RSS Feed

Category Archives: Personlig

Diagnose i en dystopisk verden

Det er flott utsikt fra vardafjell, men den gamle stillingen fra krigen minner meg også på at verden ikke kunne hindre en varslet katastrofe.

Det er flott utsikt fra vardafjell, men den gamle stillingen fra krigen minner meg også på at verden ikke kunne hindre en varslet katastrofe.

Jeg har skrevet noen innlegg som ligger litt på siden av hovedtemaet for denne bloggen. De har altså ikke direkte med en diagnose å gjøre, men de er relevante likevel. Det er f.eks. mye en kan inkludere i selvstendighet og det engelske begrepet self-advocacy, som dreier seg om å være sin egen forkjemper. En kan ikke stole på andre, så en må kunne gjøre en del på egen hånd, eller knytte de rette menneskene til seg. Jeg tenkte på dette igjen da jeg skrev innlegget Verdens største studie. Det dreide seg da om de rådene myndighetene gir. De er ikke alltid de beste, og noen ganger handler det rett og slett om at myndighetene ikke vet svaret.

Jeg har nok vært over gjennomsnittlig opptatt av Husbanken fordi kommunene bruker pengene helt feil etter min mening. Det betyr at det som står på Husbankens hjemmesider, det som skal være sentrale myndigheters boligpolitikk for økonomisk vanskeligstilte, i beste fall er unøyaktig. Det siste momentet jeg har hørt er sikkerhet.

Det er stadig flere land som børster støv av gamle beredskapsplaner, som med tydelighet viser at vi er tilbake til den kalde krigen. Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap står bak sida sikkerhverdag.no, der de bl.a. gir råd om hva folk flest bør ha hjemme til enhver tid. Dette dreier seg om være forberedt på absolutt alt, inkludert krig, men det er mye som kan skje før verden kommer så langt. Vi kan oppleve brann, strømbrudd, flom, fall bare for å nevne noe.

Vi er omgitt av positiv tenkning, men det kan være skadelig å late som at det negative aldri kan skje. Det handler ikke om å alltid tenke negativt, men om å være forberedt på det meste, for hvis vi aldri tenker på det som kan skje, det som faktisk skjer med ganske mange individer, kan vi bli handlingslammet av sjokket den dagen det skjer. Sikker Hverdag anbefaler at vi har følgende ting hjemme:

  • drikkevann
  • tørrmat
  • radio med batterier
  • Lommelykt
  • stearinlys og fyrstikker
  • ved
  • førstehjelpsutstyr og de medisinene du eventuelt bruker
  • kontanter
  • kokeapparat som går på gass eller rødsprit

Når det gjelder krig tror jeg ikke den største trusselen er noen av de våpnene som har blitt brukt før. En elektromagnetisk puls kan slå ut hele eller deler av strømnettet. De tar dette såpass alvorlig i USA at det har blitt diskutert i Kongressen, men det er absolutt et «worst case scenario.» Det er mye annet som sannsynligvis vil skje lenge før en krig blir aktuelt, men Norge er dårlig forberedt samme hvilket scenario vi får. Andre verdenskrig startet tidligere enn mange er klar over. Frankrike og England hadde lenge irritert seg over den tyske skipstrafikken som gikk helt nord til Narvik. Norge var en stor sjøfartsnasjon, og England var avhengig av forsyninger for å kunne kjempe mot Tyskland. Jeg tror nok de så på Norge som ganske egoistiske, for mens Europa forberedte seg på krig, trodde norske myndigheter at de kunne ignorere Hitler. De ville nok gjøre som svenskene, og drive handel med Hitler gjennom hele krigen.

Det kan være mange årsaker til en kollaps. Den kan like gjerne være økologisk eller økonomisk. Poenget jeg ville få fram er at Husbanken bruker det meste av midlene sine på moderne leiligheter uten pipe. Det er altså ikke noe alternativ å varme opp leilighetene uten strøm. Disse leilighetene blir dessuten bygget så tette at vedovner ikke lenger gir en god nok ventilasjon. Det er i utgangspunktet et problem når det f.eks. er spengkulde vinterstid. Det gjør at mange bruker mye strøm, og det øker faren for skader i strømnettet. Det er altså ikke bare positivt med lavenergihus. De får verken varme eller frisk luft uten strøm.

Det skal sies at jeg har en fascinasjon for dystopisk litteratur, men dette handler om langt mer enn de verst tenkelige katastrofene du kan tenke deg. Det er flere land som forbereder seg på vankelige tider, og det har fått konspirasjonsteoretikere til å spørre seg om noen faktisk planlegger en krig. Jeg er ganske overbevist om at den neste krigen vil være langt fra planlagt, men en økonomisk kollaps krever de samme forberedelsene. Det er sjokket, og desperate menneskers kamp for å overleve, som vil destabilisere et land. Jeg tror det er det en rekke regjeringer tenker på i disse dager.

Det er mange dystopiske scenarier som faktisk er veldig realistiske, fordi de har skjedd før. Det er ikke en verden for de som har en diagnose. Det er derfor jeg tenker på disse tingene, for jeg vet at det selv i et fredelig samfunn er grenser for hvor mye hjelp mange er villige til å gi. Det er ikke mange som tenker over hvordan det er å ha plager som i aller høyeste grad er kroniske. Det er allerede noen som opplever verden som dystopisk. De har ikke råd til utelukkende å tenke lykkelige tanker.

Sweden distributes «be prepared for war» leaflet to 4.8m homes

Germans told to stockpile food and water for civil defense

Reklamer

Regjeringenes krig mot de fattige

Jeg bodde i "kommunegården" en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.

Jeg bodde i «kommunegården» en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.

Jeg liker som håpefull forfatter ord. Jeg liker ordene best når den rette kombinasjonen uttrykker det jeg oppfatter som sannheten, men det er ikke alltid det skjer når det er politikere som bruker ordene. Det er derfor all mulig grunn til skepsis når Venstre omtaler det reviderte statsbudsjettet som grønnere og rausere. Det er fordi det er det første budsjettet V har vært med på etter at de gikk inn i regjeringen, og de vil naturlig nok overdrive sin betydning for Norge.

Partiet fremhever satsning på kunnskap, rent hav og lavere utslipp som positive konsekvenser at dette budsjettet. Dette er viktige områder, men jeg er også opptatt av grupper som ofte blir ignorert. Regjeringen har foreslått å kutte i fri rettshjelp med 87.1 millioner kroner, og begrunnelsen er at «positiv inntektsutvikling» har gjort at færre kvalifiserer til fri rettshjelp. Dagbladet viste i en lederartikkel 22. mai 2018 til at inntektsgrensen for fri rettshjelp ikke har blitt justert siden 2009, mens utgiftene til bolig og andre nødvendige utgifter har nær doblet seg i samme periode. Det er ikke mye positivt med den utviklingen. Les mer.

Advokat Olav Sylte viser til at dette skaper et klasseskille fordi mange med lav lønn eller uføretrygd ikke kvailifiserer for fri rettshjelp. Les mer. Det er i utgangspunktet en stor belastning å gå gjennom en rettssak, enten det er snakk om økonomi eller psykologi, men dagens system blir brukt for å kontrollere befolkningen. Jeg har vist til det engelske verbet regiment i et tidligere innlegg. Vi kjenner til substantivet for en militær enhet, men i verbform betyr det en rigid organisering i den hensikt å regulere eller kontrollere. Det er kanskje det vi ser i rettssystemet, for når en må betale for rettshjelp, og i tillegg risikerer å betale for saksomkostninger fordi en taper mot en motstander med ubegrensete midler til rådighet, er sjansen stor for at en ikke tar sjansen, samme hvor god sak en har.

Jeg har skrevet en god del om boligpolitikken som myndighetene fører gjennom Husbanken og kommunene. Tidligere Kommunal- og moderninseringsminister Jan Tore Sanner, skrev et innlegg i 2014 som bekreftet de retningslinjene eller det mandatet som står på Husbankens hjemmesider, altså at de skal gi lån til de som ikke får lån i private banker. Les mer. Jeg ser dette som en validering av tidligere føringer om at disse pengene ikke skal brukes hovedakelig til å øke boligtettheten, men til å hjelpe de økonomisk vanskeligtilte. En kan derfor undre seg over hvorfor det er så mange «vanskeligstilte» som får 80 prosent Husbankfinansierte leiligheter i prisklassen 3-5 millioner kroner, mens det er god tilgang på andel og selveierleiligheter til 1,5 millioner kroner. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men synes det er en motsetning der.

Konsekvensen er i alle fall at det ikke blir noe lettere å leve med lav inntekt i Norge, så jeg vet ikke hvordan politikere kan snakke om sosialt rettferdige budsjett. Det er et uttrykk alle partiene liker. Det er deres versjon av «dermatologisk testet» (reklame for kosmetikk som har blitt testet i en sveitsisk lab som kanskje ikke eksisterer) eller «legemiddelindustrien hindrer dødsfall» (ingen snakker om de mange studiene som blir begravd fordi de ikke ga det ønskede resultatet, eller studier med vage definisjoner). En kan lyge mye i reklamen fordi det er ingen som spør seg om det stemmer. Vi godtar det meste, men sannheten er ofte at det vi ser på som framgang og vitenskap ikke alltid gjør livene våre bedre. Det er bare markedsføring.

Revidert statsbudsjett ble forøvrig lagt fram 15. mai og Stortinget skal behandle det i slutten av juni 2018. En skulle kanskje tro at dette var et innlegg mot regjeringen og for opposisjonen, men de viser bare hvor fordervet politikken er. Jeg vet ikke om det er noen jeg har mindre respekt for enn de som representerer den skakkjørte sosialismen. Jonas Gahr Støre sier at han frykter en ny underklasse, barnefattigdom, og at vi ikke kan leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag. Situasjonen var faktisk ikke noe bedre under de åtte årene med rødgrønt flertall. Jeg tror bekymringen hans er veldig begrenset.

Voksenlivet-et pågående arbeid

en kopp kaffe. Jeg liker kaffe. Gjør det meg til en ekte voksen?

Jeg liker kaffe. Gjør det meg til en ekte voksen?

Jeg kan tenke meg at en språklig purist har litt av hvert å si om substantiv brukt som verb, også kalt verbing på engelsk. En av de relativt nye formene er adulting. Det betyr at en utfører de pliktene og det ansvaret vi forventer av voksne. Jeg skrev nylig innleggene The Game of Life og Kan du spillet? der jeg var inne på at de som kan spillet best gjør det best i livet. Det er derfor viktig å være mest mulig klar når spillet starter, og det starter for alvor først når en blir voksen. Det som skjer før det er hovedsakelig trening.

Hva betyr det å væŕe voksen? Må en jobbe 42,5 timer per uke for å være voksen eller kjøpe en bolig? Det er tre sentrale milepæler de fleste forventer å oppnå som voksne, men det blir stadig vanskeligere å klare alle. Vi har forventninger om utdannelse og jobb, og hvis vi ikke klarer det, er samfunnet raskt der for å fortelle oss at vi har feilet. Det er nemlig et minimum av det andre forventer av oss. De fleste ønsker seg også en bolig. Det handler ikke bare om ønsket om å eie noe, men om å etterlate verdier til den neste generasjonen, og bolig er en god investering. Vi kan ikke forvente ekteskap/samboerskap, men det er likefullt en viktig milepæl for mange. Det er ikke det samme med økonomisk og sosial suksess hvis en ikke har en familie en kan dele alt dette med. En familie gjør dessuten livet lettere når en opplever tunge dager.

Det handler ikke alltid om deg
Det er mye vi må lære. Det beste hadde vært å lære på veien mot voksenlivet, men livet er et så komplisert spill at det tar tid. Vi lærer derfor mange av spillereglene, og hvordan vi skal spille, seinere i livet. Mennesker er på en måte stjerner i sitt eget reality show. Det meste handler om dem. Det er i alle fall lett å tro det, for vi er skapt til å være ganske egosentriske, men faktum er at mennesker er veldig opp og ned humørmessig. Det kan derfor hende at vi føler oss ignorert eller sågar at noen angriper oss, uten at dette er bevisst. Det er mulig det var rettet mot deg, men du må være klar over at det ikke nødvendigvis handler om deg. Det hender f.eks. at jeg er skikkelig sur, og hvis noen sier god morgen er jeg fristet til å snerre «hva er det som er så bra med den?» Hvis jeg gjør det må en være klar over at det egenlig ikke er rettet mot den personen.

Skuffelser og motgang
Dette er en del av livet. Det hadde vært lettere hvis det ikke fantes, men det er nå engang en del av livet for de aller fleste av oss. Jeg fikk et veldig brutalt møte med arbeidslivet etter studiene på lærerhøgskolen. Det var en rektor som ikke likte meg, og jeg mistet mange jobber p.g.a. de ondskapsfulle tingene han sa til andre arbeidsgivere. Det var hovedgrunnen til at jeg gikk arbeidsledig i en tre års periode etter at jeg hadde jobbet to år i fylkeskommunen.

Jeg søkte nok ikke i alle landets kommuner, men alle fylkene og veldig mange grunnskoler fikk en søknad fra meg. Det førte til en god del intervju, mange av dem over telefon/Skype p.g.a. den store avstanden. Jeg fikk en del foreløpige løfter, men etter at de hadde snakket med den nevnte referansen, ble tilbudet trukket tilbake. Jeg har også opplevd at tilbud om hjelp har blitt trukket tilbake, uteblitt eller aldri blitt gitt der det burde ha blitt det. Jeg har fått mye kjeft fordi jeg har utført arbeid jeg egentlig ikke hadde forutsetninger for å gjøre, og har derfor gjort ting feil. Det er heller ikke mye toleranse for en som gjør jobben bra nok, men som jobber litt seint.

Det føles ofte urettferdig, men det er ikke så mye jeg kan gjøre med dette. Jeg prøver å gjøre det bedre neste gang, og det var også grunnen til at jeg ble lærer. Jeg fungerte ikke i ulike typer fabrikkarbeid, og var på let etter noe jeg kunne klare. Jeg ville ikke at nederlag skulle bli så vanlig at det ble meg. Jeg ville ikke at det skulle være identiteten min. Jeg har prøvd å tenke at nederlag er bare noe som skjer, og at en må se fram mot neste mulighet.

Fleksibilitet
«Vær deg selv» er noe en ofte hører som et banalt utsagn uten mening, på linje med «jeg liker å arbeide med mennesker» eller «jeg liker mennesker med glimt i øyet.» Det jeg mener med å være seg selv er at en ikke lar seg presse til å gjøre ting en ikke liker. Det er ikke bra å være veldig rigid heller, uten evne til fleksibilitet, men en må ha evnen til å gjøre begge deler. Jeg var typen som gikk under radaren. Jeg holdt meg i bakgrunnen, men hvis jeg hadde vært mer komfortabel med å stikke meg fram, hadde jeg f.eks. gitt tydelig uttrykk for den fascinasjonen jeg hadde for goth i ungdommen (jeg var bl.a inspirert av filmer/bøker som Dracula, Frankenstein, Sleepy Hollow og rockebandet The Cure). Jeg skulle gjerne hatt litt mer av en «jeg har rett til å være den jeg er-holdning.» En må også ha mot til å forsvare meningene sine, og dermed bare si det en er villig til å stå for.

Dette er noen av ferdighetene er kan ha bruk for i livet. Dette er ting en ikke nødvendigvis lærer på skolen, men det er likevel viktige ferdigheter i spillet, og jeg mener følgelig de hører med når vi snakker om hva som kan hjelpe barn og voksne med diagnoser til å fungere bedre. Det er mange andre. Hvilke vil du fremheve?

Sosialt tap i bygde-Norge

Naturen var forførerisk vakker i Nordland, men jeg hadde ikke bare positive opplevelser der. Dette er tatt ved Reipå i Meløy.

Naturen var forførerisk vakker i Nordland, men jeg hadde ikke bare positive opplevelser der. Dette er tatt ved Reipå i Meløy.

Jeg har mye erfaring med bygde-Norge, og selv om mye er positivt, har det vært noe negativt også. Jeg fokuserer minst mulig på negative opplevelser, noe som er en bevisst strategi, for negative ting er noe som skjer. Det er derimot ikke identiteten min. Jeg mener det er viktig å motarbeide tendensen til å tenke at skuffelser og motgang er personlig. Det kan fort føre til en overfokusering på at det er noe galt med deg eller at det er alle andre som saboterer for deg. Jeg tenker på bygde-Norge i dag fordi jeg har skrevet om Dalen i Tokke kommune i de to siste innleggene mine.

Det var ved denne anledningen 1. mai som aktiverte gamle minner fordi jeg likte måten de arrangerte denne dagen på der. Det var en familiedag som minnet mye om 17. mai, men med fokus på politikk. En av utfordringene med små steder er rolleblanding. Toril Beate Masvie skrev en mastergradsoppgave for sju år siden som beskrev psykiske helsearbeideres erfaringer i små kommuner i Nordland. Det virket som at hun hadde fokus på at helsearbeidere hadde et sosialt tap. De opplever et tap fordi de velger å holde seg vekke fra sosiale arenaer for å unngå å treffe på pasienter. En av informantene beskrev ubehaget med å treffe en pasient som kassadame i nærbutikken.

Dette går andre veien også. Det er ubehagelig for pasienter å hele tiden måtte forholde seg til autoriteter med makt til å gripe inn i livet deres, samtidig som en må ha et sosialt liv med disse personene. Det er i utgangspunktet et skjevt maktforhold, så noe vennskap er en illusjon. Vi søkte om startlån to ganger i en av kommunene vi bodde i. Kulturskolen hadde ikke dans på programmet sitt, men det ble startet et privat studio mens vi bodde der. Det ble drevet av veilederen min på attføringsbedriften, og saksbehandleren i NAV som ga oss avslag på lånet. Vi møttes ellers privat fordi vi hadde et barn i samme skoleklasse og på samme fotballag. Hun hadde ellers inngående kjennskap til familien min, noe som gjorde den private kontakten litt ubehagelig.

Vi måtte selge oppussingsobjektet vårt i Vikebygd da vi flyttet til Telemark. Jeg savner denne plassen.

Vi måtte selge oppussingsobjektet vårt i Vikebygd da vi flyttet til Telemark. Jeg savner denne plassen.

Den foregående veilederen min på attføringsbedriften hadde kjennskap til utredningen som ga meg NLD-diagnosen. Hun var til stede på møter mellom meg, NAV, fastlegen og sykehuset, og gikk deretter over i en jobb for det lokale Barnevernet. Det fikk ingen konsekvenser for oss, men det er et generelt problem at en får «innsideinformasjon» i en jobb for deretter å ta avgjørelser i en annen som kan få alvorlige konsekvenser for familien. Det er ikke lett å være fullstendig uten forutinntatte holdninger, men det er ingen som diskuterer problemet med interessekonflikter i små samfunn. Den nevnte veilederen hadde forøvrig noen holdninger, ideer og rykter om oss hun hadde hørt gjennom andre, så vi hadde tidvis en noe anstrengt kommunikasjon.

Jeg hadde ikke noen samtaler med kommunens psykiatriske sykepleier, men det kunne ha blitt ubehagelig siden hun hadde en arbeidsag i uka på skolen der jeg jobbet. Hun var også dirigent i barnekoret dattera mi var medlem av, samt at hun hadde en funksjon i kirka. I den neste kommunen jeg jobbet i hadde vi en langvarig konflikt med helsesøsteren. Hun hadde også kontortid på arbeidsplassen min en dag i uka, i tillegg til at jeg var klassekontakt for to av barna hennes. Hun var også leder for bygdas barnekor, der dattera mi gikk.

Vi ble invitert til den samme kirka da vi kom til bygda, og hun som ledet gudstjenesten var også bygdas psykiatriske sykepleier. Hun oppfordret meg til å ta kontaktt med henne hvis jeg som fremmed på dette stedet følte et behov for en samtale. Det er ikke lett å være ny på et lite sted, så det hadde kanskje vært nyttig med den kontakten i starten, men jeg likte ikke de tette båndene. Begge disse kommunene hadde det til felles at de bare hadde to små matbutikker. Det var med andre ord gode muligheter for at en traff på noen av de en måtte forholde seg til i andre roller.

Det er ofte de samme etternavnene som går igjen i små kommuner, og hvis en skal appellere til noen andre, er det gode muligheter for at de har et nært forhold til den første. Jeg er ikke så opptatt av at alle skal like meg. Jeg dømmer ikke et sted fordi det er noen drittsekker der, og har derfor gode minner fra Vikebygd i Vindafjord, Dalen i Tokke, Halsa i Meløy kommune og Nesna. Jeg har sågar lekt med tanken om å flytte tilbake til et av disse stedene, men det har vært mer dagdrømming og romantisering av bygde-Norge på sitt beste enn reelle planer. Vi har et stabilt liv i Haugesund og kommer til å holde oss her.

Møter pasienter på bygdefest

En utopisk sult

bandak i dalen

Turstien Tangane bak Dalen Hotell var et av favorittstedene mine.

Jeg blir litt vemodig eller trist på denne dagen, for 1.mai minner meg om Dalen i Tokke. Noen vil si at sosialisme er en utopi, at det samfunnet denne ideologien beskriver ikke er forenlig med virkeligheten, for det vi har er kanskje nærmere antonymet dystopi. Jeg blir litt trist fordi Dalen i Tokke kommune hadde alle ingrediensene og forutsetningene, men det ble ikke noe idealsamfunn for oss.

Jeg skal ikke rippe opp i alt som har skjedd, men kan slå fast at vi hadde fire vanskelige år i bygda. Jeg fikk jobb der i 2008 og vi bestemte oss for å flytte. Verden er full av tilfeldigheter, og dette er kanskje ett av dem. Jeg vet ikke hva som lå bak, men den veldig positive tonen fra telefonsamtalene ble erstattet med noe ganske annet da vi faktisk kom til bygda. Vi møtte mange sympatiske folk der, og de fleste var heldigvis av den typen, men det var også noen som gjorde livet unødvendig vanskelig. Det har kanskje mer med en generell skepsis til utenforstående å gjøre, for det var et tema i valgkampen i 2011. Jeg gikk på et folkemøte i Tokke Kulturhus den høsten der politikerne fra kommunen debatterte ulike lokale saker, og en av sakene som ble tatt opp var hvordan kommunen tok imot innflyttere. Det var altså ikke et helt ukjent fenomen.

Dalen imponerte meg i begynnelsen. Det er 2 200 innbyggere i kommunen, og omtrent 900 av dem bor i kommunesenteret Dalen. De har en god skole, en barnehage med et fantasisk personale og en veldig kompetent leder for helsestasjonen. Kulturhuset ble bygget sammen med fylket (de deler det med den videregående skolen), og de har derfor ypperlige lokaler for bygdekino, kulturskole, bibliotek, ulike typer møter, i tillegg til et bra svømmebasseng. Det er stor aktivitet innen kultur og mange frivillige som gjør en god jobb. Jeg ble derfor imponert over hvor mye denne lille plassen fikk til.

Jeg ble så imponert at jeg vurderte ei stund å flytte tilbake. Jeg har ikke så lett for å få venner, men jeg hadde jevnlig kontakt med en mann der som jeg satte stor pris på. Den pensjonerte læreren var en god støtte for hele familien da vi opplevde noen av vanskene med å være innflyttere. Vi måtte gi opp mye da vi flyttet, bl.a. den tilværelsen vi hadde i grenda Svingen. Jeg elsket den plassen, men kjærligheten var nok ikke gjensidig.

Dalen hadde mye av det idylliske en kan finne i små bygder, men det var ei mørk side også. Ei veldig mørk side. Jeg skal ikke gå inn på det her, men kan si såpass at vi egentlig ikke hadde så mye valg, for det var ikke bare jobbsituasjonen som tvang oss ut av bygda. Vi valgte ikke Halsa i Meløy kommune. Det var ganske enkelt der jeg fikk jobb, men vi hadde liknende erfaringer i den nye kommunen. Det kan virke som at det bildet mange har av bygdeidyll er en illusjon. Den finnes i alle fall ikke for mange, hvis noen, innflyttere. Det beste en kan håpe på er å ikke skille seg ut, å gjemme seg i mengden, men det er faktisk ikke mulig for alle. Det er jo noe med de fleste av oss med en diagnose som NLD, autisme eller ADHD som ikke er så anonymt. Da har en faktisk ikke den beskyttelsen det er å være en av mange, for hva gjør en hvis massen ikke vil ha deg der?

Det var flere grunner til at vi ikke kunne bli boende i Dalen. Jeg fikk for det første ikke jobb der, og jeg søkte i hele regionen for at vi i det minste kunne holde oss i fylket (mellom Vinje og Porgrunn, samt Tinn, Fyresdal og Nissedal). Jeg tenker av og til på hvordan det hadde gått hvis vi hadde klart å bli. Dattera mi elsket skikarusellen/idrettsskolen, barnehagen/skolen, kulturskolen og det nettverket av venner vi hadde der. Hun elsket sågar snøen, og det var virkelig nok av den der. Hun opplevde nok Dalen som et utopia.

Det som skjedde i Dalen og i årene etterpå er mye av grunnen til jeg ikke kan se på Norge som et idealsamfunn. Jeg er ikke sikker på hvilket ord jeg skal bruke. Jeg har noe av den samme følelsen for Vikebygd i Vindafjord kommune. Vi bodde der i fire år, men flyttet da jeg fikk jobben i Dalen. Vi hadde det bra på denne plassen 40 km utenfor Haugesund, men det var mange av de tjenestene vi trengte som ikke var tilgjengelige. Vi kunne derfor ikke ha blitt boende uansett. Vemod er nok ikke det rette ordet, for det har mer med tungsinn, bedrøvelse og håpløshet å gjøre. Det jeg føler er mer positivt. Jeg tror jeg tenker på lengsel, en sult eller et begjær etter å smake det jeg hadde i yngre dager. Det kan selvsagt aldri bli det samme hvis vi flyttet tilbake, men jeg skulle ønske vi kunne ha fortsatt på det livet vi hadde startet.

Jeg tror jeg blir litt svimmel også. Vertigo er en svimmelhet en får hvis sanseorganene gir forvirrende tilbakemeldinger. Da kan kan en rett og slett ikke orientere seg i rommet. Det er en illusjon, men jeg tenker overført betydning nå. Jeg liker å tenke både bakover og framover, men det må være en balanse. Det er fristende å leve i fortida når verden beveger seg for fort, men jeg prøver å unngå det. Et og annet øyeblikks vertigo er kanskje ikke så dumt likevel, for da har jeg tid til å reflektere over livet. Det ligger smertefulle minner i fortida, ting jeg ikke vil tenke på. Jeg gjør det likevel, om ikke annet så for å redusere farten litt. Det store fokuset på framdrift kan gi noen og enhver vertigo. Det kan gjøre omgivelsene diffuse, og gjøre oss ute av stand til å navigere. Dalen representerer noe av fortida mi. Det er noe smerte der, og noe av smerten har sammenheng med at vi mistet det livet vi hadde. Det er likevel flere gode minner, og vi møtte en del mennesker der som gjorde livene våre bedre. Vi hadde et sterkt nettverk av mennesker som gjorde inntrykk på oss. Dalen var derfor tross alt livet på sitt beste.

Vertigo er også et symptom på sykdom, og det minner meg følgelig på at vi har en begrenset tid på oss. Ingen av oss vet hvor mye framtid vi har, men jeg vil i alle fall ikke bruke noe av den på noe nytteløst. Jeg har bøker som skal leses, bøker som skal skrives, steder som skal besøkes, vennskap som skal knyttes, og ikke minst ei datter som skal få muligheter til å velge det livet hun ønsker seg. Vertigo passer ikke inn i planene mine. Jeg vet hvor jeg skal og har planer om å komme fram, men en og annen pause kan være nyttig. Det kan faktisk hjelpe meg til å få mer ut av livet. Jeg må derfor passe på at jeg ikke har det for travelt.

Utopi, det perfekte sted, finnes forøvrig ikke, og hvis noen vil overbevise deg om noe annet, vet du at de lyger. Det er ikke det mange vil høre, men sannheten er at du må skape din egen lykke. Det er ikke så enkelt som at man er sin egen lykkes smed, for andre kan gjøre livet ditt temmelig surt, men det er i alle fall opp til deg selv å gjøre noe med det.

Ulike inspirasjonskilder

Illustrasjonsfoto. Ballettsko. Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Jeg vil tro at mange med NLD og Asberger syndrom kjenner seg igjen i de beskrivelsene jeg har gitt på denne bloggen. Det innebærer et vidt følelsesmessig spekter, men siden jeg har utviklet strategier som fungerer, slipper jeg å bevege meg fra de høyeste fjellene til de dypeste dalene. Jeg har lært mye gjennom livet, og det har gitt meg en emosjonell stabilitet. Jeg har tro på at det er viktig å finne gleder ved livet. Det er en ferdighet vi trenger, for når de gamle forsvinner, må vi finne nye. Det er ikke alltid lett når det virker som at skuffelsene står i kø og utfordringene oppleves som større enn vi kan mestre. Da føler en det kanskje som Mad Hatter fra Alice in Wonderland da han møtte Alice for andre gang:

You are not the same as you were before. You were much more… muchier. You’ve lost your muchness.

Det føles noen ganger som at livet var mer, og da føler en et savn etter det en hadde. Det er ikke alltid lett å takle de forandringene vi må gjemnom. En trenger nye ting som kan tilføre livet glede og mening når de gamle forsvinner. Jeg får mye fra dattera mi. Det er fantastisk å se henne danse, og hun har en lærer som er veldig inspirerende også. Jeg må likevel innrømme at jeg noen ganger blir litt motløs når jeg ser det andre klarer.

Jeg tenker tilbake på den verden jeg møtte etter videregående skole. Det var ikke en lett verden å navigere i, og det ble forventet at jeg tok alle avgjørelser uten å rådføre meg med noen. Dette var før noen visste noe om NLD og Asberger. Da jeg tok pedagogikk på lærerhøgskolen mot slutten av 1990-tallet var det fokus på dysleksi, mens de utfordringene jeg hadde ikke ble registrert på noens radar. Jeg ser på noen som har hatt suksess og tenker at jeg gjerne skulle ha gjort det de gjorde. Jeg ønsker kort sagt noen ganger at jeg var en annen person.

Jeg jobbet utrolig hardt på høgskolen. Jeg hadde fullstendig tunnelsyn. Jeg kuttet ut absolutt alt annet. Jeg følte ikke at jeg hadde noe valg, for det var så vanskelig å henge med at jeg måtte lese bokstavelig talt dag og natt. Jeg blir likevel noen ganger inspirert av mennesker som har ferdigheter og en energi jeg ikke lenger har. Det er et savn og en beundring samtidig. Jeg er også takknemlig for den barndommen dattera mi får. Hun har dyktige lærere på skolen, flinke instruktører i rideklubben, og veldig kompetente pedagoger på Kick Dansestudio.

Karoline Kvinnesland er en av pedagogene der, samt deleier. Hun vant forøvrig en konkurranse i bladet Det Nye. Dette er en presentasjon av henne fra Shape Up Jenta 2015. Jeg vet ikke om hun har lagt ned bloggen eller bare tatt et pause, men det er i alle fall et år siden hun oppdaterte. Når jeg snakker om inspirerende innlegg tenker jeg på f.eks. Hei voksenlivet, jeg er klar!

Ballett er kanskje ikke det verste en kan drive med, for i tillegg til de mange åpenbare fordelene, utvikler en hjernen også. Dans kan nemlig skape nye forbindelser mellom hjernecellene, bl.a. ved å lære nye bevegelser. Jeg leste et sted at hjernen er konservativ i betydningen at den ikke liker forandring. Den liker å gjøre det samme om og om igjen, men den er også åpen for forandringer. Den må derimot overbevises, den må utfordres. Jeg begynner å bli gammel og synes ikke det er så lett å utfordre meg selv, men jeg prøver å finne nye ting som kan gjøre livet interessant.

Dette må tilpasses hver enkelt. Jeg har en veldig annerledes personlighet fra den Karoline Kvinnesland har, så utfordringene jeg velger meg er også veldig annerledes. Det er likevel noe å lære fra henne, også for en som meg som har prøvd seg som ekte voksen i mange år, som Kvinnesland uttrykker det. Jeg er på en lang ferd som jeg håper fører til en bokutgivelse. Det er der jeg prøver å utfordre meg mest, men jeg har også lært å sette pris på nye ting. Ballett var litt som moderne billedkunst for meg, forferdelig og totalt uforståelig. Jeg blir aldri en talsperson for finkultur, og skal ikke late som at jeg forstår det den såkalte seriøse kunsten prøver å fortelle meg, men jeg prøver å utvikle en større forståelse for det moderne enn jeg har hatt tidligere. Jeg kan i mellomtiden sette pris på både klassisk ballett, og behovet for fornyelse.

Kick Dansestudio og de dyktige pedagogene der var absolutt en uventet inspirasjonskilde. Jeg så ikke den komme, for å si det forsiktig, så kanskje er ikke hjernen så konservativ likevel?

Det er kanskje mer interesser enn inspirasjonskilder, men blant andre ting som krydrer livet for tiden er Pink Floyd, klassisk britisk litteratur og de litterære skikkelsene jeg utvikler selv.

Skrivebordet: Toget

Dagtoget fra Trondheim til Bodø, her på Saltfjellet, hadde vært et ypperlig kontor. Foto: Kabelleger via Wikimedia Commons

Dagtoget fra Trondheim til Bodø, her på Saltfjellet, hadde vært et ypperlig kontor. Foto: Kabelleger via Wikimedia Commons

Jeg startet en liten serie for 1,5 år siden om ulike steder jeg liker å skrive. Det var en serie jeg hadde planer om å komme tilbake til med jevne mellomrom, men jeg er ikke typen som kan arbeide under ulike forhold. Jeg var det tidligere, men det er ikke like lett å blokkere ut støy som tidligere. Jeg hører om andre som liker å skrive på travle kaffebarer, flyplasser, i parker o.l. Jeg kunne ha gjort det i yngre dager, for jeg var i stand til å blokkere ut mye av støyen rundt meg da. Jeg likte å være alene i mengden, men jeg kan ikke jobbe i en så offentlig atmosfære i dag.

Jeg nøyde meg derfor med å skrive om stua, kjøkkenet og biblioteket forrige gang. Dette har mye med livssituasjonen og utfordringene mine å gjøre. Jeg må skape et rom uten noen forstyrrelser i det hele tatt. Jeg leste om Amtrak Residency Program i dag. Jeg kom tilfeldigvis over dette, men tror de har avsluttet programmet. Det gikk ut på at forfattere fikk en gratis reise mot at de jobbet på toget. Her er de utvalgte fra 2016.

Det var mange kritiske journalister og bloggere da denne konkurransen ble annonsert for fire år siden, for Amtrak gjorde naturligvis ikke dette for å hjelpe kunstnere. Det var for å reklamere for deres eget produkt, men jeg synes det høres ut som en fantastisk mulighet. Forfattere beskriver miljø og mennesker, og en lang reise gir gode muligheter til det. Toget er sannsynligvis et av få offentlige steder som fremdeles hadde fungert for meg. Jeg elsker tog. Det er favoritten min blant offentlige transportmidler, og jeg hadde gjerne sett USA og Kanada fra skinnene.

Jeg hører en del på podkaster, gjerne de som er av/med forfattere. Det er mange som snakker om en barndom med mye lesing og skriving. De var aldri i tvil om at det var forfatter de skulle bli. Jeg kan ikke si det samme. Jeg har alltid likt skriftspråket, men det har aldri vært enkelt. Jeg leste Hardy-guttene, Tarzan, og andre utdaterte bøker mens andre leste forfattere som Mette Newth, Kari Bøge og Tormod Haugen. Jeg leste faktisk ikke noe særlig før jeg for alvor oppdaget science fiction på ungdomsskolen, men lesing var selv i gode stunder veldig krevende.

Jeg hadde alltid en drøm om å skrive, men det kom altså ikke som et resultat av at jeg leste mange bøker. Skriving er ikke bare kommunikasjon. Jeg bruker det også for å avstresse, for det er ingen tvil om at det er nødvendig å finne måter som kan gjøre det lettere å fungere i et samfunn som har en tendens til å skape mye av det. Denne artikkelen fra NLDline tar for seg panikk, stress og angst, og artikkelforfatteren mener det er en direkte sammenheng mellom stress og panikkanfall. Det er derfor det er viktig å lære å takle det økende en stresset en vil oppleve.

Det er en av mange funksjoner skriftspråket har for meg. Jeg jobber også med flere bokprosjekter jeg har stor tro på, og det er ikke lett å være kreativ med så mye støy og påvirkning utenfra, men det går framover. Toget er en romantisk fantasi. Jeg er f.eks. veldig begeistret for de to Agatha Christie bøkene Murder on the Orient Express og 4.50 from Paddington. Det hadde kanskje ikke fungert for meg, men jeg liker tanken på å skrive under en lang reise. Det hadde vært gøy å prøve det en gang. Jeg er for gammel til at jeg orker å reise gjennom hele Europa på et par uker, men interrail i ett eller to land kunne blitt interessant. Jeg tror Frankrike hadde vært nok på den første turen, og den neste hadde sannsynligvis gått til Italia. Jeg har imidlertid andre ting på bøttelista jeg kan gjennomføre før jeg kommer til Frankrike.

Bloggen lever

Bilde av pc, notatbok og en mikrofon. Jeg liker å uttrykke meg selv skriftlig, men vil vurdere en podcast etter hvert.

Jeg liker å skrive, men vil vurdere en podcast etter hvert.

Det var en diskusjon for noen år siden om bloggen ville forsvinne, og media mente at den var død. Dagbladet skrev en anmeldelse av antologien Gi meg en scene! Norsk blogghistorie i 2013. Anmelderen skrev bl.a. at «det er fortsatt det som skrives og sies i de brede etablerte mediene som legger premissene for mye av samtalen på det sosiale nettet.» Det ble brukt som bevis på at bloggen er mislykket, at den har en beskjeden posisjon fordi det er mainstream media alle snakker om.

Det er nok ikke så enkelt. Det er delvis fordi media, inkludert aviser, bruker bloggen som et medium selv. De kaller de gjerne for kronikker eller spaltister, men det er i realiteten det samme. Det er også vanlig med journalister som bruker bloggen som en kontakt med leseren/lytteren, noe de gjør i f.eks. TV 2. Det er også mange forfattere som bruker bloggen bevisst som reklame. Blogging har likevel forandret seg mye de siste årene. Det har litt med tiden vi lever i å gjøre. Det er mange som leser uten at de legger igjen kommentarer, mens det stort sett er de som virkelig brenner for emnet som bryr seg så mye at de deler et innlegg på sosiale medier.

Blogging er ikke det samme som det var tidligere, men vi ser at blogging påvirker media. MSM følger gjerne trendene. De bruker det de kan tjene penger på. Blogging er personlig og det er et sosialt medium i seg selv, noe som gjør det interessant for MSM. Jeg leser ikke så mange nye blogger, men jeg følger de jeg har vært lojale mot i noen år, men jeg finner med jevne mellomrom noe nye etter hvert som interessene mine forandrer seg litt. Det blir litt feil å tenke konservativt om bloggen, for det er en del av utviklingen at den har hoppet over til nye medier.

Det var en periode der mange flyttet over til You tube eller brukte det parallelt med bloggen. Jeg lyttet til bl.a. The AnMish som snakket om å leve med Asberger syndrom og forfatteren Ren Warom, som snakket om psykisk sykdom og bøker hun hadde lest. Disse gjorde det samme som mange gjør med podcaster. Jeg lytter til mange podcaster på iTunes, Spotify og Soundcloud, og det faktum at bedrifter som VG, Aftenposten, P4 og ikke overraskende NRK bruker dette formatet bevisst, viser at det som startet langt utenfor hovedstrømmen, faktisk tok lesere/lyttere fra MSM. Jeg lyttet til Juice for en del år siden (tror det var fra 2005), men etter hvert som podcasting ble mer populært, har det gått opp for journalister at de som ikke lytter til radio, TV eller leser aviser, faktisk har alternativer.

Jeg lytter en del på Spotify, men der bør en vite spesifikt hva en søker etter, mens en på iTunes kan lete seg fram under overskrifter som Business, Society & Culture og Technology. Aftenposten har ikke mindre enn fire podcaster under News & Politics, mens VG har tre. En kan kalle dette for radio, lydfiler eller, podcast, men det er i realieten ikke noe annet enn det bloggere tidligere gjorde skriftlig. Det er bloggen som har utviklet seg. Det er et slags svar på de forandringene samfunnet har vært gjennom. Det blir stadig vanskeligere å overtale mennesker til å lese, mens det er lettere å lytte. Finn podcaster her.

Det har også en del å gjøre med hvordan en lærer best. Jeg har alltid vært glad i å lese, men det har vært vanskelig. Jeg har måttet slite for hvert ord, og jeg opplever at det blir stadig vanskeligere å konsentrere seg. Jeg må arbeide stadig mer for å klare det, og det er perioder der jeg ikke makter å tvinge meg til å lese. Jeg er derimot flinkere til å lytte. Det er det jeg husker mest av også. Jeg lytter derfor mye til podcaster og You tube-kanaler.

Jeg har lyttet en del til forfattere den siste tiden. Det er der hovedinteressen ligger nå siden jeg jobber med flere bokprosjekt selv. Jeg har vært spesielt begeistret for Your Creative Life med Vanessa Carnevale, Grammar Girl, The Creative Introvert, So You Want To Be A Writer (Valerie Khoo og Allison Tait), og Joined Up.

Om å finne den gamle meg

Svart kaffe. Kaffe var et bittert sjokk. Som med voksenlivet måtte jeg venne meg til smaken. Jeg liker å tilføre krydder og andre smaker, men både livet og kaffen smaker godt i en enklere form også.

Kaffe var et bittert sjokk. Som med voksenlivet måtte jeg venne meg til smaken. Jeg liker å tilføre krydder og andre smaker, men både livet og kaffen smaker godt i en enklere form også.

Jeg har skrevet mye om minimalisme, men mest på den engelskspråklige bloggen min. Det er en filosofi som appellerer til meg, men som det er vanskelig å gjennomføre.

Jeg leste nylig en avisartikkel om den danske sosiologiprofessoren Rasmus Willig. Han mener at etterkrigstidens velferdssamfunn har blitt erstattet av et konkurransesamfunn, og at dette gjør oss syke. Det er alle mot alle i en kamp for å oppnå det umulige, perfeksjon. Denne standarden er utenfor rekkevidde for samtlige, men den er mer uoppnåelig for noen av oss. Det gjelder mennesket med en diagnose, de som av ulike grunner enten ikke kan eller velger å leve utenfor boksen ( et A4-format), eller de som ikke klarer det andre tar for gitt.

Det er mange grunner til å velge minimalisme, indie eller å motarbeide tendenser til stereotyper. Det er sant som jeg har antydet i tidligere innlegg at politikere og ansatte i offentlige etater har en tendens til å komplisere livet, men dette handler også om våre egne valg. Vi kan velge å være en aktiv deltaker i stedet for å passivt akseptere at ting vi har kontroll over skjer. Dette er på ingen måte enkelt, for det er både lett og behagelig å fortsette i det samme sporet. Det krever mye mer å forandre på noe, både fordi de fleste motsetter seg forandring, og fordi det kan føre til sanksjoner fra andre. Jeg opplever til stadighet at det er vanskelig å forandre på ting i meg selv, men denne kampen er nødvendig. Jeg må tvinge meg selv, og lykkes ikke alltid.

De valgene jeg nevnte er viktige fordi det ikke bare handler om oss selv, men det handler også om å gjøre samfunnet bedre. Når du ser noen som åpenbart er fattig, trekker du negative slutninger om denne personen? Når du ser en person som viser typiske trekk på Asberger syndrom, antar du at denne personen er farlig (en feilaktig antakelse om at asbergere mangler empati)? Hvis det flytter en innvandrerfamilie inn i huset ved siden av deg, tenker du at det var bedre før? Når du ser noen med Down syndrom, tenker du at foreldrene burde ha abortert fordi en kan umulig ha et fullverdig liv med down, og at de bare blir en byrde på samfunnet? Sannheten er at hvis samfunnet er villig til å inkludere alle, og gi alle de nødvendige tjenestene, så kan alle få gode liv. Da kan alle bidra til at samfunnet blir bedre. Det er i stedet mange som har fordommer, ofte uten at de er klar over det selv.

Du kan f.eks. være opptatt av å vise at du kan respekterer det homofile paret som bor ved siden av deg, mens du har motsatte holdninger til religion, etnisitet og sosial status. Dette er holdninger en kanskje ikke er klar over eller villig til å erkjenne. Uttrykket «less is more» passer godt som et ordtak for minimalisme, men fungerer i denne sammenhengen også. Dette er en morsom replikk fra Alice in Wonderland:

You’re not the same as you were before, he said… you were much more… muchier… you’ve lost your muchness.

Noe hadde blitt tapt i en oversettelse her. Vi trenger den rette typen merhet, eller merhet på de rette stedene. Vi taper noe og vinner noe på en minimalistisk livsstil. Det er på en måte som å finne tilbake til den en en gang var. Jeg har egentlig vært en uforskyldt minimalist de siste fire årene. Jeg bodde i Meløy i Nordland, men flyttet tilbake til Haugesund da jeg ble arbeidsledig. Flyttelasset ville ha kostet godt over 40 000 kroner. Det hadde jeg ikke råd til og måtte derfor gjennom en brutal skillsmisse fra eiendeler samlet gjennom et halvt liv.

Minimalisme handler i dag like mye om hva jeg bruker tida på. Jeg prøver f.eks. å lese. Jeg sliter med å fokusere og må tvinge meg til å lese. Det er delvis fordi jeg har kroniske smerter i armene som gjør det vanskelig å holde boka åpen. Jeg lytter derfor mer enn jeg leser for tiden. Jeg synes også det er givende å skrive. Forfatterne Joshua Fields Millburn og Ryan Nicodemus har podcasten The Minimalists på sitt eget nettsted, i tillegg til iTunes og Spotify. De liker å stille følgende spørsmål: «Does this add value to my life?»

Det er viktig, men det handler også om livene til de rundt meg, og om å være den personen jeg ønsker å være. Det er på en måte snakk om recovery eller bedringsprosesser. Det er et ord jeg liker å bruke i forbindelse med autismespektertilstander, NLD og ADHD. Vi kan ikke sette strek og si at behandlingen/tiltakene bør opphøre fordi vi fungerer optimalt. En kan si at en ikke er syk, og følgelig ikke trenger behandling, men samme hva en kaller det, må en gjennom ulike typer tiltak/behandling som skal gjøre det lettere å fungere. Dette er en prosess uten et endepunkt. En må hele tida jobbe for å hindre stagnasjon.

Minimalisme er kanskje ikke en dum filosofi, for det er nyttig å fjerne mye av rotet, både i det fysiske rommet rundt oss og i tankene våre.

Norge trenger noe nytt

Dette er litt tilleggsopplysninger til innlegget Lev litt bedre med egen bolig. Jeg skrev om et firma i Haugesund som tilbyr microhus til 1,8 millioner kroner. Jeg vil i dette innlegget vise til hva microhus egentlig er, og hvilke konvensjonelle konkurrenter det har.

En klassisk andels/aksjeleilighet i Haugesund er en 4 mannsbolig bygget på begynnelsen av 1950-tallet. Leilighetene koster 1-1,5 millioner kroner og de har 2000-4000 kroner i felleskostnader. Det er også noen ganske nye borettslag der leiligheten koster rundt 500 000 kroner, og hvis en kan leve med felleskostnader på drøye 7 000 kroner per måned, sitter en til slutt igjen med en leilighet som kostet 1,4-1,5 millioner kroner. Det er nok uproblematisk med andel og aksjeleilighet, men jeg har sett følgende tekst i noen annonser: «Kjøper skal godkjennes som ny andelshaver i borettslaget. Dersm kjøper ikke blir godkjent som ny andelshaver blir andelen solgt videre for kjøpers regning og risiko.» Jeg er ikke helt sikker på hva det betyr, men det høres umiddelbart litt urovekkende ut, for hva hvis en generelt sliter med å bli godtatt?

Jeg synes husene til Start Microhousing koster i meste laget. Det er ikke tilfeldig at microhus er populære i USA. De er i samsvar med den individuelle uavhengighetsfilosofien landet har hatt siden det ble grunnlagt. Det er noe en kan finne i litteraturen, f.eks. Ralph Waldo Emerson og Mark Twain. Begge var for individualisme, både for menn, kvinner og minoriter. Funksjonshemming/nedsettelse var ikke et tema på den tida, men når en tenker på forfatterskapet til de to, virker det rimelig å anta at de hadde inkludert denne gruppa også hvis han hadde levd i dag. Økonomien har lagt til en ny dimensjon, for det er i dag en del unge single/par som velger microhus fordi de da kan klare det uten å låne.

Jeg lurer på om det hadde blitt tillatt i Norge. Det er faktisk et tilfelle som tyder på at microhus er risikabelt i Norge. NRK skrev for to år siden om Kari Schvibevaag. Den tidligere verdensmesteren i kiting ville slå seg ned i Flakstad i Lofoten. Hun fikk klarsignal fra kommunen til å bygge et microhus, men de kom i etterkant med stadig nye krav. Det hadde ordnet seg raskere hvis kommunen hadde presentert alle kravene samtidig, men hun fikk et nytt etter at det forrige var ryddet av veien. Hun hadde bodd i bilen i to år på det tidspunktet NRK skrev artikkelen, utelukkende fordi hun ikke hadde tillatelse til å flytte inn.

Vi har et regelverk som gjør dette veldig komplisert. Det er muligens disse kravene som gjør husene i Haugesund såpass dyre sammenliknet med de amerikanske. Regelverket er for rigid for denne type hus i Norge, så myndighetene burde sørge for å få på plass en egen standard for microhus. Da vil det kanskje være realistisk for tre-fire familier å kjøpe ei tomt sammen, bygge hvert sitt hus, og ha nok igjen til et felles uteareal. Hvorfor skal forresten myndighetene legge seg opp i absolutt alt?

Det er bedrifter i USA som selger ferdige microhus, både mobile og stasjonære. Det er noen som selger tegningene for de som vil bygge selv, og det er sågar noen som tilbyr dem nesten gratis. Tinyhousedesign.com selger f.eks. tegninger til $ 29. Det blir ikke lagt noen hindringer i veien for dette, men jeg har mistanke om at det hadde vært vanskeligere i Norge.

Det er mange inspirerende beretninger på nettet. Jenna Spesard fra bloggen/You tube-kanalen Tiny House Giant Journey gjorde det mange kanskje har drømt om. Hun ble en minimalist. Dette er nok mest for single eller unge par, men det er spennende å se hvordan noen klarer denne livsstilen. Les gjerne bloggen hennes hvis du vil vite mer om emnet. Les mer her eller se denne videoen der hun viser fram det mobile hjemmet sitt.

%d bloggere like this: