Er psykologen din kvalifisert?

Nordmenn har ord på seg for å være uhøflige, og det hadde ikke overrasket meg om en del mente at de hadde rasistiske holdninger også. Det kommer sannsynligvis hovedsakelig av at de fleste nordmenn er mer eller mindre bevisstløse. De bryr seg ikke så mye om det som skjer rundt dem, og legger derfor ikke merke til hvordan andre oppfatter dem. En kan se det hver gang «neger-debatten» dukker opp i den offentlige samtalen. Det er en del blant oss som insisterer på å bruke dette ordet fordi betydningen er uskyldig nok. Det kommer fra spansk og portugisisk og betyr svart, som gjør det like unøyaktig som det norske ordet svart. Det var likevel innenfor det akseptable i utgangspunktet da det ble brukt (før 1970-tallet), men det er et men.

Ordet kommer fra USA der den hvite majoritetskulturen har klistret mange navn på de svarte, inkludert det mer problematiske slanguttrykket for neger, «nigras». Ord forandrer seg over tid og ordet neger har nok ikke samme betydning i dag som det hadde opprinnelig. Det stammer fra en tid da det var akseptabelt å bruke totalt uvitenskapelige ideer om biologi, intelligens og moral til å dele mennesker opp i ulike kategorier, og en kan tenke seg hvor mennesker med afrikanske gener befant seg i forhold til europeere. Det spiller likevel mindre rolle hva vi europeere mener ordet bør bety. Poenget er at det har en negativ klang, og det viser mye av problemet vårt at vi ikke ser andres synspunkt. Vi ser ikke ordet som et problem, og ser derfor ikke at andre vil oppfatte det som belastende. Det burde være nok at noen ikke liker ordet som en merkelapp på seg selv. Vi burde lytte til andre.

Jeg starter dette innlegget på denne måten fordi det er stadig viktigere at vi innretter oss etter virkeligheten. Jeg startet barneskolen i 1975 og husker en afrikansk og  en asiatisk elev i løpet av grunnskolen, og jeg tror de var de eneste ikke-hvite i byen på det tidspunktet. Det kom etter hvert vietnamesiske flyktninger, etterfulgt av flyktninger fra Vest-Asia og det meste av Afrika. Det er ikke nok å rydde plass for innvandrere. Vi må også anerkjenne at de er annerledes og at de har andre behov. Forskning forteller oss f.eks. at naturkatastrofer, fattigdom og krig kan påføre mennesker noen av de samme skadene (f.eks. PTSD). Da er spørsmålet, har vi kvalifisert personell?

En innvandrer som søker hjelp trenger ikke en psykiater som ikke forstår den kulturen denne lever i. Familien betyr f.eks. langt mer i andre kulturer enn i vår, og det kan få betydning for hvordan en legger fram budskapet. FN har forøvrig kritiserte Norge gjentatte ganger, bl.a. fordi myndighetene her ikke vil bruke ordet rasisme. Det finnes offisielt ikke i Norge, for vi har etnisk diskriminering, som høres litt finere ut. Det er fokus på mobbing, kjønns- og seksuell diskriminering, men mindre på krenkende atferd rettet mot den religiøse og etniske identiteten til ofrene.

Det er mange som til stadighet får høre at «det er ikke sånn vi gjør det i Norge». Det kan godt hende at de ikke gjør noe annet enn etniske nordmenn gjør, men de opplever likevel å bli kritisert for det. Det er en del av det de kaller «white privilege» på engelsk, og det betyr at hvis omstendighetene er like, eller sågar favoriserer minoriteter, vil medlemmer av majoritetskulturen bli favorisert. Det kan ha mange utslag, f.eks. at minoriteter opplever mistenkeliggjøring og at de må rettferdiggjøre valgene sine når det er unødvendig. Sluttsummen kan bli ganske utmattende, for det er mye som skjer foran øynene våre som mange ikke oppfatter. Vi tenker ikke over hvor vanskelig det er å forlate det livet en hadde for å starte et nytt et, og selv om jeg tror at mange trives i Norge, må det også være vanskelig i et land der en til stadighet får påminnelser om at en er annerledes.

Spørsmålet blir da, kan du snakke med mennesker som har vokst opp i en annen kultur (jeg tror ikke nordmenn forstår andre europeiske eller den amerikanske kulturen heller)? Er du komfortabel med å snakke om klientens opplevelse av rasisme, og å reflektere over hvordan dette virker inn på fungeringen? Er du villig til å analysere dine egne tanker, følelser og holdninger? Det er mye som kan påvirke oss, og etter hvert som mangfoldet øker i et raskere tempo, vil vi få flere problemstillinger å forholde oss til. Dette er relevant for utviklingsforstyrrelser også. Jeg lurer på hvor mange det er som opplever at fastlegen, psykologen/psykiateren eller en spesialist ikke klarer å se ting fra deres perspektiv.

Det er en variant av en diskusjon som dukker opp blant forfattere med jevne mellomrom. Det er noen som mener at en ikke kan lage karakterer utenfor den gruppa en tilhører. Det er ifølge denne tankegangen bare kvinner som kan skrive om kvinner, bare afrikanere som kan skrive om afrikanere, og bare asbergere som kan skrive om asbergere. Jeg tror det er mulig å lære og forstå andre mennesker, enten det er snakk om etnisitet, religion, legning, eller diagnoser som ASD og NLD.

Bildene øverst er forøvrig ei håndfull bøker jeg har i bokhylla, som er gode eksempler på hvordan litteratur kan gi oss et innblikk i en verden vi ikke kjenner. Det virker kanskje banalt for nordmenn, men hår er viktig. Jeg har hørt en del negative kommentarer i årenes løp om afrikansk hår, og selv norske frisører vil ikke lære seg hvordan de skal behandle afrikansk hår. Det kan lett påvirke barn, for selv om ordene kanskje ikke blir uttalt direkte, er det lett å få inntrykk av at europeisk er fint, og det er ikke afrikansk hår. Vi tenker kanskje at det vi ikke sier direkte ikke er rasisme, men effekten er like skadelig.

Jeg mener spørsmålet er betimelig. Forstår du egentlig de menneskene du skal hjelpe?

Et halvt århundre er nok

Det kan være godt å trekke seg tlbake i en periode, men ingen trenger å være permanent alene.
Det kan være godt å trekke seg tlbake i en periode, men ingen trenger å være permanent alene, heller ikke NLDere. Foto: Pexels

NLD står ikke oppført i den amerikanske diagnosemanualen DSM eller den europeiske ICD. Det er ufattelig at det har tatt så lang tid. NLD ble beskrevet av Helmer Myklebust og Doris Johnson i 1967, altså for 51 år siden. Symptomene finnes allerede i andre diagnoser, som Asberger syndrom, Gerstmann syndrom, dyskalkuli, dysgrafi, dyspraksi og ADHD. Det hjelper likevel ikke så lenge vi blir stående uten diagnose. Statped og BUP har gitt NLD en slags diagnosestatus, men det er ikke nok. Det tok til sammenlikning nøyaktig 50 år fra Hans Asberger beskrev de symptomene som ble kalt opp etter han, til diagnosen ble inkludert i DSM 4. Den ble fjernet som en egen diagnose da den neste utgaven av DSM ble publisert i 2013, men den har ikke forsvunnet. Den er nå en del av autismespektertilstander. Kanskje 50 år er nok?

Det er ufattelig fordi det faktisk er anatomiske forskjeller en kan forske på, og som kan være et grunnlag for utvikling av diagnosekriterier. Det er en unik situasjon, for det er flere fysiske bevis for mange av disse diagnosene enn mange er klar over. Det gjelder sannsynligvis ADHD og Asberger syndrom også, men vi har likevel overlatt dem til den unøyaktige psykiatrien. De som forsvarer denne vil hevde at psykiatrien er like objektiv som andre disipliner, men vi kan likevel oppleve at fagfolk vurderer den samme personen forskjellig. Det som for en er en naturlig reaksjon, og dermed et tegn på en normal fungering, kan for en annen være en dysfunksjon i form av sorg eller irritabilitet.

Hvit substans er en viktig faktor for NLD. Den kalles hvit fordi nervefibrene i hjernen er dekket av myelin, et protein som får buntene til å se hvite ut på bilder. Byron Rourke tok opp igjen NLD-forskningen på 1980 og 90-tallet, og hvit substans var hovedteorien hans. En reduksjon i hvit substans vil gi en funksjonsnedsettelse i høyre hjernehalvdel fordi den har en større andel hvit substans, og de frontale områdene fordi de integrerer og samordner signaler fra ulike områder av hjernen.

Dette påvirker såkalte eksekutivfunksjoner. Jeg anbefaler boka Nonverbale lærevansker (Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff) som behandler emnet i kapittel fem. Det samme kapittelet tar for seg Corpus callosum, et bånd av vev som binder sammen de to hjernehalvdelene. Dette vevet er hvitt fordi det består av myelin, så det er ikke overraskende at det er mindre utviklet hos NLDere. Corpus callosum omtales gjerne som ei bro eller bjelke, og det forklarer funksjonen den har. Det er en forbindelse mellom de to hjernehalvdelene som gjør at at de kan dele informasjon. Corpus callosum agenesi (CCA), ulike grader av utviklingsforstyrrelse av hjernebroen, kan påvirke begrepsdanning, resonnering, problemløsning og sosial kognisjon (Urnes og Eckhoff).

Det er lenge med 50 år. Jeg tror asbergere måtte vente så lenge fordi mange håpet at medisiner skulle løse problemet. Lithium ble brukt som en psykiatrisk medisin fra 1948, 5 år etter at Hans Asberger skrev om funnene sine. Det antipsykotiske middelet klorpronazin kom på markedet i 1953. Respiredrone er en av de nyere medisinene. Jeg driver langt fra noe korstog mot «Big Pharma», men det er ingen tvil om de aller fleste medisinene har veldig alvorlige bivirkninger. De er så alvorlige at Peter Götzsche fra The Cochrane Institute hevder at det er bedre å klare seg uten. Les Psychiatric drugs do more harm than good i The Guardian. Jeg bare spekulerer selvsagt, men jeg lurer noen ganger på om iveren etter den enkle løsningen medisiner er, bremser utviklingen, og faktisk hindrer oss i å få rett kunnskap om diagnoser, og hvordan vi kan leve best mulig med dem.

Det burde være nok med 51 år for NLD, men det er ikke sikkert vi kan regne med en snarlig løsning. Den er nemlig mer komplisert enn helsevesenet liker, men faktisk ikke dyrere.

Flytende definisjoner

Jeg tok dette bildet med et ikke veldig godt mobilkamera for noen år siden. Det er Jupiter som lyser spesielt kraftig nær Månen. Avhengig av hvilken definisjon en bruker kan ingen eller begge klassifiseres som en planet.
Jeg tok dette bildet med et ikke veldig godt mobilkamera for noen år siden. Det er Jupiter som lyser spesielt kraftig nær Månen. Avhengig av hvilken definisjon en bruker kan ingen eller begge klassifiseres som en planet.

Definisjoner betyr mye, og vi bør bruke dem selv om vi kanskje ikke er helt enige med dem. Det er vitenskapens natur å være foranderlig fordi en aldri har all kunnskap. Det er noe en erverver seg over århundrer, og det er ikke uvanlig at seinere forskning finner at den tidligere var feil. Det har også blitt stadig klarere at moderne forskning er belemret med mye juks, og metaforskning har skuffende nok vist at det ofte er umulig å bekrefte funnene fra studier på legemidler og innen psykiatrien. Det er derfor vanlig at definisjoner går gjennom noen forandringer. Jeg liker astronomi og har brukt flere bilder og forestillinger fra verdensrommet for å forklare aspekter ved NLD og autisme. Definisjonen for planeter er relevant for en debatt om definisjoner generelt.

Du husker kanskje et noe barnslig kupp blant astronomene i 2006? Jeg vet ikke om det var en koordinert aksjon eller ikke, men de stemte i alle falle over et forslag til en ny definisjon på et tidspunkt da få var til stede, og dermed var ikke Pluto en planet lenger. Vi bodde følgelig i et system med åtte planeter.

En planet var ifølge den nye definisjonen et objekt med nok masse til at det fikk en rund form, og til å rydde andre objekter ut av banen sin. Det betydde i realiteten at mange planeter ikke oppfylte den andre delen av definisjonen. Jorda hadde f.eks. ikke hatt klar bane hvis den hadde byttet plass med Neptun. Forvirringen ble komplett da ei gruppe forskere knyttet til NASAs romsonde New Horizons, som utforsket Pluto og dens fem måner, foreslo en vid definisjon. Den hadde gitt solsystemet vårt ikke mindre enn 110 planeter. Det er fordi alle månenene, inkludert vår egen, hadde blitt definert som planeter. Jupiter er også diskutabel fordi den faktisk ikke går i bane rundt Sola. Den beveger seg sammen med Sola rundt et felles tyngdepunkt. Jeg synes likevel New Horizon teamet hadde et poeng, for det interessante er geologi og klima, ikke hvor stort legemet er eller hvor det befinner seg.

Jeg har diskutert definisjoner tidligere, og spesielt de innenfor psykiatrien. Jeg har respekt for mye av det psykiatrien har gjort, men jeg har samtidig et noe ambivalent forhold til denne disiplinen. Jeg må innrømme at jeg ikke forstår hvordan psykiatri kunne utvikle seg til å bli vitenskap på linje med en fysisk vitenskap som astronomi. Det er en sammenheng mellom biologi og diagnoser som schizofreni, depresjon, bipolar lidelse og sågar autisme. Det betyr ikke at det er så enkelt at den rette maten kan hindre/forårsake disse tilstandene, men det er ingen tvil om at livsstil og kosthold er en del av det totale bildet. Hvis vi f.eks. sammenligner vårt moderne kosthold med det steinaldermenneskene spiste, får vi i oss mer karbohydrater og natrium, men mindre fiber fra grønnsaker, frukt, bær, nøtter, samt mindre vitaminer, makromineraler, sporstoffer, animalsk protein (Tidsskriftet for Den norske legeforening).

Jeg har vist til forskning tidligere som sier at det er en sammenheng mellom tarmen og hjernen, som innebærer at det vi spiser påvirker oss psykologisk. Jeg har også vært opptatt av at medisiner kan forverre såkalte underliggende tilstander. Jeg visste ikke om det før for et års tid siden, men jeg har en såkalt 15 q 13.3 mikrodelesjon, som betyr at en liten del av kromosom 15 mangler i alle cellene. Jeg ble sannsynligvis født med dette, men medisiner kan også skade kromosomene. Det er noe en må ta med i betraktningen når en vurderer risikoen opp mot nytten av behandlingen. Hvis en kan leve med autisme, NLD, ADHD og/eller depresjon med ikke-medikamentell behandling bør en kanskje gjøre det.

Når det gjelder definisjoner mener jeg fagmiljøet bør vurdere å skille mellom psykiatri og nevrologi, og flytte noen diagnoser over til sistenevnte. Schizofreni, bipolar lidelse og autisme er biologiske tilstander, men bortsett fra arvemessige faktorer og noen vage teorier om miljø, er det ikke så mye forskningen kan si om risokofaktorer. Da burde en kanskje være forsiktig med å ha bastante holdninger om symptomer som hovedsakelig påvirker atferden, og som dermed oppfattes som psykiatriske.

Alt dreier seg om akseptert atferd, om hvilken atferd samfunnet vurderer som akseptabel. Jeg leste om en ung mann for noen år siden som ville utdanne se til en jobb i Politiet. Han kom ikke inn på Politihøgskolen fordi han hadde vært gjennom en periode med depresjon en del år tidligere. Det skjedde da en av foreldrene døde i barndommen hans, og han viste det jeg vil hevde er en sunn, naturlig reaksjon. Han ble likevel vurdert som ustabil mange år seinere, en sikkerhetsrisiko Politiet ikke kunne ha i sine rekker. Det er i tråd med både den amerikanske diagnosemanualen DSM VI og den europeiske ICD 10. Det er store individuelle forskjeller på hvordan og hvor lang tid en trenger for å komme over tapet av et menneske en var glad i, men det er urovekkende å tenke over at det som faktisk er en del av livet fort kan bli stemplet som psykisk sykdom.

Jeg har personlig beklaget at Kirka ikke er så opptatt av å ta på seg viktige samfunnsoppgaver som i tidligere tider. Denne organisasjonen gjorde en gang en viktig jobb med å oppdra gode borgere. Den ga foreldrene støtte til å oppdra barna på de områdene som myndighetene ikke prioriterte. Jeg syntes derfor det var et positivt tiltak da jeg nylig oppdaget en sak fra ei av de lokale kirkene. Rossabø kirke i Haugesund har sorggrupper for ungdom. Les mer. Det er et tiltak som kan gjøre livet lettere etter at en har mistet noen, og som jeg har sagt tidligere har jeg ikke inntrykk av at det er et veldig stort fokus på forkynnelse i barne og ungdomsarbeidet i Kirka. Jeg tror derfor kor, speider, ungdomsklubb og denne type samtaler kan anbefales uten frykt for hjernevask. Det er kanskje noe en kan reflektere over neste gang en forsvarer muslimers eller andres rett til å velge religion for barna sine.

P.S. Det er kompliserte årsaksforhold blant de diagnosene jeg har omtalt i dette innlegget. En kan ikke peke på én ting og si at det forårsaket tilstanden, men jeg mener likevel at jeg har pekt på noen viktige argumenter. Hvis noen typer mat forverrer kognitive vansker, vil det ikke da gi mening å spise mat som ikke bidrar til problemet? Jeg vil derfor advare mot de som leter etter lette løsninger, som Inga Marte Thorkildsen gjorde med boka Du ser det ikke før du tror det. Den tidligere ministeren med anvar for Barnevernet mente å kunne dokumentere at ADHD ikke var noe annet enn symptomer på vold og seksuelle overgrep, at ADHD faktisk ikke var en reell diagnose. Hun mente dette interssant nok etter at hun gikk av som minister. Det er kanskje for revolusjonerende med en politiker som var revolusjonerende som folkevalgt.