RSS Feed

Category Archives: Helse

Psykiatri og valgløfter

llustrasjonsfoto av jente som dekker ansiktet med hendene. Vanskelige følelser er en del a livet for mange, men med tidlig hjelp kan en leve med dem. Foto: Pexels

Illustrasjon. Vanskelige følelser er en del av livet for mange, men med tidlig hjelp kan en leve med dem. Foto: Pexels

Det er få ting som produserer valgløfter raskere enn en tragedie, som det tragiske mordet i Kristiansand, og nå vil alle ha et tettere samarbeid mellom barnevernet og psykiatrien. Det er positivt med handling, men det hadde vært bra hvis politikere lot seg bevege før det tragiske skjedde. Barnevernet er forøvrig ikke ukjent med tragiske skjebner, men mange år med lovbrudd har ikke vært god nok grunn til å foreta seg noe. Her er noen tall fra tidligere innlegg:

Bufdir publiserte statistikk i januar 2017 som de hadde utarbeidet sammen med Statistisk sentralbyrå. Den viste at 40 prosent av barn som har fått hjelp fra barnevernet fullfører videregående skole, mens 30 prosent er hverken i jobb eller under utdanning 6 år etter grunnskolen. De tilsvarende tallene for resten av befolkningen er 80 og 10 prosent. Les mer i Fagbladet.

En artikkel i Tidsskrift for norsk psykologforening viser til at forekomsten av depresjon blant barn i alderen 7-12 år er på 1-2 prosent. Den øker til 1-7 prosent for de som er 13-18 år. Dette er et veldig romslig tall, men jeg antar at det skyldes at mange ikke ber om hjelp, og da kan en ikke være mer nøyaktig. Det er likevel sannsynlig at forekomsten øker med alderen. Den samme artikkelen viser til Barn i Bergen-undersøkelsen som fant at bare 13,3 prosent av 8-10 åringer som hadde emosjonelle lidelser (f.eks. tristhet, angst, sosial isolasjon, depresjon, bruk av rusmidler og selvmord) fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. En stor undersøkelse i Midt-Norge, Ungdom og psykisk helse, fant at deprimerte ungdommer sjelden fikk hjelp i kommunene som var rettet spesifikt mot depressive plager, og mindre enn 20 prosent hadde vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten.

NTNU-rapporten Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner kartla den psykiske helsen til 400 barn som barnevernet hadde overtatt omsorgen for. Jeg er skeptisk til tallene, men rapporten viste at 76 prosent hadde psykiatriske diagnoser. Jeg er skeptisk fordi dette inkluderer bl.a. Asberger syndrom og ADHD, og de to vanlige komorbide lidelser angst og depresjon. Det er også vanlig at mange foreldre ber om hjelp uten at de blir hørt, og hvis det ikke var noe grunnlag for å overta omsorgen for barna, noe det langt fra alltid er, vil depresjon være en naturlig respons. Det blir derfor feil å si at det er foreldrene som har sviktet i alle sakene. Rapporten fra NTNU avslørte også at bare 38 prosent hadde fått psykiatrisk hjelp de siste 3 månedene. Det høres med andre ord som at barnevernet har gjort seg skyldige i veldig grov omsorgssvikt. Les mer på forskning.no.

Jeg har nevnt alt dette i tidligere innlegg, men synes dette er interessant bakgrunnsinformasjon for den debatten vi har hatt de siste dagene. Dette er noe myndighetene har vært veldig klar over lenge, men barn har ikke vært prioritert, så da kan en undre seg over hva vi egentlig vil med barnevernet  Jeg hørte i tillegg på radioen i dag at Linnea Myhre snakket på Aps sommerleir om viktigheten av åpenhet om psykisk sykdom. Jeg er enig i det, men blir samtidig litt irritert i disse valgkamptider når de politiske partiene angriper hverandre. Det gjelder ikke minst den koalisjonen som hadde åtte år med flertall, og nå som de nyter en behagelig tilværelse i opposisjon er det ikke grenser for hvor mye de bryr seg. Rollene blir kanskje byttet om hvis det er Jonas Gahr som skal vise handling etter valget.

Resultatet av den nye fokuseringen på psykiatri kan bli at en sidestiller diagnose, inludert autisme og ADHD, og vold. Det betyr at en ikke ønsker å hjelpe.

Psykiatriske diagnoser på TV

Gammel filmplakat. Den klassiske historien om Doctor Jekyll and Mr. Hyde er en klassiker også i moderne dramaserier, bl.a. i Black Box (bipolar). Foto: Wikimedia Commons

Den klassiske historien om Doctor Jekyll and Mr. Hyde er en klassiker også i moderne dramaserier, bl.a. i Black Box (bipolar). Foto: Wikimedia Commons

Autisme er ikke en psykisk sykdom! Jeg håper det er åpenbart for alle som leser dette, og det burde derfor være unødvendig å presisere det, men diagnosemanualene DSM og ICD har plassert autisme og NLD der.

Depresjon og angst kan riktignok være tilleggsvansker, men jeg tror det har mer med hvordan samfunnet behandler oss å gjøre enn diagnosen. Hvis en ikke lykkes sosialt, ikke lykkes i arbeidslivet og på alle måter føler at en ikke hører hjemme noe sted, føler en seg ikke nødvendigvis lykkelig hele tida. Jeg vil likevel hevde at mange utenforstående misforstår, for selv om vi kan ha følelsen av at vi er født på feil planet, betyr ikke det at vi er syke. Det er altså et tydelig skille mellom autisme og psykisk sykdom, men det er likevel relevant for oss hvordan samfunnet ser på psykisk sykdom. TV har en enorm påvirkningskraft, og hvis dramaserier formidler stereotyper, er det gode muligheter for at vi sprer disse.

TV har en tendens til å lage og spre myter. Disse sier ofte at psykisk syke mennesker er voldelige og uforutsigbare. Depresjon dreier seg bare om en kjemisk ubalanse i hjernen, og hvis en bare får gjenopprettet denne, vil alt gå så meget bedre. Filmen The Swan ga f.eks. hovedpersonen en rekke diagnoser som en og samme person neppe kan ha: spisevegring, bulimi, selvskading, OCD og psykose. De gamle Psycho-filmene med Anthony Perkins og den relativt nye TV-serien Bates Hotel skal beskrive en psykopat, men Norman Bates har sannsynligvis dissosiativ identitetsforstyrrelse, som kan minne om schizofreni. Dette er imidlertid ikke farlige mennesker. Det er mange psykologer som har analysert Dexter. Dette er en serie om en kriminalteknisk blodekspert i Miami-politiet som dreper andre mordere på kveldstid. Han er altså en seriemorder. Det er en serie som har fascinert mange, for de liker tanken på å utrydde farlige mennesker, som om de var skadedyr. Det har blitt foreslått ulike diagnoser og hvordan hovedpersonen utviklet dem. Han er en type som blir framstilt som sjarmerende, men i virkeligheten er ikke disse menneskene lette å leve med.

Det er noen serier og filmer som gjør en god jobb også, men jeg synes stort sett det handler om overdrivelse og stereotyper. Dette påvirker oss, og det er en del mennesker som får all sin informasjon om psykisk sykdom fra dramaserier og filmer. Hva tenker du hvis du f.eks. hører ordet personlighetsforstyrrelser? Jeg har mistanke om at en god del ser for seg ustabile personer som kanskje er mer tilbøyelige til å drepe enn andre mennesker. Det er derfor jeg ikke liker denne termen, for det er veldig langt fra sannheten.

Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse er f.eks. følsomme og nærtakende. De kan være mistenskomme mot andre og er konstant på vakt. Schizoid personlighetsforstyrrelse betyr ikke noe annet enn at personen ser ut til å ha nok med seg selv. Dette er personer som går inn for å isolere seg selv, men de kan ha et rikere indre liv enn det utenforstående er klar over. De som har en unnvikende personlighetsforstyrrelse sliter med lav selvfølelse og usikkerhet. De er redde for avvisning eller kritikk, og unngår derfor mange situasjoner. Jeg synes disse skiller seg vesentlig fra f.eks. dyssosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Les mer på Store medisinske leksikon.

Hovedpoenget mitt er at psykisk syke personer ikke er farlige, men en kan diskutere om samfunnet gjør nok for å hjelpe de som trenger det. Mange psykisk syke mordere har f.eks. et rusproblem, og det er en minst like stor faktor som diagnosen. Mange mord kunne ha vært forhindret, men det er en gjenganger at de ikke blir fulgt opp. Det er noe foreldre til et barn med en utviklingsforstyrrelse kjenner til.

Jeg har tidligere skrevet om noen fiktive skikkelser på autismespekteret. Det er noen stereotyper der også, men jeg vil ta det for meg i et eget innlegg.

En snikmorder

From this moment I began to conclude in my mind that it was possible for me to be more happy in this forsaken, solitary condition than it was probable I should ever have been in any other particular state in the world; and with this thought I was going to give thanks to God for bringing me to this place. Robinson Crusoe

Har du vært helt alene uten noen form for sansestimuli? De fleste klarer det i kortere perioder, men  det kan være skadelig hvis denne tilstanden fortsetter i lang tid. Hvis vi ikke mottar noe utenfra, vil det være naturlig å rette oppmerksomheten innover, og det er en labyrint de færreste egentlig er fortrolige med.

Hjernen vår er fantastisk, men den kan lure oss noen ganger. Hvis du er av den skvetne typen liker du kanskje ikke å være alene i det gamle, knirkete trehuset du bor i. Hver lyd kan få fantasien til å løpe løpsk. Jeg tilbrakte mange ferier og weekender i oppveksten på ei hytte besteforeldrene mine hadde i Sveio. Den lå ikke akkurat på en plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu, men den var ganske skjermet likevel. Vi måtte gå over et jorde og gjennom en skog for å komme til denne eiendommen ved sjøen. Det vokste trær helt inn til hytta og når det blåste slo greinene mot hytteveggen. Vi hadde et utedo der det var et tomt vepsebol i taket. Jeg var ikke spesielt glad i å gå på do seint på kvelden, og selv om jeg hadde ei lommelykt med meg kunne landskapet være litt skummelt. Jeg kunne høre mange lyder i skogen, og selv om jeg kjente nesten hver stein i området hendte det at konturene av landskapet fikk fantasien min til å løpe løpsk.

Det kan være godt å trekke seg tlbake i en periode, men ingen trenger å være permanent alene.

Det kan være godt å trekke seg tlbake i en periode, men ingen trenger å være permanent alene. Foto: Pexels

Mennesker kommuniserer ikke bare verbalt. Ikke-verbal kommunikasjon kan være vanskelig, men den har den fordelen at den kan gi oss et realistisk bilde av situasjonen. Hvis du opplever en situasjon du tolker som skremmende kan det være nok at den personen du er sammen med er rolig. Det er dessuten nyttig å snakke med noen om det du tenker på. Mange har opplevd at de har negative tanker som vokser seg store og skumle, og at de forsvinner etter å ha snakket med en person de har tillit til. Det er mange grunner til at vi lager problemer for oss selv. Det er ikke uvanlig at barn og ungdom føler seg spesielle eller unormale, men sannheten er at de fleste tankene vi får er veldig vanlige. Ved å snakke med noen kan du få innspill og det kan igjen føre til at du forandrer på negative tankemønstre. Behandling for f.eks. depresjon er ikke mer skummelt enn det, men hvis en har en person en kan snakke med, slipper en kanskje å gå i formell behandling seinere. Les litt om depresjon på helsenorge.no.

Studien The Hallucination of Widowhood sier litt om hvor vanskelig det er å være alene. Det er en studie av enker og enkemenn i England og Wales, og halvparten av de spurte svarte at de hadde hatt hallusinasjoner og illusjoner om den døde partneren. Dette er en sunn håndteringsmekanisme og en del av en sorgprosess, men det viser kanskje likevel at vi trenger mennesker. Det er dessuten studier som viser at både isolasjon og ensomhet kan være like helseskadelig som overvekt. En artikkel på forskning.no formulerer det ganske treffende: Ensomhet gjør vondt, men isolasjon tar liv.

Jeg var inne på det i De som bowler alene. Det er så mange negative konsekvenser av isolasjon at en bør unngå det. Jeg liker derfor ikke den tendensen noen har til å idolisere isolasjon. Jeg startet med et sitat fra Robinson Crusoe og det har vært en del filmer/bøker der isolasjon er et sentralt tema. Dette er noen av de vakreste filmene jeg vet om, men de forteller oss også hvor alvorlig isolasjon kan være. Dette er et knippe av mine favoritter: Robinson Crusoe, Cast Away, The Piano, Taxi Driver, Amelie, Moon, 2001, Dolores Claiborne, Alien og The Shining. Det skal sies at noen av disse er filmer en sannsynligvis ikke bør se alene. Jeg liker også TV-serien Elementary veldig godt. Det er en moderne versjon av Sherlock Holmes, og den viser en hovedperson som prøver å forandre seg. Jeg tror det er viktig, selv om instinktene kanskje forteller oss at isolasjon er best eller at mennesker er kjedelige.

 

De som bowler alene

De gamle grusbanene har blitt kuntsgress i dag, men den banen jeg spilte fotball alene på er f.o.f. parkeringsplass i dag.

De gamle grusbanene har blitt kuntsgress i dag, men den ene banen som nesten alltid var ledig er f.o.f. parkeringsplass i dag. Jeg spilte fotball alene der i ungdommen.

Jeg leser mye science fiction og Isaac Asimov er en av de moderne klassikerne. Handlingen i romanen The Caves of Steel er lagt til Jorda 3 000 år inn i framtida. Jorda er overbefolket og menneskene har blitt tvunget til å leve under stålkupler i store byer med flere titalls millioner mennesker i hver. Det betyr at rom er en luksus bare de viktigste medlemmene av samfunnet har. Dette ble kontrastert med spacers, mennesker som hadde kolonisert 50 andre planeter. Disse planetene var kraftig underbefolket og det var maskiner som gjorde alt arbeidet. Menneskene hadde mye rom å boltre seg på, og tanken på å ha fysisk kontakt med andre mennesker var motbydelig for dem. Begge samfunnene styrte mot en kollaps og tanken var at jordboere og spacers trengte hverandre.

Isolasjon er et relevant tema i dag, og ikke bare for barn som vokser opp med en diagnose. Duke University har forsket på dette, og har bl.a. funnet at amerikanerne har færre fortrolige enn de hadde for bare et par tiår siden. Det var hele 25 prosent i denne undersøkelsen fra 2006 som svarte at de ikke hadde noen de kunne diskutere viktige ting med, og over halvparten av de spurte svarte at de ikke hadde noen venner eller fortrolige utenfor den nærmeste familien.

Dette er naturligvis uheldig for de individene det gjelder, men det går i tillegg ut over samfunnet, og burde derfor bekymre myndighetene. Dete angår ikke bare USA, men er like relevant for oss. Robert Putnam skrev boka Bowling Alone: The Collapse and Revival of the American Community i 2000. Han kommer bl.a. inn på at der amerikanerne tidligere snakket om «våre barn» i betydningen lokalsamfunnets barn, snakker de fleste i dag om sine egne barn. Det er forventet at foreldrene gir sine egne barn det de trenger, mens samfunnet gjør mindre. Amerikanerne bruker i gjennomsnittet $ 670 per år på ulike aktiviteter for barna og en av fem familier bruker over $ 1 000 per barn. Det betyr at døra til det som er en viktig sosialiseringsarena i realiteten er stengt for mange barn. Det nye, mer individorienterte samfunnet fungerer for de som har penger, mens barn fra fattige familier taper i dette samfunnet.

Putnam definerer sosial kapital som summen av normer, tillit og nettverk. USA er kjent for den amerikanske drømmen, men den er egentlig død i dag. Et barn som vokser opp i en fattig familie, går på en fattig skole, har kanskje skilte og overarbeidete foreldre, har ikke de samme mulighetene til å klatre på samfunnsstigen. Det er en del som i realiteten står alene fordi de ikke har nok sosial kapital. Den amerikanske drømmen var enklere på 1950-tallet enn i dag, nettopp fordi familien og lokalmiljøet var mer inntakt enn i dag. Putnam glemmer likevel minoriterene. Han vedgår at mye har blitt bedre i USA etter krigen, bl.a. at dattera hans hadde muligheter søstrene hans ikke hadde, men at familie og lokalmiljøet, limet som holder samfunnet sammen, er i oppløsning. Det har blitt bedre for svarte amerikanere også, men USA hadde aldri det samholdet Putnam gir inntrykk av. De hadde sannsynligvis hatt det bedre i USA i dag hvis de hadde inkludert alle fra starten av.

Dette er interessant bakgrunnsinformasjon når en vurderer den tendensen noen har til å idealisere introverthet, og sågar ensomhet. Jeg er enig i at alenetid kan ha mange fordeler, men det er også en reell mulighet for at det går for langt. Jeg er enig i at mennesker er forskjellige og at noen er ukonvensjonelle. Noen trenger å være mer alene enn andre fordi det kan være vanskelig for hjernen å bearbeide sanseinntrykk. De kan bli overveldet av lyd f.eks. Det kan gjøre at en blir irritabel eller at en ikke fungerer like bra som en gjorde før det ble for mye, men jeg tror ikke det er bra for noen å være helt alene. 

Jeg må innrømme at jeg har en tendens til å bli irritert på vaner og uvaner som venner og familiemedlemmer har. Jeg tror det har en del å gjøre med at det er et miljø jeg ikke kan kontrollere. Det skjer mye uforutsigbart. Det er f eks. ikke påkrevd med samtaler om fotball, reality shows, mat og det som verre er. Det er mye jeg må forholde meg til, men det er tross alt bedre å ha venner enn å være alene. Jeg har derfor venner, men er nok en annerledes venn. Det kan kanskje føles noen ganger som at det er bedre å stenge alle stimuli ute, men det er ikke det. Jeg skal skrive et kort innlegg om det neste gang.

Er meditasjon overvurdert?

Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Det er det meditasjon er.

Jeg elsker såpebobler. De er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Det er det meditasjon er.

Jeg kjenner folk som bruker meditasjon som medisin, og som mener at det virker. Jeg tviler ikke på at det stemmer, men som jeg var inne på i Meditasjonens mørke side bør en ikke gå inn i den behandlingen i den tro at en er garantert en god opplevelse. Det skal ifølge Mayo Clinic, en ideell organisasjon som er kjent for forskning og behandling av vanskelige medisinske tilstander, hjelpe mot bl.a. angst, astma, kreft, hjertesykdom, søvnproblemer, høyt blodtrykk.

Det er viktig å legge merke til at Mayo er forsiktige med hva de lover. Jeg tror det er en del som blir skuffet fordi de tror det skal kurere dem, for det er noen som kommer med den type løfter. Mayo sier følgende på hjemmesida si: «Research suggests that meditation may help some manage symptoms of conditions such as anxiety, asthma cancer etc.» Det hadde vært flott hvis det var sant, som noen hevder, at vi kan kaste medisinene fordi meditasjon har like god effekt, men jeg tror det er uansvarlig holdning.

Jeg mener det er viktig med en generell, kritisk holdning til forskning. Jeg har skrevet om studien Estimating the reproducibility of psychological science i et tidligere innlegg. Det er et viktig prinsipp i vitenskap at andre skal få det samme resultatet hvis de gjør den samme studien. Denne studien gikk ut på at 270 forskere utførte 100 publiserte studier innen kognitiv og sosial psykologi, og resultatet ble veldig nedslående. Det var bare 25 prosent av studiene innen sosial psykologi og 50 prosent innen kognitive studier som bestod denne testen. Det er en påminnelse om at forskning er kommersiell og konkuransen er så hard at noen har en tendens til å overdrive.

Scientific American skrev om en liknende studie som Johns Hopkins gjorde. De gikk gjennom 47 studier som undersøkte effekten meditasjon hadde på testpersoner med diagnostiserte helseproblemer. De fant moderate bevis for at mindfulness meditasjon lindret smerte, angst og depresjon. Forskerne konkluderte ellers med at meditasjon kan ha nytte når det gjelder livsstil, men at de aller fleste studiene hadde en så dårlig kvalitet at det var vanskelig å måle effekten mot sykdom.

Meditasjon er populært og det er derfor ikke utenkelig at noen av leserne mine sverger til denne teknikken. Jeg har tenkt å prøve det selv, og gjør egentlig allerede noe som er en slags meditasjon, men jeg ser ikke på den som direkte behandling. Meditasjon for meg er å gå inn i ei boble der jeg prøver å kontrollere tankene. Jeg har mange ulike tanker som farer i alle mulige retninger, men de blir som regel erstattet av nye lenge før jeg føler at jeg er ferdig med den foregående. Dette er veldig kaotisk, og det er derfor godt å ta en pause der jeg kan fokusere på noen få. Dette er en tilstand som kan oppstå spontant og jeg føler derfor at jeg mediterer når jeg skriver, går tur, svømmer, sykler, lytter til musikken fra Ringenes Herre/Hobbiten-filmene, Harry Potter, Star Trek eller Star Wars, sitter på en benk i parken eller sitter hjemme i godstolen. Netflix og You Tube har en rekke videoer med bilde og lyd fra naturen, men jeg bruker mest de som har stillbilder fra Star Trek og Harry Potter med lydeffekter. Det er veldig avslappende og det alene hjelper mot stress.

Jeg vil derfor presisere at jeg ikke er motstander av meditasjon, og jeg mener heller ikke at NAV skal slutte med det, så lenge det er frivillig, men det er altså ikke mer enn en støtte. Det er ikke hele løsningen. Det må komme klarere fram.

Is meditation overrated?

Legemidler og risikovurdering

Det er én ting som forundrer meg mer enn noe annet, nemlig at behovet for å forsvare legemiddelindustrien er så stor at vi uten å blunke aksepterer storstilt korrupsjon.

Reaksjonene jeg får når jeg diskuterer medisiner generelt, og i særdeleshet vaksiner, minner mye den atferden en ser i fotball. Det har utviklet seg en type forventninger og atferd der det ikke finnes noen akseptabel grunn for å falle. Hvis en spiller går i bakken viser motspillerne ofte et så aggressivt kroppsspråk at det nesten ser ut som opptakten til et barslagsmål. Alt er filming, og de godtar heller ikke at en av og til kan miste balanse, gli e.l. Det minner meg om medisin/vaksinedebatten på den måten at pro-vaksinerne har gravd seg dypt ned i skyttergravene, og alt annet enn en uforbeholden hyllest til legemiddelindustrien blir sett på som anti-vitenskap, konspirasjonsteoretisk og en trussel mot resten av befolkningen. Jeg vil likevel hevde at det, som i fotballen, noen ganger er naturlig med en annen vurdering enn den menneskene i skyttergravene har.

Jeg er i utgangspunktet ikke en ren vaksinemotstander, men når jeg vet hvor mye juks (publikasjonsskjevhet og korrupsjon) det er i legemiddelindustrien kan jeg ikke unngå å være litt skeptisk. Det har bl.a. sammenheng med at vaksiner ofte presenteres som en garanti mot sykdom, men virkeligheten forteller oss at det på langt nær er så enkelt.

Det blir ikke snakket så mye om hvorfor vaksinen ikke alltid virker. Det kan være flere grunner, og vaksinen er bl.a. avhengig av at mottakeren har et sterkt immunforsvar, noe som kanskje ikke er tilfellet hvis mottakeren har HIV, diabetes, tar steroider eller har for lite hvite blodlegemer. Det siste kan forekomme hvis en f.eks. har en virusinfeksjon, kreft, autoimmune sykdommer (f.eks. MS og leddgikt) eller tar visse medisiner (bl.a. antibiotika).

Legemidler blir målt mot et endepunkt og ulike studier kan ha ulike endepunkt. Det er mange som får symptomer på sykdom selv om en lab-test ikke kan bekrefte smitte. Amerikanske CDC skrev om et kikhoste-utbrudd i en barnehage som tydet på at vaksinen ikke var så effektiv som tidligere antatt. Utbruddet startet med at en 1-åring fikk en laboratorie-bekreftet smitte, og i løpet av de neste 5 månedene oppfylte ytterligere 26 elever (22 %), 2 lærere og 11 familiemedlemmer den nasjonale definisjonen for kikhoste. Det var bare 5 elever som ikke hadde fått alle dosene med kikhostevaksine, og i et klasserom der alle elevene hadde fått alle vaksinedosene nærmet smitten seg 50 prosent.

Avisa The Sacramento Bee skriver om kikhostevaksinen i Whooping cough vaccine failing for many patients, og Kate McAuley, Programdirektør for overførbare sykdommer ved Sacramento County Public Health Department, uttalte bl.a. at «children who were vaccinated did not receive the protection desired. The vaccine last two to three years.» Dette har blitt et velkjent fenomen i USA. Det er mange som skylder på vaksineskeptiske foreldre når det blir et utbrudd, men det er stadig flere saker som viser at vaksiner gir en falsk trygghet. En studie fra The New England Journal of Medicine viste at risikoen for å bli smittet økte med 42 prosent per år etter den femte dosen.

Det er veldig tette bånd mellom legemiddelfirmaene og de som anbefaler eller godkjenner vaksinene. Dette er kanskje ikke ulovlig, men i det minste veldig betenkelig. Amerikanske barn får 55 vaksinedoser de første seks leveårene, og den mest siterte forsvareren av vaksinesikkerhet, Paul Offit, har sågar hevdet at spebarn kan få 10 000 vaksiner på én gang uten at det skader dem. American Acedemy of Pediatrics mottar ifølge CBS News store pengesummer fra firmaene som lager vaksiner. Norske myndigheter har investert store summer i legemiddelfirmaer som Novartis og Roche Holding, samtidig som de godkjenner de medisinene disse firmaene vil selge i Norge. Dette er heller ikke ulovlig, men det høres ut som en betydelig interessekonflikt. Professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk, er en av flere som har kritisert de vurderingene WHO og Norge gjorde vedrørende svineinfluensaen for noen år siden. Problemet var at vaksinen var lite utprøvd, mens norske myndigheter mente den var effektiv.

Grunnen til at jeg skriver om vaksiner er de såkalte underliggende tilstandene. Jeg kjenner til flere tilfeller av vaksineskader. Jeg kjenner også til flere tilfeller der det ble lagt et sterkt press på foreldrene for å starte ulike typer medisiner på barna deres, ikke fordi de var sikre på at det ville hjelpe, men bare fordi de ville prøve. Det er noe som skurrer når fagfolk vil bruke barn i et eksperiment.

Underliggende tilstander vil si at barnet har en tilstand som kan bli mye verre. Det betyr ikke nødvendigvis at en må holde seg vekke fra vaksinene og medisinene, men en må være klar over at det er en risiko. Legemiddelfirmaene som finansierer forskning har ikke levert overbevisende resultater som viser at det er hvert risikoen for alle. Det hadde kanskje hjulpet hvis de ikke utviklet produkter etter Microsoft-modellen, d.v s. at de lager en lang rekke oppdateringer før vaksinen holder løftene sine. Jeg erkjenner at vaksiner har en effekt, selv om den ikke er så god som mange tror. Jeg hadde likevel sett at problemet med underliggende tilstander ble en del av debatten. Jeg er opptatt av at barn som vokser opp med utfordringer ikke får flere.

Diabetes og lærevansker

Jeg er veldig glad i sukker, men prøver å redsuere på mengden.. sukkertspinn

Jeg er veldig glad i sukker, men prøver å redusere på mengden.

Jeg velger som regel tema basert på egne erfaringer eller research jeg har gjort. Dette innlegget var imidlertid ikke på radaren min. Jeg har diabetes type 2, men har faktisk ikke tenkt så mye på en mulig forbindelse med lærevansker. Diabetes og lærevansker dukket imidlertid opp i statistikken i forrige uke. Noen ble referert til bloggen min etter å ha søkt på dette.

Det er egentlig ikke overraskende, for det sier seg selv at et skiftende glukosenivå kan påvirke konsentrasjonen eller hvor stort fraværet en har på skolen. Det som er mer bekymringsfullt er at dette over tid kan gjøre skade. Det er flere studier som viser at det er en sammenheng mellom diabetes og mild kognitiv forstyrrelse. Det innebærer mild glemsomhet, språkvansker  og andre kognitive problemer som er merkbare, men likevel milde nok til at en kan fungere. Dette er en slags overgang mellom normal aldring og demens/alzheimer. Web MD skriver at voksne som har alvorlig eller langvarig diabetes, eller som får det de før de blir 65, har en økt risiko den nevnte kognitive forstyrrelsen.

Jeg skal lese mer om dette, og kommer kanskje til å skrive om det seinere, men nøyer meg med å dele noen av de referansene jeg kanskje kommer til å bruke. Det er mange grunner til å ta diabetes alvorlig, og dette er en ny påminnelse. Jeg har vært inne på tidligere at det er spesielt viktig for autister og NLDere å tenke på alderdommen fordi eldreomsorgen ikke har planlagt for oss. Vi må derfor ta vare på oss selv.

Diabetes is associated with worse executive function in both Eastern and Western piopulations
Diabates linked to Cognitive Problems
Cognitive Function in Children with Type 1 Diabetes
Association of diabetes with amnestic and nonamnestic cognitive impairment
Association of duration and severity of diabetes mellitus with mild cognitive impairment

 

Det offentlige svikter barna

Boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff starter med en beskrivelse av «rare Ole». Den 13 år gamle gutten ble henvist til BUP med bakgrunn i psykososiale vansker. Skolen så en elev som tilsynelatende hadde gode evner, men som likevel hadde store fagvansker og en rar atferd. Han var lite opptatt av utseende og hadde påfallende mangler i sosiale ferdigheter, forsinket motorisk utvikling og han var emosjonelt umoden. Han foretrakk å leke med yngre barn og trengte mye hjelp med praktiske oppgaver hjemme (påkledning, kroppsvask, tannpuss etc.). Han fungerte dårlig sosialt på skolen og ble urolig og rastløs i nye situasjoner. Skolen stilte derfor spørsmål ved foreldrenes omsorgsevne.

Det er veldig viktig med kunnskap om diagnoser som nonverbale lærevansker (NLD) og autismespekterlidelser (ASD). Dette kan nemlig se ut som omsorgssvikt for utenforstående. Jeg vet ikke om «rare Ole» var et tenkt eller reelt tilfelle, men mange hadde nok kontaktet Barnevernet hvis mistanken rettet seg mot foreldrene. Jeg tror derfor Barnevernet får en del unødvendige bekymringsmeldinger, noe som er bekymringsfullt i seg selv fordi ansatte i Barnevernet ikke har forutsetninger for å vurdere disse og andre diagnoser. De er sikkert flinke til å skape et trygt miljø og sette grenser, men vi som vet litt om NLD og ASD vet utmerket godt at det ikke er nok.

Det er en vanskelig situasjon for foreldre. De ser ofte veldig tidlig at barnet deres ikke utvikler seg normalt til tross for at de gjør det de skal, og følger alle anbefalinger fra fastlegen, helsestasjonen og skolen. Det har vært en rekke saker der Barnevernet faktisk har overprøvd fastleger og spesialister. De har da ment at det ikke var noe annet galt enn at mor sykeliggjorde barnet. De bruker ikke ordet direkte, men det innebærer faktisk at de anklager mor for Münchhausen syndrom, noe som er en svært alvorlig anklage. Til tross for at ansatte i barnevernet ikke kan uttale seg om annet enn miljøet har det vært noen saker der de har skrevet i rapporten at mor var alvorlig psykisk syk. Det har de altså gjort på eget initiativ, uten at det var fagpersoner inne i bildet.

humle og løvetann

Mange misliker begrepet løvetann-barn, men løvetannen har noe magisk over seg, samt veldig sterke symboler. Den er vakker, minner oss om den livgivende sola som også gir oss lykke. Humle kan bl.a. symbolisere visdom og kjærlighet.

NTNU og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Psykisk helse og barnevern (RKBU- Midt Norge) utarbeidet en forskningsrapport på oppdrag fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) og Helsedirektoratet. Det var 400 barn i alderen 12-20 år med i undersøkelsen og alle ble intervjuet personlig. Svarene de ga avdekket at hele 76 prosent hadde alvorlige psykiatriske diagnoser, mens det i barnebefolkningen generelt er mellom fem og ti prosent som får en psykiatrisk diagnose. Rapporten avdekket også en høy grad av komorbiditet, d.v.s. at de har flere diagnoser samtidig. De hyppigste diagnosene var angst, kronisk nedstemthet, alvorlig depresjon, ADHD, alvorlige atferdsvansker og tilknytningsforstyrrelser. Det var 23 prosent som hadde høytfungerende autisme, og 17 prosent av disse hadde i tillegg en alvorlig atferdsforstyrrelse. Det var ekstremt urovekkende at bare 38 prosent sa de hadde fått noe hjelp fra spesialisthelsetjenesten de siste tre månedene.

Artikkelen i forskning.no (se lenker nederst) antyder at både foreldrene og det offentlige har sviktet disse barna, men det er langt fra så enkelt. Jeg lurer på hvor mange vedtak Barnevernet gjør på feil grunnlag. Jeg mener ikke med dette å angripe Barnevernet. Jeg vet at det jobber mange dyktige folk der, og jeg vet at det er mange barn som har fått det bedre fordi de fikk vokse opp i et stabilt fosterhjem eller på en institusjon. Hvis en derimot ikke får behandling i en institusjon, og en kanskje hadde det bedre hjemme, har en begått et ubeskrivelig stort overgrep mot både barnet og resten av familien. Loven sier at Barnevernets hovedoppgave er å jobbe for at barnet skal bli boende hos de biologiske foreldrene sine. De skal derfor tilby tiltak i hjemmet, og hvis problemet er manglende foreldreferdigheter skal de tilby råd, også etter en omsorgsovertakelse. Målet skal nemlig være å gjenforene barnet og foreldrene. Det har imidlertid vist seg at det er svært vanskelig for foreldre å få barnet tilbake, bl.a. fordi saksbehandlingen tar lang tid, og hvis barnet har knyttet seg til fosterforedrene i mellomtida, kan det bli et argument for å gjøre separasjonen permanent.

Jeg håper vi får en reform i Barnevernet, for vi kan ikke leve med en situasjon der foreldre er redde for å insistere på at barna skal få hjelp, og der barn med store utfordringer blir avhengig av hjelp fra ufaglærte ansatte i Barnevernet, såvel som i skolen. En er nemlig langt fra garantert hjelp med en diagnose heller. Jeg har vært borte i spesialpedagogikk som gikk ut på at ufaglærte assistenter eller lærere uten erfaring innen spes.ped fikk beskjed om å prøve seg fram. Jeg har sågar møtt på den holdningen at en elev på autismespekteret ikke kunne ha diagnosen fordi denne var en fantastisk elev å jobbe med, og hadde godt humør. Dette var faktisk en spes.ped-lærer med kompetanse og erfaring. Vi ønsker alle at andre skal ha et positivt syn på barn med en diagnose, samme hvilken det er, men det betyr ikke at vi skal snevre inn diagnosene, og jeg tror denne læreren gjorde nettopp det. Vi kan ikke presse alle inn i en snever diagnose og si at de som har sosiale ferdigheter og venner faktisk ikke kan ha autisme. Vi kan heller ikke si at en utviklingsforstyrrelse er et klart tegn på omsorgssvikt.

Det er veldig viktig med kurs for å få oppdatert informasjon og dette er så viktig at det ikke kan være opp til kommunene om de skal bruke penger på det eller ikke. Barna bør være så viktige at dette blir øremerket på statsbudsjettet. Det gjelder ikke minst Barnevernet. Jeg mener derfor at ansatte i skolene og Barnevernet må ta et nytt kurs annet hvert år, og dette kan ikke være frivillig.

3 av 4 barn og ungdom på barnevernsinstitusjon har psykiske lidelser (bufdir.no)
Tre av fire institusjonsbarn er alvorlig psykisk syke (forskning.no)

En ny eldreomsorg

Grafitti loving life. Denne grafittien fra en undergang i Haugesund oppsummerer livet mitt. Jeg vil at det skal være bra lengst mulig, og jobbet for at dattera mi får det best mulig.

Jeg liker dette slagordet fra en undergang i Haugesund. Jeg vil at livet skal være bra lengst mulig, og jobber for at dattera mi får det bedre.

Jeg har ikke skrevet utfyllende om alt, men føler at jeg har vært innom de mest opplagte emnene. Det er imidlertid ett emne jeg ikke har rørt i det hele tatt, framtida. Forskning på Asberger syndrom og NLD har nesten utelukkende vært opptatt av barn. Leo Kanner og Hans Asberger beskrev barn med en type utfordringer på 1940-tallet som vi kjenner som Asberger syndrom i dag, mens Doris Johnson og Helmer Myklebust i 1967 identifiserte de vanskene som seinere fikk navnet nonverbale lærevansker.

Det er stort sett barn og ungdom som har vært fokuset i forskningen. Noe av det som har kommet fram de siste årene er at det ikke er lettere med såkalt høytfungerende autisme. Det har nok vært en antakelse at mennesker med høytfungerende autisme, som Asberger, ikke trengte hjelp. De har jo evner nok til å klare seg selv, men det har likevel vist seg at et sosialt handikapp er nok til at en ikke lykkes i de store milepælene i livet, som karriere og samliv.

Dette gjelder heldigvis ikke alle, og det er tross alt en del individer som har giftet seg og fått barn, eller fungert i arbeidslivet. Mange av de som var barn da Kanner og Asberger startet forskningen sin er døde nå, ikke minst siden forventet levealder er langt lavere blant autister (en svensk studie fra i år viste dette). Jeg skal ikke svartmale situasjonen fullstendig, men jeg tror ikke det er en overdrivelse å si at mange hadde vanskelige liv. En del av de som aldri fikk en diagnose ble kanskje misforstått ytterligere i alderdommen, for da kan diagnosen bli alt fra psykisk sykdom til demens.

Hva med de som som fikk diagnosen? Hvordan vil alderdommen bli for dem? De fleste har hørt skrekkhistorier om livet på et aldershjem, og en kan tenke seg til hvordan dagens eldreomsorg vil fungere. Hvis en har spesielle rutiner en følger som et forsvar mot angst, og disse ikke samsvarer med det de ansatte ser for seg, kan en bli tvunget til å godta noe som vil gjøre livet vanskeligere. Noen ganger har en behov for å stenge verden ute, inkludert sykepleiere og de andre beboerne, men da vil en sannsynligvis bli sett på som lite samarbeidsvillig, og kanskje utsatt for tvang. Noen sliter kanskje med angst og depresjon, men siden de fleste kommuner er opptatt av å lagre de gamle billigst mulig, er det lite trolig at de vil gjøre mye for autister på gamlehjemmet. Vi trenger med andre ord en ny eldreomsorg.

Mange med autisme har en spesiell interesse, en fascinasjon som erstatter nesten alt annet. Mange av oss har disse interessene fordi vi har en ekte fascinasjon for det temaet vi bruker tiden vår på, men det er også fordi det delvis erstatter interaksjon med mennesker. Det er en stereotyp som mange tror på, men det er en gammeldags og snever forståelse å hevde at autister ikke ønsker vennskap. Jeg tror mange ønsker det, men de må finne måter å takle livet på, og en interesse kan gjøre livet lettere. Jeg lurer på om de får lov til å beholde denne interessen på gamlehjemmet. Det vil innebære at de ansatte må legge til rette for alt fra modelljernbaner til gaming. Hva skjer når disse menneskene ikke lenger har kapasitet til å gjøre det de elsker mer enn noe annet, det som har vært livet deres? 

Det er spesielt viktig for mennesker med autisme og nonverbale lærevansker å ta vare på helsa. En må tenke på fysiske og psykiske plager som kan ramme alle etter som en blir eldre, men tapet av selvstendighet kan bli spesielt vanskelig for autister. De vil trenge mer støtte enn andre, men når jeg tenker på hvordan eldreomsorgen er for nevrotypiske er jeg ikke optimistisk. Jeg håper at noe skjer før jeg blir gammel, at det er flere støttetiltak på plass, at ansatte i helsevesenet forstår hvorfor rutiner er viktig for mange av oss, hvorfor noen kan være følsomme for høye lyder, lys, berøring, sterke smaker eller spesielle stoff.

Jeg er likevel som far mer bekymret for dattera mi enn for meg selv. Jeg kan ikke nekte for at jeg tenker på hva jeg må overlate dattera mi til. Jeg satser på at det blir mange år til, men blir litt betenkt når fokuset for mye forskning fremdeles er barn. Jeg håper forskningen vil fokusere mer på autisme blant gamle. Jeg har i mellomtida fokus på at jeg skal holde meg oppegående lengst mulig, men hvis det er noe jeg virkelig ønsker meg, så er det en mer menneskelig eldreomsorg, og ikke minst et større fokus fra forskerne på at vi er voksne det meste av livet.

Jeg har ikke store forhåpninger til at politikerne, enten det dreier seg om posisjon eller opposisjon, kommer til å hjelpe. Erna Solberg må likevel gjerne overraske med mer enn fine ord i nyttårstalen. Det hadde imidlertid vært en god start hvis hun benyttet nyttårstalen til å anerkjenne voksne autister, samt bekrefte at nordmen med autisme og NLD har rettigheter. Det hadde kanskje vært like uforpliktende som da hun oppfordret arbeidsgivere til å ansette folk med hull i CV’en, men jeg tror dette blir nødvendig. Det gjelder ikke bare autister, for det er åpenbart at de gamle må få større frihet på institusjonene enn de har hatt så langt. Alle fortjener muligheten til å velge det livet de vil ha, og hvis jeg vil underholde meg med anime, science fiction eller brettspill som Arkham Horror, Elder Sign, Witch of Salem eller Call of Cthulhu bør jeg få lov til det. Bingo hadde vært et helvete for min del, et helvete det hadde blitt forventet at jeg lojalt satte pris på.

Forskningsmidler gir meg frysninger

Jeg bruker hovedsakelig facebook som ei startside for nyheter og følger flere nyhetsformidlere, noe som gjør at jeg får mange interessante overskrifter i feeden. Noen av avisene klarte ikke å skjule den triumferende holdningen sin i går da de mente å kunne bevise at kritikerne av «ice bucket challenge» hadde tatt feil.

Nyheten var at de som deltok i utfordringen hadde bidratt til forskning som hadde resultert i et viktig gjennombrudd. Det var sågar noen som gikk så langt som til å hevde at de som deltok gjorde dette mulig. La oss et øyeblikk glømme de to som vi vet med sikkerhet døde som et direkte resultat av utfordringen, de som brukte mer penger på utfordringen enn de donerte, eller de som ikke donerte penger etter å ha vist hvor modige de var. Det som er interessant er hvor mye penger ALS Association fikk og hva pengene gikk til.

Jeg mener ikke å antyde at pengene ble sløst vekk, for disse pengene gjorde mye bra, men det er ikke så enkelt som avisene ga inntrykk av. Når en leste avisene kunne en nemlig få inntrykk av at ALS Association var direkte ansvarlig for denne forskningen, eller at den ikke hadde blitt gjennomført uten deres støtte. Hvis en leser på organisasjonens egen hjemmeside får en derimot inntrykk av at denne forskningen kanskje ikke var fullstendig avhengig av den millionen (dollar) de fikk i gave fra foreningen. De lyger ikke, og overskriften every drop counts viser at de ikke overvurderer sin egen rolle, men dette er altså forskning som hadde pågått en stund, og som hadde fortsatt med eller uten denne millionen. Dette har likevel fått prosessen til å gå til raskere.

De samlet, ifølge CNN, inn $ 115 millioner og 77 av dem skal ha gått til forskning. Det er et betydelig bidrag, men det er likevel lite i den store sammenhengen. Den farmasøytiske industrien bruker mer penger på markedsføring, og ifølge Last Week Tonight på HBO brukte «big pharma» $ 3 milliarder på markedsføring mot forbrukerne i 2012 og 24 milliarder rettet mot ansatte i helsevesenet. Ni av de ti største selskapene brukte mer på markedsføring enn på forskning. Disse tallene gjelder bare USA.

Dette er John Oliver fra det nevnte programmet. Han presenterer fakta, selv om dette er underholdning, og har noen poeng:

Det er penger i omløp som kan gjøre mer enn å oppdage et gen; de kan finne en kur. Denne prioriteringen får det til å gå kaldt nedover ryggen min. Jeg trenger ikke isvann en gang. Det norske oljefondet er forøvrig betydelige aksjeiere i de sveitiske legemiddelfirmaene Novartis og Roche holding. Det er med andre ord mulig at vi tjener penger på korrupsjon og falsk markedsføring, og at vi er delansvarlige for at mennesker dør som en konsekvens av publikasjonsskjevhet.

%d bloggers like this: