Vi er her

Grafitti loving life. Denne grafittien fra en undergang i Haugesund kan med litt.
Med litt hjelp kan flere adoptere dette mottoet.

Jeg har dekket autismespektertilstander (dog f.o.f. Asberger syndrom), ADHD og NLD på denne bloggen. Jeg har også vært innom tilleggsvansker som angst, depresjon og epilepsi. Alle disse er relevante for dette innlegget, men jeg tenker hovedsakelig på NLD.

Jeg har også vært opptatt av tidlig hjelp fordi det vil dramatisk forbedre sjansen for å lykkes som voksen, men det er mange som må spille på lag. Anne-Grethe Urnes er i boka Nonverbale lærevansker inne på at «barnet har behov for å bli sett, møtt og forstått ut fra sine særtrekk og sitt aldersnivå.» Miljøet betyr mye, for de erfaringene barnet gjør med voksne og andre barn kan enten utvikle eller skade barnet. Jeg tror det er viktig å tenke på å tilpasse utfordringene. En av grunnene til at det er viktig med tidlig innsats, i motsetning til den vente og se-holdningen de fleste kommuner velger når foreldre ber om hjelp, er at barnet som en del av treningen på selvstendighet må utvikle selvinnsikt. Hvis en er klar over styrker og svakheter kan en unngå situasjoner som med stor sannsynlighet vil gi en opplevelse av nederlag. En må altså velge utfordringer som er store nok til at en må strekke seg litt, men ikke så store at faren for nederlag er for stor.

Når jeg antyder at deler av samfunnet ikke spiller på lag med foreldrene tenker jeg bl.a. på at foreldrene ikke blir tatt på alvor. Skolen har en tendens til å tenke fag. Hvis det går greit nok på prøvene og elevene sitter stille på stolen er alt som det skal være. Jeg var en stille elev, selv om jeg hadde mye sinne og aggresjon innvendig, men gjorde minimalt med arbeid på barneskolen, og fikk følgelig et sjokk da karakterene kom på ungdomsskolen. Jeg vil hevde at pedagogiske tiltak er viktige for å bedre situasjonen generelt, og ikke bare i klasserommet. Skolen skal ikke bare undervise språk, matte og naturfag. Den skal gjøre barnet klar for arbeidslivet, d.v.s. gjøre det i stand til å få og beholde en jobb. Det innebærer å lære sosiale regler, evne til å organisere og utnytte tida best mulig. Det er ikke skolens oppgave å lære barna å kle på seg, finne fram/spørre om hjelp i byen og å håndtere stress/frustrasjon, men det hadde ikke skadet hvis skolen var litt mer opptatt av disse ferdighetene.

Noen trenger kanskje mer sosial trening enn de får i klasserommet og i grupperom med spes.ped-læreren. Det kan inkludere å opptre sosialt passende fordi noen barn ikke ser helheten i den sosiale situasjonen. Det er ikke uvanlig at NLDere er så opptatt av detaljer at de ikke ser helheten. Foreldrene har et ansvar for dette og for å lære barnet andre livsferdigheter, men det blir for enkelt å si at skolen ikke har noe omsorgsansvar. Den har utvilsom det i skoletida.

Det er mange foreldre som møter lite forståelse for at barnet deres har sammensatte og særegne vansker. De kan sågar bli møtt med anklager om at de har ansvar barnets vansker. Boka Nonverbal lærevansker starter med et tilfelle jeg antar er tenkt, underkapittelet Rare Ole, 13 år – utsatt for omsorgssvikt? Han ble henvist til BUP med bakgrunn i psykososiale vansker. Skolen observerte en elev som tilsynelatende hadde gode evner, men som likevel hadde fagvansker og en rar atferd. Han kunne se ustelt ut og gikk gjerne med skjorta delvis kneppet, noe som er klassisk NLD. Når han også manglet sosiale ferdigheter var den første reaksjonen at dette måtte skyldes omsorgssvikt.

Jeg kjenner flere foreldre som nærmest har tryglet om hjelp. Jeg blir av og til kontaktet av noen som er bekymret for barna sine eller som er voksne NLDere selv. Det er ikke mange i det offentlige som forstår NLD. Vi som har diagnosen eller som har barn med diagnosen forstår ganske mye. Jeg håper folk vil lytte til oss og se oss mer enn de har gjort så langt. Vi burde ikke være avhengig av å få en Asberger diagnose for å få hjelp, men det er faktisk situasjonen for mange i dag.

Overskriften viser til en populær grafitti. Foo was here ble brukt av australske soldater under 1. verdenskrig, mens amerikanske soldater brukte Kilroy was here 20 år seinere. Det var et slags visittkort som sa at de hadde vært der. Jeg tenker det som en beskjed til samfunnet om at vi ikke bare har vært her. Vi er her fremdeles og vi fortjener plassen like mye som andre.

Frykten for å bli utpekt

Illustrasjon et tre formet som en hodeskalle. Hjernen er et fantastisk nettverk av grå og hvit substans. Ingen hjerner er like, og det er ikke noe galt med en som er annerledes.
Hjernen er et fantastisk nettverk av grå og hvit substans. Ingen hjerner er like, og vi må godta noe variasjon. Ilustrasjon: Pixabay

Jeg var i Et egoistisk samfunn inne på den manglende støtten til familier som ufortjent har kommet i barnevernets søkelys. Jeg har full forståelse for at mange ikke vil støtte foreldre som virkelig neglisjerer eller bevisst skader sine egne barn. Det er i de situasjonene en omsorgsovertakelse sannsynligvis er den mest stabile løsningen, men det er ikke så enkelt som mange tror.

Det er flere grunner til at det er lettere for minoriteter/flerkulturelle og familier der barn eller foreldre har en funksjonsnedsettelse å få denne type anklager rettet mot seg. En av dem har med stereotyper og myter å gjøre. Det er f.eks. mange som tror at det er skadelig for barna å ha psykisk syke foreldre, for samme hva foreldrene gjør for å hindre skade, tror noen at sykdommen på en måte blir direkte overført. Der stemmer ikke.

Heftet De usynlige barna, som er tilgjengelig på bufdir.no, har bl.a. en artikkel om førsteamanuensis Øyvind Kvello ved NTNU. Han har undersøkt hvordan det går med barn av foreldre som har psykiske vansker og rusavhengighet, og konkluderer med at mange klarer seg fordi det finnes beskyttelsesfaktorer, f.eks. at barn blir sett og at voksne bryr seg. Barn opplever altså livet som godt hvis det er stabilt. Det spiller ingen rolle hva som forårsaker mangelen på stabilitet. Jeg hørte f.eks. om en tenåring for noen år siden (jeg tror han kom fra Akershus) som gikk på videregående skole i Finnmark. Det var ikke fordi han nødvendigvis ville oppleve det nordligste fylket, men fordi han ville lengst mulig vekk fra foreldrene. Det var ikke psykisk sykdom involvert, men foreldrene kranglet så mye at guttens liv hadde vært alt annet enn stabilt.

Barn er opptatt av rutinene sine. De vil gjøre det vennene deres gjør, og de vil fortsette med de fritidsaktivitetene de går på. Det er altså viktig med flyt i hverdagen, og en mister ikke automatisk denne hvis foreldrene blir psykisk syke. Jeg setter pris på kjendiser som står fram med psykisk sykdom så lenge denne er ekte. Fabian Stang har f.eks. sagt at han sleit med depresjon og angst etter at han gikk av som ordfører i Oslo, og det var så alvorlig at han var innlagt i en periode. Jeg tror det er bra at en så profilert politiker ufarliggjør psykisk sykdom, for statistikken sier faktisk at veldig mange av oss vil slite psykisk minst en gang i løpet av livet. Stang fikk sågar åpenhetsprisen av organisasjonen Mental Helse i 2011. Han ble fosterfar fire år seinere, og jeg er enig i at psykisk sykdom ikke skal være en belastning eller merkelapp som lukker dører for en resten av livet, men det er det mange andre må leve med. Det var f.eks. en sak for noen år siden der ei mor ble fratatt barnet sitt, og hele saken var basert på en 20 år gammel rapport om en spiseforstyrrelse.

De fleste diagnoser har såkalte komorbide lidelser, som har mye å gjøre med hvordan en blir behandlet eller hvor mye/lite hjelp en får. Skolegangen kan være vanskelig hvis en har nonverbale lærevansker, og hvis en treffer en vegg på ungdomsskolen der det blir klart at drømmen er langt utenfor rekkevidde, kan resultatet fort bli nye vansker. For nonverbale lærevansker og autismespektertilstander kan det dreie seg om depresjon og angst, men det er stort sett snakk om milde symptomer en kan lære å leve med. Det er derfor det er viktig å ta tak i vanskene og jobbe for å fungere best mulig, men jeg tror mye kan unngås hvis samfunnet bruker mer ressurser på å hjelpe foreldrene. Hver enkelt har et ansvar, men samfunnet og ikke minst helsevesenet har et ansvar for å støtte foreldrene, men de aller fleste foreldre til barn med en diagnose blir ignorert. Jeg vil hevde at medisiner ikke bør være hovedfokuset, men kognitiv terapi (jobbe med å forandre negative tanker), kosthold, ergoterapi i skolen, fysisk aktivitet (spesielt kampsport, ballett, hesterdidning), kontakt med naturen, de fleste tilbudene ved kulturskolen og meditasjon kan forandre på mye, men dette koster mer enn medisiner.

Det er mange som opplever at samfunnet har rare holdninger til diagnoser som autisme, nonverbale lærevansker, ADHD (ikke minst i jenter) og Tourette syndrom. Det er også mye som tyder på det finnes tilsvarende holdninger til fremmede kulturer, og fremmed trenger ikke være mer fremmed enn amerikansk, alternative livsstiler og lav inntekt. De som skriver rapporter har et spesielt ansvar for å luke ut alle former for forutinntatte holdninger, og mange av dem er ubevisste. Eivind Engebretsen var for noen år siden inne på det i boka Hva sa klienten?

Det var en analyse av retorikken i barnevernsjournaler fra Oslo på slutten av 1980-tallet. Boka beskriver hovedsakelig to holdninger eller typer tekster, monologiske og dialogiske tekster. Saksbehandleren vil i det første tilfellet være lite opptatt av andre oppfatninger fordi det er ingen andre som kjenner sannheten. Den som skriver rapporten uttaler seg derfor på vegne av klienten. Den dialogiske holdningen innebærer at en erkjenner at en ikke kjenner hele sannheten alene, og at en er åpen for andre oppfatninger. Det er da mulig for andre å bli hørt. Engebretsen mener ikke at disse finnes i ren form, men at det er en blanding. Det er noe alle må tenke bevisst over, for ett eneste ord kan forandre meningen, og da kan det hende at den/de som leser rapporten oppfatter noe helt annet enn saksbehandleren mente å formidle.

Dette leder fram til noe jeg mener alle bør ta med i betraktningen. Når jeg etterlyser støtte til familier som opplever en unødvendig bekymringsmelding vil jeg at alle skal tenke over hva dette betyr for familien. Barnevernet har ikke noe valg. De må ta alle meldinger alvorlig, men det er for lett å uforpliktende si at en ikke har noe å frykte fra barnevernet. Foreldre kan ikke gjøre så mye med de mange mytene som eksisterer om diagnoser, fattigdom og andre kulturer, annet enn å prøve å gjøre en så god jobb som foreldre de kan, men det er ikke alltid nok. Det er vanskelig å slippe tak i frykten og enstelsen når en hele tiden møter andre krav enn resten av befolkningen, og det dukker med jevne mellomrom opp saker i media som viser at denne frykten ikke er irrasjonell.

Psykisk sykdom, psykiske problemer eller ustabil er ord som gjerne blir brukt i en bekymringsmelding. Jeg har også hørt om tilfeller der det ble antydet at foreldrene satte diagnosen på barnet selv, til tross for at BUP og andre spesialister ved sykehuset har fulgt barnet over flere år. Det er også vanlig å anta at et annerledes kosthold er farlig for barnet, selv om foreldrene har tatt avgjørelsene i samråd med fastlegen. Da sier anklagerne indirekte at foreldrene sykeliggjør barnet, og setter med det til side medisinske eksperter, faktisk myndighetene.

Jeg har snakket med foreldre ansikt til ansikt, og lest en del vitnesbyrd på Facebook. Det som opprører mange er at etter å ha vært utsatt for disse mytene, mistenkeliggjort, og i realiteten anklaget for lovbrudd, blir det forventet at de skal gå videre som om ingenting har skjedd. De har ikke rett til å føle noe, og de skal i alle fall ikke gi uttrykk for disse følelsene. Jeg tror det er det mer enn noe annet som gjør det vanskelig. Det er i realiteten ingen som bryr seg om hva som skjer med barna dine, og ingen bryr seg om hva som skjer med deg, i alle fall ikke nok til at de gir uttrykk for det.

Det skal sies at blant de mange tusen sakene i barnevernet hvert år er de aller fleste gode avgjørelser, men det dukker med jevne mellomrom opp saker i media som viser at barneveret ikke alltid er ufeilbarlige. Det er derfor det er viktig å jobbe for et bedre barnevern, og for å støtte de familiene som trenger det. Vi andre trenger ikke gjøre så mye. Det er kanskje nok å si at vi forstår foreldrene, at de har rett til å føle som de gjør. Da får vi kanskje et samfunn der flere føler seg inkludert og trygge.

Jeg driver ikke, som jeg har nevnt i tidigere innlegg, noe korstog mot barnevernet. Poenget mitt er å gjøre det norske samfunnet bedre, og jeg tror det er et skritt i riktig retning hvis vi ser foreldrene, hvis vi anerkjenner at noen har det vanskelig, at noen er annerledes uten at det er en trussel, at de fleste foreldre faktisk vet hva som er bra for barna sine.

 

Barn trenger ikke institusjoner

Solveig Horne er sjef for en etat som trenger betydelige reformer, men om nye institusjoner er rett veivalg er en annen sak. Kilde: Frp via Flickr
Solveig Horne er sjef for en etat som trenger betydelige reformer, men om nye institusjoner er rett veivalg er en annen sak. Kilde: Frp via Flickr

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne slapp for et par uker siden nyheten om at regjeringen skal åpne to fellesinstitusjoner for psykiatri og barnevern. Det er nødvendig, samtidig som det ikke er det. Barnevernet har fått mye kritikk for at de har sviktet mange barn. Det kan vi se i statistikker og undersøkelser som viser at barn som barnevernet har overtatt omsorgen for gjør det dårligere på skolen, samt at barn med symptomer/diagnoser ikke får tilbud om behandling. Det disse barna trenger er hjelp, ikke en institusjon.

Loven sier også at barnevernet skal hjelpe familien, for målet er å hindre omsorgsovertakelse. Der det er nødvendig med et vedtak om omsorgsovertakelse skal barnevernet bruke tiden godt under separasjonen, for hensikten er å arbeide for en tilbakeføring. Det skal altså være mye kontakt mellom barnevernet og foreldre mens barnet er i et fosterhjem. Det blir ofte ikke gjort, og når vi vet at barn i institusjoner ikke blir fulgt opp, er det rimelig å anta at de ikke kommer hjem igjen. Det er faktisk i strid med loven.

Det høres ut for meg som at de tenker rett om dette i Telemark. Sykehuset Telemark har nemlig en seksjon for familiebehandling, som er en del av Avdeling av barn og unges psykiske helse (ABUP). De har tre team (familieteam, sped- og småbarnsteam og et ambulant team for spiseforstyrrelser). De anerkjenner, hvis jeg har forstått dem rett, at familien er viktig. En løsning som ikke inkluderer familien er ikke en god løsning. Les mer på Sykehuset Telemark. De har noe liknende på Stavanger universitetssjukehus. Les mer.

Jeg skriver om autismespektertilstander (ASD), nonverbale lærevansker (NLD), ADHD og andre relevante emner på denne bloggen. Det er personlig fordi jeg har NLD selv, og det er derfor personlig når jeg leser og hører kritikk av barnevernet. Jeg tenker konstruktivt og håper en ny institusjon gjør susen, men jeg er skeptisk. Da NRK skrev om de nye institusjonene i september sa Solveig Horne at dette skulle bli en institusjon der ungdommen skulle få omsorg og kjærlighet. Det høres veldig fint ut, men samfunnet har mye erfaring innen både barnevern og psykiatri (for ikke å glømme eldreomsorg) med at institusjoner gjerne fører til forsømmelse og sågar misbruk. Jeg er ikke en motstander av barnevernet, ikke på den måten at jeg vil ha etaten fjernet. Det er likevel mye som tyder på at enkelte innen barnevernet har et feil fokus. De tar i noen tilfeller feil barn, noe som kanskje fører til at de som virkelig trenger hjelp blir oversett. Hvis barnevernet insisterer på at institusjoner og fosterforeldre skal hjelpe barna, og de ikke sørger for at det skjer, hva var da poenget med omsorgsovertakelse i utgangspunktet?

Jeg er kort fortalt ikke overbevist om at det barn f.o.f. trenger er en ny institusjon. Vi har allerede verktøykassa full av virkemidler som fungerer. Noen trenger nok en institusjon, men jeg tror ikke det gjelder alle. Det er tre år siden jeg skrev det første innlegget om barnevernet, og hovedpoenget har hele tida vært at det er mer å hente på å styrke familien enn å gå rett på en omsorgsovertakelse. Jeg tror fortsatt det, mens det er de virkelige akutte situasjonene som krever øyeblikkelig og dramatisk handling. Jeg har også vært opptatt av mer innsyn i institusjoner og kontroll med rutiner for å sørge for at de faktisk får hjelp. Det er åpenbart en mangel på kontroll når barn ikke har det bedre på institusjon enn i den familien de ble fjernet fra. Da blir ikke institusjonen eller fosterhjemmet mer enn en betalt lagringsplass.

Det er det Solveig Horne bør være opptatt av, og hvis hun lykkes med det vil behovet for institusjoner sannsynligvis være litt mindre. Barnevernet trenger bare et tettere samarbeid med BUP for å oppnå det samme, samt bedre opplæring av ansatte i institusjonene/fosterhjemmene.

Barnevernsinstitusjoner dårlig på pykisk helse
Barnevernsbarn gjør det vesentlig dårligere enn andre på skolen

 

Autisme eller omsorgssvikt?

Det er viktig å ha et bevisst forhold til språk, for ett eneste ord kan forandre tolkningen. Det er flere som skal lese rapportene fra barnevernet og andre leser kanskje noe helt annet enn den som skrev rapporten. Det er dessuten flere som bidrar med skriftlige uttalelser til barnevernet, og det er derfor viktige med svært presise formulerimger.

Funksjonsnedsettelse er et spesielt vanskelig farvann å navigere gjennom. Jeg har skrevet mye om likheten mellom ulike diagnoser. Det er ikke alltid lett å skille NLD, Asberger syndrom, ADHD og Tourette syndrom. Diabetes type 2, lavt stoffskifte, kronisk utmattelsessyndrom, og bipolar lidelse kan dessuten se ut som depresjon, i tillegg til at dette kan være en tilleggsvanske hvis en har en autisme eller NLD. Da er det særdeles viktig at barnevernet lytter til de rette ekspertene, ikke amatørpsykologer. Jeg tror det er nettopp der mye av bekymringen for foreldre ligger.

Barne -, ungdoms og familiedirektoratet ønsker å unngå misforståelser og har derfor prøvd å skille omsorgssvikt og funksjonsnedsettelse. Dette betyr at akuttvedtak i realiteten ikke kan brukes i disse sakene, for det er vanskelig å sette en diagnose raskt. Noen barn på autismespekteret er følsomme for lyd og synsinntrykk, og noen liker ikke blikkontakt. Noen kan virke døve eller at de tilsynelatende nekter å svare fordi de er så fokusert på det de holder på med. Det kan også hende at de ikke svarer fordi de ikke forstår spørsmålet. Dette er bare noen autismetrekk som påvirker det sosiale samspillet, og for utenforstående kan dette se ut som omsorgssvikt.

Den tidlige ministeren, Inga Marte Thorkildsen, uttrykte en sterk mistillit til BUP med boka Du tror det ikke før du får se det. Hun trakk noen raske slutninger da hun hevdet at BUP ga diagnosen ADHD til det hun mente var klare symptomer på overgrep. Det stemmer at traumer kan føre til konsentrasjonsvansker og uro, men det finnes faktisk andre muligheter enn overgrep. Det er viktig å utelukke disse før en anklager foreldrene, for Thorkildsen snakker ikke bare om omsorgssvikt, men om alvorlig kriminalitet. Jeg husker en elev for mange år siden som opplevde at kameraten døde. Dette påvirket naturligvis eleven, og hvis en bare så én mulighet, ville dette umiddelbart ha ført til en omsorgsovertakelse. Tror du det hadde vært en god løsning? De involverte så at det var andre grunner til elevens atferden og depresjon.

Hva ser du på som en naturlig reaksjon på mobbing? Ofre kan være usikre og engstelige, og ha så lav sosial status at de blir ytterligere isolert. Det betyr ikke at problemet ligger i hjemmet, for det er dessverre en realitet at en del skoler ikke klarer å stoppe mobbing. Det er kanskje ekstra nervepirrende for foreldre til barn med et usynlig handikap, for hvis det bare er foreldrene som virkelig ser barna, og velmenende varslere sender bekymringsmeldinger i øst og vest, kan resultatet bli unødvendig dramatisk.

Et eksempel på en moderne familie med mor, far, barn og "extended family". Betyr nye strukturer at omsorgen blir dårligere?
Et eksempel på en moderne familie med mor, far, barn og «extended family». Hva er egentlig en normal familie?
Foto: Evil Erin via Wikimedia Commons

En av de begrunnelsene for en omsorgsovertakelse det er vanskeligst å forstå er fattigdom. Det er fordi fosterforeldrene eller institusjonen får betydelige midler, men hvis foreldrene ellers gjør en god jobb virker det mer logisk å gi penger eller tjenester direkte til dem. Inntekt dreier deg ikke bare om status og om å ha nok penger til det mest nødvendige. Jeg tror ikke de fleste av oss virkelig forstår hva fattigdom innebærer. Tenk deg at du aldri vet om du kan kjøpe det mest nødvendige til barna dine. Du bruker minimalt med penger på deg selv, og spiser for lite fordi du vet at hvis du tar det du trenger, må du ta det fra barna dine. Du lever i en konstant frykt for å klare dette, og for at noen skal komme og ta barna. Dette er en frykt som aldri slipper taket. Forskning peker forøvrig på at fattigdom forårsaker både depresjon og PTSD, og det må vi ta med i vurderingen i en tid da gruppa «working poor» øker i Europa.

Det vil alltid være noen troll blant oss som roper høyt om naving hvis andre får en liten ytelse, men jeg tror samfunnet hadde tjent på det. Jeg blir ikke imponert når politikere som Jonas Gahr Støre sier at de frykter at Norge får økt fattigdom og en underklasse. De kan gjøre noe med dette ved å sørge for at fattigdom ikke skaper flere mennesker med en psykiatrisk diagnose enn vi allerede har. Alternativet er at vi leter etter problemer som ikke alltid finnes, men vi kan altså skape flere og større.

Jeg skal ikke nevne navn, men det har vært flere kjendiser som har blitt hyllet fordi de stod fram med psykisk sykdom. En av dem ble dessuten sett på som en bedre fosterfar fordi han var åpen om sine utfordringer. Hvorfor dreier det seg alltid om de som har høy status?

Les dokumentet på Bufdir for mer informasjon.

Mange har blitt opprørte over den saken VG har skrevet om de siste dagene. Det dreier seg om en stiftelse som har tjent 50 millioner kroner på fosterbarn. Det har vært en indignasjon som virker påfallende ekte, men denne avsløringen var ikke akkurat overraskende. Det var den heller ikke for tre år siden da Aftenposten hadde en gjennomgang av de sju største private aktørene i barnevernet. De fant at disse hadde hatt et overskudd på 550 millioner de siste fem årene. Det er altså vanlig å tjene penger på fosterbarn.

Det er viktig at barnevernet ser de usynlige vanskene, og det gjør de stort sett når de lytter til fagfolk. Vi må finne oss i bli vurdert, men det er nok ikke alltid melderen forstår at et annerledes reaksjonsmønster ikke er farlig. Jeg tror heldigvis de fleste i barnevernet ser forskjellen mellom omsorgssvikt og funksjonsnedsettelse, men om de er like fokusert på faren for systemsvikt er en annen sak.