RSS Feed

Category Archives: Personlig

Et arbeidsmarked for de utenfor mainstream

Jeg skrev Om å være annerledes, men ikke annerledes nok med tanke på Samfunnspraten. Det er ei debattgruppe jeg er medlem av på Facebook, men jeg har ikke delt så mye der siden mye av det jeg skriver ikke er direkte relevant. Dette er imidlertid super-relevant. Jeg fikk et svar, og etter at jeg hadde svart Trude Sletteland fra Impulssenteret (det høres forøvrig ut som en spennende idé), tenkte jeg litt videre over hva jeg egentlig mente med skolen. Jeg har litt erfaring som lærer, men også veldig personlig erfaringer.

Jeg møtte mange stengte dører i ungdommen. Stefaren min var veldig flink til praktisk arbeid. Han kjørte lastebil og var en slags altmuligmann både på arbeid og hjemme. Det var sikkert mye han i utgangspunkt ikke kunne, men han fant ut av det underveis uten at han hadde mye skolegang. Jeg hadde derimot en del begrensninger. Jeg sleit på skolen, men klarte å kjempe meg gjennom grunnskolen og videregående skole. Jeg jobbet sannsynligvis hardere enn noen andre på hele skolen, men ble likevel ikke mer enn en gjennomsnittlig elev. Det var likevel en stor seier for meg. Stefaren min ville at jeg skulle gå på yrkesskolen, og da jeg ikke kom noen vei etter allmennfag, prøvde jeg to år med mekaniske fag. Jeg visste egentlig at det var en dårlig idé, for jeg har aldri vært praktisk anlagt.

Det ble derfor lærerhøgskole på meg etter hvert. Det var kanskje ikke den optimale løsningen, for det viste seg at jeg trengte mer tilrettelegging og støtte enn de fleste lærere. De to første jobbene var egentlig fantastiske. Jeg jobbet på yrkesskoler og det var stort sett klasser som ingen andre ville ha. Det var ikke problem-elever, men uten tvil vanskelige elever. Jeg opplevde likevel at de hadde en del framgang i løpet av det året jeg underviste dem, men det skjedde ikke uten litt motstand. Jeg fortsatte i jobber der jeg ikke fikk noe støtte og endte etter hvert opp med å gjøre tre perioder i attføring. Jeg var i utprøving både på attføringsbedriften og i eksterne bedrifter, og tilbakemeldingen var stort sett at jeg bedrev for lite småprat eller koseprat. Den siste jobben var egentlig en jobb det var umulig å feile i, men jeg gjorde det likevel. Vi lagde skilt og det var to rom i lokalet. Det ene hadde to pc’er der vi lagde designet, mens arbeidsbordet med laseren som brente ut tekst og evt. mønster var i det andre rommet. Det ble visstnok forventet at jeg skulle koseprate om alt mulig mens jeg gikk fram og tilbake. Jeg fikk i alle fall tilbakemelding om at jeg ikke gjorde det. Prat kommer bare i veien for det jeg skal gjøre, så det er like greit å kutte det ut.

Jeg prater ikke mye. Jeg fokuserer på arbeid, og hvis jeg prater er det gjerne om andre ting enn det som gikk på TV kvelden før. Jeg vil hevde at jeg kommer innenfor begrepet annerledes. Vi er ikke den type familie som er veldig opptatt av hva andre mener, og det er derfor ikke viktig for oss at andre opplever oss som annerledes, men jeg tror ikke det er noen tvil om at vi er litt utenfor det tradisjonelle.

Når jeg tenker på mine egne erfaringer og noen av de elevene jeg jobbet med tror jeg det er viktig med alternativer. Dette er kommentaren jeg skrev på Samfunnspraten:

Løsningen er veldig enkel og samtidig veldig vanskelig å gjennomføre. En kan likevel starte med å definere hva som er innenfor det normale. Jeg er ikke sikker på om barnehage, skole (og muligens barnevermet) har en tydelig strategi eller forståelse av hva som er innenfor. Det kan lett bli sånn at en ser på det å skille seg ut som et problem i seg selv fordi en foretrekker «normale» barn.

Alt dreier seg om mål og hvis en ikke passer inn i den eksisterende rammen blir det kanskje automatisk snakk om lav måloppnåelse, men jeg vet ikke hvor mye som blir gjort for å finne styrkene til det barnet hvis det krever en del ressurser. Jeg kunne tenkt meg flere alternativer. Under dagens system må vel alle være i samme klasserom og de må gjennom den samme undervisningen og ta den samme eksamen? Hvis det er tydelig at en ikke passer inn i en vanlig akademisk ramme bør kanskje det barnet tilbringe mindre tid i klasserommet og/eller skifte aktivitet oftere? Er det forøvrig noen som vet hva som skjer med barn som får lav måloppnåelse gjennom hele grunnskolen/vgs, eller hvis skolen bestemmer at de ikke skal ha karakterer? Det er vel ikke snakk om lav måloppnåelse i næringslivet.

Jeg har både som student og lærer møtt på flere elever som av ulike årsaker ikke fant seg til rette i klasserommet. Noen hadde en diagnose, mens det for andre var litt mer uklart hva som lå bak. Skolen visste ikke hva de skulle gjøre, men jeg kjenner til noen få tilfeller der de tok eleven ut av skolen en dag i uka for å arbeide på en gård. Det høres ut som en mulig løsning for flere.

Det ser ut til å være viktig å få alle gjennom den samme utdannelsen og vi skal helst lære med de samme metodene. Det hadde ikke vært en god idé å ta ungdommer helt ut av skolen, for alle trenger en viss porsjon allmenndannelse. Det dreier seg om å kunne forsørge seg selv, men også om å bli gode samfunnsborgere. Jeg er likevel ikke overbevist om at alle skal lære like mye, og hvis en har så store utfordringer at det blir vanskelig å lære noe, er kanskje alle tjent med at disse elevene velger en alternativ vei fram til arbeid.

Det var vanlig med 45 minutters timer da jeg gikk på skolen, mens det i dag er vanlig med dobbeltimer før en får pause. Det er en utfordring, men det er lov å ta seg noen friheter som lærer. Jeg fungerte som spes.ped-lærer for en elev i to år en gang (3-4. klasse) og klassen var disiplinert nok til at vi kunne la den løpe rundt skolen en gang uten å forstyrre andre elever. Det ble dermed lettere å sette i gang med resten av økta. Jeg kunne tenkt meg at heller enn å ta elever ut av skolen, kan disse få muligheten til kortere dager og timer. De kan f.eks. ha 25 minutters undervisning.

Hvis de også får arbeidserfaring gjenom hele ungdomsskolen og videregående skole vil de ha seks års arbeidserfaring bak seg når de er ferdig med videregående. Jeg kunne også tenkt meg at uavhengige veildere e.l. vurderte hvor godt de utførte jobben. Det var i mitt tilfelle et fokus på å få meg raskt ut, og jeg var nok ikke alltid overbevist om at jeg fikk en skikkelig mulighet. Det hadde muligens sett litt annerledes ut hvis noen utenfra vurderte meg. Jeg liker tanken på amerikanske Job Corps. Det er et program for aldersgruppen 16-24 år der de kan lære seg et yrke. De får praktisk undervisning, klasseromsundervisning, samt gratis kost og losji. Sønnen til en venn jeg har i USA valgte den veien. Han sleit gjennom hele grunnskolen og videregående skole, og det var hele tida matematikk som var problemet. Han har fullført kurset hos Job Corps, men det var ingen som ville gi han en mulighet til å jobbe. Han har store lærevansker, en noe lavere IQ enn gjennomsnittet og autismeliknende symptomer. Han trenger derfor lenger tid enn andre for å lære, men har en ulastelig atferd. Han er veldig fokusert på at han ikke skal gjøre feil, og avviker derfor aldri fra «regelboka.» Han fikk likevel aldri muligheten etter Job Corps, men han har nettopp fått lærlingkontrakt hos en veldig dyktig steinmurer.

Job Corps er et alternativ for amerikanere som dropper ut av videregående eller de som vil ha en ny sjanse, selv om de fullførte de tre årene. Jeg tror det kan være bra både for de som ikke ønsker å ta høyere utdanning og de som ikke har evner til det. Jeg tror nok dagens videregående skole hovedsakelig er lagt opp for de som kan klare høgskole, men som ikke har den nødvendige motivasjonen. Job Corps løser sikkert noe av problemet i USA, men jeg kunne tenkt meg en liknende løsning for godt voksne mennesker også.

Dette er en  reklame for Job Corps. Den viser selvsagt et glansbilde. Det er noen som ikke får en jobb etter Job Corps heller, men det er også mange som får et bedre liv.

Jeg tror dette kunne vært en idé for mange elever som ikke er mainstream, enten de har en diagnose eller ikke. Det er ingenting jeg liker bedre enn å skrive, men i en litt mer perfekt verden hadde jeg nok klart å holde både på en jobb og helsa. Jeg vil påstå at jeg gjør fornuftige ting likevel, selv om det ikke er arbeid jeg kan leve av foreløpig, men jeg følte meg nok nyttigere når samfunnet mente jeg var det. Jeg tror likevel ikke jeg er helt ferdig. Jeg jobber både med helsa og med å utføre noe andre ser verdien i.

Autister blir kyborger

Nye Husbanken-finansierte leiligheter i Haugesund. De koster 2,7- 5,3 millioner kroner og er vanskelige å få for de med lav inntekt. De er altså ikke ment for de som sliter på arbeidsmarkedet

Nye Husbank-finansierte leiligheter i Haugesund koster 2,7- 5,3 millioner kroner, og er vanskelige å få for de med lav inntekt. De er altså ikke ment for de som sliter på arbeidsmarkedet.

Elon Musk har så mange roller at det er vanskelig å si med noen få ord hva han egentlig er, men han er mest kjent som direktør for bilprodusenten Tesla og for å ha grunnlagt Space Exploration Technologies (SpaceX).

Han liker også å spekulere og fable om framtida og han har derfor snakket en del om romfart og AI. Den siste uttalelsen hans faller inn under noe jeg har skrevet om i det siste, artificial intelligence (AI). Det er mye som tyder på at dette virkelig er framtida, og ikke bare en frykt noen pessimister har. McKensey & Company har studert mer enn 2000 arbeidsoperasjoner i 800 yrker og konklusjonen deres er at dagens teknologi kan automatisere 45 prosent av aktivitetene som menesker i dag blir betalt for å utføre, og at 60 prosent av alle yrker kan oppleve at minst 30 prosent av de konstituerende aktivitetene, handlinger som krever en avgjørelse fra et menneske i dag, kan bli automatisert med dagens teknologi. Les mer på mckinsey.com. Det høres ikke fullstendig dystopisk ut. Det vil ikke være et arbeidsmarked uten mennesker, men når en vet at maskiner bare vil bli mer og mer avansert, åpner dette for et veldig annerledes marked.

Elon Musk snakket nylig på World Government Summit i Dubai. Jeg har hatt sans for mye av det han har snakket om tidligere, men vet ikke om jeg er så begeistret for de siste visjonene hans. Han mener nemlig at vi må bli kyborger (krysning mellom maskin og menneske) for å holde oss relevante i ei framtid som vil være dominert av AI. Han snakker nok om en ganske fjern framtid, men det er forskere som jobber med å laste opp og sågar endre eksisterende minner. Vi kommer nok til å se avanserte proteser før vi får hjerner som kan konkurrere med maskiner, men Elon Musk har rett i at den første store utfordringen vil være kjedsomhet.

Jeg har skrevet om borgerlønn flere ganger. Jeg støttet innledningsvis ideen, men er også skeptisk fordi det kan gjøre oss mer avhengige. En kan dessuten lure på hvorfor myndighetene verden over skal betale mennesker for at de ikke skal jobbe. Musk tror borgerlønn kan være en måte å motvirke kjedsomhet på, for hva skal vi gjøre med de store sosiale utfordringer som masse-arbeidsledighet vil føre til? Det kan bli et «rat in a cage-scenario» med befolkningsvekst så lenge det er nok ressurser, men på et eller annet tidspunkt vil det bli for mange mennesker. Da vil alfahanner forsvare territoriet sitt med alle midler, mens andre vil angripe hvem som helst, hvor som helst. Det blir med andre ord fullstendig lovløse tilstander.

En rapport fra Obama-administrasjonen foreslår tre strategier. Disse virker litt vage på meg, men det dreier seg om å forberede befolkningen på en AI-framtid. Det innebærer sannsynliogvis at mange må utføre monotone jobber i samarbeid med maskiner, mens noen få får utvikle og vedlikeholde maskinene. Det er de sistnevnte som får ta utdannelse. Det er umulig å si når vi får dette skillet, og hvor store omveltningene blir, men jeg tror vi kan forvente en ny type arbeidsmarked. Det som bekymrer meg mest er muligheten for at store, internasjonale selskaper skal få for mye innflytelse, mer enn regjeringer. Jeg tror politikerne i Europa ser at det er i alles interesse at vi begrenser automatisering. Det vil likevel være en del som ser for seg at droner, og med tiden roboter på bakken, vil utføre mange politioppgaver. En kan også se for seg at undervisning, sykepleie, journalistikk, kontorarbeid blir utført av maskiner. Jeg håper maskiner blir et tilskudd som hjelper oss, men ikke mer enn det, og jeg tror det er det som kommer til å skje. Problemet er land der det er langt mindre som skiller politikk og forretning.

Det store spørsmålet er likevel hva dette vil ha å si for de som allerede har utfordringer. Jeg har tenkt en del på de valgene jeg gjorde. Jeg hadde ingen praktiske ferdigheter, noe som ble grundig bevist gjennom to ydmykende år på yrkesskolen. Jeg har vært innom mange ulike yrker i form av sommerjobber, strøjobber og kortere vikariat. Jeg fungerte ikke bra i noen av dem, og utdannet meg etter hvert som lærer. Jeg var ikke noen suksess der heller og har ofte lurt på om det hadde fungert bedre hvis jeg hadde valgt en annen vei. Jeg hadde kanskje gjort det hvis muligheten hadde åpnet seg, men det er ikke lett å komme videre i noe yrke uten ferdigheter eller hjelp til å få en fot innenfor en bedrift. Jeg hadde ingen av delene, og gjorde derfor det beste jeg kunne.

Jeg angrer imidlertid ikke på at jeg tok høgskoleutdannelse, selv om jeg ikke fikk så mye glede av den i jobbsammenheng. Det er aldri bortkastet å studere og jeg har fordeler av lærdommen når jeg leser og skriver. Jeg kunne derimot klart meg veldig fint uten de negative erfaringene i arbeidslivet. Jeg hadde ikke noen advokater og veiledere som gjorde veien lettere, men jeg håper jeg kan være det for neste generasjon. Jeg skal ikke være en curlingpappa som gåt foran og koster vekk alle hindringer. Livet skal inneholde en del utfordringer, og barna skal ikke minst lære seg til å løse utfordringer på egen hånd, men jeg skulle ønske at barn og ungdommer med en diagnose fikk mer støtte gjennom videreående skole. Det er viktig at en treffer rett på det yrkesvalget en tar, og hvis en egentlig ikke tar valget selv, men bare lar et eller annet skje, kan en fort oppleve at en aldri kommer i gang med voksenlivet.

Tung kost

Løvetannen er utrolig vakker, men bør også være en del av et sunt kosthold.

Løvetannen er anvendelig som mat og medisin. Den kan rense lever og nyrer.

Det er vanskelig å snu en negativ trend. Hvis en først har begynt å tvile må motparten jobbe litt for å gjenvinne tilliten. Jeg tror det er et problem de fleste statsforvaltninger har, og den norske er ikke noe unntak. Det gjelder alt fra barnevernet til svineinfluensa.

Statsråden i Barne,- likestillings og inkluderingsdepartementet, Solveig Horne, uttalte for kort tid siden at hun ønsket at alle barn banevernet overtar omsorgen for skal få komme tilbake til foreldrene sine. Departmentet arbeider med en ny barnevernlov, men jeg er ikke sikker på om den vil forandre på så mye hvis regjeringer og/eller ansatte i barnevernet kan ignorere den. Jeg oppfatter det nemlig sånn at den eksisterende loven er klar på at barnevernet skal arbeide for at barna skal bli boende hos foreldrene, og hvis barnevernet må overta omsorgen skal de arbeide for en gjenforening. Det innebærer at barnevernet er forpliktet til å veilede foreldrene, også etter en omsorgsovertakelse. Loven sier bl.a. i § 4-16 at «barneverntjenesten har et løpende og helhetlig ansvar for oppfølging av barnet, herunder et ansvar for å følge utviklingen til barnet og foreldrene. Barneverntjenesten skal kort tid etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølgning.»

Dette forklarer mye av sinnet mot barnevernet, for det er ingen tvil om at det er noen saker der denne intensjonen ikke blir respektert. De nye intensjonene statsråden uttrykker er med andre ord ikke nye, og en kan lure på om det er nok politisk kontroll over etaten. Da er det spesielt urovekkende at Helsetilsynet, som i alle år har vært kontrollorgan for barnevernet, skal granske barnevernet.

Jeg har skrevet flere ganger om H1N1 eller svineinfluensaen. Norske myndigheter forsvarer bruken av den, mens forskningen ikke er like overbevisende. En artikkel fra forskning.no sår tvil om hvor effektiv medisinen er. Selskapet bak Tamiflu, Roche, er forøvrig den femte største aksjeinvesteringen til Oljefondet for tiden.

Vi blir fortalt at frykten for at vi skal få i oss for store mengder tungmetaller er fullstendig grunnløs. Jeg mener det er grunn til å være skeptisk til denne holdningen fra helsemyndighetene. Amerikanske myndigheter advarer gravide kvinner mot å spise tunfisk og dyr som lever på havbunnen. Det er fordi de inneholder for mye kvikksølv, og dette kan bli overført til fosteret. Undersøkelser av gjedde og abbor i Sverige har avslørt store mengder kvikksølv der også. Det hjelper at vi forurenser mindre selv, men disse tungmetallene blir transportert over store avstander i lufta og faller ned hos oss.

Dansk Radio rapporterte for to år siden at det er «problematiske mængder af zink i over 200 000 hektar landbrugsjord. Leger og resistensforskere er sterkt bekymret.» Problemet er gjødsel fra griser. Grisunger blitt tatt fra purka når de er fire uker gamle, og det gir dem diaré. Bøndene tilsetter store mengder zink i foret for å motvirke dette, og dette havner etter hvert i maten vår også.

Hvis en søker på kvikksølv på mattilsynet.no finner en mange advarsler. De skriver i en artikkel at de fant svært høye verdier av kvikksølv i 8 av 31 kremer og såper som brukes til bleking av hud og mot kviser og urenheter i huden. En annen artikkel slår fast at visse typer ferskvannsfisk inneholder helseskadelige mengder kvikksølv. Det skal være trygt nok å spise norsk torsk, og da Nasjonalt institutt for ernærings og sjømatforskning analyserte torsk fra 15 fjorder var det bare Kragerø som hadde fisk med over 0,20 mg kvikksølv per kg. Det er den grensa Mattilsynet har satt for gravide kvinner.

Det offisielle rådet er at vi kan få i oss ubegrensede mengder aluminium, men det er studier som viser at hvis en har problemer med nyrene kan dette lagres i hjernen. Det blir også sagt at tungemetaller generelt er uproblematisk i norsk matproduksjon. Jeg sitter med en følelse av at mange eksperter snakker om akutt forgifting, mens det kanskje er mer problematisk at kroppen bygger opp et lager av tungmetaller over lang tid. Jeg føler meg ikke trygg på at noen med sikkerhet kan si at små doser over lang er ufarlig. Vi får tross alt i oss denne giften fra mange ulike kilder, og alt dette i kombinasjon kan bli for mye.

Vi vet at tungmetaller har alvorlige konselvenser som svekket konsentrasjon og nyrefunksjon, men denne studien har vurdert tungmetallers rolle i psykiatrien. Den gir ikke et definitivt svar, men konkluderer med at det sannsynligvis har betydning. Forskeren bak artikkelen, Orish Ebere Orisakwe, har gått gjennom 60 artikler som tar for seg tungmetallers betydning for psykiatriske diagnoser, og han mente at en burde vurdere om bly og kadmium skal inkluderes som en biomarkør når en utreder pasienter for en psykiatrisk diagnose.

Jeg mener ikke at vi skal være fanatisk opptatt av at det er gift i bortimot alt vi får i oss, men jeg tror dette er et poeng hvis en allerede har kognitive utfordringer. Når en spiser sunt, og utnytter de rette plantene, blir faktisk maten medisiner også.

 

Vag boligpolitikk

huset mitt i Vindafjord

Jeg måtte selge dette huset i Vindafjord med tap da jeg flyttet til Telemark. En kjøper ville by det samme jeg betalte, men han fikk avslag i Husbanken.

Jeg blir veldig provosert når jeg hører politikere, spesielt profilerte rikspolitikere, snakke om hvor bekymret de er for utviklingen av sosiale forskjeller og klasseskille. Vi ser disse forskjellene spesielt godt når det gjelder bolig.

Husbanken er ikke en privat bank som jager størst mulig overskudd og de burde ikke hjelpe eiendomsutviklere heller. De viser til hovedmålene fra Kommunal og moderniseringsdepartementets på hjemmesidene sine. Hovedmål 2 sier at vanskeligstilte på boligmarkedet skal kunne skaffe seg og beholde en egnet bolig. De sier videre at barnefamilier og unge vanskeligstilte er prioriterte målgrupper. Les mer om det på husbanken.no.

Vanskeligstilte har ikke mulighet til å kjøpe bolig fordi de ikke får lån i private banker, og det har mye å gjøre med at en må skaffe 20 prosent av kjøpesummen på egen hånd. Husbanken har også noen begrensninger, for de vil ikke gi lån hvis det er en risiko for at en blir tvunget til å selge med tap eller at en ikke kan selge fordi en da vil tape for mye. Da blir en låst i en umulig situasjon. Dette er likevel uvanlig hvis jeg skal tro på Husbanken, for de sier selv at hvis du har for lav inntekt til å betjene lånet, kan du kombinere det med tilskudd og/eller bostøtte.

Det kan være  noen som er uenige i at familier med lav inntekt skal få en hjelp de ikke fikk selv, men det er ikke snakk om å gi folk et hus i gave. De må betale for det, men noen trenger hjelp. Dette er dessuten offisiell politikk. og begrunnelsen er enkel. Vi har et skattesystem som favoriserer boligeiene mer enn leietakere, og det skal derfor være et mål med en bolig til alle.

Jeg bor like ved et nytt boligprosjekt der A. Utvik bygger leiligheter som er 80 prosent Husbankfinansierte, men jeg sliter med å forstå hvorfor de gir billige lån på leiligheter til over 5 millioner, for da snakker vi neppe om vansleligstilte mennesker. A. Utvik tilbyr også eie leie, og det høres i utgangspunktet ut som en fordel. Det betyr at en kan leie i opptil fem år og deler av denne leia utgjør deretter egenkapitalen på 15 prosent. Utbyggeren har to priseksempler der en må betale 7 500 kroner per måned for en leilighet som koster 1 770 000 kroner og 12 000 kroner for en leilighet til 2 500 000 kroner. Det er noen betingelser knyttet til avtalen. En må kjøpe den samme leiligheten og kan altså ikke flytte pengene til et annet prosjekt. En må også ha god betalingsevne, noe som sannsynligvis innebærer at en ikke kan regne med bostøtte, og leiligheten må ha en positiv markedsutvikling på to prosent. Jeg tror det siste betyr at en bolig som blir holdt vedlike forventes å stige i verdi. En må altså kunne vedlikeholde eiendommen.

boligblokk

En leilighet kostet sannsynligvis 25 000-30 000 kroner da vi flyttet inn i 1972. I dag kostet den samme leiligheten 1,3 mill + 3000 kr. pr mnd i felleskostnader

Jeg søkte om startlån for første gang i 2010 og har siden den tid betalt 570 000 kroner i husleie. Jeg har fått to nye avslag siden den tid, og en kan lure på hvordan det er mulig å få avslag både der og i private banker, samtidig som jeg har vist en en stabil evne til å betale en ganske høy husleie. Rapporten Leie-før-eie – En modell for å øke eierpotensialet blant lavinntektsgrupper fra 2014 tyder på at myndighetene tenker litt annerledes om dette enn tidligere. Det gjenstår å se hvor motiverte politikerne er, men det spiller ingen rolle hva Husbanken anbefaler hvis politikerne ikke er villige til å bruke den verktøykassen de har til rådighet. Det er litt bittert å tenke på at jeg har bidratt til at store utleiere kan leve godt som eiere, mens jeg betaler en sum som med dagens rente i private banker tilsvarer et lån på 1,5 millioner kroner.

Politikerne må vise at de virkelig ønsker å hjelpe de som trenger det mest, og ikke fiansiere leiligheter på 3-5 millioner kroner. En kan lure på hvem det er myndighetene vil hjelpe, for Husbanken gir bare lån til en ny bolig, toppfiansiering hvis en får resten i en privat bank, eller en bolig en allerede eier. Det utelukker mange rimeligere alternativer, men holder mange eiendomsutviklere i arbeid.

Trump avslører mobbere

Skriblerier i en undergang oppsummerer den reaksjonen jeg har på omtaklen av Donakd Trump. Teksten siert nok er nok.

Skriblerier i en undergang oppsummerer omtalen av Donald Trump.

Jeg er medlem av et par amerikanske NLD-grupper på facebook, men har etter hvert blitt et sovende medlem. Det virker som at jeg er for uavhengig til å finne noe relevant der. Jeg vet ikke hva som var bakgrunnen, men en av administratorene skrev nylig at hun hadde slettet alle politiske innlegg. Det er både forståelig og rart samtidig. Jeg kan forstå det i disse tider da mange blir i overkant emosjonelle når de diskuterer Donald Trump, men rettigheter for NLDere er i aller høyeste grad et viktig tema, selv om det er politisk. Jeg synes derfor ikke det er bortkastet å snakke om politikk.

Internasjonal politikk er for tiden som å observere barn som leker i en sandkasse. Jeg mener å huske fra min egen barndom at fedre ble brukt som en trussel: Faren min kan banke opp faren din eller faren min er politi og kan arrestere faren din! Samme hva en mener om Donald Trump virker det som at dette er regelrett mobbing. Trump er veldig emosjonell og impulsiv, men jeg får assosiasjoner til sandkassen når jeg hører på noen av reaksjonene andre har på den amerikanske presidenten. Det er mye en kan si om Trump og jeg er ikke uenig i at han er barnslig og narssistisk, men jeg vet ikke om han har en større karakterbrist enn f.eks. Bush og Clinton-familien. Kampanjen mot Trump startet lenge før han ble president, og hver gang noen gjør narr av den nye amerikanske presidenten, blir de hyllet både på sosiale medier og i maninstream media. Det har blitt en atferd som viser at vi er tolerante, at vi er bedre enn Trump. Jeg lurer likevel på hvor grensen går mellom objektiv debatt, rettferdig kritkk og mobbing.

Arbeidstilsynet bruker begrepet trakassering og de har denne definisjonen:

«Det er trakassering når en eller flere personer gjentatte ganger over tid blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer. Dette kan for eksempel være uønsket seksuell oppmerksomhet, plaging, utfrysing, fratakelse av arbeidsoppgaver, eller sårende fleiping og erting.»

Dette er nesten identisk med Olweus’ definisjon, bortsett fra at han bruker ordene mobbet/plaget. Politikerne må finne seg i mye, og hvis en er leder for det som enn så lenge er det viktigste landet i den vestlige verden, må en regne med at mange mennesker er dypt uenige. Donald Trump er en mobber selv, men jeg kan ikke se at det gir oss rett til å gjøre det samme. Det er noe veldig uhyggelig med mange av uttalelsene og avgjørelsene til Trump så langt, men det gjenstår å se hva han gjør og hvor villige Kongressen er til å begrense presidentens makt. Det burde engasjere folk mer hva den forrige presidenten gjorde og ikke gjorde. Barack Obama holdt mange engasjerende taler uten å love noe, og det var kanskje ikke overraskende at han ikke gjorde noe heller. Den ekstreme forskjellen mellom rike og fattige økte i USA under Obama, og ifølge Immanuel Saez, en økonom ved Berkely University, grafset den rikeste en prosenten av befolkningen til seg 93 prosent av hele landets vekst i 2010. Det var dermed ingen med normal inntekt som fikk noe glede av den oppgangen som kom.

Poenget mitt i dette innlegget er ikke politikk og jeg skal derfor ikke gå inn på alle de andre grunnene til at verden ikke har blitt noe tryggere som et direkte resultat av den politikken som de viktigste NATO og EU-landene har ført de siste par tiårene. Dette er langt på siden av det denne bloggen handler om, men det er likevel litt relevant. Tenk deg at media hadde oppfordret opinionen til å behandle ordførere, stortingspolitikere, lærere, meningsbærere og andre på samme måte som de behandler Trump. Det er lenge siden det dreide seg om saklighet. Jeg tror de fleste er enige i at de ikke hadde sett på dette som akseptabelt hvis de var offeret. Jeg tror det er noe å lære av dette på et personlig plan også.

En annen tilnærming til framtida: Å tenke utenfor boksen

Det tok ikke så lang tid etter at jeg skrev Norsk borgerlønn og Eliten snakker om borgerlønn før jeg spurte meg selv om det egentlig var så lurt å støtte den tanken. Det høres fantastisk ut i utgangspunktet, men hvor realistisk er det?

Det er mye som spiller inn her. Jeg skrev om bolig på den andre bloggen min nylig i Bo i en container, og var inne på at vi kan få et alvorlig problem med fattigdom i Norge. Jonas Gahr Støre uttalte til Fri Fagbevegelse at han fryktet for at vi fikk en underklasse i Norge. Det er i så fall i tråd med den utviklingen de har hatt i andre land. Det er flere i Tyskland som må ha hjelp i form av sosialstønad og matkasser selv om de arbeider, og gruppen «working poor» er økende i Storbritannia. Det er mennesker som havner under fattigdomsgrensa, og noen har heller ikke råd til et sted å bo, selv om de arbeider. Vi har alltid blitt fortalt at arbeid er veien ut av fattigdom og at arbeid garanterer et stabilt liv, men det er stadig flere i andre land som opplever at det ikke stemmer. Det er ikke utenkelig at Norge følger etter siden vi er en del av det globale markedet.

Jeg prøvde å peke på dette i en rekke innlegg da de syriske flyktningene begynte å komme hit. Jeg er for innvandring, både fordi vi trenger innvandring og fordi det er det rette å gjøre, men det var en nesten euforisk stemning fordi mange feilaktig trodde at det var høyt utdannete mennesker som kom hit. Jeg tror det er nødvendig med et rett forhold mellom nordmenn som faller utenfor, generell innvandring og arbeidsinnvandring. Det hjelper ingen om vi er veldig åpne for andre kulturer hvis vi ikke kan tilby hjelp, både til innvandrerne og til de av oss andre som allerede trenger det. Det er situasjonen i den økonomisk vanskeligste perioden som avgjør hvor mange vi kan hjelpe.

Bolig er en viktig del av et uavhengig liv. Her er noen eksempler fra USA:

Jeg liker uavhengighet. Jeg liker ikke et samfunn der alle legger seg opp i hva jeg gjør, og det er en tendens til det i Norge. Det er ikke nok å gjøre det andre forventer av oss, men vi må gjøre det på den måten andre forventer også. Myndighetene har også forventninger til oss. Det er sterke forventninger til at vi skal godta politikernes avgjørelser, og makthaverne har en tendens til å ta beslutninger basert på hva de leser i avisene og på svak forskning. Tenk deg at du vil protestere mot noe, og da mener jeg ikke én isolert markering, men en bevisst, langsiktig strategi som en aktivist. Det er f.eks. få som er villige til å innrømme at medisiner for bl.a. ADHD og enkelte vaksiner kan være risikable ned tanke på spesifikke underliggende tilstander. Det kan dermed være risikabelt å kjøre på med medisiner før en har gjennomført en skikkelig utredning, men hvis en blir overkjørt i denne vurderingen, kan det føles veldig ubehagelig å være avhengig av borgerlønn. Myndighetene kan da kople inn barnevernet og/eller true med å trekke en stønad tilbake. Det virker ikke sannsynlig i dag, men en vet ikke hva som skjer i framtida. Legemiddelselskapene Roche Holding og Novartis er forøvrig på lista over de seks største investeringene til Oljefondet i øyeblikket.

Dette virker kanskje litt konspirasjonsteori-aktig. Jeg ser ikke på dette som et problem i dag, men det kan bli problematisk hvis myndighetene skal ha for stor innflytelse over livene våre. Da kan det i tillegg bl.i et demokratisk problem. Dette er en realitet i andre land der det er veldig tette bånd mellom næringslivet og regjeringen, noe mange mener var situasjonen under President Obama i USA fordi han hadde tette bånd til bankene. Den utviklingen kommer kanskje til Norge også.

Isaac Asimov beskrev en ganske dystopisk verden i science fiction romanen The Caves of Steel i 1954. Handlingen foregår 3000 år inn i framtida og Jorda er overbefolket. Menneskene har blitt tvunget til å bo under metallkupler i byer med opp til flere titalls millioner mennesker i hver. De overlever på kunstig framstilt mat (gjær) og oksygen, men har nådd grensen for hvor mye energi de kan produsere. Rom var en luksus de færreste hadde og størrelsen på  leiligheten reflekterte hvor viktig en var i samfunnet. Dette var med andre ord et samfunn med en ekstrem kontroll, og dette ble kontrastert med såkalte «spacers». De var mennesker som hadde kolonisert 50 andre planeter. De levde i et like rart samfunn der roboter gjorde alt arbeidet, og bare tanken på å ha fysisk kontakt med andre mennesker var motbydelig. Disse planetene var nemlig kraftig underbefolket og det var derfor veldig mye rom å boltre seg på. Begge samfunnene styrte mot kollaps og løsningen ble etter hvert en ny planet der jordboerne ga opp den kraftige skepsisen sin til kunstig intelligens.

Hvis en vil forandre på noe i livet sitt, og slå inn på en slags aktivistisk linje, er det ikke dumt å starte med uavhengighet. Jeg liker på den ene siden muligheten til en garantert inntekt som ikke blir påvirket av manglende suksess på arbeidsmarkedet, samtidig som at den fremdeles oppmuntrer til arbeid, men jeg misliker også det sterke båndet til representanter som har makt til å ødelegge livene våre. Jeg er derfor ikke overbevist om at borgerlønn er framtida.

Hvis du er interessert i å kikke litt på mikrohus er Tiny House Design et godt sted å begynne. Hvis vi kan venne oss til tanken på å leve litt annerledes, litt utenfior boksen, kan små hus bli en «game changer.» Occupy Madison er mer aktivistpreget.

Skrivebordet: Stua

stua er et bra sted å skrive.

stua er et bra sted å skrive.

Jeg kan vel ikke hevde å leve i overdådighet hvis rom er luksus. Lite rom er likevel på en måte den nye overfloden. Det var i tidligere tider viktig å vise at en hadde mye rom, ikke fordi en skulle bruke det, men for å vise at en hadde råd til noe unødvendig. Vi bygger stadig mindre leiligheter til en stadig høyere pris. Vi viser på en måte at vi har råd til å bruke mye penger på noe som ikke nødvendigvis er mer praktisk enn det vi hadde før. Vi er en familie på tre som bor i en liten kjellerleilighet, og det er derfor en utfordring å finne roen.

Dattera mi er en energibunt av en tornado, og jeg lar henne få utfolde seg mens hun er hjemme. Det er dermed viktig med en viss disiplin når jeg skriver, og jeg bruker tida godt mens hun er på skolen. Jeg har skrevet om kjøkkenet tidligere, men stua er veldig behagelig på denne tida av året. Favorittiden min er morgenen etter at jenta har gått til skolen. Vi bor i et område med tett bebyggelse, men det er ikke så mye kunstig lys i den gata jeg bor i. Mørke og stillhet kan oppfattes som skremmende, Det er noe av problemet med verden i dag at mange opplever et slags spirituelt mørke og undertrykkelse, mens vi som er vitnene forholder oss tause. Da er stillhet veldig forstyrrende.

Morgenen er en magisk tid med fine farger.

Lyset forvandler det svarte til blått.

Det er imidlertid behagelig å sitte i ei lun, mørk stue. Jeg liker denne tida av året. Jeg sitter i den mørke stua og får gradvis mer dagslys gjennom vinduet. Himmelen kan dessuten ha noen fantastiske farger. Den er aldri fargeløs, for det svarte er ikke bare svart. Det blir lettere å se stjernene, og noen få planeter, når det er mørkt. Månen reflekterer ikke nok sollys og himmelen ser derfor svart ut, selv om den i realiteten er blå, men himmelen blir gradvis mer blå etter som sola kommer høyere på himmelen. Himmelen er aldri kjedelig.

Det er lett å bli tapt i det store, fantastiske rommet. Tankene mine har en tendens til å vandre mye, og jeg tilbringer mye tid blant stjernene, men virkeligheten drar meg tilbake. Jeg får nok ro i stua på dagtid, men det skjer samtidig ting som gjør meg oppmerksom på omgivelsene. Det er en del bygging i dette området, og jeg kan derfor høre lyder, men de er langt nok vekke til at det ikke fortyrrer meg. Det har blitt mye mer lys i løpet av januar, men jeg liker det lyset gjør med kontoret mitt.

Jeg utvikler tankene når jeg skriver. Det er verktøyet jeg bruker for å forstå mine egne tanker, og det som skjer i verden rundt meg. Jeg kommer derfor alltid til å skrive, og når jeg ikke gjør det, bruker jeg disse morgenene til å tenke på hva jeg skal skrive om.

Lesemotivasjon

Jeg har startet de to siste årene med en leseutfordring, noe som var en stor suksess. Jeg gjorde det parallelt med folkebibliotekets konkurranse for skoleever der 3-7. klassinger ble utfordret til å lese 30 bøker i peioden 15.01-15.05. Jeg tror ikke jeg klarte målet, men vil likevel hevde at det var en suksess.

Jeg leste 45 bøker til sammen i de to utfordringene, men fortsatte å lese uten å telle antall bøker. Det høres kanskje ikke ut som at jeg liker lesing når jeg må tvinge meg til å gjøre det, men det er en større fornøyelse enn en kan få inntrykk av. Jeg vet ikke hvorfor, men lesing har alltid vært krevende. Det tar lang tid, og jeg må jobbe litt med å forstå det jeg leser. Jeg har også i perioder store problemer med å fokusere, og jeg klarer rett og slett ikke opprettholde aktiviteten. Jeg løser det delvis ved å lese 4-5 bøker samtidig, for jeg kan holde det gående litt lenger hvis jeg skifter bok. Dette er en utfordring jeg har hatt helt siden barndommen, noe som naturligvis gjorde skolegangen problematisk. Jeg er ikke opptatt av å ha flest mulig diagnoser, men det hadde kanskje hjulpet hvis jeg hadde fått litt støtte for dette i skolen. Det er ikke verre enn at jeg har levd med disse vanskene som voksen, men det hender jeg ønsker jeg var like effektive som andre. Jeg leser seint, og siden jeg må lese en tekst mange ganger for å huske den, har jeg ikke hatt en veldig stor kapasitet.

bilde av boka The Forever War

Dette blir den neste boka jeg skal lese. Det er science fiction basert på forfatterens deltakelse i Vietnamkrigen. Jeg gleder meg!

Jeg kuttet ut utfordringen dette vårsemesteret fordi jeg bruker det meste av tiden på å skrive, men jeg leser likevel. Jeg leser for tiden mest for forlystelse og har den første boka i The Halfblood Chronicles av Andre Norton og Mercedes Lackey på nattbordet. Etter å ha lest mye fagstoff er det greit med lett underholdning i en periode, men dette er likevel noe jeg må rydde plass til. Det er mange som konkurrerer om oppmerksomheten vår: TV, DAB-radio, sosiale medier, spillkonsoller etc. Det er ikke lett å legge dette fra seg, for det er så behagelig å bli sittende foran TV’n eller PC/nettbrett/mobil selv om en egentlig ikke følger med. Jeg må derfor bestemme meg for å slå av, og setter meg gjerne på kjøkkenet eller legger meg tidlig for å motstå fristelsen det er å ta en eller annen skjerm med meg.

Jeg kommer kanskje til å skrive litt om lesing for å fremme språkutvikling hos barn med NLD/ASD. Jeg vet ikke så mye om det, men skal gjøre litt research. Er det noen som har erfaring med dette?

Jeg hørte forøvrig på en radiokanal tidligere denne uka at ungdommen ser mindre på TV. Det betyr naturligvis ikke at de bruker færre timer foran en skjerm. Hva var forresten den siste boka du leste/lyttet til?

Jeg vil ikke være hyggelig!

Det er tid for nyttårsforsetter, noe jeg var litt inne på i #jegersvak. De mest klassiske har vel med kosthold, tobakk, alkohol og trening å gjøre. Det er tre ord jeg tenker på i kveld: Snill, hyggelig og mot. Barn har en spesiell evne til å sjarmere. Jeg har ei datter som nyter det privilegiet for tiden, men det vil ikke vare. Det er lett å tenke at samfunnet er mer inkluderende enn det i virkeligheten er, fordi det er sånn en opplever det som barn. En får mye gratis fordi nesten alt er en gjør er søtt. Det er mye som blir vanskeligere etter som en blir eldre.

Ordet snill har stort sett en positiv betydning, selv om det kan brukes som et synonym for føyelig eller lydig. Da er det snakk om å lojalt følge de forventningene andre har til oss, uten å ta hensyn til konsekvensene. Snill er likevel for det meste et positivt ord, for det kan også bety kjærlig, gavmild eller vennlig. Jeg forstår det som en handling som krever noe av meg. Det er ikke nok å tenke gode tanker; en må gjøre gode gjerninger også. Jeg må derfor vurdere situasjonen og bestemme meg for å være sjenerøs, mens hyggelig derimot like gjerne kan være falsk.

Vi bruker gjerne ordet i forbindelse med å skape hygge rundt oss. Mange får sikkert assosiasjoner til taco/pizza og film på en fredagskveld. Det dreier seg om å skape noen av de luneste minnene vi har. Hyggelig kan likevel være noe falskt. En hyggelig kommentar trenger ikke være sannheten, og selv om løgn noen ganger kan være å foretrekke framfor sannheten, er det viktig å gjenkjenne manipulasjon. Theory of mind eller mentalisering er av ett av de vanskeligste aspektene ved kommunikasjon. Det handler om å forstå andres tanker, holdninger og følelser uten at de har delt dette direkte. Tenk deg at du har fått en ny venn som bor i et ganske uvanlig og/eller rotete hus. Hvis denne vennen stolt spør deg om hva du mener om huset, og du hater det, trenger du ikke være helt ærlig.

Denne plakaten fra Valen Festivalen bør inspirere flere til å forlate flokken.

Denne plakaten fra Valen Festivalen bør inspirere flere til å forlate flokken.

Det tredje relevante ordet, mot, er nært knyttet til snillhet. Det krever mot å ta spranget fra ungdom til voksen. Vi har en periode der det blir akseptert at vi er litt skjøre, eller har angst og/eller depresjon. Det kan være mange grunner til at vi reagerer med sinne, gråt, latter etc. når det ikke er en passende respons. Poenget er at få mennesker ser på dette som søtt når det kommer fra voksne, og det spiller ingen rolle hvilket kjønn vi snakker om. Dette er en av grunnene til at jeg ikke er veldig glad i tanken om nevrodiversitet. Jeg skulle ønske at verden hadde et så positivt syn på barn og ungdom som vokser opp med autisme eller NLD i dag, men ingen kan forvente at samfunnet skal tilpasse seg deres atferd. Det krever mot å forandre atferd, og ikke minst peke på at andre bør gjøre det. Vi trenger også mot for å være snille, for det er nok noe mange ser på som en svakhet i dagens samfunn.

Jeg håper jeg kan være en far som lærer noe av dette videre til neste generasjon. Jeg er dessverre ofte feig, men hvis jeg skal prøve å forandre på noe i 2017 må det være å bli modigere og bli mer snill enn hyggelig, altså vise mer handling enn å tenke at det er tanken som gjelder. Det er nemlig det jeg vil at dattera mi skal være. Jeg er forøvrig ikke enig i at vi alltid skal være snille når det er forventet. Det er f.eks. en sterk forventning om at et mobbeoffer skal tilgi mobberne. Det er ofte en del av skolens forventninger når de ordner opp, men det er noen forhold som ikke bør gjenopprettes, og derfor kan en ikke automatisk regne med en forsoning.

Jeg ønsker alle et godt år der motet og de snille handlingene vinner.

#jegersvak

såpeboble. Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men symboliserer også ting som flyktighet, det sårbare, håp, drømmer, en svunnen tid eller et sjeldent magisk øyeblikk. Avhengig av hvordan en velger å se verden er de også svake, samtidig som de gir oss nye muligheter.

Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men symboliserer også ting som flyktighet, det sårbare, håp, drømmer, en svunnen tid eller et sjeldent magisk øyeblikk. Avhengig av hvordan en velger å se verden er de også svake, samtidig som de gir oss nye muligheter.

Temaer som ensomhet, angst og depresjon hører hjemme på en blogg om autismespekteret (ASD) og nonverbale lærevansker (NLD). Dette er tabuer, og de fleste vil distansere seg fra belastede uttrykk som sykdom, vansker og problemer. Noen har prøvd å lansere ordet tilstand som et alternativ innen ASD, men jeg er ikke sikker på om det gjør så mye fra eller til, for en antyder likevel at mennesker har ulike tilstander, og at noen av dem er mer attraktive enn andre. Jeg vet ikke om noen som omtaler en normalfungering som en tilstand, selv om de sikkert kunne brukt begrepet normaltilstand. Den canadiske stiftelsen #sicknotweak ble startet etter at denne hashtaggen ble populær på Twitter. Det dreier seg om å fjerne det negative fokuset på psykisk sykdom ved å skille det fra den populære merkelappen svakhet. Man kom nærmest ut av skapet som psykisk syk, liknende kampen for rettigheter blant homofile.

VG hadde en artikkel lille julaften der de ba leserne dele sine historier under hashtaggen #hverdagsensom. De stilte bl.a. følgende spørsmål: I hvilke sammenhenger kjenner du på det å være litt alene? Det kan umiddelbart høres ut som det ikke er så alvorlig å være litt ensom, men 16 år gamle Andrine forklarte hvordan det var å ha bekjentskaper, men likevel være ensom.  Hun snakker med medelever, hovedsakelig om skolerelaterte ting, men når ingen bryr seg om hvordan hun har det, føler hun naturlig nok at livet kunne vært mer. Du kan derfor snakke med en person hver dag i årtier uten at du vet noen ting som helst om denne personen, og hvis vi legger denne definisjonen til grunn er faktisk ensomhet et veldig stort problem. Jeg mener likevel ikke det er naturlig med nærhet hver eneste dag.

Jeg tror mange vurderer andre mennesker, også i venneflokken, og stempler dem som svake fordi de har utfordringer de ikke har selv. Jeg er ikke sikker på om det hjelper å holde sykdom og svakhet atskilt. Hvis en har bipolar lidelse eller schizofreni vil en bli gradvis verre, og det finnes ingen kur. Det er med andre ikke snakk om svakhet og det spiller ingen rolle hvor mye en ønsker å bli frisk. Det er langt fra alltid svakhet som hindrer mennesker i å holde nyttårsforsettene sine heller. Det kan f.eks. være hormonelle forstyrrelser som ligger bak vektproblemer, og det er mange årsaker til at stadig flere får autisme, men svakhet er ikke en av dem. Jeg vil derimot hevde at det ofte er svakhet som hindrer kritikerne av kronisk syke, overvektige og de med en annerledes sosial/kognitiv/emosjonell fungering i å leve det livet de ønsker. Hvis målet er å skape en felles plattform der alle kan møtes, gir det faktis ikke mye mening å snakke nedsettende om svakhet. Vi er alle svake fordi vi er mennesker.

Dette er imidlertid ikke en enten eller-situasjon. En kan være sterk og svak samtidig. Ja, jeg har NLD, men jeg er sterk. Jeg er sterk fordi jeg lever bra og klarer å gjøre vanskelige ting. Det betyr ikke at jeg ikke har følt meg svak, og at jeg ikke fremdeles gjør det, men det er kanskje det som gir meg styrke også. Jeg mener ikke å skryte av svakhet, for livet hadde sannsynligvis blitt lettere uten, men det er likevel viktig å få fram at svakhet ikke er en abnormal tilstand. Det er den mest typiske tilstanden for mennesker. Det er ikke min feil at jeg har NLD, men jeg kan velge hvordan jeg skal svare på denne utfordringen. Jeg tror derfor jeg har vist styrke, samtidig som ingen av oss kan miste svakheten, eller det menneskelige. Den virkelige hashtaggen er derfor #jegersvak, for det er en alle kan bruke.

Nyttårsforsettet burde kanskje ikke være så konkret som at en skal slutte å røyke og drikke, eller starte å jogge. Det burde kanskje heller være å akseptere svakheten, men bruke den til noe positivt. «Jeg er svak, men sterk» er kanskje ikke et dårlig utgangspunkt for 2017. Jeg har derfor tro på at jeg får et bra år.

%d bloggers like this: