Sammenhengen mellom lek og depresjon

Jeg har naturlig nok vært interessert i mental helse på denne bloggen, og det er ikke fordi jeg mener diagnoser som nonverbale lærevansker, ADHD og autismespektertilstander hører hjemme der. De blir dessverre klassifisert som psykiatriske, men jeg mener altså at fokuset bør være et annet sted. Mental helse er relevant for alle, men litt ekstra for utviklingsforstyrrelser fordi f.eks. angst og depresjon kan være tilleggsvansker. Det er med andre ord viktig å lære å takle livet, for det er ting en kan gjøre.

Statistikk er i seg selv deprimerende lesning, for den sier gjerne at forekomsten av angst og depresjon blant barn og unge er langt høyere i dag sammenliknet med «De harde trettiåra (ofte kalt the Great Depression på engelsk), Den andre verdenskrig, Den kalde krigen, og det turbulente 1960-tallet. Vi burde hatt det bedre, fordi vi har det bedre økonomisk.

Jeg leste nylig et blogginnlegg på Psychology Today som prøvde å forklare hva som gikk galt, og det handler kort fortalt om en følelse av at vi har mindre kontroll over vår egen skjebne. Innlegget ble skrevet av Peter Gray, forfatter og research professor ved Boston University, og han kom bl.a. inn på det han mente var et skifte i målsetting, fra indre til ytre motivasjon. Der det før var viktigere å utvikle seg som menneske og å finne en mening ved til værelsen, er det nå viktigere med inntekt og materielle verdier. Vi kan arbeide hardt med en utdannelse, men som mange har oppdaget, er det på ingen måte garantert at en får holde på med noe en trives med, eller at vi i det hele tatt får en inntekt. Det gjør oss ikke populære å søke etter mening heller, men der er kanskje en større sjanse for at en trives med det livet en har.

Det høres ut som en fornuftig tankegang, og jeg er enig med Peter Gray i at det kanskje starter i barndommen. Han nevner fri lek og mener at barn leker mindre enn før. Han hevder det rammer spesielt den type lek som oppmuntrer til uavhengighet og utforskning. Lek handler ikke bare om å ha det gøy, for det er gjennom lek vi lærer. Det handler også om problemløsning, om å utvikle interesser, og om hvordan en kan forfølge dem. Det er mange i dag som snakker om å følge drømmen eller lidenskapen sin, men en må finne den først, og jeg tror det er mange som ikke har utforsket nok til å vite hva lidenskapen deres er. Lek er kanskje begynnelsen til å kontrollere sitt eget liv.

Jeg jobbet som lærer på et lite sted i Nordland for seks år siden. Jeg hadde to eldre kolleger som ble pensjonister mens jeg var der, og de var dyktige på uteskole for småskolen. De hadde bl.a. laget ei hinderløype, den typen der du balanserer på planker, tømmerstokker og tau. Det hørtes ut som en god idé, men de måtte demontere løypa fordi den ikke hadde blitt forhåndsgodkjent av kommunens sikkerhetsinspektør. De hadde alternativer, så det er ikke det at de ikke fikk gjennomføre uteskolen, men jeg tror det blir litt for rigid noen ganger.

Jeg tror ikke vi har verbet å regimentere på norsk. Vi har substantivet for en militær enhet,, men når en på engelsk bruker verbet to regiment, er det snakk om en streng organisering for å opprettholde kontroll og uniformitet. Vi skal ikke ha noen som skiller seg ut, og det er derfor bygdetrollet ikke er begrenset til små bygder. Skole, arbeid og fritid handler i stor grad om kontroll.

Jeg er ikke sikker på hva som er grunnen, men jeg har registrert en del anlegg som ikke blir brukt. Jeg har sett skateparker, sykkelparker, frisbee golf i parker, lekeplasser, og i Lundedalen i Skien er det et såkalt nærmiljøanlegg for golf med tre greener. Felles for disse er at de så og si aldri blir brukt. Det er i tillegg en del gamle anlegg som har blitt fjernet. Jeg er ikke glad i å se på sport, men det er morsomt å spille basketball. Det er dessuten veldig god trening, og noe en kan gjøre alene. Det er imidlertid vanskelig å finne baner nå, for de aller fleste som fantes i hjembyen min da jeg var ung på 1980-tallet er borte nå.

Jeg vil normalt hevde at foreldrene er løsningen, at de må oppmuntre barna tidlig. Det innebærer at foreldrene faktisk må ta barna til disse anleggene, men det er ikke en absolutt betingelse. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde en sterk motivasjon. Jeg vet ikke om jeg ble direkte oppmuntret som liten, men jeg vokste opp i Ramsdalen, og hadde gode muligheter til å trene på selvstendighet. Det var skog og fjell rett utenfor blokka, samt tre ganske store vann, og en bekk som rant mellom disse. Det var en fotballbane, og husker (føyser) som vi brukte til en lengdehopp-konkurranse. Vi kunne også gå til skolen for å spille basket.

Det skal sies at det var ikke bare positivt, for det blokkmiljøet jeg vokste opp i var ganske tøft, og det kan en bli bli preget av som voksen også. Jeg tror ikke det blir lettere uten lek, for det kan rett og slett utvikle resiliens. Det gir oss ikke bare en følelse av at vi kontrollerer våre egne liv. Vi lærer faktisk at det er ting vi kan gjøre.

Snakk med uroen din

Høstblad. Høst er ei fin tid med rom for refleksjon. Naturen forbereder seg til ny vekst, og døden i naturen er dermed et symbol på fornyelse.
Høst er ei fin tid med rom for refleksjon. Naturen forbereder seg til ny vekst, og døden i naturen er dermed et symbol på fornyelse.

Kulturnatt i Haugesund har i mange år vært et høydepunkt på høsten for min del. Det startet med én kveld, men arrangøren gikk etter hvert over til to kvelder, noe jeg satte pris på. Det var stort sett det samme programmet på begge kveldene, men siden en del arrangement kolliderte, kunne jeg se noe på fredagen og noe på lørdagen. De er imidlertid tilbake til den originale lørdagen i år. Jeg går dessverre glipp av det siden jeg ikke bor i Haugesund lenger.

Et av de mest spennende arrangementene i årets program, for min del, er konsertforedraget RO/URO av musiker/sykepleier Marthe Valle. Foredraget var et bestillingsverk til Festspillene i Nord-Norge i 2018, og musikken ble gitt ut på plate samme år. Den er forøvrig tilgjengelig på Spotify. Hun jobber bl.a. på en psykiatrisk avdeling og det var begrunnelser for medisinbruk der som inspirerte henne til dette prosjektet. De hadde en perm der de skrev hvilke medisiner de ga til hver enkelt pasient, og hvorfor. Hun oppdaget at uro gikk igjen på årsakslista, og hun spurte seg selv hva det egentlig var, hvorfor så mange av oss som har denne følelsen, og hva vi trenger for å klare å leve med den.

Jeg tror det handler mye om å lytte. Uro er ikke behagelig, og det er ikke lett å oppholde seg i det humpete landskapet vårt indre kan være. Det er lettere å skru opp volumet på de mange tingene i hverdagen som overdøver den indre uroen. Hva om hjernen og kroppen prøver å fortelle oss noe? Vi liker å diagnostisere og medisinere i dag, men det er ikke alltid det er snakk om en unormal reaksjon. Det er situasjoner der angst, sinne og depresjon er den naturlige reaksjonen. Det betyr ikke nødvendigvis at den ikke skal behandles, men vi må også være klar over at det mange oppfatter som en dysfunksjon kan være en sunn og høyst naturlig reaksjon på noe vi har opplevd. Det er rett og slett noe med det samfunnet vi har skapt som er dysfunksjonelt. Det gjør oss syke.

Jeg sitter ikke med svarene, men jeg tror det kan være lurt å slippe noen av tankene til, for hvis en hele tida skal være aktiv for å holde de ubehagelige tankene på avstand, kan en bli utmattet. Det er f.eks. noen som jobber, trener eller ser mye på TV utelukkende for å døyve uroen. Når det gjelder ting som får meg til å slappe av liker jeg å skrive, lytte til musikk og å gå/sykle turer. Jeg minner også meg selv på at livet ikke består utelukkende av oppturer. Det er noen mørke dager, og det er faktisk naturlig. Det er ikke en dysfunksjon, men uro kan utvikle seg til noen en ikke kan håndtere.

Jeg tror ikke det er en god idé å avfeie alt som vås. Jeg prøver å analysere tankene mine, og jeg spør meg selv om de er realistiske. Det er mange reaksjoner på hverdagslige situasjoner som ikke alltid er relevante, men det største problemet for mange er nok de store spørsmålene. Har livet deres noen mening? Hvorfor føler de seg ensomme eller redde, også når en ytre sett er vellykket? Jeg tror de fleste har en uro de bør gjøre noe med.

Bruk lyset mot den mørke sida

Edvard Munchs bilde Angst er kanskje det mest kjente uttrykket for de mørke kreftene i oss. Det er negativt, men kanskje også noe som hjelper oss, hvis vi har det i passe dose. Wikimedia Commons
Edvard Munchs bilde Angst er kanskje det mest kjente uttrykket for de mørke kreftene i oss. Det er negativt, men kanskje også noe som hjelper oss, hvis vi har det i passe dose.
Wikimedia Commons

Du har sikkert hørt noen si at de har angst eller depresjon. Begge blir misbrukt i dagligtalen, for den diagnosen folk setter på seg selv er neppe et resultat ev en grundig utredning gjennom BUP eller DPS. En kan likevel identifisere disse utfordringene i seg selv uten at en nødvendigvis bruker ord som angst og depresjon.

Nettstedet understood.org er en nyttig kilde til informasjon og de har bl.a. en interessant en artikkel der de tar for seg forskjellen på typisk angst og et angstproblem. Typisk angst er en midlertidig og forventet reaksjon på en potensielt stressende situasjon, mens det de kaller et angstproblem er hyppige og intense angstfølelser som er så alvorlige at de kan bli diagnostisert. Den største forskjellen er nok at dette er atferd som kan komme til overflaten uten noe forvarsel. Det trenger ikke være noe spesielt som trigger angsten. Les mer på Understood.

Jeg synes det er vktig å gjøre denne distinksjonen, for vi har en tendens til å tenke at angst, frykt, nedstemthet, sinne, aggresjon og sågar stress er negativt. Det er abnormalt, en dysfunksjon, og aldri noe annet. Det er kanskje noe av grunnen til forvirringen mellom ulike diagnoser (ASD, NLD, ADHD). En kan ha det andre oppfatter som en negativ atferd uten at det er snakk om en dysfunksjon, for det er i mange situasjoner helt normalt å reagere med f.eks. angst, sinne, tristhet og aggresjon. Poenget med typisk angst er at den ikke krever noen spesiell behandling, men en kan begrense den ved å redusere eller unngå stressfulle situasjoner. Det er forøvrig en sammenheng mellom stress og angst, samtidig som det ikke er det samme.

De fleste har opplevd en type fight or flight-situasjon der hjernen kan takle situasjoner hvis en har opplevd liknende ting før. Jeg likte som barn å leke i huler, og selv om jeg ikke hadde lommelykt med meg, følte jeg meg trygg. Jeg opplevde nok av og til nye situasjoner, som at jeg snublet eller at det var en ny og ukjent hindring i veien, men dette var en type stress jeg kunne takle. Det var fordi jeg hadde opplevd noe av dette tidligere. Jeg kjente miljøet, selv om jeg ikke kunne se noe, og jeg hadde tro på at det nye ikke var mer overveldende enn at jeg kunne mestre det. Jeg var en såkalt «blokkunge» på 1970-tallet, og det var et tøft miljø å vokse opp i. Dette er et tenkt og urealistisk scenario, men hvis det nye var at noen av de ungdommene jeg måtte passe meg for hadde gjemt seg inne i hula for å skremme meg, ville det sannsynligvis bli for mye. Det ville vært en helt ny situasjon, og jeg ville ikke hatt tillit til at det kunne gå bra. Situasjonen hadde sannsynligvis vart over et lengre tidsrom og med en stadig økende redsel. Det er derfor gode muligheter for at jeg hadde blitt så overveldet at jeg ikke hadde klart å ta de rette avgjørelsene.

Det skjedde heldigvis aldri, men det illustrerer forskjellen på god og dårlig stress. Vi trenger stress, men det er altså viktig å ha kontroll. Noen elever blir kanskje nervøse av å lese høyt i klassen, men de vil sannsynligvis ha det bedre hvis de vet at de ikke blir spurt om å lese høyt for klassen. Det kan føre til mye stress hvis en sliter med en lærer, medelev, et klasserom eller en undervisningsmetode som ikke passer passer med den måten en fungerer på.

Det kan være en utfordring å ha spesialinteresser andre ikke deler.  Jeg er like fascinert av Sherlock Holmes, Star Trek og goth i dag som jeg var i ungdommen, men er ikke så opptatt av å dele dette med utenforstående. Introverthet blir gjerne sett på som en dysfunksjon, men det kan være nyttig å undersøke hvorfor et barn ikke vil ha kontakt med andre. Det kan være fordi det ser på andre som kjedelige, fordi en er redd for hva andre tenker, eller fordi det foregår skjult mobbing.

Kognitiv terapi kan hjelpe, og da jobber en med å se sammenhengen mellom tanker. følelser og handlinger. Hvis en tenker at noe gikk galt i en bestemt situasjon fordi «jeg er dum», kan en få hjelp til å finne alternative måter å tenke på. Hvis jeg hadde hatt en skremmende opplevelse i de hulene jeg lekte i som barn kunne jeg ha generalisert og overbevist meg selv om at huler var farlige, at mørke gererelt var farlig, og at det var noe der som var ute etter å ta meg. Jeg tar ofte bussen, og jeg ser med jevne mellomrom utagerende ungdommer som krangler med sjåføren. Jeg opplevde to situasjoner før jul som illustrerer problemstillingen. Den første var noen ungdommer med vest-asiatisk utseende som kranglet med sjåføren, og da de gikk av kastet de snøballer på sjåføren. Jeg så noen andre ungdommer noen kvelder seinere som også var temmelig høylytte, men det var en langt mer konstruktiv gjeng. De var åpenbart muslimer, og de var høylytte fordi de var i godt humør. De snakket om at de aldri hadde opplevd jul og norsk julemat, men at de syntes det var en god tradisjon. De viste med andre ord resprkt.

Den første gjengen var unødvedig aggressiv, men det blir feil å tenke at de var representative for minoritetsungdom, noe en kan gjøre hvis en føler seg utrygg og lar negative tankene ta over. Det er mulig å tolke situasjonen mer positivt neste gang en ser ungdommer på bussen. Det er sånn med det meste vi opplever. De automatiske, negative tankene vi er så raske med å fortelle oss selv, er som regel feil. De er i beste fall én av mange mulige scenarier. Det handler også litt om hva vi ønsker å fokusere på. Vi kan prøve å vinkle det positivt, også når vi i utgangspunktet tenker negativt.

Angst er så vanlig i ungdommen at det engelske språket har uttrykket teen angst, men det er mulig å lære å leve med denne naturlige reaksjonen. Jeg liker å tenke på det som religionen i Star Wars, der mørket tåkelegger alt. De strategiene vi velger blir da lyset som bekjemper kraftens mørke side.

Flere voksne ved barnebordet

The world is indeed full of peril, and in it there are many dark places; but still there is much that is fair, and though in all lands love is now mingled with grief, it grows perhaps the greater. J.R.R. Tolkien

Jeg har ikke skrevet mye om diagnosen uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, forkortet PDD-NOS etter den engelske termen Pervasive Developmental Disorder – Not Otherwise Speicified. Jeg skrev om det for et par år siden, og fikk nylig en mail fra faren til et voksen som ikke fikk hjelp som barn. Han lurte på om jeg visste om noen form for terapi som kunne hjelpe voksne med denne diagnosen.

Det korte svaret er dessverre at det ikke finnes noe, og at en må gjøre mye på egen hånd. Hvis en søker etter informasjon oppdager en raskt at denne gruppa innen autismespekteret har det samme problemet som vi med nonverbale lærevansker, det er et barneperspektiv. Det meste av forskningen og tiltakene retter seg mot barn, og hvis en søker hjelp som voksen får en svar som retter seg mot barn. Det er dessverre en del som ikke er tilgjengelig for barn heller i hele landet. Jeg kalte det for å sitte ved barnebordet på livstid en gang.

Kognitiv terapi kan være nyttig, men det er ikke et tilbud til barn og unge ved sykehuset i Haugesund. Behandlingen dreier seg om at pasient og terapeut prøver å tenke nytt om gammel atferd. En kan dermed forandre tanker og følelser som får oss til å repetere en negativ atferd. Hvis en unngår en bestemt situasjon eller stadig utsetter et arbeid en vet en må komme i gang med, kan en analysere aferden for å finne ut hva som ligger bak, og hvordan en kan forandre den. En kan også trene på sosiale ferdigheter. Statped har skrevet ei håndbok som skolen kan bruke for å hjelpe elever med Asberger Syndrom, og på side 50 står det litt om sosiale historier. Det er et pedagogisk verktøy som kan øke den sosiale forståelsen. Les mer. De minner meg om noen oppgaver jeg lagde for klassen min da jeg underviste engelsk for noen år siden. Jeg satte elevene sammen to og to med hvert sitt kort som forklarte en sosial situasjon, f.eks. to som møtes i heisen. De skulle deretter improvisere. Jeg har ikke lest boka selv, men Undervisning i sosiale ferdigheter av Stephen Elliot er verdt å sjekke ut.

Bilde av sola som skinner i en vann på asfalt. Jeg bor i en region som er ganske dyster værmessig, men det er ikke vanskelig å finne lysglimt.
Jeg bor i en region som er ganske dyster værmessig, men det er ikke vanskelig å finne lysglimt.

Jeg har skrevet mye om de komorbide lidelsene angst og depresjon. De er dessverre relevante for de aller fleste med en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Jeg er ikke motstander av medisin, men er ikke overbevist om at det er alene er nok. Jeg har mer tro på at kosthold, fysisk aktivitet, samtaleterapi og hobbyer får oss til å fungere. Det viktige er å ha et stabilt liv. Noe av det mest spennende innen forskning handler om tarmen. Den kommuniserer med hjernen gjennom nervesignaler, hormoner og nevrotransmittere. Les mer oå forskning.no. Det skal sies at dette er ny forskning, og det vil sikkert ta noen år før forskere gir bastante svar, men det er ganske mange anekdotiske bevis som tyder på at kostholdet er viktig. Jeg tror derfor maten er en del av grunnen til at jeg kan opprettholde en stabilitet, selv gjennom ganske vanskelige perioder.

Mye av arbeidet en kan gjøre ellers fungerer best hvis en starter som barn, men det er ikke for seint som ung voksen. Livet kan rett og slett være jævlig hvis en lever med ubehandlet angst og depresjon. Det er krevende å jobbe med dette, og en må virkelig være motivert, men en får mye igjen for det. Det burde ikke være noe familier og individer måtte slite med alene, men selv i den situasjonen er det mulig. Det kalles recovery, bedringsprosesser på norsk. Det betyr at en kanskje aldri blir symptomfri. En er i utvikling og føler seg bedre så lenge en jobber med seg selv, men en må være forberedt på at det kan være en prosess uten avslutning. Livet kan likevel være bra. Det var derfor jeg innledet med Ringenes Herre. Del to av sitatet er viktig, for samme hvor vanskelig en kan oppleve livet, samme hvor mye en kan føle at en er fanget i en umulig situasjon, er det mulig å glede seg over livet. Kanskje ikke hele tida, men i lange nok perioder. En må lete etter noe som gjør livet spennende eller utfordrende, og hvis en mister dette bør en søke etter nye gleder. Hvis en mistenker depresjon eller angst bør en likevel starte med fastlegen og en henvisning til DPS. Jeg tror det er det beste rådet jeg kan gi.

Vi sees i framtida

You doubt your value, don’t run from who are. C. S. Lewis

Dette har vært en litt annerledes jul. Jeg har ikke hatt noen julestemning denne gangen, noe som er høyst uvanlig for meg, men det var en god ferie likevel. Jeg har reflektert litt over hvor jeg står og hva jeg håper vil skje i 2018. Jeg jobber dessuten med to skjønnlitterære bokprosjekt, og har fått gjort en del arbeid på ett av dem i ferien.

Jeg har skrevet mye om angst og depresjon på denne bloggen, selv om dette ikke er problemområder for meg personlig. Jeg er opptatt av det fordi jeg skriver om diagnoser som har angst og depresjon som vanlige tilleggsvansker. Det kan derfor gjøre livet betydelig lettere hvis en klarer å leve med disse vanskene.

Jeg har nevnt flere ganger at film/TV og bøker har vært en god hjelp for meg i oppveksten, og det er det fremdeles. Det dreier seg noen ganger om kunnskap og erkjennelser jeg allerede har, men det er godt med påminnelser. En av seriene jeg liker å se/lese i juleferien er Narnia. Lucy ønsket å være like vakker som den eldre søstera si, Susan. Narnia var et magisk land, og Lucy fikk derfor muligheten til å oppfylle ønsket sitt gjennom en trylleformel hun oppdaget. Hun var i ferd med å miste sin egen identitet, for hvis hun hadde blitt Susan, ville det blitt som at Lucy aldri hadde eksistert. Narnia og det de opplevde der hadde aldri skjedd. Aslan, som i denne historien representerer Gud, dukket opp og minnet Lucy på at hun var verdifull i hans øyne. Hun trengte ikke forandre seg.

Rey var en av podens julegaver. To be Jedi is to face the truth, and choose. Give off light or darkness, Padawan. Be a candle, or the night.
Klassisk Jedi-visdom; To be Jedi is to face the truth, and choose. Give off light or darkness, Padawan. Be a candle, or the night.

Det er et viktig prinsipp vi kan ta lærdom av. Jeg har skrevet en del om nevrodiversitet og født i feil-kropp problematikken. Det høres i utgangspunktet positivt ut å si at autister ikke trenger å tilpasse seg. Det er alle andre som må lære å behandle annerledeshet med respekt, fordi normal fungering er et vidt begrep. Problemet er at de aller færreste ønsker å vise hensyn. Det handler ikke om mangel på kunnskap. Når jeg er skeptisk til nevrodoversitet handler det om at jeg vil ha flere muligheter, jeg vil vise at ulike strategier kan hjelpe dagens unge til å fungere i en verden som motarbeider dem. Vi kan ikke vente på at andre eventuelt skal utvikle noen sympatiske trekk.

Jeg har også sett på serien Call the Midwife i ferien. Den handler om jordmødre i Storbritannia på 1950-tallet. Landet var i ferd med å reise seg etter krigen, men det var ekstrem fattigdom og mange med traumer. De hadde ikke noe helsevesen som vi kjenner det i dag, og serien viser hvor vanskelig situasjon mange var i. Jeg husker spesielt en episode der mora i familien ikke hadde vært utendørs på 12 år. Hun hadde overlevd en konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig, og var sterkt preget av det. Hun møtte ei jordmor i denne episoden som nettopp hadde mistet kjæresten sin i ei ulykke. Den gamle jødiske kvinnen sa da følgende:

You will feel better than this. Maybe not yet. But you will. You just keep living until you’re alive again.

Jeg tror mange opplever perioder med sorg og triste følelser. Det utvikler seg til depresjon for noen, og enkelte har episoder med depresjon gjennom hele livet. Jeg er forsiktig med å bruke ordet depresjon, og det er ikke sikkert det dreier seg om en diagnose hver gang en kjendis hevder å slite med psykiske vansker. Livet er ikke en eneste lang lykkerus, for som filmen Innsiden ut viste trenger vi alle følelsene.

Noen ganger kan vi ikke gjøre noe annet enn å være lojale mot livet. Vi følger rutinene, opprettholder livet, og før eller seinere vil vi bli takknemlige for at vi fortsatte. Jeg skrev på den engelske bloggen min i går at framtida er en spennende destinasjon. Det er et sted jeg vil oppleve. Det tror jeg alle vil, selv de kanskje har øyeblikk der dette landet virket langt unna. Les også The future is an interesting destination.

Godt nytt år!

Mye å hente i psykiatrien

SONY DSCNoe mye mer annet
Arnhild Lauveng
335 sider, Universitetsforlaget 2011

Jeg leser om psykisk sykdom for tiden som en del av kildearbeidet jeg gjør for de tekstene jeg skriver om Asberger og NLD. Det er relevant fordi barn som vokser opp med disse utfordringene er utsatt for tilleggvansker. Noe mye mer annet var en interessant bok om ungdom og psykisk helse som jeg kan anbefale for ungdom, foreldre, lærere og mange i førstelinjetjenesten. Et av budskapene er at mange ungdommer vil fortelle bestekameraten sin, mens foreldrene kanskje ikke vet noenting om hva barnet deres tenker på.

Boka er delt i to, der den første delen presenterer ungdom som sliter med ulike lidelser. Det dreier seg om ADHD, angst, spiseforstyrrelse, depresjon og selvmordstanker, personlighetsforstyrrelse, psykose, tvangstanker og tvangshandlinger, og sorg. Det er også et kapittel om ei jente som er mammas mamma fordi mamma er alvorlig deprimert, og et om Joakim som ikke passer inn.

Det er interessant at boka også tar med seg eksempler på ungdommer som ikke er syke, men som likevel opplever en forferdelig smerte. Det er f.eks. naturlig å sørge hvis bestevennen din blir drept i ei trafikkulykke. Det er også naturlig at en som føler at han ikke passer inn noe sted begynner å gruble. Søsken til syke barn trenger også å bli ivaretatt. De er ikke syke, men de lever i situasjoner som gjør dem utsatt. De kan lett få det vanskelig. Det kan derfor godt hende at ungdommer som ikke er syke trenger hjelp fra helsevesenet.

Den andre delen av boka svarer på en del spørsmål jeg tror mange har. Den forklarer taushetsplikten ganske utførlig, og sier ellers en del om hvordan du kan få hjelp, hvordan det fungerer hvis en blir innlagt, hva du kan gjøre selv for å få det bedre etc.

Det er dessverre fremdeles mange vrangforestillinger om psykisk sykdom. Det er veldig trist, for dette er kanskje den største helseutfordringen vi har. Jovisst, vi har kroniske sykdommer som hjertelidelser der pasienten overlever, men må leve resten av livet med denne lidelsen. Det samme skjer med nyresvikt og diabetes. Disse sykdommmene kan forebygges, men det kan psykisk sykdom også. Vi har imidlertid mye arbeid å gjøre, for det er veldig mange som bevisst unngår behandling fordi de tror at familie, venner og kolleger vil bruke det mot dem. De lider dermed unødvendig, mens de blir verre.

Jeg er opptatt av dette fordi en del NLD’ere får tilleggsvansker som angst og depresjon. Ifølge en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening er forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år på 1-2 %. Den øker til 1-7 % for alderen 13-18 år. Jeg antar at dette romslige tallet skyldes at det er vanskelig å være nøyaktig når mange ikke spør om hjelp. Forekomsten øker altså med alderen og denne utviklingen fortsetter sannsynligvis inn i voksen alder. Det er mulig at myndighetene ønsker å treffe flere av disse barna, men sannheten er at det er vanskelig å behandle de som ikke ber om hjelp.

Den samme artikkelen viser til «Barn i Bergen»-undersøkelsen som fant at bare 13,3 % av 8-10 åringer som hadde emosjonelle lidelser (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, «Ungdom og Psykisk Helse», fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 % hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Det er viktig å ha fokus på dette, for psykisk sykdom er et trussel for den fysiske helsa også.

Jeg er glad jeg kom over denne boka i biblioteket. Vi trenger bøker som bryter ned murer og ufarliggjør psykiatrien. Jeg håper mange flere setter seg inn i denne problemstillingen, for hvis vi kan få et mer positivt forhold til psykisk helse, tror jeg mange vil få det bedre. Det er mange som opplever at livet er vanskelig i perioder og det er faktisk en tredjedel av oss som opplever en eller annen form for psykisk sykdom i løpet av livet. Det er noe som kan ramme alle, for psykisk sykdom diskriminerer ikke.

Vi kan diskutere hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som sykdom, tilstand, lidelse og vansker, men samme hva vi kaller det er det ingen tvil om at det er en situasjon vi ikke klarer å takle alene. Vi trenger hjelp. Jeg liker å bruke det engelske ordet recovery siden jeg ikke kommer på noe norsk alternativ. Det innebærer at pasienten ikke blir frisk i løpet av dager. Det er en lang prosess som for noen aldri avsluttes, og det er ikke nok med medisiner. Pasienten må forandre måten han tenker på, snakke mye, og recovery går raskere hvis en får hjelp fra familie og andre nære relasjoner.

Forfatteren er lite kritisk til psykiatrien. Det er muligens fordi hun henvender seg til ungdom. Hovedpoenget med boka er nok å hjelpe de som ikke ber om hjelp fordi de tror at psykiatrien er mer som et fengselsvesen. Det er helt klart ting en kan kritisere ved institusjonene som skal hjelpe, men jeg liker budskapet i denne boka. Den oppfordrer ungdom til å lete flere steder etter hjelp, inkludert blant familie og venner.

Det er derfor jeg anbefaler denne. Den vil ikke bare gi oss informasjon, men også hjelpe oss å kommunisere.

Om depresjon hos barn og unge med vekt på biologiske modeller

Psykisk sykdom kan være farlig for kroppen