RSS Feed

Category Archives: Autisme

Autisme i Syria

syrisk flagg

Krigen «vår» i Syria har gjort situasjonen vanskelig for mange.
Foto: zdivid via freedigitalphotos.net

Jeg har referert til en artikkel i Psychology Today tidligere. Det var overskriften Where Do Autistics Stand on Syria som fanget interessen. Syria var nok bare nevnt for å tiltrekke seg oppmerksomhet, og overskriften gjorde en veldig god jobb. Artikkelen handlet derimot om en studie som konkluderte med at autister er forsiktige når de skal ta en avgjørelse. Autister ble sammenlignet med det motsatte ytterpunktet, pasienter med psykose, som gjerne trekker forhastede slutninger.

Overskriften er også interessant fordi den retter oppmerksomheten mot Syria. Jeg har ikke hørt noen nevne ord som handikapp, funksjonsnedsettelse eller tilrettelegging i de hele tatt når temaet har vært Syria. Det eneste jeg har sett er bilder av drepte og skadede barn, og en del av dem har vært arrangerte. Barn har dermed blitt misbrukt i en skitten propagandakrig, og det foregår sannsynligvis på begge sider, men jeg er mest kritisk til det vi støtter gjennom NATO.

Det er ifølge denne oversikten 36 000 syrere med autisme av en befolkning på 18 millioner. Det er det samme nivået vi har i Skandinavia, men det er én stor forskjell. Hvor mange tror du får hjelp mens landet bruker det meste av ressursene sine i krigen mot NATO? Det er mange som ikke har noe som helst tilbud, ikke minst de som bor i flykningeleire og de som bor i opprører-kontrollert områder. Det er i tillegg andre grunner til at en kan ha kognitiv svikt, talevansker, motoriske problemer og sensorisk overfølsomhet. Jeg vet ikke hvordan krig påvirker autisme, men jeg tror de fleste kan resonnere seg fram. Alt en hadde av behandling og tilrettelegging forsvant sannsynligvis for de fleste barna, og det ble vanskeligere å kommunisere. Det er mange som har angst, depresjon, ADHD sammen med autisme. Jeg sier ikke mer.

Jeg ble litt irritert da nordmenn var på det mest euforiske under Syriakrisen. Det var et veldig sympatisk trekk da mange sa at «dette skal vi klare». Politikerne hevdet at dette ikke ville koste Norge ett øre fordi syrerne skulle rett ut i arbeidslivet. Jeg kan ikke nekte for at jeg hadde blandede følelser til mye av det som ble sagt. Det var delvis fordi jeg prøvde å fungere i arbeidslivet i mange år, og det var ingen som sa at dette skal vi klare. Jeg har også blandede følelser fordi mange antok at det var kvalifiserte og høytfungerende hvite flyktninger som kom. Det var ingen som nevnte hjelp.

Når mennesker kommer fra krig og fattigdom vil PTSD alltid være et tema, men dette er bare én av mange aktuelle diagnoser. Jeg er i aller høyeste grad for innvandring, men vi må være klar over hva vi forplikter oss til. Vi kan ikke invitere flyktninger hit uten å garantere hjelp resten av livet. Det er mange av vi som ble født her som føler det som urettferdig at vi har blitt stemplet som late gjennom mye av skolegangen, og deretter klandret for at det ikke fungerte i arbeidslivet. Det er noen som mener at det ikke finnes noen grunn til at en havner utenfor arbeidslivet, annet enn latskap.

Jeg husker hvordan det var på 80-tallet da rasismen florerte i Norge, og den lever dessverre i beste velgående. Det er mye dokumentasjon i arbeidslivet og på boligmarkedet som bekrefter det få vil innrømme. Vi liker å tro det beste om oss selv, men dette er ikke et «dette skal vi klare-samfunn». Det er et samfunn der det å være annerledes, enten det dreier seg om etnisitet eller sosial fungering, ikke er så inkluderende som mange tror. Vi kan bli det, og jeg tror vi må bli det for å hindre større problemer seinere.

Jeg hadde noen formuleringer som kanskje kan misforstås. Jeg vil derfor presisere at jeg er hvit, men sa på en måte fra meg «white privilege» da jeg giftet meg med ei afrikansk-amerikansk kvinne. Jeg har fått et unikt perspektiv uten at jeg er bitter av den grunn. Jeg ble derimot skuffet da det gikk opp for meg at samfunnet eksluderer mange.

Autism and Syria

Togreisen

Bilde av løvetann frø. Jeg er fascinert av løvetannen. Den er vakker, robust og har mye positiv symbolikk. Den minner meg om at vanskelige betingelser ikke hindrer et meningsfullt liv.

Jeg er fascinert av løvetannen. Den er vakker, robust og har mye positiv symbolikk. Den minner meg om at vanskelige betingelser ikke hindrer et meningsfullt liv.

Jeg har nevnt, sikkert til det kjedsommelige for noen av de faste leserne, at jeg har blanda følelser til nevrodiversitet. Det er en positiv tilnærming til ulike funksjonsnedsettelser som hevder at nevrologiske tilstander som autisme og ADHD er et resultat av en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. Dette er muligens et svar på det mange oppfatter som en epidemi av psykiatriske diagnoser, for det er ingen tvil om at det har vært en dramatisk økning. Da den amerikanske diagnosemanualen DSM 1 kom ut i 1952 hadde den 106 diagnoser, mens det i DSM 5 fra 2013 er 237 diagnoser. Det er mye som ikke burde vært der og en kan få inntrykk av at halve befolkningen har blitt sykeliggjort. Jeg er enig i at NLD og autisme ikke er psykiatriske sykdommer, og at de dermed ikke burde være i diagnosemanualen til den amerikanske psykiatriforeningen, men vi svikter en stor del av befolkningen hvis vi konkluderer med at de kan klare seg uten hjelp.

Det er ikke ofte jeg leser reklame, men jeg ble nysgjerrig da det dukket opp ei annonse i form av et intervju med Drea Karlsen. Det var reklame for KK, som jeg antar er ukebladet Kvinner og Klær. Jeg anbefaler heller Drea Karlsens blogg, og spesielt det hun skriver om diagnosen sin, bipolar lidelse.  Hun beskriver noe av det samme jeg har følt, at livet var i ferd med å forsvinne. Det er imidlertid én forskjell, for hvis du har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse eller livsvansker (f.eks. autisme, ADHD og NLD), er det egentlig ikke noe tidspunkt der en kan si at en er frisk. Det handler ikke om å være frisk eller syk, men om å fungere, og det er noen som aldri kommer til å fungere på samme nivå som resten av befolkningen.

Karlsen beskriver det nesten som hukommelsestap, at hun hadde mange muligheter, men plutselig oppdaget hun at hun nærmet seg slutten av 20-årene uten at hun hadde oppnådd så mye. Hvor ble det av alle mulighetene som lå foran henne? Jeg har hatt en liknende følelse, for selv om jeg ikke har hatt de kraftige variasjonene i atferd og humør som hun beskriver, har jeg opplevd at det ikke har vært lett å lykkes. Det er noen ganger jeg som har hatt begrensninger, og noen ganger har det vært andre som kom i veien.

En amerikansk blogger jeg fulgte tidligere beskrev forholdet mellom FOMO og FOBO, eller fear of missing out og fear of being ordinary. Det er følelser de fleste har, for sannheten er dessverre at nesten alle har høyst ordinære liv. Det er få av oss som gjør noe spesielt, men det er for noen vanskelig å få det ordinære også. Jeg hadde som de fleste ambisjoner, men de var ikke urimelige. Jeg gikk først på yrkesskolen, men det var veldig tydelig at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg anstrengte meg virkelig for å gjøre det så bra som overhode mulig, men jeg ødela mer enn jeg reparerte. Jeg sleit meg deretter gjennom en lærerutdanning, og det var et slit. Jeg har ikke noen diagnose for lærevansker, men når jeg tenker over hvor store vansker jeg har hatt med å lese og skrive, er ikke det utenkelig. Jeg kom meg likevel gjennom 5,5 år med høgskole, men yrkeskarrieren ble veldig problematisk fra første dag. Jeg har skrevet om det tidligere, og skal ikke gjenta alt, men resultatet av mange år med arbeidskonflikter og personangrep ble kronisk sykdom og lav inntekt. Jeg kjenner meg igjen i bildet Karlsen tegner av et høyhastighetstog med kun avstigning, og der faren for å bli stående igjen på perrongen er høy.

Hvis jeg har forstått Drea Karlsen rett skulle hun gjerne ha vært foruten diagnosen, uten innsyn i denne verdenen. Jeg er nok ikke helt der, for jeg ser at det er fordeler med NLD og autisme. Jeg har likevel vanskelig for å se på alt som har skjedd som en berikelse. Jeg har stort sett hatt høye odds mot meg, og jeg har møtt en del lite sympatiske mennesker på veien. Det er ikke noe jeg kan være takknemlig for, og jeg har nok tenkt noen ganger, som Karlsen, at «jeg hører andre sier at de verdsetter å være ….» De gode bipolar-sidene kan dreie seg om økt kreatitet, forsterkede sanseopplevelser og større evne til å fokusere.

Nevrodiversitet høres veldig flott ut for de som klarer seg bra, men det er ikke alle som er kreative, og hvis en sliter med angst og depresjon, er det ikke lett å si at en er innenfor en normal variasjon. Det er trist at mange med diagnoser møter fordømmelse og stigma, noe som gjør belastningen større. Det er positive sider ved å ha bipolar lidelse, som det er ved å ha autisme, men det er faktisk ikke bra å være ikke-fungerende, eller å fungere på et lavere nivå. Jeg kan derfor ikke si at jeg er takknemlig.

Det er for min del snakk om å ha kontroll over livet, snarere enn å la livet kontrollere meg. Det betyr at jeg må kjempe mange slag, men det slutter aldri. Jeg liker det engelske ordet recovery eller bedringsprosesser. Det innebærer at det egentlig ikke er en målstrek der en kan si at behandlingen er over. Det er en måte å leve på, å ta kontroll over sitt eget liv på. Jeg har en livsstil som hjelper, men jeg kan ikke legge skjul på at det er vanskelig å komme på toget igjen.

Meditasjonens mørke side

Jeg gikk i attføring for noen år siden og ble utsatt for ulike eksperiment. Ett av dem var den kinesiske meditasjonsteknikken Qigong. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til at en offentlig institusjon brukte en teknikk som mange mener ikke kan skilles fra den religionen den kom fra (meditasjon blir bl.a. brukt i buddhisme, hinduisme, taoisme, islam, bahai, jødedommen, og meditasjonen kan fungere som en form for bønn i kristendommen). Jeg er såpass spirituell at når jeg blir bedt om å la universets kraft strømme gjennom meg, lurer jeg egentlig på hva denne kraften er.

Jeg var med i ei gruppe der en fysioterapeut prøvde seg litt fram selv, i tillegg til at han spilte av en CD som en Qigong-entusiast hadde tatt med seg. Hvis en tror på at det finnes energi som påvirker oss, er det naturlig å tro at det finnes både positiv og negativ energi. Det føltes litt uvirkelig å lytte til en behandler ved et sykehus som snakket om å la universets legende energi strømme gjennom kroppen. Jeg spurte meg selv om dette hørte hjemme i et offentlig hjelpeapparat. Qigong kommer fra en tradisjon som hevder at disse øvelsene gir oss adgang til en høyere bevissthet, og at de dermed vekker vår sanne natur (Wikipedia). Det høres ikke spesielt vitenskapelig ut.

Jeg har i årene siden den spesielle seansen på DPS undret meg over hvordan NAV og helsevesenet kunne bruke denne type terapi ukritisk. Det er ingen tvil om at det finnes studier som har påvist positive konsekvenser av både Qigong og andre typer meditasjon, men det høres ut som at det bør følge en advarsel med, som med annen type medisinsk behandling. Denne artikkelen om meditasjon fra den anerkjente Mayo Clinic illustrerer poenget mitt. Den viser til de mange helsegevinstene, og det er selvsagt veldig positivt, men hvis en leser teksten nøye nok vil en også få med seg en advarsel. De viser nemlig til at meditasjon i noen tilfeller kan forverre eksisterende symptomer.

Meditasjon er veldig populært. Det har vært en del av populærkulturen i en del tiår, ikke minst fordi diverse kjendiser har promotert dette som veien til et lykkelig liv, og det virker nesten som at vi er mer tilbøyelige til å godta en behandling hvis den har røtter tilbake til gamle trasisjoner i Asia. Meditasjon har imidlertid en mørk side. Psykologene Miguel Farias og Catherine Wikholm studerte meditasjon og mindfulness i boka The Buddha Pill: Can Meditation Change You? Les om den på Amazon. Denne boka er basert på en studie de gjorde i britiske fengsler, og de konkluderte med at meditasjon har en innvirkning på tanker, følelser og atferd, men at det er snakk om beskjedne forandringer. Dette stemmer ikke med de mange og store påstandene om gevinstene. Artikkelen Mindfulness Meditation Benefits: 20 reasons why it’s good for your mental and physical health i Huffington Post lover f.eks. ting det ikke finnes vitenskapelig støtte for.

Meditasjon fungerte ikke for meg, men jeg sitter gjerne alene sammen med tankene mine, som i dette kunstmuseet.

Meditasjon fungerte ikke for meg, men jeg liker stille rom som inviterer til refleksjon, som dette kunstmuseet.

Poenget er ikke at meditasjon er farlig eller at en bør fraråde folk å bruke en av disse teknikkene. De må gjøre noe for å redusere stress, og meditasjon har kanskje en effekt, men jeg reagerer på det ensidige fokuset på at det hjelper mot så og si alt, og at det utelukkende er positivt. Det er egentlig ikke overraskende at noen har ubehagelige opplevelser, for bare det å slappe av og rette fokuset innover vil åpne oss opp for mye av det vi ikke vil ta stilling til i hverdagen. Det kan være ting vi nettopp har opplevd eller traumatiske opplevelser som skjedde for mange år siden. Meditasjon kan være et effektivt verktøy for å få dette fram igjen, og da kan en behandle disse minnene. Det kan derfor være positivt, men meditasjon alene er ikke nok, og en bør derfor ikke overlate det til amatører.

Som oppsummering vil jeg si at meditasjon kan ha en positiv effekt hvis en gjør det rett, men det er ikke så bra som mange tror. Det er ikke alle som blir mindre stresset, mindre deprimert, gladere og mer produktive samfunnsborgere, og hvis meditasjon henter fram de utfordringene vi ikke ønsker å takle, vil det bli nødvendig med litt mer enn en velmenende instruktør. Det er også en filosofisk side her. Meditasjon handler om oss. Det er på en måte fokus på individet, på hva som gjør oss lykkelige og produktive, og det er derfor en behandlingsform som passer det vestlige forbrukersamfunnet godt.

Seven common myths about meditation

Lytt til et intervju med Miguel Farias og Catherine Wikholm 

Kast pc’en ut av klasserommet

Illustrasjon: Notatbok på tastaturet. Jeg bruker både gammel og ny teknologi, og tror jeg hadde nytte av at jeg måtte lære den gamle først.

Jeg bruker både gammel og ny teknologi, og tror jeg hadde nytte av at jeg måtte lære den gamle først.

Overskriften er en smule tabloid, for jeg mener det ikke bokstavelig, men tror det hadde vært fornuftig å begrense bruken for barn. Jeg husker spesielt da jeg underviste på en ungdomsskole i Vest-Telemark for noen år siden. Det var en liten skole med bare én 10. klasse, og kommunen hadde bestemt at denne skulle få bruke laptops. De hadde derfor kjøpt pc’er som tiendeklassingene fikk disponere fritt det skoleåret, og det hadde mange fordeler. Elevene kunne nemlig bruke Words eller Power Point, og levere oppgavene på It’s Learning. Det var likevel et stort men.

De hadde lagt seg til en del uvaner og noen av guttene kunne ikke forstå hvorfor engelsk ikke betydde nett-poker. Jeg fikk elevene til å jobbe med fag etter hvert, men det ble aldri snakk om veldig effektivt arbeid, selv når jeg visste at de hadde fokusert på det de skulle. De var egentlig ikke til stede og reflekterte ikke over det de arbeidet med. Jeg hadde den samme utfordringen i den neste jobben min, og da var det snakk om småskolen og mellomtrinnet. Det gikk forholdsvis greit i 3. og 4. klasse, men det ble mye verre fra 5. klasse. Jeg fortsatte å bruke pc’er fordi det tross alt var en del av læreplanen, men jeg tenkte ofte at det kanskje ikke var så lurt å gi opp den gamle teknologien fullstendig.

Jeg vokste opp med NLD lenge før det var noen som visste noe om disse tre bokstavene. Helmer Myklebust og Doris Johnson hadde riktignok beskrevet de samme utfordringene allerede i 1967, men det var først 20 år seinere Byron Rourke utviklet teorien bak den tilstanden vi i dag kjenner som nonverbale lærevansker. Et av trekkene som Myklebust og Johnson beskrev i 1975, det året jeg startet det som skulle bli en vanskelig skolegang, var vansker med å lære en funksjonell håndskrift. Jeg husker ikke om jeg ble direkte ertet for den ubehjelpelige håndskrifta, men en pc hadde sannsynligvis gjort situasjonen bedre. Jeg er glad for at dattera mi har den muligheten, men jeg tror likevel ikke det er lurt å la henne bare bruke tastaturet.

Ved å la barna bruke pc’en på skolen eller når de gjør lekser hjemme kan en unngå mye frustrasjon. Det kan hende at bare det å forme bokstavene krever så mye at det går ut over alt annet, inkludert humøret. Da tror jeg det er lurt å benytte seg av teknologi, men jeg er ikke tilhenger av å forkaste håndskrifta helt. Bevegelsen Refuse to Use tar til orde for å forby skolebasert teknologi fram til barnet er 12 år, altså 1-7. klasse. De peker bl.a. på at når barn lærer å skrive skaper de et visuelt minne som de kan hente fram igjen når de skal lese, og etter hvert som øving utvikler skriveferdighetene/tempoet, kan hjernen frigjøre ressurser den kan bruke på f.eks. staving, setningsstruktur og matematikk. Det er med andre ord snakk om å utvikle hjernen. Det tar lang tid å utvikle disse ferdighetene, og barn som sliter med dette trenger mye lenger tid enn andre på å utvikle gode nok ferdigheter, men jeg har ikke tro på at vi gjør barna noen tjenester ved å frita dem for den gammeldagse håndskrifta.

Når vi skriver for hånd bruker vi dessuten noen av de egenskapene vi ønsker å utvikle. Rom og retningsvansker er vanlig for de som har NLD. Det kan gi seg utslag i vansker med avstandsbedømmelse, noe som f.eks. kan bety at de bommer på det glasset de skal løfte eller tømmer melka utenfor glasset. Det er også vanlig at en ikke finner fram inne i bygninger eller i det nabolaget en bor i. Dette kombinert med svak finmotorikk kan gjøre skriveopplæringen vanskelig. Jeg er kanskje litt gammeldags, men jeg mener at selvdisiplin og fokus på detaljer er noe positivt. Jeg strevde mye med håndskrifta gjennom hele barneskolen, men ga heldigvis ikke opp, og det fikk jeg mye igjen for seinere. Jeg skulle ønske jeg hadde fått litt mer hjelp, men det var på den annen side positivt at jeg måtte jobbe med håndskrifta. Jeg hadde ikke noe valg, og selv om det var ydmykende å ha en barnslig håndskrift lenge etter andre hadde utviklet en finere stil, tror jeg det var positivt at jeg ikke kunne ta snarveien.

Jeg tror det er best med en blanding, altså ikke utelukkende tastatur og ikke utelukkende blyant. Det er lite som tyder på at penn og papir forsvinner helt fra eksamener o.l. Det er derfor de som skriver mest effektivt som sannsynligvis klarer seg best, også i et teknologisk samfunn. Studien The Pen Is Mightier Than the Keyboard konkluderer med at de som bruker en laptop til å ta notater får en mer overflatisk læring, og resultatet på prøver blir derfor dårligere. Det er fordi en som tar notater elektronisk har en tendens til å skrive ordrett uten å tenke over innholdet. Da kan en risikere å lære forelesningen utenat uten at en forstår innholdet.

 

Ten reasons to not use technology in schools for children under the age of 12

Depresjonens nyanser

Bilde av sola som skinner i en vann på asfalt. Jeg bor i en region som er ganske dyster værmessig, men det er ikke vanskelig å finne lysglimt.

Jeg bor i en region som er ganske dyster værmessig, men det er ikke vanskelig å finne lysglimt.

Gruppetilhørighet er viktig i Norge. Det betyr faktisk alt for mange mennesker. Det fungerer ikke like bra for meg, av flere grunner. Jeg har ikke noe spesielt ønske om å være som alle andre heller, men når en har NLD og er en del av en tokulturell familie, havner en lett utenfor majoriteten. Norge er ikke et lett samfunn å leve i hvis en skiller seg ut, spesielt hvis en insisterer på å gjøre ting på sin måte.

Det er ikke uvanlig med tilleggsvansker som depresjon og angst hvis en har en av de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen. Jeg liker forøvrig ordet tilleggsvanske, for jeg synes det signaliserer at depresjon og angst ikke er en del av identiteten. Det er en realitet for mange, men jeg vet ikke om noen som presenterer seg som deprimert. Det hadde vært litt spesielt å si at en verdsatte den annerledesheten depresjon og angst er. Jeg vet at det er mange som sier nettopp det om autisme og NLD, at det er noe de bør verdsette fordi det gjør dem annerledes. Jeg forstår poenget, men det er ikke lett å verdsette noe som gjør livet vanskeligere. Jeg leste nylig på nettstedet til Canadian Mental Health Association at 20 prosent av befolkningen i Canada vil ha en psykisk lidelse i løpet av livet, og ifølge Folkehelseinstituttet her hjemme vil mellom 30 og 50 prosent av den voksne befolkningen få en psykisk lidelse i løpet av livet. Depresjon og angst er de to hyppigste lidelsene.

Hva er det som skiller oss? Jeg tror Norge og Canada ligger nærmere hverandre kulturelt enn Norge og USA. Canada hadde lenge et tett bånd til Storbritannia og jeg tror ikke de historisk har hatt det store fokuset på profitt som har kjennetegnet amerikanerne. De har kort sagt vært litt mer sosialistiske enn naboen i sør. Jeg tror derfor Canada kan være en interesant målestokk for oss. Det Canada har som vi ikke har er kanskje mer frihet. Vi gjør det kanskje bra på kåringer over hvor det er best å bo, men Canada er kanskje litt flinkere på å inkludere ulike grupper. Jeg legger kanskje for mye i det, men jeg har en følelse av at det er litt mer rom for å a egne valg i Canada. Jeg vet ikke om det betyr noe, men det er interessant å se at de to landene har så forskjellig statistikk.

Jeg sliter mer med definisjonen for depresjon enn selve diagnosen. Norsk psykologforening skriver at det er «en psykisk lidelse kjennetegnet ved sterk og vedvarende nedstemthet og energitap som går ut over fungering i hverdagen.» Problemet med det vanlige synet på depresjon er at enten har en diagnosen eller så har en den ikke. En kan ikke være en smule deprimert, selv om det er et ord som blir mye misbrukt i den betydningen. Det har vært viktig for meg å ikke lete etter symptomer. Hvis en har en mild tvangslidelse, f.eks. at en teller trapper, trenger ikke det bety at en skal gi seg selv denne diagnosen. Det er mange som har flere symptomer på en psykisk lidelse, men ikke nok til å få diagnosen. Det betyr ikke at de ikke sliter, for selv om de ikke får en diagnose, kan livet være vanskelig.

Dette er noen klassiske symptomer på depresjon:

  • Redusert selvfølelse og selvtillit
  • Skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse
  • Søvnforstyrrelser
  • Angst og rastløshet
  • Redusert eller økt apetitt

Mange har disse symptomene uten at funksjonsevnen går så mye ned at de blir vurdert som syke. Har du noen ganger følt det som Ron Weasley i Harry Potter-bøkene? Etter et veldig ubehagelig møte med dementorene, et demonliknende vesen som forklarer depresjon bedre enn noe annet bilde jeg vet om, sa han at det føltes som at han aldri kom til å bli glad igjen. Jeg tror skillet mellom de som har depresjon og de som ikke har det er veldig vag. Stemningslidelser er et annet ord for psykiske lidelser og ulike stemninger er absolutt noe vi alle har til felles. Da er det veldig merkelig at det er så stigmatiserende. Jeg vil hevde at jeg er veldig oppegående og at jeg har en god mental helse fordi jeg takler utfordringer lenge før de blir et problem. Jeg opplever noen ganger at det er mine egne tanker som påvirker humøret, mens det andre ganger er det andre gjør mot meg. Jeg hadde f.eks. mange tunge dager på jobben da jeg var lærer, men jeg tror jeg taklet det på en måte som begrenset problemene.

Det var ikke veldig revolusjonerende ting. Jeg har tro på at kosthold, nok søvn og fysisk aktivitet er viktig for helsa generelt, også for hjernen. Jeg liker å lese, skrive, legge puslespill, men det er også viktig å snakke med andre. Jeg har aldri gått i terapi direkte. Det har bare vært som en del av utredningen for NLD og en utredning jeg måtte gjennom da jeg var i attføring. Jeg har hatt såpass milde symptomer at det ikke har vært nødvendig med terapi. Det er nok delvis fordi jeg har andre jeg kan snakke med. Det er bra å snakke med noen, men jeg er ikke så opptatt av at denne tillitspersonen skal være en psykolog, spesielt ikke hvis symptomene er relativt milde.

Det kan høres veldig høyt ut med 30-50 prosent, men hvis vi har et mindre svart og hvitt syn på depresjon kan tallet faktisk være høyere, eller lavere. Jeg tror nemlig det hadde blitt et mindre problem hvis det var mer akseptert å ha varierende stemninger, eller hvis vi aksepterte at noen ikke ville være en del av majoriteten. Det hadde ikke overrasket meg om mange av de som bruker psykisk sykdom eller stemnimngslidelser som et våpen mot andre, i f.eks. bekymringsmeldinger, faktisk hadde tilsvarende utfordringer selv. Det hadde vært rart hvis ansatte i barnevernet ikke hadde stemninger som noen ganger krysset grensa til depresjon. Jeg lurer noen ganger på hvordan det er mulig å leve komfortabelt i et glasshus, men det er ikke sikkert de har det veldig bra. Det er på en måte veldig menneskelig. Vi liker å peke fingeren mot andre. Vi er på en måte alkoholikeren som sier at de narkomane har et avhengighetsproblem.

Legemidler og risikovurdering

Det er én ting som forundrer meg mer enn noe annet, nemlig at behovet for å forsvare legemiddelindustrien er så stor at vi uten å blunke aksepterer storstilt korrupsjon.

Reaksjonene jeg får når jeg diskuterer medisiner generelt, og i særdeleshet vaksiner, minner mye den atferden en ser i fotball. Det har utviklet seg en type forventninger og atferd der det ikke finnes noen akseptabel grunn for å falle. Hvis en spiller går i bakken viser motspillerne ofte et så aggressivt kroppsspråk at det nesten ser ut som opptakten til et barslagsmål. Alt er filming, og de godtar heller ikke at en av og til kan miste balanse, gli e.l. Det minner meg om medisin/vaksinedebatten på den måten at pro-vaksinerne har gravd seg dypt ned i skyttergravene, og alt annet enn en uforbeholden hyllest til legemiddelindustrien blir sett på som anti-vitenskap, konspirasjonsteoretisk og en trussel mot resten av befolkningen. Jeg vil likevel hevde at det, som i fotballen, noen ganger er naturlig med en annen vurdering enn den menneskene i skyttergravene har.

Jeg er i utgangspunktet ikke en ren vaksinemotstander, men når jeg vet hvor mye juks (publikasjonsskjevhet og korrupsjon) det er i legemiddelindustrien kan jeg ikke unngå å være litt skeptisk. Det har bl.a. sammenheng med at vaksiner ofte presenteres som en garanti mot sykdom, men virkeligheten forteller oss at det på langt nær er så enkelt.

Det blir ikke snakket så mye om hvorfor vaksinen ikke alltid virker. Det kan være flere grunner, og vaksinen er bl.a. avhengig av at mottakeren har et sterkt immunforsvar, noe som kanskje ikke er tilfellet hvis mottakeren har HIV, diabetes, tar steroider eller har for lite hvite blodlegemer. Det siste kan forekomme hvis en f.eks. har en virusinfeksjon, kreft, autoimmune sykdommer (f.eks. MS og leddgikt) eller tar visse medisiner (bl.a. antibiotika).

Legemidler blir målt mot et endepunkt og ulike studier kan ha ulike endepunkt. Det er mange som får symptomer på sykdom selv om en lab-test ikke kan bekrefte smitte. Amerikanske CDC skrev om et kikhoste-utbrudd i en barnehage som tydet på at vaksinen ikke var så effektiv som tidligere antatt. Utbruddet startet med at en 1-åring fikk en laboratorie-bekreftet smitte, og i løpet av de neste 5 månedene oppfylte ytterligere 26 elever (22 %), 2 lærere og 11 familiemedlemmer den nasjonale definisjonen for kikhoste. Det var bare 5 elever som ikke hadde fått alle dosene med kikhostevaksine, og i et klasserom der alle elevene hadde fått alle vaksinedosene nærmet smitten seg 50 prosent.

Avisa The Sacramento Bee skriver om kikhostevaksinen i Whooping cough vaccine failing for many patients, og Kate McAuley, Programdirektør for overførbare sykdommer ved Sacramento County Public Health Department, uttalte bl.a. at «children who were vaccinated did not receive the protection desired. The vaccine last two to three years.» Dette har blitt et velkjent fenomen i USA. Det er mange som skylder på vaksineskeptiske foreldre når det blir et utbrudd, men det er stadig flere saker som viser at vaksiner gir en falsk trygghet. En studie fra The New England Journal of Medicine viste at risikoen for å bli smittet økte med 42 prosent per år etter den femte dosen.

Det er veldig tette bånd mellom legemiddelfirmaene og de som anbefaler eller godkjenner vaksinene. Dette er kanskje ikke ulovlig, men i det minste veldig betenkelig. Amerikanske barn får 55 vaksinedoser de første seks leveårene, og den mest siterte forsvareren av vaksinesikkerhet, Paul Offit, har sågar hevdet at spebarn kan få 10 000 vaksiner på én gang uten at det skader dem. American Acedemy of Pediatrics mottar ifølge CBS News store pengesummer fra firmaene som lager vaksiner. Norske myndigheter har investert store summer i legemiddelfirmaer som Novartis og Roche Holding, samtidig som de godkjenner de medisinene disse firmaene vil selge i Norge. Dette er heller ikke ulovlig, men det høres ut som en betydelig interessekonflikt. Professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk, er en av flere som har kritisert de vurderingene WHO og Norge gjorde vedrørende svineinfluensaen for noen år siden. Problemet var at vaksinen var lite utprøvd, mens norske myndigheter mente den var effektiv.

Grunnen til at jeg skriver om vaksiner er de såkalte underliggende tilstandene. Jeg kjenner til flere tilfeller av vaksineskader. Jeg kjenner også til flere tilfeller der det ble lagt et sterkt press på foreldrene for å starte ulike typer medisiner på barna deres, ikke fordi de var sikre på at det ville hjelpe, men bare fordi de ville prøve. Det er noe som skurrer når fagfolk vil bruke barn i et eksperiment.

Underliggende tilstander vil si at barnet har en tilstand som kan bli mye verre. Det betyr ikke nødvendigvis at en må holde seg vekke fra vaksinene og medisinene, men en må være klar over at det er en risiko. Legemiddelfirmaene som finansierer forskning har ikke levert overbevisende resultater som viser at det er hvert risikoen for alle. Det hadde kanskje hjulpet hvis de ikke utviklet produkter etter Microsoft-modellen, d.v s. at de lager en lang rekke oppdateringer før vaksinen holder løftene sine. Jeg erkjenner at vaksiner har en effekt, selv om den ikke er så god som mange tror. Jeg hadde likevel sett at problemet med underliggende tilstander ble en del av debatten. Jeg er opptatt av at barn som vokser opp med utfordringer ikke får flere.

Psykisk sykdom i barnevernet

Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse ern en del av livet, og disse sterke negative følelsene kan gjøre oppveksten vanskelig, men det betyr ikke nødvendigvis at familien er dysfunksjonell.

Illustrasjon. Sorg, sinne og skuffelse ern en del av livet, og disse sterke negative følelsene kan gjøre oppveksten vanskelig, men det betyr ikke nødvendigvis at familien er dysfunksjonell.

Jeg skrev mye om barnevernet i en periode. Det var delvis egne erfaringer og delvis research som motiverte meg. Jeg mente det var noe jeg måtte ta stilling til, for jeg satt igjen med et inntrykk av at det var mange som ble unødvendig mistenkeliggjort. Det var min måte å støtte mennesker som få andre ville lytte til. Det er en del foreldre som ikke blir hørt i møtet med hjelpeapparatet, og deretter blir noen foreldrene (ofte mor) mistenkeliggjort. Har barnet en diagnose eller er det mor som sykeliggjør barnet? Er far psykisk syk, er mor fanatisk eller en konspirasjonsteoretiker? Lærer barnet norsk? Får barnet den maten han/hun trenger? Det er ikke alle bekymringsmeldinger som dreier seg om ekte bekymring. Jeg har latt temaet ligge en god stund, men problematikken ble aktuell igjen med avsløringen av Fyrlykta.

Denne ideelle stiftelsen har tjent titalls millioner kroner på barnevernsbarn, og det har fått mange til å reagere. Jeg skrev derfor innlegget Barn som inntektskilde på den andre bloggen min. Debatten de siste dagene har dreid seg om en ideell organisasjon som har drevet veldig kommersielt, men ingen ser ut til å bry seg om at omtrent halve barnevernet er privat. Tallet er sannsynligvis høyere nå, men for et par år siden kjøpte barnevernet private tjenester for 2.5 milliarder kroner. Det er sannsynligvis gode muligheter for overskudd, men dette blir åpenbart ikke problematisk før noen skjuler seg bak en stiftelse.

Jeg viste i det nevnte innlegget til en rapport som NTNU skrev på oppdrag fra Bufdir og Helsedirektoratet. De kartla 400 barn og unge i barnevernsinstitusjoner, og fant at 76 prosent av dem var alvorlig psykisk syke, mens bare 38 prosent hadde fått psykiatrisk hjelp de siste tre månedene før de ble kartlagt. Artikkelen slo fast at disse barna hadde blitt utsatt for omsorgssvikt, men det er ikke så enkelt at en omsorgsovertakelse automatisk er bevis på omsorgssvikt. Rapporten sier så vidt jeg har forstått ikke noe om barna hadde disse symptomene før de ble plassert i en institusjon, om de utviklet dem der, og eventuelle årsaker til at de utviklet disse vanskene.

De som har lest tidligere innlegg har kanskje fått med seg at jeg er litt skeptisk til at noen diagnoser blir stemplet som psykiatriske, deriblant autismespektertilstander og ADHD. Diagnosene kan riktignok ha tilleggsvansker som angst og depresjon, men jeg mener altså det blir feil å klassifisere alt vi ikke forstår som psykiatrisk. Lav inntekt har også blitt brukt som begrunnelse for en omsorgsovertakelse. Jeg forstår bekymringen, for fattigdom kan forårsake både depresjon og PTSD, men det blir for enkelt å si at foreldrene er problemet.

Barnevernloven gjør det klart at barnevernet skal strekke seg langt for å unngå omsorgsovertakelse, og så snart de har vedtatt å overta omsorgen for et barn skal de veilede foreldrene i den hensikt å tilbakeføre barnet så raskt som mulig. Det er ikke bare institusjoner som får betydelige summer for barn de overtar omsorgen for. Det gjør fosterforeldre også. Jeg foreslår ikke at foreldrene får disse pengene direkte, men det statlige og kommunale barnevernet kan betale for dyre tjenester som barnet har nytte av.

Jeg har skrevet en del om alternative behandlingsformer som hjelper barn med en utviklingsforstyrrelse. Det er ikke lenger bare de mest alternative blant oss som sier at tarmbakterier og hjernen kommuniserer. Tarmen påvirker hjernen, og det er studier som viser at en del barn på autismespekteret har mage og tarmproblemer. Magen forårsaket kanskje ikke autisme, men det rette kostholdet kan redusere symptomene. Det koster imidlertid mye, både i penger og arbeidsinnsats. Hvor langt vil fremmede strekke seg hvis barna ikke er mer enn en inntektskilde? Er de villige til å gjøre absolutt alt? Jeg vet hvor krevende det er å ta hensyn til melke/glutenallergi, kjøre til de ulike aktivitetene, hjelpe barnet med å holde kontakt med venner hun har fått på disse aktivitetene, modifisere atferd gjennom samtaler og belønningssystem, snakke med skolen og andre etater etc. Det overrasker meg ikke at institusjoner og fosterforeldre, som kanskje har barn selv, synes det er en krevende jobb.

Jeg har ei datter som liker ballett, kampsport, hesteridning, cosplay og tegning (anime), og hun har ventet tålmodig på at Kulturskolen i Haugesund skal tilby henne piano-undervisning. Vi har så langt klart å betale for ganske dyre aktiviteter, og skulle gjerne gjort mer, men tenk deg de som ikke har råd til noen ting som helst. Hvis barnevernet kjøpte plasser direkte kunne de brukt dem som tiltak. Det er alltid noen som blir sjalu hvis andre får ytelser de ikke trenger selv, men jeg tror samfunnet hadde tjent på at vi motarbeidet konsekvensene av lav inntekt lenge før det ble akutt.

Bufdir publiserte i januar 2017 statistikk som de hadde utarbeidet sammen med Statistisk sentralbyrå. Den viste at bare 40 prosent av barn som har fått hjelp fra barnevernet fullfører videregående skole, mens 30 prosent er hverken i jobb eller under utdanning 6 år etter grunnskolen. De tilsvarende tallene for resten av befolkningen er 80 og 10 prosent. Loven har et poeng når den sier at omsorgsovertakelse ikke er en god løsning.

Jeg tenker på de store summene som blir brukt, og lurer på om mange hadde fått det bedre hvis de samme summene hadde blitt brukt til å styrke familien. Jeg er overbevist om at barna har det best hos foreldrene, noe forskning også støtter. Jeg er likevel ikke blant de som hevder at barnevernet alltid tar feil og at foreldre er feilfrie. Det er ingen tvil om at det noen ganger er best å la barna vokse opp hos andre, men den nevnte statistikken viser at det ikke bare er å lagre barna et annet sted. Det krever mye å oppdra barn, og jeg synes samfunnet kunne gjort litt mer for å støtte familiene. De fleste som oppdrar barn med en diagnose, enten de har hatt kontakt med barnevernet eller ikke, vet hvor lett det er å bli mistenkeliggjort og hvor vanskelig det er å få hjelp. Det er neppe lettere for de fosterforeldrene som ønsker å gjøre det rette, så hvem er den løsningen best for? Vi skaper noen arbeidsplasser med dette systemet, men om vi gir barna et bedre liv er et åpent spørsmål.

Barnevernsbarn i skolen: Gjør det vesentlig dårligere enn andre

Det usynlige universet

Bilde av mann som strekker hendene opp mot natthimmelen. Det er der ute de fascinerende oppdagelsene venter oss, men vi har et lite univers inne i oss også. Foto: Pixabay

Det er der ute de fascinerende oppdagelsene venter oss, men vi har et lite univers inne i oss også. Foto: Pixabay

Jeg har brukt en del språklige bilder for å forklare ulike sider ved utviklingsforstyrrelser, og mørk energi/mørk materie er kanskje den absolutte favoritten min. Disse to usynlige elementene utgjør henholdsvis 68 og 27 prosent av universet. Forskerne kan ikke studere denne materien og energien direkte, men de er sikre på at den finnes fordi det er noe der som påvirker det synlige universet (materie), og fordi den energien forskerne vet om ikke er nok til å forklare utvidelsen av universet. Det må altså være mer enn vi kan se.

Det slo meg da jeg skrev Autisme og 17. mai på nasjonaldagen at denne dagen inneholder mye mørk materie. Tenk deg at en du vet har en diagnose blir sur, irritert, sint og kanskje sågar aggressiv tilsynelatende uten grunn. Mange utenforstående vil kanskje tenke at denne personen er en weirdo, men det kan hende at atferden er veldig forståelig.

Jeg er opptatt av å ikke lete etter symptomer, noe jeg synes det er en tendens til i ei av Facebook-gruppene for NLD jeg er medlem av. Den er internasjonal, men de to norske jeg vet om fungerer mye bedre. Jeg har derfor aldri vurdert om jeg har sanseoverbelastning. Det er noe som stresser meg i sosiale situasjoner, men det har ikke nødvendigvis noe med sensoriske dysfunksjoner å gjøre. Det har det sannsynligvis ikke siden dette ikke var noe problem i barndommen. Jeg er kanskje for kritisk når jeg oppfatter andre som ubehjelpelige kløner, ikke minst siden jeg kan være det selv i sosiale sammenhenger, men jeg blir altså lett irritert. Jeg har merket at jeg blir mer påvirket nå enn i barndommen, men det er kanskje bare en normal utvikling? Det er sannsynligvis flere årsaker som i kombinasjon utløser den type reaksjoner, men det skjer ofte på store dager som 17. mai. Vi har en del store folkefester/festivaler på Haugalandet sommerstid, og selv om jeg synes det er verdt å bli med familien ut, er det også veldig stressende.

Jeg holder det stort sett for meg selv, men det hender nok at andre oppfatter meg som uhøflig. Jeg antar at jeg ikke alltid ser direkte lykkelig ut heller, for jeg føler meg ofte som Sinne fra filmen Innsiden ut. Jeg går til DEFCON 2 og er klar til å sette ned foten. Jeg er gjerne sånn når jeg er sammen med venner også. Selv et spill som Betrayal at House on the Hill, et brettspill jeg liker godt, blir ikke en god opplevelse hvis de andre blir veldig livlige. Jeg er klar over at det er en urimelig forventning, men jeg liker å ha det rolig rundt meg.

Det er en god del som tror de har forstått meg. Det er ikke så mye jeg får gjort med det, meg jeg skulle ønske jeg hadde mer kontroll på den mørke materien, det usynlige som påvirker meg. Denne materien er ikke direkte behagelig, så det er viktig å begrense den. Jeg liker dessuten ikke at selv venner tror de forstår meg, noe de åpenbart ikke gjør, for det er tydelig at de ikke vurderer den mørke materien. Det er vel et problem de fleste av oss har at hvis noe ikke er et problem for oss, ser vi det rett og slett ikke.

Autisme eller omsorgssvikt?

Har du hørt eller lest om noen saker i media som dreide seg om fosterhjem/institusjoner eller omsorgovertakelser? Det har vært så mange saker at det er en god mulighet for at du kjenner til det. De fleste som aldri har blitt mistenkeliggjort nøyer seg kanskje med å lese overskriften. Jeg har gjort en del research, og det jeg fant overbeviste meg om at barnevernet trenger en reform. Jeg vil legge til at ansatte i barnevernet gjør mye bra, men det heller ingen tvil om at potensialet for feilgrep er til stede.

Jeg har i tidligere innlegg bl.a. skrevet om språket i rapporter. Dette trenger ikke være bevisst, men det er naivt å tro at ansatte i barnevernet ikke har ubevisste holdninger til annerledeshet. Dette kan dreie seg om familier med lav inntekt, familier som har valgt en annen livsstil enn det som er vanlig, minoriteter fra kulturer vi ikke forstår, og det kan ikke minst være familier der minst ett av medlemmene har en utviklingsforstyrrelse. Jeg er litt av alle disse og har møtt en del bevisste og ubevisste holdninger, og disse kan finnes i ulike rapporter.

Det er viktig å ha et bevisst forhold til språk, for ett eneste ord kan forandre tolkningen. Det er flere som skal lese disse rapportene og andre leser kanskje noe helt annet enn den som skrev rapporten. Det er dessuten flere som bidrar med skriftlige uttalelser til barnevernet. En frustrert lærer som beskriver gjentatte meltdowns kan lett ordlegge seg litt unøyaktig.

Funksjonsnedsettelse er et spesielt vanskelig farvann å navigere gjennom. Jeg har skrevet mye om likheten mellom ulike diagnoser. Det er ikke alltid lett å skille NLD, Asberger syndrom, ADHD og Tourette syndrom. Diabetes type 2, lavt stoffskifte, kronisk utmattelsessynrom og bipolar lidelse kan dessuten se ut som depresjon, i tillegg til at dette kan være en tilleggsvanske hvis en har en autisme eller NLD. Da er det særdeles viktig at barnevernet lytter til de rette ekspertene, ikke amatørpsykologer. Jeg tror det er nettopp der mye av bekymringen for foreldre ligger.

Barne -, ungdoms og familiedirektoratet ønsker å unngå misforståelser og har derfor prøvd å skille omsorgssvikt og funksjonsnedsettelse. Dette betyr at akuttvedtak i realiteten ikke kan brukes i disse sakene, for det er vanskelig å sette en diagnose raskt. Noen barn på autismespekteret er følsomme for lyd og synsinntrykk, og noen liker ikke blikkontakt. Noen kan virke døve eller at de tilsynelatende nekter å svare fordi de er så fokusert på det de holder på med. Det kan også hende at de ikke svarer fordi de ikke forstår spørsmålet. Dette er bare noen autismetrekk som påvirker det sosiale samspillet, og for utenforstående kan dette se ut som omsorgssvikt.

Den tidlige ministeren, Inga Marte Thorkildsen, uttrykte en sterk mistillit til BUP med boka Du tror det ikke før du får se det. Hun trakk noen raske slutninger da hun hevdet at BUP ga diagnosen ADHD til det hun mente var klare symptomer på overgrep. Det stemmer at traumer kan føre til konsentrasjonsvansker og uro, men det er andre muligheter enn overgrep. Det er viktig å utelukke disse før en anklager foreldrene, for Thorkildsen snakker ikke bare om omsorgssvikt, men veldig alvorlig kriminalitet. Jeg husker en elev for mange år siden som opplevde at kameraten døde. Dette påvirket naturligvis eleven, og hvis en bare så én mulighet, ville dette umiddelbart ha ført til en omsorgsovertakelse. Tror du det hadde vært en god løsning? De involverte så at det var andre grunner til elevens atferden og depresjon.

Hva ser du på som en naturlig reaksjon på mobbing? Ofre kan være usikre og engstelige, og ha så lav sosial status at de blir ytterligere isolert. Jeg var i den situasjonen selv, og jeg har sett dette i andre barn, uten at det var snakk om omsorgssvikt. Det er kanskje ekstra nervepirrende for foreldre til barn med et usynlig handikap, for hvis det bare er foreldrene som virkelig ser barna, og velmenende varslere sender bekymringsmeldinger i øst og vest, kan resultatet bli unødvendig dramatisk.

Et eksempel på en moderne familie med mor, far, barn og "extended family". Betyr nye strukturer at omsorgen blir dårligere?

Et eksempel på en moderne familie med mor, far, barn og «extended family». Hva er egentlig en normal familie?
Foto: Evil Erin via Wikimedia Commons

En av de begrunnelsene for en omsorgsovertakelse det er vanskeligst å forstå er fattigdom. Det er fordi fosterforeldrene eller institusjonen får betydelige midler, men hvis foreldrene ellers gjør en god jobb virker det mer logisk å gi penger eller tjenester direkte til dem. Inntekt dreier deg ikke bare om status og om å ha nok penger til det mest nødvendige. Fattige mennesker lever ikke like lenge eller like bra som andre. Jeg tror ikke de fleste av oss virkelig forstår hva fattigdom innebærer. Tenk deg at du aldri vet om du kan kjøpe det mest nødvendige til barna dine. Du bruker minimalt med penger på seg selv, og spiser for lite fordi du vet at hvis du tar det du trenger må du ta det fra barna dine. Du lever i en konstant frykt for å klare dette, og for at noen skal komme og ta barna. Dette er en frykt som aldri slipper taket, fordi denne atferden som forvirrer utenforstående ikke gjør det. Forskning peker forøvrig på at fattigdom forårsaker både depresjon og PTSD, og det må vi ta med i vurderingen. Vi er ikke fattige selv, men såkalte working poor er en økende gruppe i Europa.

Det vil alltid være noen troll blant oss som roper høyt om naving hvis andre får en liten ytelse, men jeg tror samfunnet hadde tjent på det. Jeg blir ikke imponert når politikere som Jonas Gahr Støre sier at de frykter at Norge får økt fattigdom og en underklasse. De kan gjøre noe med dette ved å sørge for at fattigdom ikke skaper flere mennesker med en psykiatrisk diagnose enn vi allerede har. Alternativet er at vi leter etter problemer som ikke alltid finnes, men vi kan altså skape flere og større.

Jeg skal ikke nevne navn, men det har vært flere kjendiser som har blitt hyllet fordi de stod fram med psykisk sykdom. En av dem ble dessuten sett på som en bedre foster-far fordi han var åpen om sine utfordringer. Hvorfor dreier det seg alltid om de som har høy status?

Les dokumentet på Bufdir for mer informasjon.

Mange har blitt opprørte over den saken VG har skrevet om de siste dagene. Det dreier seg om en stiftelse som har tjent 50 millioner kroner på fosterbarn. Det har vært en indignasjon som virker påfallende ekte, men denne avsløringen var ikke akkurat overraskende. Det var den heller ikke for tre år siden da Aftenposten hadde en gjennomgang av de sju største private aktørene. De fant at de hadde hatt et overskudd på 550 millioner de siste fem årene. Det er altså vanlig å tjene penger på fosterbarn.

Det er viktig at barnevernet ser de usynlige vanskene, og det gjør de stort sett når de lytter til fagfolk. Vi må finne oss i bli vurdert, men det er nok ikke alltid melderen forstår at et annerledes reaksjonsmønster ikke er farlig. Jeg tror heldigvis de fleste i barnevernet ser forskjellen mellom omsorgssvikt og funksjonsnedsettelse, men om de er like fokusert på faren for systemsvikt er en annen sak.

Liberaliser hjernen

Jeg skrev to innlegg om ballett i desember ifjor fordi dattera mi går på ballett, og jeg var veldig begeistret etter å ha sett henne i juleforestillingen. Hun har nettopp avsluttet vårsemesteret og skal fortsette til høsten, men da blir kanskje klassisk byttet ut med moderne.

Vi kan krangle om hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som vanske eller funksjonsnedsettelse fordi de sier at det ikke er noe galt med dem, og som en konsekvens av denne tanken er det sannsynligvis ikke greit å snakke om behandling eller tiltak heller. Hvis en er funksjonsfrisk trenger en jo ikke gjøre noe for å fungere bedre. Jeg mener det blir et feil utgangspunkt, for det er tydelig at mange ikke klarer seg uten en eller annen form for hjelp. Det var nylig ei mor som spurte om råd på ei Facebook-side for NLD. Hun har en voksen sønn som er klar for arbeidslivet, men de opplever at ingen i hjelpeapparatet kan noe om NLD. De fikk dessuten beskjed om at Statped, den etaten som kan mest om NLD, bare hjelper mens en er skoleelev.

Det er mange som opplever at det er vanskelig å få hjelp som voksen. Jeg har skrevet om hvor paradoksalt det er, for vi er tross alt voksne det meste av livet. Mange av oss voksne NLDere kan dessuten bekrefte det litteraturen beskriver, at gapet mellom de sterke og svake sidene våre øker med alderen. Det  er fordi svake og sterke sider utvikler seg i ulikt tempo, og det blir derfor et økende gap mellom det arbeidsgivere forventer, og det vi kan levere. Jeg vokste opp på 70 og 80-tallet, lenge før andre enn en håndfull forskere visste noe om disse tre bokstavene. Det var derfor ikke snakk om tilretteleggging, og det virket ikke som at det var noe som het PPT heller da. Jeg hadde i alle fall noen utfordringer, som uavhengig av NLD, burde ha utløst en eller annen form for hjelp.

Jeg tilhører derfor ikke den gruppa som mener at tiltak er unødvendig. Jeg har skrevet mye om alternative tiltak, og ballett er ett av dem. Idrett er bra for alle barn og jeg bor i en by der mye dreier seg om fotball. Det meste av idretten i Haugesund er lagt til området mellom Haraldsvang ungdomsskole og Skeisvang videregående skole. Dette området har, i tillegg til klatrehall, ishall, svømmehall og friidrettshall, seks utendørs fotballbaner og en innendørs. Det er med andre ord gode muligheter til å drive med organisert idrett, men det går mye i fotball.

Illustrasjonsfoto. Ballettsko. Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Ballett var knapt nok på radaren min før dattera mi ble interessert, men jeg har etter hvert forstått hvor viktig denne idretten/kunstformen er for utviklingen. Fotballklubben Djerv 1919 har en hall sammen med Kick Dansestudio og elever fra danselinja på Skeisvang videregående skole gjør en fantastisk jobb med barna. Det er ikke overraskende at dans fungerer, for det er studier som viser at det er positivt for Alzheimer-pasienter. Det har altså en positiv innvirkning på hjernen.

Det er dessuten et mye roligere miljø enn fotball. Det er ikke mye uforutsigbart, og en får ikke verbal juling hvis en gjør en feil. Det jeg husker best fra den korte fotballkarrieren min var de harde ordene fra treneren og medspillerne. Dans er forutsigbart og det oppmuntrer til kommunikasjon med andre. Det handler dessuten om å lære nye bevegelser, og det skjer noe med hjernen når vi beveger kroppen, ikke minst når vi gør det til musikk. Vi må lytte til musikken og pedagogen, og repetere dette gang etter gang. Vi må bruke begge hjernehalvdelene, og når vi gjør dette som barn utvikler hjernen dessuten nye forbindelser (synapser) mellom hjernecellene.

Jeg leste et sted at hjernen er konservativ. Den liker å gjøre det den har gjort før, altså bruke de samme gamle synapsene, men vi kan manipulere hjernen. Den liker nemlig nye ting, og den setter derfor pris på utfordringer. Jeg leser mye science fiction og mange av de beste forfatterne er produktive veldig lenge. Jeg lurer på om det rett og slett er fordi de utfordrer hjernen. Ursula Le Guin ble f.eks. født i 1929 og hun skriver så vidt jeg vet fremdeles.

Dans er veldig mye, men det er framfor alt moro. Jeg danser ikke selv, men skulle ønske jeg hadde gjort det når jeg ser hvor moro barna har det og hvor mye det betyr for utviklingen. Dans er dessuten kommunikasjon og dette språket er velegnet til å kommunisere følelser, noe som kan være vanskelig verbalt.

%d bloggers like this: