RSS Feed

Category Archives: Personlig

Originalene er borte

løvetannfrø. Noen blir vurdert som unormale fordi de fokuserer på andre ting. Jeg synes løvetannfrø er noe av det vakreste i naturen.

Noen blir vurdert som unormale fordi de fokuserer på andre ting enn andre. Jeg synes løvetannfrø er noe av det vakreste i naturen, og kan ikke forstå at andre ikke ser det.

Jeg var inne på normalitet i Er du helt normal? Det har aldri vært enklere å bli klassifisert som unormal. Jeg følger Psychology Today på Facebook og det dukker derfor opp en del artikler i feeden min. Det store flertallet av overskriftene interesserer meg så lite at jeg konstant vurderer om jeg skal slutte å følge nettutgaven av dette tidsskriftet, men det dukker av og til opp noe nyttig. Jeg vil ikke si at jeg fant noe nyttig i morges, men det var en oversktift som fanget oppmerksomheten min: Want to pinch a baby’s cheeks? That’s cute aggression.

Det er tydeligvis noe det blir forsket på, og en studie Wikipedia viser til brukte formuleringen playful aggression. Tankegangen bak er at noen viser aggressive symptomer (flekke tenner og ordbruk som «spise deg opp») når de er glade, f.eks. når de snakker til babyer og katter. Det er ingen tvil om at mennesker er forskjellige i de to situasjonene, og det er nok verdt en studie, men jeg reagerer på merkelappen aggresjon. Jeg kunne aldri tenkt meg å gjøre noe liknende, spesielt ikke til katter, men jeg har aldri sett på dette som aggressiv atferd.

Begrepet normal er relevant i forskning. Det er vanlig med ei kontrollgruppe som ikke går gjennom det eksperimentet hovedgruppa har vært gjennom (placebo vs. medisiner hvis det er snakk om legemidler). Medlemmene i de to gruppene skal være så like som mulig for at en skal kunne sammenlikne dem, og det betyr som regel at de skal være innenfor de flestes definisjon av normal. Det er veldig subjektivt, for det noen synes er normalt er høyst unormalt for andre. Psykiateren Peter Kramer skrev et innlegg om emnet i Psychology Today, og han nevnte en venn som var bekymret for at kjæresten var unormal. Hun likte nemlig å ha hunden sin i senga mens de hadde sex. Jeg synes det høres mer enn litt spesielt ut, men det er nok fornuftig å skille mellom farlig og ufarlig atferd.

Vi har ofte en tendens til å sette merkelappen unormal på andre i det øyeblikket vi får litt ny informasjon om dem. Det er rart etter som mange også mener at det normale er å være forskjellig. Det er mange som tror på mangfold. De tror på retten vår til å være annerledes, men det er et spørsmål om hvor annerledes en kan være. Kan vi f.eks. ha politiker-atferd? Det er en del politikere og andre offentlig ansatte som i beste fall er arrogante. De er overbeviste om at de vet bedre enn noen andre hva som er best for oss. Det betyr at alt er lov. Et vedtak eller et påbud de ikke liker betyr ikke annet enn de må bruke hver anledning de har til en omkamp. Det kan skje med alle midler, inkludert trusler. De er med andre ikke pålitelige, og kanskje ikke stabile heller. De kan manipulere omgivelsene sine til å se ting som de gjør det. Jeg mener det er en farlig variant.

Det betyr ikke så mye om en har et avvik som resulterer i en diagnose som depresjon, angst, autisme eller ADHD. Jeg er mer bekymret for maktmennesker med trekk av f.eks. narsissme, egoisme og histrionisk personlighetsforstyrrelse, men som går for å være normale. Jeg skal ikke nevne navn, men jeg ser av og til offentlige personer som viser disse tendensene. Vi legger kanskje spesielt godt merke til det når kvinner viser denne atferden, men de gjør egentlig ikke annet enn å kopiere det som er akseptert atferd blant menn.

Det er noen skillelinjer som forsvinner. Vi kan ikke være så redd for eksentrisk atferd og merkelige innfall at vi gjør det som er en del av et normalt liv til noe vi skal behandle. Jeg tror det er på sin plass å minne oss selv på at et ord som original, et ord jeg ikke oppfatter som negativt, har synonymer som banebrytende, kreativ, ukonvensjonell og ekte. Det har noen negative også, men vi trenger ikke ha et negativt fokus.

Det er litt rart at en tid som offisielt er mer åpen for annerledeshet og mangfold enn tidligere, likevel har større problemer med å godta ufarlige avvik enn farlige. Det er nok her noe av skepsisen min til psykologi ligger. Jeg har sett det farlige avviket fra mennesker som hadde makt til å gjøre livet vanskelig for andre, men det er kanskje godtatt fordi noen av de som la grunnlaget for teoriene i psykologien, hadde trekk som er en trussel for mange individer i samfunnet. Ofrene kan være de som trenger hjelp, de som har en funksjonsnedsettelse, men som ellers er normale (ufarlige). Det er temmelig sinnssykt. Det er fristende å avslutte med noe vi sa som barn: «Det e hål i jere på Dale.» Andre byttet sikkert Dale ut med Gaustad, men en kan noen ganger lure på om det er de med hvite frakker som kryper ut.

Reklamer

Jeg tror på magi

Tekopp. Jeg er enig med C.S.Lewis. Det finnes ikke for store tekopper eller fortjukke bøker. Begge er magiske ingredienser.

Jeg er enig med C. S. Lewis. Det finnes ikke for store tekopper eller for tjukke bøker. Begge er magiske ingredienser.

Jeg er ikke typen som utelukkende finner glede med jul. Den er bittersøt på mange måter. Det kommer kanskje av erfaring. En av de fine tingene med jul er at en gjerne møter slektninger en ikke har sett på en stund. Jeg setter pris på møtet, samtidig som det noen ganger er en påminnelse om at jeg skiller meg ut. Jeg følte meg ofte som Beth i Little Women i oppveksten. Romanen fra 1868 handler om familien March fra Massachusetts, og Beth ble kraftig satt tilbake etter å ha overlevd skarlagensfeber. Hun døde seinere, og sa i en gripende dødsscene at det for en gangs skyld var hun som reiste i forveien. Hun hadde alltid sett de andre reise ut i verden for å komme tilbake med spennende beretninger om det de hadde opplevd.

Jeg fikk noe av den samme følelsen i oppveksten. Jeg fikk gjentatte påminnelser om hva andre hadde gjort, hva de gjorde i øyeblikket, og hva jeg ikke hadde oppnådd. Jeg sleit i motbakke gjennom alle årene på skole, og denne tendensen fortsatte inn i voksen alder. Jeg gleder meg over jul, og jeg gleder meg over de framgangene andre i familien har gjort siden forrige gang, men jeg kan ikke nekte for at jeg skulle vist til mer selv. Jeg har fått til ganske mye, men det er ikke så mange som ser det. Sammenlikningen med Beth March er ikke helt treffende, for hun var fornøyd med å bo hjemme hos familien. Jeg har hatt ambisjoner om langt mer, og har prøvd. Det var bare så vanskelig å lykkes.

Jul er samtidig litt typisk meg. Jeg har litt sansen for magien og dramatikken. Det er slutten av året. Vi er halvveis ute av mørket, og selv om det er mye mørke og kulde igjen, vokser lyset og håpet seg sterkere for hver dag. Verden ser samtidig usikker ut, og det er ikke lett å vite hvilke avgjørelser en skal ta i sitt eget liv. Jula åpner likevel opp for litt magi. Jeg vil tro at den finnes. Jeg vil finne den og bruke den i mitt eget liv. Jeg må lage min egen magi, og vet ikke noe annen måte enn å ta ett skritt, én dag om gangen. Jeg jobber også med å skape litt magi for andre. Jeg skriver på en barneroman. Det har tatt mange år, for det er vanskelig å fokusere, men jeg tror jeg kommer i mål etter hvert.

Sjakkspillere liker å bruke den medisinske termen profylaktisk. En bruker en medisin eller behandling forebyggende for å hindre at en får en bestemt tilstand, mens det i sjakk er et trekk som ikke forbedrer din egen stilling, men som blokkerer de planene motstanderen har. En forbedrer dermed sin egen situasjon, selv om det tilsynelatende ikke ser sånn ut. Dette har på mange måter vært et profylaktisk år. Jeg har tatt noen valg som tilsynelatende ikke brakte meg nærmere en bokutgivelse, men jeg tror det har vært en forberedelse eller forebyggelse. Det kan bli året der jeg blir litt mer synlig. Jeg tror på den magien jeg har mulighet til å påvirke, og gjør det jeg kan for at magi og drømmer skal bli til virkelighet i 2019.

Mobbing inn på timeplanen

sjakkbrett. Jeg liker sjakk som en analogi fordi det dreier seg om å forbedre en vanskelig stilling.

Jeg liker sjakk som en analogi fordi det dreier seg om å forbedre en vanskelig stilling.

Jeg har en følelse av at jeg har skrevet dette innlegget flere ganger. Det stemmer sikkert, for dette er dessverre en vanlig holdning. Jeg sikter til en sak fra NRK der ei 18 år gammel jente uttrykker takknemlighet for at hun ble mobbet på barneskolen.

Jeg setter det kanskje litt på spissen, for det hun sa var at hun er sterkere i dag fordi hun jobbet seg gjennom vanskene/konsekvesnene av mobbingen, og ikke fordi mobbingen skjedde. Når noen sier at mobbingen gjorde dem sterkere, er det nok et uttrykk for en lettelse over at en fikk mye ut av livet likevel. Jeg har hørt denne holdningen før, både i forbindelse med mobbing og diagnose. Richard Branson mener f.eks. at han hadde suksess fordi han hadde dysleksi og droppet ut av skolen. Det er nesten som de sier at samfunnet bør oppmuntre til minst mulig spes.ped. og liknende tiltak, og mest mulig tortur. Dette hjelper jo de svakeste, så det er jo bare til påføre så mye angst, PTSD og depresjon en makter.

Jeg håper de fleste ser at dette er et urimelig argument. Det er noen som overlever. De tar ikke livene sine, de sliter ikke med psykisk sykdom, de rømmer ikke hjemmefra eller går inn i et dysfunksjonelt forhold. De gjør ikke dette mot andre heller. De blir bare sterkere, men det er ikke alle som klarer dette. Jeg er skeptisk til den tanken, for å si det forsiktig, for selv om noe ikke dreper deg, kan det likevel ta livet ditt. Det kan ta det livet du kunne, og kanskje skulle hatt.

Det er ingen tvil om at noen klarer seg bra etter å ha opplevd mobbing, men det er ikke lett å fortsette livet upåvirket etter langvarig mobbing. Det krever langvarig terapi. Det er én ting at det er offeret som må ta ansvar for å redusere konsekvensene av langvarig mobbing, men selv om det skulle fungere, er det aldri en fordel å ha opplevd dette. Jeg liker ikke å kritisere de som hevder å ha klart det. Jeg vil ikke ta fra dem det positive perspektivet de har valgt å fokusere på. Jeg antar at poenget er at de ikke vil se på seg selv om et offer. Jeg applauderer den offensive stretegien. Det er likevel et men.

Jeg kom over innlegget 10 Ways Being Bullied Actually Made Me a Stronger Person på netttedet Thought Catalog. Forfatteren oppgir i denne teksten ti måter eller områder der hun ble sterkere p.g.a. mobbing. Jeg har tro på en filosofi der en tar ansvar for hvordan en velger å leve resten av livet, men ikke for det andre gjorde mot en. Det er et krevende arbeid, og jeg blir litt betenkt når jeg leser innlegget fra Thought Catalog.

Det er mulig at hun formulerte det litt unøyaktig, men hun sa allerede i det første punktet at hun var uavhengig fordi hun ikke følte seg hjemme noe sted. Hun mente videre at hun var relativt lykkelig fordi hun hadde koplet minnene fra barndommen helt ut. Det ser også ut som at hun mener å være en suksess fordi hun ikke stoler på mennesker rundt seg, og ikke forventer noe fra dem. Det høres ikke bra ut i det hele tatt. Resten av lista ser positiv ut, og innlegget ender med noe som sikkert oppfattes som inspirerende for andre.

Men. Vi kan fungere på en måte hvis vi later som at ting i fortida ikke skjedde. Vi kan holde mennesker på avstand, ha tilsynelatende suksess, uten at vi egentlig har det bra. Vi overlater barna våre til en del andre voksne, f.eks. skole og diverse sosiale sammenhenger på fritida. Tenk deg at du visste at en av disse voksne hadde de utfordringene beskrevet i det siterte innlegget. Hvis en virkelig mener at mobbing gjorde dem sterkere, at en ikke kan stole på noen i omgivelsene sine, er en kanskje ikke fokusert på å stoppe noen form for overgrep.

Det er mange som kjenner seg igjen i følelsen av de ikke hører hjemme eller passer inn i et miljø, men det høres umiddelbart alarmerende ut hvis en mistror alt og alle i det miljøet en lever i. Da kan livet bli en søken etter noe en aldri finner. Jeg skal ikke plukke argumentene hennes fra hverandre, men jeg er veldig uenig med de som hevder at motgang gjorde dem sterke. Motgang er en viktig del av livet, og vekst, men den må være hensiktsmessig.

En ettertenksom lengsel

From at least the age of six, romantic longing – Sehnsucht – has played an unusually central part of my experience. Such longing is in itself the very reverse of wishful thinking: it is more like thoughtful wishing. C. S. Lewis

Kona mi er amerikansk og selv om vi kommuniserer bra, hender det jeg må lete etter et bedre ord. Det kan være fordi det jeg bruker enten er feil eller at det er litt unøyaktig. Det kan være gradsforskjeller. Melankoli og vemod er to eksempler som ikke er dekkende nok. Ordbøkene definerer begge som alvorlige tilstander, og melankoli blir gjerne brukt som et synonym for tungsinn. Store medisinske leksikon omtaler det sågar som en dyp form for depresjon. Det er noe tilsvarende med vemod. Jeg tenker på det som en trist følelse, gjerne utløst av noe eller noen en savner, men det er en blanding. Jeg oppfatter at det er mye glede blandet med denne tristheten.

Jeg finner av og til et ord i et tredje språk som tilfører språket noe ekstra. Jeg nevnte det tyske ordet weltschmertz for en tid tilbake. Det blir brukt i sin originale form på både norsk og engelsk, og kombinerer ordene verden og smerte. Det sier noe om at det er vanskelig å finne lykke i en verden som aldri kan gi oss det vi innerst inne ønsker av livet. Det blir altså en evig lengsel etter noe mer, noe som kanskje ikke er innen rekkevidde i den fysiske verden. Ordet sier kanskje noe om at det er vanskelig å innerst inne sette pris på en verden som inneholder så mye lidelse, noe vi får påminnelser om hver gang vi hører eller leser nyheter.

Jeg kom nylig over et annet tysk ord det er vanskelig å gi en kort, konsis oversettelse av. Sehnsucht betyr lengsel, og selv om det sikkert er ulike forståelser av ordet, tror jeg det har en del å gjøre med følelsen av at noe er ugjort. Det er, i motsetning til med ordet weltschmertz, noe personlig, noe som angår deg. Det kan være en følelse av at livet er ufullstendig, eller noe som gir deg en bittersøt følelse. Les mer om det på Wikipedia. Jeg tror dermed dette er et mer egnet ord for mange enn vemod eller melankoli, for det jeg noen ganger ønsker å uttrykke er et savn etter noe jeg ikke kan definere. Jeg har ikke helt klart for meg hva jeg egentlig søker, men har en mistanke om at det er en grunn til at jeg søker mot bestemte opplevelser (alt fra litteratur til natur) og mennesker. Jeg finner mening og glede der, men det er ikke alltid en bevisst higen.

Bilde av scifi bøker i bokhylla. Mange kan, ifølge C.S. Lewis, finne en skjult tråd i bøker, hobbier og vennskap. Den leder dem mot noe de lengter etter, uten at de nødvendigvis kan si hvorfor eller hva det er.

Mange kan, ifølge C.S. Lewis, finne en skjult tråd i bøker, hobbier og vennskap. Den leder dem mot noe de lengter etter, uten at de nødvendigvis kan si hvorfor eller hva det er.

Jeg skal tenke litt mer over dette og hva det eventuelt betyr i livet mitt. Jula er gjerne ei tid med mye refleksjon, og for meg er det også ei tid preget av lengsel. Jeg kom over et interessant intervju i Mail Online nylig. Journalisten Rachel Ragg kommenterte noe en Kirsty Young hadde sagt i et radiointervju: «I don’t want my children to be happy!» Det var en spissformulering, men det er en god del sannhet i den. Rachel Ragg brukte seg selv som et eksempel. Hun hadde en perfekt barndom. Den var preget av tilsynelatende harmoni, men dette gjorde henne ikke akkurat klar for livet. Les intervjuet her.

Når det gjelder jul føler jeg nok en blanding av savn (en følelse av at noe mangler, noe en trenger) og en lengsel etter noe mer. Jeg liker ikke forandring, men det er ikke alle forandringene som har vært unaturlige. Vi går gjennom ulike faser ettter hvert som både egne foreldre og barn blir eldre, så forandring er en naurlig del av livet. Det er verre å takle de sjokkene og konfliktene mange av oss møter på i livet, de vi ikke så komme. Vi takler dem alle som best vi kan, men samme hvor bra vi gjør det, føler nok mange at de taper noe på veien. Det kan dreie seg om noe de mistet, eller muligheter de ikke fikk/lot glippe. Det er kanskje det nyttårsforsettene skal rette opp i. Vi skal ta opp igjen det fokuset vi mistet.

Jul har en tendens til å gjøre meg litt filosofisk. Jeg tenker konkret på den følelsen jeg hadde i barndommens jul, min egen barndom og dattera mi. Det er likevel noe jeg fremdeles har, selv om julestemning har vært et savn i en del är nä. Jeg har en takknemlighet for det foreldrene ga meg, og det jeg gir videre til min egen familie. Det var nok ikke lett å klare så mye som foreldrene mine gjorde. Jeg er i samme situasjon, og selv om jeg opplever at desember er slitsom og temmelig overveldende noen ganger, er det også givende å gjøre noe for andre. Dette er en del av tråden min, den som gir meg mer.

Den ubevisste samtalepartneren

Never go to sleep without a request to the subconscious. Thomas Edison

Jeg har fokusert mye på kognitiv terapi fordi det er en behandlingsform som i aller høyeste grad har med uavhengighet og livsferdigheter å gjøre, noe jeg mener det er viktig å fokusere på. Det handler om å utvikle en teknikk en kan bruke når en kommer opp i en vanskelig situasjon, en situasjon som kanskje oppleves som så overveldende at en ikke klarer å takle den alene.

Jeg var inne på hjernen, eller nærmere bestemt sinnet, i Spøkelset i maskinen. Det dreide seg da om avgjørelser vi tar som vi kanskje verken forstår eller støtter. Psykologien snakker uanstrengt om underbevisstheten, noe som kanskje er litt rart siden forskerne ikke kan forklare bevisstheten en gang. Det sies at den underbevisste delen av hjernen styrer det meste av følelsene og handlingene våre, så den er kanskje mer over enn under. Noen bruker ordet ubevisst i stedet for underbevisst etter som det er noe vi ikke er klar over. Det er en noe urovekkende tanke at vi blir påvirket av noe vi ikke kan påvirke, så jeg velger å tro at vi kan påvirke de tankene, følelsene, ønskene og behovene vi ikke tenker bevisst på.

Dette var tidligere utelukkende en filosofisk debatt, men det har blitt forsket litt på dette de siste årene. Dette representerer likevel et enormt kunnskapshull, noe som muligens er grunnen til at vi ikke forstår så mye av andres smerte, sorg og glede. Jeg kom nylig over en artikkel som antydet noen fascinerende muligheter. Brain makes decisions before you even know it viser til forskning som tyder på at vi tar avgjørelser før vi har tenkt bevisst over saken. Dette er en liten studie med bare 14 deltakere, så den bør nok leses med en viss dose skepsis. Tenk litt over hva det innebærer. Reklame virker og vi tar sannsynligvis mange avgjørelser uten å tenke bevisst over dem, men hadde du blitt beroliget hvis legen ikke kunne forklare hvorfor han tok de valgene han gjorde i din sak? Vi blir nok påvirket av tanker og følelser vi kanskje ikke kan identifisere, men det betyr ikke at vi ikke kan overprøve den innskytelsen vi får.

Vi snakker og tenker egentlig ofte om underbevisstheten, men bruker gjerne andre ord. Vi sier noen ganger at vi følger instinktet eller at vi følger hjertet mer enn hodet, altså at vi tar en avgjørelse basert på følelser eller noe vi ikke kan forklare. Vi får noen ganger angst eller panikk uten at vi kan forklare hvorfor. Det er noen mennesker vi ikke liker uten at vi vet hvorfor. Vi får bare en ubehagelig følelse. Det er det som menes med utsagn som «han sender ut dårlige vibber.» Kroppen sender oss hele tiden ulike signaler, og jeg oppfatter at det er disse kognitiv terapi prøver å skille fra hverandre.

Jeg har opplevd at den innskytelsen eller skepsisen jeg følte, men ikke kunne begrunne, var korrekt. Det er likevel ikke alle tankene som gir så mye mening. Jeg har f.eks. lært å ikke legge så mye vekt på den negative følelsen jeg noen ganger får av veldig direkte personer. Jeg oppfattet dette tidligere som fremfusende og sågar aggressive personer. Det er kanskje en stereotyp å si at nordlendinger har en direkte kommunikasjonsstil og at de er mer gjestmilde enn andre, men det er den erfaringen jeg har. Det tok ei stund før det gikk opp for meg at direkte og pågående ikke kommer i konflikt med gjestmildhet. Det er likevel en atferd som gjør meg urolig.

ilustrasjon av hjernen. HJernen er i stand til utrolige ting,men vitenskapen kan foreløpig ikke forklare

Hjernen er i stand til utrolige ting,men vitenskapen kan foreløpig ikke forklare den. Foto: aboutmodafinil.com via Wikimedia Commons

Det er ikke så lett å finne studier på nettet som omhandler underbevisstheten (det meste av forskningen er ikke tilgjengelig for allmennheten), men det er desto flere nettsteder som anbefaler metoder for å reprogrammere disse tankene og følelsene vi ellers ikke har noe kontroll over. Det er mye der som er og bør være kontroversielt, men de har rett i én ting, vi kan påvirke atferden vår.

Det er sjelden vi har en godt begrunnet angst, men det hender. Kognitiv terapi kan hjelpe med å skille disse signalene fra hverandre. Når bør vi lytte til dem, og når bør vi ignorere dem? Det er likevel på sin plass med en advarsel. Vi må passe oss for terapeuter som blander seg inn i våre tankeprosesser. En god terapeut ville aldri drømt om å gjøre det, men det er dessverre en realitet at nordmenn generelt har en manglende evne eller vilje til å anerkjenne andre meninger og holdninger enn de har selv (det er typisk norsk å ha denne personlighetsforstyrrelsen). Det kan derfor godt tenkes at en pasient beskriver en frykt/angst som er berettiget, men som andre avfeier som upålitelige signaler fra det ubevisste.

Når det gjelder alternative metoder, de det kanskje ikke finnes noe bevis for, kan det godt tenkes at en kan påvirke underbevisstheten mens en sover. Den delen av hjernen som er aktiv mens vi sover, slår seg aldri av. Den er konstant aktiv og gir oss sannsynligvis mange av de tankene og følelsene vi ikke kan forklare. Jeg gjør ikke noe spesielt for å omprogrammere tankene, men starter og avslutter gjerne dagen med å tenke på det jeg vil oppnå, samt at jeg minner meg selv på det jeg har. Jeg kan f.eks. si til meg selv at jeg takknemlig for det livet og den familien jeg har, at jeg gjør mitt beste og at jeg ønsker å ha styrke og mot til å ta de rette valgene. Det trenger ikke bety, som mange nettsteder lover, at kvaliteten på søvnen blir så mye bedre, og at jeg går fra suksess til suksess i livet. Det er uansett en god rutine, synes jeg. Det er mye og mange som kan stå i veien for deg, men vi kan og bør jobbe med oss selv.

Selvhjelpsbøker forteller oss at det er enkelt. Det er det ikke. Det er nettopp det det ikke er, men det er en nødvendig kamp, og den kan vi kjempe uten guruer.

Weltschmerz

To be a jedi is to face to truth, and choose. Give off light, or darkness, Padawan. Be a candle, or the night. Yoda

Jeg åpnet med et sitat fra Star Wars jeg liker veldig godt. Jeg kunne også ha startet med denne klassikeren fra Yoda: Do or do not. There is no try. Det handler om å forplikte seg til noe, i dette tilfellet om å behandle mennesker rundt oss bra. Jeg nevnte lys i det forrige innlegget mitt, Halvveis ut av mørket, og antydet en overført betydning. Vi kan være lys, og de aller fleste vet hva det dreier seg om. De vet hva de må gjøre for å skape litt lys for andre i en mørk verden. Det handler om valg, om å ta det valget vi vet er rett.

Det er en grunn til at mange av oss ikke gjør det oftere, det er vanskelig, bl.a. fordi samfunnet i mange tilfeller utnytter andres svakheter, eller det de oppfatter som svakheter. Det er også stunder da vi ikke orker, da vi kunne trengt mer lys selv. Jeg blir alltid tankefull i desember. Det er naturlig, for advent er egentlig en forberedelse til jul. Det er en tid som inviterer til ettertanke, mens festen kommer seinere. Det jula representerer for kristne er en forventning om at Jesus kommer tilbake, og i mellomtida må vi være det lyset som gjør verden til et bedre sted. Det er hele hele poenget, at vi skal bli bedre mennesker. Det kan vi være ved å ta de rette valgene. Vi kan være grunnen til at verden er mindre mørk, og det burde angå alle enten vi tror eller ikke.

Jeg har som sagt plass til både alvor og glede i desember, og jeg ser at det er et stort behov for lys i samfunnet. Jeg ble nylig klar over organisasjonen Frivillig. Den har som mål å gjøre det lettere å være en frivillig. Den er aktiv over hele landet, og her i Skien kan en for tiden bl.a. være med på å arrangere aktiviteter for de over 60 år eller hjelpe innvandrerbarn med lekser, mens en i hjembyen min, Haugesund, kan være med på å organisere en lesering ved Bjørgene omsorgsboliger (Røde Kors) eller være gruppeleder for United Sisters (Forandringshuset). Les mer.

Jeg tenker ofte på de som har hjulpet oss, de som har gjort vår verden mindre mørk. Vi har flyttet en del ganger fordi det var vanskelig å finne arbeid der vi bodde. Det ble derfor fire år i Vikebygd utenfor Haugesund, fire år i Dalen i Telemark, to år Meløy i Nordland, fire år i Haugesund, og nå bor vi i Skien. Det er ingen hemmelighet at flere av disse stedene var avhengige av innflyttere, men ikke like flinke til å ta imot dem. Det var kort sagt mennesker der som gjorde bygda mye mørkere enn nødvendig, men vi møtte også mennesker som spredte mye lys.

Det er de menneskene jeg savner, som jeg ønsker fremdeles var i livet mitt. Jeg antar at det er mer en romantisering av fortida, av det livet vi hadde, enn misnøye med det vi har nå. Jeg liker ikke forandring, men det er nå en gang sånn at øyeblikket er tapt når det er over. Overskriften er forresten et interessant ord. Det er tysk, men blir brukt i samme form på både norsk og engelsk. Det er satt sammen av ordene verden og smerte, og var et produkt av den tyske romantikken. De var ikke akkurat solstråler, for de tolket forandring i verst tenkelige beydning, men de hadde rett i noe. Livet kan være en utfordring noen ganger, men jeg velger likevel å være optimistisk. Det er alltid lys et eller annet sted en kan finne.

Vi trenger ikke være så store, kraftige lys selv, men vi bør gi litt til andre når vi har overskudd til det. Jeg har ikke hatt julestemning på noen år, men desember er ikke så verst likevel. Alle trenger det lyset denne høytiden tilbyr.

Dobbel diskriminering

Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den hører i vår kultur til barndommen, ikke voksnes rettigheter.

Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den hører i vår kultur til barndommen, ikke voksnes rettigheter

Det er ingen hemmelighet at jeg noen ganger har vært ganske misfornøyd med nordmenn, faktisk i så stor grad at jeg ga mine landsmenn en diagnose en gang, den norske personlighetsforstyrrelsen.

Det er ikke det at jeg ikke liker Norge eller nordmenn, men vi kan være litt tungrodde. Vi ser ikke alltid konsekvensene av de meningene vi har. Jeg tenker f.eks. tilbake til Syriakrisen. Det er alltid en behagelig og takknemlig oppgave å være i opposisjon på Stortinget, og de partiene som i Stoltenberg-regjeringen hadde forsvart en restriktiv innvandringspolitikk, og sågar sendt en del mindreårige ut av landet, kunne plutselig ta til orde for mer eller mindre åpne grenser. Media fulgte opp og gjorde det de kunne for å presse Solberg-regjeringen til å slippe alle inn. De gikk så langt, i iveren etter å skape sympati, at de publiserte en del saker som de må ha visst var oppspinn.

En kan tenke seg hva som vil skje hvis vi tar imot langt flere enn vi klarer å finne en plass til i samfunnet. Vi har tross alt et ansvar for å gi flyktningene et godt tilbud, samtidig som vi skal opprettholde de samme tjenestene for resten av befolkningen. Det er ikke det mange vil høre, men stabilitet er viktig. Vi har ikke et realistisk forhold til religion heller. Islam liker internasjonalt å markedsføre seg som toleransens, fredens og kjærlighetens religion, og jeg har inntrykk av at dette er det populære synet i Norge også. Det er faktisk så akseptert at en ikke er villig til å se noen andre muligheter. Vi godtar med andre ord at andre land har en statsreligion, bare vi slipper det.

Islam er på en måte den nye buddhismen. Den religionen Buddha stiftet har lenge, kanskje alltid, blitt sett på som fredens religion, fordi mange ikke har koplet den til krig. Jeg vokste opp med nyheter som snakket mye om konfliktene i Sri Lanka og Burma, men ingen har nevnt buddhismens rolle. Burma har f.eks. blitt kjent som et senter for buddhistisk aggresjon de siste årene (bl.a. rettet mot muslimer). Det kan altså være en stor forskjell på det inntrykket vi har, og det som faktisk skjer i virkeligheten.

Jeg er på ingen måte en anti-buddhist eller en anti-muslim. Jeg lever godt med ulike religioner i nærmiljøet, men det dreier seg om perspektiv, noe som er relevant når en leser en av artiklene på nrk.no i dag, Utsettes for dobbel diskriminering. Jeg har vært inne på dobbeldiskriminering før, bl.a. da jeg skrev om kvinner som får en Asberger eller ADHD-diagnose i voksen alder. Jeg tror det kan ha mye med forventninger å gjøre. Jenter er kanskje mer tilbøyelige til å fly under radaren, passe inn, og skjule mangler og feil fordi det er den atferden samfunnet forventer. De kan derfor holde seg i periferien av ei gruppe, heller enn å stå utenfor. Jeg foreslo at minoritetsjenter med en nevrologisk utviklingsforstyrrelse kanskje opplever mer diskriminering enn noen andre.

Det er interessant at det forskes på dette. NRK har snakket med en norsk-somalier, som i tillegg til å være afrikansk, er homofil og muslim. Han er altså trippel diskriminert. Da vi tok imot syrerne snakket alle om at «dette skal vi klare» og «det vil ikke koste, for alle skal rett ut i arbeid.» Var det virkelig så enkelt? Det er mange som ønsker seg rett ut i arbeid, men de har ikke muligheten.

Det er i dag stort fokus på transpersoner, og det er en god del som prøver det ut fordi de føler seg annerledes, og tenker at kanskje dette er løsningen. Det er nok ikke så enkelt. Det er mange studier som viser nedslående resultater. Den skotske undersøkelse Trans Mental Health Study 2012, den kanadiske studien Transgender People in Ontario, Canada, eller den australske spørreundersøkelsen Trans Pathway er bare noen av mange som viser hvor vanskelig det er å leve som en transperson. De rapporterer bl.a. om et stort antall selvmord og selvmordsforsøk. Det er selvsagt delvis fordi mange mister venner og familie, og opplever diskriminering i arbeidslivet, men det er også mye som tyder på at en del angrer. Det blir ikke snakket mye om det fordi det er så stort fokus på at dette er løsningen. En ser altså ikke andre muligheter, men en må være klar over at disse menneskene må gjenom en ganske brutal behandling (hormomer og kirurgi).

Det blir for enkelt å avfeie debatt som fordommer. Det perspektivet en bør ha er de mulige konsekvensene dette kan ha for framtida. De mest opplagte er fertilitet og mental helse. Vi forteller barn at dette vil gjøre livet bedre, men vi gir dem ikke de redskapene og ferdighetene de trenger. Jeg ser at kjønnsskifte fungerer for noen, men det er ikke nødvendigvis den ideelle løsningen for alle.

Jeg nevnte islam/buddhisme som et eksempel på at vi ser det vi ønsker å se. Vi ser andre statsreligioner i et annet lys enn vår egen, selv om dette et religioner som driver mennesker på flukt. Vi former disse konklusjonene på mangelfullt grunnlag. Vi gjør sannsynligvis det samme når det gjelder diagnoser også. Det er mange som ikke møter noen forståelse i det hele tatt.

Det er trist at skeive og minoriteter fryses ut i arbeidslivet og på boligmarkedet. Det burde ikke være sånn i Norge, men vi ser ikke noen annen mulighet enn at vi viser verden hva toleranse er. Problemet er dessverre langt større enn diskriminering mot homofile, men det føles av en eller annen grunn mer sjokkerende enn diskriminering mot funksjonshemmede. Nordmenn er faktisk ikke mer sympatiske enn de landene vi kritiserer. Den dagen vi ser oss selv i et realistisk lys kan vi kanskje gjøre framskritt.

Halvveis ut av mørket

On every world, wherever people are, in the deepest part of the winter, at the exact midpoint, everybody stops, and turns, and hugs, as if to say «Well done. Well done everone! We’re halfway out of the dark. Back on Earth we called this Christmas, or the Winter Solstice. On this world, the first settlers called it the Crystal Feast. You know what I call it? I call it expecting something for nothing.» Kazran Sardick, Doctor Who

Jeg var en stor Doctor Who fan for en del år siden. Jeg ser en og annen episode i dag også, men hovedsakelig fra de tidlige sesongene. Det er imidlertid en episode fra 2010 jeg skal se i Jula. Den er noe så sjeldent som en ganske bra adaptsjon av Charles Dickens A Christmas Carol. Det er vanligvis lite vellykket når en forandrer på den originale versjonen i iveren etter å gjøre den aktuell, og jeg foretrekker derfor Dickens som et klassisk kostymedrama.

Jeg likte imidlertid denne Doctor Who episoden, bl.a. for den treffende formuleringen «halfway out of the dark». Jeg tok med slutten av replikken også for å vise at dette tross alt var Ebeneezer Scrooge, og han var før forvandlingen en veldig deprimert og negativ skikkelse. Jeg liker uttrykket fordi det er noe for alle der, de kristne, de som hevder å være ateister, og de få som virkelig er det. Det gir ingen mening for meg å fjerne tradisjoner uten å erstatte dem med nye. Det er mange som avviser Halloween, selv om det er en moderne versjon av en keltisk fest som er nesten identisk med norske juletradisjoner. Nordmenn feirer ikke Thanksgivng siden den viser tilbake til en historisk hendelse som er spesifikt amerikansk/britisk. Vi har heller ikke noen form for høsttakkefest, og jeg har innrykk av at stadig flere er så opptatt av kos gjennom advent at de egentlig har glemt både jul og jól. Resultatet er at vi sitter ganske ribbet tilbake uten noe lyspunkt gjennom hele den mørke høsten.

Disse bildene minner meg om vinterlys i den nære fortida mi. Sola viser at vi er en del av en gammel tradisjon, en naturlig rytme i naturen der vi feirer at lyset og varmen er på vei tilbake.

Jeg må si det er med stor undring jeg ser nordmenn gå fullstendig av skaftet dagen etter Thanksgiving. Da starter den amerikanske julehandelen offisielt med Black Friday. De som i slutten av oktober snakket om unorsk og griske forretninger virker mindre opptatt av å protestere mot Black Friday. Vi trenger påvirkning og nye tradisjoner, men jeg synes det er rart at valget falt på Black Friday. Den er ikke en amerikank tradisjon heller. Det er virkelig bare noe butikkene har funnet på for å selge flere varer.

Jeg liker likevel sitatet fra Doctor Who fordi det kombinerer to av de eldste tradisjonene våre, den kristne Jula og den norrøne jól (midtvinterdagen 12. januar). Vi gjør ikke oss selv og vår egen kultur fattigere ved å omfavne det beste fra andre kulturer. Jeg liker denne tida fordi det er mye lys. Det minner meg om at vi kan gjøre livet bedre, for oss selv og andre, hvis vi er et lys. Jeg har en tendens til å bli litt filosofisk i desember, og kommer kanskje litt mer inn på temaet lys i et seinere innlegg.

Om å vokse opp med en fot på autismespekteret og ADHD del 2

Gjesteblogg

Dette er del to av et innlegg som beskriver hvordan det er å leve med ADHD.

Jeg har prøvd etter beste evne å skille NLD og ADHD fra hverandre, og tar derfor sistnevnte diagnose for meg i et eget innlegg (det er så mange likhetstrekk at feildiagnoser forekommer. Det er derfor viktig å holde overlappende diagnoser adskilt. Red. anm). Jeg ble i voksen alder diagnostisert med ADHD etter en grundig utredning som gikk over fem måneder ved DPS. Det var godt, og samtidig vondt, å få ting konstatert.

Vi som har ADHD har et tankesett og handlingsmønster som folk flest ikke vet så mye om. Vi kan synes veldig irrasjonelle, lite gjennomtenkte, impulsive og merkelige. Enkle beskjeder kan fort bli superkompliserte. «Kan du stikke innom Kiwi og kjøpe med deg en kartong egg hjem?» Da begynner hjernen å jobbe, skal vi se egg ja, Kiwi, de står ved siden av pålegget…. Ah, jeg fikk lyst på hamburgerrygg nå. Jeg glemmer eggene og kommer hjem med hamburgerrygg eller ketchup fordi vi manglet ketchup i går, eller var det sennep?

Jeg leste en gang om en som beskrev ADHD/ADD som en som har flere tanker i hodet før frokost enn andre har i løpet av en dag, og det stemmer godt. Vi tar imot på ALLE kanaler samtidig, og bruker utrolig mye krefter og ressurser på å bearbeide inntrykk og følelser på best mulig måte. Alt vi gjør er med livet som innsats.

Himmelen om kvelden. Jeg liker nattehimmelen fordi den minner meg om det andre ikke ser.

Jeg liker nattehimmelen fordi den minner meg om det andre ikke ser.

Som Magnus Jackson Krogh sier blir vi ikke bare sinte, vi blir fly forbanna. Vi blir ikke bare lei oss, vi blir sønderknuste. Vi blir ikke bare glade, vi blir VERDENS LYKKELIGSTE person. Vi opplever ALT 1000 ganger sterkere. Vi sliter med impulskontroll, sammen med et over middels energinivå, som også kan virke slitsomt, stressende og forvirrende på folk rundt oss. (Krogh er en forfatter som har ADHD og har skrevet om diagnosen. Red. anm).

Dette er ting som fort kan misforstås, i den grad at folk tror vi bare søker oppmerksomhet, noe vi slettes ikke gjør. Mange med ADHD sliter også med sosial angst. Det å føle seg sosialt uintelligent er ingen god følelse, som gjør at vi i den type settinger enten kan bryte inn og snakke om noe helt annet, eller trekke oss unna som en form for forsvarsmekanisme.

Så nå vet folk litt mer om hvorfor jeg og andre med ADHD/ADD er som vi er, gjør som vi gjør, og snakker om vi gjør. Jeg velger heretter å IKKE legge lokk på og maskere den jeg egentlig er, og alltid har vært. Jeg har prøvd det i alle år uten hell.

Redaksjonell anmerkning
En kommentar til bildet. Jeg liker nattehimmelen av mange ulike grunner. Jeg tenker i denne sammenhengen på et bilde jeg har brukt selv en rekke ganger tidligere. Forskerne tror at det aller meste av universet består av mørk materie og mørk energi. De kaller den mørk fordi de verken kan se den eller bevise at den er der. De bare vet at det må være noe der som påvirker det synlige universet. Det er ingen annen forklaring som gir mening.

Jeg oppfatter det sånn at denne beskrivelen av ADHD er noe tilsvarende. Utenforstående ser en atferd de ikke forstår. De er ikke klar over at det er en logisk forklaring bak. Det er noe usynlig som påvirker det synlige. Det er en grunn til at noen reagerer med det omgivelsene oppfatter, ofte misforstår, som aggresjon eller en snodig entusiasme etc. Det er den mørke materien deres, og det kan hjelpe andre å tenke over at det kan være noe de ikke ser som forklarer atferden.

Les også del 1.

Et autismevennlig miljø

Haakonsvegen 75

Jeg har både gode og dårlige minner fra Haakonsvegen 75

Jeg var en blokkunge. Jeg vokste opp i Ramsdalen på 1970 og 80-tallet. Det høres kanskje absurd ut å si det i et land som på den tida var veldig sosialistisk. Det var offisielt ikke noe forskjell på folk, men det var det der.

De sju blokkene i Haakonsvegen var omkranset av eneboliger. Det var en oss mot dem-holdning, og i det tøffe miljøet som oppstod ble nok en del påvirket i den ene eller andre retningen. En måtte være tøff for å overleve, og hvis en ikke klarte det, ble en sannsynligvis påvirket av både det utvendinge og innvendige miljøet.

Jeg tenkte ikke så mye over det på den tida, men jeg har i etterkant hørt om andre som var litt redde for oss blokkunger. Vi hadde ord på oss for å være litt skumle. De som vokste opp i en av de omkringliggende eneboligene gikk ikke til Haakonsvegen. Det var ingen grunn til at de skulle ringe på døra til en av oss. De hadde nok stor respekt, og det holdt dem stort sett vekke. Jeg husker som elev på småskolen at de større barna hadde regelrette slag mot gjengen utenfra, de som bodde i eneboliger. Når jeg tenker tilbake på det var det nesten som i filmen og boka The Outsiders, som har handling fra Tulsa, Oklahoma på midten av 1960-tallet.

Det var altså en oss og dem-holdning, men det betydde ikke at den eneste trusselen kom utenfra. Det var ikke et lett miljø på innsida heller, og dette preget nok blokkungene i forskjellig grad. Det er et engelsk uttrykk som sier litt om de store individuelle forskjellene det er for de med autismespektertilstander: «If you know one person with autism, you know one person with autism.» Vi kan nok si det samme om NLD og ADHD også. Produkter som passer alle, og som derfor ikke har en bestemt størrelse, kommer gjerne med merkelapen «one size fits all.»Det er ingen grunn til å tro at vi kan ha den samme tilnærmingen til de som vokser opp med nevrologiske utviklingsforstyrrelser. Vi er veldig forskjellige, og selv om noen av utfordringene er de samme, er graden forskjellig.

Jeg er ikke sikker på hvordan Ramsdalsblokkene påvirket meg. Jeg har hatt et ganske romantisk forhold barndommen i årene etterpå, men det fikk meg til å reflektere litt over hvordan oppvekstmiljøet burde være. Hvis en søker etter informasjon om autisme på nettet kommer en gjerne over begrep som kognitiv overbelastning, sensorisk dysfunksjon eller kognitiv prosesseringslidelse. Det dreier seg om at hjernen blir sliten av å bearbeide så mange inntrykk. Dette er ikke et problem for de fleste, men det kan forklare atferdsvansker som uro og sinne hos noen. Disse menneskene kan ha vansker med å takle mye lyd, mens det for andre kan være mer ubehagelig med lys.

Det er som regel strenge regler i et borettslag, med god grunn, lyd har en tendens til å spre seg veldig lett i blokker. Beboerne her er dermed oppfordret til å unngå høy musikk, bruk av vaskemaskin og tørketrommel mellom 2200 og 0700. Det blir nok stort sett respektert, men vi får av og til påminnelser om hvorfor det er nødvendig med regler. Stemmer i gangen blir f.eks. fort lagt merke til.

Jeg må ærlig innrømme at jeg foretrekker enebolig, og jeg tror det er det beste for sansene også. Det finnes unntak, som den blokka jeg bodde i til jeg var 12-13 år gammel. Den lå mellom de to største rekreasjonsområdene i Haugesund, Haraldsvang og Djupadalen. Det var mye skog og utmark med ville blomster og mange insekter om sommeren. Det var også tre vann, og ei elv som rant mellom disse. Jeg fanget rumpetroll, aure, klatret i trær, lekte i huler og bunkers fra krigen, plukket blåbær og bringebær etc. Det var kort sagt mange muligheter for alle sansene til å oppleve mye, selv om vi ikke hadde en hage rett utenfor. Jeg vet ikke om dagens mer urbane miljø er like behagelige for sansene som Ramsdalen var på 1970-tallet.

Jeg bor i en blokkleilighet nå også. Vi liker området, og det er en god investering, men jeg må ærlig innrømme at dette er et kompromiss. Jeg synes alle leilighetskompleks, enten det dreier seg om rimelige boliger som lavinntektsfamilier hadde råd til på 1950-tallet, eller dagens superdyre, moderne leiligheter, har et sterkt institusjonspreg. De er funksjonelle på mange måter, og gir nok den forutsigbarheten mange trenger, men det er ikke en arkitektur som inspirerer meg. Den er ikke som et kunstverk som rører ved noe inne i meg, men det er kanskje ikke mulig å få til i et samfunn som skal tilby mange leiligheter til en lav pris, og helst på et lite område.

Jeg var tross alt heldig. Jeg vokste opp i autismevennlige omgivelser, selv om det var aspekter ved miljøet som ikke var direkte positive. En kan skape det samme miljøet hvor som helst, f.eks. i London, New York eller Tokyo, men der vil det nok være veldig dyrt. Jeg irriterer meg noen ganger over et samfunn som hevder å prioritere fattige, samtidig som heller ikke Arbeiderpartiet fører en politikk som gjenspeiler denne ideologien, men det er tross alt bedre å redusere forskjellene noe enn å tillate den ekstreme ulikheten de har i mange andre land. Jeg liker ikke den utviklingen vi har hatt de siste årene, der færre og færre lavinntektsfamilier får hjelp til å skaffe seg en bolig, men jeg håper vi som samfunn klarer å holde på noe av dette gamle. Ramsdalen var ikke så verst tross alt. Det er ikke Gulset i Skien heller.

%d bloggere like this: