Om å finne hjem

Haugesund er nok stedet jeg ønsker å kalle hjem, men det var ikke det.

Asberger blir også omtalt som «wrong planet syndrome» av noen på spekteret, en beskrivelse jeg kan identifisere meg med selv. En kan finne eksempler på ulike nettfora, der noen beskriver en følelse av ubehag når de er sammen med andre. Det er også noen som mener at de ble født i feil periode, eller at de må søke etter den rette byen eller subkulturen. De må altså finne planeten sin.

Jeg har alltid hatt noe av den samme følelsen, men synes teorien om multiverser er like relevant. Jeg er på en måte på rett planet, men i feil univers. Jeg kjenner meg igjen i mangelen på en subkultur. Jeg har hatt fire interesser som har fulgt meg siden barndommen: science fiction, astronomi, anime/manga og Sherlock Holmes. Jeg visste litt om hva som opptok ungdom i andre land, og var derfor klar over conventions/cosplay og goth-kulturen. Jeg fikk ikke være en del av det, for det fantes ikke i Norge på den tida. Det er rart at det tok så lang tid før amerikansk kultur kom til Haugesund, og det dreier seg i dette tilfellet om noe som har eksistert siden slutten av 1930-tallet. Jeg følte altså at jeg skulle ha vært en del av dette miljøet, men siden jeg ikke var komfortabel med å skille meg ut, var det ikke lett å ta initiativ til å starte noe heller.

Jeg har skrevet mye om å tilpasse seg på denne bloggen. Jeg mener ikke med det at en skal jobbe for å bli en jordboer, og dermed utslette alt det som gjør oss unike, men det kan noen ganger lønne seg. Jeg har også skrevet om å øke selvtilliten, for hvis en føler seg trygg på hvem en er, kan en også lære å gi blaffen i hva andre mener. Jeg ønsker jeg var der i tenårene, for de rette folkene var nok der ute et sted. Jeg traff dem aldri, og jeg fikk derfor følelsen av at jeg ikke hørte hjemme her.

Følelsen går tilbake til tidlig barndom der omgivelsene hadde større og andre forventninger til meg enn jeg kunne leve opp til. Jeg var kort sagt ikke den andre ville jeg skulle være. Jeg prøvde alltid å være en god jordboer, men det ble ofte feil. Jeg ser og hører mange som snakker om at det er flott å være annerledes, men handlingene deres sier det motsatte. Det er derfor det ikke nødvendigvis er så attraktivt å ha mye kontakt med de innfødte.

Jeg liker som sagt multivers som et bilde. Det er kanskje versjoner av meg i andre univers der noe annet skjedde, men jeg tenker ofte at jeg skulle ha fortsatt det livet jeg hadde. Jeg husker med glede det året vi bodde i Gamle Stavanger. Vi opplevde negative ting det året også, men vi hadde det bra likevel. Vi flyttet deretter til Vikebygd, 40 km utenfor Haugesund, og selv om jeg jobbet for en uredelig rektor som ødela karrieren min, hadde vi det bra der. Jeg ble langtidsledig, men jeg tenker likevel tilbake på de årene med ganske mye glede.

Bobler er skjøre og har en tendens til å sprekke. Vi flyttet til Tokke i Telemark og seinere Meløy i Nordand i jakt på en ny jobb. Vi har møtt mange drittsekker på veien, ikke minst offentlig ansatte, men vi har også møtt mennesker vi savner. Jeg tenker på en kamerat jeg hadde på lærerhøgskolen, en mann vi leide hus av i Svingen i Tokke, naboen vår i Halsa i Meløy, og en familie vi ble kjent med i kirka der. Vi opplevde mye negativt på disse stedene, men det var også mennesker der som gjorde livet ganske bra.

Jeg tenker ofte på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde fått anledning til å fortsette det livet jeg hadde. Jeg tenker på det som et bobleunivers, der hver boble er et atskilt univers. Jeg lurer noen ganger om det er versjoner av meg i et parallelt univers som klarte å holde på jobben i Haugesund, og dermed det flotte huset vi hadde i Vikebygd. Jeg tenker også på hva som hadde vært annerledes hvis vi hadde fått lov til å bli en del av lokalsamfunnet i Dalen eller Halsa.

Jeg ville ikke starte nye bobler, men klarte å få noe positivt ut av alle. Det er likevel vanskelig å hele tida starte på nytt. Det er alltid noen som skal blande seg inn fordi vi skiller oss ut, men vi må også være klar over at de som ser verden med andre øyne, også ser og opplever helt andre ting. Vi ser spennende ting, og hvis vi våger, kan vi bli langt mer enn noen ser i oss. Det er det vanskelige i en verden som ikke liker avvik fra normen. Det spiller ingen rolle hvilke språklige bilder du lager. Noen liker å tenke på seg selv som aliens, mens andre beskriver seg selv som utenfor boksen/A 4. Poenget er at mange av oss trives utenfor hovedstrømmen, men det hadde vært bedre hvis utenforstående viste litt større forståelse.

Reklame

Den upålitelige hukommelsen

Jeg har interessert meg en god del for aliens/UFO-fenomenet siden barndommen. Det var mange grunner til at jeg tidlig ble oppslukt av dette temaet, men jeg var nok opprinnelig fascinert over muligheten for liv i andre solsystemer og det ukjente, det som var annerledes. Jeg har et mer realistisk forhold til verdensrommet i dag, og er like interessert i dette som et popkultur-fenomen. Når det gjelder muligheten for å finne liv må vi nok erkjenne at vi ikke kan kontakte noen med det første. Det vil med dagens teknologi ta 80 000 år å reise til den nærmeste stjerna, Proxima Centauri, og den er bare 4,2 lysår unna.

Et av de mest interessante aspektene ved ufologi er minnet. Det var i en periode veldig populært å hente fram fortrengte minner, og det er nok en del som fremdeles tror på muligheten for å hente fram minner som har vært fortrengt i årtier. Dette har vært et kontroversielt tema blant såkalte «abductees.» Det er mennesker som hevder at de har blitt bortført av aliens, og det er noen som har vært overbevist om at romvesener har utført medisinske eksperimenter på dem. Det er noen som har hatt en traumatisk opplevelse i barndommen, og trodd hele livet at de hadde en alien microchip under huden eller i hodeskallen. Det er dessverre noen som liker å gjøre narr av disse menneskene, men det er det ingen grunn til.

Jeg tror nemlig ikke alle lyger. De snakker sant, men det betyr selvsagt ikke at de har rett. Dette er bokstavelig talt et minefelt, og en psykolog med de beste hensikter om å få finne godt skjulte minner gjennom hypnose, kan like gjerne plante helt nye minner eller forandre dem nok til at det kan få alvorlige konsekvenser. Det har også vært en del fokus på søvnparalyse de siste årene. Det er en midlertidig lammelse som kan oppstå rett etter at en våkner eller når en er i ferd med å sovne. Personen er altså våken, men klarer ikke å bevege seg. Når personen som opplever dette fenomenet også kan ha hallusinasjoner gjennom hørsel, syn og berøring, og en fornemmelser av at det er noe eller noen i rommet, forstår vi at dette er en skremmende opplevelse.

Maleriet Marerittet av Henry Fuseli fra 1781 blir tolket som et klassisk tillfelle av søvnparalyse.
Foto: Wikimedia Commons

Jeg ser for meg at ofrene vil forstå hva som har skjedd med dem. Det er derfor noen som tror det er aliens, men andre snakker om «shadow people», som høres ut som demoner. Elizabeth Loftus er en av de mest kjente som har forsket seriøst på glømte minner, og hun har blitt saksøkt og truet for det. Hun er nemlig skeptisk til teorien om at vi kan stole på minner som en psykolog har funnet. Hun startet denne forskningen i 1990 etter at en hun fikk en telefon fra en advokat som forsvarte George Franklin. Ei 8 år gammel jente forsvant i 1969, og bestevennen hennes, George Franklins datter, beskrev i terapi 20 år seinere hvordan faren hennes hadde voldtatt og drept denne jenta. Det var ingen beviser, men faren hennes ble dømt basert på disse minnene. Han ble seinere sluppet fri fordi det oppstod tvil om hvor pålitelige disse opplysningene var. Dattera anklaget også faren for to andre mord, men det var DNA-bevis i de sakene som pekte mot en annen.

Dette viser hvor vanskelig det er med gamle minner. Det er ikke utenkelig at et barn som har blitt utsatt for overgrep eller sett faren sin drepe bestevennen sin, faktisk gjemmer dette minnet så godt vekk at det kanskje aldri kommer tilbake med mindre en får hjelp til å hente det fram. Elizabeth Loftus’ poeng er at vi ikke burde fengsle, og sågar henrette mennesker basert på en teori det er vanskelig å finne solide vitenskapeligte beviser for. Resultatet blir kanskje at noen mordere, voldtektsmenn og pedofile slipper straff. Jeg hadde sett at alle skyldige fikk strenge straffer, men det er ikke verdt det hvis vi også dømmer en del uskyldige.

Vi blir hele tiden utsatt for inntrykk som kan påvirke oss. Dette er noe som sikkert kan utnyttes positivt, f.eks. i forhold til å velge en sunnere livsstil, med det viser også hvor problematisk det er å stole på gamle minner. Det er veldig lett å blande minner, og vi kan egentlig aldri vært helt sikre på hvor nær sannheten vi kommer.

Det kanskje mest betenkelige er myndighetspersoner som stoler hundre prosent på barn, og lar barnet bli en voksen samtalepartner i noe det ikke har forutsetninger for å forstå. Noen voksne gjør dette bevisst når det passer med en agenda eller forståelse de har selv.

Den mest kjente saken er kanskje Bjugn-saken der 30 ble mistenkt, og 7 av dem ble seinere anklaget for overgrep mot barn i barnehagen. Hele saken var basert på avhør av barna. Avhørsteknikken ble også avgjørende i Birgitte Tengs-saken der politiet manipulerte den mistenkte tenåringen, og det er ingen i dag som vet hva de skal tro.

Falsifying memories

George Franklin