RSS Feed

Category Archives: Helse

Ta ansvar selv

Jeg er kristen, men jeg er opptatt av at mennesker må ta ansvar. Det er mange som liker å henvise til 2. mosebok kapittel 34 enten de er kristne eller ateister: «Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsedd.»

Dette er en vanlig tolkning, men den engelske oversettelsen sier at farens urett eller synder (iniquity) vil besøke barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd. Jeg tror det er poenget, at vi må ta ansvar for at våre handlinger kan ramme andre. Det er ikke Gud som gjør dette, for det vi gjør kan forplante seg, og det er vårt ansvar. Jeg er altså ikke enig i det kristne fokuset på at det ikke betyr så mye hva vi gjør siden vi ikke trenger å bevise at vi fortjener en plass i himmelen. Det vi gjør betyr noe for andre. De norske nazistene under krigen var et ekstremt eksempel på det, for det var mange som måtte lide for det foreldrene hadde gjort. Det var ikke rettferdig, men det er sånn vi mennesker er. Vi klarer ikke å plassere ansvaret der det hører hjemme, og vi krever ofte noe helt annet av andre enn av oss selv.

Jeg skrev nylig om #metoo i innlegget Hva betyr #metoo for meg? Det er et annet eksempel på det samme, og det er egentlig Newtons tredje lov i overført betydning vi snakker om. Den sier at når en kraft virker på et legeme vil dette svare med en like stor kraft i motsatt retning. En aksjon vil altså føre til en like stor motreaksjon, og det er kanskje det vi ser for tiden. Vi hadde ikke sett denne heksejakten hvis vi ikke hadde menn som Weinstein. Dette hadde heller ikke utartet seg hvis samfunnet var mer opptatt av å stoppe disse forbrytelsene.

Jeg har vært opptatt av toleranse og akseptering. Det siste er ikke minst relevant i autismesammenheng, og det er internasjonalt stort fokus på april som autism acceptance month. Jeg har en følelse av at både akseptering og toleranse er misforståtte begrep. Jeg oppdaget nylig bloggeren Amythest og hun beskrev det ganske treffende:

You have to watch out for tolerance. It’s not love or understanding that most of us learn for people who are different, it’s tolerance. Not how to accept, but how to put-up-with. There is no love in tolerance. Tolerance is inequality. Tolerance says, «Who you are is different and wrong, but I, as the right majority, will conditionally allow your unpleasant existence to go on.» Acceptance says «Who you are is a valuable, precious human being who deserves the same rights and opportunities as anyone else.» Les mer.

Jeg forstår hva bloggeren mener, selv om hun overdriver dette ganske mye. Toleranse dreier seg om å tåle eller tillate at andre er annerledes, og at andre har andre meninger enn en har selv. Hun har rett i at toleranse også signaliserer sterk uenighet, men vi kan ikke kreve mer enn at andre følger reglene. Akseptering har mer med å omfavne noe/noen, og da kan en sågar snakke om kjærlighet. Det er dermed grenser for hvor langt denne holdningen bør strekke seg. Jeg er forpliktet til å kreve det samme av andre som jeg forventer selv, som hovedsakelig betyr at alle har en verdi som menneske. Bibelen omtaler det som å hate synd, men å elske synderen. Vi trenger ikke akseptere alt for å kunne inkludere mennesker i samfunnet.

Den siterte bloggeren kommer fra Canada, og myndighetene der har vedtatt en lov som gir ofre rett til å saksøke deg hvis du bruker feil pronomen når du snakker med dem. Det kan bety at noen blir fornærmet hvis du sier han eller hun, mens andre kanskje blir like fornærmet av et kjønnsnøytralt ord. Jeg kan ikke nekte for at jeg har problemer med å forstå «født i feil kropp-problematikken» når det ikke har med en hormonell ubalanse å gjøre, men jeg kan likevel tolerere det. Jeg kan behandle disse med respekt og vise at de har et menneskeverd, men om jeg strekker det så langt som til at jeg aksepterer det er en annen sak. Jeg hadde kanskje tenkt annerledes om dette hvis det ble nært og personlig, men uten dette nære forholdet kan jeg ikke tenke på temaet uten å tenke på den logiske konsekvensen.

Jeg har hørt om flere tilfeller der barn skiftet identitet etter at de så en dokumetar, og barn helt ned til seks år som hevdet at de ble født i feil kropp. De har altså skiftet navn og klesstil, mens de ellers har den kroppen de ble født med. Barn blir nå brukt som beviser på hvor mye bedre livet blir ved å omdefinere seg selv, men jeg lurer på hvordan dette fungerer uten terapi. Det har nok ikke blitt forsket så mye på dette, men jeg har lest noen artikler som viser til en høyere dødelighet og flere selvmordsforsøk blant mennesker som har skiftet kjønnsidentitet sammenliknet med resten av befolkningen. Det skal også være anekdotisk informasjon som tyder på at transmiljøet har en høyere risiko for kreft. En studie fra Berkeley sier kanskje det opplagte, at barn og ungdoms hjerner ikke er ferdigutviklet. En konsekvens av det er at ungdom er mer tilbøyelige til å ta en risiko, altså handle basert på mangefull informasjon. Da bør vi være ekstra forsiktige med å oppmuntre til avgjørelser som kan få negative konsekvenser for resten av livet.

Vi kan ikke ha et samfunn med ulike religioner, etniske grupper, seksuelle legninger og ikke minst mennesker med ulik fungering i arbeidslivet uten en stor porsjon toleranse. Jeg tenker likevel på konsekvensene. Enhver handling har en sekvens med logiske utfall, og en kan senere tenke tilbake og se sammenhengen. Jeg lurer på om vi vil se det på mange områder fordi vi tror at toleranse og akseptering er langt mer enn det burde være. En kan spørre seg om vi gjorde barnet noen tjenester hvis vi var mer opptatt av toleranse enn barnets selvfølelse.

Hvis en skal ha det bra må en akseptere seg selv, og hvis en klarer det, hvis en har en sterk og stabil selvfølelse, betyr det mindre hva andre mener om deg. Det finnes ingen lettvinte løsninger, men det er urovekkende mange som ser ut til å mene at en umiddelbar omdefinering, enten det dreier seg om autisme/nevrodiversitet, kjønnsidentitet eller seksuell legning, er en rask løsning. Jeg tror ikke statistikken støtter den tanken.

Reklamer

Psykisk helse i skolen

Jeg elsker løvetann som symbol. Den sier noe om at en ikke må gi opp, selv om de rundt deg kanskje ikke vil kjempe for deg. Planten har dessuten en rekke helsegevinster.

Jeg elsker løvetann som symbol. Den sier noe om at en ikke må gi opp, selv om de rundt deg kanskje ikke vil kjempe for deg. Planten har dessuten en rekke helsegevinster.

Hvor går grensa mellom skolens og foreldrenes ansvar? Det er fristende å si at mange ikke aner hvor grensa går. Alle må utvikle bestemte ferdigheter for å klare de ulike utfordringene vi møter i hverdagen. Det kan for noen innebære at de må trene i mange år på de mest elementære oppgavene knyttet til personlig pleie, mens noen trenger mye lenger tid enn andre på å lære vanlig husarbeid eller hvordan de skal bruke kollektiv transport. Det er mye som kommer inn under livsferdigheter.

Mange med autisme eller NLD har dessuten tilleggsvansker som angst og depresjon. Det er derfor viktig å lære om psykisk helse, for hvis en kjenner seg selv kan en lære å takle livets mange vanskeligheter mye bedre. Kognitiv terapi handler f.eks. om å reflektere over hvordan tanker og følelser kan påvirke handlingene våre. En negativ tenkning kan utløse negative følelser, som igjen kan påvirke handlingene. Det kan derfor hjelpe hvis en jobber med å tenke annerledes.

Det er dette psykisk helse er. Det handler om tanker og følelser, og hvordan vi har det. Verdens helseorganisasjon definerer det som en tilstand av velvære (well-being) der hver enkelt er klar over sitt eget potensiale, kan takle vanlig stress, være produktiv, og kan bidra i lokalsamfunnet sitt. Vi er i ferd med å få dette inn i skolen. Det er noe jeg applauderer, for det kan gjøre det lettere for barn å takle livet, men det kommer helt an på hvordan dette organiseres. NRK skrev i juni om niendeklassinger på en skole i Trondheim som skal ha en time undervisning i psykisk helse hver uke. Det høres ut som at dette er et eget fag der de skal snakke om dette en gang i uka, men jeg håper det blir en mer integrert del av skolehverdagen etter hvert. Jeg kunne tenkt meg at RLE, samfunnsfag og naturfag tok opp disse temaene, og at alle fagene tenkte på at de utviklet ferdigheter for livet.

Jeg skrev om boka Noe mye mer annet for et par år siden. Den kan bidra til å bryte ned murer og ufarliggjøre psykiatrien. Vi snakker om tilstander som en stor del av befolkningen vil få i løpet av livet, men som det er mulig å gjøre noe med. En artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver at forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år er på 1-2 prosent. Den øker til 1-7 prosent for alderen 13-18 år. Jeg antar at det romslige tallet skyldes at det er vanskelig å være nøyaktig når barna ikke ber om hjelp. Det er ikke usannsynliug at denne veksten fortsetter inn i voksen alder.

Artikkelen viser også til Barn i Bergen-undersøkelsen som fant at bare 13,3 prosent av 8-10 åringer som hadde emosjonelle vansker (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, «Ungdom og Psykisk Helse», fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 prosent hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Dette sier litt om hvor viktig det er å ha fokus på velvære.

Psykisk helse er viktig, og det er viktig at skole og foreldre tar dette alvorlig. Det er ikke bare opp til skolen. Foreldre har et større ansvar, men jeg tror det er flere instanser som kan bidra til at resultatet blir bra. Dette er viktig generelt, men det betyr spesielt mye for barn med en diagnose som autismespektertilstander eller nonverbale lærevansker. Mennesker med disse diagnosene ser ut til å være sårbare for å utvikle tilleggsvansker som angst, depresjon, ADHD og Tourette syndrom. Det er dessuten studier som tyder på at en fjerdedel på autismespekteret også har epileptiske anfall. Disse tilleggsvanskene kan noen ganger bli så alvorlige at de overskygger de grunnleggende vanskene.

Jeg liker derfor et initiativ som vil gjøre noe med de mange utfordringene, men det er et men. Jeg bor i Terra-kommunen Haugesund, og uten at jeg kan slå det fast med hundre prosent sikkerhet, har jeg et inntrykk av at beslutningstakerne har et annet fokus enn barn og ungdom. Det er mange som burde ha bidratt med hver sin del av løsningen. Teamet burde bestå av foreldre, lærere, PPT, kommunens ergoterapeuter og BUP, men jeg vet ikke om de fleste er imponert over kvaliteten på tjenestene. Det er irriterende å se på, for når en vokser opp med noen utfordringer trenger en ikke plukke med seg flere.

Angst og affektive lidelser ved autismespektertilstander

WHO definiosjon for en psykisk helse

Født i rett kropp

Jeg skrev det som skulle bli en veldig kort kommentar på den andre bloggen min i dag. Jeg skrev innlegget der fordi det var ment som en personlig mening knyttet til «født i feil kropp-debatten». Innlegget ble både mye lenger enn tenkt, og mer relevant for denne bloggen enn jeg så for meg.

Jeg tror det kan være interessant for noen av leserne på denne bloggen også, så jeg kommer kanskje til å flytte hele innlegget over hit hvis det er interesse for det.

Frihetens pris

Jeg så dokumentar-serien Child of Our Time for en god del år siden. Det er sjelden virkelighets-TV fenger, men denne serien var veldig interessant. Den fulgte 25 barn fra fødselen i 2000 og skal fortsette til de er unge voksne. Vitenskapsmannen Robert Winston har vært programleder hele tida, og jeg håper han får fullføre jobben, men BBC har en…

Vis opprinnelig innlegg 1 279 ord igjen

Om å takle døden

Theory of mind blir brukt for å forklare menneskers evne til å forstå andres tanker og følelser. Det er snakk om å se noe fra en annens perspektiv, men dette er informasjon som ikke er direkte tilgjengelig. Når vi mangler muntlig eller skriftlig informasjon må vi prøve å forstå hva andre tenker, føler og vet, og denne kunnskapen blir deretter brukt til å forutsi hvordan de kommer til å handle. Det sier seg selv at dette i utgangspunktet er veldig usikker informasjon fordi det er en tolkning av ting vi ikke kan observere, men hvis vi mestrer denne ikke-verbale kommunikasjonen er sjansene gode for at vi kan forstå det som skjer rundt oss. Jeg er ikke blant de som sliter mest med dette, men det er et klassisk Asberger-trekk.

Det er forøvrig interessant at da Bowler brukte Sally Ann-testen på godt voksne med Asberger i 1992 gjorde testpersonene det mye bedre sammenliknet med den originale studien som Baron-Cohen gjorde i 1983. Det kan være fordi den opprinnelige studien testet barn, mens gjennomsnittsalderen var 26,9 år i den andre. Det kan tyde på at noen autister lærer theory of mind, men at de trenger mer tid enn andre for å utvikle denne. Det skal sies at teorien har mange kritikere, for selv om noen lærer å plukke opp disse signalene, har de et sosialt handikapp. Denne You tube-videoen forklarer Sally Anne-testen.

Jeg er muligens i den kategorien, for selv om det aldri har vært noe problem for meg, hadde jeg i unge år vansker med å se andre synspunkt. Jeg mente f.eks. det var meningsløst for ikke-kristne å feire Jul. Jeg mener fortsatt det er snodig å snakke nedsettende om norske tradisjoner, samtidig som en klamrer seg fast til dem, men det er ikke noe jeg snakker om i tide og utide. Det er noe liknende med kirkegården.

Jeg har ikke mistet noen jeg var virkelig glad i og har følgelig ikke tilbrakt mye tid på kirkegården. Jeg mente at det var for seint å gi blomster til den døde, og jeg så ikke poenget med å bruke ressurser på noe de levende ikke brydde seg om. Blomstene er for de levende, og tjenester som den de har i Haugesund, der du kan betale for at andre steller ved grava, virket litt rart. Det var faktisk Halloween, og dattera mi, som fikk meg til å se et annet perspektiv i denne saken.

Faren min døde i 1979 og svigerfaren min døde i 2001. Jeg var 11 år og 4 måneder gammel da faren min døde, en alder dattera mi passerte for ganske nøyaktig et år siden. Hun fikk aldri treffe noen av bestefedrene sine, men jeg har i årenes løp fått en del spørsmål og kommentarer om dem, spesielt min egen far. Det er spørsmål alle har, men som ingen kan gi tilfredsstillende svar på. Hvor er bestefar, hva gjør han nå, kan vi besøke han, kan vi legge ei kake på grava? Jeg har aldri klart å slå meg til ro med at døden er slutten. Som små barn er det vanskelig å tenke abstrakt, men dette kan være en livslang utfordring for autister.

Det er så lenge siden faren min døde, så jeg husker ikke hva jeg tenkte, men tror jeg ble forundret over den store avstanden mellom ord og handling. Jeg vokste opp i en kristen familie der døden i realiteten var en gave. Det var hovedmålet og en hadde dermed oppnådd noe stort da en døde. Handlingene til de pårørende sa naturligvis noe annet, for sorg kan være dramatisk. Det er ikke lett å godta det kristne budskapet uten noen form for tvil. Døden er det ukjente, og det ukjente er skremmmende. Døden er det William Shakespeare kalte «det uoppdagede landet som ingen har vendt tilbake fra» (Hamlet).

Jeg tror på Gud og jeg tror Gud laget en barriere for oss. Han vil ikke at vi skal ta en snarvei, for livet er noe vi skal feire lengst mulig, og det er derfor naturlig å frykte døden. Når det gjelder barn tror jeg det er lurt å være bokstavelig. Hvis en sier at bestefar gikk til himmelen eller at bestefar sover, kan barnet tro at han kommer tilbake. Det kan dessuten skape frykt for at barnet eller noen det er glad i aldri skal våkne opp igjen fra en reell søvn. Jeg synes det er bra med en avslutning, og selv om noen vil kalle det en illusjon tror jeg en barriere mellom oss og himmelen kan være en tilfredsstillende forklaring på hvorfor en aldri får se de døde igjen. Jeg vet ikke om jeg får se faren min igjen, men det er en trøst å tenke på at det kanskje vil skje etter at jeg dør, at det han var i sine beste dager fremdeles finnes et sted. De fleste barn har sett insekter eller kjæledyr som dør. Det er et nyttig utgangspunkt, og selv om det er skremmende å tenke at de vi er glade i aldri kommer tilbake, at de minnene de hadde er tapt, hjelper det å snakke. Det er en del av en sunn oppvekst.

Det er vanskelig å snakke om døden, men 31.10-2.11 er en ypperlig anledning. Disse dagene kalles Halloween, Allehelgensdag, Alle sjelers dag og De dødes dag. Det er rart å høre på de som ikke liker den førstnevnte fordi det ikke er en norsk dag. De fleste ser på norske juletradisjoner som det norskeste vi har, men det er så og si ingenting av det vi gjør som ikke har blitt importert. Jeg liker tradisjonen med å tenne lys på grava, men hvis målet er å holde meg til det norske må jeg slutte med det. Norske tradisjoner er en herlig blanding av internasjonale impulser. Halloween og en dag for å minnes de døde er bare fortsettelsen på den tradisjonen. Noe annet hadde vært å motarbeide integrering.

Jeg tror dessuten ikke det er dumt med lys på den mørkeste tida av året, og når mennesker kommer sammen for å minnes de døde dreier døden seg faktisk om livet. Det skal likevel sies at Halloween, som alle andre religiøse fester, har mistet mye av innholdet. Det er stort sett bare moro i dag, men med ei mørk årstid og en verden som kan oppleves ganske mørk, blir det ikke feil med en fest.

 

Hvilket samfunn vil du leve i?

Etikk er enkelt, men det kan være mer utfordrende å forsvare moralen, valgene en faktisk tar. Det er sjelden det er så svart-hvitt som noen liker å tro.

Jeg kan f.eks. forstå de mest konservative kristne som er motstandere av abort, samtidig som jeg ikke gjør det. Abort er aldri uproblematisk. Motstanderne ser på fosteret som liv. Det har alt som kreves for at livet skal utvikle seg, og hvis det er et krav at livet skal kunne klare seg uten hjelp fra helsevesenet, er det mange voksne også som ikke er innenfor definisjonen av liv. Da er ingen av oss mer enn celleklumper. Jeg kan samtidig ikke godta at abort alltid er det beste. Det er f.eks. ikke rett å tvinge voldtektsofre, spesielt ikke barn, til å føde.

Hva med down syndrom og andre typer genetiske feil? Har vi plass til dem, og hvor skal vi i så fall sette grensen? Det blir forsket mye på gener, og etter hvert som en utvikler metoder for å teste, finner en at ganske vanlige genfeil kan gi økt risiko for f.eks. autisme eller ADHD. Det kan dreie seg om kromosomfeil som 15 q 13.3-mikrodelesjon eller 16 q 24.3-mikrodelesjon. Det er noen kromosomer som har for mange eller for få gener, og kromosom 15 ser ut til å være spesielt utsatt. En mutasjon i genet GRIN 2 A kan f.eks. føre til epilepsi.

Det høres kanskje latterlig ut i dag, men hvis samfunnet har mulighet til å fjerne disse lytene tror jeg mange vil gjøre det. Island har nesten utryddet down syndrom fordi gravide kvinner får tilbud om en gentest. Huffington Post skrev nylig om en nederlandsk lege som mente at det burde få økonomiske konsekvenser for foreldre som velger å beholde et funksjonshemmet barn. Artikkelen i Huffington Post siterer flere etikere som hevder at mødre har en moralsk plikt til å abortere hvis en gentest viser noe annet enn et perfekt foster.

Artikkelforfatteren debunket også ideen om at down syndrom er spesielt kostbart for samfunnet. Det blir dessuten feil å tenke på menneskeverd som penger. Det er hele poenget med menneskeverd at vi har en verdi uavhengig av hva vi gjør eller hvilke evner vi har. Hvis vi tenker penger er ikke veien lang til å argumentere for at vi gjør samfunnet en tjeneste hvis vi aborterer vekk f.eks. autisme, NLD, ADHD eller Tourette syndrom.

Det hadde ikke vært plass til meg i et slikt samfunn. Det hadde ikke vært plass til Connor Long heller. Jeg avslutter med en nyhetssak fra Colorado som sier det meste. Det er noe Island, Nederland og andre land bør tenke på før de bestemmer at det er egoistisk og sågar uforsvarlig å gi alle mennesker et liv.

What kind of society do you want to live in?

A moral duty to abort

Psykiatri og valgløfter

llustrasjonsfoto av jente som dekker ansiktet med hendene. Vanskelige følelser er en del a livet for mange, men med tidlig hjelp kan en leve med dem. Foto: Pexels

Illustrasjon. Vanskelige følelser er en del av livet for mange, men med tidlig hjelp kan en leve med dem. Foto: Pexels

Det er få ting som produserer valgløfter raskere enn en tragedie, som det tragiske mordet i Kristiansand, og nå vil alle ha et tettere samarbeid mellom barnevernet og psykiatrien. Det er positivt med handling, men det hadde vært bra hvis politikere lot seg bevege før det tragiske skjedde. Barnevernet er forøvrig ikke ukjent med tragiske skjebner, men mange år med lovbrudd har ikke vært god nok grunn til å foreta seg noe. Her er noen tall fra tidligere innlegg:

Bufdir publiserte statistikk i januar 2017 som de hadde utarbeidet sammen med Statistisk sentralbyrå. Den viste at 40 prosent av barn som har fått hjelp fra barnevernet fullfører videregående skole, mens 30 prosent er hverken i jobb eller under utdanning 6 år etter grunnskolen. De tilsvarende tallene for resten av befolkningen er 80 og 10 prosent. Les mer i Fagbladet.

En artikkel i Tidsskrift for norsk psykologforening viser til at forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år er på 1-2 prosent. Den øker til 1-7 prosent for de som er 13-18 år. Dette er et veldig romslig tall, men jeg antar at det skyldes at mange ikke ber om hjelp, og da kan en ikke være mer nøyaktig. Det er likevel sannsynlig at forekomsten øker med alderen. Den samme artikkelen viser til Barn i Bergen-undersøkelsen som fant at bare 13,3 prosent av 8-10 åringer som hadde emosjonelle lidelser (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, Ungdom og psykisk helse, fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 prosent hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten.

NTNU-rapporten Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner kartla den psykiske helsen til 400 barn som barnevernet hadde overtatt omsorgen for. Jeg er skeptisk til tallene, men rapporten viste at 76 prosent hadde psykiatriske diagnoser. Jeg er skeptisk fordi dette inkluderer bl.a. Asberger syndrom og ADHD, og de to vanlige komorbide lidelser angst og depresjon. Det er også vanlig at mange foreldre ber om hjelp uten at de blir hørt, og hvis det ikke var noe grunnlag for å overta omsorgen for barna, noe det langt fra alltid er, vil depresjon være en naturlig respons. Det blir derfor feil å si at det er foreldrene som har sviktet i alle sakene. Rapporten fra NTNU avslørte også at bare 38 prosent hadde fått psykiatrisk hjelp de siste 3 månedene. Det høres med andre ord som at barnevernet har gjort seg skyldige i veldig grov omsorgssvikt. Les mer på forskning.no.

Jeg har nevnt alt dette i tidligere innlegg, men synes dette er interessant bakgrunnsinformasjon for den debatten vi har hatt de siste dagene. Dette er noe myndighetene har vært veldig klar over lenge, men barn har ikke vært prioritert, så da kan en undre seg over hva vi egentlig vil med barnevernet  Jeg hørte i tillegg på radioen i dag at Linnea Myhre snakket på Aps sommerleir om viktigheten av åpenhet om psykisk sykdom. Jeg er enig i det, men blir samtidig litt irritert i disse valgkamptider når de politiske partiene angriper hverandre. Det gjelder ikke minst den koalisjonen som hadde åtte år med flertall, og nå som de nyter en behagelig tilværelse i opposisjon er det ikke grenser for hvor mye de bryr seg. Rollene blir kanskje byttet om hvis det er Jonas Gahr som skal vise handling etter valget.

Resultatet av den nye fokuseringen på psykiatri kan bli at en sidestiller diagnose, inludert autisme og ADHD, og vold. Det betyr at en ikke ønsker å hjelpe.

Psykiatriske diagnoser på TV

Gammel filmplakat. Den klassiske historien om Doctor Jekyll and Mr. Hyde er en klassiker også i moderne dramaserier, bl.a. i Black Box (bipolar). Foto: Wikimedia Commons

Den klassiske historien om Doctor Jekyll and Mr. Hyde er en klassiker også i moderne dramaserier, bl.a. i Black Box (bipolar). Foto: Wikimedia Commons

Autisme er ikke en psykisk sykdom! Jeg håper det er åpenbart for alle som leser dette, og det burde derfor være unødvendig å presisere det, men diagnosemanualene DSM og ICD har plassert autisme og NLD der.

Depresjon og angst kan riktignok være tilleggsvansker, men jeg tror det har mer med hvordan samfunnet behandler oss å gjøre enn diagnosen. Hvis en ikke lykkes sosialt, ikke lykkes i arbeidslivet og på alle måter føler at en ikke hører hjemme noe sted, føler en seg ikke nødvendigvis lykkelig hele tida. Jeg vil likevel hevde at mange utenforstående misforstår, for selv om vi kan ha følelsen av at vi er født på feil planet, betyr ikke det at vi er syke. Det er altså et tydelig skille mellom autisme og psykisk sykdom, men det er likevel relevant for oss hvordan samfunnet ser på psykisk sykdom. TV har en enorm påvirkningskraft, og hvis dramaserier formidler stereotyper, er det gode muligheter for at vi sprer disse.

TV har en tendens til å lage og spre myter. Disse sier ofte at psykisk syke mennesker er voldelige og uforutsigbare. Depresjon dreier seg bare om en kjemisk ubalanse i hjernen, og hvis en bare får gjenopprettet denne, vil alt gå så meget bedre. Filmen The Swan ga f.eks. hovedpersonen en rekke diagnoser som en og samme person neppe kan ha: spisevegring, bulimi, selvskading, OCD og psykose. De gamle Psycho-filmene med Anthony Perkins og den relativt nye TV-serien Bates Hotel skal beskrive en psykopat, men Norman Bates har sannsynligvis dissosiativ identitetsforstyrrelse, som kan minne om schizofreni. Dette er imidlertid ikke farlige mennesker. Det er mange psykologer som har analysert Dexter. Dette er en serie om en kriminalteknisk blodekspert i Miami-politiet som dreper andre mordere på kveldstid. Han er altså en seriemorder. Det er en serie som har fascinert mange, for de liker tanken på å utrydde farlige mennesker, som om de var skadedyr. Det har blitt foreslått ulike diagnoser og hvordan hovedpersonen utviklet dem. Han er en type som blir framstilt som sjarmerende, men i virkeligheten er ikke disse menneskene lette å leve med.

Det er noen serier og filmer som gjør en god jobb også, men jeg synes stort sett det handler om overdrivelse og stereotyper. Dette påvirker oss, og det er en del mennesker som får all sin informasjon om psykisk sykdom fra dramaserier og filmer. Hva tenker du hvis du f.eks. hører ordet personlighetsforstyrrelser? Jeg har mistanke om at en god del ser for seg ustabile personer som kanskje er mer tilbøyelige til å drepe enn andre mennesker. Det er derfor jeg ikke liker denne termen, for det er veldig langt fra sannheten.

Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse er f.eks. følsomme og nærtakende. De kan være mistenskomme mot andre og er konstant på vakt. Schizoid personlighetsforstyrrelse betyr ikke noe annet enn at personen ser ut til å ha nok med seg selv. Dette er personer som går inn for å isolere seg selv, men de kan ha et rikere indre liv enn det utenforstående er klar over. De som har en unnvikende personlighetsforstyrrelse sliter med lav selvfølelse og usikkerhet. De er redde for avvisning eller kritikk, og unngår derfor mange situasjoner. Jeg synes disse skiller seg vesentlig fra f.eks. dyssosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Les mer på Store medisinske leksikon.

Hovedpoenget mitt er at psykisk syke personer ikke er farlige, men en kan diskutere om samfunnet gjør nok for å hjelpe de som trenger det. Mange psykisk syke mordere har f.eks. et rusproblem, og det er en minst like stor faktor som diagnosen. Mange mord kunne ha vært forhindret, men det er en gjenganger at de ikke blir fulgt opp. Det er noe foreldre til et barn med en utviklingsforstyrrelse kjenner til.

Jeg har tidligere skrevet om noen fiktive skikkelser på autismespekteret. Det er noen stereotyper der også, men jeg vil ta det for meg i et eget innlegg.

En snikmorder

From this moment I began to conclude in my mind that it was possible for me to be more happy in this forsaken, solitary condition than it was probable I should ever have been in any other particular state in the world; and with this thought I was going to give thanks to God for bringing me to this place. Robinson Crusoe

Har du vært helt alene uten noen form for sansestimuli? De fleste klarer det i kortere perioder, men  det kan være skadelig hvis denne tilstanden fortsetter i lang tid. Hvis vi ikke mottar noe utenfra, vil det være naturlig å rette oppmerksomheten innover, og det er en labyrint de færreste egentlig er fortrolige med.

Hjernen vår er fantastisk, men den kan lure oss noen ganger. Hvis du er av den skvetne typen liker du kanskje ikke å være alene i det gamle, knirkete trehuset du bor i. Hver lyd kan få fantasien til å løpe løpsk. Jeg tilbrakte mange ferier og weekender i oppveksten på ei hytte besteforeldrene mine hadde i Sveio. Den lå ikke akkurat på en plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu, men den var ganske skjermet likevel. Vi måtte gå over et jorde og gjennom en skog for å komme til denne eiendommen ved sjøen. Det vokste trær helt inn til hytta og når det blåste slo greinene mot hytteveggen. Vi hadde et utedo der det var et tomt vepsebol i taket. Jeg var ikke spesielt glad i å gå på do seint på kvelden, og selv om jeg hadde ei lommelykt med meg kunne landskapet være litt skummelt. Jeg kunne høre mange lyder i skogen, og selv om jeg kjente nesten hver stein i området hendte det at konturene av landskapet fikk fantasien min til å løpe løpsk.

Det kan være godt å trekke seg tlbake i en periode, men ingen trenger å være permanent alene.

Det kan være godt å trekke seg tlbake i en periode, men ingen trenger å være permanent alene. Foto: Pexels

Mennesker kommuniserer ikke bare verbalt. Ikke-verbal kommunikasjon kan være vanskelig, men den har den fordelen at den kan gi oss et realistisk bilde av situasjonen. Hvis du opplever en situasjon du tolker som skremmende kan det være nok at den personen du er sammen med er rolig. Det er dessuten nyttig å snakke med noen om det du tenker på. Mange har opplevd at de har negative tanker som vokser seg store og skumle, og at de forsvinner etter å ha snakket med en person de har tillit til. Det er mange grunner til at vi lager problemer for oss selv. Det er ikke uvanlig at barn og ungdom føler seg spesielle eller unormale, men sannheten er at de fleste tankene vi får er veldig vanlige. Ved å snakke med noen kan du få innspill og det kan igjen føre til at du forandrer på negative tankemønstre. Behandling for f.eks. depresjon er ikke mer skummelt enn det, men hvis en har en person en kan snakke med, slipper en kanskje å gå i formell behandling seinere. Les litt om depresjon på helsenorge.no.

Studien The Hallucination of Widowhood sier litt om hvor vanskelig det er å være alene. Det er en studie av enker og enkemenn i England og Wales, og halvparten av de spurte svarte at de hadde hatt hallusinasjoner og illusjoner om den døde partneren. Dette er en sunn håndteringsmekanisme og en del av en sorgprosess, men det viser kanskje likevel at vi trenger mennesker. Det er dessuten studier som viser at både isolasjon og ensomhet kan være like helseskadelig som overvekt. En artikkel på forskning.no formulerer det ganske treffende: Ensomhet gjør vondt, men isolasjon tar liv.

Jeg var inne på det i De som bowler alene. Det er så mange negative konsekvenser av isolasjon at en bør unngå det. Jeg liker derfor ikke den tendensen noen har til å idolisere isolasjon. Jeg startet med et sitat fra Robinson Crusoe og det har vært en del filmer/bøker der isolasjon er et sentralt tema. Dette er noen av de vakreste filmene jeg vet om, men de forteller oss også hvor alvorlig isolasjon kan være. Dette er et knippe av mine favoritter: Robinson Crusoe, Cast Away, The Piano, Taxi Driver, Amelie, Moon, 2001, Dolores Claiborne, Alien og The Shining. Det skal sies at noen av disse er filmer en sannsynligvis ikke bør se alene. Jeg liker også TV-serien Elementary veldig godt. Det er en moderne versjon av Sherlock Holmes, og den viser en hovedperson som prøver å forandre seg. Jeg tror det er viktig, selv om instinktene kanskje forteller oss at isolasjon er best eller at mennesker er kjedelige.

 

De som bowler alene

De gamle grusbanene har blitt kuntsgress i dag, men den banen jeg spilte fotball alene på er f.o.f. parkeringsplass i dag.

De gamle grusbanene har blitt kuntsgress i dag, men den ene banen som nesten alltid var ledig er f.o.f. parkeringsplass i dag. Jeg spilte fotball alene der i ungdommen.

Jeg leser mye science fiction og Isaac Asimov er en av de moderne klassikerne. Handlingen i romanen The Caves of Steel er lagt til Jorda 3 000 år inn i framtida. Jorda er overbefolket og menneskene har blitt tvunget til å leve under stålkupler i store byer med flere titalls millioner mennesker i hver. Det betyr at rom er en luksus bare de viktigste medlemmene av samfunnet har. Dette ble kontrastert med spacers, mennesker som hadde kolonisert 50 andre planeter. Disse planetene var kraftig underbefolket og det var maskiner som gjorde alt arbeidet. Menneskene hadde mye rom å boltre seg på, og tanken på å ha fysisk kontakt med andre mennesker var motbydelig for dem. Begge samfunnene styrte mot en kollaps og tanken var at jordboere og spacers trengte hverandre.

Isolasjon er et relevant tema i dag, og ikke bare for barn som vokser opp med en diagnose. Duke University har forsket på dette, og har bl.a. funnet at amerikanerne har færre fortrolige enn de hadde for bare et par tiår siden. Det var hele 25 prosent i denne undersøkelsen fra 2006 som svarte at de ikke hadde noen de kunne diskutere viktige ting med, og over halvparten av de spurte svarte at de ikke hadde noen venner eller fortrolige utenfor den nærmeste familien.

Dette er naturligvis uheldig for de individene det gjelder, men det går i tillegg ut over samfunnet, og burde derfor bekymre myndighetene. Dete angår ikke bare USA, men er like relevant for oss. Robert Putnam skrev boka Bowling Alone: The Collapse and Revival of the American Community i 2000. Han kommer bl.a. inn på at der amerikanerne tidligere snakket om «våre barn» i betydningen lokalsamfunnets barn, snakker de fleste i dag om sine egne barn. Det er forventet at foreldrene gir sine egne barn det de trenger, mens samfunnet gjør mindre. Amerikanerne bruker i gjennomsnittet $ 670 per år på ulike aktiviteter for barna og en av fem familier bruker over $ 1 000 per barn. Det betyr at døra til det som er en viktig sosialiseringsarena i realiteten er stengt for mange barn. Det nye, mer individorienterte samfunnet fungerer for de som har penger, mens barn fra fattige familier taper i dette samfunnet.

Putnam definerer sosial kapital som summen av normer, tillit og nettverk. USA er kjent for den amerikanske drømmen, men den er egentlig død i dag. Et barn som vokser opp i en fattig familie, går på en fattig skole, har kanskje skilte og overarbeidete foreldre, har ikke de samme mulighetene til å klatre på samfunnsstigen. Det er en del som i realiteten står alene fordi de ikke har nok sosial kapital. Den amerikanske drømmen var enklere på 1950-tallet enn i dag, nettopp fordi familien og lokalmiljøet var mer inntakt enn i dag. Putnam glemmer likevel minoriterene. Han vedgår at mye har blitt bedre i USA etter krigen, bl.a. at dattera hans hadde muligheter søstrene hans ikke hadde, men at familie og lokalmiljøet, limet som holder samfunnet sammen, er i oppløsning. Det har blitt bedre for svarte amerikanere også, men USA hadde aldri det samholdet Putnam gir inntrykk av. De hadde sannsynligvis hatt det bedre i USA i dag hvis de hadde inkludert alle fra starten av.

Dette er interessant bakgrunnsinformasjon når en vurderer den tendensen noen har til å idealisere introverthet, og sågar ensomhet. Jeg er enig i at alenetid kan ha mange fordeler, men det er også en reell mulighet for at det går for langt. Jeg er enig i at mennesker er forskjellige og at noen er ukonvensjonelle. Noen trenger å være mer alene enn andre fordi det kan være vanskelig for hjernen å bearbeide sanseinntrykk. De kan bli overveldet av lyd f.eks. Det kan gjøre at en blir irritabel eller at en ikke fungerer like bra som en gjorde før det ble for mye, men jeg tror ikke det er bra for noen å være helt alene. 

Jeg må innrømme at jeg har en tendens til å bli irritert på vaner og uvaner som venner og familiemedlemmer har. Jeg tror det har en del å gjøre med at det er et miljø jeg ikke kan kontrollere. Det skjer mye uforutsigbart. Det er f eks. ikke påkrevd med samtaler om fotball, reality shows, mat og det som verre er. Det er mye jeg må forholde meg til, men det er tross alt bedre å ha venner enn å være alene. Jeg har derfor venner, men er nok en annerledes venn. Det kan kanskje føles noen ganger som at det er bedre å stenge alle stimuli ute, men det er ikke det. Jeg skal skrive et kort innlegg om det neste gang.

Er meditasjon overvurdert?

Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Det er det meditasjon er.

Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Det er det meditasjon er.

Jeg kjenner folk som bruker meditasjon som medisin, og som mener at det virker. Jeg tviler ikke på at det stemmer, men som jeg var inne på i Meditasjonens mørke side bør en ikke gå inn i den behandlingen i den tro at en er garantert en god opplevelse. Det skal ifølge Mayo Clinic, en ideell organisasjon som er kjent for forskning og behandling av vanskelige medisinske tilstander, hjelpe mot bl.a. angst, astma, kreft, hjertesykdom, søvnproblemer, høyt blodtrykk.

Det er viktig å legge merke til at Mayo er forsiktige med hva de lover. Jeg tror det er en del som blir skuffet fordi de tror det skal kurere dem, for det er noen som kommer med den type løfter. Mayo sier følgende på hjemmesida si: «Research suggests that meditation may help some manage symptoms of conditions such as anxiety, asthma cancer etc.» Det hadde vært flott hvis det var sant, som noen hevder, at vi kan kaste medisinene fordi meditasjon har like god effekt, men jeg tror det er uansvarlig holdning.

Jeg mener det er viktig med en generell, kritisk holdning til forskning. Jeg har skrevet om studien Estimating the reproducibility of psychological science i et tidligere innlegg. Det er et viktig prinsipp i vitenskap at andre skal få det samme resultatet hvis de gjør den samme studien. Denne studien gikk ut på at 270 forskere utførte 100 publiserte studier innen kognitiv og sosial psykologi, og resultatet ble veldig nedslående. Det var bare 25 prosent av studiene innen sosial psykologi og 50 prosent innen kognitive studier som bestod denne testen. Det er en påminnelse om at forskning er kommersiell og konkuransen er så hard at noen har en tendens til å overdrive.

Scientific American skrev om en liknende studie som Johns Hopkins gjorde. De gikk gjennom 47 studier som undersøkte effekten meditasjon hadde på testpersoner med diagnostiserte helseproblemer. De fant moderate bevis for at mindfulness meditasjon lindret smerte, angst og depresjon. Forskerne konkluderte ellers med at meditasjon kan ha nytte når det gjelder livsstil, men at de aller fleste studiene hadde en så dårlig kvalitet at det var vanskelig å måle effekten mot sykdom.

Meditasjon er populært og det er derfor ikke utenkelig at noen av leserne mine sverger til denne teknikken. Jeg har tenkt å prøve det selv, og gjør egentlig allerede noe som er en slags meditasjon, men jeg ser ikke på den som direkte behandling. Meditasjon for meg er å gå inn i ei boble der jeg prøver å kontrollere tankene. Jeg har mange ulike tanker som farer i alle mulige retninger, men de blir som regel erstattet av nye lenge før jeg føler at jeg er ferdig med den foregående. Dette er veldig kaotisk, og det er derfor godt å ta en pause der jeg kan fokusere på noen få. Dette er en tilstand som kan oppstå spontant og jeg føler derfor at jeg mediterer når jeg skriver, går tur, svømmer, sykler, lytter til musikken fra Ringenes Herre/Hobbiten-filmene, Harry Potter, Star Trek eller Star Wars, sitter på en benk i parken eller sitter hjemme i godstolen. Netflix og You Tube har en rekke videoer med bilde og lyd fra naturen, men jeg bruker mest de som har stillbilder fra Star Trek og Harry Potter med lydeffekter. Det er veldig avslappende og det alene hjelper mot stress.

Jeg vil derfor presisere at jeg ikke er motstander av meditasjon, og jeg mener heller ikke at NAV skal slutte med det, så lenge det er frivillig, men det er altså ikke mer enn en støtte. Det er ikke hele løsningen. Det må komme klarere fram.

Is meditation overrated?

%d bloggere like this: