RSS Feed

Category Archives: Personlig

Skrivebordet: Toget

Dagtoget fra Trondheim til Bodø, her på Saltfjellet, hadde vært et ypperlig kontor. Foto: Kabelleger via Wikimedia Commons

Dagtoget fra Trondheim til Bodø, her på Saltfjellet, hadde vært et ypperlig kontor. Foto: Kabelleger via Wikimedia Commons

Jeg startet en liten serie for 1,5 år siden om ulike steder jeg liker å skrive. Det var en serie jeg hadde planer om å komme tilbake til med jevne mellomrom, men jeg er ikke typen som kan arbeide under ulike forhold. Jeg var det tidligere, men det er ikke like lett å blokkere ut støy som tidligere. Jeg hører om andre som liker å skrive på travle kaffebarer, flyplasser, i parker o.l. Jeg kunne ha gjort det i yngre dager, for jeg var i stand til å blokkere ut mye av støyen rundt meg da. Jeg likte å være alene i mengden, men jeg kan ikke jobbe i en så offentlig atmosfære i dag.

Jeg nøyde meg derfor med å skrive om stua, kjøkkenet og biblioteket forrige gang. Dette har mye med livssituasjonen og utfordringene mine å gjøre. Jeg må skape et rom uten noen forstyrrelser i det hele tatt. Jeg leste om Amtrak Residency Program i dag. Jeg kom tilfeldigvis over dette, men tror de har avsluttet programmet. Det gikk ut på at forfattere fikk en gratis reise mot at de jobbet på toget. Her er de utvalgte fra 2016.

Det var mange kritiske journalister og bloggere da denne konkurransen ble annonsert for fire år siden, for Amtrak gjorde naturligvis ikke dette for å hjelpe kunstnere. Det var for å reklamere for deres eget produkt, men jeg synes det høres ut som en fantastisk mulighet. Forfattere beskriver miljø og mennesker, og en lang reise gir gode muligheter til det. Toget er sannsynligvis et av få offentlige steder som fremdeles hadde fungert for meg. Jeg elsker tog. Det er favoritten min blant offentlige transportmidler, og jeg hadde gjerne sett USA og Kanada fra skinnene.

Jeg hører en del på podkaster, gjerne de som er av/med forfattere. Det er mange som snakker om en barndom med mye lesing og skriving. De var aldri i tvil om at det var forfatter de skulle bli. Jeg kan ikke si det samme. Jeg har alltid likt skriftspråket, men det har aldri vært enkelt. Jeg leste Hardy-guttene, Tarzan, og andre utdaterte bøker mens andre leste forfattere som Mette Newth, Kari Bøge og Tormod Haugen. Jeg leste faktisk ikke noe særlig før jeg for alvor oppdaget science fiction på ungdomsskolen, men lesing var selv i gode stunder veldig krevende.

Jeg hadde alltid en drøm om å skrive, men det kom altså ikke som et resultat av at jeg leste mange bøker. Skriving er ikke bare kommunikasjon. Jeg bruker det også for å avstresse, for det er ingen tvil om at det er nødvendig å finne måter som kan gjøre det lettere å fungere i et samfunn som har en tendens til å skape mye av det. Denne artikkelen fra NLDline tar for seg panikk, stress og angst, og artikkelforfatteren mener det er en direkte sammenheng mellom stress og panikkanfall. Det er derfor det er viktig å lære å takle det økende en stresset en vil oppleve.

Det er en av mange funksjoner skriftspråket har for meg. Jeg jobber også med flere bokprosjekter jeg har stor tro på, og det er ikke lett å være kreativ med så mye støy og påvirkning utenfra, men det går framover. Toget er en romantisk fantasi. Jeg er f.eks. veldig begeistret for de to Agatha Christie bøkene Murder on the Orient Express og 4.50 from Paddington. Det hadde kanskje ikke fungert for meg, men jeg liker tanken på å skrive under en lang reise. Det hadde vært gøy å prøve det en gang. Jeg er for gammel til at jeg orker å reise gjennom hele Europa på et par uker, men interrail i ett eller to land kunne blitt interessant. Jeg tror Frankrike hadde vært nok på den første turen, og den neste hadde sannsynligvis gått til Italia. Jeg har imidlertid andre ting på bøttelista jeg kan gjennomføre før jeg kommer til Frankrike.

Reklamer

Bloggen lever

Bilde av pc, notatbok og en mikrofon. Jeg liker å uttrykke meg selv skriftlig, men vil vurdere en podcast etter hvert.

Jeg liker å skrive, men vil vurdere en podcast etter hvert.

Det var en diskusjon for noen år siden om bloggen ville forsvinne, og media mente at den var død. Dagbladet skrev en anmeldelse av antologien Gi meg en scene! Norsk blogghistorie i 2013. Anmelderen skrev bl.a. at «det er fortsatt det som skrives og sies i de brede etablerte mediene som legger premissene for mye av samtalen på det sosiale nettet.» Det ble brukt som bevis på at bloggen er mislykket, at den har en beskjeden posisjon fordi det er mainstream media alle snakker om.

Det er nok ikke så enkelt. Det er delvis fordi media, inkludert aviser, bruker bloggen som et medium selv. De kaller de gjerne for kronikker eller spaltister, men det er i realiteten det samme. Det er også vanlig med journalister som bruker bloggen som en kontakt med leseren/lytteren, noe de gjør i f.eks. TV 2. Det er også mange forfattere som bruker bloggen bevisst som reklame. Blogging har likevel forandret seg mye de siste årene. Det har litt med tiden vi lever i å gjøre. Det er mange som leser uten at de legger igjen kommentarer, mens det stort sett er de som virkelig brenner for emnet som bryr seg så mye at de deler et innlegg på sosiale medier.

Blogging er ikke det samme som det var tidligere, men vi ser at blogging påvirker media. MSM følger gjerne trendene. De bruker det de kan tjene penger på. Blogging er personlig og det er et sosialt medium i seg selv, noe som gjør det interessant for MSM. Jeg leser ikke så mange nye blogger, men jeg følger de jeg har vært lojale mot i noen år, men jeg finner med jevne mellomrom noe nye etter hvert som interessene mine forandrer seg litt. Det blir litt feil å tenke konservativt om bloggen, for det er en del av utviklingen at den har hoppet over til nye medier.

Det var en periode der mange flyttet over til You tube eller brukte det parallelt med bloggen. Jeg lyttet til bl.a. The AnMish som snakket om å leve med Asberger syndrom og forfatteren Ren Warom, som snakket om psykisk sykdom og bøker hun hadde lest. Disse gjorde det samme som mange gjør med podcaster. Jeg lytter til mange podcaster på iTunes, Spotify og Soundcloud, og det faktum at bedrifter som VG, Aftenposten, P4 og ikke overraskende NRK bruker dette formatet bevisst, viser at det som startet langt utenfor hovedstrømmen, faktisk tok lesere/lyttere fra MSM. Jeg lyttet til Juice for en del år siden (tror det var fra 2005), men etter hvert som podcasting ble mer populært, har det gått opp for journalister at de som ikke lytter til radio, TV eller leser aviser, faktisk har alternativer.

Jeg lytter en del på Spotify, men der bør en vite spesifikt hva en søker etter, mens en på iTunes kan lete seg fram under overskrifter som Business, Society & Culture og Technology. Aftenposten har ikke mindre enn fire podcaster under News & Politics, mens VG har tre. En kan kalle dette for radio, lydfiler eller, podcast, men det er i realieten ikke noe annet enn det bloggere tidligere gjorde skriftlig. Det er bloggen som har utviklet seg. Det er et slags svar på de forandringene samfunnet har vært gjennom. Det blir stadig vanskeligere å overtale mennesker til å lese, mens det er lettere å lytte. Finn podcaster her.

Det har også en del å gjøre med hvordan en lærer best. Jeg har alltid vært glad i å lese, men det har vært vanskelig. Jeg har måttet slite for hvert ord, og jeg opplever at det blir stadig vanskeligere å konsentrere seg. Jeg må arbeide stadig mer for å klare det, og det er perioder der jeg ikke makter å tvinge meg til å lese. Jeg er derimot flinkere til å lytte. Det er det jeg husker mest av også. Jeg lytter derfor mye til podcaster og You tube-kanaler.

Jeg har lyttet en del til forfattere den siste tiden. Det er der hovedinteressen ligger nå siden jeg jobber med flere bokprosjekt selv. Jeg har vært spesielt begeistret for Your Creative Life med Vanessa Carnevale, Grammar Girl, The Creative Introvert, So You Want To Be A Writer (Valerie Khoo og Allison Tait), og Joined Up.

Om å finne den gamle meg

Svart kaffe. Kaffe var et bittert sjokk. Som med voksenlivet måtte jeg venne meg til smaken. Jeg liker å tilføre krydder og andre smaker, men både livet og kaffen smaker godt i en enklere form også.

Kaffe var et bittert sjokk. Som med voksenlivet måtte jeg venne meg til smaken. Jeg liker å tilføre krydder og andre smaker, men både livet og kaffen smaker godt i en enklere form også.

Jeg har skrevet mye om minimalisme, men mest på den engelskspråklige bloggen min. Det er en filosofi som appellerer til meg, men som det er vanskelig å gjennomføre.

Jeg leste nylig en avisartikkel om den danske sosiologiprofessoren Rasmus Willig. Han mener at etterkrigstidens velferdssamfunn har blitt erstattet av et konkurransesamfunn, og at dette gjør oss syke. Det er alle mot alle i en kamp for å oppnå det umulige, perfeksjon. Denne standarden er utenfor rekkevidde for samtlige, men den er mer uoppnåelig for noen av oss. Det gjelder mennesket med en diagnose, de som av ulike grunner enten ikke kan eller velger å leve utenfor boksen ( et A4-format), eller de som ikke klarer det andre tar for gitt.

Det er mange grunner til å velge minimalisme, indie eller å motarbeide tendenser til stereotyper. Det er sant som jeg har antydet i tidligere innlegg at politikere og ansatte i offentlige etater har en tendens til å komplisere livet, men dette handler også om våre egne valg. Vi kan velge å være en aktiv deltaker i stedet for å passivt akseptere at ting vi har kontroll over skjer. Dette er på ingen måte enkelt, for det er både lett og behagelig å fortsette i det samme sporet. Det krever mye mer å forandre på noe, både fordi de fleste motsetter seg forandring, og fordi det kan føre til sanksjoner fra andre. Jeg opplever til stadighet at det er vanskelig å forandre på ting i meg selv, men denne kampen er nødvendig. Jeg må tvinge meg selv, og lykkes ikke alltid.

De valgene jeg nevnte er viktige fordi det ikke bare handler om oss selv, men det handler også om å gjøre samfunnet bedre. Når du ser noen som åpenbart er fattig, trekker du negative slutninger om denne personen? Når du ser en person som viser typiske trekk på Asberger syndrom, antar du at denne personen er farlig (en feilaktig antakelse om at asbergere mangler empati)? Hvis det flytter en innvandrerfamilie inn i huset ved siden av deg, tenker du at det var bedre før? Når du ser noen med Down syndrom, tenker du at foreldrene burde ha abortert fordi en kan umulig ha et fullverdig liv med down, og at de bare blir en byrde på samfunnet? Sannheten er at hvis samfunnet er villig til å inkludere alle, og gi alle de nødvendige tjenestene, så kan alle få gode liv. Da kan alle bidra til at samfunnet blir bedre. Det er i stedet mange som har fordommer, ofte uten at de er klar over det selv.

Du kan f.eks. være opptatt av å vise at du kan respekterer det homofile paret som bor ved siden av deg, mens du har motsatte holdninger til religion, etnisitet og sosial status. Dette er holdninger en kanskje ikke er klar over eller villig til å erkjenne. Uttrykket «less is more» passer godt som et ordtak for minimalisme, men fungerer i denne sammenhengen også. Dette er en morsom replikk fra Alice in Wonderland:

You’re not the same as you were before, he said… you were much more… muchier… you’ve lost your muchness.

Noe hadde blitt tapt i en oversettelse her. Vi trenger den rette typen merhet, eller merhet på de rette stedene. Vi taper noe og vinner noe på en minimalistisk livsstil. Det er på en måte som å finne tilbake til den en en gang var. Jeg har egentlig vært en uforskyldt minimalist de siste fire årene. Jeg bodde i Meløy i Nordland, men flyttet tilbake til Haugesund da jeg ble arbeidsledig. Flyttelasset ville ha kostet godt over 40 000 kroner. Det hadde jeg ikke råd til og måtte derfor gjennom en brutal skillsmisse fra eiendeler samlet gjennom et halvt liv.

Minimalisme handler i dag like mye om hva jeg bruker tida på. Jeg prøver f.eks. å lese. Jeg sliter med å fokusere og må tvinge meg til å lese. Det er delvis fordi jeg har kroniske smerter i armene som gjør det vanskelig å holde boka åpen. Jeg lytter derfor mer enn jeg leser for tiden. Jeg synes også det er givende å skrive. Forfatterne Joshua Fields Millburn og Ryan Nicodemus har podcasten The Minimalists på sitt eget nettsted, i tillegg til iTunes og Spotify. De liker å stille følgende spørsmål: «Does this add value to my life?»

Det er viktig, men det handler også om livene til de rundt meg, og om å være den personen jeg ønsker å være. Det er på en måte snakk om recovery eller bedringsprosesser. Det er et ord jeg liker å bruke i forbindelse med autismespektertilstander, NLD og ADHD. Vi kan ikke sette strek og si at behandlingen/tiltakene bør opphøre fordi vi fungerer optimalt. En kan si at en ikke er syk, og følgelig ikke trenger behandling, men samme hva en kaller det, må en gjennom ulike typer tiltak/behandling som skal gjøre det lettere å fungere. Dette er en prosess uten et endepunkt. En må hele tida jobbe for å hindre stagnasjon.

Minimalisme er kanskje ikke en dum filosofi, for det er nyttig å fjerne mye av rotet, både i det fysiske rommet rundt oss og i tankene våre.

Norge trenger noe nytt

Dette er litt tilleggsopplysninger til innlegget Lev litt bedre med egen bolig. Jeg skrev om et firma i Haugesund som tilbyr microhus til 1,8 millioner kroner. Jeg vil i dette innlegget vise til hva microhus egentlig er, og hvilke konvensjonelle konkurrenter det har.

En klassisk andels/aksjeleilighet i Haugesund er en 4 mannsbolig bygget på begynnelsen av 1950-tallet. Leilighetene koster 1-1,5 millioner kroner og de har 2000-4000 kroner i felleskostnader. Det er også noen ganske nye borettslag der leiligheten koster rundt 500 000 kroner, og hvis en kan leve med felleskostnader på drøye 7 000 kroner per måned, sitter en til slutt igjen med en leilighet som kostet 1,4-1,5 millioner kroner. Det er nok uproblematisk med andel og aksjeleilighet, men jeg har sett følgende tekst i noen annonser: «Kjøper skal godkjennes som ny andelshaver i borettslaget. Dersm kjøper ikke blir godkjent som ny andelshaver blir andelen solgt videre for kjøpers regning og risiko.» Jeg er ikke helt sikker på hva det betyr, men det høres umiddelbart litt urovekkende ut, for hva hvis en generelt sliter med å bli godtatt?

Jeg synes husene til Start Microhousing koster i meste laget. Det er ikke tilfeldig at microhus er populære i USA. De er i samsvar med den individuelle uavhengighetsfilosofien landet har hatt siden det ble grunnlagt. Det er noe en kan finne i litteraturen, f.eks. Ralph Waldo Emerson og Mark Twain. Begge var for individualisme, både for menn, kvinner og minoriter. Funksjonshemming/nedsettelse var ikke et tema på den tida, men når en tenker på forfatterskapet til de to, virker det rimelig å anta at de hadde inkludert denne gruppa også hvis han hadde levd i dag. Økonomien har lagt til en ny dimensjon, for det er i dag en del unge single/par som velger microhus fordi de da kan klare det uten å låne.

Jeg lurer på om det hadde blitt tillatt i Norge. Det er faktisk et tilfelle som tyder på at microhus er risikabelt i Norge. NRK skrev for to år siden om Kari Schvibevaag. Den tidligere verdensmesteren i kiting ville slå seg ned i Flakstad i Lofoten. Hun fikk klarsignal fra kommunen til å bygge et microhus, men de kom i etterkant med stadig nye krav. Det hadde ordnet seg raskere hvis kommunen hadde presentert alle kravene samtidig, men hun fikk et nytt etter at det forrige var ryddet av veien. Hun hadde bodd i bilen i to år på det tidspunktet NRK skrev artikkelen, utelukkende fordi hun ikke hadde tillatelse til å flytte inn.

Vi har et regelverk som gjør dette veldig komplisert. Det er muligens disse kravene som gjør husene i Haugesund såpass dyre sammenliknet med de amerikanske. Regelverket er for rigid for denne type hus i Norge, så myndighetene burde sørge for å få på plass en egen standard for microhus. Da vil det kanskje være realistisk for tre-fire familier å kjøpe ei tomt sammen, bygge hvert sitt hus, og ha nok igjen til et felles uteareal. Hvorfor skal forresten myndighetene legge seg opp i absolutt alt?

Det er bedrifter i USA som selger ferdige microhus, både mobile og stasjonære. Det er noen som selger tegningene for de som vil bygge selv, og det er sågar noen som tilbyr dem nesten gratis. Tinyhousedesign.com selger f.eks. tegninger til $ 29. Det blir ikke lagt noen hindringer i veien for dette, men jeg har mistanke om at det hadde vært vanskeligere i Norge.

Det er mange inspirerende beretninger på nettet. Jenna Spesard fra bloggen/You tube-kanalen Tiny House Giant Journey gjorde det mange kanskje har drømt om. Hun ble en minimalist. Dette er nok mest for single eller unge par, men det er spennende å se hvordan noen klarer denne livsstilen. Les gjerne bloggen hennes hvis du vil vite mer om emnet. Les mer her eller se denne videoen der hun viser fram det mobile hjemmet sitt.

Megan Tan-en millennial fra Maine

Jeg oppdaget Megan Tan for noen dager siden i forbindelse med at jeg skrev om Generasjon Y, også kalt millenniumgenerasjonen. Jeg skrev noen innlegg på denne bloggen og noen på den engelske bloggen, og konklusjonen ble at jeg på noen områder følte at jeg hadde noe til felles med Megan Tan og den generasjonen hun gir en stemme til.

Da snakker jeg ikke om det ryktet de har fått på seg for å være bortskjemte og upålitelige. De vil prøve alt, og jeg har har hørt en del si at de sa opp jobben etter noen måneder fordi de ville utforske andre, mer spennende muligheter i livet. Det høres fantastisk ut, men livet har vært mer komplisert for meg. Jeg måtte jobbe hardt for å komme inn på høgskole og nådde målet da jeg var 26 år. Jeg måtte kjempe for å få jobb, og når det var så vanskelig å få jobben i utgangspunktet, er det lite sannsynlig at mulighetene står i kø. Jeg har hørt om folk som lander på beina samme hva som skjer. De bare treffer noen tilfeldig og plutselig har de en jobb. Jeg har aldri opplevd at livet har så mange muligheter, noe som sannsynligvis er en kombinasjon av vanskene kyttet til NLD og fordommer. Det er fordommer mot de som ikke fungerer like bra som andre i arbeidslivet, og fordommer mot annerledeshet. Det dreier seg mer om å være annerledes enn etnisitet, for hvite amerikanere og europeere i Norge opplever også et press for å oppføre seg norsk.

Dette gjør at jeg kan forstå millenniumsgenerasjonen til en viss grad. Noen av dagens unge tar det for langt, men dette er egentlig resultatet av at de foregående generasjonene (den stille generasjonen, baby boomerne og Gen X) ødela verden. Jeg vil tro at jeg ikke er den eneste Gen X-er som føler et slektskap til Gen Y. Det er mange av som har blitt ignorert. Det er ikke så mye å gjøre med det, men jeg motarbeider en eventuell trang jeg har til å være et offer. Jeg prøver å forbedre min egen situasjon, og det anbefaler jeg andre å gjøre også.

Megan Tan snakker om hvordan det var å manøvrere gjennom 20-årene, kort sagt hvordan en lærer å bli voksen, og podcasten er tilgjengelig på iTunes, Soundcloud, millenialpodcast.org.Den er i tillegg tilgjengelig på Spotify. Det har vært perioder der jeg har ristet på hodet av enkelte episoder hun omtaler, men det er for det meste en interessant serie om å vokse opp i dag.

Den rette balansen

strikket genser som viser vrangsida. Jeg liker vrangsida som et språklig bilde. Hvis vi hadde vist innsida hele tida, ville nok mange ha reagert. Det krever litt å fungere og vi kan ikke vise vrangsida hele tida.

Jeg liker vrangsida som et språklig bilde. Hvis vi hadde vist innsida hele tida, ville nok mange ha reagert. Det krever litt å fungere og vi kan ikke vise vrangsida hele tida.

Et medlem av ei NLD gruppe på Facebook delte en artikkel om Barbara Corcoran i jula. Den type artikler irriterer meg for det blir gitt inntrykk av at gjentatte negative erfaringer over mange år en fordel, at det er skadelig å gi barna en diagnose. Dette kalles gjerne for nevodiversitet, som betyr at alt er innenfor en normal variasjon. Mennesker med f.eks. autisme, NLD eller ADHD fungerer like bra som andre. De fungerer bare på en annen måte, og det er samfunnets ansvar å sørge for at det er plass til de som er litt annerledes. Det er dermed unødvendig, og sågar et overgrep, å hjelpe disse barna.

Artikkelen How being Dyslexic and Lousy in School Made Shark Tank Barbara Concoran a Better Entrepreneur er ikke blant de verste. Det verste er den veldig villedende overskriften. Hun hevder i intervjuet at disse utfordringene gjorde henne mer krativ og ga henne mer frihet, samtidig som hun hun innrømmer at hun som 65-åring sliter med dårlig selvtillit. Hun kom altså ikke uskadet fra et liv uten diagnose og uten hjelp. Det er flere som har hevdet at dysleksi og autisme er en fordel sålenge en ikke får diagnosen. Det er lett å si hvis en heter Richard Branson, Stephen Spielberg eller Temple Grandin.

Dagbladet hadde et intervju med Nadia Hasnaoui for noen uker siden. Jeg leste ikke saken fordi dette var bak en betalingsmur, men hvis overskrift fortalte hele sannheten var hun takknemlig for at hun ble mobbet. Det var nemlig det som gjorde henne sterk. En annen måte å si det på er at det finnes bare to typer mennesker, sterke og svake. De som klarer seg har ikke noen sympati for de som ikke gjør det, og det er faktisk muligheter for at de blir mobbere selv. Det er det samme prinsippet som med de som hevder at det var mangel av en diagnose som reddet dem.

Overskriften om Barbara Concoran er misvisende fordi artikkelen er mer nyansert enn overskriften gir inntrykk av. Artikkelen omtaler også Kevin O’Leary, som fikk en diagnose som 6-åring. Han kunne ikke lese, men oppdaget at han var flink med tall, og gjorde det som voksen bra som forretningsmann. Han legger stor vekt på at det var spesialpedagogikk som reddet han, og det er det jeg savner hos mange som legger for stor vekt på hvor nyttig det er med motgang. Jeg er enig i at det ikke er bra å få alt servert på et fat. Det er bra å måtte jobbe litt for framgangen, men det er grenser for mye negativt vi kan oppleve i år etter år uten at det bryter mer ned enn det bygger oss opp.

Det er med jevne mellomrom noen i den samme Facebook gruppa som deler det som skal være motiverende små sitat og dikt, og jula var intet unntak. Budskapet i disse er som regel at vi må akseptere oss selv, som dette sitatet av en Roy Bennett:

Accept yourself, love yourself, and keep moving forward. If you want to fly, you have to give up what weighs you down.

Jeg håper andre kan finne inspirasjon i  den type sitat, men det hjelper ikke på meg. Det er noen som ikke liker å snakke om handikapp eller begrensninger, men sannheten er at vi har noen. Det er hele poenget at vi ikke fungerer like godt som andre, og samfunnet ser ikke på dette som noe vakkert. Samfunnet ser på det som en dårligere fungering hvis en f.eks. har motoriske vansker, ikke klarer å se hele bildet, eller å forstå at andre har behov for et personlig rom rundt seg. Det er også vanlig med komorbide tilstander. Det er ikke alle som har det, og en kan ha f.eks. depresjon i ulik grad. Tenk deg at du er en av de som sliter med å takle det, og trenger hjelp. Det første psykologen sier er at du er vakker og at du bare fungerer på en litt annen måte enn andre. Da høres ikke nevrodiversitet like uproblematisk ut.

Det nevnte sitatet ble skrevet med et bilde av ei måke som bakgrunn, og for å holde meg til det samme bildet, kan ei av vingene være skadet. Det kan være noe som gjør at fuglen ikke fungerer som den skal. Det hjelper ikke om den er vakker eller om den aksepterer dette som innenfor en normal variasjon. Den må gjøre det den må for å kunne fungere bedre seinere, Det er sånn med oss også. En ansvarlig NLDer, asberger eller samme hvilken diagnose er har må gjøre det han/hun kan for å fungere best mulig. Jeg er selvsagt enig i at samfunnet må bidra, hjelpe oss til å lykkes, men det er naivt å tro at alt er alle andres ansvar.

Verden sett gjennom en post-turists øyne

Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh... litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.

Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh… litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.

Jeg har ikke mye erfaring med coacher, men er litt skeptisk etter å ha truffet på noen gjennom NAV. Et par var private coacher NAV kjøpte tjenester fra, og noen var ansatte i NAV/attføringsbedrifter som hadde en liknende rolle. De nølte ikke med å love ting de ikke hadde til hensikt å følge opp. Jeg ble derfor som regel sittende igjen som et stort spørsmålstegn.

Det er ikke det at eksperter må fikse alt, men jeg er generelt skeptisk når noen presenterer universale løsninger basert på egne erfaringer. Jeg er derfor i utgangspunktet skeptisk til en som Martine Næss Sorthe. Hun skrev en kronikk i VG for ett år siden der hun omtalte sin egen ensomhet. Hun kalte det å være hverdagsensom, som i hennes tilfelle betydde at hun var utadvendt og hadde mange bekjente, at hun lyktes på mange områder, men at hun også følte seg ensom.

Hun var 19 år da og nå ett år seinere har hun skrevet en ny kronikk, Lev livet med ærlighet og takknemlighet. Hun studerer life coaching, blogger og reiser verden rundt. Hun mener at alle kan oppleve mer lykke ved å bli mer takknemlige, og viser bl.a. til opplevelser hun selv har hatt i Sør-Afrika, India, Australia, Hawaii, Equador, Fiji og Thailand. Hun har møtt mennesker og vært i situasjoner som setter hennes eget liv i perspektiv. Poenget hennes er at du trenger ikke følge de gamle vanene. Du kan bryte ut av et mønster, enten du er en globetrotter eller må begrense deg til den samme byen i Norge år etter år. Det er ikke så forskjellig fra kognitiv terapi, som jeg har skrevet om i en rekke innlegg tidligere. Det handler om å tenke nytt. Jeg er ikke uenig i at vi trenger mer av både ærlighet og takknemlighet, men jeg tenker likevel litt «ikke nå igjen» når jeg leser kronikken. Teksten hennes handler om oss, ikke om de som trenger oss.

Det er mye jeg er takknemlig for. Jeg er takknemlig for det jeg har, for når jeg sammenlikner Norge med andre land er det ikke så verst her. Jeg kan likevel ikke tro at det brutale møtet mange med en utviklingsforstyrrelse får med arbeidslivet, enten de har en diagnose eller ikke, skal gjøre dem mer takknemlige. Sorthe skriver at «jeg tror hverdagsensomheten kommer av at mange mennesker i det norske samfunnet ikke føler seg likt, ikke føler seg forstått, og heller ikke føler de kommer overrens med likesinnede.» Velkommen til vår verden!

Jeg er ikke uten sympati, men jeg er mest opptatt av diagnoser som autimespektertilstander og nonverbale lærevansker på denne bloggen. Jeg tenker spesielt på de som vokser opp med flere utfordringer (kognitive vansker, fin/grovmotorikk, kommunikasjonsvansker, konsentrasjonsvansker, lærevansker, ujevn evneprofil etc). Det er lett for en som Richard Branson å si at dysleksi er en styrke fordi han klarte seg bra uten skolegang. De færreste har det talentet, og vi er derfor avhengig av å møte menesker som velger å være snille. De færreste tenker på de som som trenger hjelp, uavhengig om de har det bra selv eller ikke. Harriet Lerners tekst i Psychology Today er ikke noe dårlig nyttårsforsett. Hun oppfordrer til snillhet som et bevisst valg. Vi kan velge denne holdningen når vi snakker til andre, spesielt de vi ikke liker. Det er det verden trenger. Les mer på Psychology Today.

Jeg ser poenget Sorthe vil formidle, men lurer på om hun blir noe mer enn en post-turist. Det er en betegnelse på turister som snakker nedsettende om gamle turistfeller. De leter etter autentiske opplevelser, og tror de har funnet det, men sannheten er at turister alltid vil være utenforstående. Sorthe skriver om å ha jobbet som frivillig på et barnesykehus i Cape Town, hun har møtt motiverte skolebarn i India, hun har sett hardtarbeidende mennesker på risåkre i Bali, og blitt møtt av en smilende lokalbefolkning på Fiji. Hun har sett verden med en turists briller, og de gir oss neppe det beste synet. Da blir ikke reisene mer enn studieturer for å utvikle det produktet en vil selge. Da blir en som Elizabeth Gilbert, forfatteren av boka Eat, Pray, Love. Det var ei bok om en spirituell reise som ei nylig skilt amerikansk kvinne gjorde i Italia, India og Indonesia. Forfatteren hadde fått $ 200 000 i forskudd fra forlaget for å foreta denne planlagte reisen, og selv om mange mente at den var godt skrevet, var den egentlig falsk.

Jeg skulle ønske samfunnet tenkte litt mer på respekt og snillhet. Det har med valg å gjøre, og selv om vi velger oss selv, betyr ikke det at vi velger vekk de rundt oss, men det er ofte det som skjer. Samfunnet kan kort fortalt velge å inkludere de av oss som har flere utfordringer enn Richard Bransons dysleksi, eller utadvendte arbeidstakere med en ensomhetsfølelse.

Jeg velger livet

I don’t want to end up simply having visited this world. Mary Oliver

Den amerikanske julesesongen starter egentlig med Thanksgiving. Juleshoppingen starter offisielt dagen etterpå med Black Friday, og i USA er det direkte farlig å handle på denne dagen. Tilbud appellerer åpenbart til det aller verste i oss, og det er ikke uvanlig at godt voksne på jakt etter de beste tilbudsvarene går til fysisk angrep på hverandre. Dette skjer altså bare noen timer etter middagen der fokuset er på takknemlighet for det vi har. Jeg er litt i Thanksgiving modus fra den tredje torsdagen i november og resten av året. Det er lett å glømme det i løpet av travle desember, og jeg trenger derfor mange påminnelser. Den lille, nyttige tingen perspektiv er en god medhjelper.

Det er lett å bli mismodig hvis vi blir for opptatt av det livet vi tror andre har. Det hender jeg blir skuffet når jeg tenker på det jeg ikke har, og det jeg ikke har oppnådd. Jeg er f.eks. ikke er i nærheten av å eie huset jeg bor i, og i tillegg til at jeg har betalt store summer til andre huseiere, kan det være problematisk å dele et hus med andre. Jeg har derfor en sterk drøm om uavhengighet. Det hender jeg tenker på det en amerikansk blogger jeg følger kalte FOBO og FOMO eller fear of being ordinary og fear of missing out. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det jeg ikke har eller ikke har oppnådd, men det er ikke alltid lett.

Det høres kanskje negativt ut, men jeg tenker ikke på håp som noe som nødvendigvis er behagelig. Håp er en del av julebudskapet, og når det gjelder det håpet alle har om å fungere, om å ha medgang, er det ikke sikkert at løsningen føles som veldig nyttig umiddelbart. Samme hvilke utfordringer du har og hvem/hva som er ansvarlige for at du utviklet disse vanskene, er de dine, og det er din oppgave å gjøre noe med dem. Du kan utvikle håp, men det kommer neppe gratis. Noen ganger føles det ikke godt å gjøre det rette. Du gjør det utelukkende fordi det er det rette, og da hjelper det med et perspektiv.

Bilde av ei julekrybbe gjennom et butikkvindu. Jul er håp for mange, men samme hva en tror på krever håp mye egeninnsats.

Jul er håp for mange, men samme hva en tror på krever håp mye egeninnsats.

Jeg hørte nylig om en elleve år gammel gutt i USA som kollapset på Thanksgiving. Han var tilsynelatende frisk, men hjertet stoppet uten noe forvarsel og han ligger nå i koma. Jeg leste også om en 32 år gammel mann som får hjelp av City of Hope Organisation (COHO), en organisasjon i Arkansas som hjelper hjemløse. Guttens foreldre var narkomane, men bestefaren fikk omsorgsrett for gutten og reddet han dermed ut av denne situasjonen da gutten var 13 år. Den gamle mannen fikk kreft, og mens han lå for døden tok gutten noen av medisinene hans. Ting forverret seg da bestefaren døde og gutten ble returnert til foreldrene. Han ble kort fortalt stoffmisbruker, men prøver nå å finne den vanskelige veien tilbake fra dette mørket. Jeg har også tenkt mye på de kristne i Libya, Irak, Egypt og Syria de siste årene. De blir sakte, men sikkert utryddet/fordrevet uten at noen er interessert i å hjelpe dem. Det er spesielt opprørende for oss kristne fordi religionen vår er nær knyttet til disse landene. Noen av de mest sentrale personene og stedene i Det gamle testamentet var i Syria og Irak. Det er urovekkende at kristendommen kanskje forsvinner derfra.

Historier som dette setter ting litt i perspektiv. Jeg har ikke de økonomiske musklene jeg ønsker, og har hverken fått noen telefon fra Hamar eller et av de forlagene i Oslo jeg venter å høre fra. Det er mange drømmer som har vært på vent i mange år, og der må de være på ubestemt tid. Jeg har det likevel bra. Livet er bra.

En annen amerikansk blogger jeg liker godt beskrev det nylig som å være på den andre sida av mørket. Livet hennes er bedre enn før hun fikk besøk av mørket, men hun er ikke den samme. Hun vet litt mer om hvor skjørt livet kan være, og selv om ingen av oss er superlykkelige hele tida, blir vi sannsynligvis flinkere til å leve. Jeg har håp, men det kommer ikke automatisk. Håp dreier seg om å velge det som gjør livet lettere. Du kan rett og slett velge livet. Jeg vil, som sitatet sier, være mer enn en gjest som sniker seg ubemerket gjennom livet. Jeg kan ikke bestemme alt. Motgang kommer gjerne uansett hva en velger, men en kan velge å kjempe for livet, for det som er viktig i livet. Det er positivt i mine øyne.

En ny tilnærming til behandling

Pingvinene fra en mobilvideo fra forestillingen En fugledrøm/flaks

Pingvinene fra en mobilvideo fra forestillingen En fugledrøm/flaks

Desember betyr som jeg nevnte i Ballett som styrketrening for hjernen dans for meg. Det er ikke så lett å få meg i julestemning lenger, men jeg blir veldig engasjert av å se dattera mi danse. Kick Dansestudios juleforestilling betyr noen hektiske dager med 4-5 øvelser i det vanlige øvingslokalet den siste uka og et par i Festiviteten. Det avsluttes med generalprøve og premiere på mandag, og to forestillinger på tirsdag. Det var ei mor som jeg tror oppsummerte alle foreldrenes takknemlighet på Facebook seint tirsdag kveld:

Tusen takk for noen fantastiske dager med dansemagi! Jeg har ei lita flamingojente som har storkost seg og ser opp til de flotte danserne ved Kick Dansestudio. Gratulerer så mye til Ruth Aspaas Kvinnesland og Karoline Aspaas Kvinnesland (eierne av Kick Dansestudio).

Temaet for FLAKS/en fugledrøm var fugler, og forestillingen hadde en gutt som en rød tråd. Han hadde ulike drømmer om fugler, noen behagelige, men også noen skremmende. Jeg har sett barn med diagnoser i disse forestillingene, noe som viser hva de kan klare. En skulle tro at ballett var spesielt krevende. Det krever et fokus over lang tid, og det er mange forstyrrende elementer. Danserne beveger seg noen ganger i et komplisert mønster mens det gjerne er lite eller mye/skiftende lys. Det ser ut for meg som at det er lett å miste oversikten og vite hvor en skal. De må vise i mange øvelser og forestillinger at de kan klare dette, og det gjør de. Jeg satt bak scenen sammen kona mi under generalprøve og to av forestillingene, mens vi så den siste forestillingen som publikum i salen. Vi gjør det på denne måten hvert år og det er like fascinerende hver gang. Det er fullstendig kaos bak scenen, men det synlige resultatet har så langt vært en perfekt produksjon.

Det overrasker meg ikke at forskningen viser til dans som medisin og trening for hjernen. Det er noe som kan hjelpe enten en har autisme, ADHD, depresjon eller av andre grunner har kognitive vansker. Det er en påminnelse om at behandling/tiltak er mer enn medisiner og spesialpedagogikk. Enten en snakker om behandling, tiltak eller forebygging  bør vi velge det som fungerer. Vi trenger tiltak som hindrer en forverring av eksisterende eller utvikling av nye vansker. Angst, depresjon og ADHD er vanlige tilleggsvansker for de som har autisme eller NLD, men vi har oppnådd mye hvis vi bare reduserer tilleggsvanskene. Det gjør det lettere å fungere med hoveddiagnosen.

Dans alene er selvsagt ikke nok, men det er en del av et større bilde der en tenker nytt om hva behandling er. Vi bruker også kosthold bevisst, og forskningen støtter oss i tanken om at det er en forbindelse mellom magen og hjernen. En kan f.eks. ha en betennelse i kroppen som ikke nødvendigvis er forårsaket av maten, men det er ingen tvil om at det er mat som fremmer betennelse og mat som demper betennelse. Det er ifølge en artikkel på forskning.no en rekke studier som viser til at tarmbakterier kan påvirke hjernen.

Jeg mener dette viser at det er viktig å tenke alternativt. En må være klar over at de offisielle kostholdsrådene er veldig generelle og bare en anbefaling. Jeg snakket med en hjertespesialist en gang som hevdet at fastlegene ikke kunne nok om ernæring. Det er det inntrykket jeg sitter igjen med også, og selv om det finnes unntak, er en god del av fastlegene mest opptatt av skolemedisin. De av oss som sliter med helsa har oppdaget at det er mye mat som kan gjøre hverdagen lettere. Jeg tror det kan lønne seg å være åpen for den muligheten at det er noe med en moderne livsstil som forverrer situasjonen for mange. Vi kan kan ha genetisk predisposisjon som gjør autisme eller ADHD mer sannsynlig, men det betyr ikke at vi ikke har noe kontroll over hvordan disse tilstandene utvikler seg. Vi har mer kontroll og ansvar enn mange vil innrømme, og det bør gi oss selvtillit til å handle.

Jeg er ikke en motstander av medisiner, men jeg er skeptisk til tanken om at medisiner er det første og eneste valget, som i realiteten betyr at en har én mulighet og ingen alternativer. Jeg jobbet tidigere som lærer og har sett hvor stor tillit mange har til Ritalin og andre såkalt sinnsendrende medisiner. Siden ingen vurderer alternative behandlingsformer blir disse tunge medisinene anbefalt også for veldig milde ADHD-tilfeller, som kanskje er mer autisme eller NLD enn ADHD. Det er nemlig en del overlapping mellom disse tre diagnosene. En annen ting er om medisiner er det mest effektive i alle tilfellene, for noen studier konkluderer faktisk med at medisiner som Ritalin og Adderall hemmer de kognitive egenskapene. De gjør kanskje elevene roligere uten at de egentlig utvikler hjernen, og da kan en spørre seg hvor mye videre en har kommet. Noen tilfeller er så alvorlige at medisin er den eneste muligheten, men det gjelder ikke alle.

Jeg mener kort sagt at vi trenger en helt ny holdning til tiltak. Det er lite formålstjenlig å si at behandling er unødvendig siden det ikke feiler autister og andre noe. Det er heller ikke bedre å tenke at hvis det ikke finnes medisiner må en klare seg uten noen form for behandling. Det finnes behandling, men den er krevende. Dans er et av alternativene og det finnes ikke vakrere behandling. Jeg gleder meg i desember over å se de utrolige ferdighetene til mange barn i Kick Dansestudios fantastiske juleforestilling. Barn der lærer ikke bare dans; de lærer ferdigheter for livet.

Født i rett kropp

Jeg skrev det som skulle bli en veldig kort kommentar på den andre bloggen min i dag. Jeg skrev innlegget der fordi det var ment som en personlig mening knyttet til «født i feil kropp-debatten». Innlegget ble både mye lenger enn tenkt, og mer relevant for denne bloggen enn jeg så for meg.

Jeg tror det kan være interessant for noen av leserne på denne bloggen også, så jeg kommer kanskje til å flytte hele innlegget over hit hvis det er interesse for det.

Frihetens pris

Jeg så dokumentar-serien Child of Our Time for en god del år siden. Det er sjelden virkelighets-TV fenger, men denne serien var veldig interessant. Den fulgte 25 barn fra fødselen i 2000 og skal fortsette til de er unge voksne. Vitenskapsmannen Robert Winston har vært programleder hele tida, og jeg håper han får fullføre jobben, men BBC har en…

Vis opprinnelig innlegg 1 279 ord igjen

%d bloggere like this: