RSS Feed

Category Archives: Personlig

Et ubehagelig tilbakeblikk

Hauge skole. Skoleløpet mitt startet på Hauge på 1970-tallet. Jeg har blanda følser til alle skolene jeg har gått på.

Skoleløpet mitt startet på Hauge på 1970-tallet. Jeg har blanda følser til alle skolene jeg har gått på.

Jeg bor bare noen hundre meter fra to videregående skoler i Haugesund, Vardafjell vgs og Haugaland vgs. De to skolene ligger ved siden av hverandre med en felles gymsal i midten. Jeg går forbi Vardafjell så og si daglig, og får noen ganger en litt ubehagelig følelse. Bygningene og elevene der minner meg om de vanskene jeg hadde på skolen, på de drømmene og ambisjonene jeg hadde, dessverre på en del nederlag, og på det livet jeg kunne og burde hatt.

Jeg vokste opp med tre bokstaver uten at jeg var klar over det. Ingen visste noe om NLD eller nonverbale lærevansker da, selv om Myklebust og Johnson beskrev disse vanskene allerede på slutten av 1960-tallet. Nonverbale lærevansker minner mye om autismespekteret, og har mange av de samme trekkene, selv om fagmiljøet mener at det er forskjellige diagnoser.

Jeg har ofte slitt med et stort gap mellom innsats og resultat. Jeg har alltid lagt ned mye arbeid enten det har dreid seg om skolearbeid eller lønnet arbeid, men det har ikke vært opplagt for andre. Det målbare resultatet har ikke vært imponerende, og da er det lett å trekke den slutningen at jeg ikke prøvde. Det er en av grunnene til at jeg blir litt irritert når andre snakker om hvor flott det er å ha en diagnose som NLD eller ASD. De som gjør dette mener at samfunnet må rydde plass for de som har diagnoser som NLD, autisme, ADHD. Det virker som at de lever i et annet univers, for jeg har ikke opplevd at den positive holdningen som nevrodiversitet innebærer er vanlig noe sted i samfunnet.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger av typen «hvordan kunne du være så dum, kan du ikke bare ta deg sammen», eller «du må prøve litt hardere neste gang.» Det er så åpenbart for de fleste at problemet må være meg. Det kan ikke være noen annen forklaring enn at jeg feilet, at jeg var mislykket. Det er en oppvekst som ikke produserer selvtillit. Jeg klarte likevel å kjempe meg gjennom 5,5 år på høgskole, men arbeidslivet var annerledes. Det finnes ikke noen nye sjanser der, og hvis en feiler én gang får en en vanskelig karriere.

Jeg er på en måte enig i at utdannelse og yrkeskarriere er mitt ansvar. Jeg er enig i at hardt arbeid lønner seg, og at jeg må ta ansvar hvis jeg tabber meg ut, men det er samtidig ikke så enkelt for alle. Når jeg tenker tilbake skulle jeg ønske at det var noen jeg kunne ha rådført meg med, både når det gjaldt yrkesvalg og tilrettelegging underveis i studiene. Jeg gjorde alt alene, og det var ikke optimalt. Det var ikke nok at jeg la ned langt mer arbeid enn noen andre.

Det beste minnet jeg har fra arbeidslivet var de åtte somrene jeg var ferievikar på maskinverkstedet på Hydro Aluminium. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk jobben den første sommeren, og hvorfor jeg fikk komme tilbake år etter år. Det var nemlig en kjent sak at sommerjobbene ble gitt på bakgunn av kjennskap og vennskap. Jeg kjente ingen der, og det ble raskt tydelig at jeg egentlig ikke hadde noe der å gjøre. Etter to år på yrkesskole kunne jeg ikke dreie og frese uten å ødelegge arbeidsstykket og/eller skjæreverktøyet. Jeg fikk bare gjøre veldig enkle jobber, og det styrket egentlig ikke selvtilliten, for jeg visste at det var mange jobber formannen ikke kunne gi til meg. Jeg satte likevel pris på det han gjorde for meg, og han er den eneste som har godtatt meg og feilene mine. Han kunne vel gjøre det fordi de andre tok flere av de jobbene som krevde ferdigheter.

Jeg holder på med to prosjekt for tiden, og hvis jeg er heldig blir det bokutgivelse av begge. Det er der selvtilliten min er. Jeg ble veldig skuffet da jeg ikke lyktes som lærer, og livet mitt hadde vært veldig annerledes med mindre motgang, men jeg har mer tro på at jeg skal lykkes med skriftspråket. Det er greit å jobbe alene, for nå er det ingen som insinuerer at jeg valgte å feile. Jeg velger å tro at jeg gjorde det beste jeg kunne som student og lærer, og jeg prøver like hardt som forfatter.

Fattigdom på norsk

"kommunegården" Haugesund hadde et dårlig rykte de siste årene før kommunen solgte, men var opprinnelig et bra tilbud for de med lav inntekt.

«kommunegården» Haugesund hadde et dårlig rykte de siste årene før kommunen solgte, men var opprinnelig et bra tilbud for de med lav inntekt.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mener ifølge i gårdagens Dagbladet at vi trenger en ny definisjon av fattigdom. Dagens definisjon ser utelukkende på inntekt, men antall fattige i Norge hadde blitt halvert hvis vi inkluderte offentlige ytelser. Isaksen har åpenbart et poeng når han hevder at ytelser reduserer sosiale forskjeller, men regnestykker er sjelden så enkle.

En to år gammel artikkel fra nrk.no sier det åpenbare, innvandring øker ulikheter. Samme hva en mener om innvandring er det ingen tvil om at sysselsettingen er langt lavere blant minoriteter med bakgrunn fra Afrika og Asia, samt at minoriteter er overrepresentert i yrker med lav inntekt. Dette er noe de har til felles med funksjonshemmede. SSB opplyste i september 2016 at sysselsettingen blant funksjonshemmede var på 44 prosent, mens tallet var 73 prosent for hele befolkningen i alderen 15-66 år. Det var dessuten mange funksjonshemmede som arbeidet deltid, og en god del av dem ønsket en større stilling.

Offentlige ytelser kan redusere noe av den negative konsekvensen, men de kan ikke erstatte en gjennomsnittsinntekt. Det er dessuten mye som tyder på at det vil bli stadig vanskeligere å opprettholde de samme tjenestene de neste tiårene. Det vil i så fall kreve et langt høyere skattenivå. Det blir litt for enkelt, som Kunnskapsministeren gjør, å hevde at inntekt ikke kan brukes for å skille ut fattige mennesker i statistikken. Vi har en rekke ordninger i Norge som gjør at fattigdom her ikke er som fattigdom i andre land, f.eks. USA. Jeg oppholdt meg i Little Rock i 1,5 år (2001-2002), og bodde i et nabolag som var preget av lav inntekt og sosial status. Det var ikke det at de som bodde på denne kanten av byen ikke jobbet. De aller fleste hadde fast jobb, men det var ikke nok. En tornado hadde ødelagt mange hus like før jeg flyttet dit, og når en allerede sliter, kan én uforutsett hendelse skape vansker en aldri kommer ut av. Tenk deg at du har minimumslønn og må betale for huslån, billån og forsikring på disse eiendelene, samt helseforsikring, mat, medisiner og klær til hele familien. Det er en god del mennesker som har flere jobber, men som opplever at det likevel ikke er nok. De har ikke i nærheten av de offentlige ytelsene vi har i Norge. Mange av de hjemløse er psykisk syke, og det er sågar en del hjemløse med jobb. De har bare ikke nok inntekt til å leie. Det betyr at en må klare seg uten mange av de rettighetene andre tar for gitt. 

Vi har hatt det bra i Norge. Det er ikke mange her som tenker at de ikke har råd til legevakten, vann i springen, bleier til babyen eller mat, men det er sannsynligvis flere som kan havne i en utsatt posisjon. Det er nok en god del mennesker i Norge også som ikke har råd til å leie, men heller ikke råd til å flytte. Det er også noen som ikke har råd til tannlegebehandling eller sunn mat. Hvis en er avhengig av et stramt budsjett skal det ikke store overraskelsen til for å havne litt bakpå. En må deretter jobbe hardt for å gjenvinne balansen.

Det er liten tvil om at fattige i Norge har det langt bedre enn fattige i USA, men det betyr ikke at vi ikke har ulikheter. Vi kan late som at alle har de samme rettighetene, at vi har et rettferdig samfunn, men vi er et stykke unna. Jeg skriver mye om autisme, NLD og ADHD på denne bloggen. Jeg gleder meg over alle det går bra med, men uten at jeg stempler alle kollektivt som ofre, vil jeg mene at det er forskjeller. Jeg synes det er opplagt at det er forskjell på folk. Det er mange utenfor arbeidslivet som blir sett ned på. De som ikke har lønnet arbeid er mindre verd, de bidrar ikke. Det vanskeligste er kanskje å ha akkurat nok inntekt til at en ikke får bostøtte eller startlån, men likevel for lav inntekt til å klare seg uten. Da er en fanget i en veldig prekær situasjon, og de ytelsene Isaksen snakker om er ikke nok til å viske ut fordommer, fordømmelser og urettferdighet.

Selvtillit gjennom å akseptere seg selv

Jeg skrev et halvveis humoristisk innlegg på den andre bloggen min i dag. Det handlet om kvinners forhold til høye hæler og vesker. Sistnevnte kan være ganske morsomt, mens høyhælte sko kan være direkte skadelig, og er derfor ikke noe å spøke med. Så hvorfor utsetter kvinner seg for alvorlige plager?

Jeg stilte det spørsmålet i det nevnte innlegget. Jeg har hørt noen si at de gjør det fordi menn krever det. Det forklarer kanskje bruken i enkelte yrker, men ikke hvorfor en del kvinner frivillig tar på seg de samme ubehagelige skoene på fritida. Jeg tror det har mye å gjøre med at alle, enten de vil innrømme det eller ikke, blir påvirket av filmer og TV-serier. Hvis vi skal tro serier som Sex and the City, Veep og House of Cards er høye hæler like viktig for kvinner som slips er for menn. De får altså ikke respekt i flate sko. Det kan nok stemme i land som USA og Storbritannia, der det blir lagt større vekt på formaliteter og etikette. Der må en rette og slett gjøre det for å beholde jobben, men her i Norge har det kanskje mer med at vi vil bli likt. Vi vil at andre skal se oss som attraktive, og det er forskning som forteller oss at det virker. Det er mange, både menn og kvinner, som synes høyhælte sko er attraktivt. Det dreier seg sannsynligvis om at det fremhever det feminine. En kan ikke gå på samme måte med høye hæler som en gjør med flate sko, fordi skritteme blir kortere, samt at hoftene og bekkenet beveger seg mer.

Det kan virke rart å skrive om dette på en blogg som hovedsakelig dreier seg om autisme og NLD, men det er relevant i den forstand at barn og ungdom i denne gruppa er lett påvirkelige. Det er sannsynligvis lurt for jenter å lære å gå med kjole. Det er en av de tingene samfunnet forventer, og selv om det kanskje ikke oppfattes som rettferdig, vil det gjøre sosialiseringen lettere hvis en har de ferdighetene. Jeg tror derimot ikke det bør inkludere tanken om at høye hæler er nødvendig.

Det er mange aspekter ved dagens kultur som kan bli en utfordring. Kona mi er afrikansk-amerikansk og vi har følgelig et barn som er mye europeisk, men afrikansk nok til at alle kan se det. Når det gjelder kultur er hun litt norsk, litt amerikansk og litt afrikansk-amerikansk. Vi prøver å oppdra et barn med selvtillit, et barn som kan identifisere fordommer, og kreve at andre respekterer henne. Hun må kunne kjempe mange slag alene, for det er ikke realistisk å tro at hun skal få mye hjelp. Det krever selvtillit, troen på at hun fortjener det samme andre har. Når det gjelder selvbildet må foreldre kjempe mot sterke krefter.

Vi har ei datter som har krøllete hår og vi har i alle år fokusert på at hun er heldig fordi det er mange muligheter. Det betyr ikke at afrikansk tekstur er lettvint. Du drar liksom ikke en kam gjennom håret fem minutter før du sprinter etter bussen. Det krever en del arbeid, og hvis du er interessert i mer informasjon anbefaler jeg bloggen Black Makeup of Norway. Det er også krevende å overbevise barn/ungdom om at afrikansk hårtekstur er bra. Det starter allerede i barneskolen med vitser om afro. Ordet i seg selv er ikke negativt, men det er ikke moro å bli pekt ut på den måten, og det er tydelig at det ikke er ment som et kompliment.

Det fortsetter med et skjult budskap på TV og i filmer, for det er ingen tvil om at selv om USA har hatt en tradisjon for «natural» og et mangfold av frisyrer, ser vi ikke dette på TV. Det er faktisk et økende antall afrikansk-amerikanske kvinner som viser håret sitt slik det er, noe en kan se i nedgangen i salget av «relaxers» i USA. De samme skuespillerne som har sluttet med skadelige kjemikalier bruker imidlertid parykk når de arbeider. Jeg har hørt flere si at det er kult med braids, men at de aldri ville blitt tatt alvorlig i arbeidslivet med afrikanske fletter. Når skuespillere også må late som at de har europeisk hår kan en undre seg over hva unge som vokser opp i Norge skal tenke. Det hadde ikke vært overraskende hvis mange tenkte at de måtte forandre på utseende for å bli godtatt. Samfunnet sender forvirrende signaler, for vi kan ikke snakke om hvor positivt det er med ulike kulturer og etnisitet, samtidig som vi gir inntrykk av at det er noe galt med utseende.

Her et noen bilder av jentene mine:

Nordmenn ser ikke rasisme. Det gjorde ikke jeg heller, men jeg har sett mye de siste årene fordi jeg er en del av multikulturell familie. Det er ikke lett å vokse opp med følelsen av at en annerledes. Det er vanskelig nok når samfunnet gjør det klart at det aksepterer de som er annerledes, men når det ikke gjør det blir vanskeligere. Sannheten er at det blir snakket mye om akseptering og mangfold, enten det dreier seg om legning, etnisitet eller utviklingsforstyrrelse, men det gjelder ikke alle. Det gjelder faktisk ingen, for selv om vi er flinke til å snakke om mangfold, er realiteten at de færreste liker annerledeshet. Det er i denne sammenhengen jeg ser utseende som en del av en sunn oppvekst.  De som vokser opp med en autismespektertilstand, NLD, ADHD og de komorbide lidelsene angst, depresjon, tics, Tourette-syndrom, tvangslidelser og somatiske sykdommer trenger ikke flere utfordringer.

Det er så viktig å ha fokus på dette at de som vurderer å adoptere fra Afrika, eller stifte familie med en afrikansk etterkommer bør sette seg inn i kultur, politikk og viktige samfunsspørsmål. Hvis en ikke er villig til å gjøre det bør en ganske enkelt ikke gå inn i dette forholdet.

Her er noen få bøker jeg anbefaler:

I’m Chocolate, You’re Vanilla: Raising Healthy Black and Biracial Children in a Race-Conscious World

For barn
Black, White, Just Right
I Love My Hair

For ungdom og unge voksne
What are you?: Voices of Mixed-Race Young People
The Skin I’m In

Fiktiv autisme

Jeg har lært mye om mennesker fra skjønnlitteraturen og dramaseier på TV. Jeg vokste opp med mye science fiction og fantasy, samt forfattere som Jack London, Charles Dickens, Hernrik Ibsen og Jane Austen. Disse hadde mye å si om menneskelig atferd, og hvordan vi bør oppføre oss mot andre. Det er der psykologien hører hjemme, men det er grenser for mye langt en kan gå.

Jeg har noen ganger irritert meg over den trangen noen har til å sette psykiatriske diagnoser på alt fra Calvin i Calvin and Hobbes til Charles Dickens’ mange fantastiske figurer. Det er fordi vi noen ganger leser altfor mye ut av det forfatteren har delt med oss. Jeg er f.eks. sikker på at Gabrielle-Suzanne Barbot de Villeneuve ikke tenkte på schizoid personlighetsforstyrrelse (sosial tilbaketrekning) da hun skapte Belle fra Skjønnheten og udyret, eller at Charles Schulz tenkte på unnvikende personlighetsforstyrrelse da han skapte Charlie Brown fra Peanuts, men det er noen som tolker figurene som psykiatriske diagnoser.

Arthur Conan Doyle ga aldri Sherlock Holmes noen diagnose, kanskje av den enkle grunn at det ikke fantes noen på den tida. Det er derfor uinteressant om noen mener at Sherlock Holmes har en autismespekterdiagnose, men jeg tror likevel det er verdifullt å tenke på han som en asberger. Jeg tror det betyr noe for de som har diagnosen fordi alle trenger helter de kan identifisere seg med.

En statue av Sherlock Holmes i Edinburgh. Han var så levende at en statue virker naturlig. Foto: KIm Traynor via Wikimedia Commons

En statue av Sherlock Holmes i Edinburgh. Han var så levende at en statue virker naturlig. Foto: Kim Traynor via Wikimedia Commons

Jeg er i utgangspunktet ikke så begeistret for å diagnostisere fiktive skikkelser., men det har noen fordeler også. Enten du jobber innen faget eller ikke kan det være nyttig å vise til mennesker med reelle utfordringer. Det kan få mennesker med diagnosen til å forstå seg selv bedre eller utenforstående til å forstå litt mer om hvordan mennesker med en diagnose har det. Det blir ikke det samme å forklare uten å bruke eksempler, men det er naturligvis problemetisk å diskutere konkrete personer. Jeg tror derfor det kan være nyttig med noen fiktive eksempler som mange kjenner til. Det er noen skikkelser jeg liker veldig godt. Det blir ikke sagt at de har autisme, og det er kanskje forklaringen på hvorfor det fungerer så bra. De kan være noe for mange mennesker.

Sherlock Holmes i serien med Benedict Cumberbatch presentererte seg som en høytfungerende sosiopat, men de fleste analysene jeg har lest av psykologer på nettet avviser den diagnosen. Asberger er mer dekkende. Det er noen skikkelser i Star Trek jeg føler en viss tilknytning til uten at de har en diagnose, men jeg kan kjenne meg igjen. Jeg oppdaget for øvrig nylig serien Bones på Netflix. Det er hele 11 sesonger og det blir spennende å se hvordan Dr. Temperance Brennan utvikler seg. Hun er en brilliant rettsantropolog og bestselgende forfatter, men hun har et handikapp. Hun forstår ikke sosial interaksjon og bruker nok ofte vitenskap og logikk som en maske for å slippe å takle vanskelige følelser. Hun jobber sammen med FBI-agenten Booth for å løse mordsaker, og lærer av han underveis, men hun er også skremt av det hun mener er irrasjonelle følelser.

Jeg forstår likevel de som advarer mot å lese for mye inn i fiktive skikkelser. En bokanmeldelse i avisa The Guardian har et poeng når den advarer mot å lese Jane Austens Stolthet og fordom med moderne psykologi-øyne. Jane Austen beskriver Mr. Darcy som stolt og han bruker hver anledning til å vise hvor mye han avskyr de han mener står under han. Den boka som ble anmeldt hevdet at stillhet, sosial utilpasshet, tilsynelatende egoisme og tankeløs atferd er trekk som kan referere til autismespekteret. Dette er stereotyper om autisme, som er grunnen til at amatører ikke bør blande seg inn. Det er interessant at mange forfattere har beskrevet autismetrekk lenge før Leo Skinner og hans Asberger gjorde det på 1940-tallet. Det tyder på at det er trekk som mange har identifisert før vitenskapen viste noen interesse, og når det gjelder Arthur Conan Doyle tror jeg det var snakk om positive trekk.

Obskur forskning

Dette innlegget er et lite tillegg til Forskning lyger. Jeg bladde i et Illustrert vitenskap en gang for mange år siden mens jeg satt på et venterom. Artikkelen dreide seg om to forskere som hadde fått forskningsmidler til å forske på hvorfor tomatsausen på en pizza ble så varm. Jeg husker ikke hva konklusjonen var, bare at de kom til en annen konklusjonen enn en tilsvarende studie noen andre hadde gjort før dem.

Jeg har alltid undret meg over hvorfor noen er villige til å finansiere den type forskning. Det er mye forskning som forteller oss at barn som bruker mye tid foran ulike skjermer (TV, PC, spillkonsoller) bruker mindre tid på lekser. To forskere ved Wayne State University og Auburn University ville finne ut om det var noen forbindelse mellom country music og selvmord i urbane strøk, og konklusjonen ble ikke overraskende at de temaene denne musikken ofte har kan påvirke mennesker som allerede har en risiko for selvmordstanker. Jeg vil tro at blues er like relevant. University of Mexico forsket på 18 strippere og konkluderte med at stripper fikk mer i tips når de hadde eggløsning. Det er mye forskning som kan være fascinerende nok, men om den er samfunnsnyttig er en annen sak.

Jeg søker opp en del studier som jeg refererer til når skriver om bl.a. autisme, NLD og ADHD. Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å vise til anerkjente kilder. og jeg føler at U.S. National Library of Medicine har vært ganske trygg. Jeg tror de er det fremdeles, men jeg oppdaget en studie i dag som viser at et bibliotek som inneholder alt, naturligvis inkluderer noe av en litt mer obskur karakter. Jeg leste nemlig en studie som ville finne ut hva rotter foretrakk mellom stillhet og musikk, og om det var noen forskjell på ulike musikkgenrer. Konklusjonen ble at rotter foretrakk stillhet framfor musikk, og at Beethoven er bedre rottemusikk enn Miles Davies. Hensikten var å studere hvor effektivt musikk kan stimulere rotter, men en kan undre seg over hvordan dette er overførbart til mennesker.

Det er mulig at disse studiene gir mer mening enn jeg har reflektert over, men det virker som litt unødvendig forskning. Noen ganger kan tilsynelatende nyttig forskning se ut til å være et sidespor. U.S. National Library of Medicine skriver om forskning på 1990-tallet der en forskergruppe gikk gjennom ulike behandlingsformer for tardive dyskinesier de siste 30 årene. Dette er en bivirkning, i form av ufrivillige bevegelser i ansikt og munn, som kan forekomme etter langvarig bruk av medisiner mot schizofreni og andre alvorlige sinnslidelser. Forskergruppa fant 500 studier og 90 foreslåtte behandlingsformer, men de oppdaget til sin store overraskelse at 30 års forskning ikke hadde produsert noe nyttig. Det var ikke fordi det ikke fantes noen løsning på problemet, men fordi forskningen var for dårlig, p.g.a. at det var for få pasienter med på studiene og at behandlingen gikk over et for kort tidsrom til å ha noen effekt.

Den samme forskergruppa gikk gjennom 2 000 studier på schizofreni og resultatet var det samme. Det var mye slett håndverk, og siden de ulike studiene hadde brukt avvikende prosedyrer var det vanskelig å sammenlikne dem. Vi kan flire når vi leser om den obskure forskningen jeg startet dette innlegget med, men dette er alvorlig. Det forsvinner mye penger inn i kunnskap vi ikke trenger. Dette er penger som kunne blitt brukt på de viktige studiene. Du husker kanskje ice bucket challenge? Det var prisverdig, men det burde være unødvendig med den type innsamlingsaksjoner for å fokusere på den viktige kunnskapen.

Research – good, bad and unnecessary

Forskning lyger

Bilde av kvinne som ser inn i et mikroskop. Det var en tid da fotografier ikke løy, men vitenskapsfolk er like menneskelige som dagens fotografer. Foto: Pixabay

Det var en tid da fotografier ikke løy, men vitenskapsfolk er like menneskelige som dagens fotografer. Foto: Pixabay

Dette er et irriterende innlegg å skrive fordi jeg liker vitenskap, men jeg liker ikke juks. Vi gjør neppe oss selv noen tjenester hvis vi later som at vitenskapen ikke er belemret med menneskelige lyter, og jeg tror derfor metaforskning er viktig. Jeg siterte for en tid tilbake fra en National Geographic artikkel om hvorfor det er så stor skepsis til vitenskap i dag. Overskriften var et spørsmål jeg tror mange av en annen type skeptikere stiller seg, de som hevder å være ateister: Why do many reasonable people doubt science? 

Det er nok mange svar, men ett av dem kan rett og slett være at for mange har stolt for mye på at vitenskapen presenterer hele sannheten, og at den dermed er fri for menneskelige lyter. Vitenskapen trekker ikke forhastede slutninger. Det er nettopp derfor vi har vitenskap. En studie fra 2005 hevder likevel at de fleste studiene er feil, men John Ioannidis konklusjon ble forsøkt motbevist i studien Most published research findings are false – But a little replication goes a long way. Forskerne bak den studien hevdet at sannsynligheten for at en studie viste de rette resultatene var høy hvis det var andre studier som hadde vist de samme funnene tidligere. Det er et viktig prinsipp i vitenskap at andre skal kunne bekrefte funnene, men det er ikke alle studier som tåler denne testen. Det er nettopp det som er problemet, for denne type stikkprøver viser ofte at det er vanskelig å komme fram til det samme svaret. En forskergruppe gjennomførte f.eks. 100 publiserte studier innen psykologi, men kunne bare produsere de samme resultatene i 47 av dem. Les om det i Science. En artikkel fra BBC omtaler The Reproducibility Project fra University of Virginia. Målet var å gjenskape de samme resultatene fra fem viktige kreftstudier. Det nedslående resultatet var at de bare kunne bekrefte funnene i to studier, mens funnene i to andre var mangefulle, og de fikk ingen av de samme resultatene i den femte studien. Les mer her.

Dette betyr ikke nødvendigvis at vitenskapen bevisst lyger, men det forekommer også. Vi trenger vitenskapen, for vi hadde i alle fall ikke fått noen framskritt uten den, men jeg har inntrykk av at mange bruker den som et surrogat for religion. Vitenskapen er ifølge dette synet allmektig og ufeilbarlig, men sannheten er at vitenskap er mye spekulasjon og hypoteser. Det er viktig å stille spørsmål, men det er mange som forsker på noe de ikke har så god peiling på, og noen som gjør det de må for å beholde jobben eller for å få forskningsmidler. Da er ikke vitenskap nærmere sannheten enn det mest alternative du kan finne. Løsningen er ikke å kutte ut all forskning, men å kutte ut mye. Konkurranse er viktig for å få resultater, men det er mye som tyder på at mange har feil fokus i denne konkurransen.

Les også Obskur forskning.

Why most published research findings are false

Autisme og 17. mai

Bilde av flagg i 17. mai toget. Jeg blir stresset av folkehavet på 17. mai, men det er samtidig forunderlig tiltrekkende.

Jeg blir stresset av folkehavet på 17. mai, men det er samtidig forunderlig tiltrekkende.

Det er en rar følelse når det plutselig blir stille etter en travel dag med mange lyd og synsinntrykk. Jeg får gjerne denne følelsen i 21-tida på 17. mai. Da har vi som regel nettopp avsluttet kvelden og det er nesten som at hodet er en stemmegaffel der dagens inntrykk henger igjen og fortsetter å sende ut tonene sine. Jeg har veldig ambivalente følelser til 17. mai. Det er en dag som nesten alltid innebærer mange følelser og mye stress. Jeg husker fra barndomnen at kampen mot klokka startet det øyeblikket vi våknet, og den tapte vi hvert år. Jeg kom aldri tidsnok til barnetoget og måtte løpe etter det for å finne klassen min. Vi har like store problemer med tid som foreldrene mine hadde, og dattera mi kommer som regel for seint.

Etter noen grusomt kjedelige taler på rådhusplassen der den ene etter den andre lirte av seg noen selvfølgeligheter om krig, fred og toleranse ble klassen spredt. Festen kunne starte, bortsett fra at den aldri kom i gang for min del. Det gikk greit i barndommen, men det ble tydeligere etter hvert som vi nærmet oss ungdommen at jeg ikke var helt som de andre. Jeg skal ikke dvele ved det, men kan slå fast at jeg ikke fant meg helt til rette. 17. mai fungerte ikke for meg da barndom ble ungdom.

Jeg googlet «17. mai og autisme» i dag og fikk bl.a. en artikkel fra Side2 om den finsk/svenske skuspilleren Paula Till, kjent fra TV-serien Broen. Hun sa at hun aldri ville vært foruten Asberger-diagnosen sin, og mente med det at hun som en asberger hadde et annet syn på verden. Jeg er enig i at mennesker med en utviklingsforstyrrelse har mye å tilby, og at selv om vi fungerer litt annerledes, er denne fungeringen noe samfunnet bør verdsette. Det er likevel lett for Till å si at hun er glad for å være annerledes. Jeg er ikke sikker på om hun hadde vært like glad hvis hun hadde opplevd at ingen var interessert i talentene hennes p.g.a. en atferd de ikke likte. Det er en realitet mange talentfulle mennesker må leve med. Jeg har skrevet en del om nevrodiversitet, og denne inkluderende tanken er spesielt provoserende på grunnlovsdagen. Det fungerer sikkert veldig bra for noen, men det er også noen høytfungerende som faller utenfor. Da kan en tenke seg til hvordan det er for de som ikke er høytfungerende.

Da vi ruslet hjemover etter et arrangement på jentungens gamle skole i dag, møtte vi noen ungdommer som sannsynligvis var på vei til sentrum. Det slo meg at det sikkert er mange høytfungerende autister og NLDere som gjerne skulle ha vært en del av den feiringen mange deltar i på nasjonaldagen. Det betyr ikke at de blir utelukket, men det er noen som blir stående utenfor enten fordi de ikke vet hvordan de skal få og beholde venner eller fordi de har andre interesser.

Det er dessuten noen som kan få såkalt sensorisk overbelastning. Det betyr at hjernen blir sliten av alle sanseinntrykkene, noe som kan gjøre personen irritabel, urolig og i verste fall aggressiv. Mye lyd og mange mennesker var egentlig ikke noe problem for meg i barndommen Jeg har alltid blitt stresset og irritert av det, og det blir stadig verre, men det er utholdelig. Stress er en mer aktuell problemstilling for meg i dag, for vi gjør mye for at dagen skal bli bra for dattera mi. Vi har klart det så langt, og det hjelper med de familiearrangementene som FAU og skolekorpsene arrangerer.

Vi hadde gjester til middag i kveld og samtalte om mange fascinerende emner. Det er ikke det at jeg ikke er sosial, men jeg må treffe på de rette folkene og de rette samtaleemnene. Jeg kan kanskje være litt tiltrukket av alle inntrykkene på gata på nasjonaldagen, men jeg fungerer nok best i små grupper, helst bare sammen med én person. Det er en utfordring på veldig offentlige fester som 17, mai.

Liberaliser hjernen

Jeg skrev to innlegg om ballett i desember ifjor fordi dattera mi går på ballett, og jeg var veldig begeistret etter å ha sett henne i juleforestillingen. Hun har nettopp avsluttet vårsemesteret og skal fortsette til høsten, men da blir kanskje klassisk byttet ut med moderne.

Vi kan krangle om hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som vanske eller funksjonsnedsettelse fordi de sier at det ikke er noe galt med dem, og som en konsekvens av denne tanken er det sannsynligvis ikke greit å snakke om behandling eller tiltak heller. Hvis en er funksjonsfrisk trenger en jo ikke gjøre noe for å fungere bedre. Jeg mener det blir et feil utgangspunkt, for det er tydelig at mange ikke klarer seg uten en eller annen form for hjelp. Det var nylig ei mor som spurte om råd på ei Facebook-side for NLD. Hun har en voksen sønn som er klar for arbeidslivet, men de opplever at ingen i hjelpeapparatet kan noe om NLD. De fikk dessuten beskjed om at Statped, den etaten som kan mest om NLD, bare hjelper mens en er skoleelev.

Det er mange som opplever at det er vanskelig å få hjelp som voksen. Jeg har skrevet om hvor paradoksalt det er, for vi er tross alt voksne det meste av livet. Mange av oss voksne NLDere kan dessuten bekrefte det litteraturen beskriver, at gapet mellom de sterke og svake sidene våre øker med alderen. Det  er fordi svake og sterke sider utvikler seg i ulikt tempo, og det blir derfor et økende gap mellom det arbeidsgivere forventer, og det vi kan levere. Jeg vokste opp på 70 og 80-tallet, lenge før andre enn en håndfull forskere visste noe om disse tre bokstavene. Det var derfor ikke snakk om tilretteleggging, og det virket ikke som at det var noe som het PPT heller da. Jeg hadde i alle fall noen utfordringer, som uavhengig av NLD, burde ha utløst en eller annen form for hjelp.

Jeg tilhører derfor ikke den gruppa som mener at tiltak er unødvendig. Jeg har skrevet mye om alternative tiltak, og ballett er ett av dem. Idrett er bra for alle barn og jeg bor i en by der mye dreier seg om fotball. Det meste av idretten i Haugesund er lagt til området mellom Haraldsvang ungdomsskole og Skeisvang videregående skole. Dette området har, i tillegg til klatrehall, ishall, svømmehall og friidrettshall, seks utendørs fotballbaner og en innendørs. Det er med andre ord gode muligheter til å drive med organisert idrett, men det går mye i fotball.

Illustrasjonsfoto. Ballettsko. Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Ballett var knapt nok på radaren min før dattera mi ble interessert, men jeg har etter hvert forstått hvor viktig denne idretten/kunstformen er for utviklingen. Fotballklubben Djerv 1919 har en hall sammen med Kick Dansestudio og elever fra danselinja på Skeisvang videregående skole gjør en fantastisk jobb med barna. Det er ikke overraskende at dans fungerer, for det er studier som viser at det er positivt for Alzheimer-pasienter. Det har altså en positiv innvirkning på hjernen.

Det er dessuten et mye roligere miljø enn fotball. Det er ikke mye uforutsigbart, og en får ikke verbal juling hvis en gjør en feil. Det jeg husker best fra den korte fotballkarrieren min var de harde ordene fra treneren og medspillerne. Dans er forutsigbart og det oppmuntrer til kommunikasjon med andre. Det handler dessuten om å lære nye bevegelser, og det skjer noe med hjernen når vi beveger kroppen, ikke minst når vi gør det til musikk. Vi må lytte til musikken og pedagogen, og repetere dette gang etter gang. Vi må bruke begge hjernehalvdelene, og når vi gjør dette som barn utvikler hjernen dessuten nye forbindelser (synapser) mellom hjernecellene.

Jeg leste et sted at hjernen er konservativ. Den liker å gjøre det den har gjort før, altså bruke de samme gamle synapsene, men vi kan manipulere hjernen. Den liker nemlig nye ting, og den setter derfor pris på utfordringer. Jeg leser mye science fiction og mange av de beste forfatterne er produktive veldig lenge. Jeg lurer på om det rett og slett er fordi de utfordrer hjernen. Ursula Le Guin ble f.eks. født i 1929 og hun skriver så vidt jeg vet fremdeles.

Dans er veldig mye, men det er framfor alt moro. Jeg danser ikke selv, men skulle ønske jeg hadde gjort det når jeg ser hvor moro barna har det og hvor mye det betyr for utviklingen. Dans er dessuten kommunikasjon og dette språket er velegnet til å kommunisere følelser, noe som kan være vanskelig verbalt.

Et arbeidsmarked for de utenfor mainstream

Jeg skrev Om å være annerledes, men ikke annerledes nok med tanke på Samfunnspraten. Det er ei debattgruppe jeg er medlem av på Facebook, men jeg har ikke delt så mye der siden mye av det jeg skriver ikke er direkte relevant. Dette er imidlertid super-relevant. Jeg fikk et svar, og etter at jeg hadde svart Trude Sletteland fra Impulssenteret (det høres forøvrig ut som en spennende idé), tenkte jeg litt videre over hva jeg egentlig mente med skolen. Jeg har litt erfaring som lærer, men også veldig personlig erfaringer.

Jeg møtte mange stengte dører i ungdommen. Stefaren min var veldig flink til praktisk arbeid. Han kjørte lastebil og var en slags altmuligmann både på arbeid og hjemme. Det var sikkert mye han i utgangspunkt ikke kunne, men han fant ut av det underveis uten at han hadde mye skolegang. Jeg hadde derimot en del begrensninger. Jeg sleit på skolen, men klarte å kjempe meg gjennom grunnskolen og videregående skole. Jeg jobbet sannsynligvis hardere enn noen andre på hele skolen, men ble likevel ikke mer enn en gjennomsnittlig elev. Det var likevel en stor seier for meg. Stefaren min ville at jeg skulle gå på yrkesskolen, og da jeg ikke kom noen vei etter allmennfag, prøvde jeg to år med mekaniske fag. Jeg visste egentlig at det var en dårlig idé, for jeg har aldri vært praktisk anlagt.

Det ble derfor lærerhøgskole på meg etter hvert. Det var kanskje ikke den optimale løsningen, for det viste seg at jeg trengte mer tilrettelegging og støtte enn de fleste lærere. De to første jobbene var egentlig fantastiske. Jeg jobbet på yrkesskoler og det var stort sett klasser som ingen andre ville ha. Det var ikke problem-elever, men uten tvil vanskelige elever. Jeg opplevde likevel at de hadde en del framgang i løpet av det året jeg underviste dem, men det skjedde ikke uten litt motstand. Jeg fortsatte i jobber der jeg ikke fikk noe støtte og endte etter hvert opp med å gjøre tre perioder i attføring. Jeg var i utprøving både på attføringsbedriften og i eksterne bedrifter, og tilbakemeldingen var stort sett at jeg bedrev for lite småprat eller koseprat. Den siste jobben var egentlig en jobb det var umulig å feile i, men jeg gjorde det likevel. Vi lagde skilt og det var to rom i lokalet. Det ene hadde to pc’er der vi lagde designet, mens arbeidsbordet med laseren som brente ut tekst og evt. mønster var i det andre rommet. Det ble visstnok forventet at jeg skulle koseprate om alt mulig mens jeg gikk fram og tilbake. Jeg fikk i alle fall tilbakemelding om at jeg ikke gjorde det. Prat kommer bare i veien for det jeg skal gjøre, så det er like greit å kutte det ut.

Jeg prater ikke mye. Jeg fokuserer på arbeid, og hvis jeg prater er det gjerne om andre ting enn det som gikk på TV kvelden før. Jeg vil hevde at jeg kommer innenfor begrepet annerledes. Vi er ikke den type familie som er veldig opptatt av hva andre mener, og det er derfor ikke viktig for oss at andre opplever oss som annerledes, men jeg tror ikke det er noen tvil om at vi er litt utenfor det tradisjonelle.

Når jeg tenker på mine egne erfaringer og noen av de elevene jeg jobbet med tror jeg det er viktig med alternativer. Dette er kommentaren jeg skrev på Samfunnspraten:

Løsningen er veldig enkel og samtidig veldig vanskelig å gjennomføre. En kan likevel starte med å definere hva som er innenfor det normale. Jeg er ikke sikker på om barnehage, skole (og muligens barnevermet) har en tydelig strategi eller forståelse av hva som er innenfor. Det kan lett bli sånn at en ser på det å skille seg ut som et problem i seg selv fordi en foretrekker «normale» barn.

Alt dreier seg om mål og hvis en ikke passer inn i den eksisterende rammen blir det kanskje automatisk snakk om lav måloppnåelse, men jeg vet ikke hvor mye som blir gjort for å finne styrkene til det barnet hvis det krever en del ressurser. Jeg kunne tenkt meg flere alternativer. Under dagens system må vel alle være i samme klasserom og de må gjennom den samme undervisningen og ta den samme eksamen? Hvis det er tydelig at en ikke passer inn i en vanlig akademisk ramme bør kanskje det barnet tilbringe mindre tid i klasserommet og/eller skifte aktivitet oftere? Er det forøvrig noen som vet hva som skjer med barn som får lav måloppnåelse gjennom hele grunnskolen/vgs, eller hvis skolen bestemmer at de ikke skal ha karakterer? Det er vel ikke snakk om lav måloppnåelse i næringslivet.

Jeg har både som student og lærer møtt på flere elever som av ulike årsaker ikke fant seg til rette i klasserommet. Noen hadde en diagnose, mens det for andre var litt mer uklart hva som lå bak. Skolen visste ikke hva de skulle gjøre, men jeg kjenner til noen få tilfeller der de tok eleven ut av skolen en dag i uka for å arbeide på en gård. Det høres ut som en mulig løsning for flere.

Det ser ut til å være viktig å få alle gjennom den samme utdannelsen og vi skal helst lære med de samme metodene. Det hadde ikke vært en god idé å ta ungdommer helt ut av skolen, for alle trenger en viss porsjon allmenndannelse. Det dreier seg om å kunne forsørge seg selv, men også om å bli gode samfunnsborgere. Jeg er likevel ikke overbevist om at alle skal lære like mye, og hvis en har så store utfordringer at det blir vanskelig å lære noe, er kanskje alle tjent med at disse elevene velger en alternativ vei fram til arbeid.

Det var vanlig med 45 minutters timer da jeg gikk på skolen, mens det i dag er vanlig med dobbeltimer før en får pause. Det er en utfordring, men det er lov å ta seg noen friheter som lærer. Jeg fungerte som spes.ped-lærer for en elev i to år en gang (3-4. klasse) og klassen var disiplinert nok til at vi kunne la den løpe rundt skolen en gang uten å forstyrre andre elever. Det ble dermed lettere å sette i gang med resten av økta. Jeg kunne tenkt meg at heller enn å ta elever ut av skolen, kan disse få muligheten til kortere dager og timer. De kan f.eks. ha 25 minutters undervisning.

Hvis de også får arbeidserfaring gjenom hele ungdomsskolen og videregående skole vil de ha seks års arbeidserfaring bak seg når de er ferdig med videregående. Jeg kunne også tenkt meg at uavhengige veildere e.l. vurderte hvor godt de utførte jobben. Det var i mitt tilfelle et fokus på å få meg raskt ut, og jeg var nok ikke alltid overbevist om at jeg fikk en skikkelig mulighet. Det hadde muligens sett litt annerledes ut hvis noen utenfra vurderte meg. Jeg liker tanken på amerikanske Job Corps. Det er et program for aldersgruppen 16-24 år der de kan lære seg et yrke. De får praktisk undervisning, klasseromsundervisning, samt gratis kost og losji. Sønnen til en venn jeg har i USA valgte den veien. Han sleit gjennom hele grunnskolen og videregående skole, og det var hele tida matematikk som var problemet. Han har fullført kurset hos Job Corps, men det var ingen som ville gi han en mulighet til å jobbe. Han har store lærevansker, en noe lavere IQ enn gjennomsnittet og autismeliknende symptomer. Han trenger derfor lenger tid enn andre for å lære, men har en ulastelig atferd. Han er veldig fokusert på at han ikke skal gjøre feil, og avviker derfor aldri fra «regelboka.» Han fikk likevel aldri muligheten etter Job Corps, men han har nettopp fått lærlingkontrakt hos en veldig dyktig steinmurer.

Job Corps er et alternativ for amerikanere som dropper ut av videregående eller de som vil ha en ny sjanse, selv om de fullførte de tre årene. Jeg tror det kan være bra både for de som ikke ønsker å ta høyere utdanning og de som ikke har evner til det. Jeg tror nok dagens videregående skole hovedsakelig er lagt opp for de som kan klare høgskole, men som ikke har den nødvendige motivasjonen. Job Corps løser sikkert noe av problemet i USA, men jeg kunne tenkt meg en liknende løsning for godt voksne mennesker også.

Dette er en  reklame for Job Corps. Den viser selvsagt et glansbilde. Det er noen som ikke får en jobb etter Job Corps heller, men det er også mange som får et bedre liv.

Jeg tror dette kunne vært en idé for mange elever som ikke er mainstream, enten de har en diagnose eller ikke. Det er ingenting jeg liker bedre enn å skrive, men i en litt mer perfekt verden hadde jeg nok klart å holde både på en jobb og helsa. Jeg vil påstå at jeg gjør fornuftige ting likevel, selv om det ikke er arbeid jeg kan leve av foreløpig, men jeg følte meg nok nyttigere når samfunnet mente jeg var det. Jeg tror likevel ikke jeg er helt ferdig. Jeg jobber både med helsa og med å utføre noe andre ser verdien i.

Autister blir kyborger

Nye Husbanken-finansierte leiligheter i Haugesund. De koster 2,7- 5,3 millioner kroner og er vanskelige å få for de med lav inntekt. De er altså ikke ment for de som sliter på arbeidsmarkedet

Nye Husbank-finansierte leiligheter i Haugesund koster 2,7- 5,3 millioner kroner, og er vanskelige å få for de med lav inntekt. De er altså ikke ment for de som sliter på arbeidsmarkedet.

Elon Musk har så mange roller at det er vanskelig å si med noen få ord hva han egentlig er, men han er mest kjent som direktør for bilprodusenten Tesla og for å ha grunnlagt Space Exploration Technologies (SpaceX).

Han liker også å spekulere og fable om framtida og han har derfor snakket en del om romfart og AI. Den siste uttalelsen hans faller inn under noe jeg har skrevet om i det siste, artificial intelligence (AI). Det er mye som tyder på at dette virkelig er framtida, og ikke bare en frykt noen pessimister har. McKensey & Company har studert mer enn 2000 arbeidsoperasjoner i 800 yrker og konklusjonen deres er at dagens teknologi kan automatisere 45 prosent av aktivitetene som menesker i dag blir betalt for å utføre, og at 60 prosent av alle yrker kan oppleve at minst 30 prosent av de konstituerende aktivitetene, handlinger som krever en avgjørelse fra et menneske i dag, kan bli automatisert med dagens teknologi. Les mer på mckinsey.com. Det høres ikke fullstendig dystopisk ut. Det vil ikke være et arbeidsmarked uten mennesker, men når en vet at maskiner bare vil bli mer og mer avansert, åpner dette for et veldig annerledes marked.

Elon Musk snakket nylig på World Government Summit i Dubai. Jeg har hatt sans for mye av det han har snakket om tidligere, men vet ikke om jeg er så begeistret for de siste visjonene hans. Han mener nemlig at vi må bli kyborger (krysning mellom maskin og menneske) for å holde oss relevante i ei framtid som vil være dominert av AI. Han snakker nok om en ganske fjern framtid, men det er forskere som jobber med å laste opp og sågar endre eksisterende minner. Vi kommer nok til å se avanserte proteser før vi får hjerner som kan konkurrere med maskiner, men Elon Musk har rett i at den første store utfordringen vil være kjedsomhet.

Jeg har skrevet om borgerlønn flere ganger. Jeg støttet innledningsvis ideen, men er også skeptisk fordi det kan gjøre oss mer avhengige. En kan dessuten lure på hvorfor myndighetene verden over skal betale mennesker for at de ikke skal jobbe. Musk tror borgerlønn kan være en måte å motvirke kjedsomhet på, for hva skal vi gjøre med de store sosiale utfordringer som masse-arbeidsledighet vil føre til? Det kan bli et «rat in a cage-scenario» med befolkningsvekst så lenge det er nok ressurser, men på et eller annet tidspunkt vil det bli for mange mennesker. Da vil alfahanner forsvare territoriet sitt med alle midler, mens andre vil angripe hvem som helst, hvor som helst. Det blir med andre ord fullstendig lovløse tilstander.

En rapport fra Obama-administrasjonen foreslår tre strategier. Disse virker litt vage på meg, men det dreier seg om å forberede befolkningen på en AI-framtid. Det innebærer sannsynliogvis at mange må utføre monotone jobber i samarbeid med maskiner, mens noen få får utvikle og vedlikeholde maskinene. Det er de sistnevnte som får ta utdannelse. Det er umulig å si når vi får dette skillet, og hvor store omveltningene blir, men jeg tror vi kan forvente en ny type arbeidsmarked. Det som bekymrer meg mest er muligheten for at store, internasjonale selskaper skal få for mye innflytelse, mer enn regjeringer. Jeg tror politikerne i Europa ser at det er i alles interesse at vi begrenser automatisering. Det vil likevel være en del som ser for seg at droner, og med tiden roboter på bakken, vil utføre mange politioppgaver. En kan også se for seg at undervisning, sykepleie, journalistikk, kontorarbeid blir utført av maskiner. Jeg håper maskiner blir et tilskudd som hjelper oss, men ikke mer enn det, og jeg tror det er det som kommer til å skje. Problemet er land der det er langt mindre som skiller politikk og forretning.

Det store spørsmålet er likevel hva dette vil ha å si for de som allerede har utfordringer. Jeg har tenkt en del på de valgene jeg gjorde. Jeg hadde ingen praktiske ferdigheter, noe som ble grundig bevist gjennom to ydmykende år på yrkesskolen. Jeg har vært innom mange ulike yrker i form av sommerjobber, strøjobber og kortere vikariat. Jeg fungerte ikke bra i noen av dem, og utdannet meg etter hvert som lærer. Jeg var ikke noen suksess der heller og har ofte lurt på om det hadde fungert bedre hvis jeg hadde valgt en annen vei. Jeg hadde kanskje gjort det hvis muligheten hadde åpnet seg, men det er ikke lett å komme videre i noe yrke uten ferdigheter eller hjelp til å få en fot innenfor en bedrift. Jeg hadde ingen av delene, og gjorde derfor det beste jeg kunne.

Jeg angrer imidlertid ikke på at jeg tok høgskoleutdannelse, selv om jeg ikke fikk så mye glede av den i jobbsammenheng. Det er aldri bortkastet å studere og jeg har fordeler av lærdommen når jeg leser og skriver. Jeg kunne derimot klart meg veldig fint uten de negative erfaringene i arbeidslivet. Jeg hadde ikke noen advokater og veiledere som gjorde veien lettere, men jeg håper jeg kan være det for neste generasjon. Jeg skal ikke være en curlingpappa som gåt foran og koster vekk alle hindringer. Livet skal inneholde en del utfordringer, og barna skal ikke minst lære seg til å løse utfordringer på egen hånd, men jeg skulle ønske at barn og ungdommer med en diagnose fikk mer støtte gjennom videreående skole. Det er viktig at en treffer rett på det yrkesvalget en tar, og hvis en egentlig ikke tar valget selv, men bare lar et eller annet skje, kan en fort oppleve at en aldri kommer i gang med voksenlivet.

%d bloggers like this: