RSS Feed

Category Archives: barnevern

Den trange normen

Denne plakaten fra Valen Festivalen bør inspirere flere til å forlate flokken.

Denne plakaten fra Valen Festivalen bør inspirere flere til å forlate flokken, men det er en viss viss risiko for at samfunnet sanksjonerer.

Jeg skrev innlegget Kan du spillet i april og det fikk så mange treff de første par dagene at det fremdeles er høyt på lista over de mest populære innleggene mine i år.

Jeg tenker og skriver mye om Norge og nordmenn, og selv om jeg ikke har sagt det eksplisitt, dreier det seg egentlig om hvordan spillet utarter seg i Norge. Er du en spiller? Ønsker du å være det? Det er noen som sannsynligvis føler det som den fattige gutten i julefilmen Polarekspressen: «Christmas just doesn’t work out for me. Never has.» Det er ikke alle som kan si at Norge har fungert for dem.

Sakene om tre brødre fra Tolga kommune har opprørt mange. De ble feilaktig erklært som psykisk utviklingshemmede og satt under vergemål. Etter at VG avslørte saken har diagnosen blitt opphevet for to av brødrene, og vergemålet er opphevet for alle tre. Les VG-saken Tre brødre fra Tolga

Lederen for Norsk forbund for utviklingshemmede skrev en kronikk i NRK der han slo fast at «staten belønner feildiagnostisering.» Det kan diskuteres hvem som blir belønnet, men dette har vært et poeng jeg har tatt opp en rekke ganger på denne bloggen. Jeg har skrevet mye om nonverbale lærevansker (NLD), autismespektertilstander (ASD), og ADHD, og har vært opptatt av at disse diagnosene har en rekke overlappende symptomer. Jeg har også vist til studier som tyder på at mange får feil diagnose. ADHD er en reell diagnose, men det er ikke sikkert at forekomsten er så høy som en kan få inntrykk av. Det kan noen ganger dreie seg om feil diagnose, men det er også mange som har to diagnoser. Da er spørsmålet hvilken en skal fokusere på.

Fri Fagbevegelse skrev for et år siden om ei mors kamp for å få hjelpeapparatet til å hjelpe, men hun er ikke den første som har opplevd at observasjoner, beskrivelser og sågar diagnoser ble ignorert. Det dreide seg i dette tilfellet om autisme. Les mer. Jeg lurer på hvor mange som ikke får det livet de kunne hatt. Dette har kanskje ikke direkte relevans til spillet, men jeg tror det finnes elementer av det. Det er populært i dag å si at annerledeshet er bra for samfunnet, at individet har frihet til å velge det livet en vil ha. Dette fungerer ikke for alle og en kan lure på om en må være annerledes på den måten samfunnet har bestemt. Jeg har hørt om mange eksempler på at noen mennesker ikke har like mye frihet som andre. Det gjelder spesielt familier der diagnose og/eller andre kulturer er en del av bildet. Jeg har ikke tall på hvor mange nyhetssaker jeg har lest/hørt, samt anekdoter jeg har lest om på sosiale medier eller blitt fortalt i samtaler, som dreier seg om at nordmenn forventer en bestemt atferd eller tradisjon. Det kan være alt fra at «ullundertøy var godt nok for våre barn, så hvorfor skal dine bruke noe annet» til at barna ikke deltar på aktiviviteter som blir vurdert som norske eller sosiale nok. «Det er bare ikke sånn vi gjør det i Norge!»

Det er en streng norm for hva som er en akseptabel barneoppdragelse i Norge, noe som kan være grunnen til at minoritetsbakgrunn, funksjonsnedsettelse og lav inntekt blir brukt i mange bekymringsmeldinger. Det er et problem at det offentlige Norge hverken forstår disse gruppene eller ønsker å sette seg inn i problemstillingen. Det gjelder langt fra bare barnevernet, for jeg kan sannsynligvis inkludere rettssystemet, Politiet og undervisning fra grunnskole til universitet. Det gjør at Norge faktisk ikke er et lett land å bo. Det er vanskelig for vi som er født her, men tenk hvordan det er for de som vokste opp i en annen kultur. Jeg tror mange tenker at Norge er et fantastisk land, men det er nok likevel stunder da det for noen er umulig å elske det de er glade i. Jeg tror mange av oss innerst inne forstår at vi ikke er så fortreffelige som den versjonen vi liker å tro på, den som erindringskulturen har skapt, men om vi er villige å forandre oss, til å bli litt mer sympatiske, er en annen sak.

Jeg har nevnt barnevernet i dette innlegget, men det er på ingen måte bare der dette er aktuelt. Det er kanskje der det er mest synlig, og der konsekvensene er størst. Det får ikke bare konsekvenser når omsorgsovertakelse var et feil valg, men dette kan også få konsekvenser for de sakene en burde ha grepet inn i. Det kan bli resultatet av å bruke store ressurser i feil saker. Det kan være grunnen til at kommunene bevisst og ubevisst bryter loven. Jeg tror mye av dette er et holdningsproblem.

Reklamer

For mye demokrati

Hvem elsker vel ikke å kjøre radiobil? De færreste vil at livet skal være like blottet for regler og konsekvenser.

Hvem elsker vel ikke å kjøre radiobil? De færreste vil at livet skal være like blottet for regler og konsekvenser.

Det er noen som rister overbærende på hodet når de hører andre snakke om et norsk demokrati i trøbbel. Vi kan gjerne bruke ord som å forvitre, erodere eller forkrøple så lenge det gjelder andre land, men alt er som det skal være her. Jeg vil ikke sammenlikne oss med f.eks. USA eller Russland, men det er i det minste en urovekkende passivitet her som får meg til å lure på når de store massene kommer til å reagere. Hvor er smertegrensa? Jeg har i tidligere innlegg beskrevet en bemerkelsesverdig apati. Det siste jeg har hørt om er et forslag til endringer i ombudsmannsloven, men det virker ikke som at nyheten bekymrer noen.

Loven sier i dag bl.a. dette:

§ 6 nærmere om klage og klagefrist
Enhver som mener å ha vært utsatt for urett fra den offentlige forvaltnings side, kan klage til Ombudsmannen.

§ 7 Rett til å få opplysninger
Ombudsmannen kan hos offentlige tjenestemenn og hos alle andre som virker i forvaltningens tjeneste, kreve de opplysningene han trenger for å kunne utføre sitt verv.

Dette betyr at ingen i offentlige stillinger kan holde opplysninger tilbake, og det har derfor vært mulig å vinne i saker der en hadde grunn til å føle seg urettferdig behandlet. Dagbladet skrev nylig om et nytt lovforslag der ombudsmannen ikke skal ha de samme rettighetene som tidligere. Han vil ikke ha rett til å se alle dokumentene, og det offentlige kan dessuten sladde dokumenter uten noen form for kontroll. Det er ombudsmannens oppgave å kontrollere forvaltningen, altså de etatene eller det byråkratiet som representerer stat, fylke og kommune. Når han nå kanskje får begrensede muligheter til å kontrollere hva forvaltningen gjør i enkeltsaker, er det i realiteten er reduksjon av demokratiet.

Hvordan skal ombudsmannen finne ut om du har blitt urettferdig behandlet, enten gjennom inkompetanse eller bevisste handlinger av offentlig ansatte, hvis de har mulighet til å skjule det? Barnevernet er kanskje den etaten som har vært mest kontroversiell de siste årene, og det har haglet med beskyldninger om at både barn og foreldre er rettsløse. Det har også vært mange advokater og psykologer som har pekt på at etaten trenger en reform, noe som fikk den daværende Barne- og likestillingsministeren, Solveig Horne, til å bestille en granskning av Barnevernet i 2016. Problemet var at hun ga oppdraget til Helsetilsynet, som allerede var et kontrollorgan for Barnevernet. En kritikk av Barnevernet vil derfor være en kritikk av dem selv, så det er ikke akkurat en uavhengig granskning.

Regjeringen vil ifølge saken fra Dagbladet også nekte sivilombudsmannen tilgang til regjeringsnotater, og dokumenter der disse notatene er sitert. Jeg kan på en måte forstå tankegangen. Den amerikanske rapporten The Crisis of Democracy fra 1975 forklarer kanskje noe av den. Rapporten er kjent for formuleringen «an excess of democracy.» Det var en reaksjon på protestbevegelsen som hadde dominert USA gjennom 1960 og 70-tallet, og de argumenterte med at det var vanskelig å få gjennomført politikken hvis folket hadde for stor innflytelse. Det har derfor vært et fokus siden den tid på å begrense demokratiet. Jeg skal ikke påstå at vi er på vei mot et autoritært regime, men det kan virke som at regjeringen tetter igjen det den oppfatter som smutthull.

Det er ikke vanskelig å finne offentlig ansatte som setter seg over loven, uten at det får konsekvenser, og uten at noen bryr seg. Ombudsmannen finner også noen ganger at offentlig ansatte gjør en god jobb. Vi trenger denne kontrollen i begge tilfellene, også for å bekrefte at systemet noen ganger fungerer..

Det er likevel en grunn til at vi må ha kontroll med hva ulike organer og mennesker foretar seg. De som opererer uten noen form for kontroll eller innsyn, har en tendens til å gjøre ting de vet er galt. Det hemmelighetsfulle burde ikke være et akseptert prinsipp i Norge, men det er urovekkende at vi ikke reagerer når media får sakene fram i lyset. Vi reagerer kanskje den dagen det skjer med oss, men hvem skal vi alliere oss med da? De vi nektet å støtte tidligere fordi det ikke angikk oss da?

Demokratiet forvitrer nok ikke over natta. Vi blir ikke overrasket av ei monsterbølge som slår oss ut plutselig. Det er mer som et langsomt tidevann. Jeg har bodd på to steder i Nordland, Nesna og Meløy. Begge kommunene hadde områder med en ekstrem forskjell på flo og fjære. Det var langgrunt, og det kunne dreie seg om hundrevis av meter. Vannet kommer ikke raskt, men det vil skape problemer hvis en ikke reagerer tidsnok. Jeg tenker at det er ting vi bør være oppmerksomme på. Mye av dette er innenfor det vi bør fokusere på. Noe er kanskje utenfor det naturlige synsfeltet vårt, men det kan likevel få negative konsekvenser for oss hvis vi bare håper på det beste.

Dessuten: Hvordan blir samfunnet hvis vi ikke bryr oss om andre? Jeg overdriver kanskje, men jeg har en mistanke om at vi vet svaret allerede. Noen blir truffet fra alle retninger i livets radio-billøp, og de sitter til slutt fast i hjørnet. Det er ikke lett å takle uten hjelp. Det er sikkert mange som ønsker en forandring. De ønsker et liv med mer forutsigbarhet, med mindre konflikter. Det får de sannsynligvis ikke i et samfunn som liker radiobiler, og som godtar brudd på borger og menneskerettigheter så lenge det ikke rammer dem selv.

Den ulogiske staten

Jeg skumleser for tiden en interessant avhandling som sammenlikner barnevernet i Norge og Frankrike. Aurélie Picot konkluderer med at franske myndigheter er mer opptatt av å styrke familien. Barna har et forhold til familien, og det er disse nære relasjonene barna kan vende seg til når de trenger help. Ansvaret for oppdragelsen er delt mellom staten og foreldrene der, mens hun mener at norske myndigheter har tatt på seg rollen som surrogatforeldre. Den avhengigheten barna har til foreldrene blir altså erstattet med et avhengighetsforhold til staten og loven i Norge. Les oppgaven her (pdf).

Dette er i samsvar med det jeg har skrevet om emnet tidligere. Jeg har da hevdet at det er et avvik mellom lovteksten og utøvelsen. Lov om barneverntjenester ser nemlig ut til å ha et tilsvarende fokus på familien. Les mer i § 4-4. Det blir sagt direkte i loven at det ikke bare er barnet som skal motta hjelp, men familien. Det er altså en tanke om at barnet har det best hos familien. Loven sier i § 4-16 at barnevernet har, etter en omsorgsovertakelse, ansvar for å følge utviklingen til barnet og foreldrene. Den samme paragrafen sier at «Barneverntjenesten skal kort tid etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølging.» Jeg tror ikke barnevernet i Norge hadde vært kontroversielt hvis det var samsvar mellom loven og virkeligheten, men det er ganske opplagt at det i mange tilfeller er det motsatte som skjer.

De som forsvarer barnevernet mener at media må formidle et mer nyansert bilde av denne etaten. Det er mulig det, men jeg lurer samtidig på hvorfor det dukker så mange saker opp i media som handler om psykisk syke ungdommer som ikke får behandling mens de er under barnevernets omsorg, tvilsomme vurderinger av hva skjevutvikling er, ufaglærte som setter en psykiatrisk diagnose på foreldrene, eller avvik etter tilsyn fra Fylkesmannen.

Dette er Leonard Nimoy som Spock i 1967. Foto: Wikimedia Commons

Dette er Leonard Nimoy som Spock i 1967. Foto: Wikimedia Commons

Det er krevende å være omsorgspersoner for barn med en diagnoe som NLD, ASD eller ADHD. Det krever at omsorgspersonene henter inn informasjon som kan hjelpe dem til å forstå utfordringene, og barnet bedre. Det er viktig for å kunne utvikle tiltak som fungerer. Det dreier seg om å finne fram til hva som utvikler barnet mest mulig, og det inkluderer å lære barnet hvordan det kjemper sine egne slag. Det er veldig krevende, for informasjonen er spredt, og det er ikke lett å finne ut hvordan en skal gå fram for å tilpasse den til sitt barn. Det er også utfordrende for de som har diagnosen, enten det er barn eller voksne, fordi det er temmelig forvirrende å vokse opp i en verden som ikke er så åpen til annerledeshet som mange vil ha det til. Det ultimate målet er selvstendighet, men det kan kreve en tålmodighet som strekker seg noen år lenger enn for andre barn.

Det finnes sikkert fosterforeldre som gjør det fordi de vil hjelpe, men det er likevel en betalt jobb de utfører på oppdrag fra barneverntjenesten. Jeg vil likevel si at en må være svært motivert med tanke på det enorme ansvaret de har tatt på seg. De foreldrene jeg har hatt kontakt med strekker seg veldig langt for sine egne barn, og jeg lurer på om ansatte omsorgspersoner har den samme motivasjonen. Er de villige til å lide eller tåle ubehag for at fosterbarna skal få det bedre? Det kan ofte være nødvendig når andre ikke forstår eller ser det de ser.

Jeg valgte et bilde fra den originale Star Trek-serien som en illustrasjon. Spock var fra Vulcan, planeten til en rase med en voldelig fortid. De valgte å kontrollere følelsene sine med logikk og fornuft, og det er derfor et gjennomgangstema i alle Star Trek-seriene at vulcans frykter følelser, både fordi de kan komme i veien for en god avgjørelse, og fordi de vet at følelsene hadde store, negative konsekvenser i fortida. Dette er ofte brukt som et humoristisk element i historiene, men det er også mye alvor bak. Denne rasen fra Vulcan hadde tatt det litt langt, men vi får det langt bedre hvis vi lærer å ha en viss kontroll over følelsene våre. Det sier seg selv at det er uheldig å hele tiden basere viktige avgjørelser på frykt, sinne, begjær eller sjalusi. Det er ikke nødvendigvis mye bedre om en baserer seg på de motsatte følelsene. Vi må altså ha en balanse. Det er en viktig del av den utviklingen barn skal gjennom, og det er derfor jeg mener samfunnet har mer å hente gjennom å styrke familien, for dette er et svært krevende arbeid. Spesielt hvis det ikke er mer enn et betalt arbeid.

Det er derfor jeg tror mer på den franske politikken, altså at en støtter familien. Det er egentlig det som står i den norske loven også, men det virker altså ikke som at det er offisiell politikk likevel. Det er temmelig ulogisk. Vi burde kanskje bli litt mer vulcan? Den offisielle holdningen er stort sett at barnevernet aldri tar feil avgjørelse, og at det derfor er totalt unødvendig med en reform, men det er interessant at Barne,- ungdoms-og familiedirektoratet, Utdanningsdorektoratet og LO gjerne publiserer studier og rapporter som sier noe annet. En del av dette er studier de har bestilt selv. De har likevel en tendens til å trekke ulogiske konklusjoner, eller å ikke la funnene i disse studiene påvirke dem.

Mellom barken og veden

If it’s not baroque, don’t fix it.
Cogsworth fra Beauty and the Beast (Disneys animasjon).

Ja, jeg vet. Det er ikke en veldig avansert spøk, men det er faktisk så vanlig med dårlige spøker at det engelske språket har begrepet «dad jokes.» Poenget denne gangen er at nye løsninger ikke nødvendigvis er bedre. Nye diagnoser betyr ikke at barn nødvendigvis får det bedre. Et barn som er veldig aktivt kan lett få ord på seg for å være hyperaktiv, spesielt i dag som samfunnet oppfordrer barn til å være inaktive. Et barn med sterke meninger, eller som er sta, kan lett bli vurdert å ha en opposisjonell atferdsforstyrrelse. Omgivelsene kan fort mistenke oppmerksomhetsvansker hvis et barn av ulike grunner dagdrømmer mye.

Dette kalles å patologisere i faglitteraturen, eller sykeliggjøring på godt norsk. Det er interessant at Barnevernet bruker det samme ordet mot foreldre, selv om det faktisk er primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten som har stilt diagnosen. De stoler altså ikke på at det offentlige er kapabel til å vurdere barn.

Jeg føler at jeg er litt i en mellomposisjon, for jeg har vært ganske kritisk til nevrodiversitet på denne bloggen. Det er en filosofi som sier at det er mange forskjellige nevrologiske utviklingsmønstre, og at det ikke er negativt å ha et som skiller seg fra det andre har. Det er altså ikke de som har autisme, ADHD, NLD og andre diagnoser som skal tilpasse seg. Det er resten av samfunnet som skal rydde plass for oss. Det er høres veldig fint ut, men det er ikke spesielt realistisk. Jeg har sett hele spekteret når det gjelder både autisme, NLD og ADHD, og har vanskelig for å se for meg at samfunnet skal oppmuntre enkelte grupper på denne måten.

Jeg er likevel enig i at både individene og samfunnet må bidra. Det samfunnet, inkludert Barnevernet, kan gjøre er å tenke litt mer realistisk om diagnoser. En atferd som ligger litt utenfor normen trenger ikke være sykdom, og hvis det er en dysfunksjon er ikke medisiner nødvendigvis den eneste løsningen. Det finnes ikke medisiner uten bivirkninger, og når en ser de nedslående konklusjonene i metaforskning, burde det faktisk få flere til å stille spørsmål ved tanken om at medisiner fikser alt. Det finnes muligheter, og en av dem er at kanskje barnet ikke trenger å fikses. Når det er nødvendig med «behandling» finnes det alternativer til medisin, men de krever en del ressurser, mens medisin er en enkel og billig løsning. Da kan det offentlige dokumentere at barnet har fått hjelp, og det er ingen tvil om at det noen ganger er den beste hjelpen, men ikke alltid.

Magen/tarmene påvirker hjernen, og mat er derfor viktig for hvordan vi fungerer. Dette er en personlig favoritt, zucchini med tomatsaus, kjøtt og veganost.

Magen/tarmene påvirker hjernen, og mat er derfor viktig for hvordan vi fungerer. Dette er en personlig favoritt, zucchini med tomatsaus, kjøtt og veganost.

Jeg leste om en ung mann for noen år siden som søkte på Politihøgskolen. Han fikk avslag fordi han noe år tidligere, mens han var barn, hadde blitt behandlet for depresjon. Det skjedde fordi en av foreldrene hans døde brått. Han ble altså vurdert som for ustabil for politiyrket et tiår seinere, men jeg vil hevde at en mangel på reaksjon hos barnet hadde vært en større bekymring. Jeg mener det er altfor mye som ligger under psykiatrien, og når en tenker over at en veldig stor del av befolkningen får en av disse diagnosene minst én gang i livet, kan en lure på om det er noen som får lov til å jobbe i framtida.

Jeg har beskrevet i en rekke innlegg de erfaringene jeg har hatt i skole og arbeidsliv. Jeg har strukket meg veldig langt for å lykkes, men det var vanskelig i et samfunn som absolutt ikke var opptatt av nevrodiversitet. Jeg gjorde det jeg kunne for å tilpasse meg. Jeg kommer av og til i ubehagelige situasjoner der jeg får spørsmål om hva jeg driver med, og det er en forventning om at jeg legger ut om en karriere som går på skinner. Det er noen ganger andre som legger til at jeg faktisk jobber.

Det er de som vet hva jeg kan. Jeg skrev først ei bok om hvordan det hadde vært å leve som en voksen NLDer. Jeg var nok litt for ivrig, og sendte sannsynligvis manuskriptet for raskt til forlagene. Jeg burde har brukt litt mer tid på å redigere, men fikk likevel inntrykk av forlagene vurderte prosjektet mitt seriøst. Det er ei bok det norske markedet skriker etter, så jeg har ikke gitt den opp, men jobber med et annet prosjekt nå.

Jeg skriver fantasy, og jeg tror det blir en serie på tre bøker. Jeg har tro på at de blir gitt ut, og jeg har i tillegg en idé til en annen serie med nye karakterer, men i samme univers. Jeg blir sannsynligvis ferdig med den første boka til jul, men har valgt en annen strategi etter erfaringene med NLD-manuskriptet. Jeg skal bruke tida fram til neste sommer med å finpusse fortellingen, noe jeg håper vil lønne seg. Det jeg oppfatter med begrepet patologisering er å fokusere på det en ikke kan. Det er en del av strategien min å fokusere på det jeg kan, og jeg prøver så godt det lar seg gjøre å glemme nederlag. Jeg liker ikke å fokusere på det som har gått galt før, men prøver igjen. Jeg ser derfor ikke på meg selv som en taper. Jeg er en vinner.

Jeg føler at jeg endelig har funnet noe jeg både trives med og behersker ganske godt. Jeg har aldri skrevet eller prøvd å skrive ei bok før, men det har vært et veldig spennende prosjekt. Det er ikke mange forfattere som tjener penger på historiene sine. Det er faktisk veldig mange gode bøker som ikke selger noe særlig, så målet mitt er ikke å bli den neste J.K. Rowling eller Rick Riordan. Målet er å skrive det jeg mener er en fantastisk historie. Jeg vil dele historien med andre, og ikke minst vise at jeg er mer enn andre kan se. Det er derfor jeg har den undertittelen jeg har på bloggen: Mer enn autisme og NLD.

Det er mange som ikke har noen peiling i det hele tatt. Nei, vi introverte er ikke deprimerte når vi er alene. Vi takler veldig fint å være alene, og har det kanskje mentalt bedre enn veldig mange andre. Jeg har inntrykk av at de som sier noe annet egentlig tenker på hvordan de ikke takler å være alene selv. Mennesker med en diagnose som ASD, ADHD, NLD eller Tourette syndrom er også annerledes, men de har faktisk evner som samfunnet burde utnytte i langt sterkere grad. Jeg skriver som sagt fordi jeg liker det, men jeg må nok innrømme at det er et element av stolthet også. Jeg vil vise at jeg kan. Boka blir nok en suksess uansett hva som skjer, for jeg kan.

Circle the wagons

 

Utsikt mot Haugesund fra Karmøy, to kommuner som er usedvanlig selvtilfredse med integreringsarbeidet sitt, men begge har langt igjen.

Utsikt fra Karmøy mot Haugesund, to kommuner som er usedvanlig selvtilfredse med integreringsarbeidet sitt, men begge har langt igjen.

Hvis du hadde gleden av å vokse opp med bøker, TV-serier og filmer med handling fra nybyggertiden i USA, perioden da befolkningen gradvis flyttet vestover fra de 13 første statene, kjenner du sikkert igjen overskriften. De viser det ikke i filmene, men præriegress var veldig høyt. Det gikk høyere enn de som satt på vogna, kanskje like høyt som vogna. Det var med andre ord ikke lett å se noe.

Dette var et landskap indianerne var lommekjent i. Jeg kan ikke klandre dem for at de angrep mennesker som kom og tok seg til rette. Dette var situasjonen nybyggere befant seg i. Det var ikke like idyllisk som i Det lille huset på prærien. Det disse filmene imidlertid viste var at mange familier reiste sammen, og de formet en sirkel med vognene når de ble angrepet (ikke bare av indianere).

Vi har i dag uttrykket «circle the wagons», som betyr at mennesker står sammen mot en felles fiende. Jeg tror ikke det er en fare på kort sikt i Norge, men jeg tror vi har startet på en utvikling der det blir det logiske utfallet, eller i det minste en av flere muligheter. Jeg var inne på det i innlegget Barna vi glemte. Det er mye som ikke registreres på de fleste menneskers radar. Det dreier seg om ulike spørsmål knyttet til barn med diagnoser, mindreårige asylsøkere og barnevernsbarn. Disse er til en viss grad knyttet sammen, og resultatet er at noen blir annenrangsborgere. Myndighetene bruker 20 milliarder kroner per år på Barnevernet, og det øker for hvert år. Det er mange advokater og uavhengige fagmiljøer som spør seg selv om det er de rette barna som får hjelp, og Bufdirs egen statistikk ser ut til å støtte dette synet. Da tenker jeg på rapporter og studier som viser at langt færre barnevernsbarn fullfører videregående skole sammenliknet med den øvrige befolkningen. Det er også veldig mange barn med en diagnose som ikke får behandling mens de er i Barnevernets omsorg. Jeg synes ikke det er urimelig å spørre seg hva vi får igjen for 20 milliarder.

Det er også mye forskning som viser at barn har det best sammen med familien. Det kan være mange grunner til at lav inntekt og minoritetsbakgrunn ser ut til å gjøre noen familier spesielt utsatt. Høgskolen i Oslo og Akershus pekte i rapporten Omsorgsovertakelser og etniske minoriteter på at noen innen Barnevernet forventer at foreldre kan sette seg inn i barnets situasjon og kommunisere dette til Barnevernet. Det er også forventet at foreldre gir tydelig og presist uttrykk for hva de trenger av hjelp fra det offentlige. Det er urealistisk, for vi snakker om kulturer nordmenn ikke forstår, og noen ganger ikke ønsker å forstå.

Jeg vil også legge til at det er et ganske ekstremt press mot et homogent eller standardisert samfunn i Norge. Det er ikke nok å gjøre det som fungerer. Vi må gjøre det på den måten andre, offentlige personer forventer. Jeg har selv opplevd at når offentlige personer gir meg råd, er det egentlig ment som en regel de forventer at jeg følger. Det kan føre til konflikter hvis en er uheldig med (saks)behandleren sin.

Nordmenn er generelt skeptisk til alt som er annerledes, og det er alltid en fare for at saksbehandlere ikke er klar over at ett ord i rapporten kan lede leseren i feil retning. Det kan avgjøre hele saken. Jeg tror som nevnt ikke at det vil skje på kort sikt, men det er et potensiale for at noen grupper vil føle seg utpekt, som andrerangs borgere. Hvis de føler at samfunnet ikke inkluderer dem ,og gir de samme rettigheter som andre, kan vi få grupper som må beskytte seg selv. Det tar kanskje noen generasjoner før vi kommer dit, men jeg syes det går i feil retning for tiden. Dette gjelder ikke bare minoriteter, men alle som av ulike grunner ikke passer inn eller ønsker å passe inn i hovedstrømmen. Dette har alltid irritert meg, for jeg tror ikke det er mange andre land som har et så godt utgangspunkt som vi til å skape et virkelig godt samfunn for alle. Det er ikke det i dag, men vi har fortsatt muligheten.

Barna vi glemte

Et lokalt avisoppslag om en frykt mange foreldre har etter tilsynelatende vilkårlige avgjørelser i Barnevernet.

Et lokalt avisoppslag om en frykt mange foreldre har etter tilsynelatende vilkårlige avgjørelser i Barnevernet.

Kongressen i USA vedtok loven «No Child Left behind» for en del år siden. Jeg tror det meste av loven har blitt omgjort, men tanken var, som tittelen antydet, at ingen skulle bli stående igjen som tapere etter fullført skole. Alle skulle ha like gode muligheter, også elever med en diagnose. Det fungerte selvsagt ikke. Jeg har en venn i USA som er pensjonert nå, men som jobbet som ungdomsskolelærer da loven ble innført. En av de nye tingene var en årlig prøve, tilsvarende de nasjonale prøvene vi har i Norge. Hun fikk ordre om å legge års/semesterplanen til side for å sørge for at skolen gjorde det bra på prøven. Dette kalles «teaching to the test», og innebærer et veldig begrenset pensum. En kan svare på de spørsmålene som ofte dukker opp på en prøve, men ingenting som ligger utenfor dette smale feltet.

Jeg nevner dette fordi «no child left behind» dessverre er veldig aktuelt. Jeg har skrevet om det i ulike sammenhenger, barn som blir glemt. Jeg gjorde det da jeg skrev om #metoo, flyktningekrisa, #borderchildren (grensa mellom Mexico og USA), Barnevernet, og det er tema som alltid er aktuelt når det gjelder diagnoser. Jeg følger stort sett forfattere på Twitter og det var et stort engasjement blant disse da media fokuserte på #borderchildren, men jeg fikk ikke noe respons da jeg kommenterte saken. Hvis en googler emnet finner en nyhetssaker i alle fall 15 år tilbake. Da dreide det seg om barn som kom alene eller sammen med smuglere over grensa til USA, og det var ingen som kunne si hva som skjedde med dem. Jeg spurte ganske enkelt «hvorfor nå?» Jeg støtter de som vil hjelpe barn, samme hvilken situasjon det er snakk om, men det er rart at vi er villige til å godta overgrep rett foran øynene våre, mens vi viser et imponerende engasjement for det som skjer langt vekke.

Vi var glade for å ta imot syriske flyktninger (40 prosent var syrere), men istedet for å hente dem, tvang vi dem til å reise alene. Det er ikke overraskende at mange barn forsvant underveis, ganske mange etter at de kom til Europa. Minoriteter er overrepresentert i Barnevernet. Hvorfor? Er det andre måter å løse det på? Det er mange foreldre som opplever at loven ikke betyr noe. Det at et barn har krav på ressurser betyr ikke at det får den rette hjelpa, eller den rette dignosen. Det er opp til foreldrene, for de må være lobbyister, og noen ganger gjøre den jobben det offentlige ikke evner å gjøre.

Dette dreier seg om hvor mange vi vil ha med oss. Det er ikke konstruktivt å tenke at noen får mer enn andre. Noen trenger mer hjelp enn andre. Regjeringens forslag til årets statsbudsjett inneholdt en betydelig økning til Barnevernet (80 millioner kroner til kvalitets- og kompetansesatsing, 7 millioner til flere fagkyndige i Fylkesnemdene og 40 millioner til psykisk helsehjelp for barnevernsbarn). Det høres i utgangspunktet positivt ut, men det spørs om det er pengemangel som er hovedproblemet. Myndighetene bruker allerede over 20 milliarder kroner per år på Barnevernet, og mye av problemet er at brudd på norsk og internasjonal lov ikke har noen konsekvenser for myndighetene. Jeg tror mange er klar over at det ikke er alt som skjer i vårt eget samfunn som er rettferdiggjort. Vi godtar det helt til den dagen det skjer med oss, eller noen vi bryr oss om. Hvem skal hjelpe oss da?

Jeg mener at det meste som har med barn å gjøre handler om å styrke familiene. Hvis vi lykkes med det vil det sannsynligvis bli langt færre glemte barn. Samfunnet hadde tjent på at flere fungerte bedre, og jeg tror både Barnevernet, PPT, BUP, og skolene kan fungere bedre sammen enn de gjør i dag. Det er ikke optimalt i dag, og istedet for å bruke mer penger, kan vi spørre oss om vi bruker dem rett.

Det vanskeligste valget

Regnbuen minner meg på at toleransen har stjålet et symbol fra barnerommet. Kanskje har den stjålet barndommen også?

Regnbuen minner meg på at toleransen har stjålet et symbol fra barnerommet. Kanskje har den stjålet barndommen også?

Lov om barn og foreldre (barneloven) slår bl.a. fast at barnet skal få stadig større selvbestemmelsesrett etter hvert som det blir eldre (§ 33). Det betyr ikke at barnet skal ta avgjørelser alene, men at det skal bli hørt. Paragraf 31 i den samme loven sier at det skal legges stor vekt på barnets meninger etter at det har fylt 12 år. Det gjelder også avgjørelser som offentlige myndigheter, f.eks. en domstol eller barnevernet, tar.

Sivilombudsmannen vurderte i november 2016 om denne rettigheten var absolutt når det gjaldt barnevernsvedtak, spesielt flytting. Undersøkelsen konkluderte med at «Barne- og likestillingsdepartementets forståelse av barnevernloven § 6-3 om barns rett til å medvirke til barnevernstjenestens avgjørelser, ikke er i samsvar med Norges menneskerettsmessige forpliktelser.» Ombudsmannen mente derfor det var nødvendig med tiltak for å styrke barns rett til å påvirke sin egen sak. Les mer.

Det er ingen tvil om at barn har rettigheter, men spørsmålet er hvor mange og store de er. Det kommer på et eller annet tidspunkt i konflikt med prinsippet «til barnets beste.» Det er tydelig at Barne- og likestillingsdepartementet mente, i alle fall før Ombudsmannens kritikk, at denne rettigheten burde være begrenset. Regjeringen bekreftet så seint som i januar 2018 at loven satte begrensninger i den forstand at det fremdeles var foreldrene som skulle ta den endelige avgjørelsen. Les mer. Det kan likevel virke som at det er andre krefter i bevegelse som har snudd stemningen.

Jeg har registrert at «født i feil kropp-bevegelsen» har fått momentum, og det er sågar NLD og autisme-grupper på Facebook som i solidaritet deler saker om «født i feil kropp.» Det blir hevdet at alt annet enn en uforbeholden støtte til disse barna er et svik og et brudd på deres rettigheter. Det skal sies at jeg er langt fra utlært på dette området. Jeg har faktisk ikke så mye kjennskap til emnet, men jeg tillater meg likevel å være litt skeptisk. Det er flere og flere saker der et barn angivelig skal ha sagt at han/hun følte seg fanget i feil kropp, og dette barnet fikk derfor skifte identitet. Det identifiserte seg altså som det motsatte kjønn uten å ha gått gjennom noen medisinsk behandling. Dette skjedde f.eks. med seks år gamle Lulu i Argentina. Les mer i Huffington Post.

Det får meg alltid til å tenke på en gutt som startet i første klasse for noen år siden. Foreldrene hadde så langt oppdratt han kjønnsnøytralt, og denne seksåringen presenterte seg selv som en veldig rosa gutt ved starten av skoleåret. Etter hvert som han tilbrakte mer tid med gutter ble det mer fotball og mindre rosa ponnier. Det hadde kanskje vært mer påvirkning fra miljøet enn nøytralitet antyder?

Jeg har som sagt ikke mye kunnskap om dette, men vil tro at kromosomer og hormoner er et godt sted å starte en undersøkelse. Kjønn er snakk om biologi, ikke et valg. Hvis en undersøkelse bekrefter det en føler er det ingen tvil, men jeg ville i motsatt tilfelle vært interessert i å finne ut mer. Dette er en alvorlig avgjørelse, og den hormonbehandlingen en må gå gjennom for å skifte kjønn er veldig brutal.

Tenk på diagnoser innen psykiatrien. Det er f.eks. ikke lett å avgjøre om et barns opposisjonelle/aggressive eller narsissistiske atferd er innenfor det normale, og hvis den ikke er det, kan det være vanskelig å avgjøre hvilken diagnose, om noen, en bør gi. Det blir kanskje ikke avklart før barndommen er over, men en ting er i alle fall klart, det er ikke opp til barn å ta avgjørelsen. Kan vi være sikre på at dette ikke dreier seg om et valg?

Utviklingen av en seksuell legning illustrerer problemet med å la barn ta så viktige valg tidlig. Nettstedet Digitale læremidler for videregående opplæring, NDLA, skriver under overskriften Seksuell legning (Barne og ungdomsarbeiderfaget Vg2), at mange i puberteten er tiltrukket av begge kjønn fordi de ikke er sikre på hvilken legning de har. Det blir imidlerttid tydelig for de fleste i løpet av puberteten, og en kan derfor se at noen unge som har identifisert seg som homofile, seinere blir heterofile. Det var identiteten deres, og ikke et valg. Les mer på NDLA. Jeg har sett lærebøker i barneskolen som gir inntrykk av legning er et valg, men det bidrar neppe til å avklare den forvirringen mange har.

Det er forvirrende nok å vokse opp, og jeg lurer noen ganger på om samfunnet gjør det veldig mye lettere. Jeg tviler ikke på at noen er født i feil kropp, at dette er et reelt problem, men jeg er altså ikke sikker på om det alltid er lurt å ta den avgjørelsen i barndommen, om det er barnets rett å ta den avgjørelsen. Det er tross alt mange avgjørelser samfunnet ikke tillater barn å ta (alkohol, førerkort, stemme ved valg, gifte seg), så hvorfor er det så viktig å avgjøre dette spørsmålet så tidlig, og la barnet ta avgjørelsen alene? Valgmuligheter oppleves ikke alltid som frihet. For mange og store avgjørelser for tidlig kan derimot oppleves som overveldende. Valget må være i samsvar med den psykologiske modenheten. Det er en del av oppveksten å ta gradvis større valg, og godta konsekvensene av feilvalg. Jeg er ikke overbevist om at det valget vi snakker om her hører til barndommen.

For de som er i denne situasjonen er det kanskje det vanskeligste valget de tar i livet, og vi forventer altså at de skal leve med et valg de tok mens de knapt nok var gamle nok til å se en Disney film. Jeg vil legge til at det absolutt ikke er meningen å fordømme noen. Jeg bare tillater meg selv å spørre om dette er den rette måten å ivareta barn på, for dette vil ha konsekvenser som kanskje ikke er noe lettere å leve med.

Jeg er en tilhenger av å lære barna uavhengighet, men de trenger informasjon for å ta de rette valgene. Tror du Lulu hadde det? Dette gjelder generelt også, for vi må lære barn, uansett diagnose og utfordringer, å ta valg de kan leve med. Er du sikker på at vi lykkes med det?

Vi er her

Grafitti loving life. Denne grafittien fra en undergang i Haugesund kan med litt.

Med litt hjelp kan flere adoptere dette mottoet.

Jeg har dekket autismespektertilstander (dog f.o.f. Asberger syndrom), ADHD og NLD på denne bloggen. Jeg har også vært innom tilleggsvansker som angst, depresjon og epilepsi. Alle disse er relevante for dette innlegget, men jeg tenker hovedsakelig på NLD.

Jeg har også vært opptatt av tidlig hjelp fordi det vil dramatisk forbedre sjansen for å lykkes som voksen, men det er mange som må spille på lag. Anne-Grethe Urnes er i boka Nonverbale lærevansker inne på at «barnet har behov for å bli sett, møtt og forstått ut fra sine særtrekk og sitt aldersnivå.» Miljøet betyr mye, for de erfaringene barnet gjør med voksne og andre barn kan enten utvikle eller skade barnet. Jeg tror det er viktig å tenke på å tilpasse utfordringene. En av grunnene til at det er viktig med tidlig innsats, i motsetning til den vente og se-holdningen de fleste kommuner velger når foreldre ber om hjelp, er at barnet som en del av treningen på selvstendighet må utvikle selvinnsikt. Hvis en er klar over styrker og svakheter kan en unngå situasjoner som med stor sannsynlighet vil gi en opplevelse av nederlag. En må altså velge utfordringer som er store nok til at en må strekke seg litt, men ikke så store at faren for nederlag er for stor.

Når jeg antyder at deler av samfunnet ikke spiller på lag med foreldrene tenker jeg bl.a. på at foreldrene ikke blir tatt på alvor. Skolen har en tendens til å tenke fag. Hvis det går greit nok på prøvene og elevene sitter stille på stolen er alt som det skal være. Jeg var en stille elev, selv om jeg hadde mye sinne og aggresjon innvendig, men gjorde minimalt med arbeid på barneskolen, og fikk følgelig et sjokk da karakterene kom på ungdomsskolen. Jeg vil hevde at pedagogiske tiltak er viktige for å bedre situasjonen generelt, og ikke bare i klasserommet. Skolen skal ikke bare undervise språk, matte og naturfag. Den skal gjøre barnet klar for arbeidslivet, d.v.s. gjøre det i stand til å få og beholde en jobb. Det innebærer å lære sosiale regler, evne til å organisere og utnytte tida best mulig. Det er ikke skolens oppgave å lære barna å kle på seg, finne fram/spørre om hjelp i byen og å håndtere stress/frustrasjon, men det hadde ikke skadet hvis skolen var litt mer opptatt av disse ferdighetene.

Noen trenger kanskje mer sosial trening enn de får i klasserommet og i grupperom med spes.ped-læreren. Det kan inkludere å opptre sosialt passende fordi noen barn ikke ser helheten i den sosiale situasjonen. Det er ikke uvanlig at NLDere er så opptatt av detaljer at de ikke ser helheten. Foreldrene har et ansvar for dette og for å lære barnet andre livsferdigheter, men det blir for enkelt å si at skolen ikke har noe omsorgsansvar. Den har utvilsom det i skoletida.

Det er mange foreldre som møter lite forståelse for at barnet deres har sammensatte og særegne vansker. De kan sågar bli møtt med anklager om at de har ansvar barnets vansker. Boka Nonverbal lærevansker starter med et tilfelle jeg antar er tenkt, underkapittelet Rare Ole, 13 år – utsatt for omsorgssvikt? Han ble henvist til BUP med bakgrunn i psykososiale vansker. Skolen observerte en elev som tilsynelatende hadde gode evner, men som likevel hadde fagvansker og en rar atferd. Han kunne se ustelt ut og gikk gjerne med skjorta delvis kneppet, noe som er klassisk NLD. Når han også manglet sosiale ferdigheter var den første reaksjonen at dette måtte skyldes omsorgssvikt.

Jeg kjenner flere foreldre som nærmest har tryglet om hjelp. Jeg blir av og til kontaktet av noen som er bekymret for barna sine eller som er voksne NLDere selv. Det er ikke mange i det offentlige som forstår NLD. Vi som har diagnosen eller som har barn med diagnosen forstår ganske mye. Jeg håper folk vil lytte til oss og se oss mer enn de har gjort så langt. Vi burde ikke være avhengig av å få en Asberger diagnose for å få hjelp, men det er faktisk situasjonen for mange i dag.

Overskriften viser til en populær grafitti. Foo was here ble brukt av australske soldater under 1. verdenskrig, mens amerikanske soldater brukte Kilroy was here 20 år seinere. Det var et slags visittkort som sa at de hadde vært der. Jeg tenker det som en beskjed til samfunnet om at vi ikke bare har vært her. Vi er her fremdeles og vi fortjener plassen like mye som andre.

Frykten for å bli utpekt

Illustrasjon et tre formet som en hodeskalle. Hjernen er et fantastisk nettverk av grå og hvit substans. Ingen hjerner er like, og det er ikke noe galt med en som er annerledes.

Hjernen er et fantastisk nettverk av grå og hvit substans. Ingen hjerner er like, og vi må godta noe variasjon. Ilustrasjon: Pixabay

Jeg var i Et egoistisk samfunn inne på den manglende støtten til familier som ufortjent har kommet i barnevernets søkelys. Jeg har full forståelse for at mange ikke vil støtte foreldre som virkelig neglisjerer eller bevisst skader sine egne barn. Det er i de situasjonene en omsorgsovertakelse sannsynligvis er den mest stabile løsningen, men det er ikke så enkelt som mange tror.

Det er flere grunner til at det er lettere for minoriteter/flerkulturelle og familier der barn eller foreldre har en funksjonsnedsettelse å få denne type anklager rettet mot seg. En av dem har med stereotyper og myter å gjøre. Det er f.eks. mange som tror at det er skadelig for barna å ha psykisk syke foreldre, for samme hva foreldrene gjør for å hindre skade, tror noen at sykdommen på en måte blir direkte overført. Der stemmer ikke.

Heftet De usynlige barna, som er tilgjengelig på bufdir.no, har bl.a. en artikkel om førsteamanuensis Øyvind Kvello ved NTNU. Han har undersøkt hvordan det går med barn av foreldre som har psykiske vansker og rusavhengighet, og konkluderer med at mange klarer seg fordi det finnes beskyttelsesfaktorer, f.eks. at barn blir sett og at voksne bryr seg. Barn opplever altså livet som godt hvis det er stabilt. Det spiller ingen rolle hva som forårsaker mangelen på stabilitet. Jeg hørte f.eks. om en tenåring for noen år siden (jeg tror han kom fra Akershus) som gikk på videregående skole i Finnmark. Det var ikke fordi han nødvendigvis ville oppleve det nordligste fylket, men fordi han ville lengst mulig vekk fra foreldrene. Det var ikke psykisk sykdom involvert, men foreldrene kranglet så mye at guttens liv hadde vært alt annet enn stabilt.

Barn er opptatt av rutinene sine. De vil gjøre det vennene deres gjør, og de vil fortsette med de fritidsaktivitetene de går på. Det er altså viktig med flyt i hverdagen, og en mister ikke automatisk denne hvis foreldrene blir psykisk syke. Jeg setter pris på kjendiser som står fram med psykisk sykdom så lenge denne er ekte. Fabian Stang har f.eks. sagt at han sleit med depresjon og angst etter at han gikk av som ordfører i Oslo, og det var så alvorlig at han var innlagt i en periode. Jeg tror det er bra at en så profilert politiker ufarliggjør psykisk sykdom, for statistikken sier faktisk at veldig mange av oss vil slite psykisk minst en gang i løpet av livet. Stang fikk sågar åpenhetsprisen av organisasjonen Mental Helse i 2011. Han ble fosterfar fire år seinere, og jeg er enig i at psykisk sykdom ikke skal være en belastning eller merkelapp som lukker dører for en resten av livet, men det er det mange andre må leve med. Det var f.eks. en sak for noen år siden der ei mor ble fratatt barnet sitt, og hele saken var basert på en 20 år gammel rapport om en spiseforstyrrelse.

De fleste diagnoser har såkalte komorbide lidelser, som har mye å gjøre med hvordan en blir behandlet eller hvor mye/lite hjelp en får. Skolegangen kan være vanskelig hvis en har nonverbale lærevansker, og hvis en treffer en vegg på ungdomsskolen der det blir klart at drømmen er langt utenfor rekkevidde, kan resultatet fort bli nye vansker. For nonverbale lærevansker og autismespektertilstander kan det dreie seg om depresjon og angst, men det er stort sett snakk om milde symptomer en kan lære å leve med. Det er derfor det er viktig å ta tak i vanskene og jobbe for å fungere best mulig, men jeg tror mye kan unngås hvis samfunnet bruker mer ressurser på å hjelpe foreldrene. Hver enkelt har et ansvar, men samfunnet og ikke minst helsevesenet har et ansvar for å støtte foreldrene, men de aller fleste foreldre til barn med en diagnose blir ignorert. Jeg vil hevde at medisiner ikke bør være hovedfokuset, men kognitiv terapi (jobbe med å forandre negative tanker), kosthold, ergoterapi i skolen, fysisk aktivitet (spesielt kampsport, ballett, hesterdidning), kontakt med naturen, de fleste tilbudene ved kulturskolen og meditasjon kan forandre på mye, men dette koster mer enn medisiner.

Det er mange som opplever at samfunnet har rare holdninger til diagnoser som autisme, nonverbale lærevansker, ADHD (ikke minst i jenter) og Tourette syndrom. Det er også mye som tyder på det finnes tilsvarende holdninger til fremmede kulturer, og fremmed trenger ikke være mer fremmed enn amerikansk, alternative livsstiler og lav inntekt. De som skriver rapporter har et spesielt ansvar for å luke ut alle former for forutinntatte holdninger, og mange av dem er ubevisste. Eivind Engebretsen var for noen år siden inne på det i boka Hva sa klienten?

Det var en analyse av retorikken i barnevernsjournaler fra Oslo på slutten av 1980-tallet. Boka beskriver hovedsakelig to holdninger eller typer tekster, monologiske og dialogiske tekster. Saksbehandleren vil i det første tilfellet være lite opptatt av andre oppfatninger fordi det er ingen andre som kjenner sannheten. Den som skriver rapporten uttaler seg derfor på vegne av klienten. Den dialogiske holdningen innebærer at en erkjenner at en ikke kjenner hele sannheten alene, og at en er åpen for andre oppfatninger. Det er da mulig for andre å bli hørt. Engebretsen mener ikke at disse finnes i ren form, men at det er en blanding. Det er noe alle må tenke bevisst over, for ett eneste ord kan forandre meningen, og da kan det hende at den/de som leser rapporten oppfatter noe helt annet enn saksbehandleren mente å formidle.

Dette leder fram til noe jeg mener alle bør ta med i betraktningen. Når jeg etterlyser støtte til familier som opplever en unødvendig bekymringsmelding vil jeg at alle skal tenke over hva dette betyr for familien. Barnevernet har ikke noe valg. De må ta alle meldinger alvorlig, men det er for lett å uforpliktende si at en ikke har noe å frykte fra barnevernet. Foreldre kan ikke gjøre så mye med de mange mytene som eksisterer om diagnoser, fattigdom og andre kulturer, annet enn å prøve å gjøre en så god jobb som foreldre de kan, men det er ikke alltid nok. Det er vanskelig å slippe tak i frykten og enstelsen når en hele tiden møter andre krav enn resten av befolkningen, og det dukker med jevne mellomrom opp saker i media som viser at denne frykten ikke er irrasjonell.

Psykisk sykdom, psykiske problemer eller ustabil er ord som gjerne blir brukt i en bekymringsmelding. Jeg har også hørt om tilfeller der det ble antydet at foreldrene satte diagnosen på barnet selv, til tross for at BUP og andre spesialister ved sykehuset har fulgt barnet over flere år. Det er også vanlig å anta at et annerledes kosthold er farlig for barnet, selv om foreldrene har tatt avgjørelsene i samråd med fastlegen. Da sier anklagerne indirekte at foreldrene sykeliggjør barnet, og setter med det til side medisinske eksperter, faktisk myndighetene.

Jeg har snakket med foreldre ansikt til ansikt, og lest en del vitnesbyrd på Facebook. Det som opprører mange er at etter å ha vært utsatt for disse mytene, mistenkeliggjort, og i realiteten anklaget for lovbrudd, blir det forventet at de skal gå videre som om ingenting har skjedd. De har ikke rett til å føle noe, og de skal i alle fall ikke gi uttrykk for disse følelsene. Jeg tror det er det mer enn noe annet som gjør det vanskelig. Det er i realiteten ingen som bryr seg om hva som skjer med barna dine, og ingen bryr seg om hva som skjer med deg, i alle fall ikke nok til at de gir uttrykk for det.

Det skal sies at blant de mange tusen sakene i barnevernet hvert år er de aller fleste gode avgjørelser, men det dukker med jevne mellomrom opp saker i media som viser at barneveret ikke alltid er ufeilbarlige. Det er derfor det er viktig å jobbe for et bedre barnevern, og for å støtte de familiene som trenger det. Vi andre trenger ikke gjøre så mye. Det er kanskje nok å si at vi forstår foreldrene, at de har rett til å føle som de gjør. Da får vi kanskje et samfunn der flere føler seg inkludert og trygge.

Jeg driver ikke, som jeg har nevnt i tidigere innlegg, noe korstog mot barnevernet. Poenget mitt er å gjøre det norske samfunnet bedre, og jeg tror det er et skritt i riktig retning hvis vi ser foreldrene, hvis vi anerkjenner at noen har det vanskelig, at noen er annerledes uten at det er en trussel, at de fleste foreldre faktisk vet hva som er bra for barna sine.

 

Autisme er den ultimate skam

Pepperkakehjerte. Hjertet er et av de mest brukte symbolene, bl.a. for å uttrykke sterke, positive følelser om noe/noen som er verdifulle for oss.

Hjertet er et av de mest brukte symbolene, bl.a. for å uttrykke sterke, positive følelser om noe/noen som er verdifulle for oss.

Ettertiden vil kanskje stemple oss som ekstremt selvopptatte. Vi er på en måte hverandres pushere, og det stoffet vi pusher er behovet for oppmerksomhet. Vi er et samfunn som lever av og for likes, delinger og retweets. Vi presenterer derfor et perfekt bilde av oss selv. Vi viser det vi ønsker å være; ikke det vi er. Dette kan få mer alvorligere konsekvenser enn at vi blir usympatiske og kjedelige. Det kan være direkte skadelig. Jeg har ikke sett at det har vært en direkte debatt om det, men det virker som at kravet fra samfunnet er at absolutt ingen skal få vite om barnets diagnose, heller ikke barnet selv.

Bloggeren Casa Kaos har skrevet et godt innlegg om hvordan kravet til perfeksjon har ødelagt for mange. Jeg har også lest en del avisartikler de siste årene om bekymringsmeldinger til barnevernet der diagnosen var begrunnelsen for bekymringen. Ei mor som gir for mye omsorg har blitt en klassiker, og det er ikke uvanlig med saker der melderen antar at det er foreldrene som har stilt diagnosen på eget initiativ, eller at melderen setter uttalelser fra spesialisthelsetjenesten til side. Jeg har også hørt om saker der en var bekymret fordi barnet ble fortalt om diagnosen. Jeg er ikke på noen måte ute etter å ta barnevernet. Det er en etat vi trenger, men det er selvsagt viktig at barnevernet griper inn i de rette sakene, og at velmenende utenforstående ikke kaster vekk tida til en allerede overbelastet etat. En av mange bieffekter av et perfekt image er at mange er redde for konsekvensene av alt som ikke passer inn i dette bildet. Les innlegget Redd for barneverenet på bloggen Casa Kaos.

Resultatet kan bli at du lever i skapet. Det er noen utenforstående som har forventninger om at du ikke en gang forteller barnet om dets egen diagnose. Det er en skadelig unnlatelse på mange måter, og faktisk ulovlig. Lov om pasientrettigheter sier nemlig at alle barn i alle aldre har krav på informasjon om sin tilstand og om behandlingen. Denne informasjonen må naturligvis tilpassses barnets alder og utvikling. En gir ikke like mange detaljer til en 6-åring, som til en 12-åring, som til en 18-åring, men det er i dag utenkelig at barnet ikke får vite. Det er ikke bare fordi barnet har rett til å vite, men fordi det har med selvstendighet å gjøre. Barnet må gradvis lære å forholde seg til sin egen funksjonshemming. Hvordan skal barnet vokse opp til å bli en voksen som kan leve selvstendig og ta ansvar hvis det aldri har blitt oppmuntret til dette? Jeg liker å kalle det for en ansvarlig asberger, NLDer etc.

Diagnoser som asberger syndrom og nonverbale lærevansker er relativt nye og de fleste godt voksne i dag vokste opp før det var aktuelt å skjule en diagnose. Mange kunne ikke gjøre noe annet enn å prøve igjen. En var flink eller dum, arbeidsom eller lat på den tida. Tenk deg at du sitter på et jobbintervju. Du har blitt fortalt i alle år at utfordringene er noe du må skjule for enhver pris. Det er ikke alle som klarer det, men en kan komme ganske langt hvis en kan tilpassse seg litt, og samtidig huske på at det ikke er noe galt med de som er annerledes. Jeg synes arbeidsgivere burde være mest opptatt av faglig kompetanse og personlige egenskaper. De bør også vise en interesse for hva de kan gjøre for å gjøre arbeidsdagen lettere for de ansatte. Hva kan de gjøre for at mennesker med en diagnose faktisk ønsker å jobbe for dem, og ikke bare fordi det er noe de må ?

Jeg har mistanke om at mange bekymringsmeldinger er unødvendige, at det ikke er noe samsvar mellom opplevd frykt og reell frykt. Jeg har bodd i den subtropiske amerikanske delstaten Arkansas. Varme klima har gjerne farlige insekter og slanger, og denne staten var ikke noe unntak. Det var noen virkelig ekle kryp der. Da kan en snakke om en berettiget frykt for edderkopper, men frykten er irrasjonell i Norge. Det er noe av det samme med diagnoser og behovet for et perfekt image. Jeg tror ikke det hjelper hvis familier gjemmer seg i skapet. Det er ikke lett å få offentlig hjelp og foreldre hjelper derfor hverandre. Det er bedre enn at alle må finne svarene selv. Disse foreldrene kan også lære de utenforstående noe, og dermed skape mer forståelse for annerledeshet. Vi lærer ikke noe ved å øke avstanden mellom mennesker. Åpenhet er derfor positivt.

Det er mange skap i samfunnet og det kan paradoksalt nok se ut til at det er mer akseptert å stå fram som homofil eller født i feil kropp, enn det er for en person med en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Det er faktisk ikke noe å skamme seg over, men det er det mange gjør, og det kommer kanskje av at det er en sterk arvelig komponent. Med andre ord: Hold kjeft! Hvis dette er noe vi skammer oss over hvordan kan vi hjelpe de som vokser opp med en «hysj hysj-tilstand»?

%d bloggere like this: