RSS Feed

Category Archives: Personlig

Hjernen trenger gammel teknologi

nettbrett og skriveblokk med blyant. Det er ikke et enten eller, for vi trenger både gammel og ny teknologi.

Det er ikke et enten eller, for vi trenger både gammel og ny teknologi.

Jeg gikk på lærerhøgskolen i 1997-2000 og tenkte ikke noe på autisme og nonverbale lærevansker i det hele tatt. Jeg hørte ikke om sistnevnte før jeg fikk diagnosen selv ti år seinere, og jeg kan ikke huske at autisme ble nevnt i det hele tatt. Det ble i alle fall ikke vurdert som et viktig emne i pedagogikken sammenliknet med lese og skrivevansker og ADHD.

Jeg gikk på Høgskolen Nesna, men mener å huske at en lærer som underviste på Høgskolen Stord samtidig jobbet med en teori om at barn i småskolen ikke skulle lære håndskrift. De skulle lære å skrive på pc, mens håndskrifta skulle komme seinere. Jeg antar begrunnelsen var å rydde unna problemet med at barnet bruker så mye fokus og energi bare på det tekniske, med å utforme bokstavene, at de ikke har noe utbytte av innholdet. Det er en god begrunnelse når det gjelder barn som sliter med finmotorikk og koordinasjon. De strever kanskje hele dagen med å holde det sammen, med å unngå noen utbrudd, og det gjør dem kanskje ikke motiverte til å skrive hjemme heller. Lekser kan dermed skape konflikter.

Hva skal en gjøre med dette? Det er en rask og enkel løsning å kutte ut håndskrifta fullstendig. Det er lett å begrunne med at teknologi har blitt så dominerende at papir er i ferd med å forsvinne. Det er derfor stadig flere skoler som ikke kjøper pc’er; de kjøper nettbrett. Det har noen fordeler for barn med en diagnose fordi det da blir gode pedagogiske apper tilgjengelig som ikke er tilgjengelig på pc, men det er likevel en uheldig utvikling.

Denne type eksperimenter har en tendens til å fungere bra på funksjonsfriske elever, men jeg er ikke overbevist om at generelle tiltak hjelper alle. Nettstedet Moving to Learn  har ti gode argumenter som taler imot dette ensidige fokuset på teknologi. Det er en del som sliter med øye-hånd-koordinasjon, en ferdighet vi trenger for å skrive med papir og blyant. Jeg har sett noen tips på nettet for hvordan en kan trene opp disse ferdighetene, og mange av dem inkluderer en skjerm (Ipad, nettbrett, pc). Jeg har ikke noe imot teknologi, men jeg tror den gamle teknologien har noen fordeler. Det er nemlig ikke likegyldig hvordan vi lærer å skrive, for det å forme bokstavene spiller en viktig rolle i utviklingen av språket. Det kan ha betydning for hvor flink barnet blir til å skrive gode, sammenhengende setninger, avsnitt og tekster seinere. Les mer på nettestedet understood.org.

Vi har tenkt mye koordinasjon siden vi ble foreldre i 2005. Barn utvikler nye forbindelser i hjernen når de møter nye utfordringer og når de må lære bevegelser de  ikke kunne før. Noe av den tidlige lærdommen forteller f.eks. barn at de må bruke kroppen mer aktivt for å holde balansen når de går i terreng eller på en litt humpete plen sammenliknet med stuegolvet. Det er noe liknende med håndskrift. Hjernen er involvert på en annen måte enn ved elektronikk, og det er derfor verdt innsatsen. En kan redusere bruken av papir og blyant, men en bør ikke fjerne det helt. Det er dessuten forskning som viser at store områder av hjernen, knyttet til (kritisk) tenkning, språk og arbeidsminne er aktive når en skriver for hånd. Det kan ikke være negativt.

Barn er ekstreme opportunister. Hvis de slipper unna med mindre arbeid, vil mange barn overdrive noe kolossalt. De kan bevege seg fra det ene melodramatiske ytterpunktet til det andre på sekunder. Den beste løsningen er ikke nødvendigvis et totalt fravær av anstrengelse. Jeg sleit noe voldsom med håndskrifta selv, noe som er et klassisk NLD-trekk, og det var først fra 8. klasse jeg opplevde noen merkbar forbedring. Jeg vokste opp før skolen ble elektronisk, og hadde utvilsom hatt det lettere med et tastatur, men jeg tror samtidig det hjalp meg at det ikke var alternativer. Det var ikke et valg å gi opp, og selv om det var mye av det som skjedde i oppveksten jeg skulle vært foruten, tror jeg ikke det var en ulempe at jeg måtte kjempe for framgangen.

Andre foreldre må gjøre det de mener er best for sine barn, men jeg råder dem til å holde på håndskrifta. De bør ikke være ukritisk enige med skolen hvis denne foreslår å fjerne papir og blyant fullstendig. En kombinasjon er bra, og barn bør lære touch. Det kan fjerne noe frustrasjon hvis det tar lang tid å lære å skrive, men jeg tror det blir lettere å gjenkjenne bokstavene visuelt for de som har lært å forme dem selv. Jeg tror det var det som fikk meg gjennom grunnskole, videregående skole og 5,5 år med høgskole. Jeg har betydelige lærevansker, og det var til tider et infernalsk og nesten umenneskelig slit, men ved å både lese og skrive pensum klarte jeg det som virket umulig. Jeg er ikke sikker på at jeg trengte mindre arbeid.

Advertisements

Mat som medisin

Jeg fikk et treff for noen dager siden etter at noen hadde googlet teksten «er autister mer overvektige enn ikke-autister.» Jeg tipper det var innlegget Autisme og helse vedkommende leste. Jeg håper det var noen svar der, men jeg vil legge til at en bør utelukke sykdom før en angriper kostholdet (f.eks. stoffskifte). Jeg ser ikke noe poeng i å repetere det andre har sagt bedre, og jeg synes svaret to psykologer fra Arkansas ga i spalten Food for thought på nettstedet Autisn Speaks var bra. Les Autism and Obesity: When Exercise and Healthy Diet Aren’t Enough.

Aerobicsinstruktøren Kari Jaquesson har skapt storm flere ganger med uttalser om at fedme utelukkende handler om vilje. Hun har litt rett, men det blir for enkelt å skylde på svake mennesker. Genene bestemmer mye, men jeg er enig i at gode rutiner er viktig. Antall fettceller er ganske stabilt i voksen alder. Vi kan øke antallet, men ikke redusere det i særlig grad, noe som er hovedgrunnen til at det er så vanskelig å gå ned i vekt og holde seg der. Det er derfor viktig å oppmuntre til gode vaner både når det gjelder mat og aktiviteter for barn og unge. Det får de glede av hele livet.

Kari Jaquesson fokuserer på en liten del av problemet, men det gjør også det fagmiljøet som kritiserer henne, for dette er veldig komplisert. Det handler også om miljøgifter og allergier som kan påvirke både kroppen og hjernen. Det kan påvirke kroppen direkte, men også indirekte ved at evnen til å være aktiv reduseres. Jeg har f.eks. vært mye plaget med lite energi, konstant kvalme og hodepine. Det var ikke så enkelt at den rette maten mirakuløst fikset alt, men det ble bedre da jeg kuttet ut melk og gluten. Jeg oppfordrer på ingen måte andre til å ignorere råd fra behandlere i helsevesenet, men jeg har gjort en del erfaringer som i alle fall har overbevist meg om at de kan være lurt med alternativer. Jeg har fremdeles en del dager med kvalme og hodepine, men fordøyelsen er generelt mye bedre. Det gjør at jeg orker å være mer aktiv.

Jeg avslutter med noen bilder som viser noen få av alternativene jeg bruker. Jeg spiser mye kinakål og isbergsalat, men baker av og til brød med ulike meltyper som ikke kommer fra korn.

 

Noen vil kanskje hevde at dette ikke er direkte relevant for de vanligste emnene på denne bloggen, autisme, NLD og ADHD. Jeg mener det er det, for det er mye som tyder på at det er en sammenheng mellom tarmen og hjernen. Det er kjent at hjernen kan påvirke kroppen, men det går andre veien også. Magen, eller tarmene, kan påvirke hjernen. Det innebærer at veldig mange tilstander bør starte med kostholdet, og et sunt kosthold betyr ikke nødvendigvis det du tror det gjør.

En boligpolitikk på spekteret

En rotete undergang i Haugesund, men det er et budskap her som virker relevant.

En rotete undergang i Haugesund, men det er et budskap her som virker relevant.

Jeg har nok vært over gjennomsnittet interessert i boligmarkedet de siste årene, og noen vil kanskje mene at jeg har skrevet nok om det. Det er likevel noe som mangler. Jeg tror ikke jeg har nevnt gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (F 84) spesifikt i forbindelse med bolig, men jeg tror det er relevant.

Jeg har også hatt en del meninger om nevrodiversitet, for det er faktisk ikke så enkelt som mange vil ha det til. Det er nemlig mye som tyder på at mennesker med såkalt høytfungerende autisme ikke nødvendigvis klarer seg bedre som voksne enn andre på spekteret. Kommunikasjon, planlegging og disponering av tid er viktige ferdigheter i arbeidslivet, og hvis det er der en strever betyr det ikke så mye om en ser ut til å fungere på alle andre områder.

Det er lett for de som klarer seg å si at det er flott å ha Asberger syndrom eller at det er flott å være annerledes. Det er lett for de som klarer seg å si at det er samfunnet som må akseptere dem, rydde på plass til dem. Jeg er ikke blant de som tror at dette går seg til uten noen form for tilpasning fra vår side. Jeg tror ikke det går an å late som at en er som alle andre på jobbintervjuet, for deretter å vise hvor annerledes en virkelig er. Det har vært stunder da jeg ønsket jeg var noe andre kunne akseptere. Det var umulig, og det er heller ikke ønskelig å gi opp det en er, men en viss tilpasning til miljøet er nødvendig. Jeg tror derfor det er viktig med tiltak fra en så tidlig alder som mulig. Det kan dreie seg om kognitiv atferdsterapi, men jeg tror det også kan være nyttig å ha fokus på overganger.

Jeg kjenner ikke til noen tall for arbeidsledighet blant de som har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse i Norge, men det er sannsynligvis ikke så stor forskjell på oss og Storbritannia. En undersøkelse fra National Autistic Society viste i fjor at mindre enn 16 prosent av de spurte hadde en fulltidsjobb, og like mange hadde en deltidsjobb. Det lave tallet har ingenting med arbeidslyst å gjøre, for hele 77 prosent av de arbeidsledige svarte at de ønsket en jobb. Les mer i The Guardian (betalt innhold for The National Autistic Society).

Det er flere milepæler de fleste ser på som standard i voksenlivet. Dette er erfaringer vi skal gjøre i overgangen fra ungdom til voksen, og inkluderer bl.a. å fullføre videregående skole, gjerne etterfulgt av høyere utdanning eller yrkesfag etterfulgt av lærlingkontrakt. Vi har deretter et håp om å stifte en familie og kjøpe en bolig. Det blir vanskelig å klare dette, spesielt hvis en sliter med å komme i gang. Psykologen Jeffrey Arnett er kjent for begrepet emerging adulthood. Det er perioden mellom ungdom (12-18 år) og etablert voksen, og de fleste vil oppleve gradvis mer stabilitet og uavhengighet fram til de er 25 år gamle. Det gjelder likevel ikke alle, og en finner nok en del med diagnoser som autismespektertilstander, NLD og ADHD blant de som ikke klarer denne overgangen like godt.

"Kommunegården" Haugesund hadde et dårlig rykte de siste årene før kommunen solgte, men var opprinnelig et bra tilbud for de med lav inntekt.

«Kommunegården» Haugesund hadde et dårlig rykte de siste årene før kommunen solgte, men var opprinnelig et bra tilbud for de med lav inntekt.

Jeg har to blogger, og når jeg har skrevet en del om boligpolitikken på begge, dreier det seg ofte om et stort gap mellom teori og praksis. Husbanken skriver på hjemmesidene sine at «boligpolitikk handler om å legge til rette for at også personer og husstander med svak økonomi og særskilte boligbehov skal ha et godt sted å bo.» De fleste kommunene har en noenlunde samme tekst. Dette er fra Haugesund kommunes hjemmeside: «Startlån er til personer som har problemer med å etablere seg i egen bolig og til vanskeligstilte som har behov for å kunne bli boende i boligen. Startlånet kan finansiere hele boligkjøpet eller være topplån der andre gir grunnfinansieringen.» Kommunene er langt strengere enn teksten på nettstedet gir inntrykk av.

Jeg kunne tenkt meg en ordning for de som har en en diagnose. Det er ikke overraskende at mange av de som vokste opp før det var noen form for hjelp har vansker med å etablere seg på boligmarkedet og arbeidsmarkedet. Det et fremdeles mange som ikke får den hjelpen de burde ha krav på. Dette vil derfor være et tema i lang tid framover. Når jeg ser hvor lite hjelp noen får lurer jeg på hvorfor det dukker opp stadig nye leiligheter som er 80 prosent finansiert gjennom Husbanken. Jeg har sett en god del leligheter i prisklassen 3-5 millioner kroner, og en kan spørre seg om det er en hjelp til økonomisk vanskeligstilte familier som vil ha en nøktern bolig. Hvilken boligpolitikk har vi egentlig?

Jeg kunne også tenkt meg en type bofellesskap/leilighetskompleks for de som ikke klarer de nevnte milepælene. De vil og kan flytte fra foreldrene, men er kanskje ikke klar til å klare seg helt alene. Det vil gi dem en større sjanse til et stabilt liv, og dermed øke mulighetene for at de klarer noen av disse milepælene.

Jeg feirer ungdommen

#I am able skrevet på papir i bokhyllla. Dette lille hjørnet av stua viser en av mine seire. Lesing og skriving har vært en utfordring siden barndommen.

Dette lille hjørnet av stua viser en av mine seire. Lesing og skriving har vært en utfordring siden barndommen.

Det er populært med måneder og dager som fokuserer på en enkelt sak, og det er mest fokus på disse dagene i USA. Mange vil huske den klart mest populære saken innenfor hovedstrømmen (manstream), Ice Bucket Challenge, som skulle øke kunnskapene våre om amyotrofisk lateralsklerose (ALS). April er Autism Awareness Month, mens 2. April er World Autism Awareness Day. Organisasjonen Talk About Curing Autism (TACA) har Jeans Day for Autism. Det fungerer sannsynligvis bedre i USA fordi arbeidslivet der er ganske formelt, og det er derfor i mange yrker forventet at en kler seg formelt. Jeg skrev om det i  Dongeri for autisme.

Det er vanskelig å få budskapet sitt ut, å utvikle den bevisstgjøringen en ønsker at folk flest har, og det virker også som at det stort sett er «menigheten» som markerer de ulike dagene. Det er derfor ikke nødvendig med flere dager i et mylder av dager, men jeg liker det positive fokuset i #IamABLE. DM Thomas Foundation for Young People feiret de unge den 19. September. De feiret unge mennesker som har nådd målene sine, overvunnet sykdommer, lært å leve uavhengige liv eller som har utvidet horisonten sin. Det er det alle ønsker for barna sine, er det ikke?

Dette er en langt mer generell feiring enn dager som dreier seg om f.eks. EveryWoman day, Alzheimer day, Aosmia Day (tap av luktesans) etc. Lista over saker med en dag inkluderer bl.a. World Hijab Day, Pig Day, og World UFO Day. Ja, disse dagene innebærer det du sannsynligvis mistenker. World Hijab Day oppmuntrer kvinner fra alle religioner til å gå med hijab, mens Pig day feirer grisen som et av våre tammeste og mest intellektuelle dyr. Jeg har vært fascinert av science fiction og astronomi siden tidlig barndom, og kan forstå den gleden mange føler 4. mai (Star Wars Day), 25.mai (Håndkledagen til minne om Douglas Adams) og 2. juli (World UFO Day), men når en tenker over at det er barn og unge som vokser opp med utfordringer mange ikke en gang vil vedgå er reelle, virker noen av disse dagene ganske trivielle. Jeg mener ikke å kritisere muslimer eller de som kjemper for at dyr skal få flere og større rettigheter, men jeg kan ikke nekte for at jeg finner noen av kampsakene en smule creepy.

Muslimske jenter kan velge å bli mer moderate, eller sågar bli ateiser, men tror du det er mulig å si at en ikke lenger vil ha en autismespektertilstand, NLD, ADHD eller Tourette syndrom? Jeg har møtt på den holdningen, både fra familiemedlemmer og fra veiledere i attføring, at jeg bare kunne ta meg sammen. Jeg trengte bare være som andre under jobbintervjuet, men det hjalp meg ikke seinere. Det har vært en del stunder der jeg gjerne skulle ha redefinert eller omskapt meg selv til noe flere kunne leve med, men sannheten er nok at det ikke er mulig uten hjelp. Jeg har truffet på noen, inkludert spes.ped-lærere, som formulerte seg som om sympatiske elever ikke kunne ha en diagnose («men han/hun ser jo så normal ut!»). Hvis noen liker deg kan du altså ikke ha en diagnose, og hvis du har en diagnose har du trukket taperloddet.

Mennesker med en avvikende nevrologi, populært kalt neurodivergence på engelsk, har en hjernefunksjon som skiller seg betydelig fra det som er normen i samfunnet. Det kan slå heldig ut, og det er grunnen til at noen få bedrifter/næringer gjerne ansetter asbergere. Det er imidlertid ikke normen. Jeg har jobbet med folk som har hatt noen av de trekkene det gjerne fokuseres på i dramaserier på TV.  Det er mennesker som kanskje aldri fikk noen form for tiltak i oppveksten. De færreste ser på dette som sjarmerende.

Jeg hadde aldri noen utfordringer når det gjaldt atferd. Jeg trodde i alle fall ikke jeg haddet det, men det har ikke vært lett å kommunisere. Jeg ble nok sett på som litt rar fordi jeg ikke var helt som de andre. Jeg fikk tilbakemeldinger av den typen da jeg var i attføring også. De ville jeg skulle gjøre det flertallet mente var normalt, men jeg har aldri vært typen som gjør ting fordi andre gjør det. Jeg vil likevel hevde at det er lurt å tilpasse seg litt, og det er grunnen til at en bør ha fokus på tiltak. Noen mener det ikke er noe galt med de som har f.eks. autisme, ADHD eller NLD. En kan derfor ikke bruke begrep som utviklingsforstyrrelse eller tilstand. Da blir det også meningsløst å snakke om tilrettelegging eller noen form intervenering.

Jeg vil likevel feire de som klarer noe de ikke klarte tidligere. Når det gjelder mine seire er jeg veldig fornøyd med at jeg ble ganske flink til å lese og skrive. Begge ferdighetene var problematiske gjennom hele skolegangen, og jeg sliter den dag i dag med for lav hastighet, men ble ganske flink likevel. Det neste store målet mitt er at ferdighetene skal bli gode nok for et forlag. Veien fram har vært lang, og  den er langt fra over, men jeg er ganske optimistisk. Det er et par dager på etterskudd, men jeg feirer i dag de mange barn og ungdom som utvider sine egne grenser. Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Ingen av oss er diagnosen vår. Vi er langt mer, og det bør vi fortelle omgivelsene våre.

#IamABLE

Stortingsvalg og sci-fi

 

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.

Jeg leser mye science fiction og et tema som har opptatt noen forfattere er sosialisme. Jeg er tilbøyelig til å være enig med skeptikerne i at en ren sosialisme er uheldig.

Et rent sosialistisk system høres for mye ut som Føderasjonen i Star Trek. Det er ingen som har lønn der. Det som driver dem er et sterkt ønske om å lære mer, om å utvikle seg som menneske, som art og som yrkesutøver. Det kan være kvalmende noen ganger å se på denne holdningen, men en må være klar over at dette var en framtidsvisjon. Science fiction viser enten det samfunnet en ønsker seg eller frykter. Samme hvilken av de to en velger viser science fiction en mulig framtid. Forfatterne forteller oss hvordan det kan bli, og inspirerer oss til å gjøre noe med det.

Noe av det den første Star Trek-serien fra 1960-tallet er kjent for er at den hadde Uhura, spilt av Nichelle Nichols. Det var ingen serier før denne som viste at det var rom for andre enn hvite i framtida. Jeg tenker likevel mest på arbeid i dette innlegget. Jeg tror det kan være noe i tanken om at arbeid er en belønning i seg selv. Det er mange som blir sveisere, tømrere, elektrikere og rørleggere fordi de ønsker det, ikke fordi de føler at de må. Det er også mange som velger å bli lærere, selv om de vet hvor mye dritt de må finne seg i, for absolutt alle mener de kan gjøre jobben bedre. Det gjelder likevel ikke alle, for samfunnet trenger arbeidsoppgaver det kanskje ikke er noen som liker. Da hjelper det med press eller stolthet. Jeg likte fysisk tungt arbeid da jeg var ung. Jeg tok en del jobber som ikke krevde noen spesielle kvalifikasjoner, og det betydde ofte anstrengende jobber. Jeg kan ikke si at jeg elsket jobbene, men det var statusen jeg likte. Jeg viste at jeg kunne holde et høyt tempo lenge, og jeg ble sett på som en del av samfunnet. Jeg hadde en verdi som et menneske jeg ikke har følt siden.

Det blir kanskje ytret mange fine ord om inkludering og at alle skal med, ikke minst i disse valgtider, men virkeligheten er en annen. Jeg har skrevet en del om en urettferdig boligpolitikk, barn med diagnoser som ikke får den hjelpen de burde ha rett til, og en omdefinering av begrepet arbeid. Det er mange som ikke har en arbeidsevne de kan leve av, men som likevel har en arbeidsevne. Jeg leser og hører med jevne mellomrom kommentarer fra mennesker som feilaktig tror de har grunn til å misunne de som mottar penger uten å jobbe (de jobber, selv om samfunnet ikke alltid ser verdien i dette arbeidet fordi det ikke skaper inntekt). De gjør neppe det hvis de havner i samme situasjon selv. Det er for det første ingen som har en komfortabelt høy uføretrygd. Den gjør det den skal, men den er ikke, og skal ikke være så høy at noen velger det framfor arbeid. Det er heller ikke noen som velger å bli ufør. Det er andre som tar det valget for oss.

Jeg tror at de fleste vil bo i et samfunn som behandler dem med respekt, også den dagen kroppen ikke samarbeider, men det er ikke det vi har. Det er mange med f.eks. autisme, NLD, ADHD, Tourette syndrom og komorbide lidelse som angst og depresjon som havner ufrivillig utenfor arbeidslivet. Det er mange som må slite med mange negative arbeidserfaringer lenge før de ble erklært uføre, d.v.s. at de ikke hadde en arbeidsevne de kunne forsørge seg med. Det er ikke mange andre enn foreldre som snakker for denne gruppa.

Jeg blir ganske trist når jeg hører politikere si at ulike grupper i samfunnet slipper å vente i fire år til hvis de bare stemmer på dem. Det er fremdeles science fiction, en blanding av dystopi fordi vi frykter hvor dette skal ende, og en optimistisk tro på at framtida vil bli bedre, altså en situasjon som er langt fra å bli virkeliggjort. Ja, jeg har blitt mer kynisk med årene, for det er lenge siden politikk handlet om likhet, men jeg håper i det minste at flere har en visjon om ei bedre framtid.

Et ubehagelig tilbakeblikk

Hauge skole. Skoleløpet mitt startet på Hauge på 1970-tallet. Jeg har blanda følser til alle skolene jeg har gått på.

Skoleløpet mitt startet på Hauge på 1970-tallet. Jeg har blanda følser til alle skolene jeg har gått på.

Jeg bor bare noen hundre meter fra to videregående skoler i Haugesund, Vardafjell vgs og Haugaland vgs. De to skolene ligger ved siden av hverandre med en felles gymsal i midten. Jeg går forbi Vardafjell så og si daglig, og får noen ganger en litt ubehagelig følelse. Bygningene og elevene der minner meg om de vanskene jeg hadde på skolen, på de drømmene og ambisjonene jeg hadde, dessverre på en del nederlag, og på det livet jeg kunne og burde hatt.

Jeg vokste opp med tre bokstaver uten at jeg var klar over det. Ingen visste noe om NLD eller nonverbale lærevansker da, selv om Myklebust og Johnson beskrev disse vanskene allerede på slutten av 1960-tallet. Nonverbale lærevansker minner mye om autismespekteret, og har mange av de samme trekkene, selv om fagmiljøet mener at det er forskjellige diagnoser.

Jeg har ofte slitt med et stort gap mellom innsats og resultat. Jeg har alltid lagt ned mye arbeid enten det har dreid seg om skolearbeid eller lønnet arbeid, men det har ikke vært opplagt for andre. Det målbare resultatet har ikke vært imponerende, og da er det lett å trekke den slutningen at jeg ikke prøvde. Det er en av grunnene til at jeg blir litt irritert når andre snakker om hvor flott det er å ha en diagnose som NLD eller ASD. De som gjør dette mener at samfunnet må rydde plass for de som har diagnoser som NLD, autisme, ADHD. Det virker som at de lever i et annet univers, for jeg har ikke opplevd at den positive holdningen som nevrodiversitet innebærer er vanlig noe sted i samfunnet.

Jeg har fått mange tilbakemeldinger av typen «hvordan kunne du være så dum, kan du ikke bare ta deg sammen», eller «du må prøve litt hardere neste gang.» Det er så åpenbart for de fleste at problemet må være meg. Det kan ikke være noen annen forklaring enn at jeg feilet, at jeg var mislykket. Det er en oppvekst som ikke produserer selvtillit. Jeg klarte likevel å kjempe meg gjennom 5,5 år på høgskole, men arbeidslivet var annerledes. Det finnes ikke noen nye sjanser der, og hvis en feiler én gang får en en vanskelig karriere.

Jeg er på en måte enig i at utdannelse og yrkeskarriere er mitt ansvar. Jeg er enig i at hardt arbeid lønner seg, og at jeg må ta ansvar hvis jeg tabber meg ut, men det er samtidig ikke så enkelt for alle. Når jeg tenker tilbake skulle jeg ønske at det var noen jeg kunne ha rådført meg med, både når det gjaldt yrkesvalg og tilrettelegging underveis i studiene. Jeg gjorde alt alene, og det var ikke optimalt. Det var ikke nok at jeg la ned langt mer arbeid enn noen andre.

Det beste minnet jeg har fra arbeidslivet var de åtte somrene jeg var ferievikar på maskinverkstedet på Hydro Aluminium. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk jobben den første sommeren, og hvorfor jeg fikk komme tilbake år etter år. Det var nemlig en kjent sak at sommerjobbene ble gitt på bakgunn av kjennskap og vennskap. Jeg kjente ingen der, og det ble raskt tydelig at jeg egentlig ikke hadde noe der å gjøre. Etter to år på yrkesskole kunne jeg ikke dreie og frese uten å ødelegge arbeidsstykket og/eller skjæreverktøyet. Jeg fikk bare gjøre veldig enkle jobber, og det styrket egentlig ikke selvtilliten, for jeg visste at det var mange jobber formannen ikke kunne gi til meg. Jeg satte likevel pris på det han gjorde for meg, og han er den eneste som har godtatt meg og feilene mine. Han kunne vel gjøre det fordi de andre tok flere av de jobbene som krevde ferdigheter.

Jeg holder på med to prosjekt for tiden, og hvis jeg er heldig blir det bokutgivelse av begge. Det er der selvtilliten min er. Jeg ble veldig skuffet da jeg ikke lyktes som lærer, og livet mitt hadde vært veldig annerledes med mindre motgang, men jeg har mer tro på at jeg skal lykkes med skriftspråket. Det er greit å jobbe alene, for nå er det ingen som insinuerer at jeg valgte å feile. Jeg velger å tro at jeg gjorde det beste jeg kunne som student og lærer, og jeg prøver like hardt som forfatter.

Fattigdom på norsk

"kommunegården" Haugesund hadde et dårlig rykte de siste årene før kommunen solgte, men var opprinnelig et bra tilbud for de med lav inntekt.

«kommunegården» Haugesund hadde et dårlig rykte de siste årene før kommunen solgte, men var opprinnelig et bra tilbud for de med lav inntekt.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen mener ifølge i gårdagens Dagbladet at vi trenger en ny definisjon av fattigdom. Dagens definisjon ser utelukkende på inntekt, men antall fattige i Norge hadde blitt halvert hvis vi inkluderte offentlige ytelser. Isaksen har åpenbart et poeng når han hevder at ytelser reduserer sosiale forskjeller, men regnestykker er sjelden så enkle.

En to år gammel artikkel fra nrk.no sier det åpenbare, innvandring øker ulikheter. Samme hva en mener om innvandring er det ingen tvil om at sysselsettingen er langt lavere blant minoriteter med bakgrunn fra Afrika og Asia, samt at minoriteter er overrepresentert i yrker med lav inntekt. Dette er noe de har til felles med funksjonshemmede. SSB opplyste i september 2016 at sysselsettingen blant funksjonshemmede var på 44 prosent, mens tallet var 73 prosent for hele befolkningen i alderen 15-66 år. Det var dessuten mange funksjonshemmede som arbeidet deltid, og en god del av dem ønsket en større stilling.

Offentlige ytelser kan redusere noe av den negative konsekvensen, men de kan ikke erstatte en gjennomsnittsinntekt. Det er dessuten mye som tyder på at det vil bli stadig vanskeligere å opprettholde de samme tjenestene de neste tiårene. Det vil i så fall kreve et langt høyere skattenivå. Det blir litt for enkelt, som Kunnskapsministeren gjør, å hevde at inntekt ikke kan brukes for å skille ut fattige mennesker i statistikken. Vi har en rekke ordninger i Norge som gjør at fattigdom her ikke er som fattigdom i andre land, f.eks. USA. Jeg oppholdt meg i Little Rock i 1,5 år (2001-2002), og bodde i et nabolag som var preget av lav inntekt og sosial status. Det var ikke det at de som bodde på denne kanten av byen ikke jobbet. De aller fleste hadde fast jobb, men det var ikke nok. En tornado hadde ødelagt mange hus like før jeg flyttet dit, og når en allerede sliter, kan én uforutsett hendelse skape vansker en aldri kommer ut av. Tenk deg at du har minimumslønn og må betale for huslån, billån og forsikring på disse eiendelene, samt helseforsikring, mat, medisiner og klær til hele familien. Det er en god del mennesker som har flere jobber, men som opplever at det likevel ikke er nok. De har ikke i nærheten av de offentlige ytelsene vi har i Norge. Mange av de hjemløse er psykisk syke, og det er sågar en del hjemløse med jobb. De har bare ikke nok inntekt til å leie. Det betyr at en må klare seg uten mange av de rettighetene andre tar for gitt. 

Vi har hatt det bra i Norge. Det er ikke mange her som tenker at de ikke har råd til legevakten, vann i springen, bleier til babyen eller mat, men det er sannsynligvis flere som kan havne i en utsatt posisjon. Det er nok en god del mennesker i Norge også som ikke har råd til å leie, men heller ikke råd til å flytte. Det er også noen som ikke har råd til tannlegebehandling eller sunn mat. Hvis en er avhengig av et stramt budsjett skal det ikke store overraskelsen til for å havne litt bakpå. En må deretter jobbe hardt for å gjenvinne balansen.

Det er liten tvil om at fattige i Norge har det langt bedre enn fattige i USA, men det betyr ikke at vi ikke har ulikheter. Vi kan late som at alle har de samme rettighetene, at vi har et rettferdig samfunn, men vi er et stykke unna. Jeg skriver mye om autisme, NLD og ADHD på denne bloggen. Jeg gleder meg over alle det går bra med, men uten at jeg stempler alle kollektivt som ofre, vil jeg mene at det er forskjeller. Jeg synes det er opplagt at det er forskjell på folk. Det er mange utenfor arbeidslivet som blir sett ned på. De som ikke har lønnet arbeid er mindre verd, de bidrar ikke. Det vanskeligste er kanskje å ha akkurat nok inntekt til at en ikke får bostøtte eller startlån, men likevel for lav inntekt til å klare seg uten. Da er en fanget i en veldig prekær situasjon, og de ytelsene Isaksen snakker om er ikke nok til å viske ut fordommer, fordømmelser og urettferdighet.

Selvtillit gjennom å akseptere seg selv

Jeg skrev et halvveis humoristisk innlegg på den andre bloggen min i dag. Det handlet om kvinners forhold til høye hæler og vesker. Sistnevnte kan være ganske morsomt, mens høyhælte sko kan være direkte skadelig, og er derfor ikke noe å spøke med. Så hvorfor utsetter kvinner seg for alvorlige plager?

Jeg stilte det spørsmålet i det nevnte innlegget. Jeg har hørt noen si at de gjør det fordi menn krever det. Det forklarer kanskje bruken i enkelte yrker, men ikke hvorfor en del kvinner frivillig tar på seg de samme ubehagelige skoene på fritida. Jeg tror det har mye å gjøre med at alle, enten de vil innrømme det eller ikke, blir påvirket av filmer og TV-serier. Hvis vi skal tro serier som Sex and the City, Veep og House of Cards er høye hæler like viktig for kvinner som slips er for menn. De får altså ikke respekt i flate sko. Det kan nok stemme i land som USA og Storbritannia, der det blir lagt større vekt på formaliteter og etikette. Der må en rette og slett gjøre det for å beholde jobben, men her i Norge har det kanskje mer med at vi vil bli likt. Vi vil at andre skal se oss som attraktive, og det er forskning som forteller oss at det virker. Det er mange, både menn og kvinner, som synes høyhælte sko er attraktivt. Det dreier seg sannsynligvis om at det fremhever det feminine. En kan ikke gå på samme måte med høye hæler som en gjør med flate sko, fordi skritteme blir kortere, samt at hoftene og bekkenet beveger seg mer.

Det kan virke rart å skrive om dette på en blogg som hovedsakelig dreier seg om autisme og NLD, men det er relevant i den forstand at barn og ungdom i denne gruppa er lett påvirkelige. Det er sannsynligvis lurt for jenter å lære å gå med kjole. Det er en av de tingene samfunnet forventer, og selv om det kanskje ikke oppfattes som rettferdig, vil det gjøre sosialiseringen lettere hvis en har de ferdighetene. Jeg tror derimot ikke det bør inkludere tanken om at høye hæler er nødvendig.

Det er mange aspekter ved dagens kultur som kan bli en utfordring. Kona mi er afrikansk-amerikansk og vi har følgelig et barn som er mye europeisk, men afrikansk nok til at alle kan se det. Når det gjelder kultur er hun litt norsk, litt amerikansk og litt afrikansk-amerikansk. Vi prøver å oppdra et barn med selvtillit, et barn som kan identifisere fordommer, og kreve at andre respekterer henne. Hun må kunne kjempe mange slag alene, for det er ikke realistisk å tro at hun skal få mye hjelp. Det krever selvtillit, troen på at hun fortjener det samme andre har. Når det gjelder selvbildet må foreldre kjempe mot sterke krefter.

Vi har ei datter som har krøllete hår og vi har i alle år fokusert på at hun er heldig fordi det er mange muligheter. Det betyr ikke at afrikansk tekstur er lettvint. Du drar liksom ikke en kam gjennom håret fem minutter før du sprinter etter bussen. Det krever en del arbeid, og hvis du er interessert i mer informasjon anbefaler jeg bloggen Black Makeup of Norway. Det er også krevende å overbevise barn/ungdom om at afrikansk hårtekstur er bra. Det starter allerede i barneskolen med vitser om afro. Ordet i seg selv er ikke negativt, men det er ikke moro å bli pekt ut på den måten, og det er tydelig at det ikke er ment som et kompliment.

Det fortsetter med et skjult budskap på TV og i filmer, for det er ingen tvil om at selv om USA har hatt en tradisjon for «natural» og et mangfold av frisyrer, ser vi ikke dette på TV. Det er faktisk et økende antall afrikansk-amerikanske kvinner som viser håret sitt slik det er, noe en kan se i nedgangen i salget av «relaxers» i USA. De samme skuespillerne som har sluttet med skadelige kjemikalier bruker imidlertid parykk når de arbeider. Jeg har hørt flere si at det er kult med braids, men at de aldri ville blitt tatt alvorlig i arbeidslivet med afrikanske fletter. Når skuespillere også må late som at de har europeisk hår kan en undre seg over hva unge som vokser opp i Norge skal tenke. Det hadde ikke vært overraskende hvis mange tenkte at de måtte forandre på utseende for å bli godtatt. Samfunnet sender forvirrende signaler, for vi kan ikke snakke om hvor positivt det er med ulike kulturer og etnisitet, samtidig som vi gir inntrykk av at det er noe galt med utseende.

Her et noen bilder av jentene mine:

Nordmenn ser ikke rasisme. Det gjorde ikke jeg heller, men jeg har sett mye de siste årene fordi jeg er en del av multikulturell familie. Det er ikke lett å vokse opp med følelsen av at en annerledes. Det er vanskelig nok når samfunnet gjør det klart at det aksepterer de som er annerledes, men når det ikke gjør det blir vanskeligere. Sannheten er at det blir snakket mye om akseptering og mangfold, enten det dreier seg om legning, etnisitet eller utviklingsforstyrrelse, men det gjelder ikke alle. Det gjelder faktisk ingen, for selv om vi er flinke til å snakke om mangfold, er realiteten at de færreste liker annerledeshet. Det er i denne sammenhengen jeg ser utseende som en del av en sunn oppvekst.  De som vokser opp med en autismespektertilstand, NLD, ADHD og de komorbide lidelsene angst, depresjon, tics, Tourette-syndrom, tvangslidelser og somatiske sykdommer trenger ikke flere utfordringer.

Det er så viktig å ha fokus på dette at de som vurderer å adoptere fra Afrika, eller stifte familie med en afrikansk etterkommer bør sette seg inn i kultur, politikk og viktige samfunsspørsmål. Hvis en ikke er villig til å gjøre det bør en ganske enkelt ikke gå inn i dette forholdet.

Her er noen få bøker jeg anbefaler:

I’m Chocolate, You’re Vanilla: Raising Healthy Black and Biracial Children in a Race-Conscious World

For barn
Black, White, Just Right
I Love My Hair

For ungdom og unge voksne
What are you?: Voices of Mixed-Race Young People
The Skin I’m In

Fiktiv autisme

Jeg har lært mye om mennesker fra skjønnlitteraturen og dramaseier på TV. Jeg vokste opp med mye science fiction og fantasy, samt forfattere som Jack London, Charles Dickens, Hernrik Ibsen og Jane Austen. Disse hadde mye å si om menneskelig atferd, og hvordan vi bør oppføre oss mot andre. Det er der psykologien hører hjemme, men det er grenser for mye langt en kan gå.

Jeg har noen ganger irritert meg over den trangen noen har til å sette psykiatriske diagnoser på alt fra Calvin i Calvin and Hobbes til Charles Dickens’ mange fantastiske figurer. Det er fordi vi noen ganger leser altfor mye ut av det forfatteren har delt med oss. Jeg er f.eks. sikker på at Gabrielle-Suzanne Barbot de Villeneuve ikke tenkte på schizoid personlighetsforstyrrelse (sosial tilbaketrekning) da hun skapte Belle fra Skjønnheten og udyret, eller at Charles Schulz tenkte på unnvikende personlighetsforstyrrelse da han skapte Charlie Brown fra Peanuts, men det er noen som tolker figurene som psykiatriske diagnoser.

Arthur Conan Doyle ga aldri Sherlock Holmes noen diagnose, kanskje av den enkle grunn at det ikke fantes noen på den tida. Det er derfor uinteressant om noen mener at Sherlock Holmes har en autismespekterdiagnose, men jeg tror likevel det er verdifullt å tenke på han som en asberger. Jeg tror det betyr noe for de som har diagnosen fordi alle trenger helter de kan identifisere seg med.

En statue av Sherlock Holmes i Edinburgh. Han var så levende at en statue virker naturlig. Foto: KIm Traynor via Wikimedia Commons

En statue av Sherlock Holmes i Edinburgh. Han var så levende at en statue virker naturlig. Foto: Kim Traynor via Wikimedia Commons

Jeg er i utgangspunktet ikke så begeistret for å diagnostisere fiktive skikkelser., men det har noen fordeler også. Enten du jobber innen faget eller ikke kan det være nyttig å vise til mennesker med reelle utfordringer. Det kan få mennesker med diagnosen til å forstå seg selv bedre eller utenforstående til å forstå litt mer om hvordan mennesker med en diagnose har det. Det blir ikke det samme å forklare uten å bruke eksempler, men det er naturligvis problemetisk å diskutere konkrete personer. Jeg tror derfor det kan være nyttig med noen fiktive eksempler som mange kjenner til. Det er noen skikkelser jeg liker veldig godt. Det blir ikke sagt at de har autisme, og det er kanskje forklaringen på hvorfor det fungerer så bra. De kan være noe for mange mennesker.

Sherlock Holmes i serien med Benedict Cumberbatch presentererte seg som en høytfungerende sosiopat, men de fleste analysene jeg har lest av psykologer på nettet avviser den diagnosen. Asberger er mer dekkende. Det er noen skikkelser i Star Trek jeg føler en viss tilknytning til uten at de har en diagnose, men jeg kan kjenne meg igjen. Jeg oppdaget for øvrig nylig serien Bones på Netflix. Det er hele 11 sesonger og det blir spennende å se hvordan Dr. Temperance Brennan utvikler seg. Hun er en brilliant rettsantropolog og bestselgende forfatter, men hun har et handikapp. Hun forstår ikke sosial interaksjon og bruker nok ofte vitenskap og logikk som en maske for å slippe å takle vanskelige følelser. Hun jobber sammen med FBI-agenten Booth for å løse mordsaker, og lærer av han underveis, men hun er også skremt av det hun mener er irrasjonelle følelser.

Jeg forstår likevel de som advarer mot å lese for mye inn i fiktive skikkelser. En bokanmeldelse i avisa The Guardian har et poeng når den advarer mot å lese Jane Austens Stolthet og fordom med moderne psykologi-øyne. Jane Austen beskriver Mr. Darcy som stolt og han bruker hver anledning til å vise hvor mye han avskyr de han mener står under han. Den boka som ble anmeldt hevdet at stillhet, sosial utilpasshet, tilsynelatende egoisme og tankeløs atferd er trekk som kan referere til autismespekteret. Dette er stereotyper om autisme, som er grunnen til at amatører ikke bør blande seg inn. Det er interessant at mange forfattere har beskrevet autismetrekk lenge før Leo Skinner og hans Asberger gjorde det på 1940-tallet. Det tyder på at det er trekk som mange har identifisert før vitenskapen viste noen interesse, og når det gjelder Arthur Conan Doyle tror jeg det var snakk om positive trekk.

Obskur forskning

Dette innlegget er et lite tillegg til Forskning lyger. Jeg bladde i et Illustrert vitenskap en gang for mange år siden mens jeg satt på et venterom. Artikkelen dreide seg om to forskere som hadde fått forskningsmidler til å forske på hvorfor tomatsausen på en pizza ble så varm. Jeg husker ikke hva konklusjonen var, bare at de kom til en annen konklusjonen enn en tilsvarende studie noen andre hadde gjort før dem.

Jeg har alltid undret meg over hvorfor noen er villige til å finansiere den type forskning. Det er mye forskning som forteller oss at barn som bruker mye tid foran ulike skjermer (TV, PC, spillkonsoller) bruker mindre tid på lekser. To forskere ved Wayne State University og Auburn University ville finne ut om det var noen forbindelse mellom country music og selvmord i urbane strøk, og konklusjonen ble ikke overraskende at de temaene denne musikken ofte har kan påvirke mennesker som allerede har en risiko for selvmordstanker. Jeg vil tro at blues er like relevant. University of Mexico forsket på 18 strippere og konkluderte med at stripper fikk mer i tips når de hadde eggløsning. Det er mye forskning som kan være fascinerende nok, men om den er samfunnsnyttig er en annen sak.

Jeg søker opp en del studier som jeg refererer til når skriver om bl.a. autisme, NLD og ADHD. Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å vise til anerkjente kilder. og jeg føler at U.S. National Library of Medicine har vært ganske trygg. Jeg tror de er det fremdeles, men jeg oppdaget en studie i dag som viser at et bibliotek som inneholder alt, naturligvis inkluderer noe av en litt mer obskur karakter. Jeg leste nemlig en studie som ville finne ut hva rotter foretrakk mellom stillhet og musikk, og om det var noen forskjell på ulike musikkgenrer. Konklusjonen ble at rotter foretrakk stillhet framfor musikk, og at Beethoven er bedre rottemusikk enn Miles Davies. Hensikten var å studere hvor effektivt musikk kan stimulere rotter, men en kan undre seg over hvordan dette er overførbart til mennesker.

Det er mulig at disse studiene gir mer mening enn jeg har reflektert over, men det virker som litt unødvendig forskning. Noen ganger kan tilsynelatende nyttig forskning se ut til å være et sidespor. U.S. National Library of Medicine skriver om forskning på 1990-tallet der en forskergruppe gikk gjennom ulike behandlingsformer for tardive dyskinesier de siste 30 årene. Dette er en bivirkning, i form av ufrivillige bevegelser i ansikt og munn, som kan forekomme etter langvarig bruk av medisiner mot schizofreni og andre alvorlige sinnslidelser. Forskergruppa fant 500 studier og 90 foreslåtte behandlingsformer, men de oppdaget til sin store overraskelse at 30 års forskning ikke hadde produsert noe nyttig. Det var ikke fordi det ikke fantes noen løsning på problemet, men fordi forskningen var for dårlig, p.g.a. at det var for få pasienter med på studiene og at behandlingen gikk over et for kort tidsrom til å ha noen effekt.

Den samme forskergruppa gikk gjennom 2 000 studier på schizofreni og resultatet var det samme. Det var mye slett håndverk, og siden de ulike studiene hadde brukt avvikende prosedyrer var det vanskelig å sammenlikne dem. Vi kan flire når vi leser om den obskure forskningen jeg startet dette innlegget med, men dette er alvorlig. Det forsvinner mye penger inn i kunnskap vi ikke trenger. Dette er penger som kunne blitt brukt på de viktige studiene. Du husker kanskje ice bucket challenge? Det var prisverdig, men det burde være unødvendig med den type innsamlingsaksjoner for å fokusere på den viktige kunnskapen.

Research – good, bad and unnecessary

%d bloggers like this: