RSS Feed

Category Archives: Autisme

Nytt liv i NLD

Mørk materie i universet og brukes for å forklare den gravitasjonelle effekten den har på de synlige materien og på lys. Denne illustrasjonen viser de NASA tror er en ring av mørk materie i galaksehopen CL0024 + 17

Mørk materie i universet forklarer den gravitasjonelle effekten på den synlige materien og på lys. Jeg liker det som et bilde på oss. Vi blir påvirket av noe usynlig. Foto: NASA

Jeg hadde en link til NLD-forenigen i teksten under NLD i menyen. Det er en kort introduksjon til emnet, og den sida jeg viste til var anvendelig fordi det var en kort artikkel som ga leseren hovedtrekkene på et par minutter. Jeg fjernet den fordi NLD-forenigens side ikke er aktiv lenger. Jeg har fremdeles en link til en pdf-fil fra Statped, som riktignok gir mye informasjon, men det er over 100 sider.

Jeg visste ikke hva som skjedde, men antok at de hadde lagt ned arbeidet, og fikk det bekreftet i dag. Liv Sandvik, admin i Facebook-gruppa NLD-forenigens hemmelige forum, skrev følgende melding i dag:

NLD-forenigen trenger revitalisering! Et aktivt forum, lokale møter og annet. For at det skal skje må det være et aktivt styre på 4 personer. Noen som vil bidra?

Jeg er ikke overbevist om at den personen er meg. Jeg ble ofte plassert i den type situasjon som lærer, men det fungerte ikke. Det var ikke der jeg hadde styrkene mine. Jeg skal imidlertid vurdere det hvis det virkelig blir snakk om lokale ting.

Da jeg fikk diagnosen i 2010 var NLD-forenigen et naturlig sted å starte. Jeg ville bli medlem, men det var ikke noen aktive lag i nærheten. Jeg bodde i Vest-Telemark da, flyttet seinere til Meløy i Nordland, og er nå tilbake i hjemkommunen Haugesund. Jeg tror ikke noen av disse områdene hadde noe å tilby. Det er trist, ikke bare fordi det er mange med en ny diagnose som har behov for informasjon og annen støtte, men også fordi vi må oppmuntre til mer forskning.

Jeg skrev for noen år siden til Jodene Fine ved State Michigan University. Hun var en del av et forskerteam som mente at de hadde funnet de første anatomiske bevisene på at hjernen utvikler seg annerledes hos barn som har NLD sammenliknet med andre. Hun spurte om hun kunne gi navnet mitt videre til de som finansierer forskning fordi hun mente at jeg kunne artikulere bedre enn andre viktigheten av å forske på NLD. Jeg vet ikke hva som skjedde med denne forskningen, men det ble veldig stille. Jeg tror det var 4-5 år siden Fine pubiserte funnene sine, og jeg var optimistisk da.

Jeg har truffet NLDere på ulike fora som har bestemte meninger om Asberger syndrom. De vil ikke ha noe av en sammenlikning med Asberger, men det er nå engang noen overlappende symptomer med Asberger og ADHD. Det skal sies at jeg er skeptisk til størrelsen på sistnevnte. Tiltakene som kan hjelpe er ikke nødvendigvis de samme, men jeg tror ikke det er kontroversielt å hevde at de sosiale og psykologiske konskvensene er ganske like for NLD og Asberger. Det er ikke den samme diagnosen, men kanskje vil framtidig forskning vise at det gir mer mening å samle dem i et eget spekter enn å holde dem atskilt. Det er bare spekulasjon selvsagt.

Hva mener du?

Jeg vil til slutt oppfordre leserne til å kontakte NLD-forenigen på Facebook.

Reklamer

Autismeambisjoner

Autism squad grafitti. Jeg er ikke tilhenger av å spre rustbeskyttelse på andres eiendom, men ei gruppe som er stolt av identitetensin er ikke nødvendigvis en ulempe.

Jeg er ikke tilhenger av å spre rustbeskyttelse på andres eiendom, men ei gruppe som er stolt av identiteten sin er ikke nødvendigvis en ulempe.

Jeg leser noen ganger feil. Det er noen ganger fordi «hastverk er lastverk», mens det andre ganger er fordi jeg er trøtt og derfor knapt nok har gangsyn. Det kan resultere i alt fra ganske fornuftige nyord til småmorsomme tabber. Jeg hadde et øyeblikk i dag som kanskje er en blanding.

Det er såvidt jeg vet ikke noe som heter «autismeambisjoner», samtidig som det høres ut som et gangbart uttrykk. Jeg registrerte at noen hadde lest et gammelt innlegg med overskriften autismetradisjoner. Jeg leste imidlertid autismeambisjoner. Det er på en måte det mange veldedige organisasjoner og vi som skriver om NLD og/eller autisme har. Vi vil spre informasjon, men vi har langt større ambisjoner. Det er populært å skrive/snakke om awareness på engelsk. Det er derfor det er noe som heter autism awareness month og autism awareness day. Det er fordi en vil øke samfunnets bevissthet eller forståelse. Jeg skrev en gang om at jeg ville ha begge deler, både bevissthet og akseptering, for det er vel egentlig det siste mange egentlig ønsker.

Det er naturligvis en langt høyere ambisjon. Det er mange autismeorganisasjoner, ikke minst i USA. Alle har ambisjoner, men om det nødvendigvis er positivt er en annen sak. Det betyr ikke så mye hvis det de gjør ikke hjelper de menneskene det er meningen at de skal hjelpe. Jeg kjenner ikke til budsjettet for f.eks. Autism Speaks, den klart største organisasonen i USA, men de blir ofte anklaget for å bruke for mye på lønninger og markedsføring, og for lite på individene som faktisk trenger hjelp. Jeg leste f.eks. et sted at de brukte over en femtedel av budsjettet på å samle inn flere penger, f.eks. på å arrangere maratonløp o.l. Det skal også være nevrotypikere, altså mennesker som ikke vet hvordan det er å leve med diagnosen, som sitter i styret og tar avgjørelser som påvirker familier på spekteret.

Det er mange som mener at målet deres ikke er å hjelpe mennesker med å leve med autisme, men å kurere disse menneskene. Jeg har skrevet mye om at jeg ikke deler det synet mange har angående nevrodiversitet, men jeg kan se poenget med at mange ikke ønsker å fjerne autisme fullstendig. Det er tross alt noen gode sider. Jeg tror samfunnet alltid har hatt bruk for autisme. Det er det som har produsert de få geniene vi trenger, men det er en ubalanse i dag. Det er flere autister, men kanskje færre genier. Det er vanskeligere å leve med autisme i et samfunn som skal være mer opplyst og tolerant enn noensinne. Det høres ikke ut som en oppskrift for et bedre liv for de som har en autismespekterdiagnose, eller de som har en liknende diagnose.

Det mangler ikke på ambisjoner i Autism Speaks, men fokuset er på en kur. Det betyr at de positive sidene ved autisme forsvinner også. Det motstanderne deres, de som snakker positivt om nevrodiversitet, ikke anerkjenner, er behovet for behandling. «Barnet mitt er friskt og trenger ikke behandling. Det er resten av verden som må tilpasse seg oss.» Det høres flott, men det kommer aldri til å skje. Det er kanskje ikke så veldig fornuftig med verdens største ambisjonsnivå hvis en bruker alle ressursene på noe urealistisk, for hvorfor skal verden tilpasse seg mindretallet? Tallet på autister er økende, men vi snakker likevel om et lite mindretall, selv om vi tar med NLD og reelle ADHD-tilfeller.

Det er ifølge Norsk Helseinformatikk 1 av 1000 norske barn som får autisme hvert år, noe som innebærer 50 nye tilfeller hvert år. Det er et mistenkelig lavt tall. Statistikken fra amerikanske CDC viser en dramatisk økning fra 1 av 150 i 2000 til 1 av 59 (tilsvarer 16,8 per 1000 barn) i 2014. Det er ikke usannsynlig at vi har et lavere tall enn USA, men en kan spørre seg om hvorfor det er så mye lavere her enn i USA. En rapport fra Folkehelseinstituttet viste forøvrig at 4,3 prosent av gutter og 1,7 prosent av jenter i alderen 6-17 år ble registrert med ADHD minst én gang i perioden 2008-2013. Det var i den samme perioden 3,0 prosent menn og 2,2 prosent kvinner i alderen 18-22 år som ble registrert med en ADHD-diagnose minst én gang. Det er grunnen til at jeg ofte spør meg selv om det er en sammenblanding mellom to diagnoser som har noen av de samme symptomene.

Jeg har sett en del tillfeller av NLD, autisme og ADHD. Disse har også en økt risiko for epilepsi, og når vi er inne på nevrodiversitet, kan jeg ikke se for meg at alvorlige anfall, som faktisk kan drepe deg, blir vurdert som en alternativ måte å fungere på. Jeg kan ikke helt se for meg at samfunnet skal oppmuntre til epileptiske anfall. Da ser en faktisk hvor urimelig det er å si at foreldre bør fortelle barn med ASD, NLD eller ADHD noe tilsvarende. Jeg mener derimot vi har et større ansvar for å forberede barna, og gjøre barndommen og overgangen til voksenlivet best mulig. Ja, jeg har ambisjoner på miljøets vegne, men det dreier seg om å fungere, ikke om å være så autistisk som overhode mulig.

Voksenlivet-et pågående arbeid

en kopp kaffe. Jeg liker kaffe. Gjør det meg til en ekte voksen?

Jeg liker kaffe. Gjør det meg til en ekte voksen?

Jeg kan tenke meg at en språklig purist har litt av hvert å si om substantiv brukt som verb, også kalt verbing på engelsk. En av de relativt nye formene er adulting. Det betyr at en utfører de pliktene og det ansvaret vi forventer av voksne. Jeg skrev nylig innleggene The Game of Life og Kan du spillet? der jeg var inne på at de som kan spillet best gjør det best i livet. Det er derfor viktig å være mest mulig klar når spillet starter, og det starter for alvor først når en blir voksen. Det som skjer før det er hovedsakelig trening.

Hva betyr det å væŕe voksen? Må en jobbe 42,5 timer per uke for å være voksen eller kjøpe en bolig? Det er tre sentrale milepæler de fleste forventer å oppnå som voksne, men det blir stadig vanskeligere å klare alle. Vi har forventninger om utdannelse og jobb, og hvis vi ikke klarer det, er samfunnet raskt der for å fortelle oss at vi har feilet. Det er nemlig et minimum av det andre forventer av oss. De fleste ønsker seg også en bolig. Det handler ikke bare om ønsket om å eie noe, men om å etterlate verdier til den neste generasjonen, og bolig er en god investering. Vi kan ikke forvente ekteskap/samboerskap, men det er likefullt en viktig milepæl for mange. Det er ikke det samme med økonomisk og sosial suksess hvis en ikke har en familie en kan dele alt dette med. En familie gjør dessuten livet lettere når en opplever tunge dager.

Det handler ikke alltid om deg
Det er mye vi må lære. Det beste hadde vært å lære på veien mot voksenlivet, men livet er et så komplisert spill at det tar tid. Vi lærer derfor mange av spillereglene, og hvordan vi skal spille, seinere i livet. Mennesker er på en måte stjerner i sitt eget reality show. Det meste handler om dem. Det er i alle fall lett å tro det, for vi er skapt til å være ganske egosentriske, men faktum er at mennesker er veldig opp og ned humørmessig. Det kan derfor hende at vi føler oss ignorert eller sågar at noen angriper oss, uten at dette er bevisst. Det er mulig det var rettet mot deg, men du må være klar over at det ikke nødvendigvis handler om deg. Det hender f.eks. at jeg er skikkelig sur, og hvis noen sier god morgen er jeg fristet til å snerre «hva er det som er så bra med den?» Hvis jeg gjør det må en være klar over at det egenlig ikke er rettet mot den personen.

Skuffelser og motgang
Dette er en del av livet. Det hadde vært lettere hvis det ikke fantes, men det er nå engang en del av livet for de aller fleste av oss. Jeg fikk et veldig brutalt møte med arbeidslivet etter studiene på lærerhøgskolen. Det var en rektor som ikke likte meg, og jeg mistet mange jobber p.g.a. de ondskapsfulle tingene han sa til andre arbeidsgivere. Det var hovedgrunnen til at jeg gikk arbeidsledig i en tre års periode etter at jeg hadde jobbet to år i fylkeskommunen.

Jeg søkte nok ikke i alle landets kommuner, men alle fylkene og veldig mange grunnskoler fikk en søknad fra meg. Det førte til en god del intervju, mange av dem over telefon/Skype p.g.a. den store avstanden. Jeg fikk en del foreløpige løfter, men etter at de hadde snakket med den nevnte referansen, ble tilbudet trukket tilbake. Jeg har også opplevd at tilbud om hjelp har blitt trukket tilbake, uteblitt eller aldri blitt gitt der det burde ha blitt det. Jeg har fått mye kjeft fordi jeg har utført arbeid jeg egentlig ikke hadde forutsetninger for å gjøre, og har derfor gjort ting feil. Det er heller ikke mye toleranse for en som gjør jobben bra nok, men som jobber litt seint.

Det føles ofte urettferdig, men det er ikke så mye jeg kan gjøre med dette. Jeg prøver å gjøre det bedre neste gang, og det var også grunnen til at jeg ble lærer. Jeg fungerte ikke i ulike typer fabrikkarbeid, og var på let etter noe jeg kunne klare. Jeg ville ikke at nederlag skulle bli så vanlig at det ble meg. Jeg ville ikke at det skulle være identiteten min. Jeg har prøvd å tenke at nederlag er bare noe som skjer, og at en må se fram mot neste mulighet.

Fleksibilitet
«Vær deg selv» er noe en ofte hører som et banalt utsagn uten mening, på linje med «jeg liker å arbeide med mennesker» eller «jeg liker mennesker med glimt i øyet.» Det jeg mener med å være seg selv er at en ikke lar seg presse til å gjøre ting en ikke liker. Det er ikke bra å være veldig rigid heller, uten evne til fleksibilitet, men en må ha evnen til å gjøre begge deler. Jeg var typen som gikk under radaren. Jeg holdt meg i bakgrunnen, men hvis jeg hadde vært mer komfortabel med å stikke meg fram, hadde jeg f.eks. gitt tydelig uttrykk for den fascinasjonen jeg hadde for goth i ungdommen (jeg var bl.a inspirert av filmer/bøker som Dracula, Frankenstein, Sleepy Hollow og rockebandet The Cure). Jeg skulle gjerne hatt litt mer av en «jeg har rett til å være den jeg er-holdning.» En må også ha mot til å forsvare meningene sine, og dermed bare si det en er villig til å stå for.

Dette er noen av ferdighetene er kan ha bruk for i livet. Dette er ting en ikke nødvendigvis lærer på skolen, men det er likevel viktige ferdigheter i spillet, og jeg mener følgelig de hører med når vi snakker om hva som kan hjelpe barn og voksne med diagnoser til å fungere bedre. Det er mange andre. Hvilke vil du fremheve?

Oss og dem

person i hettegenser sett bakfra på ei mørk gate. Det er lett å tenke negativt om denne personen.

Det er lett å tenke negativt om denne personen. Foto: Pixabay

Jeg ble oppdratt til å være fargeblind, noen av de beste vennene mine er svarte, det faktum at offentlige personer som Samsaya, Haddy Njie, Aisha Naz Batti eller Norman Mubashir har hatt suksess i Norge viser at vi ikke er rasistiske, jeg kan forstå hvordan det er å bli utsatt for rasisme fordi jeg har opplevd motgang selv.

Dette er bare noen av de mange dumme utsagn vi lirer av oss når temaet er rasisme. Vi har en forestilling om at rasisme er noe de har hatt og fremdeles har i andre land, mens Norge er bedre. Det er lett å være annerledes her, samme hva denne annerledesheten består i. Det første utsagnet minner meg om smeltedigelen som en metafor for samfunnet. Det er meningen at det skal være noe positivt, at det skal illustrere menneskers evne og vilje til å godta ulikheter. Men hvis vi reflekterer litt over hva det innebærer er jeg ikke sikker på om det er så positivt. Det betyr i realiteten en fullstendig assimilasjon der alle blir like. Vi skal bare ha ett produkt. Det er derfor noen som liker salaten bedre som et bilde, for da blander en seg med andre, samtidig som en beholder det som gjør en unik. Jeg liker f.eks. den kraftige og litt spesielle smaken fra oliven, og det hadde vært trist hvis den forsvant helt fordi det var et krav om at den måtte bli en del av kollektivet. Det er samtidig noen som kanskje ønsker å være en av mange. Norman Mubashir sa f.eks. i et VG-intervju en gang at han noen ganger skulle ønske at han bare kunne være en nordmann fra Lørenskog, men enkelte vil vite hvor han egentlig kommer fra. Det er faktisk ganske graverende å si at «vi vet jo begge at du ikke ser norsk ut.»

Jeg tror likevel ikke at noen ønsker at vi ikke skal gjenkjenne forskjeller, for hvis vi har samme farge, hvilken farge skal det være? Må du bli vurdert som hvit nok eller ha en hvit atferd for å være norsk? Wikipedia har en kort artikkel om mikroaggresjon. Begrepet ble utviklet av Derald Wing Sue, professor i psykologi ved Columbia University, og det blir brukt om uttalelser som kanskje ikke er ment å være en nedvurdering av personer eller grupper, men de oppfattes gjerne slikt. Les mer.

Jeg tror ikke det er noen av oss som ikke har noen holdninger eller forestillinger som hører til kategorien mikroaggresjon. Vi må derfor jobbe med oss selv, og reflektere over egne tanker for å bli bevisst disse. Kona mi er afrikansk-amerikansk, og da hun startet i et kor i Telemark for en del år siden, hadde de andre medlemmene forventninger til henne. Hun har en ganske god stemme, men det er ikke mange forunt å synge som Aretha Franklin eller Whitney Houston. Det var imidlertid det noen forventet, og de la ikke skjul på skuffelsen. Jeg er dessverre skyldig i mikroaggresjon selv. Jeg husker godt en vietnamesisk mann jeg ble kjent med for mange år siden. Han var veldig sympatisk, men snakket dårlig norsk, og det var ikke lett å forstå han. Vi gikk på skole sammen utenfor Oslo, og han gjenkjente meg en dag på gata flere år seinere. Han bodde i Kristiansand og jeg studerte ved høgskolen i Agder det året, og var utålmodig etter å komme i gang med dagens leseøkt. Jeg vet ikke hvordan han oppfattet situasjonen, men jeg må innrømme at jeg så etter en vei ut av denne situasjonen. Jeg var fokusert på det jeg hadde planlagt og var ikke interessert i en samtale. Jeg har mistanke om at det ikke tok mange sekundene før blikket mitt flakket og ansiktsuttrykket tydelig viste alt annet enn gjensynsglede. Det er ikke den personen jeg vil være, så jeg ønsker jeg hadde taklet det annerledes den dagen for over 20 år siden.

Det er mange i USA som forbinder hettegensere med gjenger og andre former for kriminell atferd, og en er gjerne rask med å dømme svarte ungdommer i hettegensere. Hva er den første tanken din hvis du ser noen ungdommer ikledd hettegensere? Er det noen forskjell på hvite jenter i rosa genser eller minoriteter i en svart genser? Hvis vi er fargeblinde, hvis alle har samme farge burde det gå ut på det samme.

Jeg var inne på diagnoser i det forrige innlegget mitt, og jeg er kritisk til ideen om at autisme, NLD og ADHD er psykiatriske lidelser. Det er en tendens til at det offentlige ikke tilbyr stort annet enn medisiner. Det er mange former for ikke-medikamentell behandling for alle de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen, men det er lettere å få medisiner enn annen hjelp. Jeg så en del elever som lærer som fikk Ritalin, og det var ikke noen alternativer til å øke dosen hvis behandlingen ikke fungerte. Jeg vet ikke om det er det som skjer, men barn med autisme eller NLD kan ha en atferd som får noen til å mistenke ADHD. En ser gjerne det en vil se.

Det er mange fordommer og stereotyper. De fleste ser på seg selv som tolerante, men de aller fleste tenker i realiteten «oss og dem.» Denne polariteten finnes overalt, ikke bare mellom ulike grupper (nordmenn/innvandrere, menn/kvinner, kristne/muslimer), men også innenfor samme gruppe. Det er f.eks. ikke lett å være en arabisk ateist, og det er få som kan kritisere kvinner hardere enn kvinner selv. En kan sågar se tendenser til en oss og dem-tenkning i vår egen» menighet». Jeg har sett mest av dette i USA der det har vært tilløp til amper stemning mellom foreldre. Noen mener at barn mer Asberger syndrom ikke har så alvorlige utfordringer som deres egne barn har, og at de derfor ikke hører hjemme på det samme forumet. Jeg har også sett noen liknende mellom NLD og Asberger. Dette er kanskje et biprodukt av nevrodiversitet? Det er lett for de som fungerer sosialt og som har lykkes i arbeidslivet å si at autisme er innenfor en naturlig variasjon. Den store bolken som kommer inn under resten får bare positiv oppmerksomhet hvis de har spesielle evner. Mange av oss har ikke det. Vi blir derfor «de andre.»

Med andre ord. Vi kan ikke slutte å snakke om rasisme og stereotyper. Vi må snakke mer om det fordi de aller fleste unngår det ubehagelige fokuset på seg selv. De vil ikke se den personen de egentlig er.

Flytende definisjoner

Jeg tok dette bildet med et ikke veldig godt mobilkamera for noen år siden. Det er Jupiter som lyser spesielt kraftig nær Månen. Avhengig av hvilken definisjon en bruker kan ingen eller begge klassifiseres som en planet.

Jeg tok dette bildet med et ikke veldig godt mobilkamera for noen år siden. Det er Jupiter som lyser spesielt kraftig nær Månen. Avhengig av hvilken definisjon en bruker kan ingen eller begge klassifiseres som en planet.

Definisjoner betyr mye, og vi bør bruke dem selv om vi kanskje ikke er helt enige med dem. Det er vitenskapens natur å være foranderlig fordi en aldri har all kunnskap. Det er noe en erverver seg over århundrer, og det er ikke uvanlig at seinere forskning finner at den tidligere var feil. Det har også blitt stadig klarere at moderne forskning er belemret med mye juks, og metaforskning har skuffende nok vist at det ofte er umulig å bekrefte funnene fra studier på legemidler og innen psykiatrien. Det er derfor vanlig at definisjoner går gjennom noen forandringer. Jeg liker astronomi og har brukt flere bilder og forestillinger fra verdensrommet for å forklare aspekter ved NLD og autisme. Definisjonen for planeter er relevant for en debatt om definisjoner generelt.

Du husker kanskje et noe barnslig kupp blant astronomene i 2006? Jeg vet ikke om det var en koordinert aksjon eller ikke, men de stemte i alle falle over et forslag til en ny definisjon på et tidspunkt da få var til stede, og dermed var ikke Pluto en planet lenger. Vi bodde følgelig i et system med åtte planeter.

En planet var ifølge den nye definisjonen et objekt med nok masse til at det fikk en rund form, og til å rydde andre objekter ut av banen sin. Det betydde i realiteten at mange planeter ikke oppfylte den andre delen av definisjonen. Jorda hadde f.eks. ikke hatt klar bane hvis den hadde byttet plass med Neptun. Forvirringen ble komplett da ei gruppe forskere knyttet til NASAs romsonde New Horizons, som utforsket Pluto og dens fem måner, foreslo en vid definisjon. Den hadde gitt solsystemet vårt ikke mindre enn 110 planeter. Det er fordi alle månenene, inkludert vår egen, hadde blitt definert som planeter. Jupiter er også diskutabel fordi den faktisk ikke går i bane rundt Sola. Den beveger seg sammen med Sola rundt et felles tyngdepunkt. Jeg synes likevel New Horizon teamet hadde et poeng, for det interessante er geologi og klima, ikke hvor stort legemet er eller hvor det befinner seg.

Jeg har diskutert definisjoner tidligere, og spesielt de innenfor psykiatrien. Jeg har respekt for mye av det psykiatrien har gjort, men jeg har samtidig et noe ambivalent forhold til denne disiplinen. Jeg må innrømme at jeg ikke forstår hvordan psykiatri kunne utvikle seg til å bli vitenskap på linje med en fysisk vitenskap som astronomi. Det er en sammenheng mellom biologi og diagnoser som schizofreni, depresjon, bipolar lidelse og sågar autisme. Det betyr ikke at det er så enkelt at den rette maten kan hindre/forårsake disse tilstandene, men det er ingen tvil om at livsstil og kosthold er en del av det totale bildet. Hvis vi f.eks. sammenligner vårt moderne kosthold med det steinaldermenneskene spiste, får vi i oss mer karbohydrater og natrium, men mindre fiber fra grønnsaker, frukt, bær, nøtter, samt mindre vitaminer, makromineraler, sporstoffer, animalsk protein (Tidsskriftet for Den norske legeforening).

Jeg har vist til forskning tidligere som sier at det er en sammenheng mellom tarmen og hjernen, som innebærer at det vi spiser påvirker oss psykologisk. Jeg har også vært opptatt av at medisiner kan forverre såkalte underliggende tilstander. Jeg visste ikke om det før for et års tid siden, men jeg har en såkalt 15 q 13.3 mikrodelesjon, som betyr at en liten del av kromosom 15 mangler i alle cellene. Jeg ble sannsynligvis født med dette, men medisiner kan også skade kromosomene. Det er noe en må ta med i betraktningen når en vurderer risikoen opp mot nytten av behandlingen. Hvis en kan leve med autisme, NLD, ADHD og/eller depresjon med ikke-medikamentell behandling bør en kanskje gjøre det.

Når det gjelder definisjoner mener jeg fagmiljøet bør vurdere å skille mellom psykiatri og nevrologi, og flytte noen diagnoser over til sistenevnte. Schizofreni, bipolar lidelse og autisme er biologiske tilstander, men bortsett fra arvemessige faktorer og noen vage teorier om miljø, er det ikke så mye forskningen kan si om risokofaktorer. Da burde en kanskje være forsiktig med å ha bastante holdninger om symptomer som hovedsakelig påvirker atferden, og som dermed oppfattes som psykiatriske.

Alt dreier seg om akseptert atferd, om hvilken atferd samfunnet vurderer som akseptabel. Jeg leste om en ung mann for noen år siden som ville utdanne se til en jobb i Politiet. Han kom ikke inn på Politihøgskolen fordi han hadde vært gjennom en periode med depresjon en del år tidligere. Det skjedde da en av foreldrene døde i barndommen hans, og han viste det jeg vil hevde er en sunn, naturlig reaksjon. Han ble likevel vurdert som ustabil mange år seinere, en sikkerhetsrisiko Politiet ikke kunne ha i sine rekker. Det er i tråd med både den amerikanske diagnosemanualen DSM VI og den europeiske ICD 10. Det er store individuelle forskjeller på hvordan og hvor lang tid en trenger for å komme over tapet av et menneske en var glad i, men det er urovekkende å tenke over at det som faktisk er en del av livet fort kan bli stemplet som psykisk sykdom.

Jeg har personlig beklaget at Kirka ikke er så opptatt av å ta på seg viktige samfunnsoppgaver som i tidligere tider. Denne organisasjonen gjorde en gang en viktig jobb med å oppdra gode borgere. Den ga foreldrene støtte til å oppdra barna på de områdene som myndighetene ikke prioriterte. Jeg syntes derfor det var et positivt tiltak da jeg nylig oppdaget en sak fra ei av de lokale kirkene. Rossabø kirke i Haugesund har sorggrupper for ungdom. Les mer. Det er et tiltak som kan gjøre livet lettere etter at en har mistet noen, og som jeg har sagt tidligere har jeg ikke inntrykk av at det er et veldig stort fokus på forkynnelse i barne og ungdomsarbeidet i Kirka. Jeg tror derfor kor, speider, ungdomsklubb og denne type samtaler kan anbefales uten frykt for hjernevask. Det er kanskje noe en kan reflektere over neste gang en forsvarer muslimers eller andres rett til å velge religion for barna sine.

P.S. Det er kompliserte årsaksforhold blant de diagnosene jeg har omtalt i dette innlegget. En kan ikke peke på én ting og si at det forårsaket tilstanden, men jeg mener likevel at jeg har pekt på noen viktige argumenter. Hvis noen typer mat forverrer kognitive vansker, vil det ikke da gi mening å spise mat som ikke bidrar til problemet? Jeg vil derfor advare mot de som leter etter lette løsninger, som Inga Marte Thorkildsen gjorde med boka Du ser det ikke før du tror det. Den tidligere ministeren med anvar for Barnevernet mente å kunne dokumentere at ADHD ikke var noe annet enn symptomer på vold og seksuelle overgrep, at ADHD faktisk ikke var en reell diagnose. Hun mente dette interssant nok etter at hun gikk av som minister. Det er kanskje for revolusjonerende med en politiker som var revolusjonerende som folkevalgt.

Dobbelt operativsystem

Løvetannen er vakker. Hva ser du? Jeg ser noe vakkert, nesten som en fe som svever gjennom lufta og minner meg om at livet fortsetter på en annen eng.

Hva ser du? Jeg ser noe vakkert, nesten som en fe som svever gjennom lufta og minner meg om at livet fortsetter på en annen eng.

Hva betyr det å ha en annerledes hjerne eller å tenke annerledes? Dette er en vanlig formulering innen utviklingsforstyrrelser, men jeg tror det har mest med hvordan vi kommuniserer dette til barn å gjøre. Vi vil ikke at barn skal fokusere på det negative, og det kan derfor være bra å fremheve det positive. Men hva betyr det egentlig?

Jeg har familie og venner i USA, og jeg hørte for en tid tilbake om en annen familie gjennom noen av dem. Det var en familie der de fire barna hadde en autismespektertilstand. Foreldrene skal ha fortalt dem i alle år at de er spesielle, at de tenker annerledes. De fungerer på en måte som er bedre, og det er derfor ikke nødvendig å tilpasse seg. Det er verden som må tilpasse seg dem. De er i dag i 30-årene og bor fremdeles hos foreldrene. Det er fordi de har fulgt foreldrenes oppfordring. De er derfor ikke så nøye med personlig hygiene, heller ikke når de skal på jobbintervju. De har en atferd som gå langt utenfor det akseptable, men det er uaktuelt å forandre på noe, for det er bare verden som trenger litt tid for å tilpasse seg. Det fungerer så lenge foreldrene er friske, men jeg tror ikke dette kommer til å ende bra.

Når vi snakker om at noen er annerledes, at de har en annerledes hjerne eller at en tenker annerledes, er dette bare språk. Det er en måte å utrykke seg på, og det en vil formidle er at noen har vansker med å behandle informasjon. Det kan være vansker med å koordinere, og å prioritere mellom det som er viktig akkurat nå, og det som kan vente. Disse utfordringene kan få veldig intelligente mennesker til å se mindre intelligente ut fordi de sliter med å utføre enkle ting. Omgivelsene kan vurdere dem som mindre intelligente enn de i virkeligheten er. En elev kan f.eks. gjøre leksene like bra som de andre elevene, men glemme å levere dem inn, eller ikke vurdere det som viktig.

Det hadde kanskje vært forfriskende for noen å kreve at alle tok bind for øynene og fikk seg en førerhund fordi blinde krevde at vi skulle tilpasse oss deres fungering og deres måte å se verden på, men det hadde neppe blitt godt mottatt. Det burde ikke være noe annerledes for utviklingsforstyrrelser. Jeg liker altså det positive språket vi har overfor barn, men det er urealistisk å tenke seg at en ikke skal gjøre noe for å finne seg til rette.

Noen blir overveldet av lyder og trekker seg tilbake fra situasjoner de opplever som bråkete og kaotiske. Noen liker tall og statistikk fordi det er en forutsigbar verden. Mange er bokstavelige og forstår ikke alltid ironi, sarkasme, metaforer etc. Dette er imidlertid noe det er mulig å lære seg. Noen har vansker med å se andres perspektiv. De kan f.eks. si noe som fornærmer samtalepartneren fordi det ikke slo dem at denne tenkte annerledes om den spesielle saken. Dette er også noe voksne generelt behersker bedre enn barn, men det er ikke alle som har et filter. De kan dele informasjon ukritisk i en samtale uten å tenke på at det de sa var upassende. Jeg lytter til en amerikansk ADHD podkast for tiden. De snakket om behovet for planlegging i en episode, og gjesten brøt ut i ukontrollert latter da hun sa noe slikt som at «people need more p in their lives.» Det er ikke akkurat graverende, men etter mange år med liknende vitser, har jeg lært at ikke alle deler min begeistring for dårlige vitser. Dette kan gjøre verden vanskelig å manøvrere i.

Det er lett å overbevise seg selv og andre om at autister og NLDere er introverte, at de ikke vil ha venner, at de foretrekker å være alene. Vi er like forskjellige som andre. Det er derfor noen som sikkert kan leve med at de tilbringer mye tid alene, uten at det er et bevisst valg de har tatt. Det er også noen som har et ganske bra sosialt liv. Jeg tror likevel vi kan generalisere litt, og si at verden kan være skremmende og/eller forvirrende for mange. Det er treffende å si at noen ser verden med andre øyne, men vi kan ikke late som at det alltid er noe positivt, og jeg lurer ofte på hvor positivt det er å gi barn forståelsen av at verden kommer til å verdsette denne annerledesheten når de fleste vil erfare det motsatte.

Noen har bedre opplevelser enn andre, men de fleste opplever at operativsystemet deres ikke er kompatibelt med verdens. Hjernen er som en pc, og som de fleste vet kan det være problematisk å kjøre et windows-kompatibelt program på Ubuntu, og omvendt. Det er mulig, men det krever kunnskaper mange ikke har. Dette er et viktig moment når en tenker på hva en kan gjøre for at livet skal bli bedre for mennesker med en diagnose. Vi må altså spørre oss selv hvordan vi kan få samfunnet og individene til å fungere sammen. Jeg tror ikke svaret er at samfunnet gjør hele tilpasningen alene, men omgivelsene kan nok bidra til å skape en verden som gir mening og som oppleves som trygg. Mange kan fungere bedre hvis de klarer å redusere konsekvensene av angst og depresjon.

Det kan være positivt å se verden med andre øyne, og det en egentlig mener er kanskje at vi ser muligheter som ikke er åpenbare innenfor boksen. Vi har et perspektiv samfunnet trenger. Samfunnet trenger derfor oss, men ikke fortell meg at livet med et annet operativsystem er enkelt. En pc kan ha to operativsystem. Verden foretrekker Windows. Jeg liker Ubuntu (basert på Linux), men må bruke begge for å få tilgang til hele samfunnet. Det gjør oss unike, men det er ikke enten eller. Det må begge sider forstå.

The Game of Life

Overskriften er også tittelen på et av de klassiske brettspillene for barn. Det handler om å manøvrere gjennom livet, klare de store milepælene som å ta utdannelse, stifte familie, få jobb etc. Jeg var inne på i Kan du spillet? at livet var et spill. Barndommen er ganske bekymringsløs for de fleste av oss. Det er ikke mye vi trenger å engste oss for da, men foreldrene tenker mye på hva som kommer til å skje i framtida. Barndommen er en forberedelse til spillet, for selv lek er ikke annet enn et verktøy for å utvikle de ferdighetene vi trenger som spillere. Det er imidlertid et krevende og forvirrende spill, og for noen kan det virke som at reglene forandrer seg hele tida, eller at noen spillere ikke trenger å følge reglene.

bilde av et dårlig trekk i sjakk. Sjakk er en annen analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg.

Sjakk er en annen analogi for livet. Hver avgjørelse har en konsekvens, men til forskjell fra virkeligheten er det stort sett opp til deg.

Spillet starter med et ganske enkelt første nivå. Det er vanskelig å slå fast nøyaktig når spillet starter. Ungdomsskolen med karakterer er det første synlige tegnet på at det er forskjell på oss. Da begynner det å gå opp for oss at vi har ulik status, og at vi kanskje ikke vil spille på det samme nivået de kommende årene. Det som kommer før er mer en forberedelsesfase enn faktisk spill, men det er også en viktig fase. Det er ikke umulig, men det kan være vanskelig å øke statusen sin i skolemiljøet. Hvis en har utfordringer knyttet til ADHD, NLD eller ASD, er det ikke sikkert en klarer å forandre på så mye. Det kommer an på hvor mye kommunen er villig til å hjelpe. Det er noen som vil jage bak de andre gjennom hele grunnskolen, for hvis en først kommer litt skjevt ut er det ikke lett å forandre andres oppfatninger av oss.

Hvis en klarer overgangen til ungdomsskolen er det likevel stor sjanse for at en klarer de to neste årene, og det er det en gjør det siste året på grunnskolen som avgjør hvilket nivå en skal spille på etter det. Hvis en drømmer om å bli f.eks. dansepedagog må en sannsynligvis ha veldig gode karakterer i alle fag, noe som kanskje ikke er helt rettferdig. En elev som er svak i matematikk kan være flink til å formidle dans på scenen, til å improvisere og koreografere, og ikke minst lære dette videre. Jeg vet ikke hvor strenge de er, men både videregåene skole og høgskolene/universitetene krever nok gode karakterer i alle fag. Det er en praktisk opptaksprøve også, men jeg vil tro at den sterke konkurranen gjør at en må ha et høyt gjennomsnitt. En kan dermed risikere at de som virkelig brenner for dans ikke kommer opp på det nivået i spillet de fortjener fordi de sliter med f.eks. matte eller naturfag.

Etter høgskolen skal en søke på jobb, og noen bytter kanskje til en bedre jobb etter hvert. Det sosiale spillet følger oss helt fra barndommen, og hvis en lyktes gjennom barndommen og tenårene, fortsetter gjerne denne suksessen. Det dreier seg om å samle poeng, og det er ikke uvanlig at det stort sett er de samme som gjør det bra på alle nivåene i spillet.

Det er regler i spillet, men de er veldig kompliserte. Spillet er så komplisert at jeg ikke er sikker på om noen forstår det. Du har sikkert hørt det før, du må velge din egen vei og ikke bare følge etter andre. Det er ikke lett, for selv om du tar alle de rette valgene, er du langt fra garantert suksess. Hvis en spiller spillet bra sitter en på slutten av livet igjen med en behagelig pensjon, ingen gjeld, og voksne barn som gjør det bra fordi du ga dem gode betingelser.

Dette høres ganske enkelt ut, men det er ikke like enkelt for alle. Tenk deg at du har vokst opp med noen utfordringer andre ikke har. Det kan dreie seg om konsentrasjonsvansker, motoriske vansker, lese/forståelsesvansker, mattevansker, rom/retningsvansker, vansker med sosialt samspill og impulskontroll. Dette kan gjøre hvert nivå i spillet ekstra vanskelig. Det er ingen som bryr seg om du utfører jobben din perfekt hvis du ikke passer inn sosialt. Du har kanskje de beste ideene i ei prosjektgruppe, men siden du har en lav sosial status blir du ikke hørt. Det er også mulig at ideene dine blir stjålet av andre. Det er mye som kan ødelegge og dermed gjøre at du taper spillet eller ikke klarer å klatre til det neste nivået.

Media forteller til stadighet om bedriftsledere som får sparken eller blir presset ut, men går deretter til en ny jobb som ikke er stort dårligere. Jeg hører en del tilfeller om dette på et langt lavere nivå også. Det kan dreie seg om at en sier opp jobben uten å ha noe annet å gå til, eller at en får sparken. Det betyr ikke nødvendigvis arbeidsledighet, for noen har en spesiell evne til å ende opp med noe bedre. Det kan tilsynelatende se ut som tilfeldigheter, men det er sannsynligvis fordi de spiller spillet bedre. De lander alltid på beina. Jeg må ærlig innrømme at det er vanskelig å forstå spillet, for dette er mennesker som ikke trenger å følge reglene.

Richard Branson, den vanvittig suksessrike grunnleggeren av Virgin, hadde dysleksi i barndommen, og droppet ut av skolen. Han har bl.a. sagt at «I’m proof that entrepreneurs don’t necessarily need higher-education degrees. Les mer på Virgins hjemmeside. Han er langt fra den eneste som har sagt det. Det er stort sett de som lykkes som har den holdningen, men virkeligheten for de aller fleste andre er at selv om de har evner og gode ideer, er det ikke lett å få andre til å lytte. Det er få forunt å komme seg fram i verden uten utdannelse. Mange klarer det ikke med en utdannelse en gang.

Norge er tjent med å ha mange spillere. Jeg mener derfor Norge er tjent med at vi gir mer støtte og flere muligheter til de som trenger det. Noen må gjøre jobber som å vaske, tømme søppel, fikse kloakken etc. Det er mange som ikke respekterer disse yrkesgruppene. Det er ikke nok å ha en jobb. En må ha den rette jobben for å bli respektert. Det er sånn spillet fungerer, men en kan oppnå mye om en skulle trenge mer tid for å samle nok poeng til neste nivå.

Vi liker ikke mangfold

Det er ikke ofte jeg ser Facebook-anonnser som virkelig fanger oppmerksomheten, men det skjedde i dag. Ei anonnse fra Universitetsforlaget ville overtale meg til å kjøpe den fjerde utgaven av boka Annerledestenkende – kreativitet i vitenskapens historie. Jeg tviler ikke på at det er en god leseopplevelse, for det har vært noen veldig interessante skikkelser innen forskning de siste århundrene. Jeg vet ikke hvem boka omtaler, men det er vanskelig å forstå at en ikke kan bli fascinert av personer som Albert Einstein, Edwin Hubble, Georges Lemaitre, Isaac Newton, Edmond Halley, Cecilia Payne og Michael Faraday, så de bør være med. Dette er et tema jeg ofte kommer tilbake til, for jeg tror samfunnet trenger annerledestenkende. Samfunnet trenger autister, men en kan diskutere hvor mange det er behov for, og om det er noe ved dagens samfunn som gjør at vi har flere autister, men kanskje færre genier.

Boka har gjort Einstein til en «poster boy.» Det er ikke veldig originalt, men forståelig. Han var imponerende på mange måter. En av Einstein-anekdotene som har gjort dypest inntrykk på meg var den om ei 16 år gammel jente fra Sør-Afrika som skrev til Einstein i 1946. Hun fikk svar og skrev et nytt brev der hun forklarte at hun var ei jente. Hun fikk et nytt svar som viste Einsteins veldig sympatiske side. Les mer i Popular Science.

Einstein i 1947. Foto: Wikimedia Commons

Einstein i 1947. Foto: Wikimedia Commons

Einstein er kjent for bl.a. den generelle relativitetsteorien, og big bang er en naturlig konsekvens av denne. Jeg vet ikke om han ikke stolte på sin egen teori eller om han nølte med å gå mot etablissementet innen vitenskapen, men det tok i alle fall lang tid før han godtok at universet utvidet seg. Da den belgiske presten Georges Lemaitre presenterte big bang-teorien sin til Einstein ble han bryskt avvist. Einstein godtok Lemaitres konklusjon etter hvert, men dette viser også at vi må være forsiktig med å skape idoler. Dette er ifølge Universitetsforlaget ei bok «om mennesker som hadde mot til å utfordre etablerte oppfatninger, og som derfor kom til å stå bak mange av vitenskapens viktigste vitenskapelige fremskritt.»

De har sannsynligvis rett når det gjelder Einstein, men en viss nøkternhet er sikkert ikke en ulempe heller. Jeg synes det er en tendens til å fokusere på at det er så mye aksept for de som er annerledes, enten det dreier seg om å tenke annerledes, snakke annerledes, oppføre seg annerledes eller å ha en annerledes identitet (dette kan gjelde alt fra seksuell legning, til etnisk tilhørighet, til en «off the grid-livsstil»). Vi kan ikke sammenlikne dagens autister med vitenskapsfolk i fortida som kan ha hatt liknende symptomer. De levde i et helt annet samfunn, et samfunn der det kanskje var mulig å være annerledes.

Alle ønsker å bli akseptert, og det er ikke unaturlig med angst og depresjon hvis det ikke skulle skje. Jeg nevner det fordi det er de vanligste tilleggsvanskene for diagnoser som ASD og NLD. Den nevnte boka er en gjennomgang av historien. Den lover ingen at de skal bli akseptert i dag, men det er ofte en forventning blant mange av oss som har en diagnose at samfunnet skal akseptere oss. Jeg skulle ønske jeg kunne dele den entusiasmen mange har, men det er ikke mange utenfor miljøet som ser det vi ser. Det er mange i familiene som ikke ser det heller. Det er ikke mindre enn et svik når de bevisst trekker seg unna, og sågar sier rett ut at de ikke vil hjelpe. Det skjer faktisk i noen familier.

Jeg er kanskje litt kritisk. Jeg har ikke lest boka Annerledestenkende, men hele den tankegangen provoserer meg litt, for det er en del av oss som ikke føler den aksepten.

Autisme er farlig

piller på en tallwrken. Medisiner er en naturlig del av måltidet, kanskje hele måltidet for noen.

Medisiner er en naturlig del av måltidet, kanskje hele måltidet for noen.

Jeg er en ivrig forkjemper for ulike tiltak som kan gjøre det lettere å fungere med NLD, autisme og ADHD, samt å behandle komorbide tilstander som angst og depresjon. Jeg er ikke motstander av medisiner. Jeg er derimot en motstander av unødvendig medisinering. Det er fordi det alltid er en risiko med medisiner, men det er verdt det når alternativet er verre. Det er derfor vi har leger, for noen må vurdere når og hvilke medisiner vi skal ta. Hva er det som får noen til å tro at det bare er å peise på med medisiner til barn?

Antipsykotika er ei gruppe medisiner som blir brukt til å behandle tilstander som schizofreni og den maniske fasen av bipolar lidelse, men det er så alvorlige medisiner at Norsk legemiddelhåndbok advarer mot å bruke dem over lengre tid uten psykosesymptomer. Dette oppslagsverket oppgir diabetes, lipidforandringer og vektøkning som relativt hyppige metabolske bivirkninger ved flere annengenerasjonsmidler. En kan desuten få motoriske bivirkninger som parkinsonisme og akatisi (vansker med å holde sg i ro), intellektuell og emosjonell hemming. Les mer i Norsk legemiddelhåndbok.

Jeg var derfor ikke spesielt overrasket da jeg leste om en studie som konkluderte med at denne typen medisiner kan ha alvorlige bivirkninger hos barn. Studien har analysert antipsykotika som såkalt off label i England. Det betyr at medisinen blir skrevet ut til behandling for noe annet enn medisinen ble utviklet for. Disse medisinene kan ha en beroligende effekt, og de har derfor blitt brukt til å redusere aggresjon og forstyrrende atferd hos autistiske barn.

Forskerne gikk gjennom reseptene til 3028 barn og fant at 2,8 prosent av barn med en intektuell funksjonshemming hadde fått antipsykotiske medisiner, og 75 prosent av disse hadde autisme. Det var bare 0,15 prosent av de uten en intektuell funksjonshemming som ble behandlet med denne medisinen. Autistiske barn fikk dessuten medisinen i yngre alder, samt at behandlingen foregikk over et lengre tidsrom sammenliknet med de som ikke hadde autisme. Når vi vet hvilke bivirkninger antipsykotika kan ha er det ikke overraskende at denne studien påviste høyere forekomst av epilepsi, diabetes og luftveisinfeksjon hos barn med autisme. Les mer på The Conversation.

Jeg kjenner ikke så mye til ADHD-medisin, men lurer på om det er en liknende problemstilling der. Norsk legemidelhåndbok sier at medikamentell behandling skal brukes i alvorlige tilfeller der andre tiltak ikke er nok, eller der symptomene påvirker lære – eller arbeidssituasjonen i vesentlig grad. Atomeksetin blir anbefalt ved manglende effekt av sentralstimuerende midler eller når en opplever plagsomme bivirkninger. Det er også der vanlig med bivirkninger som nedsatt appetitt, magesmerter, kvalme og hodepine, samt at økt irritabilitet, aggresjon og stemningssvingninger kan forekomme hos barn (Norsk ledemiddelhåndbok). Jeg skriver ikke dette for å advare mot ADHD-medisiner. Det er i noen tilfeller nødvendige medisiner, men når en psykologiekspert som Espen Idås stiller spørsmål ved om alle virkelig har ADHD, og han er langt fra den eneste fagpersonen som gjør det, kan en lure på om vi bruker ikke-medikamentel behandling nok. De koster mer og krever mer av foredre. skole og PPT, men en risikerer ikke noe i form av bivirkninger.

Medisiner er ikke farlige hvis vi bruker dem riktig, men hvis vi ikke gjør det er selv paracetamol farlig. En må alltid vurdere om en skal bruke en bestemt medisin, men en kan noen ganger lure på om vi har urealistiske forventninger. Jeg har hørt både lærere, foreldre og ansatte i helsevesenet som foreslo å øke dosen utelukkende som et eksperiment. En visste ikke hva som ville skje, men en hadde et håp om å få et lydløst barn. Dette dreier seg kanskje til sjuende og sist om hva en skal definere disse diagnosene som. Snakker vi om en psykiatrisk sykdom eller er det en funksjonsvanske som blir verre i et samfunn som krever stadig mer av oss?

Det er en diskusjon vi med fordel kan ta. En annen er årsakene til at vi har en så kraftig økning av ADHD. Hva er det ved samfunnet vårt som gjør at flere ikke fungerer. Kan det være at de fungerer, men at det er konkurransesamfunnet som er sykt? Hvordan skal vi friskmelde samfunnet? En tredje debatt er om medisinene er en så langsiktig løsning som mange tror.

Les mer om ADHD:

Eksplosiv økning i antall ADHD-diagnoser
Kraftig ADHD-økning blant barn og unge
15 procent a pojkarna i USA får adhd-diagnos

P.S. Jeg har vært veldig forsiktig med å nevne mitokondrietoksisitet på denne bloggen. Det er veldig vanskelig å finne anerkjente kilder som nevner fenomenet. Det er nesten som at en ikke har sett for seg muligheten for at medisiner kan skade mitokondriene, men det har blitt noe mer fokus på det de siste årene. Nefazodobe var f.eks. et antidepressiva som ble trukket fra det amerikanske markedet for en del år siden, etter at det ble påvist at medisinen hemmet såkalt mitokondriell respirasjon i leverceller, noe som kunne føre til leversvikt. Diabetesmedisinen Troglitazon ble også trukket, og produsenten Pfizer betalte ifølge Wikipedia ut store summer i erstatning som en følge av bivirkninger. Dette må nevnes når vi snakker om medisiner. Vi må vurdere alle sider, også det faktum at fastleger ofte ikke har tilgang til all informasjon, for den kommer gjerne ut seinere.

Om å finne den gamle meg

Svart kaffe. Kaffe var et bittert sjokk. Som med voksenlivet måtte jeg venne meg til smaken. Jeg liker å tilføre krydder og andre smaker, men både livet og kaffen smaker godt i en enklere form også.

Kaffe var et bittert sjokk. Som med voksenlivet måtte jeg venne meg til smaken. Jeg liker å tilføre krydder og andre smaker, men både livet og kaffen smaker godt i en enklere form også.

Jeg har skrevet mye om minimalisme, men mest på den engelskspråklige bloggen min. Det er en filosofi som appellerer til meg, men som det er vanskelig å gjennomføre.

Jeg leste nylig en avisartikkel om den danske sosiologiprofessoren Rasmus Willig. Han mener at etterkrigstidens velferdssamfunn har blitt erstattet av et konkurransesamfunn, og at dette gjør oss syke. Det er alle mot alle i en kamp for å oppnå det umulige, perfeksjon. Denne standarden er utenfor rekkevidde for samtlige, men den er mer uoppnåelig for noen av oss. Det gjelder mennesket med en diagnose, de som av ulike grunner enten ikke kan eller velger å leve utenfor boksen ( et A4-format), eller de som ikke klarer det andre tar for gitt.

Det er mange grunner til å velge minimalisme, indie eller å motarbeide tendenser til stereotyper. Det er sant som jeg har antydet i tidligere innlegg at politikere og ansatte i offentlige etater har en tendens til å komplisere livet, men dette handler også om våre egne valg. Vi kan velge å være en aktiv deltaker i stedet for å passivt akseptere at ting vi har kontroll over skjer. Dette er på ingen måte enkelt, for det er både lett og behagelig å fortsette i det samme sporet. Det krever mye mer å forandre på noe, både fordi de fleste motsetter seg forandring, og fordi det kan føre til sanksjoner fra andre. Jeg opplever til stadighet at det er vanskelig å forandre på ting i meg selv, men denne kampen er nødvendig. Jeg må tvinge meg selv, og lykkes ikke alltid.

De valgene jeg nevnte er viktige fordi det ikke bare handler om oss selv, men det handler også om å gjøre samfunnet bedre. Når du ser noen som åpenbart er fattig, trekker du negative slutninger om denne personen? Når du ser en person som viser typiske trekk på Asberger syndrom, antar du at denne personen er farlig (en feilaktig antakelse om at asbergere mangler empati)? Hvis det flytter en innvandrerfamilie inn i huset ved siden av deg, tenker du at det var bedre før? Når du ser noen med Down syndrom, tenker du at foreldrene burde ha abortert fordi en kan umulig ha et fullverdig liv med down, og at de bare blir en byrde på samfunnet? Sannheten er at hvis samfunnet er villig til å inkludere alle, og gi alle de nødvendige tjenestene, så kan alle få gode liv. Da kan alle bidra til at samfunnet blir bedre. Det er i stedet mange som har fordommer, ofte uten at de er klar over det selv.

Du kan f.eks. være opptatt av å vise at du kan respekterer det homofile paret som bor ved siden av deg, mens du har motsatte holdninger til religion, etnisitet og sosial status. Dette er holdninger en kanskje ikke er klar over eller villig til å erkjenne. Uttrykket «less is more» passer godt som et ordtak for minimalisme, men fungerer i denne sammenhengen også. Dette er en morsom replikk fra Alice in Wonderland:

You’re not the same as you were before, he said… you were much more… muchier… you’ve lost your muchness.

Noe hadde blitt tapt i en oversettelse her. Vi trenger den rette typen merhet, eller merhet på de rette stedene. Vi taper noe og vinner noe på en minimalistisk livsstil. Det er på en måte som å finne tilbake til den en en gang var. Jeg har egentlig vært en uforskyldt minimalist de siste fire årene. Jeg bodde i Meløy i Nordland, men flyttet tilbake til Haugesund da jeg ble arbeidsledig. Flyttelasset ville ha kostet godt over 40 000 kroner. Det hadde jeg ikke råd til og måtte derfor gjennom en brutal skillsmisse fra eiendeler samlet gjennom et halvt liv.

Minimalisme handler i dag like mye om hva jeg bruker tida på. Jeg prøver f.eks. å lese. Jeg sliter med å fokusere og må tvinge meg til å lese. Det er delvis fordi jeg har kroniske smerter i armene som gjør det vanskelig å holde boka åpen. Jeg lytter derfor mer enn jeg leser for tiden. Jeg synes også det er givende å skrive. Forfatterne Joshua Fields Millburn og Ryan Nicodemus har podcasten The Minimalists på sitt eget nettsted, i tillegg til iTunes og Spotify. De liker å stille følgende spørsmål: «Does this add value to my life?»

Det er viktig, men det handler også om livene til de rundt meg, og om å være den personen jeg ønsker å være. Det er på en måte snakk om recovery eller bedringsprosesser. Det er et ord jeg liker å bruke i forbindelse med autismespektertilstander, NLD og ADHD. Vi kan ikke sette strek og si at behandlingen/tiltakene bør opphøre fordi vi fungerer optimalt. En kan si at en ikke er syk, og følgelig ikke trenger behandling, men samme hva en kaller det, må en gjennom ulike typer tiltak/behandling som skal gjøre det lettere å fungere. Dette er en prosess uten et endepunkt. En må hele tida jobbe for å hindre stagnasjon.

Minimalisme er kanskje ikke en dum filosofi, for det er nyttig å fjerne mye av rotet, både i det fysiske rommet rundt oss og i tankene våre.

%d bloggere like this: