Jenter og diagnose

Utdrag av bokhylla mi. Bøker har vært et isolasjonsmateriale for meg siden barndommen.
Bøker har vært et isolasjonsmateriale for meg siden barndommen. De har gjort det mulig å leve i en verden som ikke alltid er gjestmild.

Det er sikkert noen kjønnsforskere som er uenige med meg, men jeg synes det er åpenbart at vi ikke har bare ett kjønn. Det er forskjell på oss, og det kommer blant annet til uttrykk i diagnoser som autismespektertilstander (ASD), nonverbale lærevansker (NLD/NVLD) og ADHD.

Det har vært en trend de siste årene der kvinner har fått en av de nevnte diagnosene. Det er aldri bortkastet med en diagnose fordi den forklarer en god del for hovedpersonen. Den kan forklare hvorfor de var annerledes, hvorfor de aldri følte seg hjemme, at de ikke var dumme osv. Diagnosen er ikke helt bortkastet med tanke på den støtten dette kan utløse heller, men jeg mener det er litt seint hvis en får den på videregående skole eller seinere.

Nettstedet klikk.no hadde et intervju for drøye to uker siden med 34 år gamle Cecilie som fikk diagnosen ADHD i fjor. Hun ble lettet og følte at det var mange brikker som falt på plass. Den eneste hjelpen hun ble tilbudt var medisinen Ritalin, og de bare lo av henne da hun foreslo at det kanskje kunne ha noe for seg å legge om kostholdet, og å gå i terapi. Det er likevel mange som har opplevd at maten spiller en stor rolle, og det burde ikke overaske noen. Det har nemlig vært forskning de siste årene som viser til at tarmene påvirker hjernen. Det meste av kroppens serotonin (80-90 prosent) produseres faktisk i noen celler i tynntarmen, og selv om det neppe er så enkelt at magen forårsaker hovedutfordringene, tror jeg ikke det er noen tvil om at kosthold og en sunn livsstil kan ha mye å si for hjernens fungering. Maten skaper altså ikke problemet, men den kan være en del av løsningen. Les mer på Klikk.

Jeg har skrevet en del om hvordan autisme kan se ut hos jenter, og skal ikke repetere alt her, men det er noe av samme grunnen ved alle diagnosene. Det handler mye om at jenter generelt er flinkere og mer kreative enn gutter når det gjelder å tilpasse seg ulike sosiale situasjoner. Det virker å være noe som kanskje er ganske utbredt, og det minner meg om et par dialektstudier jeg leste da jeg tok norsk grunnfag for mange år siden. En stor studie fra Oslo og en mindre en fra Stavanger viste noenlunde det samme, at byen var delt inn i sosiolekter. Oslo hadde østkant og vestkantmål, men det var i tillegg en del kvinner fra arbeiderstrøk som hadde en rekke vestkantformer, om ikke et rent vestkantmål. De gikk altså inn for å øke statusen sin.

Dette kan overføres til diagnoser, og det dreier seg om å se hva andre gjør, og kopiere dem. Det er nettopp det som er styrken til asbergere, de er flinke til å samle fakta. De bruker denne kunnskapen til å bli usynlige eller å fly under radaren, og det kan forklare hvorfor en del ikke blir oppdaget tidligere. Jeg kom nylig over en artikkel som sier litt om NLD hos jenter. Det blir sagt at NLD ikke er ASD i det hele tatt, men konsekvensen er likevel den samme. Begge kan enkelt forklares med at en har vansker med å bli kjent med andre. Det kan være ulike grunner til at en ikke forstår mennesker, eller at en ikke klarer den gjensidigheten som preger kommunikasjon, men utfallet blir det samme for de som ikke lykkes.

Poenget jeg ville ha fram er at jenter generelt er rolige. De gjør ikke så mye ut av seg som gutter, og de blir i alle fall ikke aggressive (det er selvfølgelig unntak). Det er noen gutter som passer inn i samme kategori, og de kan derfor lett bli oversett. Jeg har hørt om tilfeller der barn av begge kjønn enten ikke fikk en diagnose, eller de fikk feil diagnose. NRK hadde en artikkel i dag som var ubehagelig lesning. Den handlet om 24 år gamle Stine som hadde diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet (mental alder 9-12 år) i 7 år. Det var åpenbart for mange at det måtte være feil, for hun fungerte langt bedre enn diagnosen skulle tilsi. Et av problemene er at når en først har fått en diagnose er det vanskelig å få en ny vurdering. Les mer på NRK.

Jeg synes det er problematisk, for det er mange diagnoser som har overlappende trekk, og som artikkelen kommer inn på, kan dagsform, stress og uro påvirke resultatet. Det som kan være avgjørende er hvilken forklaring utrederen velger å legge vekt på. Autisme kan f.eks. forveksles med ADHD, NLD, ADHD, bipolar lidelse, angst og flere andre tilstander. Jeg lurer på, som Stine i NRK-artikkelen, hvor mange som får drømmene sine knust fordi de får en diagnose som ikke stemmer i det hele tatt.

Svanene blant oss

svaner i Haraldsvang. Det er mange svaner blant oss, mennesker som av ulike årsaker ikke har en diagnose, men som kanskje burde hatt en.
Det er mange svaner blant oss, mennesker som av ulike årsaker ikke har en diagnose, men som kanskje burde hatt en.

Jeg oppfordrer ingen til å samle på diagnoser. De har betydning hvis de sikrer deg hjelp i form av medisinske, spesiapedagogiske og sosiale tiltak i oppveksten, og eventuelle arbeidstiltak som voksen. De er dessuten nyttige i arbeidet med å styrke selvtilliten og såkalt self-advocacy, altså at en kjemper sine egne slag. Diagnosen er starten på mye bra.

Det er ulike grunner til at noen får diagosen i voksen alder eller aldri får den. Det kan noen ganger være fordi en har en en genetisk tilstand som er så sjelden at diagnosen ikke finnes, men det også mulig å befinne seg mellom diagnoser. Vi kan bruke begrepet ujevn evneprofil når vi snakker om diagnoser som autimsmespekteret (ASD), nonverbale lærevansker (NVLD), ADHD eller Tourette syndrom. Det er dette lekfolk kaller nevrodiversitet. Det betyr at en har evner som spriker så mye at det er vanskelig å bruke dem, fordi utenforstående har en tendens til å fokusere på det de identifiserer som svakhetene våre.

Det er faktisk ikke utenkelig at en havner mellom diagnoser, uten at utfordringene forsvinner av den grunn. Det kan godt være at en har trekk som tyder på en diagnose, men ikke nok av dem eller i sterk nok grad. Det er også noen som velger å søke andre forklaringer. Monomane/snevre interesser er f.eks. et trekk innen ASD, men det er mange som mener at disse interessene må være mer basert på faktainnlæring enn forståelse og mening. Det antydes i bl.a. i Asberger Diagnostisk Intervju (ASDI, utviklet av Gillberg, Gillberg og Ehlers), som helsebiblioteket.no linker til. En kan da tenke seg at den interessen jeg har hatt for bøkene, filmene, og TV-seriene fra Star Trek-universet siden barndommen min på 1970-tallet ikke kvalifiserer som en snever interesse, med mindre det er snakk om å lære f.eks. Klingon (et fiktivt språk fra serien).

Dette kan være en problematisk holdning, for det er mye som tyder på at jenter/kvinner er mer opptatt av å passe inn enn gutter. Den britiske psykologen Tony Atwood, mest kjent for sitt arbeid med Asberger i Australia, hevder f.eks. at jenter er flinke til å kamuflere sosiale vansker, nettopp fordi de vil passe inn. Det har vært en trend de siste årene der voksne kvinner får en Asberger-diagnose, og det er ikke fordi de plutselig fikk denne tilstanden. De har vært annerledes hele livet, men de har i noen tilfeller blitt klar over dette i forbindelse med at barnet deres fikk diagnosen, og i andre tilfeller fordi selvtilliten deres økte i voksen alder, noe som kanskje hjalp dem til å aksepterte seg selv på en måte en ikke hadde gjort tidligere.

Jeg tror dette også kan forklare hvorfor noen ikke snakker med gud og hvermann om interessene sine, for hvis en vil passe inn, vil en ikke snakke om det som ikke passer inn i det bildet. Jeg tror ikke dette begrenser seg til kvinner. Jeg var en gutt med snevre interesser, men jeg gikk inn for å bli usynlig, og visste derfor hva jeg måtte gjøre for å unngå fordømmelse. Dette samsvarer forøvrig med et par dialektstudier jeg leste da jeg tok norsk grunnfag på midten av 1990-tallet. En fra Oslo og en fra Stavanger viste det samme, at jenter som vokste opp i gamle arbeidsklasse-strøk valgte «beste Vestkant-former» fordi det ga dem en økt status. Det var vel ikke noe alle kvinner fra Østkanten gjorde, men det var altså et stort nok fenomen til at forskerne kunne identifisere det.

Det er ikke urimelig å anta at kvinner blir vurdert på en måte menn ikke må finne seg i. Det er derfor mer å hente for jenter som gjør det de kan for å passe inn, for selv om andre kanskje oppfatter dem som et fremmedelement i utgangspunktet, kan de observere og lære nok til å fly under radaren. Det blir som ei amerikansk dame sa om meg en gang: «He laughs in the right places.» Jeg var tilbakeholden og snakket ikke mye med fremmede, men kroppsspråket mitt overbeviste henne tydeligvis om at jeg forstod vitsene.

SWAN blir forøvrig drevet av den veldedige organisasjonen Genetic Alliance UK. Akronymet står for Syndomes Without a Name. De sier at det blir født 6 000 barn årlig i UK med en diagnose uten navn. Jeg vil hevde at det er en del flere som havner utenfor, fordi de har nesten autisme, nesten nonverbale lærevansker, nesten ADHD og nesten dysleksi. De svømmer dermed rundt som svaner, et dyr som ikke er like flink til å navigere på land som i vannet.

Dimensjonale diagnoser

Det er mangfold i bokhylla: Alle fargene, sjangrene, bøkene er viktige.
Jeg liker magfold i bokhylla, men escapism for meg er hovedsakelig scifi og fantasy.

Jeg begynte på barneskolen i 1975, nesten 20 år før Asberger syndrom ble inkludert som en diagnose i ICD og DSM. Jeg fikk diagnosen nonverbale lærevansker 35 år seinere, og den har status som diagnose hos bl.a. Statped, selv om den foreløpig ikke har blitt inkludert i de to diagnosemanualene. Det blir forøvrig jobbet med å få den inkludert i DSM, et arbeid som Columbia University Medical Center koordinerer med forskere i USA og Europa. Poenget jeg vil fram til i denne innledningen er at disse to diagnosene ikke er ukjente lenger. De var det da jeg startet på skolen, og det var ikke så mange som forstod symptomene på 1970-tallet. Det er overraskende mange som fremdeles ikke klarer å identifisere kjennetegnene. Autismespektertilstander har tre kjerneområder som omtales som «den autistiske triaden:

  • betydelige språk- og kommunikasjonsvansker
  • utfordringer med å omgås andre mennesker
  • uvanlige reaksjoner på omgivelsene

En av utfordringene er at andre får forventninger til mennesker med disse utfordringene, og det kan skje fra tidlig i barndommen. De kan nemlig virke normalfungerende, og noen kan se ut til å være over gjennomsnittet, mens de i virkeligheten har større vansker enn andre forstår. Noen kan ha et godt og modent språk, men ikke forstå hvordan de skal bruke det i ulike situasjoner. Det kan være vanskelig å forstå det andre formidler til dem, og det kan være vanskelig å forstå og takle følelser. Dette gjør at høytfungerende ikke nødvendigvis er det samme som at en ikke trenger hjelp.

Jeg anbefaler ikke å samle på diagnoser. De har betydning i den forstand at de kan fortelle personen det gjelder hvorfor de er annerledes, og de kan fortelle samfunnet at denne personen trenger litt hjelp. Det er derfor litt nedslående å høre stadig flere historier om mennesker som får diagnosen i godt voksen alder. Det ser ut til å være en større fare for at jenter faller gjennom sprekkene, og selv om det ikke er bortkastet med en diagnose som voksen, er det ingen tvil om at en kan gjøre de største framskrittene som barn. Det tar lang tid å utvikle hjernen, og den er ikke på sitt mest optimale før ved 25-årsalderen. Frontallappen er den siste delen av hjernen som utvikler seg, og den kontrollerer bl.a. hvordan vi uttrykker følelser, problemløsning, minne, språk og dømmekraft. Jeg har tro på at en kan gjøre store framskritt fram mot midten av 20-årene, hvis en har hatt fokus på utvikling siden barneårene. Det krever imidlertid mye av individene selv, og for samfunnets del er dette diagnoser som krever kostbare løsninger, men gevinsten som burde motivere oss er at vi kan utvikle flere enn vi klarer. Det lønner seg med andre ord å bruke penger tidlig.

Jenter er generelt roligere enn gutter, og det kan forklare hvorfor mange av dem ikke blir oppdaget tidligere. Det er f.eks. mer sannsynlig at jenter beklager eller glatter over sosiale blundere, mens gutter gjør betydelig mer av seg i negativ retning. Det har vært mye fokus på at asbergere har spesialinteresser de snakker med gud og hvermann om. Jeg har sågar truffet på noen utredere som bruker dette for å skille de som får diagnosen fra de som ikke får den. Det innebærer at en spesialinteresse ikke blir vurdert som et asbergertrekk hvis en unnlater å snakke om den, noe spesielt jenter kan gjøre etter negative opplevelser. En må også være klar over at det er noen som ikke har én interesse. De kan vært fullstendig oppslukt av én interesse i en periode, og det er absolutt ingenting annet som betyr noe da. En kan deretter går inn i en ny periode der en er like fanatisk opptatt av noe annet. Noen vil utelukke det som et kriterium, noe jeg mener er feil.

Det er mange som tenker på gutter med faktakunnskaper når de hører begrepet spesialinteresser, men dette trekket kan også komme til uttrykk som en en flukt inn i en annen verden. Det kan skje gjennom å lese eller skrive fiksjon (f.eks. fantasy og science fiction), se på TV-serier, naturen (f.eks. ved at dyr blir venner). Det kan være vanskelig for mennesker med utviklingsforstyrrelser å forstå verden rundt seg, og det er grunnen til at mange asbergere liker å bruke ulike begrep for aliens om seg selv. Det er f.eks. noen som kaller det «wrong planet syndrome eller «living on the wrong planet.» Dette er mennesker som kan fungere, men som likevel ikke nødvendigvis synes at det er så mye mening i det andre gjør og sier. De føler rett og slett at de er så annerledes sammenliknet med jordboerne, at de må være en besøkende alien.

Det er en grunn til at vi bruker betegnelsen spekter. Det er stor forskjell i symptomer og alvorlighetsgrad, men jeg sitter ikke alltid igjen med et intrykk av at det blir tatt hensyn til hvor stor variasjon det kan være. Det blir tatt absolutte eller kategoriske avgjørelser. Det er derfor mange som fremdeles faller mellom ulike diagnoser. De har kanskje nesten en autismespekterdiagnose, nesten ADHD, nesten dysleksi, nesten bipolar lidelse, og nesten NLD. De får kanskje hjelp med symptomer som angst og depresjon, men hvis dette er komorbide lidelser, løser det ikke hele problemet.

Overskriften viser forøvrig til at diagnoser i utgangspunktet er en mellomting. De er ikke kategoriske i den forstand at det er ett kriterium vi må oppfylle. Når det gjelder f.eks. Asberger trenger en ikke oppfylle alle underkriteriene eller hovedkriteriene for å få diagnosen. Det kan dermed være stor variasjon fra utreder til utreder med tanke på hva de legger vekt på. Det kan faktisk være ganske problematisk.

De usynlige jentene

Vi liker å tenke at gutter og jenter er like, og at de vokser opp til å bli menn og kvinner vi ikke kan skille fra hverandre. Det har derfor vært en internasjonal trend de siste årene der en oppdrar barna kjønnsnøytralt. Jeg har sågar hørt om barnehager det blir vurdert som diskriminerende å omtale foreldre som mamma/pappa eller mor/far. Da sier en en nemlig at det finnes to kjønn. Noen land har sågar lover som faktisk gjør det ulovlig å si f.eks. han eller hun. Når jeg er litt uenig handler det ikke om gammeldagse syn om intelligens og kjønnsroller, men det har likevel delvis med press å gjøre. Vi har fått mange påminnelser om at gutter og jenter ikke er like. De fleste har hørt om at jenter og gutter mobber på forskjellige måter, og at en derfor må se etter andre ting for å hindre mobbing blant jenter, men forskjellene har betydning for diagnosearbeidet også.

Det har de siste årene blitt flere kvinner som har fått Asberger syndrom i voksen alder. Jeg har lest en del uttalelser av kvinner med Asberger på ulike nettsteder. Mange av dem beskriver en oppvekst med en del forvirring. De ville passe inn, men følte seg annerledes. Noen har løst det ved å observere sosial atferd i andre, som de deretter har kopiert. En kan derfor ikke si at de som ser ut til å forstå humor noen ganger ikke kan ha Asberger. Det gjelder ikke bare kvinner forresten. En som kommenterte meg en gang sa at «han lo på de rette stedene.» Jeg ga altså inntrykk av at jeg forstod. Noen av de vitnesbyrdene jeg har lest på nettet mente at kvinner hadde en driv, at dette nærmest var biologisk. Vi er nok litt forskjellige, ikke minst når vi kommuniserer, men jeg tror disse forskjellene blir forsterket. Det har kanskje like mye med sosiale forventninger å gjøre, altså et press. Jenter opplever langt større press enn gutter generelt. Det er forventet at de skal bry seg om andre og vise empati, at de skal være rolige. Samfunnet liker kort sagt snille piker, men det forventer ikke dette i samme grad fra gutter.

Jeg tok norsk grunnfag for mange år siden, og leste bl.a. en dialektstudie fra Oslo. Det var på det tidspunktet fremdeles klare språkmessige skiller mellom øst og vestkant, men det var flere kvinner fra østkanten som brukte former fra vestkanten. Det dreide seg om å passe inn, og selv i et samfunn uten klasseskille er det tydeligvis en opplevelse av at språk betyr noe. Vi leste også en mindre studie som viste noe liknende i Stavanger. Jeg leste en artikkel fra Psychology Today i dag fordi jeg følger dem på Facebook. De deler med jevne mellomrom gamle innlegg, som de gjorde i dag. 5 Reasons Why Self-Harm and Depression Have Tripled in Girls ble publisert i november 2017 og viser til amerikansk og britisk statistikk for depresjon og selvskading hos jenter under 16 år. Det er dystre tall, og de viser en kraftig økning på få år.

Innlegget i Psychology Today prøver å forklare hvorfor dette skjer oftere med jenter, og forfatteren kommer inn på at jenter bryr seg mer om utseende. Det interessante er hvorfor, og jeg tror det handler mye om press. Vi kan late som at det ikke er forskjeller mellom gutter og jenter, men jeg tror vi forventer langt mer fra jenter. Det blir sagt om ADHD at det er mer sannsynlig at gutter retter frustrasjonen sin utover og klandrer andre, mens jenter kan rette den innover. De kan da klandre seg selv. Det er i samsvar med det jeg har nevnt i dette innlegget. Jenter skal ikke være aggressive. De kan gjerne vise emosjoner innenfor det vi forventer av jenter, men de må altså oppføre seg feminint. De kan grine og bli passive, men de kan ikke bruke stemmen og/eller musklene til å tydelig vise at de er sinte, frustrerte eller redde. Det er heller ingen tvil om at noen kvinner kan gjøre mer enn andre. Kan f.eks. minoritetskvinner tillate seg like mye som hvite kvinner? Jeg har egentlig ikke noen formening om det selv, men jeg har lest en del tekster som How white women use strategic tears to silence women of colour. Ja, det høres helt feil å si det etter mange år med likestilling, men det er ikke nok å forandre loven. Det er vanskeligere å forandre samfunnet enn mange tror. Det nevnte leserinnlegget viser hvor skadelig det er å oppmuntre denne atferden. En kan rett og slett være giftig hvis en bare gir inntrykk av å være høflig. Vi er ikke like før vi gjør opprør mot holdninger som dette.

Utfordringen er å forstå og hjelpe de rolige. Det gjør vi ikke hvis vi tvinger alle til å bli like. Da har vi noe i nærheten av det Noam Chomsky en gang kalte «manufacturing consent.» Vi kan heller ikke tvinge noen inn i en personlighet eller livsstil de ikke føler seg komfortable med. Det er greit med ukonvensjonelle valg, et utenfor boksen-liv, hvis det er det en velger selv, men jeg tror mange føler at de bør ta det valget omgivelsene deres gir positiv tilbakemeldinger på. Det er ikke alltid omgivelsene tenker rett om det som passer best for denne personen. Det er vanskelig å vokse opp med de utfordringene jeg beskriver på denne bloggen, sannsynligvis vanskeligere for jenter, og kanskje vanskeligst for minoriteter. Det er for det første mindre sjanse for at de får rett diagnose, og dermed rett hjelp, og de har mindre spillerom. De kan ikke oppføre seg i henhold til diagnosen. Det er mindre toleranse for dem. Det er faktisk realiteten i Norge.

P.S. En kort kommentar til bildene. Jeg liker vann som et symbol, og i dette tilfellet dreier det seg om påvirkning utenfra. Sola skinte et kort øyeblikk på en gråværsdag og vinden påvirket overflaten. I det andre bilde laget en regndråpe fine ringer. Jeg har i tidligere innlegg brukt begrep som dominoeffekt og sommerfugleffekt. Det dreier seg om interaksjon og hvordan vi påvirker.

Trygg oppvekst for asbergerjenter

Jeg har vært fascinert av nattehimmelen siden barndommen, men det er ikke enten eller. Jeg liker fakta og fiksjon.
Jeg har vært fascinert av nattehimmelen siden barndommen, men det er ikke enten eller. Jeg liker fakta og fiksjon.

Jeg er ikke flink til å se inn i framtida, men er ganske sikker på at jeg kommer til å kjøpe boka Safety Skills for Asberger Women av Liane Holliday Willey neste gang anledningen byr seg. Jeg har lest forordet av Tony Attwood fordi det ligger på nettet, og tror utfra det at det kan være ei nyttig bok. Titlene på noen av kapitlene sier litt om hva jeg kan vente meg: Healthy Relationships, Safe Socializing, Falling Prey (mobbing), Out and About (reise) og What’s Looks Got to Do With It? (personlig pleie)

Jeg har tidligere skrevet om at Asberger kan se annerledes ut i jenter og kvinner. Jeg var bl.a. inne på det i Maskert autisme. Det er av ulike grunner en del kvinner som får diagnosen i voksen alder fordi ingen gjenkjente symptomene tidligere, og det er en av farene. Det er derfor veldig relevant med ei bok om hva kvinner kan gjøre for å redusere risikoen, for det er sannsynligvis noen flere for jenter.

Jeg har skrevet mange innlegg der jeg prøver å debattere problemet nevrodiversitet. Det høres kanskje rart ut å si at et positivt syn på Asberger kan være negativt, men det kan være det. Mange fokuserer på de positive sidene, og det er naturligvis nyttig for de som opplever disse. Det er imidlertid ikke alle som har de samme erfaringene og som lever under de samme omstendighetene, og for noen kan livet oppleves som både vanskelig og skremmende. Jeg har observert mye lek og interaksjon blant jenter både som en forelder og lærer. Jeg har truffet på jenter som ikke likte «jente-drama.» Det er alt det jenter gjør mot og med hverandre. Det er mange forventninger fra andre jenter, såvel som fra voksne (foreldre og lærere) om hvordan de skal oppføre seg. Det er f.eks. noe galt med de som foretrekker å tegne framfor å engasjere seg i sladder og annet «jente-drama.» Sosiale regler kan være komplisert og det kan være fristende å unngå det. Hvis ei jente har alle barbie-dukkene eller My Little Pony-figurene skal hun bruke dem til å leke med de andre jentene, og helst på den måten de andre ønsker. Hun skal f.eks. ikke hovedsakelig organisere dukkene eller «costumize» dem for å skape nye figurer.

Det er noen utredere som utelukker Asberger hvis barnet liker science fiction. Ja, en skulle ikke tro det var mulig i våre dager, men det er noen som mener at en må være et vandrende leksikon. En må være opptatt av fakta. En asberger kan altså ramse opp fakta fra Star Trek, og sågar lære å snakke klingon, men hvis en liker å lese romanene om dette fiktive universet har en brutt med de forventningene mange har. Jenter er annerledes på den måten, og litteratur kan være en håndteringsmekanisme for dem, en flukt fra virkeligheten. Jenter er også forskjellig fra gutter på den måten at de er mer tilbøyelige til å fly under radaren. Gutter kan ta stor plass, og hvis de gjør en sosial blunder fordi de er klossete og umodne, kan de fort reagere med mer av det samme, mens jenter kan prøve å glatte over ting og skjule manglende sosiale ferdigheter ved å holde seg i periferien av ei gruppe.

Det er mange grunner til at oppveksten kan bli veldig annerledes for jenter på spekteret, og jeg kan se behovet for ei bok som denne. Jeg kommer mer tilbake til Safety Skills for Asberger Women når jeg har lest den, og jeg håper den har noen nyttige råd for å takle noen av de komorbide lidelsene som gjerne følger med hoveddiagnosen. Dette er ting en kanskje ikke ser før barnet er godt inne i tenårene, så det er viktig med et fokus på en sunn oppvekst tidlig.