RSS Feed

Category Archives: Oppvekst

Voksenlivet-et pågående arbeid

en kopp kaffe. Jeg liker kaffe. Gjør det meg til en ekte voksen?

Jeg liker kaffe. Gjør det meg til en ekte voksen?

Jeg kan tenke meg at en språklig purist har litt av hvert å si om substantiv brukt som verb, også kalt verbing på engelsk. En av de relativt nye formene er adulting. Det betyr at en utfører de pliktene og det ansvaret vi forventer av voksne. Jeg skrev nylig innleggene The Game of Life og Kan du spillet? der jeg var inne på at de som kan spillet best gjør det best i livet. Det er derfor viktig å være mest mulig klar når spillet starter, og det starter for alvor først når en blir voksen. Det som skjer før det er hovedsakelig trening.

Hva betyr det å væŕe voksen? Må en jobbe 42,5 timer per uke for å være voksen eller kjøpe en bolig? Det er tre sentrale milepæler de fleste forventer å oppnå som voksne, men det blir stadig vanskeligere å klare alle. Vi har forventninger om utdannelse og jobb, og hvis vi ikke klarer det, er samfunnet raskt der for å fortelle oss at vi har feilet. Det er nemlig et minimum av det andre forventer av oss. De fleste ønsker seg også en bolig. Det handler ikke bare om ønsket om å eie noe, men om å etterlate verdier til den neste generasjonen, og bolig er en god investering. Vi kan ikke forvente ekteskap/samboerskap, men det er likefullt en viktig milepæl for mange. Det er ikke det samme med økonomisk og sosial suksess hvis en ikke har en familie en kan dele alt dette med. En familie gjør dessuten livet lettere når en opplever tunge dager.

Det handler ikke alltid om deg
Det er mye vi må lære. Det beste hadde vært å lære på veien mot voksenlivet, men livet er et så komplisert spill at det tar tid. Vi lærer derfor mange av spillereglene, og hvordan vi skal spille, seinere i livet. Mennesker er på en måte stjerner i sitt eget reality show. Det meste handler om dem. Det er i alle fall lett å tro det, for vi er skapt til å være ganske egosentriske, men faktum er at mennesker er veldig opp og ned humørmessig. Det kan derfor hende at vi føler oss ignorert eller sågar at noen angriper oss, uten at dette er bevisst. Det er mulig det var rettet mot deg, men du må være klar over at det ikke nødvendigvis handler om deg. Det hender f.eks. at jeg er skikkelig sur, og hvis noen sier god morgen er jeg fristet til å snerre «hva er det som er så bra med den?» Hvis jeg gjør det må en være klar over at det egenlig ikke er rettet mot den personen.

Skuffelser og motgang
Dette er en del av livet. Det hadde vært lettere hvis det ikke fantes, men det er nå engang en del av livet for de aller fleste av oss. Jeg fikk et veldig brutalt møte med arbeidslivet etter studiene på lærerhøgskolen. Det var en rektor som ikke likte meg, og jeg mistet mange jobber p.g.a. de ondskapsfulle tingene han sa til andre arbeidsgivere. Det var hovedgrunnen til at jeg gikk arbeidsledig i en tre års periode etter at jeg hadde jobbet to år i fylkeskommunen.

Jeg søkte nok ikke i alle landets kommuner, men alle fylkene og veldig mange grunnskoler fikk en søknad fra meg. Det førte til en god del intervju, mange av dem over telefon/Skype p.g.a. den store avstanden. Jeg fikk en del foreløpige løfter, men etter at de hadde snakket med den nevnte referansen, ble tilbudet trukket tilbake. Jeg har også opplevd at tilbud om hjelp har blitt trukket tilbake, uteblitt eller aldri blitt gitt der det burde ha blitt det. Jeg har fått mye kjeft fordi jeg har utført arbeid jeg egentlig ikke hadde forutsetninger for å gjøre, og har derfor gjort ting feil. Det er heller ikke mye toleranse for en som gjør jobben bra nok, men som jobber litt seint.

Det føles ofte urettferdig, men det er ikke så mye jeg kan gjøre med dette. Jeg prøver å gjøre det bedre neste gang, og det var også grunnen til at jeg ble lærer. Jeg fungerte ikke i ulike typer fabrikkarbeid, og var på let etter noe jeg kunne klare. Jeg ville ikke at nederlag skulle bli så vanlig at det ble meg. Jeg ville ikke at det skulle være identiteten min. Jeg har prøvd å tenke at nederlag er bare noe som skjer, og at en må se fram mot neste mulighet.

Fleksibilitet
«Vær deg selv» er noe en ofte hører som et banalt utsagn uten mening, på linje med «jeg liker å arbeide med mennesker» eller «jeg liker mennesker med glimt i øyet.» Det jeg mener med å være seg selv er at en ikke lar seg presse til å gjøre ting en ikke liker. Det er ikke bra å være veldig rigid heller, uten evne til fleksibilitet, men en må ha evnen til å gjøre begge deler. Jeg var typen som gikk under radaren. Jeg holdt meg i bakgrunnen, men hvis jeg hadde vært mer komfortabel med å stikke meg fram, hadde jeg f.eks. gitt tydelig uttrykk for den fascinasjonen jeg hadde for goth i ungdommen (jeg var bl.a inspirert av filmer/bøker som Dracula, Frankenstein, Sleepy Hollow og rockebandet The Cure). Jeg skulle gjerne hatt litt mer av en «jeg har rett til å være den jeg er-holdning.» En må også ha mot til å forsvare meningene sine, og dermed bare si det en er villig til å stå for.

Dette er noen av ferdighetene er kan ha bruk for i livet. Dette er ting en ikke nødvendigvis lærer på skolen, men det er likevel viktige ferdigheter i spillet, og jeg mener følgelig de hører med når vi snakker om hva som kan hjelpe barn og voksne med diagnoser til å fungere bedre. Det er mange andre. Hvilke vil du fremheve?

Reklamer

Kvinner er sterkere med klærne på

Litterære helter kan være viktige for barn. A Wrinkle in Time fra 1962 har vært forbudt i USA, sannsynligvis fordi den har en sterk kvinnelig helt og referanser til kristendommen. Dette er de farlige tankene som kan utvikle selvstendige mennesker.

Litterære helter kan være viktige for barn. A Wrinkle in Time fra 1962 har vært forbudt i USA, sannsynligvis fordi den har en sterk kvinnelig helt og referanser til kristendommen. Dette er de farlige tankene som kan utvikle selvstendige mennesker.

Jeg skriver med jevne mellomrom innlegg som ikke er direkte relevante for en blogg om utviklingsforstyrrelser. Det forrige innlegget mitt, Selvtillit gjennom å akseptere seg selv, dreide seg om kvinners utseende, og dette innlegget kommer inn på noe av det samme. Jeg skriver om det fordi selvtillit er viktig for alle, men jeg er opptatt av at barn som vokser opp med f.eks. NLD eller en autismespektertilstand ikke skal plukke med seg flere utfordringer i løpet av oppveksten. Jeg leste nylig innlegget Kvinner uten klær av Mai Eckhoff Morseth og var enig hovedtrekkene hennes.

Det er ingen tvil om at det hadde vært mindre interessant å kle av seg hvis det hadde vært mindre effektivt, og det er formodentlig derfor mange kvinner gjør det bevisst. Menn har derfor et ansvar, men vi har også et ansvar for å si hva vi mener om det. Morseth vil ha flere verbale kvinner og færre som kler av seg foran et kamera, og det er nettopp her innlegget hennes er aktuelt for denne bloggen. Det er kontroversielt å omtale NLD og autisme som handikapp, men jeg mener det er det hvis en trenger tilrettelegging eller noen annen form for hjelp for å fungere i samfunnet. Hvis en f.eks. har vansker med matte, finmotorikk, lese kroppsspråk, gjensidighet i en samtale er det gode muligheter for at dette ikke er noe som går seg til automatisk.

Jeg vokste opp med et handikapp, men det var ikke noe som het tilrettelegging på den tida. Det var ikke noe som het BUP og PPT fordi diagnosene Asberger og NLD fremdeles var ukjente utenfor noen små forskningsmiljøer. Det var derfor ikke snakk om å hjelpe. Jeg hadde betydelige lærevansker og ga opp på barneskolen, men fra ungdomsskolen utviklet jeg strategier som virket. Jeg har gjort mye bra som voksen også, og jeg håper neste generasjon kan tjene på noen av de rådene jeg kan gi.

Disse diagnosene er på radaren i dag, men det betyr ikke at det er lett å få hjelp. Helsevesenet har ikke kapasitet til å hjelpe alle, og selv om det ikke burde forekomme, skjer det dessverre at barn vokser opp uten offentlig hjelp. Det er vanlig med komorbide lidelser. Depresjon og ADHD kan, i motsetning til NLD og autisme, behandles med medisiner, selv om jeg vil hevde at ingenting er effektivt uten kognitiv terapi. Foreldre er sannsynligvis de viktigste personene i barns liv, også når det gjelder tiltettelegging og behandling. Hvis det er noe som ikke fungerer må en finne på noe nytt. Jeg kjenner f.eks. til flere blinde par som har oppdratt barn med godt resultat. Jeg husker det bodde en døv familie i en blokka jeg vokste opp i, og de klarte seg bra. Noen har helt andre forutsetninger, og det er sikkert ikke lett, men alternativet er mye verre. Hvis barna ikke lærer må foreldrene, sammen med skolen, finne noe som virker. En Montessori skole kan være et alternativ for noen, mens andre kan få tilbud om hovedsakelig muntlig undervisning i den offentlige skolen.

Jeg kommer ikke på ett enkelt ord som uttrykker det samme som det engelske self-advocacy. En ordrett oversettelse hadde vel blitt selvforsvar eller nødverge, men jeg er ikke sikker på om det er dekkende nok. Begrepet blir brukt i forbindelse med funksjonsnedsettelse generelt, men spesielt om de som har kognitive og intellektuelle utfordringer. Det dreier seg om selvstendighet, om å være sin egen advokat. Det er forsåvidt likegyldig om disse barna kan regne med hjelp eller ikke, for målet er uavhengighet samme hvor mye hjelp en får, men det er et faktum for mange at hjelpen ikke kommer automatisk. Jeg kjenner også til flere foreldrepar som har blitt møtt med kritiske spørsmål og mistenksomhet etter at de snakket med barna sine om diagnosene deres. Det er mange som har opplevd at hvis de presset for å få hjelp, for å få førstehelsetjenesten til å se det foreldre og lærere har observert lenge, fikk de gjerne en telefon fra Barnevernet. Hva med å være litt bekymret for at foreldre ikke blir hørt?

Jeg kan ikke se at det kan være bra å holde en diagnose skjult for barna. Det bør være en gradvis utvikling, og når barnet starter på ungdomsskolen bør det være en aktiv deltaker på ansvarsgruppemøtene. En IOP bør inneholde det vi kanskje kan kalle «nødverge-mål» eller «forkjemper-mål.» Barnet bør lære seg å gjøre den jobben foreldrene har gjort så langt, for når barnet har blitt voksen må det i stor grad klare seg alene. Hele barndommen er egentlig en forberedelse til at en som vokse må kjempe, delvis alene og delvis sammen med de allierte en har fått på veien. En kan jobbe med selvtillit og språk helt fra starten. Språk er viktig fordi uten et funksjonelt språk kan en hverken stille de rette spørsmålene eller forklare sin egen situasjon. Rollespill kan være nyttig, men det er også viktig med ekte situasjoner.Vi har ei datter som har fått mye sosial trening gjennom fritidsaktiviteter som ballett, hesteridning, speider, kor, gaming og cosplay.

Etter hvert som barnet vokser og får klare seg mer uten foreldrenes innblanding bør det også kunne beskrive sine sterke og svake sider. Jeg har truffet på den holdningen at en må se vekk fra diagnosen fullstendig fordi det var en fantastisk elev. Jeg er enig i at kommunikasjonen må være positiv, men hvis en elev har store lese og skrivevansker eller vansker med sosial interaksjon, hjelper det lite om en er fantastisk. Arbeidsgivere vil gjerne ha fantastiske ansatte, men med litt flere kvalifikasjoner, og ved å fokusere på interesser og styrker kan denne eleven styre mot noe som blir en langt bedre opplevelse.

Dette er muligens litt på siden av det Mai Eckhoff Morseth skrev om, men jeg kommer sannsynligvis tilbake med et mer direkte svar på innlegget hennes på den andre bloggen min. Jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra Morseths innlegg. Dette er viktig for alle, men det er spesielt viktig for de som vokser opp med en diagnose. De har like mange og gode muligheter som andre:

Vi trenger kvinner som sier meningene sine. Kvinner som åpner munnen, diskuterer, står opp mot urettferdigheter og er komfortable i seg selv. Men vi trenger ikke nødvendigvis flere som kler av seg foran kamera for å bevise noe.

En feminist ville kanskje sagt at dette var utelukkende opp til kvinner, men vi menn kan bidra. Vi kan for det første fokusere mindre på utseende.

 

En ensom helt

Jeg har gjenoppdaget to gamle helter gjennom dattera mi. Hun har oppdaget Calvin and Hobbes (Tommy og Tigeren) som hun leser mellom noen av favorittbøkene sine for tiden. Det er ikke en tegneserie fra barndommen jeg har gjenoppdaget, for jeg var en ung mann da de to kameratene hadde storhetstiden sin i aviser over hele verden. Bill Watterson produserte disse korte stripene mellom 1985 og 1995.

Det fantastiske med Tommy og Tigeren er at det er veldig mye for voksne der. De minste blir sikkert fascinert av tegningene og de ville ideene til Tommy, mens en kan forstå og verdsette ironien etter hvert. Tommy er en seks år gammel gutt som driver omgivelsene sine, men spesielt foreldrene og læreren, til vanvidd. Tigeren er den store BFF i Tommys liv, og jeg foretrekker å tenke på han som et levende vesen. Det er noen nøkterne blant oss som peker på at Tigeren ikke er mer enn et kosedyr, eller muligens en del av Tommys personlighet, men samme hvordan en ser på det, gjør de to mye spennende sammen. De hadde faktisk en barndom som var ganske lik min egen, noe som bl.a. innebærer å reise gjennom tid, grave etter dinosaurer i hagen og å bygge de grusomste snømenn du kan tenke deg.

Jeg irriterer meg noen ganger over folk som leser veldig mye ut av fiktive skikkelser, men dette kan også være interssant og lære oss noe om livet. Sigmund Freud og Carl Jung har gjort det med folkeeventyr f.eks. Det er imidlertid noen som går for langt etter min meningen, noe jeg mener bloggere gjør når de lager lister over tegneseriefigurer med psykiske lidelser. Jeg blir litt oppgitt når jeg ser at Tommy blir oppført med schizofreni og hyperaktivitet, mens Charlie Brown fra Peanuts har unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Det blir nesten framstilt som at det er en epidemi innen psykiske lidelser, men det er grunn til å tro at profittjag i legemiddelindustrien, samt en utålmodig holdning blant leger, foreldre og lærere er en betydelig faktor. De fleste vil se raske resultater. Vi kan imidlertid ikke løse dette med medisiner alene, for det er mange diagnoser som er like mye, kanskje mer nevrologisk enn psykiatrisk. Det er tilfellet med f.eks. ADHD. Jeg er dermed ikke overbevist om at problemet er så stort som en kan få inntrykk av, men vi gjør det unødvendig stort ved at vi skal ha diagnoser på alt mulig. Ordet personlighetsfortyrrelse kan f.eks. høres litt skremmende ut, men mange av disse diagnosene beskriver mennesker som er innadvendte, nærtakende, impulsive eller har en lav selvfølelse. Det kan naturligvis være alvorlig, og jeg batalliserer ikke det disse menneskene går gjennom, men det betyr ikke nødvendigvis at vi skal sette en så alvorlig merkelapp på dem.

Det var mange som reagerte da den femte utgaven av amerikanske diagnosemanualen kom ut for 2-3 år siden, den såkalte DSM 5. Den hadde noen nye diagnoser, bl.a. Disruptive Mood Dysregulation Disorder. Denne diagnosen kan innebære at raserianfall eller vansker med å regulere seg selv fører til en psykiatrisk diagnose. Den samme manualen innførte også Major Depressive Disorder, som rett og slett er en normal sorgreaksjon etter å ha mistet noen en var glad i.

Vi skal ha en diagnose på alle som er annerledes og dette skal behandles med medikamenter. Det finnes alternative behandlingsmetoder for det meste, men dette blir ignorert. Jeg har også opplevd som lærer at barn fikk ADHD-medisin som den eneste behandlingen, og da den ikke virket var løsningen å øke dosen. Jeg tror ikke medisiner alene vil virke, men sammen med atferdsterapi, samtaleterapi, kosthold og trening som kampsport (ja, det hjelper faktisk barn med ADHD) kan en oppleve en veldig forbedring. Jeg er ikke motstander av medisin, men det alene er nytteløst.

Forsida til en 10 års-jubileumsutgave av Tommy og Tigeren.

Tommy var kanskje en ensom gutt som brukte dagdrømmer som et forsvar.

Det er interessant at engelsk har to ord som det er lett å blande sammen fordi vi oversetter begge med isolasjon. Når du er «isolated» befinner du deg langt fra folk eller ting. Ei hytte i fjellet kan f.eks. være isolert i den betydningen at det er langt til nærmeste nabo. Det kan også være et bevisst valg du tar ved at du velger å stenge andre ute for å beskytte deg selv, eller en kan bli utsatt for andre som i rovdyr-stil isolerer et offer. Når du er «insulated» er du beskyttet. Det blir brukt om isolasjon som beskytter huset mot kulde. Ordet blir også brukt i overført betydning når en er beskyttet mot f.eks. fattigdom. En kan altså leve midt i en by, men beskytte seg mot deler av miljøet uten at en er alene eller ensom. Det første ordet er ganske ødeleggende, men en kan leve godt blant andre mennesker og likevel velge en viss isolasjon.

Jeg tror dette kan være begynnelsen til å forstå Tommy. Noen barn er spesielt følsomme for ting som skjer rundt dem. Jeg er ikke sikker på at Tommy og Tigeren beskriver et Peter Pan-syndrom, en gutt som ikke ville bli voksen, men det var nok mer en verden han ikke likte noe særlig. Han forsvant inn i fantasien verden, noe som bare forverret de problemene han allerede hadde. Det har rast en ganske heftig debatt på nettet om Tommys familie var dysfunksjonell eller ikke. Det er ikke veldig åpenbart at oppveksten hans var så ustabil fordi Bill Watterson avslørte ikke så mange detaljer.

De fleste forbinder nok ordet dysfunksjonell med alkohol/narkotikamisbruk, vold og familiemedlemmer med unaturlige roller. Kort sagt en veldig usunn oppvekst. Det er noen striper i denne serien som kan lede en i den retningen. Foreldrene sa i frustrerte øyeblikk at de ikke ønsket Tommy. Faren har nevnt at han ville heller ha en valp, mens mor hintet om at hun ville heller ha ei datter. Serien viser likevel to omsorgfulle foreldre mesteparten av tiden, men jeg lurer på om resultatet kan bli liknende det en ser i dysfunksjonelle familier. Tommy hadde ingen venner og var sannsynligvis ensom. Han hadde også et anstrengt forhold til læreren, men det virker ikke som at noen av de voksne i Tommys liv var i stand til, eller orker å gjøre noe med problemet.

Jeg tror mangel på kommunikasjon er et større problem enn dysfunksjon, men dette er kanskje en form for dysfunksjon også. Tommy går ofte til faren med spørsmål, men i stedet for å si at han ikke har svaret, dikter faren opp en vill definisjon som Tommy tror på. Sannheten er at voksne i denne serien har like mange bekymringer som barn. Dette er en samtale mellom foreldrene mens de ligger i senga:

Mor: Er du også våken?
Far: Ja, jeg tenkte på noe. Før trodde jeg at voksne aldri var bekymret. Jeg trodde på alt mor og far fortalte, og tenkte ikke på at de kanskje bløffet. Bare du blir voksen, så vet du liksom svaret på alt. Jeg ville ikke hatt det så travelt med å bli voksen hvis jeg visste at de bare improviserte.

Det kan virke som at de fleste er ulykkelige, men det er viktig å tenke over hvilke signaler en kommuniserer i denne situasjonen. Jeg tror dette er en viktig lærdom fra serien. Det er lett å tro at barn er bevisst rampete og trassige, at de bare er små utgaver av oss selv. Da kan kommunikasjonen bli veldig dysfunksjonell.

Tommy hadde ingen venner og han hadde et problematisk forhold til alle de tre viktigste voksne skikkelsene i livet sitt, foreldrene og læreren. Det virker ikke som at foreldrene prøvde å gjøre noe med dette, og jeg tror det peker i retning av en dysfunksjonell familie. Serien forteller oss kanskje at det ikke hjelper å være fullstendig isolert, men Tommy hadde nok ikke mye valg. Han gjorde det eneste han kunne, i fravær av hjelp fra de voksne, mens de voksne rundt han kanskje var mer opptatt av sin egen smerte. Hvis serien hadde fortsatt til Tommy ble tenåring hadde vi kanskje sett en familie der det var forventet med en viss lojalitet mot status quo, og en sønn som viste opposisjon til foreldrene.

 

%d bloggere like this: