RSS Feed

Tag Archives: adhd

Mellom barken og veden

If it’s not baroque, don’t fix it.
Cogsworth fra Beauty and the Beast (Disneys animasjon).

Ja, jeg vet. Det er ikke en veldig avansert spøk, men det er faktisk så vanlig med dårlige spøker at det engelske språket har begrepet «dad jokes.» Poenget denne gangen er at nye løsninger ikke nødvendigvis er bedre. Nye diagnoser betyr ikke at barn nødvendigvis får det bedre. Et barn som er veldig aktivt kan lett få ord på seg for å være hyperaktiv, spesielt i dag som samfunnet oppfordrer barn til å være inaktive. Et barn med sterke meninger, eller som er sta, kan lett bli vurdert å ha en opposisjonell atferdsforstyrrelse. Omgivelsene kan fort mistenke oppmerksomhetsvansker hvis et barn av ulike grunner dagdrømmer mye.

Dette kalles å patologisere i faglitteraturen, eller sykeliggjøring på godt norsk. Det er interessant at Barnevernet bruker det samme ordet mot foreldre, selv om det faktisk er primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten som har stilt diagnosen. De stoler altså ikke på at det offentlige er kapabel til å vurdere barn.

Jeg føler at jeg er litt i en mellomposisjon, for jeg har vært ganske kritisk til nevrodiversitet på denne bloggen. Det er en filosofi som sier at det er mange forskjellige nevrologiske utviklingsmønstre, og at det ikke er negativt å ha et som skiller seg fra det andre har. Det er altså ikke de som har autisme, ADHD, NLD og andre diagnoser som skal tilpasse seg. Det er resten av samfunnet som skal rydde plass for oss. Det er høres veldig fint ut, men det er ikke spesielt realistisk. Jeg har sett hele spekteret når det gjelder både autisme, NLD og ADHD, og har vanskelig for å se for meg at samfunnet skal oppmuntre enkelte grupper på denne måten.

Jeg er likevel enig i at både individene og samfunnet må bidra. Det samfunnet, inkludert Barnevernet, kan gjøre er å tenke litt mer realistisk om diagnoser. En atferd som ligger litt utenfor normen trenger ikke være sykdom, og hvis det er en dysfunksjon er ikke medisiner nødvendigvis den eneste løsningen. Det finnes ikke medisiner uten bivirkninger, og når en ser de nedslående konklusjonene i metaforskning, burde det faktisk få flere til å stille spørsmål ved tanken om at medisiner fikser alt. Det finnes muligheter, og en av dem er at kanskje barnet ikke trenger å fikses. Når det er nødvendig med «behandling» finnes det alternativer til medisin, men de krever en del ressurser, mens medisin er en enkel og billig løsning. Da kan det offentlige dokumentere at barnet har fått hjelp, og det er ingen tvil om at det noen ganger er den beste hjelpen, men ikke alltid.

Magen/tarmene påvirker hjernen, og mat er derfor viktig for hvordan vi fungerer. Dette er en personlig favoritt, zucchini med tomatsaus, kjøtt og veganost.

Magen/tarmene påvirker hjernen, og mat er derfor viktig for hvordan vi fungerer. Dette er en personlig favoritt, zucchini med tomatsaus, kjøtt og veganost.

Jeg leste om en ung mann for noen år siden som søkte på Politihøgskolen. Han fikk avslag fordi han noe år tidligere, mens han var barn, hadde blitt behandlet for depresjon. Det skjedde fordi en av foreldrene hans døde brått. Han ble altså vurdert som for ustabil for politiyrket et tiår seinere, men jeg vil hevde at en mangel på reaksjon hos barnet hadde vært en større bekymring. Jeg mener det er altfor mye som ligger under psykiatrien, og når en tenker over at en veldig stor del av befolkningen får en av disse diagnosene minst én gang i livet, kan en lure på om det er noen som får lov til å jobbe i framtida.

Jeg har beskrevet i en rekke innlegg de erfaringene jeg har hatt i skole og arbeidsliv. Jeg har strukket meg veldig langt for å lykkes, men det var vanskelig i et samfunn som absolutt ikke var opptatt av nevrodiversitet. Jeg gjorde det jeg kunne for å tilpasse meg. Jeg kommer av og til i ubehagelige situasjoner der jeg får spørsmål om hva jeg driver med, og det er en forventning om at jeg legger ut om en karriere som går på skinner. Det er noen ganger andre som legger til at jeg faktisk jobber.

Det er de som vet hva jeg kan. Jeg skrev først ei bok om hvordan det hadde vært å leve som en voksen NLDer. Jeg var nok litt for ivrig, og sendte sannsynligvis manuskriptet for raskt til forlagene. Jeg burde har brukt litt mer tid på å redigere, men fikk likevel inntrykk av forlagene vurderte prosjektet mitt seriøst. Det er ei bok det norske markedet skriker etter, så jeg har ikke gitt den opp, men jobber med et annet prosjekt nå.

Jeg skriver fantasy, og jeg tror det blir en serie på tre bøker. Jeg har tro på at de blir gitt ut, og jeg har i tillegg en idé til en annen serie med nye karakterer, men i samme univers. Jeg blir sannsynligvis ferdig med den første boka til jul, men har valgt en annen strategi etter erfaringene med NLD-manuskriptet. Jeg skal bruke tida fram til neste sommer med å finpusse fortellingen, noe jeg håper vil lønne seg. Det jeg oppfatter med begrepet patologisering er å fokusere på det en ikke kan. Det er en del av strategien min å fokusere på det jeg kan, og jeg prøver så godt det lar seg gjøre å glemme nederlag. Jeg liker ikke å fokusere på det som har gått galt før, men prøver igjen. Jeg ser derfor ikke på meg selv som en taper. Jeg er en vinner.

Jeg føler at jeg endelig har funnet noe jeg både trives med og behersker ganske godt. Jeg har aldri skrevet eller prøvd å skrive ei bok før, men det har vært et veldig spennende prosjekt. Det er ikke mange forfattere som tjener penger på historiene sine. Det er faktisk veldig mange gode bøker som ikke selger noe særlig, så målet mitt er ikke å bli den neste J.K. Rowling eller Rick Riordan. Målet er å skrive det jeg mener er en fantastisk historie. Jeg vil dele historien med andre, og ikke minst vise at jeg er mer enn andre kan se. Det er derfor jeg har den undertittelen jeg har på bloggen: Mer enn autisme og NLD.

Det er mange som ikke har noen peiling i det hele tatt. Nei, vi introverte er ikke deprimerte når vi er alene. Vi takler veldig fint å være alene, og har det kanskje mentalt bedre enn veldig mange andre. Jeg har inntrykk av at de som sier noe annet egentlig tenker på hvordan de ikke takler å være alene selv. Mennesker med en diagnose som ASD, ADHD, NLD eller Tourette syndrom er også annerledes, men de har faktisk evner som samfunnet burde utnytte i langt sterkere grad. Jeg skriver som sagt fordi jeg liker det, men jeg må nok innrømme at det er et element av stolthet også. Jeg vil vise at jeg kan. Boka blir nok en suksess uansett hva som skjer, for jeg kan.

Reklamer

Oss og dem

person i hettegenser sett bakfra på ei mørk gate. Det er lett å tenke negativt om denne personen.

Det er lett å tenke negativt om denne personen. Foto: Pixabay

Jeg ble oppdratt til å være fargeblind, noen av de beste vennene mine er svarte, det faktum at offentlige personer som Samsaya, Haddy Njie, Aisha Naz Batti eller Norman Mubashir har hatt suksess i Norge viser at vi ikke er rasistiske, jeg kan forstå hvordan det er å bli utsatt for rasisme fordi jeg har opplevd motgang selv.

Dette er bare noen av de mange dumme utsagn vi lirer av oss når temaet er rasisme. Vi har en forestilling om at rasisme er noe de har hatt og fremdeles har i andre land, mens Norge er bedre. Det er lett å være annerledes her, samme hva denne annerledesheten består i. Det første utsagnet minner meg om smeltedigelen som en metafor for samfunnet. Det er meningen at det skal være noe positivt, at det skal illustrere menneskers evne og vilje til å godta ulikheter. Men hvis vi reflekterer litt over hva det innebærer er jeg ikke sikker på om det er så positivt. Det betyr i realiteten en fullstendig assimilasjon der alle blir like. Vi skal bare ha ett produkt. Det er derfor noen som liker salaten bedre som et bilde, for da blander en seg med andre, samtidig som en beholder det som gjør en unik. Jeg liker f.eks. den kraftige og litt spesielle smaken fra oliven, og det hadde vært trist hvis den forsvant helt fordi det var et krav om at den måtte bli en del av kollektivet. Det er samtidig noen som kanskje ønsker å være en av mange. Norman Mubashir sa f.eks. i et VG-intervju en gang at han noen ganger skulle ønske at han bare kunne være en nordmann fra Lørenskog, men enkelte vil vite hvor han egentlig kommer fra. Det er faktisk ganske graverende å si at «vi vet jo begge at du ikke ser norsk ut.»

Jeg tror likevel ikke at noen ønsker at vi ikke skal gjenkjenne forskjeller, for hvis vi har samme farge, hvilken farge skal det være? Må du bli vurdert som hvit nok eller ha en hvit atferd for å være norsk? Wikipedia har en kort artikkel om mikroaggresjon. Begrepet ble utviklet av Derald Wing Sue, professor i psykologi ved Columbia University, og det blir brukt om uttalelser som kanskje ikke er ment å være en nedvurdering av personer eller grupper, men de oppfattes gjerne slikt. Les mer.

Jeg tror ikke det er noen av oss som ikke har noen holdninger eller forestillinger som hører til kategorien mikroaggresjon. Vi må derfor jobbe med oss selv, og reflektere over egne tanker for å bli bevisst disse. Kona mi er afrikansk-amerikansk, og da hun startet i et kor i Telemark for en del år siden, hadde de andre medlemmene forventninger til henne. Hun har en ganske god stemme, men det er ikke mange forunt å synge som Aretha Franklin eller Whitney Houston. Det var imidlertid det noen forventet, og de la ikke skjul på skuffelsen. Jeg er dessverre skyldig i mikroaggresjon selv. Jeg husker godt en vietnamesisk mann jeg ble kjent med for mange år siden. Han var veldig sympatisk, men snakket dårlig norsk, og det var ikke lett å forstå han. Vi gikk på skole sammen utenfor Oslo, og han gjenkjente meg en dag på gata flere år seinere. Han bodde i Kristiansand og jeg studerte ved høgskolen i Agder det året, og var utålmodig etter å komme i gang med dagens leseøkt. Jeg vet ikke hvordan han oppfattet situasjonen, men jeg må innrømme at jeg så etter en vei ut av denne situasjonen. Jeg var fokusert på det jeg hadde planlagt og var ikke interessert i en samtale. Jeg har mistanke om at det ikke tok mange sekundene før blikket mitt flakket og ansiktsuttrykket tydelig viste alt annet enn gjensynsglede. Det er ikke den personen jeg vil være, så jeg ønsker jeg hadde taklet det annerledes den dagen for over 20 år siden.

Det er mange i USA som forbinder hettegensere med gjenger og andre former for kriminell atferd, og en er gjerne rask med å dømme svarte ungdommer i hettegensere. Hva er den første tanken din hvis du ser noen ungdommer ikledd hettegensere? Er det noen forskjell på hvite jenter i rosa genser eller minoriteter i en svart genser? Hvis vi er fargeblinde, hvis alle har samme farge burde det gå ut på det samme.

Jeg var inne på diagnoser i det forrige innlegget mitt, og jeg er kritisk til ideen om at autisme, NLD og ADHD er psykiatriske lidelser. Det er en tendens til at det offentlige ikke tilbyr stort annet enn medisiner. Det er mange former for ikke-medikamentell behandling for alle de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen, men det er lettere å få medisiner enn annen hjelp. Jeg så en del elever som lærer som fikk Ritalin, og det var ikke noen alternativer til å øke dosen hvis behandlingen ikke fungerte. Jeg vet ikke om det er det som skjer, men barn med autisme eller NLD kan ha en atferd som får noen til å mistenke ADHD. En ser gjerne det en vil se.

Det er mange fordommer og stereotyper. De fleste ser på seg selv som tolerante, men de aller fleste tenker i realiteten «oss og dem.» Denne polariteten finnes overalt, ikke bare mellom ulike grupper (nordmenn/innvandrere, menn/kvinner, kristne/muslimer), men også innenfor samme gruppe. Det er f.eks. ikke lett å være en arabisk ateist, og det er få som kan kritisere kvinner hardere enn kvinner selv. En kan sågar se tendenser til en oss og dem-tenkning i vår egen» menighet». Jeg har sett mest av dette i USA der det har vært tilløp til amper stemning mellom foreldre. Noen mener at barn mer Asberger syndrom ikke har så alvorlige utfordringer som deres egne barn har, og at de derfor ikke hører hjemme på det samme forumet. Jeg har også sett noen liknende mellom NLD og Asberger. Dette er kanskje et biprodukt av nevrodiversitet? Det er lett for de som fungerer sosialt og som har lykkes i arbeidslivet å si at autisme er innenfor en naturlig variasjon. Den store bolken som kommer inn under resten får bare positiv oppmerksomhet hvis de har spesielle evner. Mange av oss har ikke det. Vi blir derfor «de andre.»

Med andre ord. Vi kan ikke slutte å snakke om rasisme og stereotyper. Vi må snakke mer om det fordi de aller fleste unngår det ubehagelige fokuset på seg selv. De vil ikke se den personen de egentlig er.

Autisme er farlig

piller på en tallwrken. Medisiner er en naturlig del av måltidet, kanskje hele måltidet for noen.

Medisiner er en naturlig del av måltidet, kanskje hele måltidet for noen.

Jeg er en ivrig forkjemper for ulike tiltak som kan gjøre det lettere å fungere med NLD, autisme og ADHD, samt å behandle komorbide tilstander som angst og depresjon. Jeg er ikke motstander av medisiner. Jeg er derimot en motstander av unødvendig medisinering. Det er fordi det alltid er en risiko med medisiner, men det er verdt det når alternativet er verre. Det er derfor vi har leger, for noen må vurdere når og hvilke medisiner vi skal ta. Hva er det som får noen til å tro at det bare er å peise på med medisiner til barn?

Antipsykotika er ei gruppe medisiner som blir brukt til å behandle tilstander som schizofreni og den maniske fasen av bipolar lidelse, men det er så alvorlige medisiner at Norsk legemiddelhåndbok advarer mot å bruke dem over lengre tid uten psykosesymptomer. Dette oppslagsverket oppgir diabetes, lipidforandringer og vektøkning som relativt hyppige metabolske bivirkninger ved flere annengenerasjonsmidler. En kan desuten få motoriske bivirkninger som parkinsonisme og akatisi (vansker med å holde sg i ro), intellektuell og emosjonell hemming. Les mer i Norsk legemiddelhåndbok.

Jeg var derfor ikke spesielt overrasket da jeg leste om en studie som konkluderte med at denne typen medisiner kan ha alvorlige bivirkninger hos barn. Studien har analysert antipsykotika som såkalt off label i England. Det betyr at medisinen blir skrevet ut til behandling for noe annet enn medisinen ble utviklet for. Disse medisinene kan ha en beroligende effekt, og de har derfor blitt brukt til å redusere aggresjon og forstyrrende atferd hos autistiske barn.

Forskerne gikk gjennom reseptene til 3028 barn og fant at 2,8 prosent av barn med en intektuell funksjonshemming hadde fått antipsykotiske medisiner, og 75 prosent av disse hadde autisme. Det var bare 0,15 prosent av de uten en intektuell funksjonshemming som ble behandlet med denne medisinen. Autistiske barn fikk dessuten medisinen i yngre alder, samt at behandlingen foregikk over et lengre tidsrom sammenliknet med de som ikke hadde autisme. Når vi vet hvilke bivirkninger antipsykotika kan ha er det ikke overraskende at denne studien påviste høyere forekomst av epilepsi, diabetes og luftveisinfeksjon hos barn med autisme. Les mer på The Conversation.

Jeg kjenner ikke så mye til ADHD-medisin, men lurer på om det er en liknende problemstilling der. Norsk legemidelhåndbok sier at medikamentell behandling skal brukes i alvorlige tilfeller der andre tiltak ikke er nok, eller der symptomene påvirker lære – eller arbeidssituasjonen i vesentlig grad. Atomeksetin blir anbefalt ved manglende effekt av sentralstimuerende midler eller når en opplever plagsomme bivirkninger. Det er også der vanlig med bivirkninger som nedsatt appetitt, magesmerter, kvalme og hodepine, samt at økt irritabilitet, aggresjon og stemningssvingninger kan forekomme hos barn (Norsk ledemiddelhåndbok). Jeg skriver ikke dette for å advare mot ADHD-medisiner. Det er i noen tilfeller nødvendige medisiner, men når en psykologiekspert som Espen Idås stiller spørsmål ved om alle virkelig har ADHD, og han er langt fra den eneste fagpersonen som gjør det, kan en lure på om vi bruker ikke-medikamentel behandling nok. De koster mer og krever mer av foredre. skole og PPT, men en risikerer ikke noe i form av bivirkninger.

Medisiner er ikke farlige hvis vi bruker dem riktig, men hvis vi ikke gjør det er selv paracetamol farlig. En må alltid vurdere om en skal bruke en bestemt medisin, men en kan noen ganger lure på om vi har urealistiske forventninger. Jeg har hørt både lærere, foreldre og ansatte i helsevesenet som foreslo å øke dosen utelukkende som et eksperiment. En visste ikke hva som ville skje, men en hadde et håp om å få et lydløst barn. Dette dreier seg kanskje til sjuende og sist om hva en skal definere disse diagnosene som. Snakker vi om en psykiatrisk sykdom eller er det en funksjonsvanske som blir verre i et samfunn som krever stadig mer av oss?

Det er en diskusjon vi med fordel kan ta. En annen er årsakene til at vi har en så kraftig økning av ADHD. Hva er det ved samfunnet vårt som gjør at flere ikke fungerer. Kan det være at de fungerer, men at det er konkurransesamfunnet som er sykt? Hvordan skal vi friskmelde samfunnet? En tredje debatt er om medisinene er en så langsiktig løsning som mange tror.

Les mer om ADHD:

Eksplosiv økning i antall ADHD-diagnoser
Kraftig ADHD-økning blant barn og unge
15 procent a pojkarna i USA får adhd-diagnos

P.S. Jeg har vært veldig forsiktig med å nevne mitokondrietoksisitet på denne bloggen. Det er veldig vanskelig å finne anerkjente kilder som nevner fenomenet. Det er nesten som at en ikke har sett for seg muligheten for at medisiner kan skade mitokondriene, men det har blitt noe mer fokus på det de siste årene. Nefazodobe var f.eks. et antidepressiva som ble trukket fra det amerikanske markedet for en del år siden, etter at det ble påvist at medisinen hemmet såkalt mitokondriell respirasjon i leverceller, noe som kunne føre til leversvikt. Diabetesmedisinen Troglitazon ble også trukket, og produsenten Pfizer betalte ifølge Wikipedia ut store summer i erstatning som en følge av bivirkninger. Dette må nevnes når vi snakker om medisiner. Vi må vurdere alle sider, også det faktum at fastleger ofte ikke har tilgang til all informasjon, for den kommer gjerne ut seinere.

Innenfor normalen

Jeg prøvde å bake kakemenn av mandelmel til jul. De var unormale som kakemenn, men de fungerte glimrende som muffins.

Jeg prøvde å bake kakemenn av mandelmel til jul. De var unormale som kakemenn, men de fungerte glimrende som muffins.

Jeg har et veldig ambivalent forhold til nevrodiversitet og annerledeshet. Det blir sagt at samfunnet har forandret seg, at vi må utvide begrepet for hva som er normalt, og noen går så langt som å si at vi må anerkjenne at samfunnet består av ulike måter å være menneske på. Jeg kjenner ikke til teorien, annet enn at noen har vist til den franske filosofen Julie Kristeva, men det høres ut som at det argumentet kan rettferdiggjøre nær sagt hva som helst. Jeg er f.eks. ikke overbevist om at det alltid er rett å fortelle barn, mange år før hjernen er ferdig utviklet, at de ble født i feil kropp. Det er eksempler på at barn helt ned til tre år er overbevist om at de er fanget i feil kropp. Det er mulig det stemmer, men jeg lurer på om vi er så opptatt av å respektere annerledeshet, at vi noen ganger går for langt.

Dette er en del av den debatten vi har hatt om utviklingsforstyrrelser. Hva er normalitet? Mye av poenget med ADHD-medisiner er å gjenopprette en form for normalitet. En må fungere innenfor det samfunnet mener er normalt. Jeg kan forstå tankegangen til de som ivrer for nevrodiversitet, som er at alt er innenfor en naturlig variasjon i det menneskelige genematerialet. En kan likevel stille noen retoriske spørsmål. Noen barn har vansker med fin/grovmotorikk, koordinasjon, visuospatiale evner eller abstrakte begreper. Dette er ting en til en viss grad kan jobbe med og utvikle hvis en starter tidlig, men det er selvsagt unødvendig hvis en definerer disse vanskene som innenfor en normal fungering. En trenger ikke forandre på det som er normalt. En kan slutte å bruke ord som handikapp, vansker, utfordringer, underskudd eller tilstand, men det forandrer ikke på situasjonen. En fungerer ikke i et samfunn som trenger disse ferdighetene.

Normalitet er likevel ikke en perfekt tilstand. Det er ganske åpenbart at ingen menesker er perfekte, men det er nok mange som tenker på normalitet som konformitet. Det som fertallet regner som de sosiale normene er for mange normalt. Det er f.eks. normalt å innordne seg, og ikke stille spørsmål ved autoriteter i Norge. Når en avgjørelse har blir tatt i din disfavør er det forventet at du skal godta det.

Noen ser det som totalt unormalt å være inntrovert. Det betyr ikke nødvendigvis at en er sjenert. En kan være veldig utadvendt, men en blir bare tappet av å være sammen med andre mennesker. Det å arbeide i et åpent kontorlandskap vil være et mareritt for en introvert, samme hvor sosial denne personen er i utgangspunktet. Samfunnet har en tendens til å se på ønsket om å trekke seg tilbake, selv om det bare er for korte perioder, som noe unormalt.

Noen er veldig impulsive. Det kan bety at de har ADHD, men det betyr ikke at vi ikke har alternativer til medisiner. Et av alternativene heter Montesorri. Det er ikke så enkelt at skolen en går på kan løse alt, men jeg tror vanskene blir langt mer synlige fordi det er vanskelig å tilpasse seg det rigide skolesystemet. Det er noe som rammer mange med ADHD, NLD og autisme. En del hadde nok fått det bedre med en bredere definisjon av normalitet, men fram til det skjer må vi prøve å tilpasse oss. Jeg er altså enig med nevrodiversitet-leiren i mye, men jeg tror samtidig det er grenser for hvor mye vi kan forvente av majoriteten.

Jeg vokste opp før det var noe som het NLD og Asberger. Jeg ble dermed ikke definert som annerledes, men det var likevel åpenbart at jeg var det. Jeg kan ikke nekte for at jeg sannsynligvis hadde hatt en lettere reise fram til der jeg er i dag hvis det hadde vært større aksept for annerledeshet. Det hadde likevel ikke vært nok, for jeg hadde kanskje ikke utviklet de ferdighetene jeg trenger som voksen.

Jeg sitter ikke ved barnebordet

skog. Illustrasjonsbilde fra Lotheparken i Haugesund. Det kan være litt mørkt noen ganger, men likevel løfter om lys lenger framme.

Illustrasjonsbilde fra Lotheparken i Haugesund. Det kan være litt mørkt noen ganger, men likevel løfter om lys lenger framme.

Jeg fikk nylig et spørsmål om hva NLD-diagnosen har betydd for meg, om det har hatt noen direkte effekt på livet mitt. Jeg fikk diagnosen i 2010 da jeg var 42 år gammel. Det første jeg gjorde var å lete etter informasjon.

Jeg kjøpte boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff som ble gitt ut året før. Den ble presentert som den første boka om NLD på norsk, og jeg tror den fremdeles er uten konkurranse. Jeg skrev et innlegg for flere år siden om å sitte ved barnebordet hele livet. Det er en tittel jeg lånte fra Pia Savage, en amerikansk blogger som har skrevet om det samme. Hun var også godt voksen da hun fikk diagnosen, og fikk vite at det ikke var noe hjelp for voksne. Forskningen og tiltakene fokuserer på barn, men det er lite eller ingen litteratur om hvordan det går med barna som voksne. Litteraturen sier at vanskene ikke nødvendigvis blir verre med alderen, men at gapet mellom svake og sterke sider øker fordi de utvikler seg i ulikt tempo. Det kan derfor bli stadig vanskeligere å henge med.

Det er nettopp derfor det er så skuffende å se den manglende interessen fra forskere. Det er mye informasjon og hjelp tilgjengelig for bl.a. depresjon, angst, Asberger syndrom og ADHD. Det blir også fokusert på at det er flott med annerledeshet, at vi utelukkende er en berikelse for samfunnet. Det er grenser for hvor mye jeg kan høre på dette fordi det ikke stemmer med den virkeligheten jeg må forholde meg til.

Jeg har skrevet mye om tilleggsvansker og diagnoser der NLD kan være en del av bildet. Jeg har gjort det fordi mange med NLD har dem, og som Urnes/Eckhoff skriver er det «mer regelen enn unntaket at ulike diagnosegrupper har tilleggsvansker/diagnoser.» Jeg har derfor vært inne på Asberger syndrom, ADHD, angst og depresjon. Jeg har en mistanke om at de psykologiske tilleggsvanskene (angst, depresjon, sinne) er et resultat av at en har levd lenge uten en diagnose, med feil diagnose eller at en av en annen grunn ikke har fått hjelp. Hvis en blir overlatt til seg selv og må klare seg så godt det lar seg gjøre på egen hånd, kan det bli vanskelig å unngå tilleggsvansker.

Den hjelpa en eventuelt får forandrer ikke på de nevrologiske tilleggsvanskene (Asberger, ADHD, Tourette), men hjelp gjør utvilsomt at det er lettere å leve med vanskene. Det finnes tiltak som fungerer, men jeg har tro på at de må settes inn tidlig. En kan f.eks. utvikle sosial kompetanse fra tidlig alder. Det er spesielt viktig hvis barnet opplever utstøting eller ignorering, for da kan det reagere med å trekke seg fra sosialt samspill. De voksne må være oppmerksom på dette og veilede barnet. Jeg vet av erfaring at det er veldig varierende fra skole til skole hvordan dette blir fulgt opp. Mange skoler har KAT-kassen, men det er ikke alle som bruker den, muligens fordi det ofte er ufaglærte som faktisk utfører spesialundervisningen. Jeg har også opplevd lærere med spes. ped-kompetanse som faktisk har sagt ting som at siden eleven var sympatisk og samarbeidsvillig måtte diagnosen fra BUP være feil (minner mistenkelig om nevrodiversitet). Det varierer dessuten veldig fra skole til skole hvordan de takler mobbing. Det hjelper ikke at skolen følger et bestemt program eller at den har prosedyrer hvis disse ignoereres. Handling betyr alltid mer enn ord.

Det er viktig å oppmuntre til selvstendighet i løpet av tenårene. Det er ingen tvil om at foreldre har et hovedansvar for oppdragelsen og for å forberede barnet best mulig på voksenlivet, men jeg skulle ønske at det offentlige kunne spille litt mer på lag enn mange opplever. Jeg får med jevne mellomrom en mail fra foreldre som er bekymret for hvordan det skal gå med barna sine, enten de er tenåringer eller unge voksne. Jeg får også noen mailer fra mennesker som er der jeg var i 2010, godt voksne med en fersk NLD-diagnose. Jeg skulle gjerne gitt alle et håp om at det vil ordne seg, men det er ikke så enkelt. Det er faktisk et fellestrekk ved de lærerjobbene jeg har hatt at de krevde store spes.ped-ressurser og veldig gode kommunikasjons/forhandlingsferdigheter med elever og foreldre, men jeg fikk også klar beskjed om det var forventet at jeg klarte alt alene.

Læreryrket er greit nok hvis alt går på skinner, men det gjør det sjelden, og det er en god del lærere som enten blir sagt opp fordi det er «samarbeidsproblemer» eller fordi elever/foreldre opplever læreren som «vanskelig.» Det er også noen som slutter frivillig fordi de ser at de ikke får den støtten de trenger for å kunne fungere i jobben. Noen vil kanskje si at Henriette Høilund-Kaupang ga opp for tidlig. Hun sluttet etter to måneder, mens jeg kjempet for en plass i yrkeslivet i 14 år. Jeg forstod henne likevel godt da hun i 2013 skrev på NRK Ytring at man må være supermenneske for å holde ut som lærer.

Jeg har hele tiden antatt at det vil bli langt bedre for de som vokser opp i dag. Det var en studie ved Universitetet i Oslo for noen år siden som er relevant for NLDere også. Det dreide seg om høytfingerende autister, og studien viste at denne gruppa ikke klarte seg bedre som voksne enn de som antas å ha større utfordringer. Forskerne antok likevel at en ny studie om noen år vil gi et mer positivt resultat. Det er fordi tiltak i løpet av barndommen virker, og mange vil formodentlig klare seg bedre i framtida siden det er mer hjelp å få i dag.

Det forutsetter at de får hjelp. For oss andre er det viktig å prøve å fungere best mulig. Jeg har skrevet utførlig om det tidligere, og noe av det som hjelper meg er å tenke på at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom håp/fungering og trivsel. Jeg gjør ting jeg ikke liker fordi jeg vet at det vil hjelpe meg til å fungere bedre. Det er som de sier i reklamen: Det smaker tran, men det er det som funker.

Ballett som styrketrening for hjernen

Fra en mobilvideo jeg tok fra prøvene. Dette er storkene.

Fra en mobilvideo jeg tok fra prøvene. Dette er storkene.

Tenk deg at en danseinstruktør som skal undervise eller trene en skokk unger har blitt fortalt at noen av dem har NLD, autisme, ADHD og komorbide lidelser som angst og depresjon. En uerfaren instruktør vil kanskje fryktet det verste, for hva hvis en av dem får et ukontrollerbart raserianfall eller begynner å grine? Hvor mye kan en forvente?

Det er faktisk mye som tyder på at dans er noe av det beste barn med disse utfordringene kan drive med. Fysisk aktivitet har mange positive ringvirkninger, men dans er kanskje den beste medisinen for alt fra ADHD til depresjon. Dette er det tredje året jeg skriver om dans i desember fordi dattera mi danser ballett. Kick Dansestudio har en juleforestilling hvert år og jeg er derfor høyt oppe etter å ha sett resultatet av det hun har jobbet med hele høsten.

Jeg har tidligere fokusert på dans som en sosial aktivitet, og det faktum at dans utfordrer og utvikler hjernen, men studier viser også til at dans reduserer psykiatriske symptomer. Jeg er ikke en motstander av medisiner, men jeg er en motstander av unødvendige medisiner. Spesielt den typen som ikke virker. Det har de siste årene vært en del forskning på tidligere studier, såkalt metaforskning. Det er urovekkende mange som viser et nedslående resultat, for publikasjonsskjevhet er et stort problem i legemiddelindsustrien. Det betyr at negative resultater ikke blir publisert, med det resultatet at legene egentlig ikke kan føle seg trygge på at de har den informasjonen de trenger. Nye medisiner blir dessuten ofte sammenliknet med placebo, selv om det interessante er hvordan den nye medisinen fungerer sammenliknet med det beste som allerede er på markedet.

Dans fører nok ikke til at dysfunksjonen forsvinner helt, men det er mye som tyder på at denne medisinen er noe av det beste innen forebygging for en rekke tilstander. Det heter nevroplastisitet på fint, mens vi i et mer daglidags språk kaller det hjernens evne til å tilpasse seg nye situasjoner. Dette skjer ved at hjernen endrer koplingene mellom nerver og nerveceller. Dans bidrar til å stimulere denne veksten, og det er derfor noe en bør gjøre gjennom hele livet.

Jeg tror dans er løsningen for problemstillingen jeg innledet med også. Barn med diagnoser som ASD, NLD og ADHD både liker og trenger struktur. De forstår ikke alltid at andre tenker annerledes eller at andre opplever en bestemt situasjon annerledes enn de gjør selv. Det kan dermed fungere bra med regler. Fotball kan til sammenlikning være forvirrende, for det er mye improvisasjon der. Det er sjelden den nøyaktig samme situasjonen oppstår, samtidig som trenere og medspillere har veldig lav toleranse for overraskelser. Det er i ballett klare grenser for hva en skal gjøre og når en skal gjøre det. En vet at de andre må forholde seg til de samme reglene, og en kan forvente forutsigbarhet. Jeg synes ikke det er for strengt å minne barna på at de må godta disse reglene hvis de skal fortsette. Struktur og disiplin generelt er viktig på alle områder i livet.

Desember innebærer en god del stress, men den er likevel av det positive slaget. Jeg tenker tilbake på mine opplevelser fra idrett og fritidsaktiviteter i unge år, og det får meg til å sette ekstra stor pris på det dattera mi opplever. Det er ingen tvil om at fotball, friidrett og teater ikke var den store suksessen for min del, spesielt ikke det sosiale, men dattera mi har det bra både på og utenfor scenen/dansestudioet.

Det er flott å ha noen drømmer eller forbilder, og selv om de færreste strekker seg så langt som til Statens Balletthøgskole eller en annen tilsvarende utdanning, betyr nok årene på Kick Dansestudio langt mer enn litt moro et par kvelder i uka. Det kan for noen faktisk være avgjørende. Kanskje ikke alene, men sammen med andre tiltak tror jeg på dans som medisin. Jeg vil skrive litt om behovet for å tenke nytt i det neste innlegget.

Jeg feirer ungdommen

#I am able skrevet på papir i bokhyllla. Dette lille hjørnet av stua viser en av mine seire. Lesing og skriving har vært en utfordring siden barndommen.

Dette lille hjørnet av stua viser en av mine seire. Lesing og skriving har vært en utfordring siden barndommen.

Det er populært med måneder og dager som fokuserer på en enkelt sak, og det er mest fokus på disse dagene i USA. Mange vil huske den klart mest populære saken innenfor hovedstrømmen (manstream), Ice Bucket Challenge, som skulle øke kunnskapene våre om amyotrofisk lateralsklerose (ALS). April er Autism Awareness Month, mens 2. April er World Autism Awareness Day. Organisasjonen Talk About Curing Autism (TACA) har Jeans Day for Autism. Det fungerer sannsynligvis bedre i USA fordi arbeidslivet der er ganske formelt, og det er derfor i mange yrker forventet at en kler seg formelt. Jeg skrev om det i  Dongeri for autisme.

Det er vanskelig å få budskapet sitt ut, å utvikle den bevisstgjøringen en ønsker at folk flest har, og det virker også som at det stort sett er «menigheten» som markerer de ulike dagene. Det er derfor ikke nødvendig med flere dager i et mylder av dager, men jeg liker det positive fokuset i #IamABLE. DM Thomas Foundation for Young People feiret de unge den 19. September. De feiret unge mennesker som har nådd målene sine, overvunnet sykdommer, lært å leve uavhengige liv eller som har utvidet horisonten sin. Det er det alle ønsker for barna sine, er det ikke?

Dette er en langt mer generell feiring enn dager som dreier seg om f.eks. EveryWoman day, Alzheimer day, Aosmia Day (tap av luktesans) etc. Lista over saker med en dag inkluderer bl.a. World Hijab Day, Pig Day, og World UFO Day. Ja, disse dagene innebærer det du sannsynligvis mistenker. World Hijab Day oppmuntrer kvinner fra alle religioner til å gå med hijab, mens Pig day feirer grisen som et av våre tammeste og mest intellektuelle dyr. Jeg har vært fascinert av science fiction og astronomi siden tidlig barndom, og kan forstå den gleden mange føler 4. mai (Star Wars Day), 25.mai (Håndkledagen til minne om Douglas Adams) og 2. juli (World UFO Day), men når en tenker over at det er barn og unge som vokser opp med utfordringer mange ikke en gang vil vedgå er reelle, virker noen av disse dagene ganske trivielle. Jeg mener ikke å kritisere muslimer eller de som kjemper for at dyr skal få flere og større rettigheter, men jeg kan ikke nekte for at jeg finner noen av kampsakene en smule creepy.

Muslimske jenter kan velge å bli mer moderate, eller sågar bli ateiser, men tror du det er mulig å si at en ikke lenger vil ha en autismespektertilstand, NLD, ADHD eller Tourette syndrom? Jeg har møtt på den holdningen, både fra familiemedlemmer og fra veiledere i attføring, at jeg bare kunne ta meg sammen. Jeg trengte bare være som andre under jobbintervjuet, men det hjalp meg ikke seinere. Det har vært en del stunder der jeg gjerne skulle ha redefinert eller omskapt meg selv til noe flere kunne leve med, men sannheten er nok at det ikke er mulig uten hjelp. Jeg har truffet på noen, inkludert spes.ped-lærere, som formulerte seg som om sympatiske elever ikke kunne ha en diagnose («men han/hun ser jo så normal ut!»). Hvis noen liker deg kan du altså ikke ha en diagnose, og hvis du har en diagnose har du trukket taperloddet.

Mennesker med en avvikende nevrologi, populært kalt neurodivergence på engelsk, har en hjernefunksjon som skiller seg betydelig fra det som er normen i samfunnet. Det kan slå heldig ut, og det er grunnen til at noen få bedrifter/næringer gjerne ansetter asbergere. Det er imidlertid ikke normen. Jeg har jobbet med folk som har hatt noen av de trekkene det gjerne fokuseres på i dramaserier på TV.  Det er mennesker som kanskje aldri fikk noen form for tiltak i oppveksten. De færreste ser på dette som sjarmerende.

Jeg hadde aldri noen utfordringer når det gjaldt atferd. Jeg trodde i alle fall ikke jeg haddet det, men det har ikke vært lett å kommunisere. Jeg ble nok sett på som litt rar fordi jeg ikke var helt som de andre. Jeg fikk tilbakemeldinger av den typen da jeg var i attføring også. De ville jeg skulle gjøre det flertallet mente var normalt, men jeg har aldri vært typen som gjør ting fordi andre gjør det. Jeg vil likevel hevde at det er lurt å tilpasse seg litt, og det er grunnen til at en bør ha fokus på tiltak. Noen mener det ikke er noe galt med de som har f.eks. autisme, ADHD eller NLD. En kan derfor ikke bruke begrep som utviklingsforstyrrelse eller tilstand. Da blir det også meningsløst å snakke om tilrettelegging eller noen form intervenering.

Jeg vil likevel feire de som klarer noe de ikke klarte tidligere. Når det gjelder mine seire er jeg veldig fornøyd med at jeg ble ganske flink til å lese og skrive. Begge ferdighetene var problematiske gjennom hele skolegangen, og jeg sliter den dag i dag med for lav hastighet, men ble ganske flink likevel. Det neste store målet mitt er at ferdighetene skal bli gode nok for et forlag. Veien fram har vært lang, og  den er langt fra over, men jeg er ganske optimistisk. Det er et par dager på etterskudd, men jeg feirer i dag de mange barn og ungdom som utvider sine egne grenser. Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Ingen av oss er diagnosen vår. Vi er langt mer, og det bør vi fortelle omgivelsene våre.

#IamABLE

Gi blaffen!

Grafitti fra under grinn: følg drømmen ikke strømmen

Det tok mange år før jeg lærte å gi blaffen.

Jeg har skrevet mye om nevrodiversitet. Dette er et positivt syn på annerledeshet som har fått stadig mer støtte de siste årene. Spørsmålet en prøver å besvare er om utviklingsforstyrrelser er feil/avvik eller om det er en forskjell, innenfor en naturlig  genetisk variasjon. Tanken er at de som har en atypisk nevrologi ikke skal gjøre noe for å tilpasse seg. Det er samfunnet som skal rydde plass for dem. Nevrodiversitet innebærer altså at det ikke er noe galt med de som har f.eks. autisme eller ADHD. Behandling og/eller tilrettelegging er derfor unødvendig. Det hadde vært fantastisk hvis det var så enkelt, men jeg synes ikke det er realistisk.

Jeg hadde en spes.ped-kollega for noen år siden som mente at en elev han hadde en til en undervisning med ikke kunne ha den ADHD-diagnosen denne nettopp hadde fått fra BUP. Begrunnelsen var at eleven var sympatisk og flott å arbeide med. Betyr det at barn med en diagnose ikke kan være flotte? Det hørtes mistenkelig ut som nevrodiversitet. Det er sikkert en del av disse barna som ikke ønsker noe annet enn å være som alle andre. De vil ikke skille seg ut, men det er også noen som er klar over at de er unike og som ikke har noe ønske om å tilpasse seg. De vil ikke bli mer normale. Det er en flott innstilling.

Begrepet nevrodiversitet høres bra ut, men jeg tror ikke det er den holdningen de fleste møter. Den tidligere kollegaen min reflekterte tydeligvis ikke over de utfordringene denne eleven hadde. Det var sannsynligvis en grunn til at det var nødvendig å ta eleven ut av klasserommet, men hvis en har den holdningen at barn med ADHD eller autisme ikke kan ha humoristisk sans eller være sympatiske, vil en sannsynligvis ikke forberede dette barnet på det som kommer seinere. Da har skolen sviktet. Det er noen ganger foreldrene som svikter.

Jeg hadde som lærer elever med søvnproblemer og nedsatt apetitt, en bivirkning av ADHD-medisin. Foreldrene løste det ved å la barnet ha kabel-TV på rommet sitt. Tror du barnet møtte uthvilt og rasjonell på skolen? Dette er ikke et for eller mot Ritalin-innlegg, men en må være klar over at det er kraftige saker. En artikkel i The Guardian fra 2006 sa at det hadde vært 51 dødsfall forårsaket av Ritalin i USA siden 1999, og det tallet er sannsynligvis langt høyere i dag. Det kommer nok av at en må ha en stadig høyere dose for å få samme virkning. Det er dessuten vanlig med bivirkninger som søvnproblemer, nervøsitet, nedsatt apetitt, smerter, økt hjertefrekvens og tics. Det bør ikke være en lett avgjørelse, men jeg har inntrykk av at Ritalin ofte blir foreslått bare for å prøve, fordi det er billigere enn andre alternativer (f.eks. atferdsterapi og kosthold).

Hva er så normalt og  hva må du gjøre for å bli vurdert som normal? Mange blir vurdert som normale hvis de blir stille, altså at de er en del av mengden. Hvor stort avvik kan samfunnet takle? Forskeren Lars Grue snakker om normalitet i dette intervjuet på khrono.no. Han mener at normalitet for mange dreier seg om gjennomsnittet. Det normale er å være en del av mengden, ikke skille seg ut, men det normale er faktisk variasjon. Mange har en idé om at det er normalt å være pen, men de færreste kan leve opp til det vi tror er gjennomsnittet.

Hvis det normale er å være forskjellig burde dette være gode nyheter for alle som har diagnoser som autismespektertilstander, NLD, ADHD og Tourette syndrom. Det er likevel ikke så enkelt, for alle har sin egen definisjon av normal, samtidig som mange vil være den utvalgte som blir beundret. Det gjelder de usynlige handikappene også. Jeg har i tidligere innlegg omtalt de fiktive skikkelsene Doctor House, Spencer Reid fra Criminal Minds og Zack Addy og Temperance Brennan fra Bones. Dette var skikkelser som på overflaten hadde mye av det majoriteten ønsker. Alle var lynende intelligente, pene og tilsynelatende vellykkede. Brennan og til dels House hadde ikke problemer med å tiltrekke seg andre mennesker seksuelt, men dette var ikke nok. Spencer Reid var kanskje den som var mest tilfreds, men ingen av dem så ut til å være lykkelige. De klarte seg fordi de var en suksesss i arbeidslivet, og kommuniserte bra nok med de nærmeste medarbeiderne, men de hadde vanskelige liv. Jeg er ikke overbevist om at virkeligheten er lettere.

Det vi kan lære av dette er kanskje at normalitet ikke er så viktig at det bør gå på bekostning av alt annet. Jeg er derfor litt enig med nevrodiversitet-leiren. Vi bør ikke stresse med å bli alt det samfunnet vil vi skal bli. Jeg fikk ikke diagnosen før jeg hadde passert 40, og hadde i alle år før den tid prøvd å tilpasse meg. Jeg klarte det aldri, for jeg kunne ikke være det andre ville jeg skulle være. Jeg skulle ønske jeg kunne være den kunnskapsrike nerden Spencer Reid fra Criminal Minds eller Grissom fra CSI, og samtidig ha suksess i arbeidslivet. Det er ikke lett å falle utenfor i et samfunn som uttrykker et fullkomment hat mot alle som ikke bidrar. Det var ingen som ryddet plass for meg og jeg er derfor skeptisk til tanken om at samfunnet skal stå for all tilpasningen. Det skjer bare ikke.

Jeg beklager at jeg ikke tok flere av de valgene jeg ønsket selv, uten å tenke på andre. Jeg prøvde å passe nok inn til at jeg fikk jobbe, men strategien var ikke alltid effektiv. Det var ikke så stor aksept for annerledeshet som mange tror det er. Det fungerer sikkert bra hvis du har de rette evnene, enten det dreier seg om akademia, kunst eller tekniske fag. Da kan det hende at kolleger godtar at en sosialt er litt annerledes. Jeg tror likevel det er sunt å drite i hva andre mener.

Jeg er mindre opptatt av andre i dag. Jeg er mer opptatt av å fungere. Det er ikke så viktig om andre inkluderer meg i majoriteten, den delen av befolkningen de godtar og som de klassifiserer som normal. Jeg er kanskje mer forskjellig enn feil, men i en verden som ikke takler annerledeshet tok det lang tid å finne det ut.

Les også Et stigmatiserende samfunn

Et stigmatiserende samfunn

Det er populært å være litt annerledes i dag, men det er fremdeles vanskelig å gå sine egne veier. Foto: Smarnad via freedigitalphotos.net

Det er populært å være litt annerledes i dag, men det er fremdeles vanskelig å gå sine egne veier.
Foto: Smarnad via freedigitalphotos.net

Jeg har to blogger. Jeg skriver hovedsakelig om NLD, autismespekteret, ADHD og komorbide lidelser her på skriveloftet, mens jeg gir uttrykk for meninger i ulike samfunnsspørsmål på Frihetens pris. Noen ganger møtes nok de to bloggene, og det skjer kanskje i dette innlegget.

Journalist og sosiolog Ann Cathrin Andersen skrev nylig kronikken Intoleransen som gjør barn syke på NRK Ytring der hun uttrykte noen veldig populære meninger. Jeg er enig i kritikken av Ritalin og andre typer medisin for ADHD, for den hjelper ikke alle, spesielt ikke de som ikke har ADHD. Hun anklager samfunnet for intoleranse, men jeg vil hevde at en «alle er innenfor en naturlig variasjon-argumentasjon» er like intolerant og skadelig, selv om jeg er enig i at samfunnet ikke godtar de som er annerledes. Det er derfor jeg er skeptisk til de som mener det motsatte, og det er en del av dem.

Andersen kommer inn på at det er flere gutter enn jenter med ADHD (dobbelt så mange gutter enn jenter ifølge Folkehelseinstituttet), men autisme kan være en mulig delforklaring på denne forskjellen. Det er nemlig mange jenter med f.eks. Asberger syndrom som ikke får diagnosen. Noen får den aldri, mens andre får den i voksen alder. Jenter er generelt roligere enn gutter og mer opptatt av kommunikasjon enn gutter, noe som kan skjule utfordringene til en viss grad. Det gjelder både Asberger syndrom og ADHD. Gutter blir lagt mer merke til, men det er store muligheter for feildiagnostisering. Det er fordi det er betydelig overlapping mellom diagnoser. Autismespekteret er relevant fordi denne tilstanden kan forveksles med ADHD.

Kronikken insinuerer at ADHD egentlig ikke finnes, at diagnosen blir satt på manglende grunnlag. Jeg føler at hun beveger seg inn i farlig territorium, for konsekvensene ved å ta et feil valg kan bli veldig alvorlige. De nevnte fellestrekkene berører i alle fall NLD, autismespekteret, ADHD og PTSD. Det er en sterk arvelig faktor i de tre første, og en kan derfor vente å finne flere tilfeller i samme familie, mens PTSD er resultat av traumer. Det er dessverre veldig stigmatiserende med diagnoser. Det burde ikke være det, men Andersen har et poeng i at det er mye intoleranse. Hun har sikkert de beste intensjonene, men et forsøk på å fjerne diagnosen er neppe en bedre løsning. Jeg tror svaret er mer forskning, en vilje til å gå inn i en utredning med et åpent sinn, og dermed unngå å presse alle inn i et begrep vi kaller normal. Konsekvensen av å fjerne diagnosen, som Andersen foreslår, blir at barnet ikke kan regne med noen form for tiltak i skolen eller hjelp fra NAV seinere. Når det er sagt vil jeg likevel hevde at definisjonen av normal er tvetydig og subjektiv, men sånn jeg ser det er ADHD allerede godt innenfor.

Det foregår mye spennende forskning og det er studier innen både NLD, autisme og ADHD som mener å ha påvist forskjeller i hjernen sammenliknet med nevrotypiske hjerner. Det tyder på at dette hører inn under nevrologi og ikke psykiatri. Disse tilstandene har noen psykiatriske tilleggsvansker, men hoveddiagnosen er ikke psykiatrisk. Tenk deg at du har overlevd ei bilulykke eller at du går gjennom langvarig sykdom som kan ta livet av deg. Det er ikke overraskende hvis du får angst og/eller depresjon. Betyr det at du er en psykiatrisk pasient? Jeg synes ikke det, og jeg synes ikke at barn med NLD, autisme eller ADHD er det heller. PTSD er annerledes. Det har alt med omgivelsene å gjøre. Det dreier seg ikke om gener eller en medfødt hjernestruktur, men hvis en blander kortene er veien åpen fra autisme til ADHD til overgrep. Hvis det er mulig for f.eks. ansatte i barnevernet å ta den vurderingen uten at noen stiller spørsmål ved konklusjonen må en være veldig sikker på en kan forsvare begrunnelsen.

Når jeg sier at Andersen gir uttrykk for populære meninger snakker jeg om nevrodiversitet, for det er det jeg oppfatter som hovedtanken hennes. Hun mener vi må utvide grensen for hva samfunnet vurderer som normalt, og hun gir samtidig inntrykk av at det er et sneversynt samfunn som ligger bak den store økningen i ADHD. Hun hevder bl.a. at ADHD er nesten ikke-eksisterende i Frankrike, og det skal være fordi de er mer tolerante der. Det er vanskelig å fastslå nøyaktig hvor mange som har ADHD, men en fransk studie fra 2011 tallfestet det til 3,5-5,6 prosent. Det er på norsk nivå. Dette samsvarer med forskning som tallfester den globale prevalensen til 5,3-7,1 prosent. Hvis det er lavere noe sted kommer det sannsynligvis av at det er mange som ikke får hjelp.

Feildiagnostisering er et alvorlig problem. Jeg har i tidligere innlegg referert til amerikanske studier som viser at mange barn med ADHD hadde autisme. Det betyr ikke enten eller, for mange kan ha begge, men det er ikke sikkert at hoveddiagnosen bør være ADHD. Det er mange lidelser som har en del fellestrekk, og feil diagnose kan forverre situasjonen. Konsentrasjonsvansker eller forstyrrende atferd kan like gjerne komme av angst eller allergier, og da helper det lite med tunge medisiner. Jeg hadde gjerne sett at flere uttrykte et ønske om mer kunnskap, for det er mye som tyder på at utviklingsforstyrrelser kan skilles klart fra PTSD. Det er kjent at kromosomfeil (f.eks. 15 q13.3-mikrodelesjon eller 16 q24.3 mikrodelesjon) forekommer ofte hos mennesker med autisme eller ADHD. Hvis vi lar forskerne jobbe videre med dette, kommer de kanskje fram til en løsning som ikke innebærer anklager om overgrep og omsorgssvikt. Vi bør oppmuntre til mer presise diagnoser, for det er ingen tvil om at andre tiltak enn medisin er veldig effektive. De er derimot dyrere og langt mer krevende enn medisiner.

Jeg er enig i at barn som ikke passer inn ikke er syke, samtidig som det ikke hjelper alle å bare late som at de er en del av majoriteten. Det er mange barn med en atferd mange vil definere som litt uvanlig, og jeg skulle ønske at majoriteten kunne forstå hvordan det er å leve i sonen mellom normalitet og stigma. Jeg har ikke tro på at det skal skje med det første, men jeg håper i det minste vi slipper flere insinuasjoner om at barn med ADHD enten ikke trenger hjelp eller at de har blitt utsatt for overgrep, altså at de har PTSD. Den forrige som ikke ville holde andre muligheter åpne var politikeren Inga Marte Thorkildsen. En kan undre seg over hvor nyttig det er å avslutte en utredning før den har startet. Hvem er den holdningen nyttig for? Det er faktisk en intolerant holdning, og jeg tror den vil skape flere vanskjebner.

Jeg har litt erfaring med NAV og helsevesenet, og vet en del om hvilke forventninger de har til mennesker som blir inkludert i samfunnets definisjon av normal. De fleste i hjelpeapparatet må prioritere, og vil avslå søknad om hjelp hvis det åpnes opp for det.

Medisin hjelper for en del, men det er mange andre tiltak en kan prøve. En ting er i alle fall sikkert, medisiner alene er ikke nok. Jeg viser til ADHD Norge for mer informasjon. Der er det bl.a. informasjon til foreldre og lærere.

Prevalence of attention deficit hyperactivity disorder and associated features among children in France

Lykken er å vente på godteri

Bilde av skyer. Skyer kan være fristende marshmallows eller cotton candy.

Skyer kan være fristende marshmallows eller cotton candy.

Jeg har i noen innlegg uttrykt en viss skepsis til det jeg ser på som en iver etter å medisinere barn, spesielt de som har ADHD. Jeg har også vært inne på at det er mange som har ADHD-trekk sammen med bl.a. lærevansker, motoriske vansker, atferdsforstyrrelser og tics. Dette kan innebære at barnet har både ADHD og NLD og/eller autisme. Det er ikke alltid lett å avgjøre hva som er hoveddiagnosen.

ADHD har den fordelen at tilstanden kan behandles med medisiner, men det blir for enkelt å tro at det er nok. Jeg har sett en del barn som ikke hadde klart seg uten medisiner, men jeg har også sett noen milde tilfeller der det kanskje hadde vært fornuftig å prøve alternativer først. Samme om en velger medisiner eller ikke kommer en ikke utenom kognitiv atferdsterapi. Det er problematisk her i Haugesund fordi sykehuset ikke har dette tilbudet. Det er dermed en forventning om at medisinene, sammen med eventuelle tiltak fra PPT og skolen, er tilstrekkelig.

Sykehuset i Stavanger tilbyr derimot kognitiv terapi. Les om det på Helse Stavangers hjemmeside. Dette bygger opp til et spørsmål om fristelser: Hvor lenge klarer du å vente på en belønning? Psykolog og daværende professor ved Stanford University, Walter Mischel, utførte Marshmallows testen på slutten av 1960-tallet. Testen gikk ut på at 4 år gamle barn fikk valget mellom én marshmallow eller to hvis de var villige til å vente en kort periode (15 minutter). Den voksne som administrerte testen gikk ut av rommet, men etterlot ei klokke barnet kunne ringe med hvis det valgte den minste belønningen.

Da de fulgte disse barna opp noen år seinere fant de at de som var villige til å vente på belønningen generelt gjorde det bedre på skolen og i livet. Det betyr ikke at en kan forutsi hvem som klarer seg, men det tyder på at selvkontroll fra en tidlig alder er viktig hvis en skal oppnå suksess seinere. Det interessante med studien var det barna gjorde mens de ventet. De som klarte å vente satt ikke i ro mens de stirret på belønningen, men hadde en strategi for å klare den vanskelige oppgave. Noen fantaserte om at belønningen var skyer, noen vandret rundt i rommet, og andre snakket høyt til seg selv. Dette er ferdigheter som kommer inn under eksekutive funksjoner, eller en «persons evne til problemformulering, planlegging og gjennomføring. Eksekutive funksjoner er en forutsetning for tilfredsstillende fungering i forhold til andre mennesker og i arbeidslivet» (Store norske leksikon).

Den gode nyheten er at dette er ferdigheter som kan trenes. Det er ikke sånn at løpet er kjørt hvis en får en ADHD-diagnose. Nesten alt barn gjør dreier seg om å utvikle disse ferdighetene. Da jeg var lærer brukte jeg Simon Says eller hangman som en belønning mot slutten av engelsktimen. Jeg bruker spill som en bevisst strategi for å lære dattera mi noen av de reglene hun må kunne. Hun liker brettspill som sjakk, Munchkin og Betrayal at House on the Hill. Det er viktig å følge med i spillet, for regler og betingelser forandrer seg. En må også godta at andre bevisst saboterer og gjør det vanskeligere for deg å vinne. Det er viktig for alle å lære seg å ta ansvar, og forstå sammenhengen mellom handlinger og konsekvenser. Dette er et område der barn med ADHD trenger øvelse. Dette koster mer enn medisiner, men det er det som gir resultater.

Jeg er også opptatt av at barn skal lære å forsvare seg selv, å være sin egen advokat. Jeg var inne på det i innlegget Selvtillit gjennom å akseptere seg selv. Jeg var bl.a. inne på etnisitet, men det gjelder like mye den annerledesheten autisme og ADHD er. Det er ikke alltid det er lett å være tålmodig når andre ikke forstår. Det er mange som tror at siden de har hatt et og annet tilbakeslag i løpet av livet, så forstår de alt om hvordan det er å være annerledes i en verden som ikke aksepterer annerledeshet. Det nytter ikke å bli sint på alt og alle, og det er en viktig lærdom. Jeg skulle ønske det offentlige hadde et bedre tilbud til alle barna, for det er effektivt med kognitiv terapi.

Marshmallow experiment

%d bloggere like this: