RSS Feed

Tag Archives: adhd

Jeg feirer ungdommen

#I am able skrevet på papir i bokhyllla. Dette lille hjørnet av stua viser en av mine seire. Lesing og skriving har vært en utfordring siden barndommen.

Dette lille hjørnet av stua viser en av mine seire. Lesing og skriving har vært en utfordring siden barndommen.

Det er populært med måneder og dager som fokuserer på en enkelt sak, og det er mest fokus på disse dagene i USA. Mange vil huske den klart mest populære saken innenfor hovedstrømmen (manstream), Ice Bucket Challenge, som skulle øke kunnskapene våre om amyotrofisk lateralsklerose (ALS). April er Autism Awareness Month, mens 2. April er World Autism Awareness Day. Organisasjonen Talk About Curing Autism (TACA) har Jeans Day for Autism. Det fungerer sannsynligvis bedre i USA fordi arbeidslivet der er ganske formelt, og det er derfor i mange yrker forventet at en kler seg formelt. Jeg skrev om det i  Dongeri for autisme.

Det er vanskelig å få budskapet sitt ut, å utvikle den bevisstgjøringen en ønsker at folk flest har, og det virker også som at det stort sett er «menigheten» som markerer de ulike dagene. Det er derfor ikke nødvendig med flere dager i et mylder av dager, men jeg liker det positive fokuset i #IamABLE. DM Thomas Foundation for Young People feiret de unge den 19. September. De feiret unge mennesker som har nådd målene sine, overvunnet sykdommer, lært å leve uavhengige liv eller som har utvidet horisonten sin. Det er det alle ønsker for barna sine, er det ikke?

Dette er en langt mer generell feiring enn dager som dreier seg om f.eks. EveryWoman day, Alzheimer day, Aosmia Day (tap av luktesans) etc. Lista over saker med en dag inkluderer bl.a. World Hijab Day, Pig Day, og World UFO Day. Ja, disse dagene innebærer det du sannsynligvis mistenker. World Hijab Day oppmuntrer kvinner fra alle religioner til å gå med hijab, mens Pig day feirer grisen som et av våre tammeste og mest intellektuelle dyr. Jeg har vært fascinert av science fiction og astronomi siden tidlig barndom, og kan forstå den gleden mange føler 4. mai (Star Wars Day), 25.mai (Håndkledagen til minne om Douglas Adams) og 2. juli (World UFO Day), men når en tenker over at det er barn og unge som vokser opp med utfordringer mange ikke en gang vil vedgå er reelle, virker noen av disse dagene ganske trivielle. Jeg mener ikke å kritisere muslimer eller de som kjemper for at dyr skal få flere og større rettigheter, men jeg kan ikke nekte for at jeg finner noen av kampsakene en smule creepy.

Muslimske jenter kan velge å bli mer moderate, eller sågar bli ateiser, men tror du det er mulig å si at en ikke lenger vil ha en autismespektertilstand, NLD, ADHD eller Tourette syndrom? Jeg har møtt på den holdningen, både fra familiemedlemmer og fra veiledere i attføring, at jeg bare kunne ta meg sammen. Jeg trengte bare være som andre under jobbintervjuet, men det hjalp meg ikke seinere. Det har vært en del stunder der jeg gjerne skulle ha redefinert eller omskapt meg selv til noe flere kunne leve med, men sannheten er nok at det ikke er mulig uten hjelp. Jeg har truffet på noen, inkludert spes.ped-lærere, som formulerte seg som om sympatiske elever ikke kunne ha en diagnose («men han/hun ser jo så normal ut!»). Hvis noen liker deg kan du altså ikke ha en diagnose, og hvis du har en diagnose har du trukket taperloddet.

Mennesker med en avvikende nevrologi, populært kalt neurodivergence på engelsk, har en hjernefunksjon som skiller seg betydelig fra det som er normen i samfunnet. Det kan slå heldig ut, og det er grunnen til at noen få bedrifter/næringer gjerne ansetter asbergere. Det er imidlertid ikke normen. Jeg har jobbet med folk som har hatt noen av de trekkene det gjerne fokuseres på i dramaserier på TV.  Det er mennesker som kanskje aldri fikk noen form for tiltak i oppveksten. De færreste ser på dette som sjarmerende.

Jeg hadde aldri noen utfordringer når det gjaldt atferd. Jeg trodde i alle fall ikke jeg haddet det, men det har ikke vært lett å kommunisere. Jeg ble nok sett på som litt rar fordi jeg ikke var helt som de andre. Jeg fikk tilbakemeldinger av den typen da jeg var i attføring også. De ville jeg skulle gjøre det flertallet mente var normalt, men jeg har aldri vært typen som gjør ting fordi andre gjør det. Jeg vil likevel hevde at det er lurt å tilpasse seg litt, og det er grunnen til at en bør ha fokus på tiltak. Noen mener det ikke er noe galt med de som har f.eks. autisme, ADHD eller NLD. En kan derfor ikke bruke begrep som utviklingsforstyrrelse eller tilstand. Da blir det også meningsløst å snakke om tilrettelegging eller noen form intervenering.

Jeg vil likevel feire de som klarer noe de ikke klarte tidligere. Når det gjelder mine seire er jeg veldig fornøyd med at jeg ble ganske flink til å lese og skrive. Begge ferdighetene var problematiske gjennom hele skolegangen, og jeg sliter den dag i dag med for lav hastighet, men ble ganske flink likevel. Det neste store målet mitt er at ferdighetene skal bli gode nok for et forlag. Veien fram har vært lang, og  den er langt fra over, men jeg er ganske optimistisk. Det er et par dager på etterskudd, men jeg feirer i dag de mange barn og ungdom som utvider sine egne grenser. Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Ingen av oss er diagnosen vår. Vi er langt mer, og det bør vi fortelle omgivelsene våre.

#IamABLE

Advertisements

Gi blaffen!

Grafitti fra under grinn: følg drømmen ikke strømmen

Det tok mange år før jeg lærte å gi blaffen.

Jeg har skrevet mye om nevrodiversitet. Dette er et positivt syn på annerledeshet som har fått stadig mer støtte de siste årene. Spørsmålet en prøver å besvare er om utviklingsforstyrrelser er feil/avvik eller om det er en forskjell, innenfor en naturlig  genetisk variasjon. Tanken er at de som har en atypisk nevrologi ikke skal gjøre noe for å tilpasse seg. Det er samfunnet som skal rydde plass for dem. Nevrodiversitet innebærer altså at det ikke er noe galt med de som har f.eks. autisme eller ADHD. Behandling og/eller tilrettelegging er derfor unødvendig. Det hadde vært fantastisk hvis det var så enkelt, men jeg synes ikke det er realistisk.

Jeg hadde en spes.ped-kollega for noen år siden som mente at en elev han hadde en til en undervisning med ikke kunne ha den ADHD-diagnosen denne nettopp hadde fått fra BUP. Begrunnelsen var at eleven var sympatisk og flott å arbeide med. Betyr det at barn med en diagnose ikke kan være flotte? Det hørtes mistenkelig ut som nevrodiversitet. Det er sikkert en del av disse barna som ikke ønsker noe annet enn å være som alle andre. De vil ikke skille seg ut, men det er også noen som er klar over at de er unike og som ikke har noe ønske om å tilpasse seg. De vil ikke bli mer normale. Det er en flott innstilling.

Begrepet nevrodiversitet høres bra ut, men jeg tror ikke det er den holdningen de fleste møter. Den tidligere kollegaen min reflekterte tydeligvis ikke over de utfordringene denne eleven hadde. Det var sannsynligvis en grunn til at det var nødvendig å ta eleven ut av klasserommet, men hvis en har den holdningen at barn med ADHD eller autisme ikke kan ha humoristisk sans eller være sympatiske, vil en sannsynligvis ikke forberede dette barnet på det som kommer seinere. Da har skolen sviktet. Det er noen ganger foreldrene som svikter.

Jeg hadde som lærer elever med søvnproblemer og nedsatt apetitt, en bivirkning av ADHD-medisin. Foreldrene løste det ved å la barnet ha kabel-TV på rommet sitt. Tror du barnet møtte uthvilt og rasjonell på skolen? Dette er ikke et for eller mot Ritalin-innlegg, men en må være klar over at det er kraftige saker. En artikkel i The Guardian fra 2006 sa at det hadde vært 51 dødsfall forårsaket av Ritalin i USA siden 1999, og det tallet er sannsynligvis langt høyere i dag. Det kommer nok av at en må ha en stadig høyere dose for å få samme virkning. Det er dessuten vanlig med bivirkninger som søvnproblemer, nervøsitet, nedsatt apetitt, smerter, økt hjertefrekvens og tics. Det bør ikke være en lett avgjørelse, men jeg har inntrykk av at Ritalin ofte blir foreslått bare for å prøve, fordi det er billigere enn andre alternativer (f.eks. atferdsterapi og kosthold).

Hva er så normalt og  hva må du gjøre for å bli vurdert som normal? Mange blir vurdert som normale hvis de blir stille, altså at de er en del av mengden. Hvor stort avvik kan samfunnet takle? Forskeren Lars Grue snakker om normalitet i dette intervjuet på khrono.no. Han mener at normalitet for mange dreier seg om gjennomsnittet. Det normale er å være en del av mengden, ikke skille seg ut, men det normale er faktisk variasjon. Mange har en idé om at det er normalt å være pen, men de færreste kan leve opp til det vi tror er gjennomsnittet.

Hvis det normale er å være forskjellig burde dette være gode nyheter for alle som har diagnoser som autismespektertilstander, NLD, ADHD og Tourette syndrom. Det er likevel ikke så enkelt, for alle har sin egen definisjon av normal, samtidig som mange vil være den utvalgte som blir beundret. Det gjelder de usynlige handikappene også. Jeg har i tidligere innlegg omtalt de fiktive skikkelsene Doctor House, Spencer Reid fra Criminal Minds og Zack Addy og Temperance Brennan fra Bones. Dette var skikkelser som på overflaten hadde mye av det majoriteten ønsker. Alle var lynende intelligente, pene og tilsynelatende vellykkede. Brennan og til dels House hadde ikke problemer med å tiltrekke seg andre mennesker seksuelt, men dette var ikke nok. Spencer Reid var kanskje den som var mest tilfreds, men ingen av dem så ut til å være lykkelige. De klarte seg fordi de var en suksesss i arbeidslivet, og kommuniserte bra nok med de nærmeste medarbeiderne, men de hadde vanskelige liv. Jeg er ikke overbevist om at virkeligheten er lettere.

Det vi kan lære av dette er kanskje at normalitet ikke er så viktig at det bør gå på bekostning av alt annet. Jeg er derfor litt enig med nevrodiversitet-leiren. Vi bør ikke stresse med å bli alt det samfunnet vil vi skal bli. Jeg fikk ikke diagnosen før jeg hadde passert 40, og hadde i alle år før den tid prøvd å tilpasse meg. Jeg klarte det aldri, for jeg kunne ikke være det andre ville jeg skulle være. Jeg skulle ønske jeg kunne være den kunnskapsrike nerden Spencer Reid fra Criminal Minds eller Grissom fra CSI, og samtidig ha suksess i arbeidslivet. Det er ikke lett å falle utenfor i et samfunn som uttrykker et fullkomment hat mot alle som ikke bidrar. Det var ingen som ryddet plass for meg og jeg er derfor skeptisk til tanken om at samfunnet skal stå for all tilpasningen. Det skjer bare ikke.

Jeg beklager at jeg ikke tok flere av de valgene jeg ønsket selv, uten å tenke på andre. Jeg prøvde å passe nok inn til at jeg fikk jobbe, men strategien var ikke alltid effektiv. Det var ikke så stor aksept for annerledeshet som mange tror det er. Det fungerer sikkert bra hvis du har de rette evnene, enten det dreier seg om akademia, kunst eller tekniske fag. Da kan det hende at kolleger godtar at en sosialt er litt annerledes. Jeg tror likevel det er sunt å drite i hva andre mener.

Jeg er mindre opptatt av andre i dag. Jeg er mer opptatt av å fungere. Det er ikke så viktig om andre inkluderer meg i majoriteten, den delen av befolkningen de godtar og som de klassifiserer som normal. Jeg er kanskje mer forskjellig enn feil, men i en verden som ikke takler annerledeshet tok det lang tid å finne det ut.

Les også Et stigmatiserende samfunn

Et stigmatiserende samfunn

Det er populært å være litt annerledes i dag, men det er fremdeles vanskelig å gå sine egne veier. Foto: Smarnad via freedigitalphotos.net

Det er populært å være litt annerledes i dag, men det er fremdeles vanskelig å gå sine egne veier.
Foto: Smarnad via freedigitalphotos.net

Jeg har to blogger. Jeg skriver hovedsakelig om NLD, autismespekteret, ADHD og komorbide lidelser her på skriveloftet, mens jeg gir uttrykk for meninger i ulike samfunnsspørsmål på Frihetens pris. Noen ganger møtes nok de to bloggene, og det skjer kanskje i dette innlegget.

Journalist og sosiolog Ann Cathrin Andersen skrev nylig kronikken Intoleransen som gjør barn syke på NRK Ytring der hun uttrykte noen veldig populære meninger. Jeg er enig i kritikken av Ritalin og andre typer medisin for ADHD, for den hjelper ikke alle, spesielt ikke de som ikke har ADHD. Hun anklager samfunnet for intoleranse, men jeg vil hevde at en «alle er innenfor en naturlig variasjon-argumentasjon» er like intolerant og skadelig, selv om jeg er enig i at samfunnet ikke godtar de som er annerledes. Det er derfor jeg er skeptisk til de som mener det motsatte, og det er en del av dem.

Andersen kommer inn på at det er flere gutter enn jenter med ADHD (dobbelt så mange gutter enn jenter ifølge Folkehelseinstituttet), men autisme kan være en mulig delforklaring på denne forskjellen. Det er nemlig mange jenter med f.eks. Asberger syndrom som ikke får diagnosen. Noen får den aldri, mens andre får den i voksen alder. Jenter er generelt roligere enn gutter og mer opptatt av kommunikasjon enn gutter, noe som kan skjule utfordringene til en viss grad. Det gjelder både Asberger syndrom og ADHD. Gutter blir lagt mer merke til, men det er store muligheter for feildiagnostisering. Det er fordi det er betydelig overlapping mellom diagnoser. Autismespekteret er relevant fordi denne tilstanden kan forveksles med ADHD.

Kronikken insinuerer at ADHD egentlig ikke finnes, at diagnosen blir satt på manglende grunnlag. Jeg føler at hun beveger seg inn i farlig territorium, for konsekvensene ved å ta et feil valg kan bli veldig alvorlige. De nevnte fellestrekkene berører i alle fall NLD, autismespekteret, ADHD og PTSD. Det er en sterk arvelig faktor i de tre første, og en kan derfor vente å finne flere tilfeller i samme familie, mens PTSD er resultat av traumer. Det er dessverre veldig stigmatiserende med diagnoser. Det burde ikke være det, men Andersen har et poeng i at det er mye intoleranse. Hun har sikkert de beste intensjonene, men et forsøk på å fjerne diagnosen er neppe en bedre løsning. Jeg tror svaret er mer forskning, en vilje til å gå inn i en utredning med et åpent sinn, og dermed unngå å presse alle inn i et begrep vi kaller normal. Konsekvensen av å fjerne diagnosen, som Andersen foreslår, blir at barnet ikke kan regne med noen form for tiltak i skolen eller hjelp fra NAV seinere. Når det er sagt vil jeg likevel hevde at definisjonen av normal er tvetydig og subjektiv, men sånn jeg ser det er ADHD allerede godt innenfor.

Det foregår mye spennende forskning og det er studier innen både NLD, autisme og ADHD som mener å ha påvist forskjeller i hjernen sammenliknet med nevrotypiske hjerner. Det tyder på at dette hører inn under nevrologi og ikke psykiatri. Disse tilstandene har noen psykiatriske tilleggsvansker, men hoveddiagnosen er ikke psykiatrisk. Tenk deg at du har overlevd ei bilulykke eller at du går gjennom langvarig sykdom som kan ta livet av deg. Det er ikke overraskende hvis du får angst og/eller depresjon. Betyr det at du er en psykiatrisk pasient? Jeg synes ikke det, og jeg synes ikke at barn med NLD, autisme eller ADHD er det heller. PTSD er annerledes. Det har alt med omgivelsene å gjøre. Det dreier seg ikke om gener eller en medfødt hjernestruktur, men hvis en blander kortene er veien åpen fra autisme til ADHD til overgrep. Hvis det er mulig for f.eks. ansatte i barnevernet å ta den vurderingen uten at noen stiller spørsmål ved konklusjonen må en være veldig sikker på en kan forsvare begrunnelsen.

Når jeg sier at Andersen gir uttrykk for populære meninger snakker jeg om nevrodiversitet, for det er det jeg oppfatter som hovedtanken hennes. Hun mener vi må utvide grensen for hva samfunnet vurderer som normalt, og hun gir samtidig inntrykk av at det er et sneversynt samfunn som ligger bak den store økningen i ADHD. Hun hevder bl.a. at ADHD er nesten ikke-eksisterende i Frankrike, og det skal være fordi de er mer tolerante der. Det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange som har ADHD, men en fransk studie fra 2011 tallfestet det til 3,5-5,6 prosent. Det er på norsk nivå. Dette samsvarer med forskning som tallfester den globale prevalensen til 5,3-7,1 prosent. Hvis det er lavere noe sted kommer det sannsynligvis av at det er mange som ikke får hjelp.

Feildiagnostisering er et alvorlig problem. Jeg har i tidligere innlegg referert til amerikanske studier som viser at mange barn med ADHD hadde autisme. Det betyr ikke enten eller, for mange kan ha begge, men det er ikke sikkert at hoveddiagnosen bør være ADHD. Det er mange lidelser som har en del fellestrekk, og feil diagnose kan forverre situasjonen. Konsentrasjonsvansker eller forstyrrende atferd kan like gjerne komme av angst eller allergier, og da helper det lite med tunge medisiner. Jeg hadde gjerne sett at flere uttrykte et ønske om mer kunnskap, for det er mye som tyder på at utviklingsforstyrrelser kan skilles klart fra PTSD. Det er kjent at kromosomfeil (f.eks. 15 q13.3-mikrodelesjon eller 16 q24.3 mikrodelesjon) forekommer ofte hos mennesker med autisme eller ADHD. Hvis vi lar forskerne jobbe videre med dette, kommer de kanskje fram til en løsning som ikke innebærer anklager om overgrep og omsorgssvikt. Vi bør oppmuntre til mer presise diagnoser, for det er ingen tvil om at andre tiltak enn medisin er veldig effektive. De er derimot dyrere og langt mer krevende enn medisiner.

Jeg er enig i at barn som ikke passer inn ikke er syke, samtidig som det ikke hjelper alle å bare late som at de er en del av majoriteten. Det er mange barn med en atferd mange vil definere som litt uvanlig, og jeg skulle ønske at majoriteten kunne forstå hvordan det er å leve i sonen mellom normalitet og stigma. Jeg har ikke tro på at det skal skje med det første, men jeg håper i det minste vi slipper flere insinuasjoner om at barn med ADHD enten ikke trenger hjelp eller at de har blitt utsatt for overgrep, altså at de har PTSD. Den forrige som ikke ville holde andre muligheter åpne var politikeren Inga Marte Thorkildsen. En kan undre seg over hvor nyttig det er å avslutte en utredning før den har startet. Hvem er den holdningen nyttig for? Det er faktisk en intolerant holdning, og jeg tror den vil skape flere vanskjebner.

Jeg har litt erfaring med NAV og helsevesenet, og vet en del om hvilke forventninger de har til mennesker som blir inkludert i samfunnets definisjon av normal. De fleste i hjelpeapparatet må prioritere, og vil avslå søknad om hjelp hvis det åpnes opp for det.

Medisin hjelper for en del, men det er mange andre tiltak en kan prøve. En ting er i alle fall sikkert, medisiner alene er ikke nok. Jeg viser til ADHD Norge for mer informasjon. Der er det bl.a. informasjon til foreldre og lærere.

Prevalence of attention deficit hyperactivity disorder and associated features among children in France

Lykken er å vente på godteri

Bilde av skyer. Skyer kan være fristende marshmallows eller cotton candy.

Skyer kan være fristende marshmallows eller cotton candy.

Jeg har i noen innlegg uttrykt en viss skepsis til det jeg ser på som en iver etter å medisinere barn, spesielt de som har ADHD. Jeg har også vært inne på at det er mange som har ADHD-trekk sammen med bl.a. lærevansker, motoriske vansker, atferdsforstyrrelser og tics. Dette kan innebære at barnet har både ADHD og NLD og/eller autisme. Det er ikke alltid lett å avgjøre hva som er hoveddiagnosen.

ADHD har den fordelen at tilstanden kan behandles med medisiner, men det blir for enkelt å tro at det er nok. Jeg har sett en del barn som ikke hadde klart seg uten medisiner, men jeg har også sett noen milde tilfeller der det kanskje hadde vært fornuftig å prøve alternativer først. Samme om en velger medisiner eller ikke kommer en ikke utenom kognitiv atferdsterapi. Det er problematisk her i Haugesund fordi sykehuset ikke har dette tilbudet. Det er dermed en forventning om at medisinene, sammen med eventuelle tiltak fra PPT og skolen, er tilstrekkelig.

Sykehuset i Stavanger tilbyr derimot kognitiv terapi. Les om det på Helse Stavangers hjemmeside. Dette bygger opp til et spørsmål om fristelser: Hvor lenge klarer du å vente på en belønning? Psykolog og daværende professor ved Stanford University, Walter Mischel, utførte Marshmallows testen på slutten av 1960-tallet. Testen gikk ut på at 4 år gamle barn fikk valget mellom én marshmallow eller to hvis de var villige til å vente en kort periode (15 minutter). Den voksne som administrerte testen gikk ut av rommet, men etterlot ei klokke barnet kunne ringe med hvis det valgte den minste belønningen.

Da de fulgte disse barna opp noen år seinere fant de at de som var villige til å vente på belønningen generelt gjorde det bedre på skolen og i livet. Det betyr ikke at en kan forutsi hvem som klarer seg, men det tyder på at selvkontroll fra en tidlig alder er viktig hvis en skal oppnå suksess seinere. Det interessante med studien var det barna gjorde mens de ventet. De som klarte å vente satt ikke i ro mens de stirret på belønningen, men hadde en strategi for å klare den vanskelige oppgave. Noen fantaserte om at belønningen var skyer, noen vandret rundt i rommet, og andre snakket høyt til seg selv. Dette er ferdigheter som kommer inn under eksekutive funksjoner, eller en «persons evne til problemformulering, planlegging og gjennomføring. Eksekutive funksjoner er en forutsetning for tilfredsstillende fungering i forhold til andre mennesker og i arbeidslivet» (Store norske leksikon).

Den gode nyheten er at dette er ferdigheter som kan trenes. Det er ikke sånn at løpet er kjørt hvis en får en ADHD-diagnose. Nesten alt barn gjør dreier seg om å utvikle disse ferdighetene. Da jeg var lærer brukte jeg Simon Says eller hangman som en belønning mot slutten av engelsktimen. Jeg bruker spill som en bevisst strategi for å lære dattera mi noen av de reglene hun må kunne. Hun liker brettspill som sjakk, Munchkin og Betrayal at House on the Hill. Det er viktig å følge med i spillet, for regler og betingelser forandrer seg. En må også godta at andre bevisst saboterer og gjør det vanskeligere for deg å vinne. Det er viktig for alle å lære seg å ta ansvar, og forstå sammenhengen mellom handlinger og konsekvenser. Dette er et område der barn med ADHD trenger øvelse. Dette koster mer enn medisiner, men det er det som gir resultater.

Jeg er også opptatt av at barn skal lære å forsvare seg selv, å være sin egen advokat. Jeg var inne på det i innlegget Selvtillit gjennom å akseptere seg selv. Jeg var bl.a. inne på etnisitet, men det gjelder like mye den annerledesheten autisme og ADHD er. Det er ikke alltid det er lett å være tålmodig når andre ikke forstår. Det er mange som tror at siden de har hatt et og annet tilbakeslag i løpet av livet, så forstår de alt om hvordan det er å være annerledes i en verden som ikke aksepterer annerledeshet. Det nytter ikke å bli sint på alt og alle, og det er en viktig lærdom. Jeg skulle ønske det offentlige hadde et bedre tilbud til alle barna, for det er effektivt med kognitiv terapi.

Marshmallow experiment

Selvtillit gjennom å akseptere seg selv

Jeg skrev et halvveis humoristisk innlegg på den andre bloggen min i dag. Det handlet om kvinners forhold til høye hæler og vesker. Sistnevnte kan være ganske morsomt, mens høyhælte sko kan være direkte skadelig, og er derfor ikke noe å spøke med. Så hvorfor utsetter kvinner seg for alvorlige plager?

Jeg stilte det spørsmålet i det nevnte innlegget. Jeg har hørt noen si at de gjør det fordi menn krever det. Det forklarer kanskje bruken i enkelte yrker, men ikke hvorfor en del kvinner frivillig tar på seg de samme ubehagelige skoene på fritida. Jeg tror det har mye å gjøre med at alle, enten de vil innrømme det eller ikke, blir påvirket av filmer og TV-serier. Hvis vi skal tro serier som Sex and the City, Veep og House of Cards er høye hæler like viktig for kvinner som slips er for menn. De får altså ikke respekt i flate sko. Det kan nok stemme i land som USA og Storbritannia, der det blir lagt større vekt på formaliteter og etikette. Der må en rette og slett gjøre det for å beholde jobben, men her i Norge har det kanskje mer med at vi vil bli likt. Vi vil at andre skal se oss som attraktive, og det er forskning som forteller oss at det virker. Det er mange, både menn og kvinner, som synes høyhælte sko er attraktivt. Det dreier seg sannsynligvis om at det fremhever det feminine. En kan ikke gå på samme måte med høye hæler som en gjør med flate sko, fordi skritteme blir kortere, samt at hoftene og bekkenet beveger seg mer.

Det kan virke rart å skrive om dette på en blogg som hovedsakelig dreier seg om autisme og NLD, men det er relevant i den forstand at barn og ungdom i denne gruppa er lett påvirkelige. Det er sannsynligvis lurt for jenter å lære å gå med kjole. Det er en av de tingene samfunnet forventer, og selv om det kanskje ikke oppfattes som rettferdig, vil det gjøre sosialiseringen lettere hvis en har de ferdighetene. Jeg tror derimot ikke det bør inkludere tanken om at høye hæler er nødvendig.

Det er mange aspekter ved dagens kultur som kan bli en utfordring. Kona mi er afrikansk-amerikansk og vi har følgelig et barn som er mye europeisk, men afrikansk nok til at alle kan se det. Når det gjelder kultur er hun litt norsk, litt amerikansk og litt afrikansk-amerikansk. Vi prøver å oppdra et barn med selvtillit, et barn som kan identifisere fordommer, og kreve at andre respekterer henne. Hun må kunne kjempe mange slag alene, for det er ikke realistisk å tro at hun skal få mye hjelp. Det krever selvtillit, troen på at hun fortjener det samme andre har. Når det gjelder selvbildet må foreldre kjempe mot sterke krefter.

Vi har ei datter som har krøllete hår og vi har i alle år fokusert på at hun er heldig fordi det er mange muligheter. Det betyr ikke at afrikansk tekstur er lettvint. Du drar liksom ikke en kam gjennom håret fem minutter før du sprinter etter bussen. Det krever en del arbeid, og hvis du er interessert i mer informasjon anbefaler jeg bloggen Black Makeup of Norway. Det er også krevende å overbevise barn/ungdom om at afrikansk hårtekstur er bra. Det starter allerede i barneskolen med vitser om afro. Ordet i seg selv er ikke negativt, men det er ikke moro å bli pekt ut på den måten, og det er tydelig at det ikke er ment som et kompliment.

Det fortsetter med et skjult budskap på TV og i filmer, for det er ingen tvil om at selv om USA har hatt en tradisjon for «natural» og et mangfold av frisyrer, ser vi ikke dette på TV. Det er faktisk et økende antall afrikansk-amerikanske kvinner som viser håret sitt slik det er, noe en kan se i nedgangen i salget av «relaxers» i USA. De samme skuespillerne som har sluttet med skadelige kjemikalier bruker imidlertid parykk når de arbeider. Jeg har hørt flere si at det er kult med braids, men at de aldri ville blitt tatt alvorlig i arbeidslivet med afrikanske fletter. Når skuespillere også må late som at de har europeisk hår kan en undre seg over hva unge som vokser opp i Norge skal tenke. Det hadde ikke vært overraskende hvis mange tenkte at de måtte forandre på utseende for å bli godtatt. Samfunnet sender forvirrende signaler, for vi kan ikke snakke om hvor positivt det er med ulike kulturer og etnisitet, samtidig som vi gir inntrykk av at det er noe galt med utseende.

Her et noen bilder av jentene mine:

Nordmenn ser ikke rasisme. Det gjorde ikke jeg heller, men jeg har sett mye de siste årene fordi jeg er en del av multikulturell familie. Det er ikke lett å vokse opp med følelsen av at en annerledes. Det er vanskelig nok når samfunnet gjør det klart at det aksepterer de som er annerledes, men når det ikke gjør det blir vanskeligere. Sannheten er at det blir snakket mye om akseptering og mangfold, enten det dreier seg om legning, etnisitet eller utviklingsforstyrrelse, men det gjelder ikke alle. Det gjelder faktisk ingen, for selv om vi er flinke til å snakke om mangfold, er realiteten at de færreste liker annerledeshet. Det er i denne sammenhengen jeg ser utseende som en del av en sunn oppvekst.  De som vokser opp med en autismespektertilstand, NLD, ADHD og de komorbide lidelsene angst, depresjon, tics, Tourette-syndrom, tvangslidelser og somatiske sykdommer trenger ikke flere utfordringer.

Det er så viktig å ha fokus på dette at de som vurderer å adoptere fra Afrika, eller stifte familie med en afrikansk etterkommer bør sette seg inn i kultur, politikk og viktige samfunsspørsmål. Hvis en ikke er villig til å gjøre det bør en ganske enkelt ikke gå inn i dette forholdet.

Her er noen få bøker jeg anbefaler:

I’m Chocolate, You’re Vanilla: Raising Healthy Black and Biracial Children in a Race-Conscious World

For barn
Black, White, Just Right
I Love My Hair

For ungdom og unge voksne
What are you?: Voices of Mixed-Race Young People
The Skin I’m In

Psykisk sykdom i barnevernet

Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse ern en del av livet, og disse sterke negative følelsene kan gjøre oppveksten vanskelig, men det betyr ikke nødvendigvis at familien er dysfunksjonell.

Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse ern en del av livet, og disse sterke negative følelsene kan gjøre oppveksten vanskelig, men det betyr ikke nødvendigvis at familien er dysfunksjonell.

Jeg skrev mye om barnevernet i en periode. Det var delvis egne erfaringer og delvis research som motiverte meg. Jeg mente det var noe jeg måtte ta stilling til, for jeg satt igjen med et inntrykk av at det var mange som ble unødvendig mistenkeliggjort. Det var min måte å støtte mennesker som få andre ville lytte til. Det er en del foreldre som ikke blir hørt i møtet med hjelpeapparatet, og deretter blir noen foreldrene (ofte mor) mistenkeliggjort. Har barnet en diagnose eller er det mor som sykeliggjør barnet? Er far psykisk syk, er mor fanatisk eller en konspirasjonsteoretiker? Lærer barnet norsk? Får barnet den maten han/hun trenger? Det er ikke alle bekymringsmeldinger som dreier seg om ekte bekymring. Jeg har latt temaet ligge en god stund, men problematikken ble aktuell igjen med avsløringen av Fyrlykta.

Denne ideelle stiftelsen har tjent titalls millioner kroner på barnevernsbarn, og det har fått mange til å reagere. Jeg skrev derfor innlegget Barn som inntektskilde på den andre bloggen min. Debatten de siste dagene har dreid seg om en ideell organisasjon som har drevet veldig kommersielt, men ingen ser ut til å bry seg om at omtrent halve barnevernet er privat. Tallet er sannsynligvis høyere nå, men for et par år siden kjøpte barnevernet private tjenester for 2.5 milliarder kroner. Det er sannsynligvis gode muligheter for overskudd, men dette blir åpenbart ikke problematisk før noen skjuler seg bak en stiftelse.

Jeg viste i det nevnte innlegget til en rapport som NTNU skrev på oppdrag fra Bufdir og Helsedirektoratet. De kartla 400 barn og unge i barnevernsinstitusjoner, og fant at 76 prosent av dem var alvorlig psykisk syke, mens bare 38 prosent hadde fått psykiatrisk hjelp de siste tre månedene før de ble kartlagt. Artikkelen slo fast at disse barna hadde blitt utsatt for omsorgssvikt, men det er ikke så enkelt at en omsorgsovertakelse automatisk er bevis på omsorgssvikt. Rapporten sier så vidt jeg har forstått ikke noe om barna hadde disse symptomene før de ble plassert i en institusjon, om de utviklet dem der, og eventuelle årsaker til at de utviklet disse vanskene.

De som har lest tidligere innlegg har kanskje fått med seg at jeg er litt skeptisk til at noen diagnoser blir stemplet som psykiatriske, deriblant autismespektertilstander og ADHD. Diagnosene kan riktignok ha tilleggsvansker som angst og depresjon, men jeg mener altså det blir feil å klassifisere alt vi ikke forstår som psykiatrisk. Lav inntekt har også blitt brukt som begrunnelse for en omsorgsovertakelse. Jeg forstår bekymringen, for fattigdom kan forårsake både depresjon og PTSD, men det blir for enkelt å si at foreldrene er problemet.

Barnevernloven gjør det klart at barnevernet skal strekke seg langt for å unngå omsorgsovertakelse, og så snart de har vedtatt å overta omsorgen for et barn skal de veilede foreldrene i den hensikt å tilbakeføre barnet så raskt som mulig. Det er ikke bare institusjoner som får betydelige summer for barn de overtar omsorgen for. Det gjør fosterforeldre også. Jeg foreslår ikke at foreldrene får disse pengene direkte, men det statlige og kommunale barnevernet kan betale for dyre tjenester som barnet har nytte av.

Jeg har skrevet en del om alternative behandlingsformer som hjelper barn med en utviklingsforstyrrelse. Det er ikke lenger bare de mest alternative blant oss som sier at tarmbakterier og hjernen kommuniserer. Tarmen påvirker hjernen, og det er studier som viser at en del barn på autismespekteret har mage og tarmproblemer. Magen forårsaket kanskje ikke autisme, men det rette kostholdet kan redusere symptomene. Det koster imidlertid mye, både i penger og arbeidsinnsats. Hvor langt vil fremmede strekke seg hvis barna ikke er mer enn en inntektskilde? Er de villige til å gjøre absolutt alt? Jeg vet hvor krevende det er å ta hensyn til melke/glutenallergi, kjøre til de ulike aktivitetene, hjelpe barnet med å holde kontakt med venner hun har fått på disse aktivitetene, modifisere atferd gjennom samtaler og belønningssystem, snakke med skolen og andre etater etc. Det overrasker meg ikke at institusjoner og fosterforeldre, som kanskje har barn selv, synes det er en krevende jobb.

Jeg har ei datter som liker ballett, kampsport, hesteridning, cosplay og tegning (anime), og hun har ventet tålmodig på at Kulturskolen i Haugesund skal tilby henne piano-undervisning. Vi har så langt klart å betale for ganske dyre aktiviteter, og skulle gjerne gjort mer, men tenk deg de som ikke har råd til noen ting som helst. Hvis barnevernet kjøpte plasser direkte kunne de brukt dem som tiltak. Det er alltid noen som blir sjalu hvis andre får ytelser de ikke trenger selv, men jeg tror samfunnet hadde tjent på at vi motarbeidet konsekvensene av lav inntekt lenge før det ble akutt.

Bufdir publiserte i januar 2017 statistikk som de hadde utarbeidet sammen med Statistisk sentralbyrå. Den viste at bare 40 prosent av barn som har fått hjelp fra barnevernet fullfører videregående skole, mens 30 prosent er hverken i jobb eller under utdanning 6 år etter grunnskolen. De tilsvarende tallene for resten av befolkningen er 80 og 10 prosent. Loven har et poeng når den sier at omsorgsovertakelse ikke er en god løsning.

Jeg tenker på de store summene som blir brukt, og lurer på om mange hadde fått det bedre hvis de samme summene hadde blitt brukt til å styrke familien. Jeg er overbevist om at barna har det best hos foreldrene, noe forskning også støtter. Jeg er likevel ikke blant de som hevder at barnevernet alltid tar feil og at foreldre er feilfrie. Det er ingen tvil om at det noen ganger er best å la barna vokse opp hos andre, men den nevnte statistikken viser at det ikke bare er å lagre barna et annet sted. Det krever mye å oppdra barn, og jeg synes samfunnet kunne gjort litt mer for å støtte familiene. De fleste som oppdrar barn med en diagnose, enten de har hatt kontakt med barnevernet eller ikke, vet hvor lett det er å bli mistenkeliggjort og hvor vanskelig det er å få hjelp. Det er neppe lettere for de fosterforeldrene som ønsker å gjøre det rette, så hvem er den løsningen best for? Vi skaper noen arbeidsplasser med dette systemet, men om vi gir barna et bedre liv er et åpent spørsmål.

Barnevernsbarn i skolen: Gjør det vesentlig dårligere enn andre

Maskert autisme

Jeg har alltid fokusert på at mennesker er forskjellige. Det er ikke én autismediagnose og det er ikke én NLD-diagnose, men en kan noen ganger få inntrykk av at det er akkurat så lett. Jeg ble utsatt for sjekkliste-diagnostisering da jeg ble utredet i 2010. Psykologen ved DPS hadde ei liste med kriterier, og alt måtte være helt i samsvar med forventningene hans. Han leste rapporten fra den nevropsykologiske undersøkelsen han hadde bestilt fra en privat spesialist, men de kom til forskjellig konklusjon.

Det har også vært et poeng for meg å begrense antall diagnoser. Det er ikke noe poeng å raske med seg alt en få, men den/de en får må naturligvis være nøyaktige. Jeg har derfor aldri insistert på at jeg har Asberger. Jeg tror dette problemet er langt større enn den situasjonen jeg har vært i, for hvis det faktisk er mange barn som ikke får den rette diagnosen, er det også mange som ikke får hjelp. Det er veldig alvorlig, for det er mye forskning som viser at selv høytfungerende autister ikke nødvendigvis fungererer bedre uten relevant behandling og tilrettelegging gjennom hele oppveksten.

Et av problemene når det gjelder NLD er at litteraturen som regel beskriver barn, og en kan fort få et inntrykk av at forskningen beskriver typiske NLDere, men det er ikke tilfellet. Jeg vil hevde at NLD er et spekter på samme måte som autisme. Det er ikke sånn at alle har alle trekkene, og hvis en fungerer bedre enn andre, kan en lett føle at merkelappen ikke passer. Jeg har skrevet mye om komorbide lidelser og tilleggsvansker også, og jeg ble litt paff da jeg ble klar over forvirringen mellom ASD og ADHD, fordi sistnevnte blir ifølge de fleste bøker hovedsakelig assosiert med hyperaktivitet, konsentrasjonsvansker og impulsivitet. Dette er relevante utfordringer for autister også, men det er helt andre grunner som ligger bak. Det er studier som viser at 80 prosent av asbergere har NLD i tillegg. Det er to veldig like diagnoser, men det har så langt vært enighet om at de er forskjellige.

Kliniske erfaringer tyder ifølge Jan Arne Handorff (kapittel 5 i Nonverbale lærevansker, Urnes og Eckhoff) på at mange med nonverbale lærevansker viser symptomer på ADHD. De kan være impulsive, uoppmerksomme, hyperaktive eller hypoaktive, samt at de kan ha vansker med selvregulering og arbeidsminne. Da er vi inne på eksekutive funkskjoner, kognitive prosesser som alle trenger for å fungere, som f.eks. impulskontroll, emosjonell kontroll, fleksibel tenkning, planlegging og prioritering. Det trenger altså ikke være ADHD, selv om en har det som mange ser på som typiske ADHD-trekk (pratsomhet, dårlig koordinasjon, en tendens til å bryte inn i samtaler, vansker med å sitte stille, vansker med å fokusere på ting som ikke interesserer en etc).

Jeg har inntrykk av mange utredere ikke vurderer ledsagende tilstander. Det er enten eller. En studie fra Kennedy Krieger Institute viste at 18 av 63 barn (29 prosent)  med autisme hadde ADHD også. Dette samsvarer med en norsk studie som Helsedirektoratet viser til. Den fant at 31 prosent av barn og ungdom med en autismespekterforstyrrelse hadde ADHD også. Folkehelseinstituttet sier videre at det må vises stor forsiktighet ved behandling av ADHD fordi personer med autismespekterforstyrrelse kan respondere annerledes på behandlingen enn forventet. Det er med andre ord viktig å være sikker på at en ikke har andre tilstander i tillegg til ADHD.

En studie fra Michigan State University fra 2010 konkluderte med at 20 prosent, eller 900 000 av de 4,5 millioner barna som på det tidspunktet hadde en ADHD-diagnose, sannsynligvis ikke hadde ADHD. Barn som f.eks. har vist en umoden atferd sammenliknet med andre barn, og denne sammenlikningen kan starte allerede i barnehagen, kan faktisk bli medisinert i USA. Da er det snakk om medisiner som skal forandre atferden, en atferd det kanskje ikke er noe i veien med. Begge tilstandene påvirker sosial interaksjon og evnen til oppmerksomhet. Det er ikke uvanlig at barn med autisme har vansker med å forstå, altså språkmessige vasker. Det kan være en av flere grunner til at en tilsynelatende ikke følger med.

Det er ikke det samme hvilken diagnose en får. Anvendt atferdsanalyse (ADA) kan hjelpe autister med kommunikasjon, stereotypisk og repeterende atferd, mens medisiner skal hjelpe barn med ADHD til økt oppmerksomhet og organisering. Det er dyre og omfattende tiltak knyttet til autisme, og selv om medisiner ikke alltid er det rette, er det noen i USA som mener at det er å foretrekke framfor å la barna bli stemplet som bråkmakere.

Det er ikke bare et problem at disse diagnosene har et barneperspektiv, men det er også langt mer forskning på gutter enn på jenter. Jenter kan risikere at de får en autismediagnose seinere, kanskje for seint til at de får hjelp, fordi autisme ser annerledes ut i dem enn i gutter. En studie fra King’s College London sammenliknet i 2012 15 000 tvillinger. De fant at hvis gutter og jenter hadde like mange autismetrekk, måtte jentene enten ha flere atferdsvansker, beydelige intektuelle vansker eller  begge for å få diagnosen. Det tyder på at mange jenter ikke får en autismediagnose, selv om det er det de har.

En studie ved Cleveland Clinic to år seinere fant at det var mer sannsynlig at jenter med en autismediagnose hadde lavere IQ og ekstreme atferdsvansker. Det er neppe fordi jenter med autisme har større utfordringer enn gutter, men fordi det må så mye til for å få utrederens oppmerksomhet. Jentene hadde også mindre håndgripelige spesialinteresser enn guttene i studien fra Cleveland, og det blir fremhevet som et trekk en må ha for å få diagnosen..

Autism – it is different in girls

Nearly one million children potentially misdiagnosed with ADHD

Nearly one-third of children with autism also have ADHD

Kommunikasjon i den virkelige verden

skriften nok er nok i en undergang. Hva forfatteren har fått nok er usikkert.

Usikker på hva denne taggeren hadde fått nok av, men det hender jeg er enig.

Det var mange som mente at internett var det beste som kunne skje for høytfungerende autister. Det er ikke vanskelig å se det poenget, for e-post, chat, sosiale medier og spill er bare noen av mange muligheter disse har til å kommunisere. Det spiller ingen rolle om de har vansker med muntlig kommunikasjon, for mange har et så godt skriftlig språk at de sannsynligvis kommuniserer bedre enn mange nevrotypiske. Det er likevel et men.

En kan nemlig lure på om dette er heldig når en skal prøve å oppmuntre til å utvikle sosiale ferdigheter. Det kan være overveldende for foreldre den dagen de får beskjed om at barnet deres har en autismespekterdiagnose, men det er hovedsakelig to ting de bør tenke på: Det er mye som tyder på at høytfungerende autister (f.eks. asberger) ikke klarer seg bedre sosialt enn de som har andre diagnoser innen autismespekteret. Det er imidlertid en god nyhet, for det er en helt annen historie for de som får hjelp fra tidlig i barndommen. Det er mye en kan rette på gjennom tiltak som kosthold, fysioterapi, ergoterapi og kognitiv trening. Det er derfor all grunn til å tro at andelen barn på spekteret som klarer seg bra vil øke.

Jeg er imidlertid skeptisk til overdreven bruk av skjermer, bl.a. fordi dette reduserer den tiden en kan bruke på den nødvendige treningen. Vi har ei datter som går på ungdomsklubb, ballett, pedagogisk hesteridning og er ellers mye sammen med venner, og det begrenser skjerm-tiden hennes. Da jeg arbeidet som lærer hadde jeg flere elever med ADHD og autisme, og det var ikke uvanlig at dise elevene hadde pc, ipad, mobiltelefon og TV på rommet. Det er forskning som viser til at for mye internett forandrer hjernen lenge før vi kan snakke om avhengighet. Det bidrar også til de søvnproblemer som en del barn med ADHD har, for det å stirre på en skjerm oppleves på en måte som at en har dagslys samme hvor seint på kvelden det er. Vi kjører derfor en regel her i huset på at det ikke skal være noe TV, mobil eller PC den siste timen før sengetid.

Det er populært blant barn å samle på Pokemon-kort, og spille med. Det er en aktivitet som krever ekte sosiale ferdigheter.

Det er populært blant barn å samle på og spille med Pokemon-kort. Det er en aktivitet som krever ekte sosiale ferdigheter.

Da Aftenposten skrev om John Hanke, mannen bak Pokémon Go startet de med å slå fast at amerikaneren John Hanke har klart det mange foreldre har gitt opp: Å lokke ungene vekk fra PC-spill og ut i friluft. Det er neppe så enkelt. Det har vært mye snakk om Pokémon Go denne sommeren, og i tillegg til de åpenbare advarslene om folk som er så fokusert på dette VR-spillet at omgivelsene blir irrelevante, faktisk i så stor grad at spillere gjerne går rett ut i gata hvis det er det spillet sier at de må gjøre for å fange en pokémon, kan det virke som at dette spillet gjør mer med oss enn andre spill. Det er ganske oppsiktsvekkende å se voksne mennesker fra ulike samfunnslag som er til de grader hekta på dette spillet at de må fortsette, selv om det utsetter dem for fare og/eller underlige situasjoner.

Det er interessant at det blir brukt en liknende rettferdiggjøring som med nettets fordeler for autister. Noen mente at det oppmuntret til fysisk aktivitet og at det brakte folk sammen, men det dreier seg fremdeles om å fokusere på en skjerm mer enn på mennesker. Vi er på en måte en gjeng mennesker som er alene i fellesskap, og de andre er bare nyttige for hver enkelt medlem hvis de kan hjelpe dette medlemmet til å finne en ny pokémon.

Det er ingen tvil om at teknologi kan gjøre mye fantastisk for oss, men den kan også gjøre oss passive. Jeg tror dette er noe vi bør ha fokus på, for vi er sannsynligvis på vei inn i ei framtid der alle skal jobbe mindre. Professor Moshe Vardi ved Rice University mener f.eks. at hovedutfordringen for mange mennesker vil bli å finne en mening med livet. Han tror nemlig at maskiner vil ta over mange av jobbene til middelklassen. Les om det i The Telegraph. Det er forøvrig en konklusjon som en rapport fra Det hvite hus delvis støtter.

Hvis det er grunn til å tro at de neste generasjonene vil ha mye mindre å gjøre, kan faktisk en virtuell virkelig bli problematisk. Det er noe vi bør tenke på, og de som vokser opp med en autismespekterdiagnose, har mange nok utfordringer. De trenger ikke flere. Jeg er på ingen måte en motstander av teknologi, men vi som bruker teknologien må ikke være ukritiske, for da kan vi bli fanget i en uvirkelighet vi ikke klarer å komme ut av.

Too much screen time damages the brain

Onde barn i norske fengsler

Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brent for brent, sår for sår, skramme for skramme. 2. mosebok 21:23-25

Tanken om hevn eller gjengjeldelse har vært sentral i de fleste kulturer. Den kristendommen vi kjenner har utviklet seg i takt med demokratiet, og viser kanskje at selv mennesker som i utgangspunktet forfektet positive ideer, ble like korrumpert av makt som politikere. Jeg mener at kristendommen er bra for samfunnet, men ingen religion bør ha politisk makt.

Vi ser det kanskje tydeligst i den muslimske verden i dag, men det betyr ikke at vi er helt uskyldige selv. Det høres barbarisk ut for oss i dag når sharialovene gir dommere i muslimske land anledning til å straffe noen til f.eks. piskeslag, håndhogging eller steining. Dette er en straffereaksjon som ikke har fulgt med tiden. Den hadde en funksjon i å hindre overdrivelser lenge før demokratiet, og selv om det muslimske rettssystemet har begrenset den private hevnen, ser vi gang på gang at lovene ikke hører hjemme i et moderne samfunn.

Vi hadde noe tilsvarende i vikingtida. De likte å gi bøter, og siden bøtene for mord eller voldtekt var temmelig høye, ble de skyldige ofte dømt til utled (fredløs). Det innebar at hvem som helst kunne drepe den skyldige, og det var nærmest en plikt innen offerets familie å gjenopprette æren. Problemet med de gamle lovene var at hevnen ikke nødvendigvis rammet den skyldige, selv om vikingenes kanskje kom nærmere. Jeg tror likevel mange vil mene at de kan leve godt med hevn, helt til den rammer dem selv.

Underholdningsindustrien skaper delvis holdninger, men den skildrer også eksisterende holdninger, og siden hevnmotivet er like gammelt som mennesket, er det nok en blanding. Vi liker ofre som tar hevn, og tenker kanskje ikke så mye over at det noen ganger er feil person som blir straffet, eller at straffen ikke står i forhold til overtredelsen. De fleste heiet på Lisbeth Salander i Millennium eller Beatrix Kiddo i Kill Bill, men de ville neppe likt en generell hevnkultur hvis den rammet dem selv direkte eller indirekte. Det er også et hevnmotiv i bøker/filmer som Hamlet og Othello av Shakespeare, Greven av Monte Cristo (Alexandre Dumas), Carrie (Stephen King), Gudfaren, Kill Bill, Star Trek II: The Wrath of Khan bare for å nevne noen få jeg kjenner til.

Det var også mange som mente at Lorena Bobbitt gjorde det rette da hun i det virkelige liv hevnet seg på ektemannen ved å skjære penisen av han. Hun skal ha blitt mishandlet i en årrekke, og selv om mannen sov mens det skjedde, vurderte retten handlingen som selvforsvar, og hun ble derfor frikjent. Dette blir å gi de mørkeste kreftene i oss fritt spillerom, og de får ofte det. Et søk i Google gir mange store og små eksempler. Det er mange nettsteder som gir ganske utførlige råd om hvordan en skal hevne seg, og det har ofte med utroskap å gjøre. Politifolk er like menneskelige som resten av oss, men det overrasket meg likevel at et av søkeresultatene var en sak om at fagforeningen for politifolk i USA truet regissøren Quentin Tarantino med «overraskelser» foran premieren av The Hateful Eight.

Vi ser det også på et mer dagligdags nivå. Nettstedet forskning.no skriver om at mange straffer sjefen med en ekstra lang lunsj eller annen form for unnasluntring, og dette kan skje flere uker etter den hendelsen en reagerte på. Dette er en vanlig reaksjon i konflikter mellom mennesker. Vi legger makt bak ord som «dette er en kamp du ikke kan vinne.» Vi føler kanskje at dette er greit når det er gode grunner til å hevne seg, men det kan være vanskelig for utenforstående å se hele bildet.

Det var f.eks. en del som fikk sympati for den 50 år gamle familiefaren i Rødeby i Sverige som drepte en 15 år gammel gutt som trakasserte dem. Han hevdet til sitt forsvar at han forsvarte familien, og ble frikjent i den første rettssaken fordi han led av en alvorlig pyskisk lidelse i gjerningsøyeblikket. Han ble seinere dømt, men slapp fengselsstraff. Jeg synes ikke det er helt åpenbart at denne familiefaren gjorde det eneste han kunne, eller at han fortjente en heltestatus. Jeg tror det var hevnen folk likte. Det har nok sammenheng med at vi ikke stoler på at rettssystemet kan gjøre jobben med å gjenopprette rettferdigheten. Jeg lurer ofte på hva det er som gjør at noen mordere får sympati, mens vi snakker om andre som onde.

Jeg så en overskrift fra Huffington Post som kritiserte soningsforholdene i amerikanske fengsler. Det er ikke en overdrivelse, men hvordan er det i Norge? Det blir ikke snakket om det her til lands, men det har vært noen overskrifter, senest for ei uke siden i Dagbladet, om soningsforholdene for kvinner. Mange av overskriftene om norske fengsler gir inntrykk av dette er rene golfklubber sammenliknet med den straffen eller hevnen vi forventer å få over kriminelle. Det er det de har i USA, men så er det ikke direkte sunne mennesker som slipper ut igjen heller.

Spørsmålet i Norge er nok mer om vi kan forebygge. En undersøkelse fra Tunga fengsel i Trondheim viste at 53 prosent hadde personlighetsforstyrrelser, 30 % ADHD-diagnose og mer enn 40 % hadde lese og skrivevansker. En undersøkelse fra Kristiansands fengsel viste at 20 prosent hadde en behandlingstrengende psykisk lidelse (omtalt i psykologitidsskriftet). Det høres ut som at det er en del samfunnet kan gjøre mens disse fangene er barn. Når det gjelder ADHD er impulsivitet et stort poeng, og det er sikkert mange som i utgangspunktet ikke har andre problemer enn at de ikke klarer å fungere i samfunnet. Jeg tror mange har en tendens til å se på kriminelle som onde, og hvis det stemmer at det finnes onde mennesker, er det ingenting som vil virke.

Vi snakker ganske lettvint om ondskap, men det er i så fall noe en blir etter hvert. Ingen blir født onde, men dette er lært atferd. Hvis det stemmer har samfunnet et delansvar. Dette betyr likevel ikke at kriminelle med en diagnose ikke vet hva de gjør, eller at de ikke må ta ansvar for det de har gjort.

Eks-minister vil frata barn rettigheter

Det er et problem at barnevernets retningslinjer er så vage at en kan få ulik behandling i ulike kommuner. Det kan også være problematisk at ansatte i barnevernet viser til moteordet evidensbasert forskning for å rettferdiggjøre handlingene sine. Dette begrepet er problematisk fordi mange antar at det er synonymt med kunnskap, men evidensbasert forskning og kunnskapsbasert forskning er langt fra det samme. Det engelske ordet evidence kan bety bevis, men i juridisk sammenheng (give evidence) er det hovedsakelig en argumentasjon som skal overbevise eller så tvil om skyld/uskyld. Evidens blir i denne betydningen i beste fall en versjon av sannheten. I forskning er definisjonen for evidens så vid at den kan være nær sagt hva som helst.

En studie fra University of Toronto skal vise at voksne med ADHD har blitt utsatt for overgrep i barndommen. Nå er denne type forskning kraftig kritisert av norske forskere, men la oss si at den har et poeng. Studien hevder at 34 prosent av voksne kvinner med ADHD som deltok i studien ble utsatt for seksuelle overgrep før de var 18 år, og 44 prosent rapporterte om fysiske overgrep. De tilsvarende tallene for kvinner uten ADHD var 14 og 21 prosent. Forekomsten er altså dobbelt så stor blant kvinner med ADHD sammenliknet med kvinner som ikke har denne diagnosen. Forfatterne av studien mente at dette indikerte en usynlig eller stille epidemi.

Det er mulig, men når vi leser denne type studier må vi huske på at det er vanskelig å sette en diagnose fordi det er andre lidelser som har noen av de samme symptomene. Det er derfor utredningen tar så lang tid. Folk som har ADHD kan f.eks. ha kraftige humørsvingninger, søvnproblemer, vansker med skoelarbeid, depresjon, trass/sinne, angst, umodenhet, være lite fokusert, sosialt klossete og ha dårlig arbeidsminne. Dette betyr ikke at de har ADHD. Det kan være alt fra autisme til PTSD til lavt stoffskifte. Det er også noen, spesielt i USA, som får den diagnosen som gir dem flest rettigheter. Det er f.eks. veldig lite som skiller NLD og Asberger, men det er stor forskjell i forhold til rettigheter. Jeg vet derfor om tilfeller i USA der utrederen trodde det var NLD, men skrev Asberger i epikrisen.

Forsker Heidi Aase ved Folkehelseinstituttet uttalte til Universitetet i Tromsø at «det kan godt hende at det er vold og overgrep som ligger i bunn, men da har ikke den som utredet barnet gjort en god nok jobb. Det er viktig at utredningen har tatt høye for alle aspekter.» Dette betyr ikke at barn med ADHD ikke blir utsatt for overgrep, men hvis det er den eneste muligheten en ser for seg, vil en sannsynligvis begå mange overgrep selv, og bryte loven.

Det er vanlig at de som får diagnoser som ADHD og autismespekterforstyrrelser får tilleggsdiagnoser. Dette kalles komorbiditet (samtidighet) og betyr at en har flere lidelser samtidig. Dette er godt dokumentert og Norsk psykologforening sa i en høringsuttalelse til Helsedirektoratet i 2013 at «komorbiditet ved ADHD er snarere en  regel enn et unntak, og ved utredning av atferdsutfordringer er det en risiko for at andre tilstander, som f.eks. spesifikke lærevansker kan bli glemt. Eksempelvis er det også høy forekomst av ADHD hos pasienter med Asberger.»

Det er med andre viktig å foreta en grundig utredning, noe BUP gjør og barnevernet følger hovedsakelig faglige råd. Problemet er at noen er veldig bastante og sier ikke at overgrep er en av flere muligheter. Det er den eneste muligheten, og det er kanskje derfor vi noen ganger kan lese i avisen at barnevernet overprøvde en diagnose eller medisinske råd fra spesialisthelsetjenesten. Tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsen skrev boka Du ser det ikke før du tror det og flere kronikker i Dagbladet. I den kronikken jeg viser til kritiserer hun bl.a. at «det ikke er normal praksis at man snakker med barna alene i mange av våre hjelpesystemer.»

Barnevernet gjør en god jobb i de aller fleste sakene, men problemet med manglende innsyn blir veldig synlig i de kritikkverdige sakene. Det får meg til å spørre om det er andre saker som krever innsyn også. Kan det være at et barnevern uten krav til dokumentasjon noen ganger er overgriperen? Barnevernet snakker nemlig med barna uten at vitner eller et videoopptak kan dokumentere prosedyrene. Det er i dag et hovedfokus på at foreldrene ikke skal kunne manipulere barna, og det er nødvendig i saker der de har forgrepet seg på barna, men vi kan heller ikke leve med et barnevern uten noe innsyn. Spesielt ikke hvis holdningene til Barne-, likestillings og inkluderingsministeren fra 2012/2013 er representative.

Thorkildsen mener det også er problematisk at foreldrene har innsyn og mulighet til å sitte sammen med barna sine når de utredes hos BUP. Den tidligere statsråden uttrykker rett og slett en total mistillit til hele helse og sosialvesenet, og hevder at helsevesenet er for slepphendte med diagnoser og medisiner. Jeg mistenker ikke den tidligere statsråden for å være uvitende, så problemet er kanskje mer at hun ikke godtar de faglige rådene.

Det er ifølge Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer for ADHD fastlegen som foretar den første vurderingen, og dette skjer sannsynligvis etter at skolen har snakket med barnet over en lengre periode. Utrederne vil også ha samtaler med barnet og foreldrene, både sammen og hver for seg, og med lærerne. Det vil dessuten være fagpersoner inne for å vurdere f.eks. personlighetsorstyrrelser, bipolar lidelse, depresjon, søvnvansker, autismespekterfortyrrelser, tourette syndrom, angst, epilepsi og lærevansker. BUP luker ut andre muligheter før de stiller en diagnose, og jeg kan ikke se for meg at de ignorerer mulige overgrep i denne lange prosessen.

En klassisk situasjon der et barn blir sint og nekter å gå videre. I en syk vedren er kansklje dette et symptom på overgrep?

En klassisk situasjon der et barn blir sint og nekter å gå videre. I en syk verden er kanskje dette et symptom på overgrep?
Foto: CE Photo, Uwe Aranas via Wikimedia Commons

Det er mange skoler som tar mobbing alvorlig, men det finnes også en del som glemmer offeret i iveren etter å ta vare på mobberen. Jeg sitter med en følelse av at et regime styrt av Inga Marte Thorkildsen automatisk ville ha konkludert med at ADHD, depresjon, selvmordsforsøk, selvskading og sinne ikke kunne ha noen annen årsak enn fysiske eller seksuelle overgrep i hjemmet.

Helsedirektoratet viser til at det er mange faktorer som forårsaker ADHD, men at tvilling og adopsjonsstudier viser at genetiske faktorer har stor betydning. De viser også til forskning som tyder på at det bl.a. er forsinket utvikling av nervebaner i ulike deler av hjernen, og dette er blant flere ting en kan se på MRI. Det er mange miljøfaktorer som har betydning, bl.a. bruk av tobakk og rusmidler under svangerskapet, mors stress i svangerskapet, prematuritet/lav fødselsvekt. Miljøgifter, e-stoffer og mangel på sink, jern og flerumettede fettsyrer kan også ha betydning.

Jeg vet ikke hva som ligger bak Inga Marte Thorkildsens spesielle teorier, men konsekvensen hadde blitt at staten overtok omsorgen for de aller fleste barna i Norge. Vi har sett i Øst-Europa hvordan det går når sosialistiske regimer overtar omsorgen for barna. De har sannsynligvis flere barnevernsbarn med reactive attachment disorder (en alvorlig relasjonsforstyrrelse) enn noen andre land.

Det er barnevernets oppgave å hjelpe barna til å bli boende hos sine egne foreldre. Det betyr at myndighetene må støtte foreldrene der det trengs, for behandling av f.eks. ADHD og autismespekterforstyrrelser er veldig krevende. Medisiner kan være til god hjelp, men de har ingen virkning alene. Hvis en derimot kombinerer den med f.eks. atferdsterapi, samtaleterapi og ulike typer alternative terapiformer, tror jeg muligheten for betydelig framgang er til stede.

Hvis en skal beskylde foreldrene for overgrep må en imidlertid ha mer å komme med enn synsing om årsaken til at det er flere ADHD-diagnoser enn tidligere. De som hevder at ADHD er et symptom på overgrep, uten at de har solid forskning å vise til, driver egentlig en heksejakt der de lanserer foreldrene som de skyldige. De forstår ikke ADHD, men vil ha en rask avklaring. Det er nok ikke sånn det fungerer i virkeligheten, ikke hvis du faktisk vil hjelpe barn.

ADHD-diagnoser kan skjule overgrep
Nasjonale retningslinker for ADHD
Du ser det ikke før du tror det
Ser du det ikke før du forstår det?
Hva er ADHD?

 

%d bloggers like this: