RSS Feed

Category Archives: Familie

Det er farlig å lese

Overskriften er satt litt på spissen, men det er dessverre noe alvor i den også. Jeg tenker på forskning, eller mer korrekt, på det å lese forskning. Det kan være farlig å overlate til inkompetente lesere å trekke konklusjoner.

Jeg føler meg aldri trygg på politikere f.eks. De har sjelden kompetanse som gjør dem mer egnet enn andre til å ta valg som får store konsekvenser for befolkningen. De må altså lytte til råd fra andre, og da er det viktig at de lytter til de mest objektive stemmene. En skulle tro at vitenskapen og de profesjonene som bruker såkalt evidensbaserte tiltak er de mest objektive, men vi kan ikke godta en konklusjon automatisk fordi en med en akademisk tittel går god for den. Det er en av de vanligste feilkildene vi har.

Det er flere som har kritisert barnevernsutdanningen, bl.a. for at den går for lite i dybden. Jeg har inntrykk av at det har blitt tatt noen grep de siste årene, bl.a. ved at utdannelsen har blitt utvidet med emner som har vært en utfordring for etaten. Høgskolen i Innlandet har f.eks. studiet Barnevern i et minoritetsperspektiv. Jeg regner med at høgskolene og universitetene også tok en rapport fra NOKUT (publisert i februar 2017) alvorlig. Rapporten var bl.a. inne på at studentene må lære tidlig å lese vitenskapelig teori og forskningsmetoder. Dette ble tidligere gjort i forbindelse med skrivingen av bacheloroppgaven, altså på slutten av studiet. Studentene under den gamle planen fikk med andre ord ikke utbytte av pensum fordi en da utelukkende brukte lesing av vitenskapelig litteratur som et hjelpemiddel til å skrive en oppgave, ikke som et verktøy og en arbeidsvane de skulle ta med seg inn i yrkeslivet. Les mer på NOKUT.

Jeg kom nylig over atikkelen Frykter at ADHD-barn har fått feil diagnose på NRK. Den første reaksjonen min da jeg leste overskriften var endelig, for jeg tenkte at dette dreide seg feildiagnostisering av barn som egentlig har NLD, autisme, bipolar lidelse, eller som ganske enkelt viste en nomal atferd for den situasjoen de var i. Artikkelen omhandler en slags studie der Folkehekseinstituttet har lest journalene til 549 barn under 12 år som hadde diagnosen ADHD. De oppdaget at det var ulike meninger om hvor lista for en ADHD-diagnose burde legges. Det er i Vest-Agder bare 1,4 prosent av barn under 12 år som får en ADHD-diagnose, mens tallet er 5,5 i Hedmark. Det tyder på at de vurderer samme situasjon annerledes.

Problemet med ADHD er at diagnosen er skjønnsbasert, og hvis en er for rask med å sette en diagnose, kan den bli feil. Det bør imidlertid bekymre flere at noen er villige til å ta et ny avgjørelse som er like mye skjønnsbasert som den første. Artikkelen viser til at det er uenighet blant fagfolk, der psykologspesialist og tidligere barneombud, Reidar Hjermann, utvilsomt representerer de mer ekstreme.

Han skal, ifølge NRK, kjenne til flere eksempler på at det fagfolk trodde var ADHD viste seg å være traumer etter vold. Det høres vagt ut, og det er problematisk å referere til saker en ikke kan snakke om p.g.a. taushetsplikten. Jeg mener det er dårlig journalistikk når en bruker denne eksperten til å fremme et syn det ikke finnes dekning for. En kan slenge ut påstander om vold og traumer, men de betyr ingenting hvis en ikke virkelig har gått til bunns i saken. En må spørrre seg hva som forårsaket traumene. Mobbing kan være veldig ødeleggende, og selv om mange skoler har imponerende planer for å bekjempe problemet, er det handling som betyr noe. Da er spørsmålet like mye hva skolen gjorde som hva foreldrene gjorde.

Jeg leste den tankevekkende boka Som avtalt med legen for flere år siden. Den er ei mors beskrivelse av hvordan samfunnet sviktet sønnen hennes, og problemet var ikke at hun ikke prøvde. Hun beskrev bl.a. en hendelse da sønnen var åtte år gammel. Hun skulle hente han på SFO, men oppdaget at gutten lå på asfalten inne i skolegården, med en sjetteklassing sittende på skrevs over brystkassen hans mens han slo. Mobbing hadde vært et problem siden skolestart, men skolen hadde ikke vist noen vilje til å hjelpe. Hun tok etter denne hendelsen kontakt med Politiet, som besøkte alle klassene for å snakke om mobbing. Dette var en skole som hadde blitt omtalt i media, nettopp fordi de ikke hadde noe mobbeproblem, og etter denne episoden valgte de, ifølge mora, å se på henne og sønnen hennes som problemet. Les en anmeldelse av boka på nettstedet til Den norske legeforening.

Boka er en god beskrivelse av hvor maktesløse foreldre kan føle seg. Jeg husker ikke hva som skjedde videre, men dette er en type situasjon som lett kan misforstås. Mobbing er veldig traumatisk, og det vil sannsynligvis forverre problemet hvis en ikke får den hjelpen en trenger, den hjelpen foreldre ofte ber om å få. Det er derfor ikke gitt at traumer er et resultat av vold påført at foreldrene. Samfunnet påfører mye vold og traumer også. Hjermann sier at «ADHD-diagnosen kan tildekke vanskelige ting i barns liv. Ansvarlige voksne bør fokusere på å avdekke hva som skjer i hjemmet heller enn å se hva som er galt med barnet.»

Dette er en fryktelig forenkling, og avgrensning. Jeg har ikke tall på hvor mange vitnesbyrd og anekdoter jeg har hørt og lest i årenes løp om foreldre som ba hjelpeapparatet om hjelp, men siden det tok mange år før fagfolk så det det de hadde sett i flere år, fikk de ikke hjelpa tidsnok. Familien lever i mellomtida i en utsatt posisjon. ADHD kan, som jeg har vært inne på i tidligere innlegg, se ut som autisme, NLD, affektiv lidelse (store svingninger i humør og følelser), angst, Auditory Processing Disorder etc. En kan ha søvnvansker, skolevansker, depresjon, opposisjonell atferdsforstyrrelse, umodenhet o.l. som ikke nødvendigvis har en direkte årsak i hjemmesituasjonen. Jeg er enig med Hjermann i at vi må avdekke årsaker, men det blir for enkelt å skylde på foreldrene hver gang. Jeg kjenner ikke til noen situasjon der foreldre ber om at barnet deres får en diagnose, men jeg kjenner til situasjoner der arvelige faktorer sannsynligvis kan forklare diagnoser som NLD og autisme.

Hvis ryggmarksrefleksen forteller en at hjemmesituasjonen forklarer alt, inkludert samfunnets unnfallenhet da foreldre ba om hjelp, er en like vitenskapelig som da Leo Kanner på 1940-tallet mente at kalde foreldre, f.o.f. mor, påførte barna autisme. Han kalte det refrigerator mother theory. Det er et feil fokus hvis en har som mål å gjøre noe med problemet. Det er en sterk genetisk komponent i disse diagnosene, også mellom diagnoser som ADHD og autisme. En kan bli født med en genfeil, som ikke nødvendigvis gjør at en får disse vanskene, men at en har en sårbarhet. Målet er derfor å finne ut av hva vi kan gjøre for å unngå at en utvikler vanskene. Det har bl.a. vært en del forskning de siste årene på forbindelsen mellom tarmen og hjernen.

Det er noen som har vært inne på at en ubalanse i visse hormoner i tarmen kan påvirke hjernen, mens andre har vært inne på at tarmen kommuniserer med hjernen gjennom nervesignaler, hormoner og nevrotransmittere. Studien The Gut-Brain Axis: The Missing Link in Depression viser f.eks. til at det er en forbindelse mellom tarmflora og tilstander som autisme, schizofreni , angst og depresjon. Dette er relativt ny forskning, og den betyr ikke noe før andre studier bekrefter funnene, men dette er interessant. Det er de svarene vi bør lete etter, og hvis vi skal peke mot vold og traumer forårsaket av familien, må vi ha mer enn rykter og ubegrunnete påstander. Da kan en virkelig påføre traumer.

Når det gjelder artikkelen fra NRK sier den at fagfolk strides, men den eneste de har snakket med er en som anklager foreldrene. Jeg er forøvrig enig med Folkehelseinstituttet i at legene må forholde seg til retningslinjene for hvordan de skal stille en diagnose. Jeg oppfatter det på den måten at de legger hovedansvaret på fagmiljøet, det offentlige og private helsevesenet, og det er der jeg tror det hører hjemme. Jeg er tilhenger av å klandre foreldrene når det er grunnlag for det, men vi kan ikke fokusere på at foreldrene er det neste problemet barn har. Det begynner å bli så mye fysisk bevis nå at en forhåpentligvis kan slutte med en skjønnsmessig vurdering snart. Da er det ingen tvil, og vi slipper eksperter som kommer med insinuasjoner.

Journalister må kunne skille mellom fakta og universitetsutdannede mennesker med personlige meninger.

Reklamer

De rette spørsmålene

Rey-dukke. Rey viderefører Jedi-filosofien i Star Wars-universet, men den lærer oss ikke å passivt la ondskap ta over mennesker og verden.

Rey viderefører Jedi-filosofien i Star Wars-universet, men den lærer oss ikke å passivt la ondskap ta over mennesker og verden.

Jeg ser mange saker i sosiale medier som jeg aldri kommenterer, både fordi de noen ganger mangler direkte relevanse til det jeg skriver om, og fordi jeg prøver å unngå den tendensen vi alle har til å tro at andre bryr seg om hva vi mener om saken. Jeg har imidlertidig sett et par saker denne uka som illustrerer poeng jeg har gjort tidligere.

Jeg har skrevet om at forvirring rundt seksualitet er relativt normalt i oppveksten, og når en i tillegg har symptomer vi kjenner som NLD, ASD og ADHD er det ikke til å unngå at en føler seg litt utenfor. Det er mange som skiller seg ut, som er annerledes, og det er ikke lett å takle i en periode der en vil tilhøre. Det kan få en til å spørre om det er noe galt med den en er, og når samfunnet forteller dem at de kan være den de ønsker å være, høres det sikkert ut som en løsning. Det står sågar i skolebøkene på grunnskolen at legning dreier seg om et valg. Det er ikke lenge siden det ble sett på som en veldig fordomsfull påstand. Jeg er skeptisk til de som hevder at barn helt ned i barnehagealder er trygge på at de ble født i feil kropp eller at de er homofile. Det er ikke så opplagt, og det blir å legge hele ansvaret på barna.

Jeg tror det er mange som forventer at livet skal bli lettere, men dette blir som å gi vekk svaret uten å vise hvordan en kom dit. En lærer ikke noe av det. Et barn som føler seg annerledes må gjennom en lang prosess der en stiller de rette spørsmålene, og jobber seg fram til de rette svarene. Det tar tid. Den første saken jeg hørte om var en ni år gammel gutt som begikk selvmord fire dager etter at han kom ut som homofil, og den andre dreide seg om en ti år gammel gutt som måtte sy flere sting etter å ha blitt banket opp. Han ville ikke forsvare seg, og ble hyllet som en helt for denne uttalelsen: «It’s not the Jedi way.» Skuespilleren Mark Hamill, kjent for rollen som Luke Skywalker, hørte om mobbesaken i California, og mente at gutten hadde vist bemerkelsesverdig mot og visdom.

Dette er veldig forstyrrende. Den unge Star Wars-tilhengeren misforstod Jedi-filosofien, for det stemmer ikke at heltene i filmene ikke brukte vold. De måtte det for å bekjempe de onde kreftene. Det var de voksne som sviktet i de to sakene. Barn trenger ikke omsorgspersoner hvis de klarer seg selv fra dag én, men vi vet at det tar mange år å utvikle sunn fornuft. Noen klarer kanskje aldri å ta de rette valgene. Jeg har også skrevet mye om self-advocacy, som de kaller det på engelsk. Det innebærer selvstendighet og at en kan kjempe sine egne slag. De barna som mobbet var skyldige, men jeg er ikke enig med de mange i sosiale medier som bare fokuserte på hvor intolerante mobberne var. Hva med de voksne? Det spiller ingen rolle hva en mener om homofili. Foreldre må gjøre det klart overfor sine egne barn at det er uakseptabelt å bruke det mot noen.

Jeg tviler ikke på at begge de to guttene hadde det fælt, men jeg lurer på hvor forberedt de var, hvor mye de hadde snakket om dette hjemme. Det har alltid vært nødvendig å gi barn ei verktøykasse de kan bruke for å mestre livet, og det blir ikke mindre viktig når vi forteller dem at de kan være den de vil være. Vi kan ikke utelate de grepene som vil hjelpe dem å takle livet. Jeg mener det er mye arbeid å gjøre før vi forteller barn at verden kommer til å akseptere dem. Jeg kunne tenkt meg at media stilte de voksne noen tøffe spørsmål i de to sakene. Det er der ansvaret ligger, men de voksne er merkelig fraværende.

Når de voksne svikter

Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet, og har veldig blnda følser til oppveksten.

Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet, og har veldig blanda følser til opplevelsene mine der.

Jeg skrev om nevrodiversitet og kjønnsidentitet i Nevrodiversitetens mørke side. Jeg nevnte mobbing uten å utdype det, men vil prøve å gjøre det i dette innlegget.

Jeg har inntrykk av at det er veldig store forskjeller fra skole til skole. Det er knapt nok en skole i landet som ikke har retningslinjer for hvordan en skal varsle og følge opp mobbesaker. Skolene viser gjerne til en tiltaksplan for mobbing og krenkende atferd, informasjon om hvordan en kan melde fra til Fylkesmannen hvis en mener at skolen ikke har gjort nok for å gi barnet et godt og trygt arbeidsmiljø, samt en link til generell informasjon fra Utdanningsdirektoratet, f.eks. Regelverk om skolemiljø-nulltoleranse mot mobbing og Mobbing.

Dette forteller foreldre at de og barnet har rettigheter. Det er likevel handling som betyr noe. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt om kommuner som bryter loven. Det dreier seg ofte om at elever med spes.ped-behov ikke får kvalifiserte lærere, eller de tiltakene PPT og ergoterapeuten foreslår. Det er sannsynligvis store mørketall når det gjelder mobbing. Jeg har inntrykk av at mange mener at saken er løst når partene har snakket sammen og blitt enige om å legge det seg bak seg. Det er enkelt nok for mobberen. Den/de skyldige slipper ofte billig unna, men det er gjerne en forventning om at offeret tilgir. Jeg tror mange tenker at det innebærer en gjenopprettelse av en normaltilstand. Hvorfor skal et barn som har opplevd et svik, kanskje fra skolens side også, fortsette som før? Jeg er ikke opptatt av hevn. Jeg mener det er noe annet når en bestemmer seg for at en ikke vil ha kontakt med mobberne, og når en ikke vil tilgi. En kan ganske enkelt bestemme seg for å ignorere de som gjorde livet vanskelig.

Jeg har forøvrig sett den atferden når alle partene er voksne også. En gjenopprettelse av statusen før konflikten startet er ikke alltid ønskelig. Dette handler ikke om å gå ned i skyttergravene og ligge i en varig krig med skolen. Det bør være et samarbeid mellom hjem og skole, men en må være klar over at skolene ikke nødvendigvis følger opp sine egne planer, og hvis mobbingen fortsetter, har den ikke gjort jobben sin. Jeg er ikke overbevist om at noe system fungerer uten insentiver, altså konsekvenser. Dette er til sjuende og sist rektorens ansvar, og jeg tror at selv de mest graverende mobbesakene hadde blitt løst raskt hvis rektoren hadde et personlig ansvar, hvis det var en reell mulighet for at rektoren ble strafferettslig forfulgt.

Mangel på konsekvenser er en generell svakhet i systemet. Jeg har lest en del nyhetsssaker om skoler, spes.ped. og arbeidsmiljø, men langt flere om Barnevernet. Ås kommune fikk mye oppmerksomhet sist vinter da de hentet en 12 år gammel gutt i det som ble en dramatisk aksjon. Gutten ville naturlig nok ikke bli med frivillig da seks politibetjenter og tre representanter for Barnevernet tok han med makt. Den saken startet med mobbing og dødstrusler, og da skolen ikke håndterte det, startet foreldrene med hjemmeskole, som er lovlig i Norge.

Mange vil huske den tragiske saken fra Valdres der ei ung jente sultet i hjel. Samfunnet ga mora hele skylda, og det er ingen tvil om at hun kunne ha gjort noe, f.eks. tatt dattera til legevakten, men myndighetene må sannsynligvis ta på seg hovedansvaret. Skolen, Barnevernet og helsevesenet var informert om alvorlig mobbing, og de konsekvensene det hadde for jenta, uten at de tok det alvorlig nok. Disse to sakene bør alene være oppvekkere, men det er dessverre mange liknende saker. Nå driver jeg ikke noen kampanje mot Barnevernet, men det er ikke til å komme bort fra at tilsyn hos Barnevernet og skoler ofte avdekker avvik, og lite kjennskap til lovverket er en klassiker.

Hovedpoenget mitt på denne bloggen er helse i en veldig vid forstand. Målet er å oppdra uavhengige barn, som bl.a. innebærer at de kan motivere seg selv, altså at de ikke er avhengige av at andre skal gjøre det. Uavhengige barn tar også avgjørelser på egen hånd, og de er klar over at de må ta ansvar for egne tanker, følelser og handlinger. Det er kort sagt du som avgjør hvordan livet ditt blir. Jo, du treffer på mange klyser i løpet av livet, og noen er direkte ondskapsfulle. Det er ikke så mye vi kan gjøre med det, men selv om det føles forferdelig noen ganger, tror jeg det er mulig å bygge opp en viss isolasjon.

Vi kan beskytte oss mot de verste konsekvensene. Jeg liker de to ordene isolasjon som en illustrasjon. Det ene handler om å fjerne seg fra mennesker, mens det andre er materialer en bruker for å beskytte seg mot strøm, lyd, kulde og brann. Det brukes i overført betydning for å leve i et miljø som kanskje har potensialet til å skade oss, men som vi kan isolere oss mot. Det er ikke en dårlig beskrivelse av samfunnet. Mobbing er skadelig og må bekjempes med kraftige midler. Jeg bagatelliserer på ingen måte konsekvensene for ofrene, men det er mulig å gi barn de verktøyene de trenger for å redusere omfanget av skaden når de voksne svikter.

Circle the wagons

 

Utsikt mot Haugesund fra Karmøy, to kommuner som er usedvanlig selvtilfredse med integreringsarbeidet sitt, men begge har langt igjen.

Utsikt fra Karmøy mot Haugesund, to kommuner som er usedvanlig selvtilfredse med integreringsarbeidet sitt, men begge har langt igjen.

Hvis du hadde gleden av å vokse opp med bøker, TV-serier og filmer med handling fra nybyggertiden i USA, perioden da befolkningen gradvis flyttet vestover fra de 13 første statene, kjenner du sikkert igjen overskriften. De viser det ikke i filmene, men præriegress var veldig høyt. Det gikk høyere enn de som satt på vogna, kanskje like høyt som vogna. Det var med andre ord ikke lett å se noe.

Dette var et landskap indianerne var lommekjent i. Jeg kan ikke klandre dem for at de angrep mennesker som kom og tok seg til rette. Dette var situasjonen nybyggere befant seg i. Det var ikke like idyllisk som i Det lille huset på prærien. Det disse filmene imidlertid viste var at mange familier reiste sammen, og de formet en sirkel med vognene når de ble angrepet (ikke bare av indianere).

Vi har i dag uttrykket «circle the wagons», som betyr at mennesker står sammen mot en felles fiende. Jeg tror ikke det er en fare på kort sikt i Norge, men jeg tror vi har startet på en utvikling der det blir det logiske utfallet, eller i det minste en av flere muligheter. Jeg var inne på det i innlegget Barna vi glemte. Det er mye som ikke registreres på de fleste menneskers radar. Det dreier seg om ulike spørsmål knyttet til barn med diagnoser, mindreårige asylsøkere og barnevernsbarn. Disse er til en viss grad knyttet sammen, og resultatet er at noen blir annenrangsborgere. Myndighetene bruker 20 milliarder kroner per år på Barnevernet, og det øker for hvert år. Det er mange advokater og uavhengige fagmiljøer som spør seg selv om det er de rette barna som får hjelp, og Bufdirs egen statistikk ser ut til å støtte dette synet. Da tenker jeg på rapporter og studier som viser at langt færre barnevernsbarn fullfører videregående skole sammenliknet med den øvrige befolkningen. Det er også veldig mange barn med en diagnose som ikke får behandling mens de er i Barnevernets omsorg. Jeg synes ikke det er urimelig å spørre seg hva vi får igjen for 20 milliarder.

Det er også mye forskning som viser at barn har det best sammen med familien. Det kan være mange grunner til at lav inntekt og minoritetsbakgrunn ser ut til å gjøre noen familier spesielt utsatt. Høgskolen i Oslo og Akershus pekte i rapporten Omsorgsovertakelser og etniske minoriteter på at noen innen Barnevernet forventer at foreldre kan sette seg inn i barnets situasjon og kommunisere dette til Barnevernet. Det er også forventet at foreldre gir tydelig og presist uttrykk for hva de trenger av hjelp fra det offentlige. Det er urealistisk, for vi snakker om kulturer nordmenn ikke forstår, og noen ganger ikke ønsker å forstå.

Jeg vil også legge til at det er et ganske ekstremt press mot et homogent eller standardisert samfunn i Norge. Det er ikke nok å gjøre det som fungerer. Vi må gjøre det på den måten andre, offentlige personer forventer. Jeg har selv opplevd at når offentlige personer gir meg råd, er det egentlig ment som en regel de forventer at jeg følger. Det kan føre til konflikter hvis en er uheldig med (saks)behandleren sin.

Nordmenn er generelt skeptisk til alt som er annerledes, og det er alltid en fare for at saksbehandlere ikke er klar over at ett ord i rapporten kan lede leseren i feil retning. Det kan avgjøre hele saken. Jeg tror som nevnt ikke at det vil skje på kort sikt, men det er et potensiale for at noen grupper vil føle seg utpekt, som andrerangs borgere. Hvis de føler at samfunnet ikke inkluderer dem ,og gir de samme rettigheter som andre, kan vi få grupper som må beskytte seg selv. Det tar kanskje noen generasjoner før vi kommer dit, men jeg syes det går i feil retning for tiden. Dette gjelder ikke bare minoriteter, men alle som av ulike grunner ikke passer inn eller ønsker å passe inn i hovedstrømmen. Dette har alltid irritert meg, for jeg tror ikke det er mange andre land som har et så godt utgangspunkt som vi til å skape et virkelig godt samfunn for alle. Det er ikke det i dag, men vi har fortsatt muligheten.

Om å takle døden

Theory of mind blir brukt for å forklare menneskers evne til å forstå andres tanker og følelser. Det er snakk om å se noe fra en annens perspektiv, men dette er informasjon som ikke er direkte tilgjengelig. Når vi mangler muntlig eller skriftlig informasjon må vi prøve å forstå hva andre tenker, føler og vet, og denne kunnskapen blir deretter brukt til å forutsi hvordan de kommer til å handle. Det sier seg selv at dette i utgangspunktet er veldig usikker informasjon fordi det er en tolkning av ting vi ikke kan observere, men hvis vi mestrer denne ikke-verbale kommunikasjonen er sjansene gode for at vi kan forstå det som skjer rundt oss. Jeg er ikke blant de som sliter mest med dette, men det er et klassisk Asberger-trekk.

Det er forøvrig interessant at da Bowler brukte Sally Ann-testen på godt voksne med Asberger i 1992 gjorde testpersonene det mye bedre sammenliknet med den originale studien som Baron-Cohen gjorde i 1983. Det kan være fordi den opprinnelige studien testet barn, mens gjennomsnittsalderen var 26,9 år i den andre. Det kan tyde på at noen autister lærer theory of mind, men at de trenger mer tid enn andre for å utvikle denne. Det skal sies at teorien har mange kritikere, for selv om noen lærer å plukke opp disse signalene, har de et sosialt handikapp. Denne You tube-videoen forklarer Sally Anne-testen.

Jeg er muligens i den kategorien, for selv om det aldri har vært noe problem for meg, hadde jeg i unge år vansker med å se andre synspunkt. Jeg mente f.eks. det var meningsløst for ikke-kristne å feire Jul. Jeg mener fortsatt det er snodig å snakke nedsettende om norske tradisjoner, samtidig som en klamrer seg fast til dem, men det er ikke noe jeg snakker om i tide og utide. Det er noe liknende med kirkegården.

Jeg har ikke mistet noen jeg var virkelig glad i og har følgelig ikke tilbrakt mye tid på kirkegården. Jeg mente at det var for seint å gi blomster til den døde, og jeg så ikke poenget med å bruke ressurser på noe de levende ikke brydde seg om. Blomstene er for de levende, og tjenester som den de har i Haugesund, der du kan betale for at andre steller ved grava, virket litt rart. Det var faktisk Halloween, og dattera mi, som fikk meg til å se et annet perspektiv i denne saken.

Faren min døde i 1979 og svigerfaren min døde i 2001. Jeg var 11 år og 4 måneder gammel da faren min døde, en alder dattera mi passerte for ganske nøyaktig et år siden. Hun fikk aldri treffe noen av bestefedrene sine, men jeg har i årenes løp fått en del spørsmål og kommentarer om dem, spesielt min egen far. Det er spørsmål alle har, men som ingen kan gi tilfredsstillende svar på. Hvor er bestefar, hva gjør han nå, kan vi besøke han, kan vi legge ei kake på grava? Jeg har aldri klart å slå meg til ro med at døden er slutten. Som små barn er det vanskelig å tenke abstrakt, men dette kan være en livslang utfordring for autister.

Det er så lenge siden faren min døde, så jeg husker ikke hva jeg tenkte, men tror jeg ble forundret over den store avstanden mellom ord og handling. Jeg vokste opp i en kristen familie der døden i realiteten var en gave. Det var hovedmålet og en hadde dermed oppnådd noe stort da en døde. Handlingene til de pårørende sa naturligvis noe annet, for sorg kan være dramatisk. Det er ikke lett å godta det kristne budskapet uten noen form for tvil. Døden er det ukjente, og det ukjente er skremmmende. Døden er det William Shakespeare kalte «det uoppdagede landet som ingen har vendt tilbake fra» (Hamlet).

Jeg tror på Gud og jeg tror Gud laget en barriere for oss. Han vil ikke at vi skal ta en snarvei, for livet er noe vi skal feire lengst mulig, og det er derfor naturlig å frykte døden. Når det gjelder barn tror jeg det er lurt å være bokstavelig. Hvis en sier at bestefar gikk til himmelen eller at bestefar sover, kan barnet tro at han kommer tilbake. Det kan dessuten skape frykt for at barnet eller noen det er glad i aldri skal våkne opp igjen fra en reell søvn. Jeg synes det er bra med en avslutning, og selv om noen vil kalle det en illusjon tror jeg en barriere mellom oss og himmelen kan være en tilfredsstillende forklaring på hvorfor en aldri får se de døde igjen. Jeg vet ikke om jeg får se faren min igjen, men det er en trøst å tenke på at det kanskje vil skje etter at jeg dør, at det han var i sine beste dager fremdeles finnes et sted. De fleste barn har sett insekter eller kjæledyr som dør. Det er et nyttig utgangspunkt, og selv om det er skremmende å tenke at de vi er glade i aldri kommer tilbake, at de minnene de hadde er tapt, hjelper det å snakke. Det er en del av en sunn oppvekst.

Det er vanskelig å snakke om døden, men 31.10-2.11 er en ypperlig anledning. Disse dagene kalles Halloween, Allehelgensdag, Alle sjelers dag og De dødes dag. Det er rart å høre på de som ikke liker den førstnevnte fordi det ikke er en norsk dag. De fleste ser på norske juletradisjoner som det norskeste vi har, men det er så og si ingenting av det vi gjør som ikke har blitt importert. Jeg liker tradisjonen med å tenne lys på grava, men hvis målet er å holde meg til det norske må jeg slutte med det. Norske tradisjoner er en herlig blanding av internasjonale impulser. Halloween og en dag for å minnes de døde er bare fortsettelsen på den tradisjonen. Noe annet hadde vært å motarbeide integrering.

Jeg tror dessuten ikke det er dumt med lys på den mørkeste tida av året, og når mennesker kommer sammen for å minnes de døde dreier døden seg faktisk om livet. Det skal likevel sies at Halloween, som alle andre religiøse fester, har mistet mye av innholdet. Det er stort sett bare moro i dag, men med ei mørk årstid og en verden som kan oppleves ganske mørk, blir det ikke feil med en fest.

 

Det offentlige svikter barna

Boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff starter med en beskrivelse av «rare Ole». Den 13 år gamle gutten ble henvist til BUP med bakgrunn i psykososiale vansker. Skolen så en elev som tilsynelatende hadde gode evner, men som likevel hadde store fagvansker og en rar atferd. Han var lite opptatt av utseende og hadde påfallende mangler i sosiale ferdigheter, forsinket motorisk utvikling og han var emosjonelt umoden. Han foretrakk å leke med yngre barn og trengte mye hjelp med praktiske oppgaver hjemme (påkledning, kroppsvask, tannpuss etc.). Han fungerte dårlig sosialt på skolen og ble urolig og rastløs i nye situasjoner. Skolen stilte derfor spørsmål ved foreldrenes omsorgsevne.

Det er veldig viktig med kunnskap om diagnoser som nonverbale lærevansker (NLD) og autismespekterlidelser (ASD). Dette kan nemlig se ut som omsorgssvikt for utenforstående. Jeg vet ikke om «rare Ole» var et tenkt eller reelt tilfelle, men mange hadde nok kontaktet Barnevernet hvis mistanken rettet seg mot foreldrene. Jeg tror derfor Barnevernet får en del unødvendige bekymringsmeldinger, noe som er bekymringsfullt i seg selv fordi ansatte i Barnevernet ikke har forutsetninger for å vurdere disse og andre diagnoser. De er sikkert flinke til å skape et trygt miljø og sette grenser, men vi som vet litt om NLD og ASD vet utmerket godt at det ikke er nok.

Det er en vanskelig situasjon for foreldre. De ser ofte veldig tidlig at barnet deres ikke utvikler seg normalt til tross for at de gjør det de skal, og følger alle anbefalinger fra fastlegen, helsestasjonen og skolen. Det har vært en rekke saker der Barnevernet faktisk har overprøvd fastleger og spesialister. De har da ment at det ikke var noe annet galt enn at mor sykeliggjorde barnet. De bruker ikke ordet direkte, men det innebærer faktisk at de anklager mor for Münchhausen syndrom, noe som er en svært alvorlig anklage. Til tross for at ansatte i barnevernet ikke kan uttale seg om annet enn miljøet har det vært noen saker der de har skrevet i rapporten at mor var alvorlig psykisk syk. Det har de altså gjort på eget initiativ, uten at det var fagpersoner inne i bildet.

humle og løvetann

Mange misliker begrepet løvetann-barn, men løvetannen har noe magisk over seg, samt veldig sterke symboler. Den er vakker, minner oss om den livgivende sola som også gir oss lykke. Humle kan bl.a. symbolisere visdom og kjærlighet.

NTNU og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Psykisk helse og barnevern (RKBU- Midt Norge) utarbeidet en forskningsrapport på oppdrag fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) og Helsedirektoratet. Det var 400 barn i alderen 12-20 år med i undersøkelsen og alle ble intervjuet personlig. Svarene de ga avdekket at hele 76 prosent hadde alvorlige psykiatriske diagnoser, mens det i barnebefolkningen generelt er mellom fem og ti prosent som får en psykiatrisk diagnose. Rapporten avdekket også en høy grad av komorbiditet, d.v.s. at de har flere diagnoser samtidig. De hyppigste diagnosene var angst, kronisk nedstemthet, alvorlig depresjon, ADHD, alvorlige atferdsvansker og tilknytningsforstyrrelser. Det var 23 prosent som hadde høytfungerende autisme, og 17 prosent av disse hadde i tillegg en alvorlig atferdsforstyrrelse. Det var ekstremt urovekkende at bare 38 prosent sa de hadde fått noe hjelp fra spesialisthelsetjenesten de siste tre månedene.

Artikkelen i forskning.no (se lenker nederst) antyder at både foreldrene og det offentlige har sviktet disse barna, men det er langt fra så enkelt. Jeg lurer på hvor mange vedtak Barnevernet gjør på feil grunnlag. Jeg mener ikke med dette å angripe Barnevernet. Jeg vet at det jobber mange dyktige folk der, og jeg vet at det er mange barn som har fått det bedre fordi de fikk vokse opp i et stabilt fosterhjem eller på en institusjon. Hvis en derimot ikke får behandling i en institusjon, og en kanskje hadde det bedre hjemme, har en begått et ubeskrivelig stort overgrep mot både barnet og resten av familien. Loven sier at Barnevernets hovedoppgave er å jobbe for at barnet skal bli boende hos de biologiske foreldrene sine. De skal derfor tilby tiltak i hjemmet, og hvis problemet er manglende foreldreferdigheter skal de tilby råd, også etter en omsorgsovertakelse. Målet skal nemlig være å gjenforene barnet og foreldrene. Det har imidlertid vist seg at det er svært vanskelig for foreldre å få barnet tilbake, bl.a. fordi saksbehandlingen tar lang tid, og hvis barnet har knyttet seg til fosterforedrene i mellomtida, kan det bli et argument for å gjøre separasjonen permanent.

Jeg håper vi får en reform i Barnevernet, for vi kan ikke leve med en situasjon der foreldre er redde for å insistere på at barna skal få hjelp, og der barn med store utfordringer blir avhengig av hjelp fra ufaglærte ansatte i Barnevernet, såvel som i skolen. En er nemlig langt fra garantert hjelp med en diagnose heller. Jeg har vært borte i spesialpedagogikk som gikk ut på at ufaglærte assistenter eller lærere uten erfaring innen spes.ped fikk beskjed om å prøve seg fram. Jeg har sågar møtt på den holdningen at en elev på autismespekteret ikke kunne ha diagnosen fordi denne var en fantastisk elev å jobbe med, og hadde godt humør. Dette var faktisk en spes.ped-lærer med kompetanse og erfaring. Vi ønsker alle at andre skal ha et positivt syn på barn med en diagnose, samme hvilken det er, men det betyr ikke at vi skal snevre inn diagnosene, og jeg tror denne læreren gjorde nettopp det. Vi kan ikke presse alle inn i en snever diagnose og si at de som har sosiale ferdigheter og venner faktisk ikke kan ha autisme. Vi kan heller ikke si at en utviklingsforstyrrelse er et klart tegn på omsorgssvikt.

Det er veldig viktig med kurs for å få oppdatert informasjon og dette er så viktig at det ikke kan være opp til kommunene om de skal bruke penger på det eller ikke. Barna bør være så viktige at dette blir øremerket på statsbudsjettet. Det gjelder ikke minst Barnevernet. Jeg mener derfor at ansatte i skolene og Barnevernet må ta et nytt kurs annet hvert år, og dette kan ikke være frivillig.

3 av 4 barn og ungdom på barnevernsinstitusjon har psykiske lidelser (bufdir.no)
Tre av fire institusjonsbarn er alvorlig psykisk syke (forskning.no)

%d bloggere like this: