Autisme i krisetider

De dramatiske Covid-19 nyhetene har stått i kø de siste dagene, og regjeringen har nettopp vedtatt de mest ekstreme og inngripende tiltakene i Norge siden Den andre verdenskrig. En kan få angst av mindre. Det beste vi kan gjøre, bortsett fra å følge de offentlige rådene, er å styrke immunforsvaret, og å reflektere over de valgene vi tar. Det er ikke meningen å høres belærende ut, men det blir aldri feil å tenke over det vi gjør og sier.

Jeg var i butikken i går for å kjøpe kjøttdeig til kveldens pizza. Jeg kan ikke påstå at jeg er forelsket First Price kyllingkjøttdeig eller Xtra grillpølser, men det var det eneste kjøttet de hadde igjen et par timer etter Regjeringens pressekonferanse. Det kan se ut som at panikken har tatt over, men den største direkte virusfaren er sannsynligvis for mennesker med nedsatt immunforsvar. Myndighetene håper nok å forlenge dette utbruddet, fordi det vil føre til færre innleggelser samtidig. Det ukjente er alltid skremmende, og det som bekymrer denne gangen er at ingen vet mye om Coronaviruset. Det er likevel rimelig å anta at dødeligheten er ganske lav, siden antall smittede sannsynligvis er langt høyere enn det offisielle tallet. Det er fordi mange har atypiske eller ingen symptomer.

Den største faren er panikk. Jeg skrev et innlegg for et par år siden om autisme i et darwinistisk perspektiv, og det er ingen tvil om at mange vil gjøre det dårligere hvis vi følger et «survival of the most adaptable» prinsipp. Det er ingen som tenker inkludering hvis det er snakk om å kjempe om færre ressurser enn vi hadde tidligere. Det er noen som hevder at det er lettere å være annerledes enn noensinne, at det er en inkluderende holdning tidligere generasjoner ikke har opplevd. Det er ikke alle som har erfart dette, og det er ingen garanti for at det skal fortsette for de som har hatt gode erfaringer.

Jeg er på ingen måte en alarmist, så jeg skal ikke legge ut om mulige konsekvenser for verdensøkonomien, men jeg tror på å være forberedt. Det er noen eksperter som mener at Covid-19 vil bli komme tilbake som en sesonginfluensa, og det blir kanskje et viktigere utbrudd. Vi klarer det denne gangen, men hva blir kostnaden, og hvor mange ressurser har vi til rådighet neste gang? Hvor mye toleranse og tålmodighet er det igjen for de som ser friske ut, men som ikke fungerer like bra som andre? Det er kanskje for tidlig å spørre om det nå, for vi har noe langt mer akutt å takle i øyeblikket, samtidig som vi må tenke på det nå. Vi må tenke på hvordan våre handlinger påvirker andre, og hvordan det kan forandre utfallet.

Det snakkes i disse dager om at dette er en dugnad. Dette er fellesskapets respons på en ytre trussel, og da er de langsiktige konsekvensene i aller høyeste grad relevante. Dette blir en langvarig respons og vi løser det ikke gjennom kortsiktige løsninger. Vi løser det gjennom å klare oss mest mulig alene, og gjennom å hjelpe familie og naboer. De som tidligere ropte høyt om navere kan fort havne i samme situasjon nå. Jeg håper de husker det når hverdagen kommer tilbake.

Jeg skrev forøvrig et innlegg om autisme og beredskapsplaner for 1,5 år siden. Les Beredskapsplaner.

Du sitter kanskje igjen med et spørsmål. Hva har bildene med beredskap å gjøre? De er ikke direkte relevante kanskje, men jeg liker alternativer, og i en situasjon som den vi har nå kan det være lurt med «off the grid» aktiviteter. Litteratur og brettspill er ypperlige ting å gjøre sammen (for en familie), ikke minst når en vil gjøre noe mer oppbyggelig enn å se på nyheter 15-17 timer per dag (den tida de fleste er våkne).