RSS Feed

Category Archives: NLD

Den vanskelige troa

siluett av mann som ber med stjernehimmelen i bakgrunnen. Noen ganger kan en føle seg liten og maktesløs i møtet med livet.

Noen ganger kan en føle seg liten og maktesløs i møtet med livet. Foto: Pixabay

Det blir gjerne fokusert på angst og depresjon som de store tilleggsvanskene ved både NLD og ASD. Det er ingen tvil om at de er de to største, men det egentlige problemet er kanskje selvtillit og selvfølelse.

Det er mange av oss som har fått diagnosen i godt voksen alder. Jeg var 42 år da jeg fikk diagnosen i 2010, og jeg blir av og til kontaktet av lesere som var mellom 40 og 50 år da de fikk diagnosen. Det er ikke overraskende at det for noen går ut over selvtilliten å ha disse utfordringene uten å ha en diagnose. Jeg liker ikke å gjemme meg bak en diagnose og bruke den som unnskyldning. Jeg liker å ta ansvar, men det har ikke vært lett når jeg har gjort mitt beste, men av grunner jeg ikke kunne forklare, hverken for meg selv, familien eller arbeidsgivere, gjorde jeg enkle feil. Det var mange som klandret meg for ting det seinere viste seg at jeg ikke samme forutsetninger som andre for å klare.

Det ble alltid tatt for gitt at jeg ikke hadde prøvd å gjøre leksene eller den oppgaven formannen ga meg, for det var jo så enkelt. Jeg klarte vanskeligere ting, så dette skulle ikke være noe problem. Jeg har dessuten fått mye kjeft i arbeidslivet fordi jeg brukte for lang tid på en bestemt arbeidsoppgave, men sannheten var at jeg hadde jobbet samvittighetsfullt med oppgaven hele tida. Jeg mestret den bare ikke. Det er derfor dette kalles for en usynlig vanske, for på overflaten ser det ut som at vi har alt. Det er ingenting ved utseende som tyder på at vi er annerledes, vi er språkmessig flinke og noen av oss gjør det bra på skolen. Vi er likevel ikke helt som andre, for vi har en såkalt ujevn evneprofil.

En kan lett havne i en situasjon der en ønsker å ta ansvar for feilgrep en gjør, fordi en ikke forventer noe mindre av seg selv enn andre, samtidig som det heller ikke føles rettferdig. Den beste erfaringen min fra arbeidslivet stammer fra Hydro Aluminium på Karmøy der jeg jobbet på maskinverkstedet åtte somre på 1990-tallet. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk jobben det første året, for det var kjennskap og vennskap som sikret de fleste jobben, og jeg kjente ingen der. Jeg visste ikke så mye om meg selv heller. Jeg visste bare at jeg hadde prøvd virkelig hardt de to årene jeg nettopp hadde gått på yrkeskolen. Jeg pugget teorien, men ødela mye verktøy og mange arbeidsstykker i verkstedet. Det var aldri med vilje, men samme hvor mye jeg prøvde gikk det galt. Jeg fikk ofte høre fra læreren at jeg var dum, mens jeg var en vits blant medelever. Det var smertefullt, for jeg var litt eldre enn de andre. De var 16 år og kom fra ungdomsskolen det første året, mens jeg hadde vært i militæret og var 20 år. Det var ikke noen god følelse å feile i absolutt alt, men de andre var tilsvarende dyktige.

Det var bakgrunnen min da jeg fikk sommerjobb på Hydro. Jeg vet ikke hva formannen tenkte om meg, men jeg fikk jobben hver sommer, selv om han alltid satte meg til de enkleste jobbene. Jeg må jo ha vært en svakhet i systemet, for mens de andre vikarene kunne ta på seg en hvilken som helst oppgave, var det begrenset hva jeg kunne gjøre. Det skjærte seg når formannen hadde ferie, for den som overtok for han var lite opptatt av å hjelpe meg, så det var alltid ubehagelige uker der jeg grudde meg til hver arbeidsdag. Jeg kan ikke si at jeg følte meg komfortabel.

Selvfølelse dreier seg om å være trygg. Det er en stabil følelse som ikke blir påvirket av suksess eller nederlag, eller behovet for å si klart i fra om noe. En kan altså motsi en kollega, eller sågar sjefen sin, uten at det går ut over selvfølelsen. Denne tryggheten eller utryggheten utvikler seg i den kontakten vi har med mennesker rundt oss i oppveksten. Det skal noe til for å føle trygghet hvis en gjennom oppveksten får høre dag etter dag at en er lat, sta eller dum. Vi kan ikke forvente at voksne alltid skal forstå barn, for voksne kan også ha dårlige dager eller misforstå en situasjon. Målet må derfor være god omsorg, ikke perfekt omsorg, for det er ingen som tar den ultimate avgjørelsen hver gang.

Det er krevende å utvikle en god selvfølelse hvis en ikke har det, men det er mulig. Jeg prøver å reflektere over mine egne reaksjoner uten å nedvurdere meg selv (jeg prøver f.eks. å unngå å si at jeg er en idiot). Jeg blir irritert på meg selv hvis jeg går i forsvarsposisjon, rødmer eller lar meg irritere over andres tendens til å snakke ustanselig uten å si noe fornuftig. Istedet for å fordømme meg selv kan jeg reflektere over hvorfor jeg reagerer på denne måten. Jeg prøver å gjøre det samme mot andre, men jeg må innrømme at jeg har en tendens til å være unødvendig kritisk.

Det kan også være nyttig å trene på sosiale situasjoner, for trygghet handler mye om å rette oppmerksomheten utover mot omgivelsene. Jeg er langt fra en ekspert, men jeg tenker at hvis en er klar over sider ved seg selv en helst vil forandre på, men likevel klarer å fokusere på andre, har en kanskje lært litt om å fungere. Det skal sies at dette er teorien min. Jeg sier ikke at jeg alltid lykkes.

Når det gjelder neste generasjon håper jeg mange får en bedre start enn noen av de som vokste opp uten diagnose. Kona mi og jeg jobber aktivt for å være så gode foreldre som mulig, og det virker som at vi ligger godt an. Nå er det kanskje ikke rettferdig å sammenlikne generasjoner, for mye har forandret seg, men når jeg ser på den 12 år gamle dattera mi, og tenker tilbake på min egen barndom (jeg var 12 år i 1980), er hun milevis foran meg på alle områder. Det er samtidig sånn en måler framskritt, og denne familien har tatt store skritt.

Reklamer

Vinterlyset

I may not have gone where I intended to go, but I think I have ended up where I needed to be. Douglas Adams

Det finnes ikke én NLD-diagnose eller én NLDer. Det burde være ganske opplagt fordi det er ingen mennesker som er like heller. Vi har alle ulike hjerner. Vi har derfor ulike styrker og ulike svakheter. Jeg er fremdeles medlem av et par NLD-grupper på facebook selv om jeg egentlig bestemte meg for et års tid siden at det ikke var for meg. Det er flere grunner til at jeg ikke har vært aktiv på lenge. Det er f.eks. veldig sterke følelser der. Det er ikke det at jeg ikke har sympati for det andre går gjennom, men det er en tendens til å bruke gruppa til alt fra å legge ut om den siste daten sin til å blåse ut litt damp etter en skuffende dag. Jeg vet hvordan alt det føles, men har ikke så mye overskudd til å takle andres følelser.

Detv er også en tendens til å lete etter symptomer. Det er noen med jevne mellomrom som har identifisert noe i seg selv de oppfatter som et problem, og de spør resten av gruppa om det har med NLD å gjøre. Det kan være alt fra en uvilje til å rydde i huset til å ha problemer med å komme seg opp om morgenen. Jeg synes også stemningen kan bli ganske negativ og amper noen ganger og har derfor ikke noe utbytte av å delta i de internasjonale gruppene.

Det hender at et nytt medlem spør de andre om hvilke sterke og svake sider de har. Jeg er mest opptatt av styrkene mine, og spesielt en av dem. Jeg elsker å skrive og gjør det hver dag. Jeg vet som regel ikke hvor et blogginnlegg ender. Det meste går på instinkt og teksten utvikler seg underveis. Jeg kunne egentlig tenkt meg å skrive litt mer om følelser, inkludert de triste. Ikke fordi det er så ineressant å fokusere på, men det hjelper meg. Jeg lærer av å skrive. Jeg blir ikke bare teknisk flinkere etter hvert som jeg får mer og mer trening, men jeg lærer noe om meg selv også. Ordene er en samtalepartner som hjelper meg til å organisere tankene mine og til å se ting klarere. Denne samtalepartneren og de tankeprosessene jeg må gjennom for å skrive holder meg frisk.

Jeg snakker ikke så mye. Det var en tid da jeg desperat lengtet etter å snakke og jeg hadde en tendens til å snakke ukritisk når jeg fikk sjansen. Det var spesielt vanskelig å være alene i tenårene og som ung voksen, men jeg har etter hvert mistet interessen for sosialt samspill. Jeg er fremdeles aktiv på det området, men det er ofte noe jeg må tvinge meg til å gjøre fordi jeg vet at noe annet hadde vært uheldig.

Haugesund ved solnedgang. Jeg er ikke spesielt fokusert på mørke, men det er noe spesielt med lys mot den mørke bakgrunnen.

Jeg er ikke spesielt fokusert på mørke, men det er noe spesielt med lys mot den mørke bakgrunnen.

Det er derfor denne bloggen betyr så mye for meg. Jeg har naturligvis en drøm om at mange skal lese tekstene mine, men jeg har alltid visst at jeg sannsynligvis ikke får tusenvis av lesere hver dag. Jeg er ikke akurat en rosablogger, for å si det forsiktig. Ordene mine når ut i verden likevel, og etter snaue tre uker av det nye året har bloggen blitt lest i ni land. Det er en spesiell følelse å vite at formuleringer jeg skapte har reist til flere kontinenter. Jeg er forsiktig med å bli for personlig. Jeg var det i en periode, men det ble brukt mot meg.

Det var et sjokk, for det føltes som at ordene var medisinen min. De var en slags kognitiv terapi som hjalp meg til å se ting klarere, og det å få ordene ut var en del av terapien. Det er gjennom skriftspråket jeg kommer nærmere andre mennesker, og det føltes som at noen prøvde å ta dette fra meg. Jeg vil ikke gå detaljert inn på hva som skjedde, men når jeg skrev generelt om psykisk sykdom, oppfattet noen dette som at jeg var psykisk syk, og derfor ute av stand til å vare på meg selv og familien min. Jeg tror imidlertid at alle som har lest bloggen med en åpent sinn vil se en mann som er friskere og mer reflektert enn mange andre. Jeg har alltid vært en ansvarlig NLDer og jeg jobber aktivt for å fungere best mulig. Jeg fungerer bedre og er mer rasjonell nettopp fordi jeg tenker over mine egne tanker og handlinger.

De mørke tankene er dessverre en del av livet for mange med NLD. De er ikke så mørke for min del lenger, og jeg tror jeg kan takke skriftspråket for det. Jeg lever veldig godt for tiden. Ordene jaget vekk de mørke tankene for lenge siden, og jeg tror derfor ordene er den absolutt sterkeste sida mi. Jeg kommer kanskje mer inn på dette i en senere post. Januar er faktisk ofte starten på en positiv periode for min del. Det blir mye stress i desember og jula er ikke alltid den helt store opplevelsen for min del, men vinter til tross opplever jeg januar som ei lys og optimistisk tid.

Hvis mørket skulle komme tilbake hadde det likevel vært greit å vite at jeg kunne skrive livet mitt. Jeg vil skrive om livet som det er, og det er faktisk både normalt og sunt å akseptere at noen dager er triste.

De usynlige menneskene

Illustrasjonsfoto av mange lukkede dører. Jeg har prøvd mange ulike dører, men de fleste har vært låst.

Jeg har prøvd mange ulike dører, men de fleste har vært låst.

NLD innebærer som regel at du har en såkalt ujevn evneprofil. Det betyr at du kan være flink på et område, men overraskende svak på et annet. Jeg opplever ofte at andre trekker raske slutninger. Hvis førsteinntrykket er fra en av de svake sidene får jeg ikke flere muligheter, og hvis jeg gjør noe bra etterfulgt av noe svakere blir gjerne reaksjonen skuffelse. Resultatet blir det samme, jeg får ikke flere muligheter. Jeg føler meg snytt fordi jeg ofte blir veid og funnet for lett. Mange tror de kjenner meg basert på én hendelse, men jeg skulle gjerne ha vist at jeg er mer.

Jeg er ikke sikker på hva som skjedde, men livet kom på en måte aldri i gang. Jeg klarer kanskje de ulike milepælene i livet, men alt tar lenger tid. Jeg var den eldste på yrkesskolen, den eldste på de tre høgskolene jeg har gått på, og jeg jobber fremdeles med målet om å kjøpe bolig. Når det gjelder utdanning vet jeg ikke om det var andre som sviktet eller jeg som rotet til en fantastisk mulighet. Jeg har alltid hatt problemer med skole, men kjempet med absolutt alt jeg hadde i perioden 1994-2000. Jeg prøvde først med kristendomskunnskap, men kom meg ikke videre etter mellomfaget. Jeg tok deretter norsk grunnfag og avsluttet med lærerhøgskolen der jeg i tillegg til de fastlåste fagene tok engelsk grunnfag. Yrkeskarrieren ble aldri det jeg hadde sett for meg, og jeg sitter i dag med en følelse av at jeg ikke helt forstod hva som traff meg. Jeg havnet midt i eksisterende konflikter i den første jobben, noen nye kom til, og jeg fikk egentlig aldri gjøre den jobben jeg trodde jeg kunne gjøre. Kanskje siktet jeg for høyt.

Jeg angrer egentlig ikke på utdannelsen, men skulle ønske jeg hadde fått litt veiledning underveis, både som lærer og gjennom utdannelsen. Jeg tok alle avgjørelser på egen hånd, fra jeg som 16-åring flyttet på hybel for å gå på videregående skole, til jeg startet på høgskole ti år seinere. Jeg var aldri sikker på om jeg tok den rette avgjørelsen, men gjorde det beste jeg kunne uten noen tilbakemeldinger. Jeg føler meg litt snytt fordi de vanskene vi kjenner som NLD i dag ble beskrevet allerede på slutten av 1960-tallet. Det var ingen som visste noe om dette da jeg startet barneskolen i 1975, ungdomsskolen i 1981, videregående i 1984 eller høyskole ti år seinere. En kan spørre seg om hvorfor det har tatt 50 år, og om hvorfor NLD ikke er anerkjent på linje med Asberger.

Jeg føler meg snytt fordi jeg måtte finne ut av det meste på egen hånd. Jeg måtte gjennom mange ubehagelige erfaringer, og hadde aldri den store troen på at jeg kunne det samme som andre. Jeg gikk ut av videregående skole samme år som jappetida offisielt var over. Dette var en periode der det var lett å få seg jobb uten mye utdanning, men det snudde og sammen med store ungdomskull betydde det en skarpere konkuranse. Jeg ble forbigått av stadig flere som var yngre enn meg.

Jeg føler meg snytt fordi jeg så ut til å ha alt, men jeg fikk ikke så mye ut av de mange drømmene jeg hadde. Jeg har fremdeles tid. Jeg håper og tror det, men jeg blir 50 år til sommeren. Jeg har prøvd hardere enn de fleste, men jeg var aldri god nok. Jeg prøver å ha fokuset framover, og på økt fungering, så jeg bruker ikke mye energi på det som kunne ha skjedd, men jeg blir noen ganger skuffet på vegne av alle som har vokst opp uten noe støtte. Jeg har tross alt en del personlige ressurser, og ligger ganske gunstig an, men det gjelder ikke alle. NLD kalles gjerne for et usynlig handikapp eller de usynlige barna fordi det er vanskelig for omgivelsene å forstå utfordringene våre. Mange av oss er også de usynlige eller ignorerte voksne. Hvis det er mulig å ignorere noen er det nettopp det som skjer. Jeg blir litt skuffet over at det kanskje vokser opp en ny generasjon få ønsker å se.

Jeg ser likevel fremover. Jeg har drømmer, ting jeg vil og tror jeg kan oppnå. Jeg tror ikke minst jeg kan gi dattera mi de beste mulighetene i livet. Hun får det jeg ikke hadde, så det har tross alt skjedd mye på en generasjon. Verden ser henne og hun skal se og oppleve verden. Jeg vil avslutte med en optimistisk tone fra diktet A Brief for the Defense av Jack Gilbert:

We must risk delight. We can do without pleasure, but not delight. Not enjoyment. We must have the stubbornness to accept our gladness in the ruthless furnace of the world.

Det er mye som kan gjøre oss bekymret. Det er usikre tider på mange måter, men jeg liker formuleringen å risikere glede. Det korte sitatet kan umulig gi et rettferdig inntrykk av diktet. Les gjerne hele A Brief for the Defense her. Jeg vil gjerne ha mer glede, selv om jeg også erkjenner at andre opplever mye smerte. Det er mye av begge i verden, men jeg vil gjerne fokusere på gleden. Det krever mot å risikere noe, og mer enn noe annet ønsker jeg mot til å risikere glede. Jeg er ikke god på nyttårsforsetter, men hvis jeg skal prøve å leve etter et i 2018 vil jeg at det skal være å risikere glede.

Jeg sitter ikke ved barnebordet

skog. Illustrasjonsbilde fra Lotheparken i Haugesund. Det kan være litt mørkt noen ganger, men likevel løfter om lys lenger framme.

Illustrasjonsbilde fra Lotheparken i Haugesund. Det kan være litt mørkt noen ganger, men likevel løfter om lys lenger framme.

Jeg fikk nylig et spørsmål om hva NLD-diagnosen har betydd for meg, om det har hatt noen direkte effekt på livet mitt. Jeg fikk diagnosen i 2010 da jeg var 42 år gammel. Det første jeg gjorde var å lete etter informasjon.

Jeg kjøpte boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff som ble gitt ut året før. Den ble presentert som den første boka om NLD på norsk, og jeg tror den fremdeles er uten konkurranse. Jeg skrev et innlegg for flere år siden om å sitte ved barnebordet hele livet. Det er en tittel jeg lånte fra Pia Savage, en amerikansk blogger som har skrevet om det samme. Hun var også godt voksen da hun fikk diagnosen, og fikk vite at det ikke var noe hjelp for voksne. Forskningen og tiltakene fokuserer på barn, men det er lite eller ingen litteratur om hvordan det går med barna som voksne. Litteraturen sier at vanskene ikke nødvendigvis blir verre med alderen, men at gapet mellom svake og sterke sider øker fordi de utvikler seg i ulikt tempo. Det kan derfor bli stadig vanskeligere å henge med.

Det er nettopp derfor det er så skuffende å se den manglende interessen fra forskere. Det er mye informasjon og hjelp tilgjengelig for bl.a. depresjon, angst, Asberger syndrom og ADHD. Det blir også fokusert på at det er flott med annerledeshet, at vi utelukkende er en berikelse for samfunnet. Det er grenser for hvor mye jeg kan høre på dette fordi det ikke stemmer med den virkeligheten jeg må forholde meg til.

Jeg har skrevet mye om tilleggsvansker og diagnoser der NLD kan være en del av bildet. Jeg har gjort det fordi mange med NLD har dem, og som Urnes/Eckhoff skriver er det «mer regelen enn unntaket at ulike diagnosegrupper har tilleggsvansker/diagnoser.» Jeg har derfor vært inne på Asberger syndrom, ADHD, angst og depresjon. Jeg har en mistanke om at de psykologiske tilleggsvanskene (angst, depresjon, sinne) er et resultat av at en har levd lenge uten en diagnose, med feil diagnose eller at en av en annen grunn ikke har fått hjelp. Hvis en blir overlatt til seg selv og må klare seg så godt det lar seg gjøre på egen hånd, kan det bli vanskelig å unngå tilleggsvansker.

Den hjelpa en eventuelt får forandrer ikke på de nevrologiske tilleggsvanskene (Asberger, ADHD, Tourette), men hjelp gjør utvilsomt at det er lettere å leve med vanskene. Det finnes tiltak som fungerer, men jeg har tro på at de må settes inn tidlig. En kan f.eks. utvikle sosial kompetanse fra tidlig alder. Det er spesielt viktig hvis barnet opplever utstøting eller ignorering, for da kan det reagere med å trekke seg fra sosialt samspill. De voksne må være oppmerksom på dette og veilede barnet. Jeg vet av erfaring at det er veldig varierende fra skole til skole hvordan dette blir fulgt opp. Mange skoler har KAT-kassen, men det er ikke alle som bruker den, muligens fordi det ofte er ufaglærte som faktisk utfører spesialundervisningen. Jeg har også opplevd lærere med spes. ped-kompetanse som faktisk har sagt ting som at siden eleven var sympatisk og samarbeidsvillig måtte diagnosen fra BUP være feil (minner mistenkelig om nevrodiversitet). Det varierer dessuten veldig fra skole til skole hvordan de takler mobbing. Det hjelper ikke at skolen følger et bestemt program eller at den har prosedyrer hvis disse ignoereres. Handling betyr alltid mer enn ord.

Det er viktig å oppmuntre til selvstendighet i løpet av tenårene. Det er ingen tvil om at foreldre har et hovedansvar for oppdragelsen og for å forberede barnet best mulig på voksenlivet, men jeg skulle ønske at det offentlige kunne spille litt mer på lag enn mange opplever. Jeg får med jevne mellomrom en mail fra foreldre som er bekymret for hvordan det skal gå med barna sine, enten de er tenåringer eller unge voksne. Jeg får også noen mailer fra mennesker som er der jeg var i 2010, godt voksne med en fersk NLD-diagnose. Jeg skulle gjerne gitt alle et håp om at det vil ordne seg, men det er ikke så enkelt. Det er faktisk et fellestrekk ved de lærerjobbene jeg har hatt at de krevde store spes.ped-ressurser og veldig gode kommunikasjons/forhandlingsferdigheter med elever og foreldre, men jeg fikk også klar beskjed om det var forventet at jeg klarte alt alene.

Læreryrket er greit nok hvis alt går på skinner, men det gjør det sjelden, og det er en god del lærere som enten blir sagt opp fordi det er «samarbeidsproblemer» eller fordi elever/foreldre opplever læreren som «vanskelig.» Det er også noen som slutter frivillig fordi de ser at de ikke får den støtten de trenger for å kunne fungere i jobben. Noen vil kanskje si at Henriette Høilund-Kaupang ga opp for tidlig. Hun sluttet etter to måneder, mens jeg kjempet for en plass i yrkeslivet i 14 år. Jeg forstod henne likevel godt da hun i 2013 skrev på NRK Ytring at man må være supermenneske for å holde ut som lærer.

Jeg har hele tiden antatt at det vil bli langt bedre for de som vokser opp i dag. Det var en studie ved Universitetet i Oslo for noen år siden som er relevant for NLDere også. Det dreide seg om høytfingerende autister, og studien viste at denne gruppa ikke klarte seg bedre som voksne enn de som antas å ha større utfordringer. Forskerne antok likevel at en ny studie om noen år vil gi et mer positivt resultat. Det er fordi tiltak i løpet av barndommen virker, og mange vil formodentlig klare seg bedre i framtida siden det er mer hjelp å få i dag.

Det forutsetter at de får hjelp. For oss andre er det viktig å prøve å fungere best mulig. Jeg har skrevet utførlig om det tidligere, og noe av det som hjelper meg er å tenke på at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom håp/fungering og trivsel. Jeg gjør ting jeg ikke liker fordi jeg vet at det vil hjelpe meg til å fungere bedre. Det er som de sier i reklamen: Det smaker tran, men det er det som funker.

Nevrodiversitet og rasisme

illustrasjon malte hender i ulike farger over verdenskart. Det er lett å si at vi verdsetter annerledeshet, men det som er annerledes er virkeligheten.

Det er lett å si at vi verdsetter annerledeshet, men virkeligheten er litt mer komplisert. Illustrasjon: Pixabay

Jeg skrev et innlegg på den engelske bloggen min i dag der jeg kom litt inn på noe av utfordringen med nevrodiversitet og å oppdra barn som har ASD og NLD. Les Autism and sex education. Kona mi er afrikansk-amerikansk og vi har derfor et barn med tydelige afrikanske trekk. Det er, som jeg nevnte i det engelske innlegget, viktig for oss å gjøre det vi kan for å forberede henne på livet. Det betyr bl.a. å utruste henne med ferdigheter/egenskaper som å sette grenser og å gjenkjenne krenkende atferd. Det betyr også at vi foreldre prøver å forandre den verdenen eller realiteten hun skal leve i. Vi kan ikke forandre hele verden, men vi har noe innflytelse på et mindre plan. Vi vil også at hun skal se at vi prøver.

Rasisme er en del av livet og en stor del av problemet er at få er villige til å innse det. Se gjerne på rasismeskalaen før du reflekterer videre over dette. Vi møter ofte påstander om at våre opplevelser ikke er rasisme, og de viser gjerne til saker de mener er rasisme mot hvite. Den siste gangen det skjedde ble det henvist til James Darmore. Han har saksøkt Google etter at de sparket han. Arbeidsgiveren gikk til det skrittet etter at Darmore skrev et memo der han hevdet at det jobbet flere menn enn kvinner i teknologibedrifter fordi vi er biologisk forskjellige. Han mente bl.a. at kvinner har mer angst og lavere toleranse for stress. En av begrunnelsene for søksmålet er at Google diskriminerer hvite, konservative menn. Det virker umiddelbart noe uklokt å skrive det hvis han mener at selskapet diskriminerer konservative holdninger  Det er ikke umulig at han har et poeng, men det skal retten ta stilling til. Jeg reagerer likevel når dette blir brukt som et argument mot oss. Dette virker ikke som rasisme. Les mer i New York Times.

Argumentet mot oss går ut på at noen blir ofre for rasisme eller andre former for diskriminering fordi de fortjener det. Det må være en grunn til at det skjer siden rasisme ikke finnes. Minoriteter er f.eks. overrepresentert i barnevernet, men hvis en opplever det en familie fra Haugesund opplever nå er det altså fordi de må ha gjort noe. TV Haugaland rapporterte for noen dager siden om at Barnevernet satte seg over loven. Haugaland Tingrett avviste i mars 2017 barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse, og Høysterett kom til samme konklusjon i oktober samme år, men barnet er likevel ikke tilbakeført til foreldrene. Loven sier forøvrig at barnevernet skal arbeide for en tilbakeføring så snart det har overtatt omsorgen, noe som bl.a. betyr veiledning under separasjonen. Målet er tilbakeføring, ikke varig omsorgsovertakelse Les på Hnytt.

Dette er relevant for nevrodiversitet også. Det er mye fokus på toleranse generelt, men jeg hører til stadighet at det er lettere å ha en funskjonsnedsettelse i dag fordi samfunnet verdsetter annerledeshet. Da er sjansen stor for at de som ikke føler denne aksepten blir ignorert, de blir ikke hørt. Det er ikke en god følelse. Det er en tendens til å gjøre autisme til en identitet, og det blir da like galt å behandle autisme som det er å behandle f.eks. homofili. Jeg støtter de som arbeider for flere rettigheter til autister, men det er ikke uvanlig at autister har plager som allergi, fordøyelsesproblemer, angst, depresjon, epilepsi, ADHD, søvnforstyrrelser, vansker med kommunikasjon og dermed en følelse av isolasjon. Det er derfor ikke alle som føler at autisme er en gave eller en annerledeshet de utelukkende skal være takknemlig for. Jeg tror mange ser det perspektivet, de ser at autister har en måte å se verden på som gavner samfunnet, men det er langt fra så enkelt. De som går helhjertet inn for nevrodiversitet føler sikkert at det er rett for dem, men de respekterer ikke de som opplever verden som litt mer utfordrende.

Autisme er farlig

Bringebær. Jeg er ikke veldig glad i å plukke bær, men det får meg ut av huset, samtidig som jeg får spise noe veldig sunt.

Jeg er ikke veldig glad i å plukke bær, men det får meg ut av huset, samtidig som jeg får spise noe veldig sunt.

Jeg leste for en tid tilbake et innlegg der en som nettopp hadde oppdaget nonverbale lærevansker (NLD) beskrev diagnosen som farlig. Jeg vet ikke om det oppfattes som kontroversielt, men jeg har inntrykk av at mange fokuserer på NLD og autismespekterforstyrrelser (ASD) som en liten annerledeshet. De er innenfor det vi kan kalle en normal fungering. Jeg vil likevel hevde at konsekvenene av å håpe på det beste kan være ødeleggende. Det mest dramatiske er kanskje epilepsi.

Gunn Margit Andreassen og Frode Andresen opplevde alle foreldres verste mareritt da den 13 år gamle sønnen deres døde natt til 1. januar. Han hadde en mild for for epilepsi og den hadde ikke vært noe problem i de fire årene familien hadde visst om sykdommen. Foreldrene fant han død i senga og de tror han hadde hatt et epileptisk anfall mens han sov. Det var ikke noe de kunne ha gjort for å forhindre det, og men det er en påminnelse om at epilepsi ikke er ufarlig.

Det er en forbindelse mellom autisme og epilepsi. Noen studier konkluderer med at 15 prosent av mennesker med epilepsi har autisme, mens opptil en tredjedel av barn med autisme utvikler epilepsi før de blir voksne. Det er i tillegg en del som har unormal hjerneaktivitet mens de sover. Det er ikke overraskende at det er en kopling mellom autisme og epilepsi, for begge dreier seg sannsynligvis om en funksjonsforstyrrelse i hjernen. De fleste tenker nok på dramatiske anfall når de hører ordet epilepsi, men et anfall kan også være absensanfall, der er stirrer tomt ut i lufta i noen sekunder og ikke får med seg det som skjer rundt seg, eller aura der en får emosjonelle symptomer som frykt, angst eller glede. Sykdommen og/eller medisinene kan dessuten føre til en kognitiv svikt (evne til tale, hukommelse, resonnering, logisk tenkning). Jeg mener det er viktig å avklare om barnet har epilepsi, spesielt hvis legene presser på for å skrive ut ADHD-medisiner. Det kan dessuten tenkes at det som ser ut som en mild form for ADHD kan være autisme og/eller epilepsi.

Boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff viser til flere studier som sier at personer med NLD har en grunnlegende sårbarhet for utvikling av sosio-emosjonelle vansker. Boka viser også til forskning som tyder på at det er de kognitive vanskene som forårsaker sårbarheten. De vanskene NLDere har fører til mange stressituasjoner og nederlagsopplevelser, og når dette skjer gjentatte ganger over lang tid, er det ikke overraskende at angst og depresjon utvikler seg som tilleggsvansker i noen. Dette begrenser NLDere ytterligere, men det er også helsespørsmål involvert som det sjelden snakkes om. Det er ingen tvil om at depresjon øker dødeligheten, og det har ikke bare med selvmord å gjøre. Det er større sjanse for at deprimerte mennesker som ikke får behandling røyker, drikker og generelt ikke tar vare på helsa. Det kan øke faren for bl.a. diabetes og hjertesykdom.

Jeg kom over et spørsmål på Lommelegen der ei 20 år gammel kvinne spurte om angst var farlig. Legen svarte at det ikke var farlig å ha angst, og at en ikke dør av det. Jeg fant et liknende svar på nettstedet til Anxiety and Depression Association of America, så jeg antar at det er enighet om at angst er ufarlig. Det er likevel viktig å gjøre noe med problemet for de som har angst, for det er ingen tvil om at disse følelsene kan stjele livet fra deg, om de ikke tar livet av deg.

Jeg har skrevet en god del om at det er mye overlapping mellom autismespekterforstyrrelser (spesielt Asberger syndrom, AS), NLD og ADHD. Det er også en del studier fra USA som konkluderer med at det sannsynligvis er mange barn som får feil diagnose. En studie fra Michigan State University slo f.eks. fast at det kan være så mange som 900 000 amerikanske barn med en ADHD-diagnose de ikke burde hatt. Det var 20 prosent av alle tilfellene da denne vurderingen ble gjort i 2010. Les mer.

Hovedgrunnen var at det var mange små barn som fikk diagnosen, og når de er så små som f.eks. fem år er det vanskelig å si hva som er ADHD-atferd og hva som er vanlig atferd for alderen. En norsk studie tre år seinere sammenliknet 38 barn med høytfungerende autisme (HFA), 79 barn med ADHD og 50 barn med en typisk utvikling (TDC). Studien viste at gruppene med ADHD og HFA gjorde det like bra på alle oppgavene, men litt dårligere enn barna i TDC-gruppa. En kunne altså ikke skille dem. Les mer. Det ser ut til å bekrefte en studie fra Krieger Institute som konkluderte med at nesten en tredjedel av barn med ADHD også har autisme. Les mer på Science Daily.

Dette inkuderer ikke alt. Jeg kunne også ha tatt med selvdestruktiv atferd og annen atferd som ikke er direkte oppbyggelig. Dette høres kanskje veldig negativt ut, men poenget mitt er nettopp at det ikke er håpløst. Det er mye en kan gjøre i løpet av oppveksten, og jeg mener at skole, PPT og BUP burde kjøre på med tiltak fram til 25 år alder. Jeg kommer inn på nevrodiversitet nesten samme hva jeg skriver om, og det er nettopp fordi jeg mener det er uansvarlig med en vente og se-holdning. Det fungerer ikke for alle. Jeg har likevel ikke fokus på det negative, men på det positive ved at en ser resultater.

Det er et stort MEN. Jeg har tidligere referert til ekstremt spekulative artikler. Jeg nøler med å kalle det forskning, for det har ingenting med fakta å gjøre. Det har vært noen forsøk på å konstruere en kopling mellom autismespekterforstyrrelser og kriminell, farlig atferd mot andre. Det er det ingen holdepunkter for å si, men hvis en ikke tar vare på disse barna, og lærer dem å ta vare på seg selv, kan denne svikten være helseskadelig for dem selv.

Mitt liv under #metoo

Løvetannen er vakker og robust, men disse frøene, som flyr som vakre engler gjennom lufta, er også uforutsigbare. Livet kan likeledes være urettferdig.

Løvetannen er vakker og robust, men disse frøene, som flyr som vakre engler gjennom lufta, er også uforutsigbare. Livet kan likeledes være urettferdig.

Jeg leste en litteraturkommentar i Dagbladet i dag som sammenliknet #metoo med en tragedie som Aristoteles, Sofokles, Christian Krohg og Jean Racine beskrev den. Marius Wulfsberg konkluderte med at #metoo ikke var en tragedie, men en revolusjon. Vi får se hvordan dette utvikler seg, men de største seirene sålangt i Norge er en sportsjournalist som skal ha hatt et krenkende språk, og som valgte å pensjonere seg, og en politiker som kanskje er ferdig på riksplan. Begge ble forøvrig forsøkt presset ut uten at «bevisene» ble kjent.

Det begynner å se ut som at Trond Giske er skyldig, men jeg reagerer på at de som støtter varslernes versjon i dag ikke kunne gjøre det da det skjedde. Line Oma er foreløpig den eneste varsleren som har stått fram. Hun jobbet som praktikant på den norske ambassaden i India da Trond Giske var på besøk som Nærings og handelsminister i 2010. Oma fortalte i et intervju med NRK at Giske skal ha presset henne mot en vegg og kysset henne. Statskanalen viser i tillegg til en anonym kilde som så «en situasjon som ikke passer seg for en statsråd og en praktikant.» Det var passelig vagt, og uttalelsen sier ingenting om hva og hvordan det skjedde. Det er ikke uproblematisk å løse dette bak lukkede dører og utenfor rettssalen, for det er de samme som har visst om dette i mange år som nå skal bli heltene.

Dette er nemlig ikke noe Trond Giske tok med seg inn i partiet, og som vil forsvinne med Giske. Anniken Huitfeldt og lederen for AUF, Mani Hussaini, har bekreftet i flere intervjuer at det er en ukultur i partiet. Det er det i alle partiene p.g.a. stor aldersforskjell og skjeve maktforhold. Det har så langt ikke vært en prioritert oppgave for media å spørre om hvor mange som visste, men det er sannsynligvis mange som har sett situasjoner som den i India. Jeg tror det er mange unge som opplever at møtet med heltene sine ikke ble helt som forventet. Det blir snakket om at det ikke blir ro i Ap før Giske er ute, men det burde ikke være nok. Partiene må etter min mening vise tydeligere at de vil ta vare på mennesker, og det gjør de ikke ved å hindre innsyn. De har ikke så mye tillit at det er akseptabelt.

Hele #metoo-prosessen har vært opprørende for meg. Jeg ser gjerne at overgripere blir tatt, men denne prosessen er ubehagelig personlig. Jeg skriver hovedsakelig om autismespektertilstander, nonverbale lærevansker og nevrodiversitet, og dette er et prinsipp vi er kjent med. Det er bare ingen som har tatt oss varslere alvorlig. Det er bemerkelsesverdig at de fleste godtar #metoo-anklager uten bevis. Det fungerer tydeligvis på kjendiser og samfunnstopper, men hvor mange butikkansatte, sykepleiere, fabrikkarbeidere, vaskere og hotellansatte tror du blir trodd uten bevis? Hvor mange asbergere og NLDere tror du får hjelp? Bør det i det hele tatt være mulig å bare slenge ut påstander? Det er sikkert rettferdig i noen av de tilfellene der #metoo har ødelagt en karriere, men dette føles ubehagelig fordi vi som har en diagnose har på en måte levd under #metoo-regimet i mange år. Hva tror du skal til for å sparke en asberger eller for å avfeie denne personen allerede under jobbintervjuet? Ingenting!

Det gjelder ikke bare oss med en diagnose, men vi er spesielt utsatt. Det har vært mange rettssaker om usaklig oppsigelse der samarbeidsproblemer, mangelfulle arbeidsprestasjoner eller en konflikt og trykkende stemning har blitt brukt som grunnlag for oppsigelsen. Det er lett for arbeidsgivere å kvitte seg med ansatte de oppfatter som litt mer krevende enn andre, og selv i skoleverket er det vanlig med årsvikariat. Dermed kan skolen bli kvitt en kvalifisert lærer, selv om stillingen blir opprettholdt. Jeg vet sågar om tilfeller der en lærer ble erstattet med en ufaglært. En tidligere kollega av meg ble usaklig oppsagt for noen år siden. Jeg vil ikke si så mye om saken, men er ikke overrasket over at det skjedde. Det var nemlig en skole med mange konflikter mellom elever/foreldre og lærere. Jeg kjenner ikke til hva som ligger bak, men skolen har for vane å skifte ut både lærere og rektor med urovekkende høy frekvens.

Det er mange asbergere som har beskrevet det samme som britiske Dan Jones. Han snakker i You Tube videoen Living With Autism: Discrimination At Work bl.a. om at han ble truet med disiplinære tiltak hvis han ikke hilste med f.eks. et god morgen da han kom på arbeid. Det er bare et lite eksempel, og det virker kanskje banalt, men det er realiteten for mange av oss at vi møter den type krav, og hver minste annerledeshet blir brukt mot oss. En som ikke liker å delta i den meningsløse samtalen mange bedriver i lunsjpausen eller som kan bli irritabel fordi han/hun trenger mer ro enn et åpent kontorlandskap tillater, kan lett få et stempel som et uromoment, en som ikke vil innordne seg. Det er noe vi har levd med lenge, og #metoo representerer ikke noe nytt, men det er urovekkende hvis dette blir det normale for alle.

Det blir i alle fall ikke et samfunn som favoriserer de som skiller seg ut, og vi får nok ikke en kjendisdrevet Twitter-aksjon til støtte for arbeidstakere med autisme, NLD, ADHD o.l.

 

Den rette balansen

strikket genser som viser vrangsida. Jeg liker vrangsida som et språklig bilde. Hvis vi hadde vist innsida hele tida, ville nok mange ha reagert. Det krever litt å fungere og vi kan ikke vise vrangsida hele tida.

Jeg liker vrangsida som et språklig bilde. Hvis vi hadde vist innsida hele tida, ville nok mange ha reagert. Det krever litt å fungere og vi kan ikke vise vrangsida hele tida.

Et medlem av ei NLD gruppe på Facebook delte en artikkel om Barbara Corcoran i jula. Den type artikler irriterer meg for det blir gitt inntrykk av at gjentatte negative erfaringer over mange år en fordel, at det er skadelig å gi barna en diagnose. Dette kalles gjerne for nevodiversitet, som betyr at alt er innenfor en normal variasjon. Mennesker med f.eks. autisme, NLD eller ADHD fungerer like bra som andre. De fungerer bare på en annen måte, og det er samfunnets ansvar å sørge for at det er plass til de som er litt annerledes. Det er dermed unødvendig, og sågar et overgrep, å hjelpe disse barna.

Artikkelen How being Dyslexic and Lousy in School Made Shark Tank Barbara Concoran a Better Entrepreneur er ikke blant de verste. Det verste er den veldig villedende overskriften. Hun hevder i intervjuet at disse utfordringene gjorde henne mer krativ og ga henne mer frihet, samtidig som hun hun innrømmer at hun som 65-åring sliter med dårlig selvtillit. Hun kom altså ikke uskadet fra et liv uten diagnose og uten hjelp. Det er flere som har hevdet at dysleksi og autisme er en fordel sålenge en ikke får diagnosen. Det er lett å si hvis en heter Richard Branson, Stephen Spielberg eller Temple Grandin.

Dagbladet hadde et intervju med Nadia Hasnaoui for noen uker siden. Jeg leste ikke saken fordi dette var bak en betalingsmur, men hvis overskrift fortalte hele sannheten var hun takknemlig for at hun ble mobbet. Det var nemlig det som gjorde henne sterk. En annen måte å si det på er at det finnes bare to typer mennesker, sterke og svake. De som klarer seg har ikke noen sympati for de som ikke gjør det, og det er faktisk muligheter for at de blir mobbere selv. Det er det samme prinsippet som med de som hevder at det var mangel av en diagnose som reddet dem.

Overskriften om Barbara Concoran er misvisende fordi artikkelen er mer nyansert enn overskriften gir inntrykk av. Artikkelen omtaler også Kevin O’Leary, som fikk en diagnose som 6-åring. Han kunne ikke lese, men oppdaget at han var flink med tall, og gjorde det som voksen bra som forretningsmann. Han legger stor vekt på at det var spesialpedagogikk som reddet han, og det er det jeg savner hos mange som legger for stor vekt på hvor nyttig det er med motgang. Jeg er enig i at det ikke er bra å få alt servert på et fat. Det er bra å måtte jobbe litt for framgangen, men det er grenser for mye negativt vi kan oppleve i år etter år uten at det bryter mer ned enn det bygger oss opp.

Det er med jevne mellomrom noen i den samme Facebook gruppa som deler det som skal være motiverende små sitat og dikt, og jula var intet unntak. Budskapet i disse er som regel at vi må akseptere oss selv, som dette sitatet av en Roy Bennett:

Accept yourself, love yourself, and keep moving forward. If you want to fly, you have to give up what weighs you down.

Jeg håper andre kan finne inspirasjon i  den type sitat, men det hjelper ikke på meg. Det er noen som ikke liker å snakke om handikapp eller begrensninger, men sannheten er at vi har noen. Det er hele poenget at vi ikke fungerer like godt som andre, og samfunnet ser ikke på dette som noe vakkert. Samfunnet ser på det som en dårligere fungering hvis en f.eks. har motoriske vansker, ikke klarer å se hele bildet, eller å forstå at andre har behov for et personlig rom rundt seg. Det er også vanlig med komorbide tilstander. Det er ikke alle som har det, og en kan ha f.eks. depresjon i ulik grad. Tenk deg at du er en av de som sliter med å takle det, og trenger hjelp. Det første psykologen sier er at du er vakker og at du bare fungerer på en litt annen måte enn andre. Da høres ikke nevrodiversitet like uproblematisk ut.

Det nevnte sitatet ble skrevet med et bilde av ei måke som bakgrunn, og for å holde meg til det samme bildet, kan ei av vingene være skadet. Det kan være noe som gjør at fuglen ikke fungerer som den skal. Det hjelper ikke om den er vakker eller om den aksepterer dette som innenfor en normal variasjon. Den må gjøre det den må for å kunne fungere bedre seinere, Det er sånn med oss også. En ansvarlig NLDer, asberger eller samme hvilken diagnose er har må gjøre det han/hun kan for å fungere best mulig. Jeg er selvsagt enig i at samfunnet må bidra, hjelpe oss til å lykkes, men det er naivt å tro at alt er alle andres ansvar.

Verden sett gjennom en post-turists øyne

Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh... litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.

Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh… litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.

Jeg har ikke mye erfaring med coacher, men er litt skeptisk etter å ha truffet på noen gjennom NAV. Et par var private coacher NAV kjøpte tjenester fra, og noen var ansatte i NAV/attføringsbedrifter som hadde en liknende rolle. De nølte ikke med å love ting de ikke hadde til hensikt å følge opp. Jeg ble derfor som regel sittende igjen som et stort spørsmålstegn.

Det er ikke det at eksperter må fikse alt, men jeg er generelt skeptisk når noen presenterer universale løsninger basert på egne erfaringer. Jeg er derfor i utgangspunktet skeptisk til en som Martine Næss Sorthe. Hun skrev en kronikk i VG for ett år siden der hun omtalte sin egen ensomhet. Hun kalte det å være hverdagsensom, som i hennes tilfelle betydde at hun var utadvendt og hadde mange bekjente, at hun lyktes på mange områder, men at hun også følte seg ensom.

Hun var 19 år da og nå ett år seinere har hun skrevet en ny kronikk, Lev livet med ærlighet og takknemlighet. Hun studerer life coaching, blogger og reiser verden rundt. Hun mener at alle kan oppleve mer lykke ved å bli mer takknemlige, og viser bl.a. til opplevelser hun selv har hatt i Sør-Afrika, India, Australia, Hawaii, Equador, Fiji og Thailand. Hun har møtt mennesker og vært i situasjoner som setter hennes eget liv i perspektiv. Poenget hennes er at du trenger ikke følge de gamle vanene. Du kan bryte ut av et mønster, enten du er en globetrotter eller må begrense deg til den samme byen i Norge år etter år. Det er ikke så forskjellig fra kognitiv terapi, som jeg har skrevet om i en rekke innlegg tidligere. Det handler om å tenke nytt. Jeg er ikke uenig i at vi trenger mer av både ærlighet og takknemlighet, men jeg tenker likevel litt «ikke nå igjen» når jeg leser kronikken. Teksten hennes handler om oss, ikke om de som trenger oss.

Det er mye jeg er takknemlig for. Jeg er takknemlig for det jeg har, for når jeg sammenlikner Norge med andre land er det ikke så verst her. Jeg kan likevel ikke tro at det brutale møtet mange med en utviklingsforstyrrelse får med arbeidslivet, enten de har en diagnose eller ikke, skal gjøre dem mer takknemlige. Sorthe skriver at «jeg tror hverdagsensomheten kommer av at mange mennesker i det norske samfunnet ikke føler seg likt, ikke føler seg forstått, og heller ikke føler de kommer overrens med likesinnede.» Velkommen til vår verden!

Jeg er ikke uten sympati, men jeg er mest opptatt av diagnoser som autimespektertilstander og nonverbale lærevansker på denne bloggen. Jeg tenker spesielt på de som vokser opp med flere utfordringer (kognitive vansker, fin/grovmotorikk, kommunikasjonsvansker, konsentrasjonsvansker, lærevansker, ujevn evneprofil etc). Det er lett for en som Richard Branson å si at dysleksi er en styrke fordi han klarte seg bra uten skolegang. De færreste har det talentet, og vi er derfor avhengig av å møte menesker som velger å være snille. De færreste tenker på de som som trenger hjelp, uavhengig om de har det bra selv eller ikke. Harriet Lerners tekst i Psychology Today er ikke noe dårlig nyttårsforsett. Hun oppfordrer til snillhet som et bevisst valg. Vi kan velge denne holdningen når vi snakker til andre, spesielt de vi ikke liker. Det er det verden trenger. Les mer på Psychology Today.

Jeg ser poenget Sorthe vil formidle, men lurer på om hun blir noe mer enn en post-turist. Det er en betegnelse på turister som snakker nedsettende om gamle turistfeller. De leter etter autentiske opplevelser, og tror de har funnet det, men sannheten er at turister alltid vil være utenforstående. Sorthe skriver om å ha jobbet som frivillig på et barnesykehus i Cape Town, hun har møtt motiverte skolebarn i India, hun har sett hardtarbeidende mennesker på risåkre i Bali, og blitt møtt av en smilende lokalbefolkning på Fiji. Hun har sett verden med en turists briller, og de gir oss neppe det beste synet. Da blir ikke reisene mer enn studieturer for å utvikle det produktet en vil selge. Da blir en som Elizabeth Gilbert, forfatteren av boka Eat, Pray, Love. Det var ei bok om en spirituell reise som ei nylig skilt amerikansk kvinne gjorde i Italia, India og Indonesia. Forfatteren hadde fått $ 200 000 i forskudd fra forlaget for å foreta denne planlagte reisen, og selv om mange mente at den var godt skrevet, var den egentlig falsk.

Jeg skulle ønske samfunnet tenkte litt mer på respekt og snillhet. Det har med valg å gjøre, og selv om vi velger oss selv, betyr ikke det at vi velger vekk de rundt oss, men det er ofte det som skjer. Samfunnet kan kort fortalt velge å inkludere de av oss som har flere utfordringer enn Richard Bransons dysleksi, eller utadvendte arbeidstakere med en ensomhetsfølelse.

Vi sees i framtida

You doubt your value, don’t run from who are. C. S. Lewis

Dette har vært en litt annerledes jul. Jeg har ikke hatt noen julestemning denne gangen, noe som er høyst uvanlig for meg, men det var en god ferie likevel. Jeg har reflektert litt over hvor jeg står og hva jeg håper vil skje i 2018. Jeg jobber dessuten med to skjønnlitterære bokprosjekt, og har fått gjort en del arbeid på ett av dem i ferien.

Jeg har skrevet mye om angst og depresjon på denne bloggen, selv om dette ikke er problemområder for meg personlig. Jeg er opptatt av det fordi jeg skriver om diagnoser som har angst og depresjon som vanlige tilleggsvansker. Det kan derfor gjøre livet betydelig lettere hvis en klarer å leve med disse vanskene.

Jeg har nevnt flere ganger at film/TV og bøker har vært en god hjelp for meg i oppveksten, og det er det fremdeles. Det dreier seg noen ganger om kunnskap og erkjennelser jeg allerede har, men det er godt med påminnelser. En av seriene jeg liker å se/lese i juleferien er Narnia. Lucy ønsket å være like vakker som den eldre søstera si, Susan. Narnia var et magisk land, og Lucy fikk derfor muligheten til å oppfylle ønsket sitt gjennom en trylleformel hun oppdaget. Hun var i ferd med å miste sin egen identitet, for hvis hun hadde blitt Susan, ville det blitt som at Lucy aldri hadde eksistert. Narnia og det de opplevde der hadde aldri skjedd. Aslan, som i denne historien representerer Gud, dukket opp og minnet Lucy på at hun var verdifull i hans øyne. Hun trengte ikke forandre seg.

Rey var en av podens julegaver. To be Jedi is to face the truth, and choose. Give off light or darkness, Padawan. Be a candle, or the night.

Klassisk Jedi-visdom; To be Jedi is to face the truth, and choose. Give off light or darkness, Padawan. Be a candle, or the night.

Det er et viktig prinsipp vi kan ta lærdom av. Jeg har skrevet en del om nevrodiversitet og født i feil-kropp problematikken. Det høres i utgangspunktet positivt ut å si at autister ikke trenger å tilpasse seg. Det er alle andre som må lære å behandle annerledeshet med respekt, fordi normal fungering er et vidt begrep. Problemet er at de aller færreste ønsker å vise hensyn. Det handler ikke om mangel på kunnskap. Når jeg er skeptisk til nevrodoversitet handler det om at jeg vil ha flere muligheter, jeg vil vise at ulike strategier kan hjelpe dagens unge til å fungere i en verden som motarbeider dem. Vi kan ikke vente på at andre eventuelt skal utvikle noen sympatiske trekk.

Jeg har også sett på serien Call the Midwife i ferien. Den handler om jordmødre i Storbritannia på 1950-tallet. Landet var i ferd med å reise seg etter krigen, men det var ekstrem fattigdom og mange med traumer. De hadde ikke noe helsevesen som vi kjenner det i dag, og serien viser hvor vanskelig situasjon mange var i. Jeg husker spesielt en episode der mora i familien ikke hadde vært utendørs på 12 år. Hun hadde overlevd en konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig, og var sterkt preget av det. Hun møtte ei jordmor i denne episoden som nettopp hadde mistet kjæresten sin i ei ulykke. Den gamle jødiske kvinnen sa da følgende:

You will feel better than this. Maybe not yet. But you will. You just keep living until you’re alive again.

Jeg tror mange opplever perioder med sorg og triste følelser. Det utvikler seg til depresjon for noen, og enkelte har episoder med depresjon gjennom hele livet. Jeg er forsiktig med å bruke ordet depresjon, og det er ikke sikkert det dreier seg om en diagnose hver gang en kjendis hevder å slite med psykiske vansker. Livet er ikke en eneste lang lykkerus, for som filmen Innsiden ut viste trenger vi alle følelsene.

Noen ganger kan vi ikke gjøre noe annet enn å være lojale mot livet. Vi følger rutinene, opprettholder livet, og før eller seinere vil vi bli takknemlige for at vi fortsatte. Jeg skrev på den engelske bloggen min i går at framtida er en spennende destinasjon. Det er et sted jeg vil oppleve. Det tror jeg alle vil, selv de kanskje har øyeblikk der dette landet virket langt unna. Les også The future is an interesting destination.

Godt nytt år!

%d bloggere like this: