denne læreren gjorde nettopp det. Vi kan ikke presse alle inn i en snever diagnose og si at de som har sosiale ferdigheter og venner faktisk ikke kan ha autisme. Vi kan heller ikke si at en utviklingsforstyrrelse er et klart tegn på omsorgssvikt.

Det er veldig viktig med kurs for å få oppdatert informasjon og dette er så viktig at det ikke kan være opp til kommunene om de skal bruke penger på det eller ikke. Barna bør være så viktige at dette blir øremerket på statsbudsjettet. Det gjelder ikke minst Barnevernet. Jeg mener derfor at ansatte i skolene og Barnevernet må ta et nytt kurs annet hvert år, og dette kan ikke være frivillig.

3 av 4 barn og ungdom på barnevernsinstitusjon har psykiske lidelser (bufdir.no)
Tre av fire institusjonsbarn er alvorlig psykisk syke (forskning.no)

Eks-minister vil frata barn rettigheter

Det er et problem at barnevernets retningslinjer er så vage at en kan få ulik behandling i ulike kommuner. Det kan også være problematisk at ansatte i barnevernet viser til moteordet evidensbasert forskning for å rettferdiggjøre handlingene sine. Dette begrepet er problematisk fordi mange antar at det er synonymt med kunnskap, men evidensbasert forskning og kunnskapsbasert forskning er langt fra det samme. Det engelske ordet evidence kan bety bevis, men i juridisk sammenheng (give evidence) er det hovedsakelig en argumentasjon som skal overbevise eller så tvil om skyld/uskyld. Evidens blir i denne betydningen i beste fall en versjon av sannheten. I forskning er definisjonen for evidens så vid at den kan være nær sagt hva som helst.

En studie fra University of Toronto skal vise at voksne med ADHD har blitt utsatt for overgrep i barndommen. Nå er denne type forskning kraftig kritisert av norske forskere, men la oss si at den har et poeng. Studien hevder at 34 prosent av voksne kvinner med ADHD som deltok i studien ble utsatt for seksuelle overgrep før de var 18 år, og 44 prosent rapporterte om fysiske overgrep. De tilsvarende tallene for kvinner uten ADHD var 14 og 21 prosent. Forekomsten er altså dobbelt så stor blant kvinner med ADHD sammenliknet med kvinner som ikke har denne diagnosen. Forfatterne av studien mente at dette indikerte en usynlig eller stille epidemi.

Det er mulig, men når vi leser denne type studier må vi huske på at det er vanskelig å sette en diagnose fordi det er andre lidelser som har noen av de samme symptomene. Det er derfor utredningen tar så lang tid. Folk som har ADHD kan f.eks. ha kraftige humørsvingninger, søvnproblemer, vansker med skoelarbeid, depresjon, trass/sinne, angst, umodenhet, være lite fokusert, sosialt klossete og ha dårlig arbeidsminne. Dette betyr ikke at de har ADHD. Det kan være alt fra autisme til PTSD til lavt stoffskifte. Det er også noen, spesielt i USA, som får den diagnosen som gir dem flest rettigheter. Det er f.eks. veldig lite som skiller NLD og Asberger, men det er stor forskjell i forhold til rettigheter. Jeg vet derfor om tilfeller i USA der utrederen trodde det var NLD, men skrev Asberger i epikrisen.

Forsker Heidi Aase ved Folkehelseinstituttet uttalte til Universitetet i Tromsø at «det kan godt hende at det er vold og overgrep som ligger i bunn, men da har ikke den som utredet barnet gjort en god nok jobb. Det er viktig at utredningen har tatt høye for alle aspekter.» Dette betyr ikke at barn med ADHD ikke blir utsatt for overgrep, men hvis det er den eneste muligheten en ser for seg, vil en sannsynligvis begå mange overgrep selv, og bryte loven.

Det er vanlig at de som får diagnoser som ADHD og autismespekterforstyrrelser får tilleggsdiagnoser. Dette kalles komorbiditet (samtidighet) og betyr at en har flere lidelser samtidig. Dette er godt dokumentert og Norsk psykologforening sa i en høringsuttalelse til Helsedirektoratet i 2013 at «komorbiditet ved ADHD er snarere en  regel enn et unntak, og ved utredning av atferdsutfordringer er det en risiko for at andre tilstander, som f.eks. spesifikke lærevansker kan bli glemt. Eksempelvis er det også høy forekomst av ADHD hos pasienter med Asberger.»

Det er med andre viktig å foreta en grundig utredning, noe BUP gjør og barnevernet følger hovedsakelig faglige råd. Problemet er at noen er veldig bastante og sier ikke at overgrep er en av flere muligheter. Det er den eneste muligheten, og det er kanskje derfor vi noen ganger kan lese i avisen at barnevernet overprøvde en diagnose eller medisinske råd fra spesialisthelsetjenesten. Tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsen skrev boka Du ser det ikke før du tror det og flere kronikker i Dagbladet. I den kronikken jeg viser til kritiserer hun bl.a. at «det ikke er normal praksis at man snakker med barna alene i mange av våre hjelpesystemer.»

Barnevernet gjør en god jobb i de aller fleste sakene, men problemet med manglende innsyn blir veldig synlig i de kritikkverdige sakene. Det får meg til å spørre om det er andre saker som krever innsyn også. Kan det være at et barnevern uten krav til dokumentasjon noen ganger er overgriperen? Barnevernet snakker nemlig med barna uten at vitner eller et videoopptak kan dokumentere prosedyrene. Det er i dag et hovedfokus på at foreldrene ikke skal kunne manipulere barna, og det er nødvendig i saker der de har forgrepet seg på barna, men vi kan heller ikke leve med et barnevern uten noe innsyn. Spesielt ikke hvis holdningene til Barne-, likestillings og inkluderingsministeren fra 2012/2013 er representative.

Thorkildsen mener det også er problematisk at foreldrene har innsyn og mulighet til å sitte sammen med barna sine når de utredes hos BUP. Den tidligere statsråden uttrykker rett og slett en total mistillit til hele helse og sosialvesenet, og hevder at helsevesenet er for slepphendte med diagnoser og medisiner. Jeg mistenker ikke den tidligere statsråden for å være uvitende, så problemet er kanskje mer at hun ikke godtar de faglige rådene.

Det er ifølge Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer for ADHD fastlegen som foretar den første vurderingen, og dette skjer sannsynligvis etter at skolen har snakket med barnet over en lengre periode. Utrederne vil også ha samtaler med barnet og foreldrene, både sammen og hver for seg, og med lærerne. Det vil dessuten være fagpersoner inne for å vurdere f.eks. personlighetsorstyrrelser, bipolar lidelse, depresjon, søvnvansker, autismespekterfortyrrelser, tourette syndrom, angst, epilepsi og lærevansker. BUP luker ut andre muligheter før de stiller en diagnose, og jeg kan ikke se for meg at de ignorerer mulige overgrep i denne lange prosessen.

En klassisk situasjon der et barn blir sint og nekter å gå videre. I en syk vedren er kansklje dette et symptom på overgrep?

En klassisk situasjon der et barn blir sint og nekter å gå videre. I en syk verden er kanskje dette et symptom på overgrep?
Foto: CE Photo, Uwe Aranas via Wikimedia Commons

Det er mange skoler som tar mobbing alvorlig, men det finnes også en del som glemmer offeret i iveren etter å ta vare på mobberen. Jeg sitter med en følelse av at et regime styrt av Inga Marte Thorkildsen automatisk ville ha konkludert med at ADHD, depresjon, selvmordsforsøk, selvskading og sinne ikke kunne ha noen annen årsak enn fysiske eller seksuelle overgrep i hjemmet.

Helsedirektoratet viser til at det er mange faktorer som forårsaker ADHD, men at tvilling og adopsjonsstudier viser at genetiske faktorer har stor betydning. De viser også til forskning som tyder på at det bl.a. er forsinket utvikling av nervebaner i ulike deler av hjernen, og dette er blant flere ting en kan se på MRI. Det er mange miljøfaktorer som har betydning, bl.a. bruk av tobakk og rusmidler under svangerskapet, mors stress i svangerskapet, prematuritet/lav fødselsvekt. Miljøgifter, e-stoffer og mangel på sink, jern og flerumettede fettsyrer kan også ha betydning.

Jeg vet ikke hva som ligger bak Inga Marte Thorkildsens spesielle teorier, men konsekvensen hadde blitt at staten overtok omsorgen for de aller fleste barna i Norge. Vi har sett i Øst-Europa hvordan det går når sosialistiske regimer overtar omsorgen for barna. De har sannsynligvis flere barnevernsbarn med reactive attachment disorder (en alvorlig relasjonsforstyrrelse) enn noen andre land.

Det er barnevernets oppgave å hjelpe barna til å bli boende hos sine egne foreldre. Det betyr at myndighetene må støtte foreldrene der det trengs, for behandling av f.eks. ADHD og autismespekterforstyrrelser er veldig krevende. Medisiner kan være til god hjelp, men de har ingen virkning alene. Hvis en derimot kombinerer den med f.eks. atferdsterapi, samtaleterapi og ulike typer alternative terapiformer, tror jeg muligheten for betydelig framgang er til stede.

Hvis en skal beskylde foreldrene for overgrep må en imidlertid ha mer å komme med enn synsing om årsaken til at det er flere ADHD-diagnoser enn tidligere. De som hevder at ADHD er et symptom på overgrep, uten at de har solid forskning å vise til, driver egentlig en heksejakt der de lanserer foreldrene som de skyldige. De forstår ikke ADHD, men vil ha en rask avklaring. Det er nok ikke sånn det fungerer i virkeligheten, ikke hvis du faktisk vil hjelpe barn.

ADHD-diagnoser kan skjule overgrep
Nasjonale retningslinker for ADHD
Du ser det ikke før du tror det
Ser du det ikke før du forstår det?
Hva er ADHD?

 

Hjemme er best

Det biologiske prinisppet: Hovedregelen er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre.

Av John Olav Ytreland og Stefan Batory

Det nåværende barne,- likestillings- og inkluderingsdepartementet har vært gjennom en omstrukturering siden det ble opprettet som Barne og likestillinsgdepartementet i 2006. Det nye departementet fikk oppgaver fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Sosialdepartementet, Kommunal og arbeidsdepartementet, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet og Kulturdepartementet. Begrunnelsen for å opprette det nye departementet var å styrke innsatsen for barn og familier, men det er uklart om de to-tre siste ministerne for dette departementet har klart det.

Inga Marte Thorkildsen fra SV var den siste Barne,- likestillings-og inkluderingsministeren i Stoltenberg-regjeringen, og etter at hun forlot stillingen ga hun ut boka Du ser det ikke før du tror det, der hun bl.a. hevdet at ADHD var et tydelig tegn på at en hadde blitt utsatt for vold. Det er noe vi kommer til å se, ifølge forfatteren, hvis vi tror at det skjer. Dette kan kanskje forklare en del, for hvis ansatte i barnevernet arbeider etter teorien om at de hjelper barn hvis de tror at foreldrene har sviktet, kan vi skade langt flere barn enn vi hjelper. Den nåværende ministeren, Solveig Horne, skal granske barnevernet, men har gitt oppdraget til Helsetilsynet. Det er mildt sagt problematisk fordi Helsetilsynet har i alle år vært kontrollorgan for barnevernet.

Jeg er en rettfedig leser, men mener det også er god grunn til å være en kritisk leser når det gjelder dokumenter fra det nevnte departementet. Stoltenberg-regjeringen oppnevnte et utvalg i februar 2011 og det leverte rapporten sin i februar 2012. Dette utvalget ble ledet av Magne Raundalen og mandatet gikk ut på å utrede hvordan det biologiske prinsippet ble brukt i barnevernet. Rapporten kan ved første øyekast se ganske positiv ut, for den erkjenner at loven er klar på at tiltak først og fremst skal skje i hjemmet, for dermed å hindre at en skiller barn og foreldre. Det skal også være barnevernets hovedmål å tilbakeføre barnet til foreldrene hvis det må overta omsorgen. Det vises ellers til Sosiallovutvalgets utredning fra 1985, Stortingsmelding nummer 39 (1995-1996), NOU 2000:12, Odelstingsproposisjon nummer 69 (2008-2009), Proposisjon til Stortinget nummer 7 L (2009-2010) for å illustrere hvor stor vekt det offentlige har lagt på dette prinsippet. Alle disse dokumentene bekrefter at det biologiske prinsippet er en del av verdigrunnlaget i lovverket.

Det biologiske prinsippet eller kjernefamilien er fremdeles en akseptert familieform i Norge. Illustrasjonsfoto fra Photostock via freedigitalphotos.net

Det biologiske prinsippet eller kjernefamilien er fremdeles akseptert i Norge. Illustrasjonsfoto fra Photostock via freedigitalphotos.net

Det er imidlertid et stort men her. Utvalget ser nemlig ut til å legge vekt på at begrepet prinsipp er juridisk utydelig. Et prinsipp kan være en så tungtveiende rettesnor at en må kunne begrunne det godt hvis en velger å sette det til side, mens andre kan avvise det uten at de dermed har brutt loven. Rapporten viser til boka Rettsgrunnlag og standpunkt der forfatteren Nils Nygaard bruker dette argumentet, men utvalget åpner opp for å avvise det biologiske prinsippet.

Barnevernloven (§ 4-12) gir fire kriterier som kan føre til omsorgsovertakelse:
a) dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling.
b) dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt spesielle behov for behandling og opplæring.
c) dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for alvorlige overgrep i hjemmet, eller
d) dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.

Det er mange som antar at barnevernets avgjørelser er like udiskutable som en matematisk formel, men virkeligheten er nok ikke så enkel. Det er nokså lett å vurdere punkt b, c og d i § 4-12, mens barnevernet baserer seg på skjønnsutøvelse når det gjelder det første kriteriet. Det er denne utøvelsen Raundalen-utvalget vil forandre på, og det foreslo derfor et nytt begrep, utviklingsfremmende tilknytning. Det er tre kriterier skal avgjøre om omsorgsovertakelse er nødvendig:

a) om tilknytnings- og relasjonskvaliteten mellom omsorgspersonene og barnet er utviklingsstøttende eller ikke.
b) alvorlighetsgraden og stabilitet av omsorgssvikt (forsømmelser, manglende behandling eller opplæring, mishandling eller overgrep)
c) om omsorgspersonenes egenskaper (psykisk utviklingshemming, psykiske sykdom, rus) er av varig eller forbigående karakter.

Dette vil ikke gjøre jobben lettere for barnevernet, for hva betyr egentlig dette? Denne bloggen har tidligere skrevet om at mødre med barn som blir utredet i spesialisthelsetjenesten har blitt indirekte beskyldt for Münchhausen ved at barnevernet mente de sykeliggjorde barnet. Det har også blitt skrevet i rapporter fra barnevernet at mor hadde en alvorlig psykisk sykdom, uten at det var noen fra helsevesenet som hadde satt diagnosen. Les også Hersketeknikker i barnevernet. De nye kriteriene som utvalget foreslo kan misbrukes på samme måte.

Diagnoser som autismespekterforstyrrelser (som inkluderer asberger) og ADHD er nevrologiske forstyrrelser, men de ligger likevel uforklarlig nok under psykiatrien. Det er veldig ulogisk, men hvis ansatte i barnevernet har som utgangspunkt at foreldre med en diagnose er psykisk syke eller at barna deres har blitt påført psykisk sykdom, vil disse barna sannsynligvis få det langt verre når de blir en inntektskilde under Bufetat. Det vil heller ikke bli lagt opp til at de skal tilbakeføres til foreldrene, og det spiller derfor ingen rolle hvor mye foreldrene retter på det barnevernet har kritisert.

Utvalget anbefalte også at det ble oppnevnt sakkyndige i saker der det ikke er observert alvorlig omsorgssvikt i øyeblikket, men der omsorgspersonen ikke vil kunne ivareta god nok omsorg i framtida. De viser til § 4-12 d i barnevernloven. Det høres veldig vagt ut, og hvis barnevernet skal utøve skjønn, kan de avgjøre at omsorgspersonen ikke vil kunne gjøre jobben godt nok om f.eks. fem år. Det blir i realiteten en prøvetid som aldri slutter, og en kan når som helst bli erklært uegnet. Når det gjelder sakkyndige er det mye som tyder på at de føler seg presset til å være enige med barnevernet. Det er nemlig barnevernet som gir dem oppdraget, og siden disse oppdragene er god butikk for psykologene, skal det en sterk ryggrad til for å motsi oppdragsgiveren. Denne artikkelen fra psykologitidsskriftet skriver om sakkyndige som tar feil avgjørelser.

Rapporten fra Raundalen-utvalget referer i 6.5.2. til forskning som viser at den tidlige relasjonsbyggingen er helt grunleggende for barns utvikling. En utrygg tilknytning kan hemme den emosjonelle og kognitive utviklingen. Dette kan igjen føre til at barnet kan få alvorlige psykiske problemer. Det er gode grunner til å opprettholde det biologiske prinsippet, og vi vil i del to av dette innlegget komme nærmere inn på det.

Rapporten fra Raundalen-utvalget

Har ikke råd til å være uenige med barnevernet

%d bloggers like this: