RSS Feed

Category Archives: Personlig

Mindre alene sammen

Bilde av reklameplakat for TV-aksjonen. Jeg vil ha et mer inkluderende samfunn, men vi må være klar over at mange som får hjelp blir sviktet.

Jeg vil ha et mer inkluderende samfunn, men vi må være klar over at mange som får hjelp blir sviktet.

Jeg har sett en del plakater på Facebook og i gågata de siste dagene. Det er reklame for NRKs årlige innsamlingsaksjon, som i år ble gitt til Kirkens Bymisjon. Jeg kan forstå fokuset de har i denne aksjonen, for Kirkens Bymisjon er kjent for å arbeide med mennesker som vet hvordan det er å stå utenfor. Jeg sitter likevel med en nå igjen-følelse. Les brosjyren i pdf.

Hva vil det si å skape et varmere og mer inkluderende samfunn? Det dreier seg ofte om mennesker som er uføretrygdede, har rusproblemer, og/eller så lav inntekt at de hverken har penger til mat eller bolig. Kirkens Bymisjon sier i brosjyren Bli med at alle skal få muligheten til å delta i et inkluderende samfunn. Det er prisverdig det Kirkens Bymisjon prøver å få til når de bl.a. foreslår møter på tvers av generasjoner og kulturer. Da skaper de rett og slett et bibliotek av mennesker, der en låner bøker ved å avtale en samtale. Det kan fungere på et privat nivå i det minste.

Det er likevel et men. Kirkens Bymisjon er som navnet antyder en kristen organisasjon, og de har dermed et mandat til å hjelpe de svakeste i samfunnet, men jeg mener at kirken har en lang historie i å nedpriotere familien. Jeg har skrevet en god del om barnevernet fordi det er en tanke i Norge om at vi ikke trenger å hjelpe de som får hjelp. Det er ingen som spør seg om barnevernet griper inn i de rette sakene, eller om det er behov for en reform. Det er mange advokater og psykologer som mener at det er behov for å hjelpe barnevernet til å gjøre den jobben det er meningen at de skal gjøre. Samfunnet kan bruke ressursene bedre uten nødvendigvis å øke dem, men så lenge ingen ser behovet for forandringer, skjer det heller ingen ting.

Det er mange som opplever at kommunene svikter dem, ikke minst når det gjelder spesialundervisning. Det hadde kanskje ikke betydd så mye fra eller til om fylket eller staten overtok noen av de lokale tjenestene, men det er i alle fall mange kommuner som ikke gjør en spesielt god jobb. Det er nettopp derfor jeg maser om en reform av barnevernet. Tilsyn fra Fylkesmannen ender som regel med avvik. VG skrev i april i år om at 44 kommuner ikke hadde ført tilsyn med 3 av 4 barn i fosterhjem. Les mer.

Det er liknende overskrifter når det gjelder tilbudet til psykisk syke, utviklingshemmede, og minoriteter (også 2. og 3. generasjon nordmann). Det er studier som viser at søkere med et «unorsk» navn har langt dårligere sjanse til å bli innkalt til et jobbintervju. Dette har vært kjent i mange år uten at noen reagerer. Det skjer jo ikke med dem.

Jeg har nonverbale lærevansker og kjenner meg igjen i beskrivelsen til ei 20 år gammel jente på nettstedet ung.no: «Jeg har Asberger syndrom. Opplevd mye mobbing og utestengelse i barndommen. Senere mye ensomhet, isolasjon, kritikk og avvisning…..» Det er ikke lett å vokse opp som annerledes, og det inkluderer de såkalt høytfungerende. Jeg var inne på motivasjon i et innlegg nylig. Det er ikke så lett å overbevise eller inspirere mennesker som ikke allerede har en indre motivasjon, og det er ganske åpenbart at mange kampanjer ikke trykker på de rette knappene. Da kan det fort bli sånn at noen ovenfra nærmest pålegger oss å være inkluderende.

Jeg er ikke mot denne aksjonen på noen måte, men det krever langt mer enn noen millioner kroner. Jeg er mer imponert over handling. Regjeringen har tradisjon for å gi en sum til TV-aksjonen, men jeg vil heller ha myndigheter som forplikter seg til å hjelpe. Jeg vil derfor ikke ha penger eller verbal støtte til mennesker med hull i CV’en. Jeg vil ha et samfunn som faktisk bryr seg om innbyggerne, et samfunn der det faktisk lønner seg å være sympatisk. Det er mange som har prøvd å passe inn, å gjøre det som kreves for å bli inkludert. Det er et stressende liv som sliter mange av oss ut.

Reklamer

Demokratiet som forsvant

Karl Johan med Stortinget og Slottet. De to største symbolene/representantene for makteliten vi har i Norge. En kan undre seg over hvor utøvende den utøvende makta virkelig er.

De to største symbolene/representantene for makteliten vi har i Norge. En kan undre seg over hvor utøvende den utøvende makta virkelig er.

Jeg har prøvd i en rekke innlegg å vise til at Barnevernet har behov for en reform, og har vist til advokater, psykologer og sosionomer som mener det samme. Jeg har ikke funnet noen god statistikk som virkelig tydeliggjorde dette behovet kort og konsist, men det dukket opp en artikkel på Facebook i dag som kanskje gjorde jobben. Den er fra april i år og viser situasjonen som den var ved utgangen av 2017. Les mer på NRK.

Den viser hvor mange Barnevernet har overtatt omsorgen for i antall og prosent. Det totale tallet for hele landet var drøye 9 000 barn eller 0,8 prosent. De fem som topper lista (3,9-6 prosent) er små kommuner i Trøndelag, Nordland og Finnmark. Jeg har ikke tro på at foreldre nordpå, eller i små kommuner, har dårligere omsorgsevne enn resten av landet. Vi må være klar over at loven gir sterke føringer. Den sier at Barnevernet skal prøve ulike tiltak før en omsorgsovertakelse er aktuelt. Hvis vi antar at det har blitt gjort i alle kommunene ser det altså ut som at det er store geografiske forskjeller.

Jeg tror det blir for enkelt å si at de geografiske forskjellene handler om at foreldrene ikke er skikket til å oppdra barn i den nordlige halvdelen av landet. Det kan imidlertid forklare en del hvis etaten ikke har god nok kontroll med kvaliteten på tjenestene de tilbyr. Det som gjelder i Sveio i Hordaland bør gjelde i Evenes i Nordland også, men det prosentvise tallet er 20 ganger høyere i Nordlandskommunen. Jeg kjenner ikke sakene, og kan ikke kommentere om de gjorde de rette avgjørelsene eller ikke, men det store gapet er påfallende nok til at myndighetene bør stille seg selv noen spørsmål. Barne- og likestillingsminister, Linda Hofstad Helleland, sa nylig i et intervju at norsk barnevern er verdensledende når det gjelder å beskytte barn mot vold.

Det som bør bekymre er mangelen på kontroll og innsyn. Vi har sett det når det gjelder institiusjonene, både private og offentlige. Når fylkesmenn har tilsyn rapporterer de som regel avvik, og det dreier seg ofte om ulovlig tvang og for lite kjennskap til loven. Helsetilsynet oppsummerte et landsomfattende tilsyn for tre år siden og konkluderte med at barn i fosterhjem ikke fikk den oppfølgningen av barnevernstjenesten de hadde behov for. En rapport fra NTNU viste samme år at flertallet av psykisk syke i barnevernets omsorg ikke hadde fått behandling de siste 3 månedene. Nå var ikke Linda Hofstad Helleland minister mens dette kom fram, men det er lite som tyder på at noe har forandret seg radikalt. Jeg tillater meg derfor å stille spørsmål ved hvor opptatt regjeringen er av å gjøre jobben rett. Ja, de redder kanskje noen barn fra skadelige situasjoner, men uten noen form for innsyn er det umulig å vite når skadene oppstod, før eller etter omsorgsovertakelse.

Professor i statvitenskap, Tore Hansen, uttalte nylig til NRK at han fryktet for demokratiet. Saken gjaldt en konflikt mellom ledelsen i Osloskolen og byråd Inga-Marthe Thorkildsen. Argumentet var at politikeren måtte vinne konflikten; ikke fordi hun hadde rett, men fordi noe annet ville vært uholdbart. Jeg har forøvrig hørt det samme argumentet brukt i barnevernssaker. Barnevernet må vinne, ikke fordi det er det beste for barnet, men fordi noe annet hadde skadet systemet.

Jeg har slitt lenge med å forstå hvorfor det er så få som bryr seg, enten det gjelder Barnevernet eller skoler som har en håpløs dårlig kvalitet på spesialundervisningen. Dette gir plutselig litt mening. Demokratiet fungerer på den måten at politikerne tar avgjørelser, og ansatte i embetsverket skal iverksette politikken. De kan varsle om det de mener er en uholdbar situasjon, men de skal ikke blande seg inn i politikken. Et varsel fører bare til handling hvis politikerne er villige til å gjøre noe med problemet. Jeg tror mye av fagfolks kritikk av Barnevernet nettopp dreier seg om demokratiet. Hvis det er viktigere å opprettholde et system som ikke klarer å levere de tjenestene politikerne har bestilt, enn å sørge for at alle kommunene får den samme kvaliteten, har vi da et demokrati? Politikerne uttaler seg jevnlig om Barnevernet, men de beskriver de tjenestene de har bestilt, ikke de varierende tjenestene vi har fra kommune til kommune.

Det er noe creepy over et land som til stadighet blir beskyldt, og dømt, i saker om brudd på menneskerettigheter, mens folket tenker at det skjer jo ikke med dem. Noen mener at demokratiet forsvinner hvis Inga-Marthe Thorkildsen taper en konflikt. Det har vært nedadgående ganske lenge, for det norske demokratiet tåler åpenbart ikke innsyn.

Homofile uten selvtillit

Forfatteren J. K. Rowling sa for noen år siden at Albus Dumbledore fra Harry Potter-bøkene var homofil. Hun gjorde det fordi hun var redd for å bli stempel som en forfatter uten mangfold i bøkene sine. Det ble deretter et krav om at nye filmer måtte vise en Dumbledore som levde åpent som homofil. Det ble derfor uttrykt skuffelse da regissøren sa at det ikke kom til å skje i Fantastic Beasts: The Crimes of Grindenwald. Avisa The Guardian spurte tidligere i år Why can’t they just let Dumbledore be gay?

Jeg lurer på hvorfor han skal være homofil. Det var absolutt ingenting som tydet på det i bøkene, så hvorfor skal vi forandre på det fordi det passer med det målet noen har? Rowling hadde muligheten da hun skrev bøkene, og de som i etterkant har vist til tegn de mener å ha funnet i bøkene, har i beste fall forsterket Hollywoods mest brukte stereotyper. Jeg ble klar over en ny sak i dag, og mange stilte det samme spørsmålet. Hvorfor kunne ikke skaperne av Sesame Street la Bert og Ernie være homofile? Jeg spør igjen hvorfor.

Bert og Ernie var to mannlige figurer som bodde sammen. Jeg har alltid sett på dem som to gode venner (roommates). Jeg antar at det er akseptabelt for venner av samme kjønn å bo sammen uten at vi reduserer dette til seksuell identitet? Bert og Ernie var en fin beskrivelse av vennskap, og siden en av dem er litt mørkere i huden, viste serien også at hudfarge ikke trenger å skille oss. Det er en god del irriterte fans nå etter at Sesame Street avviste at det var et homofilt par. Jeg undrer meg over hvorfor voksne fans av et barneprogram har så sterke meninger om dette. Hvorfor er det viktig at to gode venner, som ikke viser noen andre indikasjoner på homofili enn at de bor i samme hus, må være homofile?

Det er nesten som at de har store problemer med selvtilliten. Alt handler om dem, og det er ikke lenger nok å respektere rettighetene deres. Det er vanskelig å forstå det, men det virker på meg som at mange vil overflødiggjøre begrepet toleranse. Ordet innebærer at vi fokuserer på to ting samtidig. Det betyr for det første at vi aksepterer avvikende syn. Noe annet hadde vært utenkelig, for intoleranse betyr at en er uvillig til å leve med andres meninger og holdninger. Det er kanskje noen som nærmer seg når de ikke klarer å akseptere uenighet, og samtidig respektere motparten. Det skal sies at toleranse er så vanskelig at det kanskje aldri har vært noe samfunn som lyktes helt.

Hvorfor skal jeg bry meg om dette når jeg hovedsakelig skriver om NLD, ADHD og Asberger syndrom? Jeg har registrert at en del Facebook-grupper støtter ulike saker uten at det alltid er så gjennomtenkt. Mye av støtten. og oppfordringer om å støtte, er nok ikke basert på logiske resonnement. Det er mange i dag som oppdrar barn til å tro at hudfarge, seksuell identitet og funksjonsnedsettelser ikke betyr noe. Verden kommer til å rydde plass for dem uansett. Det er forskjell på å fortelle barn at det er sånn verden bør være, og at det er sånn verden er. Sannheten er at mange vil oppleve en motgang de ikke er forberedt på, nettopp fordi de ikke så det som en mulighet. Det krever mye å være annerledes, å innrømme det for seg selv og andre, å forsone seg med det i den utstrekning at en ikke lenger kjemper mot den en er eller ønker å være. Det krever selvtillit.

Det må faktisk være lov å være annerledes uten at en med det skal bli tvunget til å være annerledes på en måte som samfunnet for tiden foretrekker. Det er et prosjektt jeg kan støtte.

Sesame Street disputes writer’s claim that Bert and Ernie are gay

De rette spørsmålene

Rey-dukke. Rey viderefører Jedi-filosofien i Star Wars-universet, men den lærer oss ikke å passivt la ondskap ta over mennesker og verden.

Rey viderefører Jedi-filosofien i Star Wars-universet, men den lærer oss ikke å passivt la ondskap ta over mennesker og verden.

Jeg ser mange saker i sosiale medier som jeg aldri kommenterer, både fordi de noen ganger mangler direkte relevanse til det jeg skriver om, og fordi jeg prøver å unngå den tendensen vi alle har til å tro at andre bryr seg om hva vi mener om saken. Jeg har imidlertidig sett et par saker denne uka som illustrerer poeng jeg har gjort tidligere.

Jeg har skrevet om at forvirring rundt seksualitet er relativt normalt i oppveksten, og når en i tillegg har symptomer vi kjenner som NLD, ASD og ADHD er det ikke til å unngå at en føler seg litt utenfor. Det er mange som skiller seg ut, som er annerledes, og det er ikke lett å takle i en periode der en vil tilhøre. Det kan få en til å spørre om det er noe galt med den en er, og når samfunnet forteller dem at de kan være den de ønsker å være, høres det sikkert ut som en løsning. Det står sågar i skolebøkene på grunnskolen at legning dreier seg om et valg. Det er ikke lenge siden det ble sett på som en veldig fordomsfull påstand. Jeg er skeptisk til de som hevder at barn helt ned i barnehagealder er trygge på at de ble født i feil kropp eller at de er homofile. Det er ikke så opplagt, og det blir å legge hele ansvaret på barna.

Jeg tror det er mange som forventer at livet skal bli lettere, men dette blir som å gi vekk svaret uten å vise hvordan en kom dit. En lærer ikke noe av det. Et barn som føler seg annerledes må gjennom en lang prosess der en stiller de rette spørsmålene, og jobber seg fram til de rette svarene. Det tar tid. Den første saken jeg hørte om var en ni år gammel gutt som begikk selvmord fire dager etter at han kom ut som homofil, og den andre dreide seg om en ti år gammel gutt som måtte sy flere sting etter å ha blitt banket opp. Han ville ikke forsvare seg, og ble hyllet som en helt for denne uttalelsen: «It’s not the Jedi way.» Skuespilleren Mark Hamill, kjent for rollen som Luke Skywalker, hørte om mobbesaken i California, og mente at gutten hadde vist bemerkelsesverdig mot og visdom.

Dette er veldig forstyrrende. Den unge Star Wars-tilhengeren misforstod Jedi-filosofien, for det stemmer ikke at heltene i filmene ikke brukte vold. De måtte det for å bekjempe de onde kreftene. Det var de voksne som sviktet i de to sakene. Barn trenger ikke omsorgspersoner hvis de klarer seg selv fra dag én, men vi vet at det tar mange år å utvikle sunn fornuft. Noen klarer kanskje aldri å ta de rette valgene. Jeg har også skrevet mye om self-advocacy, som de kaller det på engelsk. Det innebærer selvstendighet og at en kan kjempe sine egne slag. De barna som mobbet var skyldige, men jeg er ikke enig med de mange i sosiale medier som bare fokuserte på hvor intolerante mobberne var. Hva med de voksne? Det spiller ingen rolle hva en mener om homofili. Foreldre må gjøre det klart overfor sine egne barn at det er uakseptabelt å bruke det mot noen.

Jeg tviler ikke på at begge de to guttene hadde det fælt, men jeg lurer på hvor forberedt de var, hvor mye de hadde snakket om dette hjemme. Det har alltid vært nødvendig å gi barn ei verktøykasse de kan bruke for å mestre livet, og det blir ikke mindre viktig når vi forteller dem at de kan være den de vil være. Vi kan ikke utelate de grepene som vil hjelpe dem å takle livet. Jeg mener det er mye arbeid å gjøre før vi forteller barn at verden kommer til å akseptere dem. Jeg kunne tenkt meg at media stilte de voksne noen tøffe spørsmål i de to sakene. Det er der ansvaret ligger, men de voksne er merkelig fraværende.

Hjemlengsel

Bilde av Smedasundet.Jeg bor ved sjøen og fantasererte i yngre dager om å reise, og om de livene andre hadde. Jeg liker likevel å ha noe og noen å komme hjem til.

Jeg bor ved sjøen og fantasererte i yngre dager om å reise, og om de livene andre hadde. Jeg liker likevel å ha noe og noen å komme hjem til.

Jeg skrev noen innlegg et godt stykke tilbake om millennials. Jeg føler et slektskap til denne generasjonen, selv om jeg er en Gen X’er. Det har delvis med en rastløshet å gjøre, en sult etter noe mer enn jeg har. Jeg hadde i mange år et sterkt savn etter noe mer, og et behov for å lete etter det jeg mente livet kunne være, samtidig som jeg ikke tok steget ut i verden. Det er typisk for millennials. Mange av dem er litt i drift etter endt skolegang, for de må plutselig klare seg selv. Mange opplever at det er vanskelig i dagens arbeidsmarked. Jeg vet at det livet andre har ikke nødvendigvis er så bra som sosiale medier gir inntrykk av, men det er lett å bare se på den fine overflaten. Jeg syntes samtidig det var utfordrende som ung voksen å navigere uten veiledning. Det ble forventet at jeg hadde alle svarene selv.

Jeg leser en del blogginnlegg, men faktisk ikke så mange bloggere jevnlig. Jeg holder meg til de jeg liker når jeg finner dem. Det er to jeg vil trekke fram i denne forbindelsen. Jeg håper jeg kan formidle noe tilsvarende selv, for jeg liker bloggere som viser litt av baksida, litt av hvordan livet virkelig er, uten at de forteller det de tror andre vil høre. Bloggere som Extra Dry Martini og Such Small Hands (begge på WordPress) har en fin balanse. De er veldig personlige uten at det blir for mye såpeopera ut av det. Den sistnevnte bloggeren heter Lily Ellyn, som også er adressa (URL). Hun er amerikansk, men bodde i Sør-Korea da jeg begyndte å følge bloggen. Hun har bodd i South Carolina de siste par årene, men flyttet nylig til Hong Kong. Det høres spennende ut, men jeg har fulgt historien hennes ei stund, og vet at livet kan være utfordrende.

Extra Dry Martini heter Sarah. Hun har også skrevet mye om å reise, om oppbrudd, og om de valgene hun har tatt. Hun har dessuten skrevet gripende om det savnet, sinnet og den skyldfølsen hun føler til mora si. Det første innlegget jeg leste var Things My Mother Never Did. Hun har også skrevet om å finne ut av hvor en hører hjemme. Hun flyttet fra Seattle til Los Angeles for nesten 20 år siden, og flyttet til New York City for ett år siden. Hun har slitt med tvil, og det første året i NYC har vært vanskelig. Hun kommer inn på begge emnene i Ocean Avenue.

Jeg kom inn på podcasteren Megan Tan forrige gang jeg skrev om dette. Hun beskrev kvaler med å se venner og bekjente som reiste ut i verden når de ikke fikk den jobben de ønsket seg. Hun nevnte bl.a. en klassekamerat av kjæresten hennes. Denne tok kontakt 12 år etter at de sluttet skolen, og da hun kikket på Facebook-sida hans, fikk hun se et tilsynelatende spennende liv. Han hadde seilt de siste tre årene, for det var jobben hans å levere båter til kunder. Han hadde derfor tilbrakt mye tid i Karibien. Dette høres forlokkende ut, og det er det sikkert i en periode. Det høres likevel ut som en cowboy-tilværelse, som betyr at en sovner alene foran bålet hver kveld. En er fri til å gjøre som en vil, men det er ikke sikkert en får mer ut av livet likevel.

Jeg bor ved havet og ser mange cruisebåter, seilbåter og andre typer fritiidsbåter. Jeg lurer på hvordan det hadde vært å leve med den friheten noen har, eller gir inntrykk av at de har. Boka On the Road av Jack Kerouac og filmen Easy Rider betydde mye for meg i ungdommen. Dette med å reise, med å være i stadig bevegelse er et sentralt tema i amerikansk popkultur. Det startet med perioden da nybyggere reiste vestover (Det lille huset på prærien, Zane Grey, Jack London, Mark Twain, Frederick Douglass), og dette har fortsatt til våre dager med Route 66 og loffere (omstreifende arbeidere). Det virket attraktivt med en bohemsk livsstil da jeg drømte om dette i ungdommen, men sannheten er vel at de fleste motkulturer egentlig ikke produserer stort annet enn de skuffede og desillusjonerte ungdommene det samfunnet de protesterer mot har gjort tidligere.

Jeg har dessverre ikke løsningen, men en motkultur er kanskje å foretrekke likevel. Det oppmuntrer til selvstendighet og refleksjon, vel å merke hvis en tenker kritisk, og protesterer fordi en er uenig, ikke fordi en leder innen en bevegelse sier at en bør gjøre det. Jeg har litt av bohemen i meg, selv om jeg kanskje framstår som etablert/konservativ. Jeg mener jeg tenker utenfor boksen. Det er mange som sier at de gjør det, og det står sågar i en del stillingsannonser at de leter etter folk som tenker utenfor boksen, men nordmenn er faktisk særdeles lite beatnik. Et av problemene vi har i Norge er at vi ikke takler kritikk. Vi gjør mye rett i Norge, men vi trenger innspill også. Vi er likevel ofte uvillige til å reflektere over det andre mener. Det gjelder ikke minst offentlig ansatte. Vi er derfor et land der de unge virkelig trenger et opprør, og de rette veilederne.

Jeg har fremdeles den trangen jeg hadde i ungdommen til å oppleve noe nytt, men tenker i dag at en friere livsstil, en protest mot forbrukersamfunnet og det bestående ikke trenger bety at en adopterer den tvilsomme moralen mange motkulturer har hatt. En kan rett og slett velge å ta andre valg innenfor de konservative rammene. Jeg skulle ønske at det offentlige ikke så på det som en trussel, for det hadde faktisk styrket samfunnet. Når noen snakker om at annerledeshet er positivt, er det også noen som tenker avvik og avvikere. Det kan ikke være behagelig inne i den boksen.

Den amerikanske litterære tradisjonen handler ikke bare om å legge et landskap bak seg. Det handler om forandring inne i oss også, om å takle vanskeligheter, og om å lete etter løsninger.

Vennene på veggen

Bokhylla mi. Jeg har noen mennesker på hylla jeg liker å ta ned med jevne mellomrom.

Jeg har noen mennesker på hylla jeg liker å ta ned med jevne mellomrom.

Jeg jobber med et manuskript som jeg håper ender med en bokugivelse etter hvert. Jeg har tenkt framover og ser for meg at det blir tre bøker, samt tre bøker med andre karakterer i det samme universet. Det største komplimentet noen kan gi meg hvis jeg lykkes er at de aldri klarte å gjøre seg ferdig med bøkene.

Det er fleipete sagt, selvsagt. Det jeg mener er at hvis du virkelig liker historien, er den som en venn som følger deg gjennom livet. Jeg leste lite som barn fordi jeg sleit med det. Jeg holdt meg derfor lenge til veldig enkle bøker, men jeg tok et langt skritt da jeg var 16 år gammel. Jeg leste Ringenes Herre og Hobbiten da, og jeg ble på en måte aldri ferdig med Tolkien. Jeg leser han fremdeles, og blant andre forfattere jeg har hatt et langt forhold til er Jane Austen, Charles Dickens, Agatha Christie, Arthur Conan Doyle, J. K. Rowling Lucy Maud Montgomery, Mark Twain, Jack London, Ursula Le Guin, Sheri Tepper, Isaac Asimov, Victoria Hislop og Kate Morton etc.

Lesing, enten en holder papirutgaven i hendene eller lytter til ei lydfil, handler om langt mer enn det arbeidet hjernen må gjøre for å behandle denne informasjonen. Litteratur påvirker, inspirerer oss til å føle noe. Vi utvikler empati i tillegg til at bøkene kan påvirke tankene og handlingene på en positiv måte. Det er mange som sier at de ikke kan leve uten musikk. Jeg er enig i at den kan hjelpe oss både gjennom lette og tunge dager. Den kan løfte oss opp på et nivå vi kanskje ikke kunne nå alene. Det er ikke et enten eller, for vi trenger begge deler, men jeg vil hevde at livet ikke hadde vært i nærheten uten litteratur. Musikk er kanskje bra for den mentale helsen, men jeg vet ikke om den har like mye makt som litteratur.

Jeg sliter fremdeles med å lese fordi det er vanskelig fokusere. Jeg er likevel takknemlig for de vennene jeg har i bokhylla. Jeg tar dem ned med jevne mellomrom. Vi ler sammen, har interessante samtaler og eventyr sammen. Det er som at jeg har levd på Prince Edward Island (Anne of Green Gables), i Narnia, Hobsyssel (Ringenes herre), London og Terabithia osv. Disse bøkene og skikkelsene gjør kort sagt livet interessant, samtidig som de lærer meg litt om hvordan jeg bør leve. De beste bøkene er aldri bare underholdning, og det er derfor veldig viktig å lese. Jeg må som sagt jobbe hardt for ordene i perioder, men det er absolutt verdt det. Litteratur er rett og slett medisiner uten negative bivirkninger.

Høsten bringer forandring

Edderkopp på trappa. Jeg liker ikke edderkopper, men de er nyttige, og jeg prøver å fortelle meg selv at mange episoder i livet sjelden er så farlige som vi tror.

Jeg liker ikke edderkopper, men de er nyttige, og jeg prøver å fortelle meg selv at mange episoder i livet sjelden er så farlige som vi tror.

Dette har vært en sommer litt utenom det vanlige. Den har for det første vært veldig varm, noe som absolutt ikke forekommer så ofte på sørvestlandet. Vi kan ha enkelte dager, men sjelden mange dager sammenhengende. Vi er mer vant med lave temperaturer og en kjølig vind når vi endelig ser sola. Jeg flyttet tilbake til hjembyen min, Haugesund, for fire år siden, men har vært litt i limbo de siste årene. Jeg prøver å finne veien videre, samtidig som jeg finner ut av hvordan jeg kan fungere best mulig med NLD og diverse fysiske plager.

Jeg liker astronomi. Det har jeg gjort siden jeg var 10-11 år gammel. Det var derfor ergerlig at jeg gikk glipp av to begivenheter denne sommeren. Det var en total måneformørkelse, eller en såkalt blodmåne 27. juli, mens sola ble delvis dekket av månen den 11. august. Formørkelsen var riktignok så liten her i sør at den var knapt nok synlig, men den økte gradvis nordover, og var på 35 prosent på Svalbard. En kunne dessuten nyte meteorsvermen Perseidene et par kvelder seinere.

Jeg har brukt bilder fra astronomi tidligere og de nevnte begivenhetene er relevante også. Formørkelser er dramatiske, og de ble nok langt tilbake i tid sett på som et dystert omen, men det var ikke nødvendigvis et omen som varslet død og fordervelse. Det kunne ganske enkelt være et varsel om forandring. Det betyr ikke at forandringen er lett og udramatisk. Det er derfor det er vanskelig å ta steget ut i det ukjente. Jeg så en edderkopp på trappa utenfor huset i dag. Den fikk meg til å tenke på et innlegg jeg skrev for flere år siden om den kanadiske astronauten Chris Hadfield. Da han kom tilbake fra Den internasjonale romstasjonen holdt han et foredrag om å gå gjennom edderkoppnett.

Han startet foredraget med å spørre publikum om det skumleste de hadde opplevd. Mange er redde for edderkopper, selv om det er ganske ulogisk i et kaldt klima. Det er nemlig lite sannsynlig at nærkontakt med en edderkopp vil skade deg her, og selv giftige edderkopper i varme strøk har en tendens til å advare med f.eks. kraftige farger. Han mente at vi måtte skille mellom opplevd og reell fare, og foreslo at vi gikk gjennom 100 edderkoppnett. Det ville forandre hvordan vi tenkte, for vi ville bli klar over at faren ikke var så stor som vi trodde. Det er i realiteten det de gjør i NASA. De tenker over hva som kan gå galt, og utsetter seg selv for det gang etter gang.

Chris Hadfield var derfor rolig da han på sin første space walk ble blind. Han hadde smerter i det ene øye og kunne ikke se. Det viste seg å være et anti-doggmiddel de brukte på innsida av visiret. Det la seg dråper på øyet, som også produserte tårer. Dette beveget seg over nesa og la seg på det andre øyet også. Tårer renner ikke i vektløs tilstand, men dette var tyeligvis noe de hadde sett på som en mulighet, og han fikk derfor ikke panikk. Hva betyr dette for meg? Hva har edderkopper med framtida mi å gjøre?

Kanskje ingenting. Kanskje alt. Framtida kommer samme hva jeg mener om den. Jeg prøvde å finne et treffende sitat, noe som virkelig fikk deg til å stoppe opp og og tenke: «Ja, det er akkurat sånn det føles!». Jeg tenkte på noe som sa at framtida var skremmende fordi den var det ukjente, og at du ikke ante hvilke konsekvenser valgene dine ville få. Jeg hadde sikkert funnet et som begeistret meg hvis jeg hadde gått inn for det, men kikket bare på de første resultatene. De har nok et poeng i at vi til en viss grad kan bestemme selv hvordan framtida vår skal se ut. Hvis du ønsker at noe skal forandre seg, må du nok starte med deg selv.

Det har på en måte vært det overordnete målet de årene jeg har skrevet denne bloggen. Jeg startet den kort tid etter at jeg fikk NLD-diagnosen for åtte år siden. Jeg skrev og søkte etter informasjon fordi jeg ville forstå, ikke minst meg selv, og jeg ville skape ei bedre framtid. Høsten innebærer forandring. Naturen går inn i hvilemodus. Det er en avslutning på en syklus, og den starter på nytt igjen til våren. Vi har en tilsvarende rytme. Høsten og vinteren er egentlig positiv, for selv om den er mørk, kan den også være en forberedelse til ny vekst.

Jeg vet ikke hva som kommer til å skje gjennom denne hvileperioden, men jeg har forhåpninger på flere fronter. Det gjelder ikke minst boka jeg jobber med. Jeg har ikke noe tiltro til astrologi, selv om såkalt ekte vitenskap ikke alltid er mer presis, men det hadde vært artig hvis sommerens astronomiske hendelser varslet en positiv forandring i mitt liv. Det er ikke bare opp til meg, men når det gjelder forfatterdrømmen skal jeg i alle fall bidra med det jeg kan.

Et halvt århundre er nok

Det kan være godt å trekke seg tlbake i en periode, men ingen trenger å være permanent alene.

Det kan være godt å trekke seg tlbake i en periode, men ingen trenger å være permanent alene, heller ikke NLDere. Foto: Pexels

NLD står ikke oppført i den amerikanske diagnosemanualen DSM eller den europeiske ICD. Det er ufattelig at det har tatt så lang tid. NLD ble beskrevet av Helmer Myklebust og Doris Johnson i 1967, altså for 51 år siden. Symptomene finnes allerede i andre diagnoser, som Asberger syndrom, Gerstmann syndrom, dyskalkuli, dysgrafi, dyspraksi og ADHD. Det hjelper likevel ikke så lenge vi blir stående uten diagnose. Statped og BUP har gitt NLD en slags diagnosestatus, men det er ikke nok. Det tok til sammenlikning nøyaktig 50 år fra Hans Asberger beskrev de symptomene som ble kalt opp etter han, til diagnosen ble inkludert i DSM 4. Den ble fjernet som en egen diagnose da den neste utgaven av DSM ble publisert i 2013, men den har ikke forsvunnet. Den er nå en del av autismespektertilstander. Kanskje 50 år er nok?

Det er ufattelig fordi det faktisk er anatomiske forskjeller en kan forske på, og som kan være et grunnlag for utvikling av diagnosekriterier. Det er en unik situasjon, for det er flere fysiske bevis for mange av disse diagnosene enn mange er klar over. Det gjelder sannsynligvis ADHD og Asberger syndrom også, men vi har likevel overlatt dem til den unøyaktige psykiatrien. De som forsvarer denne vil hevde at psykiatrien er like objektiv som andre disipliner, men vi kan likevel oppleve at fagfolk vurderer den samme personen forskjellig. Det som for en er en naturlig reaksjon, og dermed et tegn på en normal fungering, kan for en annen være en dysfunksjon i form av sorg eller irritabilitet.

Hvit substans er en viktig faktor for NLD. Den kalles hvit fordi nervefibrene i hjernen er dekket av myelin, et protein som får buntene til å se hvite ut på bilder. Byron Rourke tok opp igjen NLD-forskningen på 1980 og 90-tallet, og hvit substans var hovedteorien hans. En reduksjon i hvit substans vil gi en funksjonsnedsettelse i høyre hjernehalvdel fordi den har en større andel hvit substans, og de frontale områdene fordi de integrerer og samordner signaler fra ulike områder av hjernen.

Dette påvirker såkalte eksekutivfunksjoner. Jeg anbefaler boka Nonverbale lærevansker (Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff) som behandler emnet i kapittel fem. Det samme kapittelet tar for seg Corpus callosum, et bånd av vev som binder sammen de to hjernehalvdelene. Dette vevet er hvitt fordi det består av myelin, så det er ikke overraskende at det er mindre utviklet hos NLDere. Corpus callosum omtales gjerne som ei bro eller bjelke, og det forklarer funksjonen den har. Det er en forbindelse mellom de to hjernehalvdelene som gjør at at de kan dele informasjon. Corpus callosum agenesi (CCA), ulike grader av utviklingsforstyrrelse av hjernebroen, kan påvirke begrepsdanning, resonnering, problemløsning og sosial kognisjon (Urnes og Eckhoff).

Det er lenge med 50 år. Jeg tror asbergere måtte vente så lenge fordi mange håpet at medisiner skulle løse problemet. Lithium ble brukt som en psykiatrisk medisin fra 1948, 5 år etter at Hans Asberger skrev om funnene sine. Det antipsykotiske middelet klorpronazin kom på markedet i 1953. Respiredrone er en av de nyere medisinene. Jeg driver langt fra noe korstog mot «Big Pharma», men det er ingen tvil om de aller fleste medisinene har veldig alvorlige bivirkninger. De er så alvorlige at Peter Götzsche fra The Cochrane Institute hevder at det er bedre å klare seg uten. Les Psychiatric drugs do more harm than good i The Guardian. Jeg bare spekulerer selvsagt, men jeg lurer noen ganger på om iveren etter den enkle løsningen medisiner er, bremser utviklingen, og faktisk hindrer oss i å få rett kunnskap om diagnoser, og hvordan vi kan leve best mulig med dem.

Det burde være nok med 51 år for NLD, men det er ikke sikkert vi kan regne med en snarlig løsning. Den er nemlig mer komplisert enn helsevesenet liker, men faktisk ikke dyrere.

Ka skjer ittepå?

Haugesund gir mange muligheter for de med praktiske ferdigheter. Johan Sverdrup lå på Risøy hele vinteren og våren.

Haugesund gir mange muligheter for de med praktiske ferdigheter. Johan Sverdrup lå på Risøy hele vinteren og våren.

Det er den fengslende tittelen på ei jobbmesse i Haugesund der årets russ, eller studenter hjemme på ferie, kan treffe over 20 bedrifter fra Haugalandet. Jeg antar at denne kvelden skal gi studentene svar på hva som skjer etter studiene, vise dem hvilke muligheter de har i regionen.

Det er det store spørsmålet, hva skjer etterpå. Jeg hadde aldri svaret. Jeg ble ferdig med videregående skole i 1987 og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde nok erfaring med praktisk arbeid til å vite at jeg ikke var veldig praktisk anlagt. Da jeg ikke kom inn på høgskolen endte jeg likevel opp på yrkesskolen. Jeg gikk to år der og gjorde det bra i norsk, engelsk og samfunnsfag, men de fagene som betydde noe var en eneste lang lidelseshistorie. Jeg kom ikke videre på det sporet, men prøvde høgskolen en gang til.

Jeg satt etter 5,5 år igjen med lærerutdannelse inkludert tre grunnfag og et mellomfagstillegg, men det gjorde ikke arbeidssituasjonen noe lettere. Jeg flyttet til Little Rock, Arkansas et år seinere og opplevde hvordan det var å være innvandrer. Det tok et år å få arbeidstillatelse, men jeg kom aldri ut på det amerikanske arbeidsmarkedet, selv etter en veldig aktiv jobb-jakt hos bl.a. Wall Mart, Wallgreens, Kroger, McDonald’s, Family Dollar og den offentlige skolen. Jeg søkte derfor på jobber i Norge, og bestemte meg for å flytte hjem igjen da jeg fikk en jobb på Bømlo. En har åtte dager på seg til å akseptere et tilbud, men jeg ringte til rektoren og fikk forsikringer om at det var i orden, selv om svaret mitt ville komme litt seint fram i posten. Det ville vært en underdrivelse å si at jeg ble paff da jeg ringte til rektoren etter hjemkomsten. Jeg hadde reist i forkant for å starte jobben og ordne med det praktiske, mens kona mi gjorde seg klar til å reise fra USA. Bømlo kommune hadde gitt jobben til en annnen.

Jeg skal ikke kjede leseren med alle detaljene, men slår fast at de neste årene ble vanskelige. Jeg hadde jobber på Haugalandet, Jæren, Vest-Telemark og avsluttet med to år i Salten, men det var lange perioder med ledighet og attføring mellom disse jobbene. Det var det som kom etterpå for min del. Jeg fikk diagnosen NLD i 2010, men måtte gjennom flere brutale opplevelser i arbeidslivet og i attføring etter det. Jeg har jobbet med å fungere best mulig i etterkant, og har klart det ganske bra.

Jeg tenker minst mulig på det andre har gjort mot meg, på det jeg ikke har. Jeg vil ikke bli bitter, og det er en reell mulighet etter møtet med livet. Jeg fokuserer på det jeg har og det jeg kan. Jeg jobber med drømmen om å bli forfatter, og tror jeg nærmer meg noe stort. Jeg tror det er viktig å finne ting som kan gjøre livet spennende, for det er hele tiden skuffelser som kan rive ned det en bygger opp. Jeg har derfor hatt en stabilitet tross noen store stormer.

Det er hele tiden et etterpå. Jeg er spent på det som kommer etter manuskriptet mitt. Det vil være en suksess uansett, for jeg er i ferd med å komme forbi det største hinderet. Jeg har vist for meg selv at jeg kan skrive en roman. Det som kommer etterpå er å vise et forlag. Jeg satser på å ha det første utkastet ferdig til jul. Det blir et spennende år, for det blir nok et år til jeg sender manuskriptet til et forlag. Jeg tror ittepå kan bli noe bra denne gangen.

Ka skjer ittepå arrangeres forøvrig 7. august 2018. Les om påmelding.

Diagnoseforvirring

Bok i parken. Jeg har perioder da jeg ikke kan fokusere, men også perioder da jeg leser mye. Jeg er en sakte leser, men leser gjerne i parken.

Jeg har perioder med store konsentrasjonsvansker. Jeg er en sakte leser, men leser gjerne i parken når jeg har tålmodighet.

Jeg jobbet som lærer i mange år og så en del elever med symptomer i de årene. Jeg husker flere gutter med ADHD og et par som kanskje burde hatt en diagnose. Jeg så ikke noen særlig effekt av den medisinske behandlingen de fikk, og lurte noen ganger på om NLD kunne vært en like aktuell diagnose.

Det er mange som får feil diagnose. Det er fort gjort siden det er mye overlapping mellom NLD, autisme og ADHD. Det sier seg selv at det er viktig å stille rett diagnose for å finne fram til den rette behandlingen. En trenger ikke ha ADHD selv om en har symptomer som vansker med å fokusere og at en blir lett distrahert. Det trenger heller ikke være ADHD hvis en har lett for å glømme ting, er uorganisert, hyperaktiv eller hvis det ser ut som at en ikke hører når andre snakker til en. Dette er nemlig trekk ved NLD også.

Jeg er på ingen måte anti-medisiner, men det er en tendens til å ha litt for store forventninger til at Ritalin skal fikse det meste. En må være klar over at medisiner har sine begrensninger, og det er ikke alltid framgangen skyldes medisiner. Det er for det første en god del med ADHD som blir bedre med alderen, med eller uten medisiner.

Hvis en egentlig har NLD vil ikke Ritalin ha noen positiv effekt. Det er vanlig at symptombildet for NLD forandrer seg med alderen. En kan ha noe som ser ut som oppmerksomhetsvansker tidlig, og det er ikke uvanlig at en må ha lang tid på seg for å utvikle funksjonelle lese og skriveferdigheter. Lesing kan bli et problem igjen seinere fordi disse elevene sliter med å forstå innholdet. Matte er et problem gjennom hele skolegangen for mange. Symptomer som konsentrasjonsvansker og uro kan ha andre årsaker enn en tror. Koordinasjonsvansker, vansker med å se helheten, komorbide lidelser som angst og allergier er ikke uvanlige. Dette kan bedre seg, delvis fordi barnet utvikler de svake sidene uansett, om enn betydelig seinere enn normalt, og delvis fordi foreldrene tar de rette grepene.

Feil diagnose kan få alvorlige konsekvenser. Det følger gjerne forventninger med en diagnose, og når det gjelder ADHD vil de fleste tenke atferd. Det har med uoppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet å gjøre, og mange tenker nok på utagerende atferd. Det er også en forventning om at medisiner skal virke, men behandlere som skriver ut medisinene sier ofte at de vil prøve for å se hva som skjer. De lover ingenting. NLD påvirker atferden siden det sosiale er vanskelig, men det er hovedsakelig en lærevanske.

En NLD’er kan i utgangspunktet være en sterk leser, men ikke få med seg innholdet. Jeg leste f.eks. Ringenes Herre, Hobbiten og Silmarillion som 16-åring, men jeg vet ikke om jeg så noe annet enn en spennende historie med magi og mytiske skikkelser. Jeg tenkte nok ikke på filosofiske betraktninger om død og udødelighet, makt som korrumperer, skjebne og fri vilje. Jeg leste også mye om 2. Verdenskrig og vikingtida, men reflekterte nok ikke over at at de offentlige mytene i beste fall var en alternativ sannhet. Det er den type informasjon en kan gå glipp av, selv om den står i boka. En ser ikke det store bildet.

Jeg sier forøvrig ikke at ADHD ikke finnes, men det kan godt tenkes at de tre diagnosene ADHD, ASD og NLD har mye til felles. Alle er såkalte hjernediagnoser i den forstand at det er et anatomisk avvik i deler av hjernen. Det påvirker informasjonsstrømmen i hjernen. Jeg kan legge til andre lærevansker, som dysleksi i denne gruppa. Konsekvensene er stort sett de samme for alle, både i skolen og arbeidslivet. De får stort sett de samme komorbide lidelsene. Den ufarlige behandlingen, den en kan opprettholde gjennom hele livet er stort sett den samme. Det hadde derfor gitt mer mening å samle alle på det samme spekteret.

%d bloggere like this: