RSS Feed

Category Archives: barnevern

Mellom barken og veden

If it’s not baroque, don’t fix it.
Cogsworth fra Beauty and the Beast (Disneys animasjon).

Ja, jeg vet. Det er ikke en veldig avansert spøk, men det er faktisk så vanlig med dårlige spøker at det engelske språket har begrepet «dad jokes.» Poenget denne gangen er at nye løsninger ikke nødvendigvis er bedre. Nye diagnoser betyr ikke at barn nødvendigvis får det bedre. Et barn som er veldig aktivt kan lett få ord på seg for å være hyperaktiv, spesielt i dag som samfunnet oppfordrer barn til å være inaktive. Et barn med sterke meninger, eller som er sta, kan lett bli vurdert å ha en opposisjonell atferdsforstyrrelse. Omgivelsene kan fort mistenke oppmerksomhetsvansker hvis et barn av ulike grunner dagdrømmer mye.

Dette kalles å patologisere i faglitteraturen, eller sykeliggjøring på godt norsk. Det er interessant at Barnevernet bruker det samme ordet mot foreldre, selv om det faktisk er primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten som har stilt diagnosen. De stoler altså ikke på at det offentlige er kapabel til å vurdere barn.

Jeg føler at jeg er litt i en mellomposisjon, for jeg har vært ganske kritisk til nevrodiversitet på denne bloggen. Det er en filosofi som sier at det er mange forskjellige nevrologiske utviklingsmønstre, og at det ikke er negativt å ha et som skiller seg fra det andre har. Det er altså ikke de som har autisme, ADHD, NLD og andre diagnoser som skal tilpasse seg. Det er resten av samfunnet som skal rydde plass for oss. Det er høres veldig fint ut, men det er ikke spesielt realistisk. Jeg har sett hele spekteret når det gjelder både autisme, NLD og ADHD, og har vanskelig for å se for meg at samfunnet skal oppmuntre enkelte grupper på denne måten.

Jeg er likevel enig i at både individene og samfunnet må bidra. Det samfunnet, inkludert Barnevernet, kan gjøre er å tenke litt mer realistisk om diagnoser. En atferd som ligger litt utenfor normen trenger ikke være sykdom, og hvis det er en dysfunksjon er ikke medisiner nødvendigvis den eneste løsningen. Det finnes ikke medisiner uten bivirkninger, og når en ser de nedslående konklusjonene i metaforskning, burde det faktisk få flere til å stille spørsmål ved tanken om at medisiner fikser alt. Det finnes muligheter, og en av dem er at kanskje barnet ikke trenger å fikses. Når det er nødvendig med «behandling» finnes det alternativer til medisin, men de krever en del ressurser, mens medisin er en enkel og billig løsning. Da kan det offentlige dokumentere at barnet har fått hjelp, og det er ingen tvil om at det noen ganger er den beste hjelpen, men ikke alltid.

Magen/tarmene påvirker hjernen, og mat er derfor viktig for hvordan vi fungerer. Dette er en personlig favoritt, zucchini med tomatsaus, kjøtt og veganost.

Magen/tarmene påvirker hjernen, og mat er derfor viktig for hvordan vi fungerer. Dette er en personlig favoritt, zucchini med tomatsaus, kjøtt og veganost.

Jeg leste om en ung mann for noen år siden som søkte på Politihøgskolen. Han fikk avslag fordi han noe år tidligere, mens han var barn, hadde blitt behandlet for depresjon. Det skjedde fordi en av foreldrene hans døde brått. Han ble altså vurdert som for ustabil for politiyrket et tiår seinere, men jeg vil hevde at en mangel på reaksjon hos barnet hadde vært en større bekymring. Jeg mener det er altfor mye som ligger under psykiatrien, og når en tenker over at en veldig stor del av befolkningen får en av disse diagnosene minst én gang i livet, kan en lure på om det er noen som får lov til å jobbe i framtida.

Jeg har beskrevet i en rekke innlegg de erfaringene jeg har hatt i skole og arbeidsliv. Jeg har strukket meg veldig langt for å lykkes, men det var vanskelig i et samfunn som absolutt ikke var opptatt av nevrodiversitet. Jeg gjorde det jeg kunne for å tilpasse meg. Jeg kommer av og til i ubehagelige situasjoner der jeg får spørsmål om hva jeg driver med, og det er en forventning om at jeg legger ut om en karriere som går på skinner. Det er noen ganger andre som legger til at jeg faktisk jobber.

Det er de som vet hva jeg kan. Jeg skrev først ei bok om hvordan det hadde vært å leve som en voksen NLDer. Jeg var nok litt for ivrig, og sendte sannsynligvis manuskriptet for raskt til forlagene. Jeg burde har brukt litt mer tid på å redigere, men fikk likevel inntrykk av forlagene vurderte prosjektet mitt seriøst. Det er ei bok det norske markedet skriker etter, så jeg har ikke gitt den opp, men jobber med et annet prosjekt nå.

Jeg skriver fantasy, og jeg tror det blir en serie på tre bøker. Jeg har tro på at de blir gitt ut, og jeg har i tillegg en idé til en annen serie med nye karakterer, men i samme univers. Jeg blir sannsynligvis ferdig med den første boka til jul, men har valgt en annen strategi etter erfaringene med NLD-manuskriptet. Jeg skal bruke tida fram til neste sommer med å finpusse fortellingen, noe jeg håper vil lønne seg. Det jeg oppfatter med begrepet patologisering er å fokusere på det en ikke kan. Det er en del av strategien min å fokusere på det jeg kan, og jeg prøver så godt det lar seg gjøre å glemme nederlag. Jeg liker ikke å fokusere på det som har gått galt før, men prøver igjen. Jeg ser derfor ikke på meg selv som en taper. Jeg er en vinner.

Jeg føler at jeg endelig har funnet noe jeg både trives med og behersker ganske godt. Jeg har aldri skrevet eller prøvd å skrive ei bok før, men det har vært et veldig spennende prosjekt. Det er ikke mange forfattere som tjener penger på historiene sine. Det er faktisk veldig mange gode bøker som ikke selger noe særlig, så målet mitt er ikke å bli den neste J.K. Rowling eller Rick Riordan. Målet er å skrive det jeg mener er en fantastisk historie. Jeg vil dele historien med andre, og ikke minst vise at jeg er mer enn andre kan se. Det er derfor jeg har den undertittelen jeg har på bloggen: Mer enn autisme og NLD.

Det er mange som ikke har noen peiling i det hele tatt. Nei, vi introverte er ikke deprimerte når vi er alene. Vi takler veldig fint å være alene, og har det kanskje mentalt bedre enn veldig mange andre. Jeg har inntrykk av at de som sier noe annet egentlig tenker på hvordan de ikke takler å være alene selv. Mennesker med en diagnose som ASD, ADHD, NLD eller Tourette syndrom er også annerledes, men de har faktisk evner som samfunnet burde utnytte i langt sterkere grad. Jeg skriver som sagt fordi jeg liker det, men jeg må nok innrømme at det er et element av stolthet også. Jeg vil vise at jeg kan. Boka blir nok en suksess uansett hva som skjer, for jeg kan.

Reklamer

Circle the wagons

 

Utsikt mot Haugesund fra Karmøy, to kommuner som er usedvanlig selvtilfredse med integreringsarbeidet sitt, men begge har langt igjen.

Utsikt fra Karmøy mot Haugesund, to kommuner som er usedvanlig selvtilfredse med integreringsarbeidet sitt, men begge har langt igjen.

Hvis du hadde gleden av å vokse opp med bøker, TV-serier og filmer med handling fra nybyggertiden i USA, perioden da befolkningen gradvis flyttet vestover fra de 13 første statene, kjenner du sikkert igjen overskriften. De viser det ikke i filmene, men præriegress var veldig høyt. Det gikk høyere enn de som satt på vogna, kanskje like høyt som vogna. Det var med andre ord ikke lett å se noe.

Dette var et landskap indianerne var lommekjent i. Jeg kan ikke klandre dem for at de angrep mennesker som kom og tok seg til rette. Dette var situasjonen nybyggere befant seg i. Det var ikke like idyllisk som i Det lille huset på prærien. Det disse filmene imidlertid viste var at mange familier reiste sammen, og de formet en sirkel med vognene når de ble angrepet (ikke bare av indianere).

Vi har i dag uttrykket «circle the wagons», som betyr at mennesker står sammen mot en felles fiende. Jeg tror ikke det er en fare på kort sikt i Norge, men jeg tror vi har startet på en utvikling der det blir det logiske utfallet, eller i det minste en av flere muligheter. Jeg var inne på det i innlegget Barna vi glemte. Det er mye som ikke registreres på de fleste menneskers radar. Det dreier seg om ulike spørsmål knyttet til barn med diagnoser, mindreårige asylsøkere og barnevernsbarn. Disse er til en viss grad knyttet sammen, og resultatet er at noen blir annenrangsborgere. Myndighetene bruker 20 milliarder kroner per år på Barnevernet, og det øker for hvert år. Det er mange advokater og uavhengige fagmiljøer som spør seg selv om det er de rette barna som får hjelp, og Bufdirs egen statistikk ser ut til å støtte dette synet. Da tenker jeg på rapporter og studier som viser at langt færre barnevernsbarn fullfører videregående skole sammenliknet med den øvrige befolkningen. Det er også veldig mange barn med en diagnose som ikke får behandling mens de er i Barnevernets omsorg. Jeg synes ikke det er urimelig å spørre seg hva vi får igjen for 20 milliarder.

Det er også mye forskning som viser at barn har det best sammen med familien. Det kan være mange grunner til at lav inntekt og minoritetsbakgrunn ser ut til å gjøre noen familier spesielt utsatt. Høgskolen i Oslo og Akershus pekte i rapporten Omsorgsovertakelser og etniske minoriteter på at noen innen Barnevernet forventer at foreldre kan sette seg inn i barnets situasjon og kommunisere dette til Barnevernet. Det er også forventet at foreldre gir tydelig og presist uttrykk for hva de trenger av hjelp fra det offentlige. Det er urealistisk, for vi snakker om kulturer nordmenn ikke forstår, og noen ganger ikke ønsker å forstå.

Jeg vil også legge til at det er et ganske ekstremt press mot et homogent eller standardisert samfunn i Norge. Det er ikke nok å gjøre det som fungerer. Vi må gjøre det på den måten andre, offentlige personer forventer. Jeg har selv opplevd at når offentlige personer gir meg råd, er det egentlig ment som en regel de forventer at jeg følger. Det kan føre til konflikter hvis en er uheldig med (saks)behandleren sin.

Nordmenn er generelt skeptisk til alt som er annerledes, og det er alltid en fare for at saksbehandlere ikke er klar over at ett ord i rapporten kan lede leseren i feil retning. Det kan avgjøre hele saken. Jeg tror som nevnt ikke at det vil skje på kort sikt, men det er et potensiale for at noen grupper vil føle seg utpekt, som andrerangs borgere. Hvis de føler at samfunnet ikke inkluderer dem ,og gir de samme rettigheter som andre, kan vi få grupper som må beskytte seg selv. Det tar kanskje noen generasjoner før vi kommer dit, men jeg syes det går i feil retning for tiden. Dette gjelder ikke bare minoriteter, men alle som av ulike grunner ikke passer inn eller ønsker å passe inn i hovedstrømmen. Dette har alltid irritert meg, for jeg tror ikke det er mange andre land som har et så godt utgangspunkt som vi til å skape et virkelig godt samfunn for alle. Det er ikke det i dag, men vi har fortsatt muligheten.

Barna vi glemte

Et lokalt avisoppslag om en frykt mange foreldre har etter tilsynelatende vilkårlige avgjørelser i Barnevernet.

Et lokalt avisoppslag om en frykt mange foreldre har etter tilsynelatende vilkårlige avgjørelser i Barnevernet.

Kongressen i USA vedtok loven «No Child Left behind» for en del år siden. Jeg tror det meste av loven har blitt omgjort, men tanken var, som tittelen antydet, at ingen skulle bli stående igjen som tapere etter fullført skole. Alle skulle ha like gode muligheter, også elever med en diagnose. Det fungerte selvsagt ikke. Jeg har en venn i USA som er pensjonert nå, men som jobbet som ungdomsskolelærer da loven ble innført. En av de nye tingene var en årlig prøve, tilsvarende de nasjonale prøvene vi har i Norge. Hun fikk ordre om å legge års/semesterplanen til side for å sørge for at skolen gjorde det bra på prøven. Dette kalles «teaching to the test», og innebærer et veldig begrenset pensum. En kan svare på de spørsmålene som ofte dukker opp på en prøve, men ingenting som ligger utenfor dette smale feltet.

Jeg nevner dette fordi «no child left behind» dessverre er veldig aktuelt. Jeg har skrevet om det i ulike sammenhenger, barn som blir glemt. Jeg gjorde det da jeg skrev om #metoo, flyktningekrisa, #borderchildren (grensa mellom Mexico og USA), Barnevernet, og det er tema som alltid er aktuelt når det gjelder diagnoser. Jeg følger stort sett forfattere på Twitter og det var et stort engasjement blant disse da media fokuserte på #borderchildren, men jeg fikk ikke noe respons da jeg kommenterte saken. Hvis en googler emnet finner en nyhetssaker i alle fall 15 år tilbake. Da dreide det seg om barn som kom alene eller sammen med smuglere over grensa til USA, og det var ingen som kunne si hva som skjedde med dem. Jeg spurte ganske enkelt «hvorfor nå?» Jeg støtter de som vil hjelpe barn, samme hvilken situasjon det er snakk om, men det er rart at vi er villige til å godta overgrep rett foran øynene våre, mens vi viser et imponerende engasjement for det som skjer langt vekke.

Vi var glade for å ta imot syriske flyktninger (40 prosent var syrere), men istedet for å hente dem, tvang vi dem til å reise alene. Det er ikke overraskende at mange barn forsvant underveis, ganske mange etter at de kom til Europa. Minoriteter er overrepresentert i Barnevernet. Hvorfor? Er det andre måter å løse det på? Det er mange foreldre som opplever at loven ikke betyr noe. Det at et barn har krav på ressurser betyr ikke at det får den rette hjelpa, eller den rette dignosen. Det er opp til foreldrene, for de må være lobbyister, og noen ganger gjøre den jobben det offentlige ikke evner å gjøre.

Dette dreier seg om hvor mange vi vil ha med oss. Det er ikke konstruktivt å tenke at noen får mer enn andre. Noen trenger mer hjelp enn andre. Regjeringens forslag til årets statsbudsjett inneholdt en betydelig økning til Barnevernet (80 millioner kroner til kvalitets- og kompetansesatsing, 7 millioner til flere fagkyndige i Fylkesnemdene og 40 millioner til psykisk helsehjelp for barnevernsbarn). Det høres i utgangspunktet positivt ut, men det spørs om det er pengemangel som er hovedproblemet. Myndighetene bruker allerede over 20 milliarder kroner per år på Barnevernet, og mye av problemet er at brudd på norsk og internasjonal lov ikke har noen konsekvenser for myndighetene. Jeg tror mange er klar over at det ikke er alt som skjer i vårt eget samfunn som er rettferdiggjort. Vi godtar det helt til den dagen det skjer med oss, eller noen vi bryr oss om. Hvem skal hjelpe oss da?

Jeg mener at det meste som har med barn å gjøre handler om å styrke familiene. Hvis vi lykkes med det vil det sannsynligvis bli langt færre glemte barn. Samfunnet hadde tjent på at flere fungerte bedre, og jeg tror både Barnevernet, PPT, BUP, og skolene kan fungere bedre sammen enn de gjør i dag. Det er ikke optimalt i dag, og istedet for å bruke mer penger, kan vi spørre oss om vi bruker dem rett.

Det vanskeligste valget

Regnbuen minner meg på at toleransen har stjålet et symbol fra barnerommet. Kanskje har den stjålet barndommen også?

Regnbuen minner meg på at toleransen har stjålet et symbol fra barnerommet. Kanskje har den stjålet barndommen også?

Lov om barn og foreldre (barneloven) slår bl.a. fast at barnet skal få stadig større selvbestemmelsesrett etter hvert som det blir eldre (§ 33). Det betyr ikke at barnet skal ta avgjørelser alene, men at det skal bli hørt. Paragraf 31 i den samme loven sier at det skal legges stor vekt på barnets meninger etter at det har fylt 12 år. Det gjelder også avgjørelser som offentlige myndigheter, f.eks. en domstol eller barnevernet, tar.

Sivilombudsmannen vurderte i november 2016 om denne rettigheten var absolutt når det gjaldt barnevernsvedtak, spesielt flytting. Undersøkelsen konkluderte med at «Barne- og likestillingsdepartementets forståelse av barnevernloven § 6-3 om barns rett til å medvirke til barnevernstjenestens avgjørelser, ikke er i samsvar med Norges menneskerettsmessige forpliktelser.» Ombudsmannen mente derfor det var nødvendig med tiltak for å styrke barns rett til å påvirke sin egen sak. Les mer.

Det er ingen tvil om at barn har rettigheter, men spørsmålet er hvor mange og store de er. Det kommer på et eller annet tidspunkt i konflikt med prinsippet «til barnets beste.» Det er tydelig at Barne- og likestillingsdepartementet mente, i alle fall før Ombudsmannens kritikk, at denne rettigheten burde være begrenset. Regjeringen bekreftet så seint som i januar 2018 at loven satte begrensninger i den forstand at det fremdeles var foreldrene som skulle ta den endelige avgjørelsen. Les mer. Det kan likevel virke som at det er andre krefter i bevegelse som har snudd stemningen.

Jeg har registrert at «født i feil kropp-bevegelsen» har fått momentum, og det er sågar NLD og autisme-grupper på Facebook som i solidaritet deler saker om «født i feil kropp.» Det blir hevdet at alt annet enn en uforbeholden støtte til disse barna er et svik og et brudd på deres rettigheter. Det skal sies at jeg er langt fra utlært på dette området. Jeg har faktisk ikke så mye kjennskap til emnet, men jeg tillater meg likevel å være litt skeptisk. Det er flere og flere saker der et barn angivelig skal ha sagt at han/hun følte seg fanget i feil kropp, og dette barnet fikk derfor skifte identitet. Det identifiserte seg altså som det motsatte kjønn uten å ha gått gjennom noen medisinsk behandling. Dette skjedde f.eks. med seks år gamle Lulu i Argentina. Les mer i Huffington Post.

Det får meg alltid til å tenke på en gutt som startet i første klasse for noen år siden. Foreldrene hadde så langt oppdratt han kjønnsnøytralt, og denne seksåringen presenterte seg selv som en veldig rosa gutt ved starten av skoleåret. Etter hvert som han tilbrakte mer tid med gutter ble det mer fotball og mindre rosa ponnier. Det hadde kanskje vært mer påvirkning fra miljøet enn nøytralitet antyder?

Jeg har som sagt ikke mye kunnskap om dette, men vil tro at kromosomer og hormoner er et godt sted å starte en undersøkelse. Kjønn er snakk om biologi, ikke et valg. Hvis en undersøkelse bekrefter det en føler er det ingen tvil, men jeg ville i motsatt tilfelle vært interessert i å finne ut mer. Dette er en alvorlig avgjørelse, og den hormonbehandlingen en må gå gjennom for å skifte kjønn er veldig brutal.

Tenk på diagnoser innen psykiatrien. Det er f.eks. ikke lett å avgjøre om et barns opposisjonelle/aggressive eller narsissistiske atferd er innenfor det normale, og hvis den ikke er det, kan det være vanskelig å avgjøre hvilken diagnose, om noen, en bør gi. Det blir kanskje ikke avklart før barndommen er over, men en ting er i alle fall klart, det er ikke opp til barn å ta avgjørelsen. Kan vi være sikre på at dette ikke dreier seg om et valg?

Utviklingen av en seksuell legning illustrerer problemet med å la barn ta så viktige valg tidlig. Nettstedet Digitale læremidler for videregående opplæring, NDLA, skriver under overskriften Seksuell legning (Barne og ungdomsarbeiderfaget Vg2), at mange i puberteten er tiltrukket av begge kjønn fordi de ikke er sikre på hvilken legning de har. Det blir imidlerttid tydelig for de fleste i løpet av puberteten, og en kan derfor se at noen unge som har identifisert seg som homofile, seinere blir heterofile. Det var identiteten deres, og ikke et valg. Les mer på NDLA. Jeg har sett lærebøker i barneskolen som gir inntrykk av legning er et valg, men det bidrar neppe til å avklare den forvirringen mange har.

Det er forvirrende nok å vokse opp, og jeg lurer noen ganger på om samfunnet gjør det veldig mye lettere. Jeg tviler ikke på at noen er født i feil kropp, at dette er et reelt problem, men jeg er altså ikke sikker på om det alltid er lurt å ta den avgjørelsen i barndommen, om det er barnets rett å ta den avgjørelsen. Det er tross alt mange avgjørelser samfunnet ikke tillater barn å ta (alkohol, førerkort, stemme ved valg, gifte seg), så hvorfor er det så viktig å avgjøre dette spørsmålet så tidlig, og la barnet ta avgjørelsen alene? Valgmuligheter oppleves ikke alltid som frihet. For mange og store avgjørelser for tidlig kan derimot oppleves som overveldende. Valget må være i samsvar med den psykologiske modenheten. Det er en del av oppveksten å ta gradvis større valg, og godta konsekvensene av feilvalg. Jeg er ikke overbevist om at det valget vi snakker om her hører til barndommen.

For de som er i denne situasjonen er det kanskje det vanskeligste valget de tar i livet, og vi forventer altså at de skal leve med et valg de tok mens de knapt nok var gamle nok til å se en Disney film. Jeg vil legge til at det absolutt ikke er meningen å fordømme noen. Jeg bare tillater meg selv å spørre om dette er den rette måten å ivareta barn på, for dette vil ha konsekvenser som kanskje ikke er noe lettere å leve med.

Jeg er en tilhenger av å lære barna uavhengighet, men de trenger informasjon for å ta de rette valgene. Tror du Lulu hadde det? Dette gjelder generelt også, for vi må lære barn, uansett diagnose og utfordringer, å ta valg de kan leve med. Er du sikker på at vi lykkes med det?

Vi er her

Grafitti loving life. Denne grafittien fra en undergang i Haugesund kan med litt.

Med litt hjelp kan flere adoptere dette mottoet.

Jeg har dekket autismespektertilstander (dog f.o.f. Asberger syndrom), ADHD og NLD på denne bloggen. Jeg har også vært innom tilleggsvansker som angst, depresjon og epilepsi. Alle disse er relevante for dette innlegget, men jeg tenker hovedsakelig på NLD.

Jeg har også vært opptatt av tidlig hjelp fordi det vil dramatisk forbedre sjansen for å lykkes som voksen, men det er mange som må spille på lag. Anne-Grethe Urnes er i boka Nonverbale lærevansker inne på at «barnet har behov for å bli sett, møtt og forstått ut fra sine særtrekk og sitt aldersnivå.» Miljøet betyr mye, for de erfaringene barnet gjør med voksne og andre barn kan enten utvikle eller skade barnet. Jeg tror det er viktig å tenke på å tilpasse utfordringene. En av grunnene til at det er viktig med tidlig innsats, i motsetning til den vente og se-holdningen de fleste kommuner velger når foreldre ber om hjelp, er at barnet som en del av treningen på selvstendighet må utvikle selvinnsikt. Hvis en er klar over styrker og svakheter kan en unngå situasjoner som med stor sannsynlighet vil gi en opplevelse av nederlag. En må altså velge utfordringer som er store nok til at en må strekke seg litt, men ikke så store at faren for nederlag er for stor.

Når jeg antyder at deler av samfunnet ikke spiller på lag med foreldrene tenker jeg bl.a. på at foreldrene ikke blir tatt på alvor. Skolen har en tendens til å tenke fag. Hvis det går greit nok på prøvene og elevene sitter stille på stolen er alt som det skal være. Jeg var en stille elev, selv om jeg hadde mye sinne og aggresjon innvendig, men gjorde minimalt med arbeid på barneskolen, og fikk følgelig et sjokk da karakterene kom på ungdomsskolen. Jeg vil hevde at pedagogiske tiltak er viktige for å bedre situasjonen generelt, og ikke bare i klasserommet. Skolen skal ikke bare undervise språk, matte og naturfag. Den skal gjøre barnet klar for arbeidslivet, d.v.s. gjøre det i stand til å få og beholde en jobb. Det innebærer å lære sosiale regler, evne til å organisere og utnytte tida best mulig. Det er ikke skolens oppgave å lære barna å kle på seg, finne fram/spørre om hjelp i byen og å håndtere stress/frustrasjon, men det hadde ikke skadet hvis skolen var litt mer opptatt av disse ferdighetene.

Noen trenger kanskje mer sosial trening enn de får i klasserommet og i grupperom med spes.ped-læreren. Det kan inkludere å opptre sosialt passende fordi noen barn ikke ser helheten i den sosiale situasjonen. Det er ikke uvanlig at NLDere er så opptatt av detaljer at de ikke ser helheten. Foreldrene har et ansvar for dette og for å lære barnet andre livsferdigheter, men det blir for enkelt å si at skolen ikke har noe omsorgsansvar. Den har utvilsom det i skoletida.

Det er mange foreldre som møter lite forståelse for at barnet deres har sammensatte og særegne vansker. De kan sågar bli møtt med anklager om at de har ansvar barnets vansker. Boka Nonverbal lærevansker starter med et tilfelle jeg antar er tenkt, underkapittelet Rare Ole, 13 år – utsatt for omsorgssvikt? Han ble henvist til BUP med bakgrunn i psykososiale vansker. Skolen observerte en elev som tilsynelatende hadde gode evner, men som likevel hadde fagvansker og en rar atferd. Han kunne se ustelt ut og gikk gjerne med skjorta delvis kneppet, noe som er klassisk NLD. Når han også manglet sosiale ferdigheter var den første reaksjonen at dette måtte skyldes omsorgssvikt.

Jeg kjenner flere foreldre som nærmest har tryglet om hjelp. Jeg blir av og til kontaktet av noen som er bekymret for barna sine eller som er voksne NLDere selv. Det er ikke mange i det offentlige som forstår NLD. Vi som har diagnosen eller som har barn med diagnosen forstår ganske mye. Jeg håper folk vil lytte til oss og se oss mer enn de har gjort så langt. Vi burde ikke være avhengig av å få en Asberger diagnose for å få hjelp, men det er faktisk situasjonen for mange i dag.

Overskriften viser til en populær grafitti. Foo was here ble brukt av australske soldater under 1. verdenskrig, mens amerikanske soldater brukte Kilroy was here 20 år seinere. Det var et slags visittkort som sa at de hadde vært der. Jeg tenker det som en beskjed til samfunnet om at vi ikke bare har vært her. Vi er her fremdeles og vi fortjener plassen like mye som andre.

Frykten for å bli utpekt

Illustrasjon et tre formet som en hodeskalle. Hjernen er et fantastisk nettverk av grå og hvit substans. Ingen hjerner er like, og det er ikke noe galt med en som er annerledes.

Hjernen er et fantastisk nettverk av grå og hvit substans. Ingen hjerner er like, og vi må godta noe variasjon. Ilustrasjon: Pixabay

Jeg var i Et egoistisk samfunn inne på den manglende støtten til familier som ufortjent har kommet i barnevernets søkelys. Jeg har full forståelse for at mange ikke vil støtte foreldre som virkelig neglisjerer eller bevisst skader sine egne barn. Det er i de situasjonene en omsorgsovertakelse sannsynligvis er den mest stabile løsningen, men det er ikke så enkelt som mange tror.

Det er flere grunner til at det er lettere for minoriteter/flerkulturelle og familier der barn eller foreldre har en funksjonsnedsettelse å få denne type anklager rettet mot seg. En av dem har med stereotyper og myter å gjøre. Det er f.eks. mange som tror at det er skadelig for barna å ha psykisk syke foreldre, for samme hva foreldrene gjør for å hindre skade, tror noen at sykdommen på en måte blir direkte overført. Der stemmer ikke.

Heftet De usynlige barna, som er tilgjengelig på bufdir.no, har bl.a. en artikkel om førsteamanuensis Øyvind Kvello ved NTNU. Han har undersøkt hvordan det går med barn av foreldre som har psykiske vansker og rusavhengighet, og konkluderer med at mange klarer seg fordi det finnes beskyttelsesfaktorer, f.eks. at barn blir sett og at voksne bryr seg. Barn opplever altså livet som godt hvis det er stabilt. Det spiller ingen rolle hva som forårsaker mangelen på stabilitet. Jeg hørte f.eks. om en tenåring for noen år siden (jeg tror han kom fra Akershus) som gikk på videregående skole i Finnmark. Det var ikke fordi han nødvendigvis ville oppleve det nordligste fylket, men fordi han ville lengst mulig vekk fra foreldrene. Det var ikke psykisk sykdom involvert, men foreldrene kranglet så mye at guttens liv hadde vært alt annet enn stabilt.

Barn er opptatt av rutinene sine. De vil gjøre det vennene deres gjør, og de vil fortsette med de fritidsaktivitetene de går på. Det er altså viktig med flyt i hverdagen, og en mister ikke automatisk denne hvis foreldrene blir psykisk syke. Jeg setter pris på kjendiser som står fram med psykisk sykdom så lenge denne er ekte. Fabian Stang har f.eks. sagt at han sleit med depresjon og angst etter at han gikk av som ordfører i Oslo, og det var så alvorlig at han var innlagt i en periode. Jeg tror det er bra at en så profilert politiker ufarliggjør psykisk sykdom, for statistikken sier faktisk at veldig mange av oss vil slite psykisk minst en gang i løpet av livet. Stang fikk sågar åpenhetsprisen av organisasjonen Mental Helse i 2011. Han ble fosterfar fire år seinere, og jeg er enig i at psykisk sykdom ikke skal være en belastning eller merkelapp som lukker dører for en resten av livet, men det er det mange andre må leve med. Det var f.eks. en sak for noen år siden der ei mor ble fratatt barnet sitt, og hele saken var basert på en 20 år gammel rapport om en spiseforstyrrelse.

De fleste diagnoser har såkalte komorbide lidelser, som har mye å gjøre med hvordan en blir behandlet eller hvor mye/lite hjelp en får. Skolegangen kan være vanskelig hvis en har nonverbale lærevansker, og hvis en treffer en vegg på ungdomsskolen der det blir klart at drømmen er langt utenfor rekkevidde, kan resultatet fort bli nye vansker. For nonverbale lærevansker og autismespektertilstander kan det dreie seg om depresjon og angst, men det er stort sett snakk om milde symptomer en kan lære å leve med. Det er derfor det er viktig å ta tak i vanskene og jobbe for å fungere best mulig, men jeg tror mye kan unngås hvis samfunnet bruker mer ressurser på å hjelpe foreldrene. Hver enkelt har et ansvar, men samfunnet og ikke minst helsevesenet har et ansvar for å støtte foreldrene, men de aller fleste foreldre til barn med en diagnose blir ignorert. Jeg vil hevde at medisiner ikke bør være hovedfokuset, men kognitiv terapi (jobbe med å forandre negative tanker), kosthold, ergoterapi i skolen, fysisk aktivitet (spesielt kampsport, ballett, hesterdidning), kontakt med naturen, de fleste tilbudene ved kulturskolen og meditasjon kan forandre på mye, men dette koster mer enn medisiner.

Det er mange som opplever at samfunnet har rare holdninger til diagnoser som autisme, nonverbale lærevansker, ADHD (ikke minst i jenter) og Tourette syndrom. Det er også mye som tyder på det finnes tilsvarende holdninger til fremmede kulturer, og fremmed trenger ikke være mer fremmed enn amerikansk, alternative livsstiler og lav inntekt. De som skriver rapporter har et spesielt ansvar for å luke ut alle former for forutinntatte holdninger, og mange av dem er ubevisste. Eivind Engebretsen var for noen år siden inne på det i boka Hva sa klienten?

Det var en analyse av retorikken i barnevernsjournaler fra Oslo på slutten av 1980-tallet. Boka beskriver hovedsakelig to holdninger eller typer tekster, monologiske og dialogiske tekster. Saksbehandleren vil i det første tilfellet være lite opptatt av andre oppfatninger fordi det er ingen andre som kjenner sannheten. Den som skriver rapporten uttaler seg derfor på vegne av klienten. Den dialogiske holdningen innebærer at en erkjenner at en ikke kjenner hele sannheten alene, og at en er åpen for andre oppfatninger. Det er da mulig for andre å bli hørt. Engebretsen mener ikke at disse finnes i ren form, men at det er en blanding. Det er noe alle må tenke bevisst over, for ett eneste ord kan forandre meningen, og da kan det hende at den/de som leser rapporten oppfatter noe helt annet enn saksbehandleren mente å formidle.

Dette leder fram til noe jeg mener alle bør ta med i betraktningen. Når jeg etterlyser støtte til familier som opplever en unødvendig bekymringsmelding vil jeg at alle skal tenke over hva dette betyr for familien. Barnevernet har ikke noe valg. De må ta alle meldinger alvorlig, men det er for lett å uforpliktende si at en ikke har noe å frykte fra barnevernet. Foreldre kan ikke gjøre så mye med de mange mytene som eksisterer om diagnoser, fattigdom og andre kulturer, annet enn å prøve å gjøre en så god jobb som foreldre de kan, men det er ikke alltid nok. Det er vanskelig å slippe tak i frykten og enstelsen når en hele tiden møter andre krav enn resten av befolkningen, og det dukker med jevne mellomrom opp saker i media som viser at denne frykten ikke er irrasjonell.

Psykisk sykdom, psykiske problemer eller ustabil er ord som gjerne blir brukt i en bekymringsmelding. Jeg har også hørt om tilfeller der det ble antydet at foreldrene satte diagnosen på barnet selv, til tross for at BUP og andre spesialister ved sykehuset har fulgt barnet over flere år. Det er også vanlig å anta at et annerledes kosthold er farlig for barnet, selv om foreldrene har tatt avgjørelsene i samråd med fastlegen. Da sier anklagerne indirekte at foreldrene sykeliggjør barnet, og setter med det til side medisinske eksperter, faktisk myndighetene.

Jeg har snakket med foreldre ansikt til ansikt, og lest en del vitnesbyrd på Facebook. Det som opprører mange er at etter å ha vært utsatt for disse mytene, mistenkeliggjort, og i realiteten anklaget for lovbrudd, blir det forventet at de skal gå videre som om ingenting har skjedd. De har ikke rett til å føle noe, og de skal i alle fall ikke gi uttrykk for disse følelsene. Jeg tror det er det mer enn noe annet som gjør det vanskelig. Det er i realiteten ingen som bryr seg om hva som skjer med barna dine, og ingen bryr seg om hva som skjer med deg, i alle fall ikke nok til at de gir uttrykk for det.

Det skal sies at blant de mange tusen sakene i barnevernet hvert år er de aller fleste gode avgjørelser, men det dukker med jevne mellomrom opp saker i media som viser at barneveret ikke alltid er ufeilbarlige. Det er derfor det er viktig å jobbe for et bedre barnevern, og for å støtte de familiene som trenger det. Vi andre trenger ikke gjøre så mye. Det er kanskje nok å si at vi forstår foreldrene, at de har rett til å føle som de gjør. Da får vi kanskje et samfunn der flere føler seg inkludert og trygge.

Jeg driver ikke, som jeg har nevnt i tidigere innlegg, noe korstog mot barnevernet. Poenget mitt er å gjøre det norske samfunnet bedre, og jeg tror det er et skritt i riktig retning hvis vi ser foreldrene, hvis vi anerkjenner at noen har det vanskelig, at noen er annerledes uten at det er en trussel, at de fleste foreldre faktisk vet hva som er bra for barna sine.

 

Et egoistisk samfunn

grafitti med teksten alone. Vi har et nettverk som støtter oss, også innen familien, men vi må kjempe mange av kampen alene.

Vi har et nettverk som støtter oss, også innen familien, men vi må kjempe mange av kampen alene.

Religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland skrev nylig på bloggen sin at det er bedre med ateister som bryr seg enn egoistiske kristne. Jeg er enig i den vurderingen, men problemet er at det stort sett er egoisme i samfunnet, samme hva en tror eller ikke tror på.

Det var en periode jeg skrev mye om barnevernet fordi dette er veldig personlig for meg. Det er også veldig relevant på en blogg om diagnoser, for det er faktisk ikke sånn at alle ser på annerledeshet som en styrke. Det er dessuten vanlig å anklage foreldrene for å gi for mye omsorg. Det skjedde i en sak fra Sogn der barnevernet konkluderte med at det foreldrene hevdet var epilepsi i realiteten var angstanfall, men jenta døde av et epilepsianfall mens hun var i et fosterhjem.

Det er en sak som har opprørt meg de siste par ukene, men det er kanskje den totale mangelen på reaksjoner som er verst. Det dreier seg om en familie som hadde fått rettens medhold i Haugaland Tingrett og Høyesterett. Barnevernet i Haugesund nektet likevel å la barnet komme tilbake til foreldrene, og nå har sågar barnevernet skapt en ytterligere og unødvendig dramatisk situasjon ved å anbefale fosterforeldrene å oppholde seg på en hemmelig adresse.

Høyesterett har sagt at barnet skal tilbakeføres, og det er det loven sier også. Det er barnevernets oppgave å jobbe for at barnet skal få være sammen med foreldrene. Det betyr at fra det øyeblikket barnevernet har overtatt omsorgen for barnet/barna, skal det gjennom foreldreveiledning og andre tiltak jobbe for en tilbakeføring. Jeg skal ikke spekulere på hvorfor det er viktig for barnevernet å sette loven til side, men jeg mener det er Politiets plikt i denne saken å iverksette det retten har beordret, nemlig at barnet skal tilbake til foreldrene. Det er altså ikke en fare for at barnet skal bli kidnappet. Det har allerede skjedd.

Les Barnevernet i Haugesund setter seg over loven og Fylkesnemda i Rogaland tilsidesetter rettskraftig dom.

Vi har diskutert problemet generelt i ulike fora og reaksjonen er enten taushet eller at foreldrene må ha gjort noe for å fortjene dette. Det er ikke mange utenfor familiens nære nettverk som er villige til å tilby så mye som et par uforpliktende, men oppmuntrende ord. Minoritetsfamilier er overrepresentert i barnevernet ifølge Barne,- ungdoms og familiedirektoratets egen statistikk. Det er også undersøkelser som viser at det er mange psykisk syke barn i barnevernets system, og at få av dem får hjelp. Rådet for psykisk helse skrev om rapporten Psykisk helse hos barn og unge i barnevernsinstitusjoner, og viser både til rapporten fra NTNU og en omtale av den i VG. Les mer. En artikkel fra Frifagbevegelse viser til at færre enn 40 proent av barnevernsbarn fullfører videregående skole, og 30 prosent av dem er hverken i jobb eller utdanning 6 år etter grunnskolen. Les mer.

Det er en hypoytese fra myndighetenes side om at det er familien som har påført barna disse lidelsene, og at barnevernet derfor må gripe inn tidligere, men når heller ikke barnevernet er fokusert på å hjelpe etter omsorgsovertakelsen, kan en spørre seg om når de psykiske vanskene oppstod. Noen vil kanskje hevde at det kan være en anelse traumatisk å bli revet vekk fra familien, med mindre det er gode grunner for å gjøre det, og da er det kanskje ikke en uvanlig reaksjon med f.eks. depresjon eller angst.

Det er i tillegg til institusjonsbarn mange som bor i private fosterhjem, der penger også er et poeng. Fosterforeldre får godtgjørelse for arbeidet sitt, og samme hvor velmenende de er må vi ikke glemme at dette er en jobb for dem. Jeg synes det er et viktig poeng, for lav inntekt har blitt brukt som et argument for omsorgsovertakelse. Dette virker fullstendig meningsløst, og vi har nå er en situasjon der barn ikke får behandling, foreldre får ikke hjelp, og i stedet for å gi familien midler (f.eks. i form av veldig utviklende aktiviteter som kampsport, ballett, ridning) blir disse midlene gitt som lønn til fosterforeldre. Det bør få flere til å diskutere om samfunnet bruker ressursene rett, om det er de rette barna barnevernet overtar omsorgen for.

Jeg legger meg likevel ikke ut med Barnevernet. Jeg har hatt kontakt med dem og har opplevd saksbehandlerne som rettferdige, men jeg reagerer på den totale mangelen på oppmerksomhet rundt dette problemet. Betyr det at ingen bryr seg eller at de bare ikke gidder å engasjere seg? Jeg har drevet mye research om dette de siste årene, og kjenner dessuten personlig til et par eksempler der foreldrene ble utsatt for falske bekymringsmeldinger. Det dreier seg ofte om diagnoser og flerkulturelle familier, men jeg er ikke sikker på om de som tenker at dette ikke angår dem, egentlig har tenkt gjennom konsekvensene i disse sakene.

Hnytt-saken er spesielt opprørende fordi det er en situasjon mange kan havne ufortjent i, og det er så enkelt å sende en falsk bekymringsmelding. Det hadde vært fint å vite at noen hadde brydd seg hvis det skulle skje, men den totale mangelen på respons i den omtalte saken på Haugalandet er temmelig forstemmende. Det er kanskje ikke overraskende, for de fleste tenker at det ikke kan skje med dem, men de hadde sikkert forventet at jeg brydde meg hvis de havnet i en tilsvarende situasjon.

Nå snakket ikke Hanne Nabintu Herland om barnevernet og barn med en diagnose, men hun har et poeng. Hvor er solidariteten? Hvorfor er det ingen som bryr seg? Bryr jeg meg nok selv?

P.S. Jeg vil presisere at jeg ikke er blant de som mener at samfunnet ikke trenger barnevernet. Det er åpenbart et behov, men det er et spørsmål om hjelpen er god nok, om barnevernet forstår de ulike problemstillingene så godt at de kan sette til side utredninger fra spesialister eller ignorere rettskraftige dommer. Det er ikke mange av de sakene, men det er en tragedie for alle hver gang det forekommer.

Autisme er den ultimate skam

Pepperkakehjerte. Hjertet er et av de mest brukte symbolene, bl.a. for å uttrykke sterke, positive følelser om noe/noen som er verdifulle for oss.

Hjertet er et av de mest brukte symbolene, bl.a. for å uttrykke sterke, positive følelser om noe/noen som er verdifulle for oss.

Ettertiden vil kanskje stemple oss som ekstremt selvopptatte. Vi er på en måte hverandres pushere, og det stoffet vi pusher er behovet for oppmerksomhet. Vi er et samfunn som lever av og for likes, delinger og retweets. Vi presenterer derfor et perfekt bilde av oss selv. Vi viser det vi ønsker å være; ikke det vi er. Dette kan få mer alvorligere konsekvenser enn at vi blir usympatiske og kjedelige. Det kan være direkte skadelig. Jeg har ikke sett at det har vært en direkte debatt om det, men det virker som at kravet fra samfunnet er at absolutt ingen skal få vite om barnets diagnose, heller ikke barnet selv.

Bloggeren Casa Kaos har skrevet et godt innlegg om hvordan kravet til perfeksjon har ødelagt for mange. Jeg har også lest en del avisartikler de siste årene om bekymringsmeldinger til barnevernet der diagnosen var begrunnelsen for bekymringen. Ei mor som gir for mye omsorg har blitt en klassiker, og det er ikke uvanlig med saker der melderen antar at det er foreldrene som har stilt diagnosen på eget initiativ, eller at melderen setter uttalelser fra spesialisthelsetjenesten til side. Jeg har også hørt om saker der en var bekymret fordi barnet ble fortalt om diagnosen. Jeg er ikke på noen måte ute etter å ta barnevernet. Det er en etat vi trenger, men det er selvsagt viktig at barnevernet griper inn i de rette sakene, og at velmenende utenforstående ikke kaster vekk tida til en allerede overbelastet etat. En av mange bieffekter av et perfekt image er at mange er redde for konsekvensene av alt som ikke passer inn i dette bildet. Les innlegget Redd for barneverenet på bloggen Casa Kaos.

Resultatet kan bli at du lever i skapet. Det er noen utenforstående som har forventninger om at du ikke en gang forteller barnet om dets egen diagnose. Det er en skadelig unnlatelse på mange måter, og faktisk ulovlig. Lov om pasientrettigheter sier nemlig at alle barn i alle aldre har krav på informasjon om sin tilstand og om behandlingen. Denne informasjonen må naturligvis tilpassses barnets alder og utvikling. En gir ikke like mange detaljer til en 6-åring, som til en 12-åring, som til en 18-åring, men det er i dag utenkelig at barnet ikke får vite. Det er ikke bare fordi barnet har rett til å vite, men fordi det har med selvstendighet å gjøre. Barnet må gradvis lære å forholde seg til sin egen funksjonshemming. Hvordan skal barnet vokse opp til å bli en voksen som kan leve selvstendig og ta ansvar hvis det aldri har blitt oppmuntret til dette? Jeg liker å kalle det for en ansvarlig asberger, NLDer etc.

Diagnoser som asberger syndrom og nonverbale lærevansker er relativt nye og de fleste godt voksne i dag vokste opp før det var aktuelt å skjule en diagnose. Mange kunne ikke gjøre noe annet enn å prøve igjen. En var flink eller dum, arbeidsom eller lat på den tida. Tenk deg at du sitter på et jobbintervju. Du har blitt fortalt i alle år at utfordringene er noe du må skjule for enhver pris. Det er ikke alle som klarer det, men en kan komme ganske langt hvis en kan tilpassse seg litt, og samtidig huske på at det ikke er noe galt med de som er annerledes. Jeg synes arbeidsgivere burde være mest opptatt av faglig kompetanse og personlige egenskaper. De bør også vise en interesse for hva de kan gjøre for å gjøre arbeidsdagen lettere for de ansatte. Hva kan de gjøre for at mennesker med en diagnose faktisk ønsker å jobbe for dem, og ikke bare fordi det er noe de må ?

Jeg har mistanke om at mange bekymringsmeldinger er unødvendige, at det ikke er noe samsvar mellom opplevd frykt og reell frykt. Jeg har bodd i den subtropiske amerikanske delstaten Arkansas. Varme klima har gjerne farlige insekter og slanger, og denne staten var ikke noe unntak. Det var noen virkelig ekle kryp der. Da kan en snakke om en berettiget frykt for edderkopper, men frykten er irrasjonell i Norge. Det er noe av det samme med diagnoser og behovet for et perfekt image. Jeg tror ikke det hjelper hvis familier gjemmer seg i skapet. Det er ikke lett å få offentlig hjelp og foreldre hjelper derfor hverandre. Det er bedre enn at alle må finne svarene selv. Disse foreldrene kan også lære de utenforstående noe, og dermed skape mer forståelse for annerledeshet. Vi lærer ikke noe ved å øke avstanden mellom mennesker. Åpenhet er derfor positivt.

Det er mange skap i samfunnet og det kan paradoksalt nok se ut til at det er mer akseptert å stå fram som homofil eller født i feil kropp, enn det er for en person med en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Det er faktisk ikke noe å skamme seg over, men det er det mange gjør, og det kommer kanskje av at det er en sterk arvelig komponent. Med andre ord: Hold kjeft! Hvis dette er noe vi skammer oss over hvordan kan vi hjelpe de som vokser opp med en «hysj hysj-tilstand»?

Barn trenger ikke institusjoner

Solveig Horne er sjef for en etat som trenger betydelige reformer, men om nye institusjoner er rett veivalg er en annen sak. Kilde: Frp via Flickr

Solveig Horne er sjef for en etat som trenger betydelige reformer, men om nye institusjoner er rett veivalg er en annen sak. Kilde: Frp via Flickr

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne slapp for et par uker siden nyheten om at regjeringen skal åpne to fellesinstitusjoner for psykiatri og barnevern. Det er nødvendig, samtidig som det ikke er det. Barnevernet har fått mye kritikk for at de har sviktet mange barn. Det kan vi se i statistikker og undersøkelser som viser at barn som barnevernet har overtatt omsorgen for gjør det dårligere på skolen, samt at barn med symptomer/diagnoser ikke får tilbud om behandling. Det disse barna trenger er hjelp, ikke en institusjon.

Loven sier også at barnevernet skal hjelpe familien, for målet er å hindre omsorgsovertakelse. Der det er nødvendig med et vedtak om omsorgsovertakelse skal barnevernet bruke tiden godt under separasjonen, for hensikten er å arbeide for en tilbakeføring. Det skal altså være mye kontakt mellom barnevernet og foreldre mens barnet er i et fosterhjem. Det blir ofte ikke gjort, og når vi vet at barn i institusjoner ikke blir fulgt opp, er det rimelig å anta at de ikke kommer hjem igjen. Det er faktisk i strid med loven.

Det høres ut for meg som at de tenker rett om dette i Telemark. Sykehuset Telemark har nemlig en seksjon for familiebehandling, som er en del av Avdeling av barn og unges psykiske helse (ABUP). De har tre team (familieteam, sped- og småbarnsteam og et ambulant team for spiseforstyrrelser). De anerkjenner, hvis jeg har forstått dem rett, at familien er viktig. En løsning som ikke inkluderer familien er ikke en god løsning. Les mer på Sykehuset Telemark. De har noe liknende på Stavanger universitetssjukehus. Les mer.

Jeg skriver om autismespektertilstander (ASD), nonverbale lærevansker (NLD), ADHD og andre relevante emner på denne bloggen. Det er personlig fordi jeg har NLD selv, og det er derfor personlig når jeg leser og hører kritikk av barnevernet. Jeg tenker konstruktivt og håper en ny institusjon gjør susen, men jeg er skeptisk. Da NRK skrev om de nye institusjonene i september sa Solveig Horne at dette skulle bli en institusjon der ungdommen skulle få omsorg og kjærlighet. Det høres veldig fint ut, men samfunnet har mye erfaring innen både barnevern og psykiatri (for ikke å glømme eldreomsorg) med at institusjoner gjerne fører til forsømmelse og sågar misbruk. Jeg er ikke en motstander av barnevernet, ikke på den måten at jeg vil ha etaten fjernet. Det er likevel mye som tyder på at enkelte innen barnevernet har et feil fokus. De tar i noen tilfeller feil barn, noe som kanskje fører til at de som virkelig trenger hjelp blir oversett. Hvis barnevernet insisterer på at institusjoner og fosterforeldre skal hjelpe barna, og de ikke sørger for at det skjer, hva var da poenget med omsorgsovertakelse i utgangspunktet?

Jeg er kort fortalt ikke overbevist om at det barn f.o.f. trenger er en ny institusjon. Vi har allerede verktøykassa full av virkemidler som fungerer. Noen trenger nok en institusjon, men jeg tror ikke det gjelder alle. Det er tre år siden jeg skrev det første innlegget om barnevernet, og hovedpoenget har hele tida vært at det er mer å hente på å styrke familien enn å gå rett på en omsorgsovertakelse. Jeg tror fortsatt det, mens det er de virkelige akutte situasjonene som krever øyeblikkelig og dramatisk handling. Jeg har også vært opptatt av mer innsyn i institusjoner og kontroll med rutiner for å sørge for at de faktisk får hjelp. Det er åpenbart en mangel på kontroll når barn ikke har det bedre på institusjon enn i den familien de ble fjernet fra. Da blir ikke institusjonen eller fosterhjemmet mer enn en betalt lagringsplass.

Det er det Solveig Horne bør være opptatt av, og hvis hun lykkes med det vil behovet for institusjoner sannsynligvis være litt mindre. Barnevernet trenger bare et tettere samarbeid med BUP for å oppnå det samme, samt bedre opplæring av ansatte i institusjonene/fosterhjemmene.

Barnevernsinstitusjoner dårlig på pykisk helse
Barnevernsbarn gjør det vesentlig dårligere enn andre på skolen

 

Psykisk sykdom i barnevernet

Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse ern en del av livet, og disse sterke negative følelsene kan gjøre oppveksten vanskelig, men det betyr ikke nødvendigvis at familien er dysfunksjonell.

Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse ern en del av livet, og disse sterke negative følelsene kan gjøre oppveksten vanskelig, men det betyr ikke nødvendigvis at familien er dysfunksjonell.

Jeg skrev mye om barnevernet i en periode. Det var delvis egne erfaringer og delvis research som motiverte meg. Jeg mente det var noe jeg måtte ta stilling til, for jeg satt igjen med et inntrykk av at det var mange som ble unødvendig mistenkeliggjort. Det var min måte å støtte mennesker som få andre ville lytte til. Det er en del foreldre som ikke blir hørt i møtet med hjelpeapparatet, og deretter blir noen foreldrene (ofte mor) mistenkeliggjort. Har barnet en diagnose eller er det mor som sykeliggjør barnet? Er far psykisk syk, er mor fanatisk eller en konspirasjonsteoretiker? Lærer barnet norsk? Får barnet den maten han/hun trenger? Det er ikke alle bekymringsmeldinger som dreier seg om ekte bekymring. Jeg har latt temaet ligge en god stund, men problematikken ble aktuell igjen med avsløringen av Fyrlykta.

Denne ideelle stiftelsen har tjent titalls millioner kroner på barnevernsbarn, og det har fått mange til å reagere. Jeg skrev derfor innlegget Barn som inntektskilde på den andre bloggen min. Debatten de siste dagene har dreid seg om en ideell organisasjon som har drevet veldig kommersielt, men ingen ser ut til å bry seg om at omtrent halve barnevernet er privat. Tallet er sannsynligvis høyere nå, men for et par år siden kjøpte barnevernet private tjenester for 2.5 milliarder kroner. Det er sannsynligvis gode muligheter for overskudd, men dette blir åpenbart ikke problematisk før noen skjuler seg bak en stiftelse.

Jeg viste i det nevnte innlegget til en rapport som NTNU skrev på oppdrag fra Bufdir og Helsedirektoratet. De kartla 400 barn og unge i barnevernsinstitusjoner, og fant at 76 prosent av dem var alvorlig psykisk syke, mens bare 38 prosent hadde fått psykiatrisk hjelp de siste tre månedene før de ble kartlagt. Artikkelen slo fast at disse barna hadde blitt utsatt for omsorgssvikt, men det er ikke så enkelt at en omsorgsovertakelse automatisk er bevis på omsorgssvikt. Rapporten sier så vidt jeg har forstått ikke noe om barna hadde disse symptomene før de ble plassert i en institusjon, om de utviklet dem der, og eventuelle årsaker til at de utviklet disse vanskene.

De som har lest tidligere innlegg har kanskje fått med seg at jeg er litt skeptisk til at noen diagnoser blir stemplet som psykiatriske, deriblant autismespektertilstander og ADHD. Diagnosene kan riktignok ha tilleggsvansker som angst og depresjon, men jeg mener altså det blir feil å klassifisere alt vi ikke forstår som psykiatrisk. Lav inntekt har også blitt brukt som begrunnelse for en omsorgsovertakelse. Jeg forstår bekymringen, for fattigdom kan forårsake både depresjon og PTSD, men det blir for enkelt å si at foreldrene er problemet.

Barnevernloven gjør det klart at barnevernet skal strekke seg langt for å unngå omsorgsovertakelse, og så snart de har vedtatt å overta omsorgen for et barn skal de veilede foreldrene i den hensikt å tilbakeføre barnet så raskt som mulig. Det er ikke bare institusjoner som får betydelige summer for barn de overtar omsorgen for. Det gjør fosterforeldre også. Jeg foreslår ikke at foreldrene får disse pengene direkte, men det statlige og kommunale barnevernet kan betale for dyre tjenester som barnet har nytte av.

Jeg har skrevet en del om alternative behandlingsformer som hjelper barn med en utviklingsforstyrrelse. Det er ikke lenger bare de mest alternative blant oss som sier at tarmbakterier og hjernen kommuniserer. Tarmen påvirker hjernen, og det er studier som viser at en del barn på autismespekteret har mage og tarmproblemer. Magen forårsaket kanskje ikke autisme, men det rette kostholdet kan redusere symptomene. Det koster imidlertid mye, både i penger og arbeidsinnsats. Hvor langt vil fremmede strekke seg hvis barna ikke er mer enn en inntektskilde? Er de villige til å gjøre absolutt alt? Jeg vet hvor krevende det er å ta hensyn til melke/glutenallergi, kjøre til de ulike aktivitetene, hjelpe barnet med å holde kontakt med venner hun har fått på disse aktivitetene, modifisere atferd gjennom samtaler og belønningssystem, snakke med skolen og andre etater etc. Det overrasker meg ikke at institusjoner og fosterforeldre, som kanskje har barn selv, synes det er en krevende jobb.

Jeg har ei datter som liker ballett, kampsport, hesteridning, cosplay og tegning (anime), og hun har ventet tålmodig på at Kulturskolen i Haugesund skal tilby henne piano-undervisning. Vi har så langt klart å betale for ganske dyre aktiviteter, og skulle gjerne gjort mer, men tenk deg de som ikke har råd til noen ting som helst. Hvis barnevernet kjøpte plasser direkte kunne de brukt dem som tiltak. Det er alltid noen som blir sjalu hvis andre får ytelser de ikke trenger selv, men jeg tror samfunnet hadde tjent på at vi motarbeidet konsekvensene av lav inntekt lenge før det ble akutt.

Bufdir publiserte i januar 2017 statistikk som de hadde utarbeidet sammen med Statistisk sentralbyrå. Den viste at bare 40 prosent av barn som har fått hjelp fra barnevernet fullfører videregående skole, mens 30 prosent er hverken i jobb eller under utdanning 6 år etter grunnskolen. De tilsvarende tallene for resten av befolkningen er 80 og 10 prosent. Loven har et poeng når den sier at omsorgsovertakelse ikke er en god løsning.

Jeg tenker på de store summene som blir brukt, og lurer på om mange hadde fått det bedre hvis de samme summene hadde blitt brukt til å styrke familien. Jeg er overbevist om at barna har det best hos foreldrene, noe forskning også støtter. Jeg er likevel ikke blant de som hevder at barnevernet alltid tar feil og at foreldre er feilfrie. Det er ingen tvil om at det noen ganger er best å la barna vokse opp hos andre, men den nevnte statistikken viser at det ikke bare er å lagre barna et annet sted. Det krever mye å oppdra barn, og jeg synes samfunnet kunne gjort litt mer for å støtte familiene. De fleste som oppdrar barn med en diagnose, enten de har hatt kontakt med barnevernet eller ikke, vet hvor lett det er å bli mistenkeliggjort og hvor vanskelig det er å få hjelp. Det er neppe lettere for de fosterforeldrene som ønsker å gjøre det rette, så hvem er den løsningen best for? Vi skaper noen arbeidsplasser med dette systemet, men om vi gir barna et bedre liv er et åpent spørsmål.

Barnevernsbarn i skolen: Gjør det vesentlig dårligere enn andre

%d bloggere like this: