Når livet blir utmattende

Dette kan være en trigger for de som drømte om å oppleve dette selv. Photo: Pexels
Dette kan være en trigger for de som drømte om å oppleve det selv. Photo: Pexels

Møtet med triggere kan være en brutal opplevelse som har potensialet til å ødelegge oss. Triggere er ulike typer inntrykk som minner oss om negative opplevelser fra fortida, og disse triggerne kan produsere svært sterke reaksjoner. Det er ikke til å unngå at vi av og til kommer i kontakt med noe av det vi har flyktet fra i alle år, men jeg håper de fleste opplever disse episodene som håndterbare mesteparten av tida.

Det vanskelige med triggere er at de er plutselige, følelsesmessige responser til noe, og det er ikke sikkert at du er klar over hva det var en gang. De kommer ut av intet, og vi er derfor ikke forberedt på sjokket. Det er for noen vanskelig å snakke om død eller alvorlig sykdom, og det kan prege dem når de blir involvert i en samtale om emnet. Det er nok mange som har funnet en ny trigger det siste året, isolasjon. Noen har det som en artikkel i Psykisk Helse kalte barnehukommelsen. Det er de minnene en ikke vil tenke på, og for noen kan det være det mest traumatiske en kan oppleve, f.eks. overgrep, mens det for andre er ting de ikke fikk oppleve. Følelsen av å være utelukket, av å ikke være en del av det livet andre har, er vond.

Det går hardt inn på meg når jeg blir minnet på hvor vanskelig det var å slite sosialt i tenårene. Det var en følelse jeg lagret i barnehukommelsen, og når disse minnene blir trigget, får jeg en ekstrem indre respons med de klassiske symptomene på stress og det som verre er. Jeg får et sterkt ønske om å ta tilbake det jeg mistet eller ikke fikk i ungdommen, men så innser jeg at det er for seint, og det er smertefullt. Jeg er litt som Henrik Ibsens rollefigur Byggmester Solness, som var tiltrukket av ungdommen, samtidig som han fryktet den. Jeg har møtt noen unge mennesker i årenes løp som åpnet opp gamle sår uten å være klar over det, og det kan være en alvorlig helserisiko.

Det sier seg selv at hvis en allerede har utfordringer som diabetes, høyt blodtrykk, høyt kolesterol, og angst/depresjon, så vil denne type sjokk være en direkte helsemessig trussel. Det vil i tillegg redusere livskvaliteten, samme hvordan det går med den fysiske helsa. Det er derfor det er viktig å gjøre mer enn å bare ignorere disse vonde følelsene, for alternativet er ikke attraktivt. Det betyr at en taper uansett.

Den vanskelige troa

siluett av mann som ber med stjernehimmelen i bakgrunnen. Noen ganger kan en føle seg liten og maktesløs i møtet med livet.
Noen ganger kan en føle seg liten og maktesløs i møtet med livet. Foto: Pixabay

Det blir gjerne fokusert på angst og depresjon som de store tilleggsvanskene ved både NLD og ASD. Det er ingen tvil om at de er de to største, men det egentlige problemet er kanskje selvtillit og selvfølelse.

Det er mange av oss som har fått diagnosen i godt voksen alder. Jeg var 42 år da jeg fikk diagnosen i 2010, og jeg blir av og til kontaktet av lesere som var mellom 40 og 50 år da de fikk diagnosen. Det er ikke overraskende at det for noen går ut over selvtilliten å ha disse utfordringene uten å ha en diagnose. Jeg liker ikke å gjemme meg bak en diagnose og bruke den som unnskyldning. Jeg liker å ta ansvar, men det har ikke vært lett når jeg har gjort mitt beste, men av grunner jeg ikke kunne forklare, hverken for meg selv, familien eller arbeidsgivere, gjorde jeg enkle feil. Det var mange som klandret meg for ting det seinere viste seg at jeg ikke samme forutsetninger som andre for å klare.

Det ble alltid tatt for gitt at jeg ikke hadde prøvd å gjøre leksene eller den oppgaven formannen ga meg, for det var jo så enkelt. Jeg klarte vanskeligere ting, så dette skulle ikke være noe problem. Jeg har dessuten fått mye kjeft i arbeidslivet fordi jeg brukte for lang tid på en bestemt arbeidsoppgave, men sannheten var at jeg hadde jobbet samvittighetsfullt med oppgaven hele tida. Jeg mestret den bare ikke. Det er derfor dette kalles for en usynlig vanske, for på overflaten ser det ut som at vi har alt. Det er ingenting ved utseende som tyder på at vi er annerledes, vi er språkmessig flinke og noen av oss gjør det bra på skolen. Vi er likevel ikke helt som andre, for vi har en såkalt ujevn evneprofil.

En kan lett havne i en situasjon der en ønsker å ta ansvar for feilgrep en gjør, fordi en ikke forventer noe mindre av seg selv enn andre, samtidig som det heller ikke føles rettferdig. Den beste erfaringen min fra arbeidslivet stammer fra Hydro Aluminium på Karmøy der jeg jobbet på maskinverkstedet åtte somre på 1990-tallet. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk jobben det første året, for det var kjennskap og vennskap som sikret de fleste jobben, og jeg kjente ingen der. Jeg visste ikke så mye om meg selv heller. Jeg visste bare at jeg hadde prøvd virkelig hardt de to årene jeg nettopp hadde gått på yrkeskolen. Jeg pugget teorien, men ødela mye verktøy og mange arbeidsstykker i verkstedet. Det var aldri med vilje, men samme hvor mye jeg prøvde gikk det galt. Jeg fikk ofte høre fra læreren at jeg var dum, mens jeg var en vits blant medelever. Det var smertefullt, for jeg var litt eldre enn de andre. De var 16 år og kom fra ungdomsskolen det første året, mens jeg hadde vært i militæret og var 20 år. Det var ikke noen god følelse å feile i absolutt alt, men de andre var tilsvarende dyktige.

Det var bakgrunnen min da jeg fikk sommerjobb på Hydro. Jeg vet ikke hva formannen tenkte om meg, men jeg fikk jobben hver sommer, selv om han alltid satte meg til de enkleste jobbene. Jeg må jo ha vært en svakhet i systemet, for mens de andre vikarene kunne ta på seg en hvilken som helst oppgave, var det begrenset hva jeg kunne gjøre. Det skjærte seg når formannen hadde ferie, for den som overtok for han var lite opptatt av å hjelpe meg, så det var alltid ubehagelige uker der jeg grudde meg til hver arbeidsdag. Jeg kan ikke si at jeg følte meg komfortabel.

Selvfølelse dreier seg om å være trygg. Det er en stabil følelse som ikke blir påvirket av suksess eller nederlag, eller behovet for å si klart i fra om noe. En kan altså motsi en kollega, eller sågar sjefen sin, uten at det går ut over selvfølelsen. Denne tryggheten eller utryggheten utvikler seg i den kontakten vi har med mennesker rundt oss i oppveksten. Det skal noe til for å føle trygghet hvis en gjennom oppveksten får høre dag etter dag at en er lat, sta eller dum. Vi kan ikke forvente at voksne alltid skal forstå barn, for voksne kan også ha dårlige dager eller misforstå en situasjon. Målet må derfor være god omsorg, ikke perfekt omsorg, for det er ingen som tar den ultimate avgjørelsen hver gang.

Det er krevende å utvikle en god selvfølelse hvis en ikke har det, men det er mulig. Jeg prøver å reflektere over mine egne reaksjoner uten å nedvurdere meg selv (jeg prøver f.eks. å unngå å si at jeg er en idiot). Jeg blir irritert på meg selv hvis jeg går i forsvarsposisjon, rødmer eller lar meg irritere over andres tendens til å snakke ustanselig uten å si noe fornuftig. Istedet for å fordømme meg selv kan jeg reflektere over hvorfor jeg reagerer på denne måten. Jeg prøver å gjøre det samme mot andre, men jeg må innrømme at jeg har en tendens til å være unødvendig kritisk.

Det kan også være nyttig å trene på sosiale situasjoner, for trygghet handler mye om å rette oppmerksomheten utover mot omgivelsene. Jeg er langt fra en ekspert, men jeg tenker at hvis en er klar over sider ved seg selv en helst vil forandre på, men likevel klarer å fokusere på andre, har en kanskje lært litt om å fungere. Det skal sies at dette er teorien min. Jeg sier ikke at jeg alltid lykkes.

Når det gjelder neste generasjon håper jeg mange får en bedre start enn noen av de som vokste opp uten diagnose. Kona mi og jeg jobber aktivt for å være så gode foreldre som mulig, og det virker som at vi ligger godt an. Nå er det kanskje ikke rettferdig å sammenlikne generasjoner, for mye har forandret seg, men når jeg ser på den 12 år gamle dattera mi, og tenker tilbake på min egen barndom (jeg var 12 år i 1980), er hun milevis foran meg på alle områder. Det er samtidig sånn en måler framskritt, og denne familien har tatt store skritt.

En gamling ved barnebordet

Jeg satt ved barnebordet. Det var nemlig en tradisjon i min familie at voksne og barn hadde hvert sitt bord når vi hadde fest. Det hadde vel mye med plassmangel å gjøre, men det sørget også for at alle fikk sitte med noen likesinnede. Jeg husker spesielt noen fine glass med bilder av veteranbiler, og det var virkelig stas når mamma serverte brus i disse. Seinere fikk vi også juleglass med en liten julelandsby på. Det var en viktig del av barndommen min og vi behandlet glassene godt. Jeg er skikkelig klossete og har knust en del kopper og glass, men jeg tror hele dette settet med glass overlevde tre av oss.

Jeg kom til å tenke på dette da Pia Savage brukte uttrykket barnebordet nylig. Hun er en amerikansk blogger som også har nonverbale lærevansker. Hun skriver for Psychology Today og i Sitting at the Children’s Table skriver hun om at vi NLD’ere egentlig aldri får lov til å reise oss fra barnebordet. Det begynner å bli en del forskning på denne lærevansken, men det hjelper ikke oss voksne. Det er positivt at flere fagfolk har oppdaget barna ved NLD-bordet, men hva med oss andre? Det er en god del voksne som sliter i en verden som blir stadig mer teknisk. Arbeidslivet blir stadig mer krevende og det er ikke lett å henge med. Jeg er ikke den eneste læreren som opplever at utfordringene øker i takt med stadig nye oppgaver, men det er ikke like lett for oss å øke tempoet.

NLD er en komplisert vanske med mange under/tilleggsvansker. Jeg ble testet en gang, men ble deretter etterlatt i et slags ingenmannsland. Det høyeste ønsket mitt for 2014 er at vi faktisk blir anerkjent. Jeg ønsker selvsagt på vegne av alle voksne NLD’ere at vi får hjelp, men det er i alle fall et første skritt at fagmiljøet ser oss.

Jeg flytter mer enn gjerne til voksenbordet, for det føles ikke bra å bli behandlet som nesten voksen hele livet. Det er det som skjer når noen voksne mennesker ikke klarer det de fleste andre behersker. Noen av oss klarer seg fint uten hjelp, men det gjelder ikke alle. Er det slik at når mennesker kommer over en viss alder, er det ikke verdt å hjelpe dem? Jeg vet ikke hva tankegangen er, men det virker rart at vi blir ignorert.

Jeg er spent på hvordan det neste året blir.