RSS Feed

Tag Archives: asberger

Nærgående TV

Sherlock Holmes og Doctor Watson har vært blant de største heltene mine siden barndommen.

Alle trenger forbilder eller helter. Sherlock Holmes har vært en av mine siden barndommen.
Foto: Wikimedia Commons

Det er noen emner det er ubehagelig å skrive om, men som det likevel er nyttig å reflektere over. Jeg har hatt noen tanker i sommer som kommer inn under den kategorien, og de er ubehagelige fordi det er personlig. Det blir sagt at det noen ganger kan være ei tynn linje mellom geni/kreativitet og psykisk sykdom. Det kan være ei tynn linje samme hva som er på den andre sida, og samme hvor høytfungerende asbergere er, kan de være naive. Det er en del av de sosiale utfordringene knyttet til utviklingsforstyrrelser, og siden mennesker med disse diagnosene gjerne har en ujevn evneprofil, er det vanskelig for andre å vite hva de kan. Mange har nok opplevd at siden de er sterke på noen områder, forventer mange at de skal være like sterke på andre områder. Det er ikke så lett å gjøre noe med det, men jeg har tro på at barn kan lære å fungere litt bedre i et nevrotypisk samfunn.

Det er ikke ofte jeg får en sterk emosjonell reaksjon etter å ha sett en film eller TV-serie. Jeg fikk det ofte i oppveksten og som ung voksen da serier som Anne of Green Gables, Fame, Star Trek, Life Goes On, Family Ties, Party of Five og filmer som The Breakfast Club, Foxes, Fame og The Outsiders betydde mye for meg. Jeg fikk noe av det samme tilbake med Harry Potter og Lord of the Rings-filmene, men det begynner å bli en stund siden. Det var dessuten positive følelser. Jeg oppdaget TV-serien Bones på Netflix like før sommeren og gledet meg over at det var hele 11 sesonger, men den siste episoden av sesong 3 ble så dramatisk at jeg måtte ta meg en pause.

Bones har to skikkelser som er interessante for asbergere. Det har vært mest fokus på Temperance Brennan, en rettsantropolog ved det fiktive Jefferson Institute. Teamet hennes hjelper FBI med å identifisere lik og dødsårsak når det ikke er stort mer enn skjelettet igjen. Det er tydelig at skikkelsen er beskrevet som en asberger, selv om det ikke blir sagt direkte. Det blir det sjelden i TV-serier, noe som kanskje et bevisst for å gjøre det mulig for mange å identifisere seg personene.

Jeg var mer opptatt av Zackary Addy, eller Z-man, som var et av flere kallenavn kollegene hadde gitt han. Zackary startet serien som Dr. Temperance Brennans assistent, men han fikk seinere en doktorgrad i rettsantropologi. Det finnes unge asbergere i det virkelige liv som viser tidlig at de er spesielt godt egnet til arbeid innen forskning. Det er derfor noen omtaler Asberger syndrom som geni-genet, men det er også en stereotyp som de fleste asbergere ikke kan leve opp til. Zack minner oss også på at selv om en er høytfungerende kan en være naiv. En kan bli lurt fordi det ikke er alle som ser de logiske konsekvensene en handling kan ha på et seinere tidspunkt.

Det førte i dette tilfellet til at Zack ble lærlingen til en seriemorder og ble morder selv. Jeg er ikke sikker på hvorfor det skjedde, men han prøvde å finne en slags mening med livet. Han prøvde å passe inn, men følte seg utenfor mesteparten av tida. Det var kanskje grunnen til at han vervet seg og ble sendt til Irak, men han ble raskt dimitert fordi han ikke fant seg til rette. De andre likte ikke en som var såpass sosialt utilpass. Det var kanskje det seriemorderen Gormogon utnyttet. Det er noe av det tristeste jeg har sett fordi jeg kjenner meg igjen i følelsen av å stå utenfor. Det er derfor det er så viktig å lære å leve i et nevrotypisk samfunn. Jeg synes det blir lagt for mye vekt på at samfunnet verdsetter annerledeshet, for det er ikke alltid det stemmer.

Zack er på en måte motstykket til Spencer Reid fra Criminal Minds. Det blir ikke sagt at han er autist heller, og det åpner opp for at mange kan identifisere seg med han. Jeg ser mye Asberger i han, selv om det kanskje er større tendenser til schizofreni. Det er et tilbakevendende tema i serien at Reid frykter for at han har arvet moras psykiatriske lidelse. Reid har vokst opp med få venner og har lært det meste han kan fra bøker, og det er noe mange av oss kan kjenne oss igjen i.

Bones viser også hvor sårbar autister som blir stående alene kan være. Reid klarte seg bra, mens Zack var den eneste i serien som ikke hadde noen. Han var nær knyttet til familien sin, men de bodd langt unna Washington DC, der Zach jobbet. Dette har vært et av de viktigste poengene mine når jeg har skrevet om utviklingsforstyrrelser. Jeg har også diskutert hvorvidt dramaserier bør ha figurer med diagnoser. Det er mange serier som har gjort en så dårlig jobb med å portrettere både psykiske lidelser og utviklingsforstyrrelser at det er fristende å si at de bør styre unna, men de to seriene jeg har nevnt i dette innlegget viser at det er nyttig med fiktive eksempler. Når de er realistiske kan vi diskutere reelle vansker uten å nevne reelle personer. Jeg vil nok vende tilbake til Bones igjen, men kommer til å reflektere litt mer over Z-man i sommer. 

Fiktiv autisme

Jeg har lært mye om mennesker fra skjønnlitteraturen og dramaseier på TV. Jeg vokste opp med mye science fiction og fantasy, samt forfattere som Jack London, Charles Dickens, Hernrik Ibsen og Jane Austen. Disse hadde mye å si om menneskelig atferd, og hvordan vi bør oppføre oss mot andre. Det er der psykologien hører hjemme, men det er grenser for mye langt en kan gå.

Jeg har noen ganger irritert meg over den trangen noen har til å sette psykiatriske diagnoser på alt fra Calvin i Calvin and Hobbes til Charles Dickens’ mange fantastiske figurer. Det er fordi vi noen ganger leser altfor mye ut av det forfatteren har delt med oss. Jeg er f.eks. sikker på at Gabrielle-Suzanne Barbot de Villeneuve ikke tenkte på schizoid personlighetsforstyrrelse (sosial tilbaketrekning) da hun skapte Belle fra Skjønnheten og udyret, eller at Charles Schulz tenkte på unnvikende personlighetsforstyrrelse da han skapte Charlie Brown fra Peanuts, men det er noen som tolker figurene som psykiatriske diagnoser.

Arthur Conan Doyle ga aldri Sherlock Holmes noen diagnose, kanskje av den enkle grunn at det ikke fantes noen på den tida. Det er derfor uinteressant om noen mener at Sherlock Holmes har en autismespekterdiagnose, men jeg tror likevel det er verdifullt å tenke på han som en asberger. Jeg tror det betyr noe for de som har diagnosen fordi alle trenger helter de kan identifisere seg med.

En statue av Sherlock Holmes i Edinburgh. Han var så levende at en statue virker naturlig. Foto: KIm Traynor via Wikimedia Commons

En statue av Sherlock Holmes i Edinburgh. Han var så levende at en statue virker naturlig. Foto: Kim Traynor via Wikimedia Commons

Jeg er i utgangspunktet ikke så begeistret for å diagnostisere fiktive skikkelser., men det har noen fordeler også. Enten du jobber innen faget eller ikke kan det være nyttig å vise til mennesker med reelle utfordringer. Det kan få mennesker med diagnosen til å forstå seg selv bedre eller utenforstående til å forstå litt mer om hvordan mennesker med en diagnose har det. Det blir ikke det samme å forklare uten å bruke eksempler, men det er naturligvis problemetisk å diskutere konkrete personer. Jeg tror derfor det kan være nyttig med noen fiktive eksempler som mange kjenner til. Det er noen skikkelser jeg liker veldig godt. Det blir ikke sagt at de har autisme, og det er kanskje forklaringen på hvorfor det fungerer så bra. De kan være noe for mange mennesker.

Sherlock Holmes i serien med Benedict Cumberbatch presentererte seg som en høytfungerende sosiopat, men de fleste analysene jeg har lest av psykologer på nettet avviser den diagnosen. Asberger er mer dekkende. Det er noen skikkelser i Star Trek jeg føler en viss tilknytning til uten at de har en diagnose, men jeg kan kjenne meg igjen. Jeg oppdaget for øvrig nylig serien Bones på Netflix. Det er hele 11 sesonger og det blir spennende å se hvordan Dr. Temperance Brennan utvikler seg. Hun er en brilliant rettsantropolog og bestselgende forfatter, men hun har et handikapp. Hun forstår ikke sosial interaksjon og bruker nok ofte vitenskap og logikk som en maske for å slippe å takle vanskelige følelser. Hun jobber sammen med FBI-agenten Booth for å løse mordsaker, og lærer av han underveis, men hun er også skremt av det hun mener er irrasjonelle følelser.

Jeg forstår likevel de som advarer mot å lese for mye inn i fiktive skikkelser. En bokanmeldelse i avisa The Guardian har et poeng når den advarer mot å lese Jane Austens Stolthet og fordom med moderne psykologi-øyne. Jane Austen beskriver Mr. Darcy som stolt og han bruker hver anledning til å vise hvor mye han avskyr de han mener står under han. Den boka som ble anmeldt hevdet at stillhet, sosial utilpasshet, tilsynelatende egoisme og tankeløs atferd er trekk som kan referere til autismespekteret. Dette er stereotyper om autisme, som er grunnen til at amatører ikke bør blande seg inn. Det er interessant at mange forfattere har beskrevet autismetrekk lenge før Leo Skinner og hans Asberger gjorde det på 1940-tallet. Det tyder på at det er trekk som mange har identifisert før vitenskapen viste noen interesse, og når det gjelder Arthur Conan Doyle tror jeg det var snakk om positive trekk.

Maskert autisme

Jeg har alltid fokusert på at mennesker er forskjellige. Det er ikke én autismediagnose og det er ikke én NLD-diagnose, men en kan noen ganger få inntrykk av at det er akkurat så lett. Jeg ble utsatt for sjekkliste-diagnostisering da jeg ble utredet i 2010. Psykologen ved DPS hadde ei liste med kriterier, og alt måtte være helt i samsvar med forventningene hans. Han leste rapporten fra den nevropsykologiske undersøkelsen han hadde bestilt fra en privat spesialist, men de kom til forskjellig konklusjon.

Det har også vært et poeng for meg å begrense antall diagnoser. Det er ikke noe poeng å raske med seg alt en få, men den/de en får må naturligvis være nøyaktige. Jeg har derfor aldri insistert på at jeg har Asberger. Jeg tror dette problemet er langt større enn den situasjonen jeg har vært i, for hvis det faktisk er mange barn som ikke får den rette diagnosen, er det også mange som ikke får hjelp. Det er veldig alvorlig, for det er mye forskning som viser at selv høytfungerende autister ikke nødvendigvis fungererer bedre uten relevant behandling og tilrettelegging gjennom hele oppveksten.

Et av problemene når det gjelder NLD er at litteraturen som regel beskriver barn, og en kan fort få et inntrykk av at forskningen beskriver typiske NLDere, men det er ikke tilfellet. Jeg vil hevde at NLD er et spekter på samme måte som autisme. Det er ikke sånn at alle har alle trekkene, og hvis en fungerer bedre enn andre, kan en lett føle at merkelappen ikke passer. Jeg har skrevet mye om komorbide lidelser og tilleggsvansker også, og jeg ble litt paff da jeg ble klar over forvirringen mellom ASD og ADHD, fordi sistnevnte blir ifølge de fleste bøker hovedsakelig assosiert med hyperaktivitet, konsentrasjonsvansker og impulsivitet. Dette er relevante utfordringer for autister også, men det er helt andre grunner som ligger bak. Det er studier som viser at 80 prosent av asbergere har NLD i tillegg. Det er to veldig like diagnoser, men det har så langt vært enighet om at de er forskjellige.

Kliniske erfaringer tyder ifølge Jan Arne Handorff (kapittel 5 i Nonverbale lærevansker, Urnes og Eckhoff) på at mange med nonverbale lærevansker viser symptomer på ADHD. De kan være impulsive, uoppmerksomme, hyperaktive eller hypoaktive, samt at de kan ha vansker med selvregulering og arbeidsminne. Da er vi inne på eksekutive funkskjoner, kognitive prosesser som alle trenger for å fungere, som f.eks. impulskontroll, emosjonell kontroll, fleksibel tenkning, planlegging og prioritering. Det trenger altså ikke være ADHD, selv om en har det som mange ser på som typiske ADHD-trekk (pratsomhet, dårlig koordinasjon, en tendens til å bryte inn i samtaler, vansker med å sitte stille, vansker med å fokusere på ting som ikke interesserer en etc).

Jeg har inntrykk av mange utredere ikke vurderer ledsagende tilstander. Det er enten eller. En studie fra Kennedy Krieger Institute viste at 18 av 63 barn (29 prosent)  med autisme hadde ADHD også. Dette samsvarer med en norsk studie som Helsedirektoratet viser til. Den fant at 31 prosent av barn og ungdom med en autismespekterforstyrrelse hadde ADHD også. Folkehelseinstituttet sier videre at det må vises stor forsiktighet ved behandling av ADHD fordi personer med autismespekterforstyrrelse kan respondere annerledes på behandlingen enn forventet. Det er med andre ord viktig å være sikker på at en ikke har andre tilstander i tillegg til ADHD.

En studie fra Michigan State University fra 2010 konkluderte med at 20 prosent, eller 900 000 av de 4,5 millioner barna som på det tidspunktet hadde en ADHD-diagnose, sannsynligvis ikke hadde ADHD. Barn som f.eks. har vist en umoden atferd sammenliknet med andre barn, og denne sammenlikningen kan starte allerede i barnehagen, kan faktisk bli medisinert i USA. Da er det snakk om medisiner som skal forandre atferden, en atferd det kanskje ikke er noe i veien med. Begge tilstandene påvirker sosial interaksjon og evnen til oppmerksomhet. Det er ikke uvanlig at barn med autisme har vansker med å forstå, altså språkmessige vasker. Det kan være en av flere grunner til at en tilsynelatende ikke følger med.

Det er ikke det samme hvilken diagnose en får. Anvendt atferdsanalyse (ADA) kan hjelpe autister med kommunikasjon, stereotypisk og repeterende atferd, mens medisiner skal hjelpe barn med ADHD til økt oppmerksomhet og organisering. Det er dyre og omfattende tiltak knyttet til autisme, og selv om medisiner ikke alltid er det rette, er det noen i USA som mener at det er å foretrekke framfor å la barna bli stemplet som bråkmakere.

Det er ikke bare et problem at disse diagnosene har et barneperspektiv, men det er også langt mer forskning på gutter enn på jenter. Jenter kan risikere at de får en autismediagnose seinere, kanskje for seint til at de får hjelp, fordi autisme ser annerledes ut i dem enn i gutter. En studie fra King’s College London sammenliknet i 2012 15 000 tvillinger. De fant at hvis gutter og jenter hadde like mange autismetrekk, måtte jentene enten ha flere atferdsvansker, beydelige intektuelle vansker eller  begge for å få diagnosen. Det tyder på at mange jenter ikke får en autismediagnose, selv om det er det de har.

En studie ved Cleveland Clinic to år seinere fant at det var mer sannsynlig at jenter med en autismediagnose hadde lavere IQ og ekstreme atferdsvansker. Det er neppe fordi jenter med autisme har større utfordringer enn gutter, men fordi det må så mye til for å få utrederens oppmerksomhet. Jentene hadde også mindre håndgripelige spesialinteresser enn guttene i studien fra Cleveland, og det blir fremhevet som et trekk en må ha for å få diagnosen..

Autism – it is different in girls

Nearly one million children potentially misdiagnosed with ADHD

Nearly one-third of children with autism also have ADHD

Sherlock har hatten full av diagnoser

Sherlock

Sherlock Holmes har noen trekk som tyder på autisme. I Benedict Cumberbatchs tolkning har Sherlock nok fått en tydeligere kopling til asberger enn i tidligere versjoner. Wikimedia commons

Jeg oppdaget nylig et innlegg der fire britiske psykiatere tilbakeviste den populære ideen om at Sherlock Holmes har Asberger syndrom. Da snakker vi om den nyeste TV-serien med Benedict Cumberbatch i hovedrollen, og det er ingen tvil om at BBC har forsterket alle trekkene som gjør Sherlock unik i de flestes øyne. Det er interessant at når disse fire avviser at denne fiktive skikkelsen har autismesymptomer, viser de til psykiatriske diagnoser som kan behandles med medisiner eller psykoterapi. De mener at Sherlock istedet kan ha schizoid personlighetsforstyrrelse, sosialfobi. borderline personlighetsforstyrrelse, bipolar lidelse, schizofreni etc.

Det er ikke utenkelig at de har rett, men jeg vil hevde at det ikke er så selvsagt. Jeg er for det første uenig i at autisme, nonverbale lærevansker og ADHD er psykiatriske diagnoser. De er nevrologiske. Hvis du leter etter en definisjon eller klar avcgrensning mellom de to vil du lete lenge. Noen mener det er et klart skille, mens andre mener de er så like at det ikke har noe for seg å skille de ulike diagnosene. Jeg heller likevel mot at det er en forskjell. Psykiske lidelser blir gjerne definert som sykdom som rammer sinnet, og dette feltet er derfor mest kjent for depresjon, personlighetsfortyrrelser, schizofreni og tvangslidelser. Rundt halvparten av hele befolkningen vil få en psykisk lidelse i løpet av livet. Dette er altså ikke en normaltilstand. Det er ikke snakk om å ta vare på en annerledeshet, men det er snakk om å fjerne vansken fullstendig, Det kan i de aller fleste tilfeller gjøres med en kominasjon av medisiner og ulike former for samtaleterapi.

Det er mange som får feil diagnose. Hvis et barn har konsentrasjonsproblemer er gjerne ADHD det første en tenker på, og det er sikkert noen som trekker et lettelsens sukk. ADHD kan nemlig behandles med medisiner, selv om ingen vil innrømme at de er mindre effektive enn ryktet vil ha det til. Tenk deg at et barn blir mobbet, og blant jenter kan det være godt skjult, eller at barnet er bekymret over et familiemedlem eller et kjæledyr som er sykt. Tror du ikke det er naturlig at en da har problemer med å fokusere, og kanskje sågar vil uttrykke sinne?

Autisme og NLD har mange tilleggsvansker, et ord du gjerne treffer på som komorbide lidelser i faglitteraturen. Dette kan være en lang rekke psykiske liidelser som depresjon og angst, men det kan også være emosjonelle vansker, ADHD, Asberger, samt en rekke mindre vanlige tilstander. En atferd som kanskje ikke er så uvanlig for autister kan bli sett på som så unormalt at det ifølge Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming noen ganger behandles med anti-psykotiske medisiner, selv om det er i strid med forskningsbaserte anbefalinger. Det er altså et vanskelig terreng å manøvrere i.

Jeg er likevel enig med de nevnte psykiatrerne at Sherlock ikke er en god rollemodell. Jeg har skrevet mye om nevrodiversitet. Det innebærer at det hverken er noe som heter autisme, asberger eller ADHD. Alle er innenfor en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. Vi har ulike kognitive profiler og det er ikke noe galt i å ha en som er litt annerledes. Jeg føler meg tiltrukket av fiktive skikkelser som Sherlock Holmes. Jeg har lest romanene siden jeg var 13-14 år og er like fascinert over 30 år seinere. Han framstår likevel for meg som en som aldri har gjort noe forsøk på å endre atferden sin. Det er, hvis en tolker nevrodiversitet bokstavelig, alle andre som skal tilpasse seg. Da kan en få en atferd som vi ser hos Sherlock.

En diagnose gir oss ikke rett til å behandle andre som dritt, men vi har derimot et ansvar for å modifisere atferden vår. Jeg har jobbet og studert med noen som ikke hadde fått den treningen, og de var ikke direkte sympatiske. De var som Sherlock, og jeg tror ikke noen så på dem helter akkurat.

Jeg liker Sherlock bedre i bøkene. Jeg tror det neste innlegget mitt blir om noen av de fiktive heltene mine.

 

 

Psykisk helse hos personer med autisme og utviklingshemming

Sherlock does not have Asberger’r or Autism

Det offentlige svikter barna

Boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff starter med en beskrivelse av «rare Ole». Den 13 år gamle gutten ble henvist til BUP med bakgrunn i psykososiale vansker. Skolen så en elev som tilsynelatende hadde gode evner, men som likevel hadde store fagvansker og en rar atferd. Han var lite opptatt av utseende og hadde påfallende mangler i sosiale ferdigheter, forsinket motorisk utvikling og han var emosjonelt umoden. Han foretrakk å leke med yngre barn og trengte mye hjelp med praktiske oppgaver hjemme (påkledning, kroppsvask, tannpuss etc.). Han fungerte dårlig sosialt på skolen og ble urolig og rastløs i nye situasjoner. Skolen stilte derfor spørsmål ved foreldrenes omsorgsevne.

Det er veldig viktig med kunnskap om diagnoser som nonverbale lærevansker (NLD) og autismespekterlidelser (ASD). Dette kan nemlig se ut som omsorgssvikt for utenforstående. Jeg vet ikke om «rare Ole» var et tenkt eller reelt tilfelle, men mange hadde nok kontaktet Barnevernet hvis mistanken rettet seg mot foreldrene. Jeg tror derfor Barnevernet får en del unødvendige bekymringsmeldinger, noe som er bekymringsfullt i seg selv fordi ansatte i Barnevernet ikke har forutsetninger for å vurdere disse og andre diagnoser. De er sikkert flinke til å skape et trygt miljø og sette grenser, men vi som vet litt om NLD og ASD vet utmerket godt at det ikke er nok.

Det er en vanskelig situasjon for foreldre. De ser ofte veldig tidlig at barnet deres ikke utvikler seg normalt til tross for at de gjør det de skal, og følger alle anbefalinger fra fastlegen, helsestasjonen og skolen. Det har vært en rekke saker der Barnevernet faktisk har overprøvd fastleger og spesialister. De har da ment at det ikke var noe annet galt enn at mor sykeliggjorde barnet. De bruker ikke ordet direkte, men det innebærer faktisk at de anklager mor for Münchhausen syndrom, noe som er en svært alvorlig anklage. Til tross for at ansatte i barnevernet ikke kan uttale seg om annet enn miljøet har det vært noen saker der de har skrevet i rapporten at mor var alvorlig psykisk syk. Det har de altså gjort på eget initiativ, uten at det var fagpersoner inne i bildet.

humle og løvetann

Mange misliker begrepet løvetann-barn, men løvetannen har noe magisk over seg, samt veldig sterke symboler. Den er vakker, minner oss om den livgivende sola som også gir oss lykke. Humle kan bl.a. symbolisere visdom og kjærlighet.

NTNU og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Psykisk helse og barnevern (RKBU- Midt Norge) utarbeidet en forskningsrapport på oppdrag fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) og Helsedirektoratet. Det var 400 barn i alderen 12-20 år med i undersøkelsen og alle ble intervjuet personlig. Svarene de ga avdekket at hele 76 prosent hadde alvorlige psykiatriske diagnoser, mens det i barnebefolkningen generelt er mellom fem og ti prosent som får en psykiatrisk diagnose. Rapporten avdekket også en høy grad av komorbiditet, d.v.s. at de har flere diagnoser samtidig. De hyppigste diagnosene var angst, kronisk nedstemthet, alvorlig depresjon, ADHD, alvorlige atferdsvansker og tilknytningsforstyrrelser. Det var 23 prosent som hadde høytfungerende autisme, og 17 prosent av disse hadde i tillegg en alvorlig atferdsforstyrrelse. Det var ekstremt urovekkende at bare 38 prosent sa de hadde fått noe hjelp fra spesialisthelsetjenesten de siste tre månedene.

Artikkelen i forskning.no (se lenker nederst) antyder at både foreldrene og det offentlige har sviktet disse barna, men det er langt fra så enkelt. Jeg lurer på hvor mange vedtak Barnevernet gjør på feil grunnlag. Jeg mener ikke med dette å angripe Barnevernet. Jeg vet at det jobber mange dyktige folk der, og jeg vet at det er mange barn som har fått det bedre fordi de fikk vokse opp i et stabilt fosterhjem eller på en institusjon. Hvis en derimot ikke får behandling i en institusjon, og en kanskje hadde det bedre hjemme, har en begått et ubeskrivelig stort overgrep mot både barnet og resten av familien. Loven sier at Barnevernets hovedoppgave er å jobbe for at barnet skal bli boende hos de biologiske foreldrene sine. De skal derfor tilby tiltak i hjemmet, og hvis problemet er manglende foreldreferdigheter skal de tilby råd, også etter en omsorgsovertakelse. Målet skal nemlig være å gjenforene barnet og foreldrene. Det har imidlertid vist seg at det er svært vanskelig for foreldre å få barnet tilbake, bl.a. fordi saksbehandlingen tar lang tid, og hvis barnet har knyttet seg til fosterforedrene i mellomtida, kan det bli et argument for å gjøre separasjonen permanent.

Jeg håper vi får en reform i Barnevernet, for vi kan ikke leve med en situasjon der foreldre er redde for å insistere på at barna skal få hjelp, og der barn med store utfordringer blir avhengig av hjelp fra ufaglærte ansatte i Barnevernet, såvel som i skolen. En er nemlig langt fra garantert hjelp med en diagnose heller. Jeg har vært borte i spesialpedagogikk som gikk ut på at ufaglærte assistenter eller lærere uten erfaring innen spes.ped fikk beskjed om å prøve seg fram. Jeg har sågar møtt på den holdningen at en elev på autismespekteret ikke kunne ha diagnosen fordi denne var en fantastisk elev å jobbe med, og hadde godt humør. Dette var faktisk en spes.ped-lærer med kompetanse og erfaring. Vi ønsker alle at andre skal ha et positivt syn på barn med en diagnose, samme hvilken det er, men det betyr ikke at vi skal snevre inn diagnosene, og jeg tror denne læreren gjorde nettopp det. Vi kan ikke presse alle inn i en snever diagnose og si at de som har sosiale ferdigheter og venner faktisk ikke kan ha autisme. Vi kan heller ikke si at en utviklingsforstyrrelse er et klart tegn på omsorgssvikt.

Det er veldig viktig med kurs for å få oppdatert informasjon og dette er så viktig at det ikke kan være opp til kommunene om de skal bruke penger på det eller ikke. Barna bør være så viktige at dette blir øremerket på statsbudsjettet. Det gjelder ikke minst Barnevernet. Jeg mener derfor at ansatte i skolene og Barnevernet må ta et nytt kurs annet hvert år, og dette kan ikke være frivillig.

3 av 4 barn og ungdom på barnevernsinstitusjon har psykiske lidelser (bufdir.no)
Tre av fire institusjonsbarn er alvorlig psykisk syke (forskning.no)

Dans deg fri

Sometimes in life confusion tends to arise and only dialogue of dance seems to make sense – Shah Asad Rizvi

De som følger bloggen min jevnlig har kanskje lagt merke til at jeg er opptatt av det samme temaet i en periode. Det er litt av personligheten min at jeg blir oppslukt av noe, og det innebærer at jeg nesten ikke tenker på noe annet i denne fasen. Dattera mi går på ballett, og siden jeg fremdeles er høyt oppe etter den fantastiske juleforestillingen til Kick Dansestudio, tar det nok litt tid før jeg lander. Jeg må innrømme at jeg er litt henført i disse Nøtteknekkeren-tider.

Jeg er opptatt av tiltak som kan hjelpe barn med nonverbale lærevansker eller en autismespekterdiagnose til å fungere bedre, ikke minst når det gjelder konsentrasjon og evnen til å fokusere. Jeg kjenner til at mange har gode erfaringer med pedagogisk hesteridning og kampsport, men dans er også et fantastisk hjelpemiddel. Det er egentlig ikke så overraskende når en tenker over hva dans innebærer. Hvis en ser på dans som en lagidrett har den mange fordeler sammenliknet med f.eks. fotball eller håndball. Det er snakk om en streng struktur og det er ganske avklart hva en må forholde seg til. En vet hva en må gjøre selv, og en kan stole på at de andre gjør det samme hver gang, i motsetning til i fotball der alt forandrer seg, og både lagkamerater og treneren har lav toleranse for overraskelser. Det som sitter best igjen fra min tid innen barneidrett er hvor elendig de andre mente jeg var.

Det er viktig for barn med autisme, NLD og ADHD å bearbeide følelser. Det har derfor blitt utviklet verktøy som KAT-kassen, Hei og SPISS. Dette er spørsmål som skal gjøre det lettere å skape gode relasjoner og snakke om tanker, følelser og situasjoner en synes er vanskelig. Det er sikkert en viss uenighet om hva dans er. Noen mener det er sport, mens andre sier det er kunst. Det er begge deler, men jeg tror det er det kunstneriske som utgjør den store forskjellen. Dans er et utttrykk og en kan uttrykke mange vanskelige tanker gjennom bevegelse. Det gir oss dessuten alternative kommunikasjonsmåter når det blir for vanskelig å snakke.

Illustrasjonsfoto. Ballettsko. Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Uka har mange høydepunkter, men ballett er kanskje det største for dattera mi.

Dattera mi har aldri hatt problemer med å få venner, men dans er en ypperlig mulighet for de som trenger litt hjelp. Jeg har observert hvordan det fungerer på Kick Dansestudio i Haugesund, og de er flinke til å inkludere alle. Jeg har opplevd i andre sammenhenger at barn som henger litt etter på noen områder faktisk blir avvist. Det skjer aldri hos Kick Dansestudio. Interessen for dans er noe alle i gruppa deler, og en blir automatisk en del av et sosialt fellesskap.

Jeg har foreløpig ikke gjort grundig nok research, men har skumlest noen artikler, og vet derfor litt om hva forskningen sier om dans. Hovedgevinsten er en positiv innflytelse på humør og kognitive ferdigheter. Det har faktisk så god effekt at noen studier mener det kan hjelpe Alzheimer-pasienter. Det er kanskje fordi en bruker begge hjernehalvdelene, samt at hjernecellene kan danne nye forbindelser. Dette er noe jeg skal sette meg mer inn i etter hvert.

Jeg vokste opp før det var noe som het nonverbale lærevansker og Asberger syndrom, og det var derfor ikke aktuelt med tiltak. Jeg har blikket rettet framover, men det hender jeg tenker tilbake for å vurdere alternative løsninger. Jeg kan ikke savne noe jeg ikke har hatt, men når jeg ser fordelene med dans, skulle jeg ønske at det hadde vært en del av barndommen min. Jeg fokuserer likevel ikke på tapte muligheter, men gleder meg derimot sammen med dattera mi. Jeg er takknemlig for de mulighetene hun har, og Kick Dansestudio er i aller høyeste grad en av mottakerne av den takknemligheten.

Jeg er glad for at de som vokser opp med disse utfordringene i dag får hjelp, bl.a. gjennom å danse seg til et friere, rikere liv. Mens dans er ikke mer komplisert enn at det er gøy.

Les også den noe euforiske Dans forandrer hjernen.

Autisme og cosplay

«To be Jedi is to face the truth, and choose. Give off light or darkness, Padawan. Be a candle or the night.»

Jeg skriver om bokstavelig talt alt mellom himmel og jord, men holder for tiden på med å overføre mange av diverse-innleggene til den nye bloggen min, Frihetens pris. Det vil være en blanding av politikk, helse, barnevern og alt mulig annet jeg har en mening om, mens dette blir en autisme og NLD-blogg. Jeg skal altså skrive om temaer jeg mener er relevante for de som leter etter informasjon om autisme og nonverbale lærevansker.

Jeg har skrevet om cosplay her flere ganger før jeg bestemte meg for å spesialisere meg, og fikk mye oppmerksomhet for det noen mente var en fordømmende holdning. Innlegg som Den mørke sida av Cosplay, Barndommens helter blir voksne, Voksne stjeler barnas barndom, Cosplay for creepy mennBronies og My Little Pony ble neppe godt mottatt blant de som liker å reise på cosplay conventions.

Jeg vil derfor presisere at jeg synes cosplay er veldig positivt, ikke minst for de som er på spekteret. Dette var noe jeg hadde veldig lyst til å gjøre selv da jeg vokste opp, men det var ikke en mulighet da. Dette ble stadig mer populært i USA utover på 1980-tallet, men det var noe jeg bare kjente til fordi jeg som en science fiction, UFO, anime og manga-entusiast visste litt om hva ungdom i andre land gjorde. Jeg vil at dattera mi skal få oppleve det jeg ikke gjorde, og gjør derfor det jeg kan for at hun skal kunne cosplaye så lenge hun er interessert i det. Vi var nylig på Desucon i Oslo, og det blir nok flere arrangementer på oss i Oslo, Bergen og Stavanger de neste årene.

Jeg skal ikke si så mye om cosplay i dette innlegget, men viser til de nevnte innleggene som jeg har flyttet til Frihetens pris. Cosplay er svært relevant for ungdommer med NLD og autisme. En del av disse har smale eller særinteresser, og i et cosplaymiljø kan en treffe på andre som har de samme interessene. Det blir lettere å knytte vennskap, og mens en gjør det, opplever en mye moro. En får litt av den samme indre sirkel-følelsen som med russefeiring, bortsett fra at cosplay er mye mer positivt, og når en ser andre cosplayere, er det som at det ikke finnes noen is mellom mennesker som en trenger å bryte gjennom.

Vi brukte klær fra Fretex til å skape et Emily fra Glitter Force-kostyme.

Vi brukte klær fra Fretex til å skape et Emily fra Glitter Force-kostyme.

Jeg kan også forstå at noen ikke ønsker å slutte med dette, noensinne. Jeg opplevde at jeg hadde barnsligere interesser lenger enn andre. Det er ikke uvanlig at barn og ungdom på autismespekteret trenger mer tid enn andre til å utvikle seg, og de kan oppfattes som barnslige av andre. Det er derfor mer naturlig for dem enn for nevrotypiske å fortsette med cosplay et stykke inn i voksenlivet. Cosplay vil si at en kler seg ut som en figur fra populærkulturen, d.v.s. manga/anime, science fiction/fantasy eller et spill, og spiller denne karakteren. En blir en annen person, og kan f.eks. være en elev ved Hogwarts skole fra Harry Potter-universet, en figur fra Pokémon eller fra den populære serien The Seven Deadly Sins. Cosplay kan også ha den fordelen at det øker selvtilliten. Jeg har forøvrig registrert at enkelte lokalaviser har omtalt Desucon som en nerdefest eller nerdekultur. Det er nok enkelte av deltakerne som passer inn i den definisjonen, f.eks. de som kan føre en samtale på et av de to alviske språkene Tolkien utviklet til Ringenes Herre, men det er nok en del som har litt for lett for å bruke begrepet nerd om hverdagslige ting.

Jeg vil likevel hevde at det er viktig å tenke sikkerhet, for det er en tendens i dag til å tro at barna er like trygge som de var for 40-50 år siden. Det føles som at vi hører om stadig større og/eller flere overgrepssaker i media. Det er ikke lenge siden Politiet i Bergen gikk ut med informasjon i den sjokkerende Dark Room-saken. Det stod dessuten senest i dagens VG om en mann i Tromsø som var siktet for overgrep mot 74 barn. Utdanningsforbundet meldte samme dag at like mange lærere, assistenter eller barnehageassistenter har blitt dømt, tiltalt eller siktet for overgrep siden 2010. Det dreier seg om 250 barn. Kona mi og jeg er litt forsiktige. Vi oppmuntrer til selvstendighet, og lar derfor barnet vårt gå alene, eller sammen med venner når det er praktisk, men hun skal føle seg trygg på at vi ikke sender henne ut i en farlig situasjon. Jeg liker ikke å tenke at det sikkert går bra, for det er tydeligvis ikke alltid det gjør det med andre barn.

Jeg tenker, når det gjelder cosplay, at noen kan utnytte den tankegangen at alle som møter opp i et kostyme er innenfor den indre sirkelen. Det er ikke noe vi liker å tenke på, men jeg tror overgripere gjør det. Jeg tror de tenker at et arrangement med mange mindreårige som viser tillit utelukkende fordi du har det rette kostyme på deg, er noe de kan utnytte. Det betyr ikke at det skjer, men jeg synes det det blir feil å tenke at det sikkert er andre som tenker sikkerhet. Det er ganske trygt på store, offisielle arrangement, men jeg ville vært forsiktig hvis det var mer privat. Det som gjør meg mest skeptisk er personer som f.eks. har et heldekkende kostyme inkludert dyrehode på seg. Da har en ikke mulighet til å gjenkjenne personen, og det kan like gjerne være en 40 år gammel mann som inviterer barna til kroppskontakt. Det er nemlig vanlig på cosplay å klemme hverandre, og det er nesten som at en skiller seg ut som vrang hvis en avviser en klem fra et menneske som skjuler seg bak ei maske.

Det er ingen grunn til å overdrive, noe jeg mener et kjøpesenter i Sandefjord gjorde nylig. De bestemte at siden det har vært en del overgrepssaker de siste årene, ville de ikke tillate at barna satt på senternissens fang. De ville hindre en misforståelse, men det eneste en trenger å gjøre er å følge med for å hindre at noe skjer, for overgripere kan ikke gjøre noe i et gjennomsiktig miljø. Det er det samme på cosplay.

Sitatet øverst er en oppfordring til oss alle. Vi kan velge hvilke krefter vi vil kjempe for. Vi kan spre mye lys i en mørk verden, og cosplay er ikke et dårlig redskap for lyset. Det er dessverre en realitet at selv det beste vi har blir misbrukt i mørkets tjeneste, men med de rette forholdsreglene er dette en veldig positiv interesse som jeg vil anbefale. Det neste arrangementet fra Desucon er forøvrig 18. februar i Oslo Kongressenter, men hovedarrangementet går over tre dager i Lillestrøm i juni.

 

The dark side I sense in you

Yes, a Jedi’s strength flows from the Force. But beware of the dark side. Anger, fear, aggression; the dark side of the Force they are. Yoda

Det er mange som har meninger om nonverbale lærevansker (NLD), og det er kort avstand mellom selvoppnevte autoriteter på nettet. Jeg har kanskje strukket meg litt langt selv i iveren etter å informere, men jeg prøver å ta utgangspunkt i meg selv. Jeg håper jeg også har klart å formidle spekteret, for det er i likhet med autisme mange former. Det er ingen NLDere som er lik andre.

Leker fra Star Wars

Jeg elsker Star Wars i alle former.

Det er mange som ikke kjenner seg igjen i faglitteraturen, for hvis en bedriver sjekklistediagnostisering blir det ikke mye igjen av oss. Vi kan dessuten oppleve at noen har for store utfordringer til å klare seg uten tilrettelegging, men for få kriterier til å få denne tilretteleggingen. Noen av  oss tenker veldig bokstavelig og har problemer med å trekke logiske slutninger basert på det vi leser, og vi skal være ute av stand til å forstå ironi. Det betyr absolutt ikke at alle sliter like mye med dette.

Nonverbale lærevansker er et rart navn, for dette er langt mer enn lærevansker; det er en nevrologisk tilstand som har betydning for bl.a. sansing og persepsjon, oppmerksomhet, hukommelse, problemløsning og motorikk. Det påvirker også atferden og sosiale ferdigheter. Det er dessuten vanlig med tilleggsvansker som Tourette syndrom, Asberger syndrom, AD/HD, angst og depresjon. Jeg kjenner ikke til en forbindelse mellom NLD og epilepsi, men den er en kjent tilleggsvanske for en del med AD/HD og autisme.

Jeg har tenkt litt på de mørke sidene ved NLD de siste dagene. Det er ikke så ille for min del når det gjelder tilleggsvansker. Jeg er en av de som fungerer bra, men det er av og til et problem for noen at jeg ikke passer inn i definisjonen deres. Det er også et problem enkelte ganger at noen forventer ting fra meg jeg ikke har mulighet til å gi. Det er noen dager jeg tenker på de flotte fagbøkene som har blitt gitt ut om NLD og autisme, og sier til meg selv at jeg ikke har noe å tilføye. Jeg tenker andre ganger at jeg ikke skriver pensum for leger, psykologer, BUP og PPT, men jeg skriver om hvordan det er å leve med noen utfordringer og ikke minst hvordan det er å håpe på hjelp.

Det er gjerne en del negative statistikker en kan bli en del av når en har NLD og autisme. Jeg er ikke på så mange av dem og jeg tror faktisk den nevropsykologen som testet meg for noen år siden hadde et poeng. Det jeg har oppnådd på egen hånd, og sammen med familien, er faktisk ikke så verst! Jeg tror den lyse sida er sterkere, selv om en aldri kan regne med at de mørke kreftene forsvinner helt. Jeg tror derfor det tross en del utfordringer blir en positiv bok.

Annerledes nok

Jeg har skrevet mye om autismespekteret (f.o.f. Asberger) og NLD, og har vært spesielt opptatt av nevrodiversitet. Dette er kort fortalt tanken om at disse diagnosene er innenfor en normal variasjon i det menneskelige genom. Det er derfor i realiteten ingenting som heter autismespekter eller asberger, og da blir det også meningløst å snakke om tilrettelegging.

Jeg har nok veldig ambivalente følelser til nevrodiversitet. Jeg liker den positive vinklingen, men etter som jeg vokste opp før disse diagnosene fantes, vet jeg litt om hvordan det er å leve uten tilrettelegging. Nå vil noen kanskje si at kunnskaper og holdninger har forandret seg blant de aller fleste i tråd med at forskere har lært mer om disse utfordringene, men jeg er langt fra sikker på at det er tilfellet.

Ordet tidsånd hører litt vidløftig ut, og det var det kanskje i sin tid også, men den moderne betydningen sier litt om typiske trekk eller tendenser i den tiden vi lever i. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg slår fast at verden var litt mer autismevennlig for noen år siden. Det var mange som så fordelen med å ansette asbergere, for dette var ærlige, presise, utholdende og hardtarbeidende mennesker. Det var kort sagt folk en kunne stole på. De ble kanskje sett på som litt rare fordi de ikke hadde de samme ferdighetene og interessene i forhold til det sosiale, noe som er veldig viktig i arbeidslivet, men det var altså et fokus på den jobben de gjorde.

Løvetann brukes ofte som symbol på barn som klarer seg bra til tross for stress og påkjenninger.

Løvetann brukes ofte som symbol på barn som klarer seg bra til tross for stress og påkjenninger. Jeg synes blomsten er noe av det vakreste vi har.

Det kan virke som at tidsånden forandret seg for en god del år siden, og vi kan nok ikke stole på at den hjelper oss for tiden. Det er mye gruppe og prosjektarbeid både i skolen og i arbeidslivet i dag. Det viktige nå er sosiale ferdigheter og kontorpolitikk, og hvis en ikke mestrer dette, er det gode muligheter for at gode ideer går tapt. Det er de som er flinkest til å gi og få skryt, samme hvor falsk den er, som sannsynligvis vinner spillet. Jeg sitter derfor med en ubehagelig følelse når noen insisterer på at alle er like. Jeg kan se poenget med å unngå ord som lidelse eller annerledeshet, men samme hvordan en snur og vender på det er mennesker på autismespekteret annerledes. De skiller seg ut, og mange vil ha behov for hjelp. Det fungerer ikke sånn at lærere, medelever, kolleger og arbeidsgivere ignorerer en litt eksentrisk atferd fordi en har andre kvaliteter de verdsetter. Det er derimot mange som vil møte fordommer, mobbing eller isolasjon.

Det er vel tanken at de positive begrepene nevrodiversitet og kognitiv profil som en erstatning for forstyrrelse (oversettelse av det engelske ordet disorder) skal gjøre noe med holdninger og forventninger mange har til disse, samtidig som de får de nødvendige ressursene i skolen og arbeidslivet. Jeg er ikke overbevist om det, for hvorfor skal samfunnet bruke ressurser på noen som ikke skiller seg ut, noen som er innenfor en normal variasjon? Jeg tror ikke det vil gå lang tid før disse barna blir budsjettapere, og den fordelen de andre får vil de nok holde på. Jeg tror imidlertid at autister skiller seg tilstrekkelig ut til at de bør få tilrettelegging, og det vil dessuten være en veldig forenkling å si at autister ikke har noe annet enn en alternativ profil.

Eks-minister vil frata barn rettigheter

Det er et problem at barnevernets retningslinjer er så vage at en kan få ulik behandling i ulike kommuner. Det kan også være problematisk at ansatte i barnevernet viser til moteordet evidensbasert forskning for å rettferdiggjøre handlingene sine. Dette begrepet er problematisk fordi mange antar at det er synonymt med kunnskap, men evidensbasert forskning og kunnskapsbasert forskning er langt fra det samme. Det engelske ordet evidence kan bety bevis, men i juridisk sammenheng (give evidence) er det hovedsakelig en argumentasjon som skal overbevise eller så tvil om skyld/uskyld. Evidens blir i denne betydningen i beste fall en versjon av sannheten. I forskning er definisjonen for evidens så vid at den kan være nær sagt hva som helst.

En studie fra University of Toronto skal vise at voksne med ADHD har blitt utsatt for overgrep i barndommen. Nå er denne type forskning kraftig kritisert av norske forskere, men la oss si at den har et poeng. Studien hevder at 34 prosent av voksne kvinner med ADHD som deltok i studien ble utsatt for seksuelle overgrep før de var 18 år, og 44 prosent rapporterte om fysiske overgrep. De tilsvarende tallene for kvinner uten ADHD var 14 og 21 prosent. Forekomsten er altså dobbelt så stor blant kvinner med ADHD sammenliknet med kvinner som ikke har denne diagnosen. Forfatterne av studien mente at dette indikerte en usynlig eller stille epidemi.

Det er mulig, men når vi leser denne type studier må vi huske på at det er vanskelig å sette en diagnose fordi det er andre lidelser som har noen av de samme symptomene. Det er derfor utredningen tar så lang tid. Folk som har ADHD kan f.eks. ha kraftige humørsvingninger, søvnproblemer, vansker med skoelarbeid, depresjon, trass/sinne, angst, umodenhet, være lite fokusert, sosialt klossete og ha dårlig arbeidsminne. Dette betyr ikke at de har ADHD. Det kan være alt fra autisme til PTSD til lavt stoffskifte. Det er også noen, spesielt i USA, som får den diagnosen som gir dem flest rettigheter. Det er f.eks. veldig lite som skiller NLD og Asberger, men det er stor forskjell i forhold til rettigheter. Jeg vet derfor om tilfeller i USA der utrederen trodde det var NLD, men skrev Asberger i epikrisen.

Forsker Heidi Aase ved Folkehelseinstituttet uttalte til Universitetet i Tromsø at «det kan godt hende at det er vold og overgrep som ligger i bunn, men da har ikke den som utredet barnet gjort en god nok jobb. Det er viktig at utredningen har tatt høye for alle aspekter.» Dette betyr ikke at barn med ADHD ikke blir utsatt for overgrep, men hvis det er den eneste muligheten en ser for seg, vil en sannsynligvis begå mange overgrep selv, og bryte loven.

Det er vanlig at de som får diagnoser som ADHD og autismespekterforstyrrelser får tilleggsdiagnoser. Dette kalles komorbiditet (samtidighet) og betyr at en har flere lidelser samtidig. Dette er godt dokumentert og Norsk psykologforening sa i en høringsuttalelse til Helsedirektoratet i 2013 at «komorbiditet ved ADHD er snarere en  regel enn et unntak, og ved utredning av atferdsutfordringer er det en risiko for at andre tilstander, som f.eks. spesifikke lærevansker kan bli glemt. Eksempelvis er det også høy forekomst av ADHD hos pasienter med Asberger.»

Det er med andre viktig å foreta en grundig utredning, noe BUP gjør og barnevernet følger hovedsakelig faglige råd. Problemet er at noen er veldig bastante og sier ikke at overgrep er en av flere muligheter. Det er den eneste muligheten, og det er kanskje derfor vi noen ganger kan lese i avisen at barnevernet overprøvde en diagnose eller medisinske råd fra spesialisthelsetjenesten. Tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsen skrev boka Du ser det ikke før du tror det og flere kronikker i Dagbladet. I den kronikken jeg viser til kritiserer hun bl.a. at «det ikke er normal praksis at man snakker med barna alene i mange av våre hjelpesystemer.»

Barnevernet gjør en god jobb i de aller fleste sakene, men problemet med manglende innsyn blir veldig synlig i de kritikkverdige sakene. Det får meg til å spørre om det er andre saker som krever innsyn også. Kan det være at et barnevern uten krav til dokumentasjon noen ganger er overgriperen? Barnevernet snakker nemlig med barna uten at vitner eller et videoopptak kan dokumentere prosedyrene. Det er i dag et hovedfokus på at foreldrene ikke skal kunne manipulere barna, og det er nødvendig i saker der de har forgrepet seg på barna, men vi kan heller ikke leve med et barnevern uten noe innsyn. Spesielt ikke hvis holdningene til Barne-, likestillings og inkluderingsministeren fra 2012/2013 er representative.

Thorkildsen mener det også er problematisk at foreldrene har innsyn og mulighet til å sitte sammen med barna sine når de utredes hos BUP. Den tidligere statsråden uttrykker rett og slett en total mistillit til hele helse og sosialvesenet, og hevder at helsevesenet er for slepphendte med diagnoser og medisiner. Jeg mistenker ikke den tidligere statsråden for å være uvitende, så problemet er kanskje mer at hun ikke godtar de faglige rådene.

Det er ifølge Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer for ADHD fastlegen som foretar den første vurderingen, og dette skjer sannsynligvis etter at skolen har snakket med barnet over en lengre periode. Utrederne vil også ha samtaler med barnet og foreldrene, både sammen og hver for seg, og med lærerne. Det vil dessuten være fagpersoner inne for å vurdere f.eks. personlighetsorstyrrelser, bipolar lidelse, depresjon, søvnvansker, autismespekterfortyrrelser, tourette syndrom, angst, epilepsi og lærevansker. BUP luker ut andre muligheter før de stiller en diagnose, og jeg kan ikke se for meg at de ignorerer mulige overgrep i denne lange prosessen.

En klassisk situasjon der et barn blir sint og nekter å gå videre. I en syk vedren er kansklje dette et symptom på overgrep?

En klassisk situasjon der et barn blir sint og nekter å gå videre. I en syk verden er kanskje dette et symptom på overgrep?
Foto: CE Photo, Uwe Aranas via Wikimedia Commons

Det er mange skoler som tar mobbing alvorlig, men det finnes også en del som glemmer offeret i iveren etter å ta vare på mobberen. Jeg sitter med en følelse av at et regime styrt av Inga Marte Thorkildsen automatisk ville ha konkludert med at ADHD, depresjon, selvmordsforsøk, selvskading og sinne ikke kunne ha noen annen årsak enn fysiske eller seksuelle overgrep i hjemmet.

Helsedirektoratet viser til at det er mange faktorer som forårsaker ADHD, men at tvilling og adopsjonsstudier viser at genetiske faktorer har stor betydning. De viser også til forskning som tyder på at det bl.a. er forsinket utvikling av nervebaner i ulike deler av hjernen, og dette er blant flere ting en kan se på MRI. Det er mange miljøfaktorer som har betydning, bl.a. bruk av tobakk og rusmidler under svangerskapet, mors stress i svangerskapet, prematuritet/lav fødselsvekt. Miljøgifter, e-stoffer og mangel på sink, jern og flerumettede fettsyrer kan også ha betydning.

Jeg vet ikke hva som ligger bak Inga Marte Thorkildsens spesielle teorier, men konsekvensen hadde blitt at staten overtok omsorgen for de aller fleste barna i Norge. Vi har sett i Øst-Europa hvordan det går når sosialistiske regimer overtar omsorgen for barna. De har sannsynligvis flere barnevernsbarn med reactive attachment disorder (en alvorlig relasjonsforstyrrelse) enn noen andre land.

Det er barnevernets oppgave å hjelpe barna til å bli boende hos sine egne foreldre. Det betyr at myndighetene må støtte foreldrene der det trengs, for behandling av f.eks. ADHD og autismespekterforstyrrelser er veldig krevende. Medisiner kan være til god hjelp, men de har ingen virkning alene. Hvis en derimot kombinerer den med f.eks. atferdsterapi, samtaleterapi og ulike typer alternative terapiformer, tror jeg muligheten for betydelig framgang er til stede.

Hvis en skal beskylde foreldrene for overgrep må en imidlertid ha mer å komme med enn synsing om årsaken til at det er flere ADHD-diagnoser enn tidligere. De som hevder at ADHD er et symptom på overgrep, uten at de har solid forskning å vise til, driver egentlig en heksejakt der de lanserer foreldrene som de skyldige. De forstår ikke ADHD, men vil ha en rask avklaring. Det er nok ikke sånn det fungerer i virkeligheten, ikke hvis du faktisk vil hjelpe barn.

ADHD-diagnoser kan skjule overgrep
Nasjonale retningslinker for ADHD
Du ser det ikke før du tror det
Ser du det ikke før du forstår det?
Hva er ADHD?

 

%d bloggers like this: