RSS Feed

Category Archives: Personlig

Fiktiv autisme

Jeg har lært mye om mennesker fra skjønnlitteraturen og dramaseier på TV. Jeg vokste opp med mye science fiction og fantasy, samt forfattere som Jack London, Charles Dickens, Hernrik Ibsen og Jane Austen. Disse hadde mye å si om menneskelig atferd, og hvordan vi bør oppføre oss mot andre. Det er der psykologien hører hjemme, men det er grenser for mye langt en kan gå.

Jeg har noen ganger irritert meg over den trangen noen har til å sette psykiatriske diagnoser på alt fra Calvin i Calvin and Hobbes til Charles Dickens’ mange fantastiske figurer. Det er fordi vi noen ganger leser altfor mye ut av det forfatteren har delt med oss. Jeg er f.eks. sikker på at Gabrielle-Suzanne Barbot de Villeneuve ikke tenkte på schizoid personlighetsforstyrrelse (sosial tilbaketrekning) da hun skapte Belle fra Skjønnheten og udyret, eller at Charles Schulz tenkte på unnvikende personlighetsforstyrrelse da han skapte Charlie Brown fra Peanuts, men det er noen som tolker figurene som psykiatriske diagnoser.

Arthur Conan Doyle ga aldri Sherlock Holmes noen diagnose, kanskje av den enkle grunn at det ikke fantes noen på den tida. Det er derfor uinteressant om noen mener at Sherlock Holmes har en autismespekterdiagnose, men jeg tror likevel det er verdifullt å tenke på han som en asberger. Jeg tror det betyr noe for de som har diagnosen fordi alle trenger helter de kan identifisere seg med.

En statue av Sherlock Holmes i Edinburgh. Han var så levende at en statue virker naturlig. Foto: KIm Traynor via Wikimedia Commons

En statue av Sherlock Holmes i Edinburgh. Han var så levende at en statue virker naturlig. Foto: Kim Traynor via Wikimedia Commons

Jeg er i utgangspunktet ikke så begeistret for å diagnostisere fiktive skikkelser., men det har noen fordeler også. Enten du jobber innen faget eller ikke kan det være nyttig å vise til mennesker med reelle utfordringer. Det kan få mennesker med diagnosen til å forstå seg selv bedre eller utenforstående til å forstå litt mer om hvordan mennesker med en diagnose har det. Det blir ikke det samme å forklare uten å bruke eksempler, men det er naturligvis problemetisk å diskutere konkrete personer. Jeg tror derfor det kan være nyttig med noen fiktive eksempler som mange kjenner til. Det er noen skikkelser jeg liker veldig godt. Det blir ikke sagt at de har autisme, og det er kanskje forklaringen på hvorfor det fungerer så bra. De kan være noe for mange mennesker.

Sherlock Holmes i serien med Benedict Cumberbatch presentererte seg som en høytfungerende sosiopat, men de fleste analysene jeg har lest av psykologer på nettet avviser den diagnosen. Asberger er mer dekkende. Det er noen skikkelser i Star Trek jeg føler en viss tilknytning til uten at de har en diagnose, men jeg kan kjenne meg igjen. Jeg oppdaget for øvrig nylig serien Bones på Netflix. Det er hele 11 sesonger og det blir spennende å se hvordan Dr. Temperance Brennan utvikler seg. Hun er en brilliant rettsantropolog og bestselgende forfatter, men hun har et handikapp. Hun forstår ikke sosial interaksjon og bruker nok ofte vitenskap og logikk som en maske for å slippe å takle vanskelige følelser. Hun jobber sammen med FBI-agenten Booth for å løse mordsaker, og lærer av han underveis, men hun er også skremt av det hun mener er irrasjonelle følelser.

Jeg forstår likevel de som advarer mot å lese for mye inn i fiktive skikkelser. En bokanmeldelse i avisa The Guardian har et poeng når den advarer mot å lese Jane Austens Stolthet og fordom med moderne psykologi-øyne. Jane Austen beskriver Mr. Darcy som stolt og han bruker hver anledning til å vise hvor mye han avskyr de han mener står under han. Den boka som ble anmeldt hevdet at stillhet, sosial utilpasshet, tilsynelatende egoisme og tankeløs atferd er trekk som kan referere til autismespekteret. Dette er stereotyper om autisme, som er grunnen til at amatører ikke bør blande seg inn. Det er interessant at mange forfattere har beskrevet autismetrekk lenge før Leo Skinner og hans Asberger gjorde det på 1940-tallet. Det tyder på at det er trekk som mange har identifisert før vitenskapen viste noen interesse, og når det gjelder Arthur Conan Doyle tror jeg det var snakk om positive trekk.

Obskur forskning

Dette innlegget er et lite tillegg til Forskning lyger. Jeg bladde i et Illustrert vitenskap en gang for mange år siden mens jeg satt på et venterom. Artikkelen dreide seg om to forskere som hadde fått forskningsmidler til å forske på hvorfor tomatsausen på en pizza ble så varm. Jeg husker ikke hva konklusjonen var, bare at de kom til en annen konklusjonen enn en tilsvarende studie noen andre hadde gjort før dem.

Jeg har alltid undret meg over hvorfor noen er villige til å finansiere den type forskning. Det er mye forskning som forteller oss at barn som bruker mye tid foran ulike skjermer (TV, PC, spillkonsoller) bruker mindre tid på lekser. To forskere ved Wayne State University og Auburn University ville finne ut om det var noen forbindelse mellom country music og selvmord i urbane strøk, og konklusjonen ble ikke overraskende at de temaene denne musikken ofte har kan påvirke mennesker som allerede har en risiko for selvmordstanker. Jeg vil tro at blues er like relevant. University of Mexico forsket på 18 strippere og konkluderte med at stripper fikk mer i tips når de hadde eggløsning. Det er mye forskning som kan være fascinerende nok, men om den er samfunnsnyttig er en annen sak.

Jeg søker opp en del studier som jeg refererer til når skriver om bl.a. autisme, NLD og ADHD. Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å vise til anerkjente kilder. og jeg føler at U.S. National Library of Medicine har vært ganske trygg. Jeg tror de er det fremdeles, men jeg oppdaget en studie i dag som viser at et bibliotek som inneholder alt, naturligvis inkluderer noe av en litt mer obskur karakter. Jeg leste nemlig en studie som ville finne ut hva rotter foretrakk mellom stillhet og musikk, og om det var noen forskjell på ulike musikkgenrer. Konklusjonen ble at rotter foretrakk stillhet framfor musikk, og at Beethoven er bedre rottemusikk enn Miles Davies. Hensikten var å studere hvor effektivt musikk kan stimulere rotter, men en kan undre seg over hvordan dette er overførbart til mennesker.

Det er mulig at disse studiene gir mer mening enn jeg har reflektert over, men det virker som litt unødvendig forskning. Noen ganger kan tilsynelatende nyttig forskning se ut til å være et sidespor. U.S. National Library of Medicine skriver om forskning på 1990-tallet der en forskergruppe gikk gjennom ulike behandlingsformer for tardive dyskinesier de siste 30 årene. Dette er en bivirkning, i form av ufrivillige bevegelser i ansikt og munn, som kan forekomme etter langvarig bruk av medisiner mot schizofreni og andre alvorlige sinnslidelser. Forskergruppa fant 500 studier og 90 foreslåtte behandlingsformer, men de oppdaget til sin store overraskelse at 30 års forskning ikke hadde produsert noe nyttig. Det var ikke fordi det ikke fantes noen løsning på problemet, men fordi forskningen var for dårlig, p.g.a. at det var for få pasienter med på studiene og at behandlingen gikk over et for kort tidsrom til å ha noen effekt.

Den samme forskergruppa gikk gjennom 2 000 studier på schizofreni og resultatet var det samme. Det var mye slett håndverk, og siden de ulike studiene hadde brukt avvikende prosedyrer var det vanskelig å sammenlikne dem. Vi kan flire når vi leser om den obskure forskningen jeg startet dette innlegget med, men dette er alvorlig. Det forsvinner mye penger inn i kunnskap vi ikke trenger. Dette er penger som kunne blitt brukt på de viktige studiene. Du husker kanskje ice bucket challenge? Det var prisverdig, men det burde være unødvendig med den type innsamlingsaksjoner for å fokusere på den viktige kunnskapen.

Research – good, bad and unnecessary

Forskning lyger

Bilde av kvinne som ser inn i et mikroskop. Det var en tid da fotografier ikke løy, men vitenskapsfolk er like menneskelige som dagens fotografer. Foto: Pixabay

Det var en tid da fotografier ikke løy, men vitenskapsfolk er like menneskelige som dagens fotografer. Foto: Pixabay

Dette er et irriterende innlegg å skrive fordi jeg liker vitenskap, men jeg liker ikke juks. Vi gjør neppe oss selv noen tjenester hvis vi later som at vitenskapen ikke er belemret med menneskelige lyter, og jeg tror derfor metaforskning er viktig. Jeg siterte for en tid tilbake fra en National Geographic artikkel om hvorfor det er så stor skepsis til vitenskap i dag. Overskriften var et spørsmål jeg tror mange av en annen type skeptikere stiller seg, de som hevder å være ateister: Why do many reasonable people doubt science? 

Det er nok mange svar, men ett av dem kan rett og slett være at for mange har stolt for mye på at vitenskapen presenterer hele sannheten, og at den dermed er fri for menneskelige lyter. Vitenskapen trekker ikke forhastede slutninger. Det er nettopp derfor vi har vitenskap. En studie fra 2005 hevder likevel at de fleste studiene er feil, men John Ioannidis konklusjon ble forsøkt motbevist i studien Most published research findings are false – But a little replication goes a long way. Forskerne bak den studien hevdet at sannsynligheten for at en studie viste de rette resultatene var høy hvis det var andre studier som hadde vist de samme funnene tidligere. Det er et viktig prinsipp i vitenskap at andre skal kunne bekrefte funnene, men det er ikke alle studier som tåler denne testen. Det er nettopp det som er problemet, for denne type stikkprøver viser ofte at det er vanskelig å komme fram til det samme svaret. En forskergruppe gjennomførte f.eks. 100 publiserte studier innen psykologi, men kunne bare produsere de samme resultatene i 47 av dem. Les om det i Science. En artikkel fra BBC omtaler The Reproducibility Project fra University of Virginia. Målet var å gjenskape de samme resultatene fra fem viktige kreftstudier. Det nedslående resultatet var at de bare kunne bekrefte funnene i to studier, mens funnene i to andre var mangefulle, og de fikk ingen av de samme resultatene i den femte studien. Les mer her.

Dette betyr ikke nødvendigvis at vitenskapen bevisst lyger, men det forekommer også. Vi trenger vitenskapen, for vi hadde i alle fall ikke fått noen framskritt uten den, men jeg har inntrykk av at mange bruker den som et surrogat for religion. Vitenskapen er ifølge dette synet allmektig og ufeilbarlig, men sannheten er at vitenskap er mye spekulasjon og hypoteser. Det er viktig å stille spørsmål, men det er mange som forsker på noe de ikke har så god peiling på, og noen som gjør det de må for å beholde jobben eller for å få forskningsmidler. Da er ikke vitenskap nærmere sannheten enn det mest alternative du kan finne. Løsningen er ikke å kutte ut all forskning, men å kutte ut mye. Konkurranse er viktig for å få resultater, men det er mye som tyder på at mange har feil fokus i denne konkurransen.

Les også Obskur forskning.

Why most published research findings are false

Autisme og 17. mai

Bilde av flagg i 17. mai toget. Jeg blir stresset av folkehavet på 17. mai, men det er samtidig forunderlig tiltrekkende.

Jeg blir stresset av folkehavet på 17. mai, men det er samtidig forunderlig tiltrekkende.

Det er en rar følelse når det plutselig blir stille etter en travel dag med mange lyd og synsinntrykk. Jeg får gjerne denne følelsen i 21-tida på 17. mai. Da har vi som regel nettopp avsluttet kvelden og det er nesten som at hodet er en stemmegaffel der dagens inntrykk henger igjen og fortsetter å sende ut tonene sine. Jeg har veldig ambivalente følelser til 17. mai. Det er en dag som nesten alltid innebærer mange følelser og mye stress. Jeg husker fra barndomnen at kampen mot klokka startet det øyeblikket vi våknet, og den tapte vi hvert år. Jeg kom aldri tidsnok til barnetoget og måtte løpe etter det for å finne klassen min. Vi har like store problemer med tid som foreldrene mine hadde, og dattera mi kommer som regel for seint.

Etter noen grusomt kjedelige taler på rådhusplassen der den ene etter den andre lirte av seg noen selvfølgeligheter om krig, fred og toleranse ble klassen spredt. Festen kunne starte, bortsett fra at den aldri kom i gang for min del. Det gikk greit i barndommen, men det ble tydeligere etter hvert som vi nærmet oss ungdommen at jeg ikke var helt som de andre. Jeg skal ikke dvele ved det, men kan slå fast at jeg ikke fant meg helt til rette. 17. mai fungerte ikke for meg da barndom ble ungdom.

Jeg googlet «17. mai og autisme» i dag og fikk bl.a. en artikkel fra Side2 om den finsk/svenske skuspilleren Paula Till, kjent fra TV-serien Broen. Hun sa at hun aldri ville vært foruten Asberger-diagnosen sin, og mente med det at hun som en asberger hadde et annet syn på verden. Jeg er enig i at mennesker med en utviklingsforstyrrelse har mye å tilby, og at selv om vi fungerer litt annerledes, er denne fungeringen noe samfunnet bør verdsette. Det er likevel lett for Till å si at hun er glad for å være annerledes. Jeg er ikke sikker på om hun hadde vært like glad hvis hun hadde opplevd at ingen var interessert i talentene hennes p.g.a. en atferd de ikke likte. Det er en realitet mange talentfulle mennesker må leve med. Jeg har skrevet en del om nevrodiversitet, og denne inkluderende tanken er spesielt provoserende på grunnlovsdagen. Det fungerer sikkert veldig bra for noen, men det er også noen høytfungerende som faller utenfor. Da kan en tenke seg til hvordan det er for de som ikke er høytfungerende.

Da vi ruslet hjemover etter et arrangement på jentungens gamle skole i dag, møtte vi noen ungdommer som sannsynligvis var på vei til sentrum. Det slo meg at det sikkert er mange høytfungerende autister og NLDere som gjerne skulle ha vært en del av den feiringen mange deltar i på nasjonaldagen. Det betyr ikke at de blir utelukket, men det er noen som blir stående utenfor enten fordi de ikke vet hvordan de skal få og beholde venner eller fordi de har andre interesser.

Det er dessuten noen som kan få såkalt sensorisk overbelastning. Det betyr at hjernen blir sliten av alle sanseinntrykkene, noe som kan gjøre personen irritabel, urolig og i verste fall aggressiv. Mye lyd og mange mennesker var egentlig ikke noe problem for meg i barndommen Jeg har alltid blitt stresset og irritert av det, og det blir stadig verre, men det er utholdelig. Stress er en mer aktuell problemstilling for meg i dag, for vi gjør mye for at dagen skal bli bra for dattera mi. Vi har klart det så langt, og det hjelper med de familiearrangementene som FAU og skolekorpsene arrangerer.

Vi hadde gjester til middag i kveld og samtalte om mange fascinerende emner. Det er ikke det at jeg ikke er sosial, men jeg må treffe på de rette folkene og de rette samtaleemnene. Jeg kan kanskje være litt tiltrukket av alle inntrykkene på gata på nasjonaldagen, men jeg fungerer nok best i små grupper, helst bare sammen med én person. Det er en utfordring på veldig offentlige fester som 17, mai.

Liberaliser hjernen

Jeg skrev to innlegg om ballett i desember ifjor fordi dattera mi går på ballett, og jeg var veldig begeistret etter å ha sett henne i juleforestillingen. Hun har nettopp avsluttet vårsemesteret og skal fortsette til høsten, men da blir kanskje klassisk byttet ut med moderne.

Vi kan krangle om hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som vanske eller funksjonsnedsettelse fordi de sier at det ikke er noe galt med dem, og som en konsekvens av denne tanken er det sannsynligvis ikke greit å snakke om behandling eller tiltak heller. Hvis en er funksjonsfrisk trenger en jo ikke gjøre noe for å fungere bedre. Jeg mener det blir et feil utgangspunkt, for det er tydelig at mange ikke klarer seg uten en eller annen form for hjelp. Det var nylig ei mor som spurte om råd på ei Facebook-side for NLD. Hun har en voksen sønn som er klar for arbeidslivet, men de opplever at ingen i hjelpeapparatet kan noe om NLD. De fikk dessuten beskjed om at Statped, den etaten som kan mest om NLD, bare hjelper mens en er skoleelev.

Det er mange som opplever at det er vanskelig å få hjelp som voksen. Jeg har skrevet om hvor paradoksalt det er, for vi er tross alt voksne det meste av livet. Mange av oss voksne NLDere kan dessuten bekrefte det litteraturen beskriver, at gapet mellom de sterke og svake sidene våre øker med alderen. Det  er fordi svake og sterke sider utvikler seg i ulikt tempo, og det blir derfor et økende gap mellom det arbeidsgivere forventer, og det vi kan levere. Jeg vokste opp på 70 og 80-tallet, lenge før andre enn en håndfull forskere visste noe om disse tre bokstavene. Det var derfor ikke snakk om tilretteleggging, og det virket ikke som at det var noe som het PPT heller da. Jeg hadde i alle fall noen utfordringer, som uavhengig av NLD, burde ha utløst en eller annen form for hjelp.

Jeg tilhører derfor ikke den gruppa som mener at tiltak er unødvendig. Jeg har skrevet mye om alternative tiltak, og ballett er ett av dem. Idrett er bra for alle barn og jeg bor i en by der mye dreier seg om fotball. Det meste av idretten i Haugesund er lagt til området mellom Haraldsvang ungdomsskole og Skeisvang videregående skole. Dette området har, i tillegg til klatrehall, ishall, svømmehall og friidrettshall, seks utendørs fotballbaner og en innendørs. Det er med andre ord gode muligheter til å drive med organisert idrett, men det går mye i fotball.

Illustrasjonsfoto. Ballettsko. Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Ballett var knapt nok på radaren min før dattera mi ble interessert, men jeg har etter hvert forstått hvor viktig denne idretten/kunstformen er for utviklingen. Fotballklubben Djerv 1919 har en hall sammen med Kick Dansestudio og elever fra danselinja på Skeisvang videregående skole gjør en fantastisk jobb med barna. Det er ikke overraskende at dans fungerer, for det er studier som viser at det er positivt for Alzheimer-pasienter. Det har altså en positiv innvirkning på hjernen.

Det er dessuten et mye roligere miljø enn fotball. Det er ikke mye uforutsigbart, og en får ikke verbal juling hvis en gjør en feil. Det jeg husker best fra den korte fotballkarrieren min var de harde ordene fra treneren og medspillerne. Dans er forutsigbart og det oppmuntrer til kommunikasjon med andre. Det handler dessuten om å lære nye bevegelser, og det skjer noe med hjernen når vi beveger kroppen, ikke minst når vi gør det til musikk. Vi må lytte til musikken og pedagogen, og repetere dette gang etter gang. Vi må bruke begge hjernehalvdelene, og når vi gjør dette som barn utvikler hjernen dessuten nye forbindelser (synapser) mellom hjernecellene.

Jeg leste et sted at hjernen er konservativ. Den liker å gjøre det den har gjort før, altså bruke de samme gamle synapsene, men vi kan manipulere hjernen. Den liker nemlig nye ting, og den setter derfor pris på utfordringer. Jeg leser mye science fiction og mange av de beste forfatterne er produktive veldig lenge. Jeg lurer på om det rett og slett er fordi de utfordrer hjernen. Ursula Le Guin ble f.eks. født i 1929 og hun skriver så vidt jeg vet fremdeles.

Dans er veldig mye, men det er framfor alt moro. Jeg danser ikke selv, men skulle ønske jeg hadde gjort det når jeg ser hvor moro barna har det og hvor mye det betyr for utviklingen. Dans er dessuten kommunikasjon og dette språket er velegnet til å kommunisere følelser, noe som kan være vanskelig verbalt.

Et arbeidsmarked for de utenfor mainstream

Jeg skrev Om å være annerledes, men ikke annerledes nok med tanke på Samfunnspraten. Det er ei debattgruppe jeg er medlem av på Facebook, men jeg har ikke delt så mye der siden mye av det jeg skriver ikke er direkte relevant. Dette er imidlertid super-relevant. Jeg fikk et svar, og etter at jeg hadde svart Trude Sletteland fra Impulssenteret (det høres forøvrig ut som en spennende idé), tenkte jeg litt videre over hva jeg egentlig mente med skolen. Jeg har litt erfaring som lærer, men også veldig personlig erfaringer.

Jeg møtte mange stengte dører i ungdommen. Stefaren min var veldig flink til praktisk arbeid. Han kjørte lastebil og var en slags altmuligmann både på arbeid og hjemme. Det var sikkert mye han i utgangspunkt ikke kunne, men han fant ut av det underveis uten at han hadde mye skolegang. Jeg hadde derimot en del begrensninger. Jeg sleit på skolen, men klarte å kjempe meg gjennom grunnskolen og videregående skole. Jeg jobbet sannsynligvis hardere enn noen andre på hele skolen, men ble likevel ikke mer enn en gjennomsnittlig elev. Det var likevel en stor seier for meg. Stefaren min ville at jeg skulle gå på yrkesskolen, og da jeg ikke kom noen vei etter allmennfag, prøvde jeg to år med mekaniske fag. Jeg visste egentlig at det var en dårlig idé, for jeg har aldri vært praktisk anlagt.

Det ble derfor lærerhøgskole på meg etter hvert. Det var kanskje ikke den optimale løsningen, for det viste seg at jeg trengte mer tilrettelegging og støtte enn de fleste lærere. De to første jobbene var egentlig fantastiske. Jeg jobbet på yrkesskoler og det var stort sett klasser som ingen andre ville ha. Det var ikke problem-elever, men uten tvil vanskelige elever. Jeg opplevde likevel at de hadde en del framgang i løpet av det året jeg underviste dem, men det skjedde ikke uten litt motstand. Jeg fortsatte i jobber der jeg ikke fikk noe støtte og endte etter hvert opp med å gjøre tre perioder i attføring. Jeg var i utprøving både på attføringsbedriften og i eksterne bedrifter, og tilbakemeldingen var stort sett at jeg bedrev for lite småprat eller koseprat. Den siste jobben var egentlig en jobb det var umulig å feile i, men jeg gjorde det likevel. Vi lagde skilt og det var to rom i lokalet. Det ene hadde to pc’er der vi lagde designet, mens arbeidsbordet med laseren som brente ut tekst og evt. mønster var i det andre rommet. Det ble visstnok forventet at jeg skulle koseprate om alt mulig mens jeg gikk fram og tilbake. Jeg fikk i alle fall tilbakemelding om at jeg ikke gjorde det. Prat kommer bare i veien for det jeg skal gjøre, så det er like greit å kutte det ut.

Jeg prater ikke mye. Jeg fokuserer på arbeid, og hvis jeg prater er det gjerne om andre ting enn det som gikk på TV kvelden før. Jeg vil hevde at jeg kommer innenfor begrepet annerledes. Vi er ikke den type familie som er veldig opptatt av hva andre mener, og det er derfor ikke viktig for oss at andre opplever oss som annerledes, men jeg tror ikke det er noen tvil om at vi er litt utenfor det tradisjonelle.

Når jeg tenker på mine egne erfaringer og noen av de elevene jeg jobbet med tror jeg det er viktig med alternativer. Dette er kommentaren jeg skrev på Samfunnspraten:

Løsningen er veldig enkel og samtidig veldig vanskelig å gjennomføre. En kan likevel starte med å definere hva som er innenfor det normale. Jeg er ikke sikker på om barnehage, skole (og muligens barnevermet) har en tydelig strategi eller forståelse av hva som er innenfor. Det kan lett bli sånn at en ser på det å skille seg ut som et problem i seg selv fordi en foretrekker «normale» barn.

Alt dreier seg om mål og hvis en ikke passer inn i den eksisterende rammen blir det kanskje automatisk snakk om lav måloppnåelse, men jeg vet ikke hvor mye som blir gjort for å finne styrkene til det barnet hvis det krever en del ressurser. Jeg kunne tenkt meg flere alternativer. Under dagens system må vel alle være i samme klasserom og de må gjennom den samme undervisningen og ta den samme eksamen? Hvis det er tydelig at en ikke passer inn i en vanlig akademisk ramme bør kanskje det barnet tilbringe mindre tid i klasserommet og/eller skifte aktivitet oftere? Er det forøvrig noen som vet hva som skjer med barn som får lav måloppnåelse gjennom hele grunnskolen/vgs, eller hvis skolen bestemmer at de ikke skal ha karakterer? Det er vel ikke snakk om lav måloppnåelse i næringslivet.

Jeg har både som student og lærer møtt på flere elever som av ulike årsaker ikke fant seg til rette i klasserommet. Noen hadde en diagnose, mens det for andre var litt mer uklart hva som lå bak. Skolen visste ikke hva de skulle gjøre, men jeg kjenner til noen få tilfeller der de tok eleven ut av skolen en dag i uka for å arbeide på en gård. Det høres ut som en mulig løsning for flere.

Det ser ut til å være viktig å få alle gjennom den samme utdannelsen og vi skal helst lære med de samme metodene. Det hadde ikke vært en god idé å ta ungdommer helt ut av skolen, for alle trenger en viss porsjon allmenndannelse. Det dreier seg om å kunne forsørge seg selv, men også om å bli gode samfunnsborgere. Jeg er likevel ikke overbevist om at alle skal lære like mye, og hvis en har så store utfordringer at det blir vanskelig å lære noe, er kanskje alle tjent med at disse elevene velger en alternativ vei fram til arbeid.

Det var vanlig med 45 minutters timer da jeg gikk på skolen, mens det i dag er vanlig med dobbeltimer før en får pause. Det er en utfordring, men det er lov å ta seg noen friheter som lærer. Jeg fungerte som spes.ped-lærer for en elev i to år en gang (3-4. klasse) og klassen var disiplinert nok til at vi kunne la den løpe rundt skolen en gang uten å forstyrre andre elever. Det ble dermed lettere å sette i gang med resten av økta. Jeg kunne tenkt meg at heller enn å ta elever ut av skolen, kan disse få muligheten til kortere dager og timer. De kan f.eks. ha 25 minutters undervisning.

Hvis de også får arbeidserfaring gjenom hele ungdomsskolen og videregående skole vil de ha seks års arbeidserfaring bak seg når de er ferdig med videregående. Jeg kunne også tenkt meg at uavhengige veildere e.l. vurderte hvor godt de utførte jobben. Det var i mitt tilfelle et fokus på å få meg raskt ut, og jeg var nok ikke alltid overbevist om at jeg fikk en skikkelig mulighet. Det hadde muligens sett litt annerledes ut hvis noen utenfra vurderte meg. Jeg liker tanken på amerikanske Job Corps. Det er et program for aldersgruppen 16-24 år der de kan lære seg et yrke. De får praktisk undervisning, klasseromsundervisning, samt gratis kost og losji. Sønnen til en venn jeg har i USA valgte den veien. Han sleit gjennom hele grunnskolen og videregående skole, og det var hele tida matematikk som var problemet. Han har fullført kurset hos Job Corps, men det var ingen som ville gi han en mulighet til å jobbe. Han har store lærevansker, en noe lavere IQ enn gjennomsnittet og autismeliknende symptomer. Han trenger derfor lenger tid enn andre for å lære, men har en ulastelig atferd. Han er veldig fokusert på at han ikke skal gjøre feil, og avviker derfor aldri fra «regelboka.» Han fikk likevel aldri muligheten etter Job Corps, men han har nettopp fått lærlingkontrakt hos en veldig dyktig steinmurer.

Job Corps er et alternativ for amerikanere som dropper ut av videregående eller de som vil ha en ny sjanse, selv om de fullførte de tre årene. Jeg tror det kan være bra både for de som ikke ønsker å ta høyere utdanning og de som ikke har evner til det. Jeg tror nok dagens videregående skole hovedsakelig er lagt opp for de som kan klare høgskole, men som ikke har den nødvendige motivasjonen. Job Corps løser sikkert noe av problemet i USA, men jeg kunne tenkt meg en liknende løsning for godt voksne mennesker også.

Dette er en  reklame for Job Corps. Den viser selvsagt et glansbilde. Det er noen som ikke får en jobb etter Job Corps heller, men det er også mange som får et bedre liv.

Jeg tror dette kunne vært en idé for mange elever som ikke er mainstream, enten de har en diagnose eller ikke. Det er ingenting jeg liker bedre enn å skrive, men i en litt mer perfekt verden hadde jeg nok klart å holde både på en jobb og helsa. Jeg vil påstå at jeg gjør fornuftige ting likevel, selv om det ikke er arbeid jeg kan leve av foreløpig, men jeg følte meg nok nyttigere når samfunnet mente jeg var det. Jeg tror likevel ikke jeg er helt ferdig. Jeg jobber både med helsa og med å utføre noe andre ser verdien i.

Autister blir kyborger

Nye Husbanken-finansierte leiligheter i Haugesund. De koster 2,7- 5,3 millioner kroner og er vanskelige å få for de med lav inntekt. De er altså ikke ment for de som sliter på arbeidsmarkedet

Nye Husbank-finansierte leiligheter i Haugesund koster 2,7- 5,3 millioner kroner, og er vanskelige å få for de med lav inntekt. De er altså ikke ment for de som sliter på arbeidsmarkedet.

Elon Musk har så mange roller at det er vanskelig å si med noen få ord hva han egentlig er, men han er mest kjent som direktør for bilprodusenten Tesla og for å ha grunnlagt Space Exploration Technologies (SpaceX).

Han liker også å spekulere og fable om framtida og han har derfor snakket en del om romfart og AI. Den siste uttalelsen hans faller inn under noe jeg har skrevet om i det siste, artificial intelligence (AI). Det er mye som tyder på at dette virkelig er framtida, og ikke bare en frykt noen pessimister har. McKensey & Company har studert mer enn 2000 arbeidsoperasjoner i 800 yrker og konklusjonen deres er at dagens teknologi kan automatisere 45 prosent av aktivitetene som menesker i dag blir betalt for å utføre, og at 60 prosent av alle yrker kan oppleve at minst 30 prosent av de konstituerende aktivitetene, handlinger som krever en avgjørelse fra et menneske i dag, kan bli automatisert med dagens teknologi. Les mer på mckinsey.com. Det høres ikke fullstendig dystopisk ut. Det vil ikke være et arbeidsmarked uten mennesker, men når en vet at maskiner bare vil bli mer og mer avansert, åpner dette for et veldig annerledes marked.

Elon Musk snakket nylig på World Government Summit i Dubai. Jeg har hatt sans for mye av det han har snakket om tidligere, men vet ikke om jeg er så begeistret for de siste visjonene hans. Han mener nemlig at vi må bli kyborger (krysning mellom maskin og menneske) for å holde oss relevante i ei framtid som vil være dominert av AI. Han snakker nok om en ganske fjern framtid, men det er forskere som jobber med å laste opp og sågar endre eksisterende minner. Vi kommer nok til å se avanserte proteser før vi får hjerner som kan konkurrere med maskiner, men Elon Musk har rett i at den første store utfordringen vil være kjedsomhet.

Jeg har skrevet om borgerlønn flere ganger. Jeg støttet innledningsvis ideen, men er også skeptisk fordi det kan gjøre oss mer avhengige. En kan dessuten lure på hvorfor myndighetene verden over skal betale mennesker for at de ikke skal jobbe. Musk tror borgerlønn kan være en måte å motvirke kjedsomhet på, for hva skal vi gjøre med de store sosiale utfordringer som masse-arbeidsledighet vil føre til? Det kan bli et «rat in a cage-scenario» med befolkningsvekst så lenge det er nok ressurser, men på et eller annet tidspunkt vil det bli for mange mennesker. Da vil alfahanner forsvare territoriet sitt med alle midler, mens andre vil angripe hvem som helst, hvor som helst. Det blir med andre ord fullstendig lovløse tilstander.

En rapport fra Obama-administrasjonen foreslår tre strategier. Disse virker litt vage på meg, men det dreier seg om å forberede befolkningen på en AI-framtid. Det innebærer sannsynliogvis at mange må utføre monotone jobber i samarbeid med maskiner, mens noen få får utvikle og vedlikeholde maskinene. Det er de sistnevnte som får ta utdannelse. Det er umulig å si når vi får dette skillet, og hvor store omveltningene blir, men jeg tror vi kan forvente en ny type arbeidsmarked. Det som bekymrer meg mest er muligheten for at store, internasjonale selskaper skal få for mye innflytelse, mer enn regjeringer. Jeg tror politikerne i Europa ser at det er i alles interesse at vi begrenser automatisering. Det vil likevel være en del som ser for seg at droner, og med tiden roboter på bakken, vil utføre mange politioppgaver. En kan også se for seg at undervisning, sykepleie, journalistikk, kontorarbeid blir utført av maskiner. Jeg håper maskiner blir et tilskudd som hjelper oss, men ikke mer enn det, og jeg tror det er det som kommer til å skje. Problemet er land der det er langt mindre som skiller politikk og forretning.

Det store spørsmålet er likevel hva dette vil ha å si for de som allerede har utfordringer. Jeg har tenkt en del på de valgene jeg gjorde. Jeg hadde ingen praktiske ferdigheter, noe som ble grundig bevist gjennom to ydmykende år på yrkesskolen. Jeg har vært innom mange ulike yrker i form av sommerjobber, strøjobber og kortere vikariat. Jeg fungerte ikke bra i noen av dem, og utdannet meg etter hvert som lærer. Jeg var ikke noen suksess der heller og har ofte lurt på om det hadde fungert bedre hvis jeg hadde valgt en annen vei. Jeg hadde kanskje gjort det hvis muligheten hadde åpnet seg, men det er ikke lett å komme videre i noe yrke uten ferdigheter eller hjelp til å få en fot innenfor en bedrift. Jeg hadde ingen av delene, og gjorde derfor det beste jeg kunne.

Jeg angrer imidlertid ikke på at jeg tok høgskoleutdannelse, selv om jeg ikke fikk så mye glede av den i jobbsammenheng. Det er aldri bortkastet å studere og jeg har fordeler av lærdommen når jeg leser og skriver. Jeg kunne derimot klart meg veldig fint uten de negative erfaringene i arbeidslivet. Jeg hadde ikke noen advokater og veiledere som gjorde veien lettere, men jeg håper jeg kan være det for neste generasjon. Jeg skal ikke være en curlingpappa som gåt foran og koster vekk alle hindringer. Livet skal inneholde en del utfordringer, og barna skal ikke minst lære seg til å løse utfordringer på egen hånd, men jeg skulle ønske at barn og ungdommer med en diagnose fikk mer støtte gjennom videreående skole. Det er viktig at en treffer rett på det yrkesvalget en tar, og hvis en egentlig ikke tar valget selv, men bare lar et eller annet skje, kan en fort oppleve at en aldri kommer i gang med voksenlivet.

Tung kost

Løvetannen er utrolig vakker, men bør også være en del av et sunt kosthold.

Løvetannen er anvendelig som mat og medisin. Den kan rense lever og nyrer.

Det er vanskelig å snu en negativ trend. Hvis en først har begynt å tvile må motparten jobbe litt for å gjenvinne tilliten. Jeg tror det er et problem de fleste statsforvaltninger har, og den norske er ikke noe unntak. Det gjelder alt fra barnevernet til svineinfluensa.

Statsråden i Barne,- likestillings og inkluderingsdepartementet, Solveig Horne, uttalte for kort tid siden at hun ønsket at alle barn banevernet overtar omsorgen for skal få komme tilbake til foreldrene sine. Departmentet arbeider med en ny barnevernlov, men jeg er ikke sikker på om den vil forandre på så mye hvis regjeringer og/eller ansatte i barnevernet kan ignorere den. Jeg oppfatter det nemlig sånn at den eksisterende loven er klar på at barnevernet skal arbeide for at barna skal bli boende hos foreldrene, og hvis barnevernet må overta omsorgen skal de arbeide for en gjenforening. Det innebærer at barnevernet er forpliktet til å veilede foreldrene, også etter en omsorgsovertakelse. Loven sier bl.a. i § 4-16 at «barneverntjenesten har et løpende og helhetlig ansvar for oppfølging av barnet, herunder et ansvar for å følge utviklingen til barnet og foreldrene. Barneverntjenesten skal kort tid etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølgning.»

Dette forklarer mye av sinnet mot barnevernet, for det er ingen tvil om at det er noen saker der denne intensjonen ikke blir respektert. De nye intensjonene statsråden uttrykker er med andre ord ikke nye, og en kan lure på om det er nok politisk kontroll over etaten. Da er det spesielt urovekkende at Helsetilsynet, som i alle år har vært kontrollorgan for barnevernet, skal granske barnevernet.

Jeg har skrevet flere ganger om H1N1 eller svineinfluensaen. Norske myndigheter forsvarer bruken av den, mens forskningen ikke er like overbevisende. En artikkel fra forskning.no sår tvil om hvor effektiv medisinen er. Selskapet bak Tamiflu, Roche, er forøvrig den femte største aksjeinvesteringen til Oljefondet for tiden.

Vi blir fortalt at frykten for at vi skal få i oss for store mengder tungmetaller er fullstendig grunnløs. Jeg mener det er grunn til å være skeptisk til denne holdningen fra helsemyndighetene. Amerikanske myndigheter advarer gravide kvinner mot å spise tunfisk og dyr som lever på havbunnen. Det er fordi de inneholder for mye kvikksølv, og dette kan bli overført til fosteret. Undersøkelser av gjedde og abbor i Sverige har avslørt store mengder kvikksølv der også. Det hjelper at vi forurenser mindre selv, men disse tungmetallene blir transportert over store avstander i lufta og faller ned hos oss.

Dansk Radio rapporterte for to år siden at det er «problematiske mængder af zink i over 200 000 hektar landbrugsjord. Leger og resistensforskere er sterkt bekymret.» Problemet er gjødsel fra griser. Grisunger blitt tatt fra purka når de er fire uker gamle, og det gir dem diaré. Bøndene tilsetter store mengder zink i foret for å motvirke dette, og dette havner etter hvert i maten vår også.

Hvis en søker på kvikksølv på mattilsynet.no finner en mange advarsler. De skriver i en artikkel at de fant svært høye verdier av kvikksølv i 8 av 31 kremer og såper som brukes til bleking av hud og mot kviser og urenheter i huden. En annen artikkel slår fast at visse typer ferskvannsfisk inneholder helseskadelige mengder kvikksølv. Det skal være trygt nok å spise norsk torsk, og da Nasjonalt institutt for ernærings og sjømatforskning analyserte torsk fra 15 fjorder var det bare Kragerø som hadde fisk med over 0,20 mg kvikksølv per kg. Det er den grensa Mattilsynet har satt for gravide kvinner.

Det offisielle rådet er at vi kan få i oss ubegrensede mengder aluminium, men det er studier som viser at hvis en har problemer med nyrene kan dette lagres i hjernen. Det blir også sagt at tungemetaller generelt er uproblematisk i norsk matproduksjon. Jeg sitter med en følelse av at mange eksperter snakker om akutt forgifting, mens det kanskje er mer problematisk at kroppen bygger opp et lager av tungmetaller over lang tid. Jeg føler meg ikke trygg på at noen med sikkerhet kan si at små doser over lang er ufarlig. Vi får tross alt i oss denne giften fra mange ulike kilder, og alt dette i kombinasjon kan bli for mye.

Vi vet at tungmetaller har alvorlige konselvenser som svekket konsentrasjon og nyrefunksjon, men denne studien har vurdert tungmetallers rolle i psykiatrien. Den gir ikke et definitivt svar, men konkluderer med at det sannsynligvis har betydning. Forskeren bak artikkelen, Orish Ebere Orisakwe, har gått gjennom 60 artikler som tar for seg tungmetallers betydning for psykiatriske diagnoser, og han mente at en burde vurdere om bly og kadmium skal inkluderes som en biomarkør når en utreder pasienter for en psykiatrisk diagnose.

Jeg mener ikke at vi skal være fanatisk opptatt av at det er gift i bortimot alt vi får i oss, men jeg tror dette er et poeng hvis en allerede har kognitive utfordringer. Når en spiser sunt, og utnytter de rette plantene, blir faktisk maten medisiner også.

 

Vag boligpolitikk

huset mitt i Vindafjord

Jeg måtte selge dette huset i Vindafjord med tap da jeg flyttet til Telemark. En kjøper ville by det samme jeg betalte, men han fikk avslag i Husbanken.

Jeg blir veldig provosert når jeg hører politikere, spesielt profilerte rikspolitikere, snakke om hvor bekymret de er for utviklingen av sosiale forskjeller og klasseskille. Vi ser disse forskjellene spesielt godt når det gjelder bolig.

Husbanken er ikke en privat bank som jager størst mulig overskudd og de burde ikke hjelpe eiendomsutviklere heller. De viser til hovedmålene fra Kommunal og moderniseringsdepartementets på hjemmesidene sine. Hovedmål 2 sier at vanskeligstilte på boligmarkedet skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig. De sier videre at barnefamilier og unge vanskeligstilte er prioriterte målgrupper. Les mer om det på husbanken.no.

Vanskeligstilte har ikke mulighet til å kjøpe bolig fordi de ikke får lån i private banker, og det har mye å gjøre med at en må skaffe 20 prosent av kjøpesummen på egen hånd. Husbanken har også noen begrensninger, for de vil ikke gi lån hvis det er en risiko for at en blir tvunget til å selge med tap eller at en ikke kan selge fordi en da vil tape for mye. Da blir en låst i en umulig situasjon. Dette er likevel uvanlig hvis jeg skal tro på Husbanken, for de sier selv at hvis du har for lav inntekt til å betjene lånet, kan du kombinere det med tilskudd og/eller bostøtte.

Det kan være  noen som er uenige i at familier med lav inntekt skal få en hjelp de ikke fikk selv, men det er ikke snakk om å gi folk et hus i gave. De må betale for det, men noen trenger hjelp. Dette er dessuten offisiell politikk. og begrunnelsen er enkel. Vi har et skattesystem som favoriserer boligeiene mer enn leietakere, og det skal derfor være et mål med en bolig til alle.

Jeg bor like ved et nytt boligprosjekt der A. Utvik bygger leiligheter som er 80 prosent Husbankfinansierte, men jeg sliter med å forstå hvorfor de gir billige lån på leiligheter til over 5 millioner, for da snakker vi neppe om vansleligstilte mennesker. A. Utvik tilbyr også eie leie, og det høres i utgangspunktet ut som en fordel. Det betyr at en kan leie i opptil fem år og deler av denne leia utgjør deretter egenkapitalen på 15 prosent. Utbyggeren har to priseksempler der en må betale 7 500 kroner per måned for en leilighet som koster 1 770 000 kroner og 12 000 kroner for en leilighet til 2 500 000 kroner. Det er noen betingelser knyttet til avtalen. En må kjøpe den samme leiligheten og kan altså ikke flytte pengene til et annet prosjekt. En må også ha god betalingsevne, noe som sannsynligvis innebærer at en ikke kan regne med bostøtte, og leiligheten må ha en positiv markedsutvikling på to prosent. Jeg tror det siste betyr at en bolig som blir holdt vedlike forventes å stige i verdi. En må altså kunne vedlikeholde eiendommen.

boligblokk

En leilighet kostet sannsynligvis 25 000-30 000 kroner da vi flyttet inn i 1972. I dag kostet den samme leiligheten 1,3 mill + 3000 kr. pr mnd i felleskostnader

Jeg søkte om startlån for første gang i 2010 og har siden den tid betalt 570 000 kroner i husleie. Jeg har fått to nye avslag siden den tid, og en kan lure på hvordan det er mulig å få avslag både der og i private banker, samtidig som jeg har vist en en stabil evne til å betale en ganske høy husleie. Rapporten Leie-før-eie – En modell for å øke eierpotensialet blant lavinntektsgrupper fra 2014 tyder på at myndighetene tenker litt annerledes om dette enn tidligere. Det gjenstår å se hvor motiverte politikerne er, men det spiller ingen rolle hva Husbanken anbefaler hvis politikerne ikke er villige til å bruke den verktøykassen de har til rådighet. Det er litt bittert å tenke på at jeg har bidratt til at store utleiere kan leve godt som eiere, mens jeg betaler en sum som med dagens rente i private banker tilsvarer et lån på 1,5 millioner kroner.

Politikerne må vise at de virkelig ønsker å hjelpe de som trenger det mest, og ikke fiansiere leiligheter på 3-5 millioner kroner. En kan lure på hvem det er myndighetene vil hjelpe, for Husbanken gir bare lån til en ny bolig, toppfiansiering hvis en får resten i en privat bank, eller en bolig en allerede eier. Det utelukker mange rimeligere alternativer, men holder mange eiendomsutviklere i arbeid.

Trump avslører mobbere

Skriblerier i en undergang oppsummerer den reaksjonen jeg har på omtaklen av Donakd Trump. Teksten siert nok er nok.

Skriblerier i en undergang oppsummerer omtalen av Donald Trump.

Jeg er medlem av et par amerikanske NLD-grupper på facebook, men har etter hvert blitt et sovende medlem. Det virker som at jeg er for uavhengig til å finne noe relevant der. Jeg vet ikke hva som var bakgrunnen, men en av administratorene skrev nylig at hun hadde slettet alle politiske innlegg. Det er både forståelig og rart samtidig. Jeg kan forstå det i disse tider da mange blir i overkant emosjonelle når de diskuterer Donald Trump, men rettigheter for NLDere er i aller høyeste grad et viktig tema, selv om det er politisk. Jeg synes derfor ikke det er bortkastet å snakke om politikk.

Internasjonal politikk er for tiden som å observere barn som leker i en sandkasse. Jeg mener å huske fra min egen barndom at fedre ble brukt som en trussel: Faren min kan banke opp faren din eller faren min er politi og kan arrestere faren din! Samme hva en mener om Donald Trump virker det som at dette er regelrett mobbing. Trump er veldig emosjonell og impulsiv, men jeg får assosiasjoner til sandkassen når jeg hører på noen av reaksjonene andre har på den amerikanske presidenten. Det er mye en kan si om Trump og jeg er ikke uenig i at han er barnslig og narssistisk, men jeg vet ikke om han har en større karakterbrist enn f.eks. Bush og Clinton-familien. Kampanjen mot Trump startet lenge før han ble president, og hver gang noen gjør narr av den nye amerikanske presidenten, blir de hyllet både på sosiale medier og i maninstream media. Det har blitt en atferd som viser at vi er tolerante, at vi er bedre enn Trump. Jeg lurer likevel på hvor grensen går mellom objektiv debatt, rettferdig kritkk og mobbing.

Arbeidstilsynet bruker begrepet trakassering og de har denne definisjonen:

«Det er trakassering når en eller flere personer gjentatte ganger over tid blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer. Dette kan for eksempel være uønsket seksuell oppmerksomhet, plaging, utfrysing, fratakelse av arbeidsoppgaver, eller sårende fleiping og erting.»

Dette er nesten identisk med Olweus’ definisjon, bortsett fra at han bruker ordene mobbet/plaget. Politikerne må finne seg i mye, og hvis en er leder for det som enn så lenge er det viktigste landet i den vestlige verden, må en regne med at mange mennesker er dypt uenige. Donald Trump er en mobber selv, men jeg kan ikke se at det gir oss rett til å gjøre det samme. Det er noe veldig uhyggelig med mange av uttalelsene og avgjørelsene til Trump så langt, men det gjenstår å se hva han gjør og hvor villige Kongressen er til å begrense presidentens makt. Det burde engasjere folk mer hva den forrige presidenten gjorde og ikke gjorde. Barack Obama holdt mange engasjerende taler uten å love noe, og det var kanskje ikke overraskende at han ikke gjorde noe heller. Den ekstreme forskjellen mellom rike og fattige økte i USA under Obama, og ifølge Immanuel Saez, en økonom ved Berkely University, grafset den rikeste en prosenten av befolkningen til seg 93 prosent av hele landets vekst i 2010. Det var dermed ingen med normal inntekt som fikk noe glede av den oppgangen som kom.

Poenget mitt i dette innlegget er ikke politikk og jeg skal derfor ikke gå inn på alle de andre grunnene til at verden ikke har blitt noe tryggere som et direkte resultat av den politikken som de viktigste NATO og EU-landene har ført de siste par tiårene. Dette er langt på siden av det denne bloggen handler om, men det er likevel litt relevant. Tenk deg at media hadde oppfordret opinionen til å behandle ordførere, stortingspolitikere, lærere, meningsbærere og andre på samme måte som de behandler Trump. Det er lenge siden det dreide seg om saklighet. Jeg tror de fleste er enige i at de ikke hadde sett på dette som akseptabelt hvis de var offeret. Jeg tror det er noe å lære av dette på et personlig plan også.

%d bloggers like this: