RSS Feed

Category Archives: Familie

Om å takle døden

Theory of mind blir brukt for å forklare menneskers evne til å forstå andres tanker og følelser. Det er snakk om å se noe fra en annens perspektiv, men dette er informasjon som ikke er direkte tilgjengelig. Når vi mangler muntlig eller skriftlig informasjon må vi prøve å forstå hva andre tenker, føler og vet, og denne kunnskapen blir deretter brukt til å forutsi hvordan de kommer til å handle. Det sier seg selv at dette i utgangspunktet er veldig usikker informasjon fordi det er en tolkning av ting vi ikke kan observere, men hvis vi mestrer denne ikke-verbale kommunikasjonen er sjansene gode for at vi kan forstå det som skjer rundt oss. Jeg er ikke blant de som sliter mest med dette, men det er et klassisk Asberger-trekk.

Det er forøvrig interessant at da Bowler brukte Sally Ann-testen på godt voksne med Asberger i 1992 gjorde testpersonene det mye bedre sammenliknet med den originale studien som Baron-Cohen gjorde i 1983. Det kan være fordi den opprinnelige studien testet barn, mens gjennomsnittsalderen var 26,9 år i den andre. Det kan tyde på at noen autister lærer theory of mind, men at de trenger mer tid enn andre for å utvikle denne. Det skal sies at teorien har mange kritikere, for selv om noen lærer å plukke opp disse signalene, har de et sosialt handikapp. Denne You tube-videoen forklarer Sally Anne-testen.

Jeg er muligens i den kategorien, for selv om det aldri har vært noe problem for meg, hadde jeg i unge år vansker med å se andre synspunkt. Jeg mente f.eks. det var meningsløst for ikke-kristne å feire Jul. Jeg mener fortsatt det er snodig å snakke nedsettende om norske tradisjoner, samtidig som en klamrer seg fast til dem, men det er ikke noe jeg snakker om i tide og utide. Det er noe liknende med kirkegården.

Jeg har ikke mistet noen jeg var virkelig glad i og har følgelig ikke tilbrakt mye tid på kirkegården. Jeg mente at det var for seint å gi blomster til den døde, og jeg så ikke poenget med å bruke ressurser på noe de levende ikke brydde seg om. Blomstene er for de levende, og tjenester som den de har i Haugesund, der du kan betale for at andre steller ved grava, virket litt rart. Det var faktisk Halloween, og dattera mi, som fikk meg til å se et annet perspektiv i denne saken.

Faren min døde i 1979 og svigerfaren min døde i 2001. Jeg var 11 år og 4 måneder gammel da faren min døde, en alder dattera mi passerte for ganske nøyaktig et år siden. Hun fikk aldri treffe noen av bestefedrene sine, men jeg har i årenes løp fått en del spørsmål og kommentarer om dem, spesielt min egen far. Det er spørsmål alle har, men som ingen kan gi tilfredsstillende svar på. Hvor er bestefar, hva gjør han nå, kan vi besøke han, kan vi legge ei kake på grava? Jeg har aldri klart å slå meg til ro med at døden er slutten. Som små barn er det vanskelig å tenke abstrakt, men dette kan være en livslang utfordring for autister.

Det er så lenge siden faren min døde, så jeg husker ikke hva jeg tenkte, men tror jeg ble forundret over den store avstanden mellom ord og handling. Jeg vokste opp i en kristen familie der døden i realiteten var en gave. Det var hovedmålet og en hadde dermed oppnådd noe stort da en døde. Handlingene til de pårørende sa naturligvis noe annet, for sorg kan være dramatisk. Det er ikke lett å godta det kristne budskapet uten noen form for tvil. Døden er det ukjente, og det ukjente er skremmmende. Døden er det William Shakespeare kalte «det uoppdagede landet som ingen har vendt tilbake fra» (Hamlet).

Jeg tror på Gud og jeg tror Gud laget en barriere for oss. Han vil ikke at vi skal ta en snarvei, for livet er noe vi skal feire lengst mulig, og det er derfor naturlig å frykte døden. Når det gjelder barn tror jeg det er lurt å være bokstavelig. Hvis en sier at bestefar gikk til himmelen eller at bestefar sover, kan barnet tro at han kommer tilbake. Det kan dessuten skape frykt for at barnet eller noen det er glad i aldri skal våkne opp igjen fra en reell søvn. Jeg synes det er bra med en avslutning, og selv om noen vil kalle det en illusjon tror jeg en barriere mellom oss og himmelen kan være en tilfredsstillende forklaring på hvorfor en aldri får se de døde igjen. Jeg vet ikke om jeg får se faren min igjen, men det er en trøst å tenke på at det kanskje vil skje etter at jeg dør, at det han var i sine beste dager fremdeles finnes et sted. De fleste barn har sett insekter eller kjæledyr som dør. Det er et nyttig utgangspunkt, og selv om det er skremmende å tenke at de vi er glade i aldri kommer tilbake, at de minnene de hadde er tapt, hjelper det å snakke. Det er en del av en sunn oppvekst.

Det er vanskelig å snakke om døden, men 31.10-2.11 er en ypperlig anledning. Disse dagene kalles Halloween, Allehelgensdag, Alle sjelers dag og De dødes dag. Det er rart å høre på de som ikke liker den førstnevnte fordi det ikke er en norsk dag. De fleste ser på norske juletradisjoner som det norskeste vi har, men det er så og si ingenting av det vi gjør som ikke har blitt importert. Jeg liker tradisjonen med å tenne lys på grava, men hvis målet er å holde meg til det norske må jeg slutte med det. Norske tradisjoner er en herlig blanding av internasjonale impulser. Halloween og en dag for å minnes de døde er bare fortsettelsen på den tradisjonen. Noe annet hadde vært å motarbeide integrering.

Jeg tror dessuten ikke det er dumt med lys på den mørkeste tida av året, og når mennesker kommer sammen for å minnes de døde dreier døden seg faktisk om livet. Det skal likevel sies at Halloween, som alle andre religiøse fester, har mistet mye av innholdet. Det er stort sett bare moro i dag, men med ei mørk årstid og en verden som kan oppleves ganske mørk, blir det ikke feil med en fest.

 

Reklamer

Det offentlige svikter barna

Boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff starter med en beskrivelse av «rare Ole». Den 13 år gamle gutten ble henvist til BUP med bakgrunn i psykososiale vansker. Skolen så en elev som tilsynelatende hadde gode evner, men som likevel hadde store fagvansker og en rar atferd. Han var lite opptatt av utseende og hadde påfallende mangler i sosiale ferdigheter, forsinket motorisk utvikling og han var emosjonelt umoden. Han foretrakk å leke med yngre barn og trengte mye hjelp med praktiske oppgaver hjemme (påkledning, kroppsvask, tannpuss etc.). Han fungerte dårlig sosialt på skolen og ble urolig og rastløs i nye situasjoner. Skolen stilte derfor spørsmål ved foreldrenes omsorgsevne.

Det er veldig viktig med kunnskap om diagnoser som nonverbale lærevansker (NLD) og autismespekterlidelser (ASD). Dette kan nemlig se ut som omsorgssvikt for utenforstående. Jeg vet ikke om «rare Ole» var et tenkt eller reelt tilfelle, men mange hadde nok kontaktet Barnevernet hvis mistanken rettet seg mot foreldrene. Jeg tror derfor Barnevernet får en del unødvendige bekymringsmeldinger, noe som er bekymringsfullt i seg selv fordi ansatte i Barnevernet ikke har forutsetninger for å vurdere disse og andre diagnoser. De er sikkert flinke til å skape et trygt miljø og sette grenser, men vi som vet litt om NLD og ASD vet utmerket godt at det ikke er nok.

Det er en vanskelig situasjon for foreldre. De ser ofte veldig tidlig at barnet deres ikke utvikler seg normalt til tross for at de gjør det de skal, og følger alle anbefalinger fra fastlegen, helsestasjonen og skolen. Det har vært en rekke saker der Barnevernet faktisk har overprøvd fastleger og spesialister. De har da ment at det ikke var noe annet galt enn at mor sykeliggjorde barnet. De bruker ikke ordet direkte, men det innebærer faktisk at de anklager mor for Münchhausen syndrom, noe som er en svært alvorlig anklage. Til tross for at ansatte i barnevernet ikke kan uttale seg om annet enn miljøet har det vært noen saker der de har skrevet i rapporten at mor var alvorlig psykisk syk. Det har de altså gjort på eget initiativ, uten at det var fagpersoner inne i bildet.

humle og løvetann

Mange misliker begrepet løvetann-barn, men løvetannen har noe magisk over seg, samt veldig sterke symboler. Den er vakker, minner oss om den livgivende sola som også gir oss lykke. Humle kan bl.a. symbolisere visdom og kjærlighet.

NTNU og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – Psykisk helse og barnevern (RKBU- Midt Norge) utarbeidet en forskningsrapport på oppdrag fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) og Helsedirektoratet. Det var 400 barn i alderen 12-20 år med i undersøkelsen og alle ble intervjuet personlig. Svarene de ga avdekket at hele 76 prosent hadde alvorlige psykiatriske diagnoser, mens det i barnebefolkningen generelt er mellom fem og ti prosent som får en psykiatrisk diagnose. Rapporten avdekket også en høy grad av komorbiditet, d.v.s. at de har flere diagnoser samtidig. De hyppigste diagnosene var angst, kronisk nedstemthet, alvorlig depresjon, ADHD, alvorlige atferdsvansker og tilknytningsforstyrrelser. Det var 23 prosent som hadde høytfungerende autisme, og 17 prosent av disse hadde i tillegg en alvorlig atferdsforstyrrelse. Det var ekstremt urovekkende at bare 38 prosent sa de hadde fått noe hjelp fra spesialisthelsetjenesten de siste tre månedene.

Artikkelen i forskning.no (se lenker nederst) antyder at både foreldrene og det offentlige har sviktet disse barna, men det er langt fra så enkelt. Jeg lurer på hvor mange vedtak Barnevernet gjør på feil grunnlag. Jeg mener ikke med dette å angripe Barnevernet. Jeg vet at det jobber mange dyktige folk der, og jeg vet at det er mange barn som har fått det bedre fordi de fikk vokse opp i et stabilt fosterhjem eller på en institusjon. Hvis en derimot ikke får behandling i en institusjon, og en kanskje hadde det bedre hjemme, har en begått et ubeskrivelig stort overgrep mot både barnet og resten av familien. Loven sier at Barnevernets hovedoppgave er å jobbe for at barnet skal bli boende hos de biologiske foreldrene sine. De skal derfor tilby tiltak i hjemmet, og hvis problemet er manglende foreldreferdigheter skal de tilby råd, også etter en omsorgsovertakelse. Målet skal nemlig være å gjenforene barnet og foreldrene. Det har imidlertid vist seg at det er svært vanskelig for foreldre å få barnet tilbake, bl.a. fordi saksbehandlingen tar lang tid, og hvis barnet har knyttet seg til fosterforedrene i mellomtida, kan det bli et argument for å gjøre separasjonen permanent.

Jeg håper vi får en reform i Barnevernet, for vi kan ikke leve med en situasjon der foreldre er redde for å insistere på at barna skal få hjelp, og der barn med store utfordringer blir avhengig av hjelp fra ufaglærte ansatte i Barnevernet, såvel som i skolen. En er nemlig langt fra garantert hjelp med en diagnose heller. Jeg har vært borte i spesialpedagogikk som gikk ut på at ufaglærte assistenter eller lærere uten erfaring innen spes.ped fikk beskjed om å prøve seg fram. Jeg har sågar møtt på den holdningen at en elev på autismespekteret ikke kunne ha diagnosen fordi denne var en fantastisk elev å jobbe med, og hadde godt humør. Dette var faktisk en spes.ped-lærer med kompetanse og erfaring. Vi ønsker alle at andre skal ha et positivt syn på barn med en diagnose, samme hvilken det er, men det betyr ikke at vi skal snevre inn diagnosene, og jeg tror denne læreren gjorde nettopp det. Vi kan ikke presse alle inn i en snever diagnose og si at de som har sosiale ferdigheter og venner faktisk ikke kan ha autisme. Vi kan heller ikke si at en utviklingsforstyrrelse er et klart tegn på omsorgssvikt.

Det er veldig viktig med kurs for å få oppdatert informasjon og dette er så viktig at det ikke kan være opp til kommunene om de skal bruke penger på det eller ikke. Barna bør være så viktige at dette blir øremerket på statsbudsjettet. Det gjelder ikke minst Barnevernet. Jeg mener derfor at ansatte i skolene og Barnevernet må ta et nytt kurs annet hvert år, og dette kan ikke være frivillig.

3 av 4 barn og ungdom på barnevernsinstitusjon har psykiske lidelser (bufdir.no)
Tre av fire institusjonsbarn er alvorlig psykisk syke (forskning.no)

%d bloggers like this: