RSS Feed

Category Archives: arbeid

Vi trenger en ny sjanse

Haugaland videregående skole. Jeg var elev på yrkesskolen Haugalabd vgs, men lyktes ikke i et miljø pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.

Jeg var elev på yrkesskolen Haugaland vgs, men lyktes ikke i et miljø der pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.

Det er en grunn til at jeg skriver mye om diagnoser, arbeid og nevrodiversitet. Jeg har også skrevet om det norske selvbildet. Det finnes heldigvis unntak, men som folk ser vi stort sett på oss selv som bedre enn andre. Rasisme og urettferdig behandling av mennesker med funkjonsnedsettelser er noe de har i andre land. Vi kritiserer også andre land for dette, men sannheten er at vi har ikke mye medlidenhet med de som ikke lykkes på arbeidsmarkedet.

Jeg frykter amerikanske tilstander, og hvis en ikke er påpasselig kan tiltak som var ment å være positive, bli destruktive. The Massachussetts Institute of Technology har en inntektskalkulator der en kan søke på stat eller by i USA. Jeg søkte på Little Rock, Arkansas siden jeg har bodd der selv. Kalkulatoren viser at en enslig voksen må ha en timelønn på $ 11 for å klare seg, mens en familie med to voksne og ett barn trenger i underkant av $ 22 hvis de bare har én inntekt. Problemet er at mange har minimumslønn, som er $ 8.50. Det betyr i realiteten at det ikke er nok med én jobb. Prøv kalkulatoren.

Det burde ikke være noe under minimumslønn, men USA har faktisk subminimum wage. Det er ment å være noe positivt, for hvis alternativet er ingen inntekt, skal subminimum wage sikre at en får noe. U.S. Department of Labor forklarer på sine hjemmesider hvilke grupper det gjelder, bl.a. individer med redusert inntekt eller arbeidsevne p.g.a. fysisk eller mental funksjonshemming, inkludert funksjonshemming forårsaket av skade eller alder (fritt oversatt fra DOL). Det er altså i utgangspunktet noe positivt, men det bidrar også til at mennesker blir værende i en vanskelig situasjon.

Den amerikanske loven sier at arbeidsgivere må få et såkalt subminimum wage certificate for å kunne betale under minimumslønn, men det viser seg at noen ignorerer dette kravet, også når non-profit organisasjoner ansetter funksjonshemmede. Det er ikke det eneste problemet, for selv om det er ment godt, innebærer denne loven at en har lave eller sågar ingen forventninger til funksjonshemmede. Det betyr i verste fall at en stor del av befolkningen blir segregert.

Det som bekymrer meg når det gjelder Norge er at det er vanskelig å få et klart svar. Samfunnet iverksetter sanksjoner mot de som ikke arbeider, samtidig som det ikke er villig til å hjelpe alle inn på markedet. Du er enten en arbeidstaker eller en naver. Det er nemlig lite tålmodighet med de som trenger hjelp, og som kanskje vil trenge konstant oppfølging. Det er noen som ikke vil kunne klare seg utenfor en attføringbedrift, og det er ikke sikkert at disse bedriftene tilbyr de rette jobbene heller. Det er meningen at attføring skal være en vei tilbake til arbeidslivet, og det er det sikkert for noen, men jeg lurer på om disse bedriftene tilbyr de rette jobbene. Attføring fungerer godt for de som har mistet troen på livet, de som fungerer bra i fabrikk/samlebåndproduksjon, og de som får jobbe der permanent, men jeg har ikke inntrykk av at disse bedriftene kvalifiserer flertallet for en jobb utenfor bedriften.

Jeg har skrevet om Job Corps i USA tidligere. Det er en mulighet for de som ikke gjør det bra i videregående skole. Jeg liker også det walisiske universitetet Coleg Sir Gar, som ser ut til å gi god støtte til de som trenger det. Les mer. Skolen tilbyr også en slags lærlingekontrakter der en kan jobbe og studere innen samme felt samtidig. Les mer.

Det er noe av dette jeg savner i Norge. Da jeg gikk i attføring foreslo veilederen at jeg tok opp lån, flyttet med familien til Oslo, og tok bibliotekarutdanning. Jeg liker bøker, men regnes nok ikke for å være en god kundebehandler, så jeg vet ikke hvordan det hadde fungert. Jeg slet uansett med studielånet fra lærerhøgskolen allerede. Jeg opplevde også det typiske NLD-trekket, at gapet mellom sterke og svake sider hadde blitt større siden jeg tok lærerutdannelsen, samt at opplevelsene mine i arbeidslivet hadde satt sine spor. Det var altså ikke lett å starte på nytt, vel vitende om at det kanskje ikke ville fungere i et nytt yrke. Jeg hadde allerede prøvd mange uten noen suksess.

Jeg savner en ny mulighet uten at en må risikere så mye økonomisk, så en reform av attføringsbedriftene, og bedre muligheter for støtte på høgskolene, hadde kanskje gitt flere en ny sjanse. Da er fokuset på å utvikle kvalifikasjoner, på å forbedre sin egen stilling på arbeidsmarkedet, f.eks. gjennom å utdanne seg til tekniske yrker som sveiser og murer, men også til mer akademiske yrker, for det er noen av oss som ikke har forutsetninger for noe annet.

Selv ble jeg min egen attføringsbedrift.

Reklamer

Kulden utenfor

Jeg kom over en interessant artikkel fra BBC i går. Den forteller om de priviligerte forholdene norske ungdommer har levd under, men den forteller også om at vi kanskje må slå følge med andre land. Situasjonen i det meste av verden er faktisk ganske dyster, og millennials ser ut til å bli den første generasjonen som gjør det dårligere enn foreldrene sine. Les Unlike most millennials, Norway’s are rich.

Artikkelen fra den britiske statskanalen tar også opp det jeg har nevnt i flere tidligere innlegg, det er ekstra vanskelig å få innpass i samfunnet for de vanskeligstilte og de som har sosiale utfordringer. Kristian Heggebø, senior forsker ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning (Oslo Metropolitan University, OsloMet), hevder det er vanskelig for minoriteter på arbeidsmarkedet. Han sier videre at «many Norwegian employers are still skeptical towards hiring someone with a non-Norwegian background. Even second generation immigrants, born and raised in a Nordic country, can end up struggling to gain access to the labour market.»

tre i januar. Januar er litt symbolsk for situasjonen mange opplever. Det er kaldt og lite gjestmildt, samtidig som ordet betyr dør eller åpning. Det er mulig å slippe andre inn.

Januar er litt symbolsk for situasjonen mange opplever. Det er kaldt og ugjestmildt, samtidig som ordet betyr dør eller åpning. Det er mulig å slippe andre inn i varmen.

Dette overrasker ikke meg, for jeg har gjort mye research på dette feltet i forbindelse med tidligere innlegg. Jeg fant tilsvarende ting da jeg søkte etter informasjon om funksjonshemmede arbeidssøkere. Dette er ikke en behagelig situasjon å være i, for mennesker som er utenfor arbeidslivet, samme hvor ufrivillig det er, blir ikke bare sett på med en viss mistenksomhet. De blir rett og slett avskydd. Det er mange som ikke har noe som helst imot å vise forakt for de som ikke jobber. Det er på en måte lettere å vise medlidenhet med de som lever langt vekke enn de som ufrivillig havner utenfor i vårt eget samfunn.

Det er mange som er optimistiske på Norges vegne. De har rett i at vi har mennesker som kan gjøre jobbene, også etter at olja er vekke, men om menneskene kan omstille seg etter lang tids ringeakt er en annen sak. Jeg tror faktisk ikke det er en uvesentlig gest å vise mennesker at de er en del av fellesskapet. Det er noe både norske myndigheter, arbeidsgivere og nordmenn generelt sliter med. Det er ikke nok med symbolpolitikk. Vi kan gå i fakkeltog mot rasisme, lytte til en tale av kongen eller statsministeren, men det forandrer ikke på noe. Egalitarisme er viktig for Norge, men om det er full enighet om den er en annen sak. Vi skal, ifølge denne filosofien, ha samme sosiale status, behandles likt og ha like stor rett til ressursene. Det er vel ikke så enkelt i virkeligheten. Det er kort sagt et kaldt klima her, så artikkelen fra BBC overrasket meg ikke.

Trening på resept

Sykkelbyen Haugesund malt på asfalt.Haugesund liker å framstille seg selv så positivt som mulig. Virkeligheten er ikke like bra, men budskapet er i det minste bra.

Haugesund liker å framstille seg selv så positivt som mulig. Virkeligheten er ikke like bra, men jeg liker budskapet..

Det er noen som går glipp av hovedpoenget fordi de henger seg opp i detaljer. Jeg har mistanke om det NRK omtaler som fedmeforskere har gjort nettop det. De hevder at trening ikke hjelper folk i å gå ned i vekt. En overlege ved St. Olavs hospital gikk t.o.m. så langt at hun mente det var uetisk å hevde at trening hjelper deg i å gå ned i vekt. Disse fagfolkene har forsåvidt rett i at det er inntaket av mat som avgjør om en går ned i vekt.

Det viktigste er likevel helsa, og det hadde ikke overrasket meg hvis en lettere overvektig person som syklet ti timer per uke, var friskere enn en tynnere person som knapt nok gikk til postkassen. Vekt alene er ikke et tegn på hvor frisk eller syk en er, og jeg mener derfor det er uansvarlig å si at alt en trenger er å spise mindre. Det hjelper selvsagt, men det er ikke irrelevant hva en spiser og hva en gjør. Kroppene våre er rett og slett ikke skapt for en inaktiv livsstil. Sammenhengen mellom aktivitetsnivå og mental helse er så sterk at trening sannsynligvis burde blitt gitt på blå resept. Jeg har et vagt minne om å ha sett noe på nyhetene på 80-tallet. Jeg tror det dreide seg om arbeidsgivere som trodde så mye på fysisk aktivitet at de lot ansatte trene i arbeidstida. Tanken bak var nok at de ville redusere sykefravær, øke trivsel og arbeidskapasitet, og forebygge belastningsskader. Jeg tror de var inne på noe der.

Jeg har tro på at vi tar ansvar for våre egne liv, og helse (kosthold og fysisk aktivitet) er vårt eget ansvar, men jeg tror ikke det hadde vært dumt å tenke litt mer kollektivt om dette. Vi spiser langt magrere mat i dag enn i tidligere tider, altså mindre fett. Da er spørsmålet, var mennesker for 3-4 generasjoner siden mindre aktive enn i dag, eller var de mer aktive? Jeg tror det er åpenbart at mennesker generelt var mer fysisk aktive fordi jobbene var mer krevende og fordi folk sannsynligvis gikk/syklet mer. De kunne dermed spise mer fett uten å gå opp i vekt.

Når en sier at trening ikke har noen effekt på slanking gir en innrykk av at trening er negativt, men trening er selvfølgelig en fordel. Det har store gevinster på psykisk helse, men også på fysisk helse. Det har motsatt neppe noen forebyggende effekt på hjertesykdommer, høyt blodtrykk, diabetes, benskjørhet, energimangel o.l. om en kutter ut trening. De som er aktive trenger ikke trene, men hvis en har et stillesittende arbeid, og i tillegg bruker bil/buss til arbeid, må en ta grep for å unngå de negative konsekvensene av inaktivitet.

Jeg avslutter med en video fra Haugesund. Jeg har et ambivalent forhold til byen. Det er på en måte byen jeg er glad i og knyttet til, men som det er umulig å elske. Det har mye med erfaringene mine der å gjøre, men jeg tenker likevel mye på de kjente gatene.

Er du helt normal?

Mobilt hjem i Portland, Oregon Foto: Tammy via Wikimedia Commons

Mobilt hjem i Portland, Oregon Foto: Tammy via Wikimedia Commons

Det var en tid da jeg var langt mer personlig på denne bloggen. Jeg prøvde å sette ord på noe av det jeg opplevde og følte, og tenkte at andre kunne ha nytte av det også. Det var ikke nødvendigvis reelle ting jeg beskrev, men målet var å se ting litt klarere. Jeg lyktes noen ganger, men dette kunne også misfortås, og jeg ble derfor mer generell. Det er beklagelig at det er så lite rom for å diskutere ting som åpenbart er en del av livet for de fleste. Det handler om definisjonen av hva som er normalt.

Når en definerer noe som normalt, definerer en også noe som unormalt. Det handler altså om avvik. Det er visse milepæler det er ventet at vi skal klare, og helst tidlig i livet. En skal ta utdannelse, og selv om en må skifte jobb noen ganger i løpet av karrieren, er det forventet at en er i arbeid i 40-50 år. Det er noen som må ha perioder med arbeidsledighet i den perioden, men det skal være midlertidig.

Mennesker har ulik fungering, men jeg har inntrykk av at samfunnet snevrer inn definisjonen av hva som er normalt, eller for å si det på en annen måte, det er stadig flere som havner utenfor, som blir definert som unormale. Hva skjer med de som ikke klarer å leve opp til samfunnets forventninger? Tall fra Statistisk sentralbyrås Arbeidskraftundersøkelse (publisert november 2018) viser at 44 prosent av de funksjonshemmede var i arbeid, mens sysselsettingen var på 74 prosent for hele befolkningen. Jeg tror oppfattelsen av normalitet har noe med den store forskjellen å gjøre.

Blant grunnene til arbeidsledighet blant funksjonshemmede finner vi psykisk sykdom og lavt utdanningsnivå. Det er også mange med fysiske plager som opplever en forverring med alderen, noe som kan forklare hvorfor sysselsettingen synker med aldreren. Det er i tillegg mange funksjonshemmede (25 prosent eller 85 000) utenfor arbeidslivet som ønsker seg en jobb. Alt dette tyder på at det er mange som ønsker å arbeide. Det er nok en del som ikke klarer det, samme hvor motiverte de måtte være, men det er sannsynligvis en del som har en mulighet. Det krever imidlertid noe fra arbeidsgiveren og fra de en skal arbeide sammen med. Jeg opplevde selv i arbeidslivet at det kanskje ikke er realistisk, fordi det krevde så mye fra de andre. Det er grenser for hvor mye de kan hjelpe en kollega, og samtidig utføre sine egne plikter.

Fysiske og kognitive begrensninger kan sette mange utenfor. Det er kanskje det mest effektive å la dem være der, men prisen kan bli høy for de det gjelder. Det betyr ofte at de blir sett på som unormale. Det er mange som på en måte lever inne i sitt eget hode. Det er lett å tenke at den og den gruppa bør velges vekk gjennom en kunstig seleksjon. Det er i noen land mulig å avslutte livet (aktiv dødshjelp) med psykisk sykdom som begrunnelse. Jeg er ikke enig i definisjonen, men autisme og ADHD blir regnet for å være psykiske lidelser, og nonverbale lærevansker slår sannsynligvis følge snart. Spørsmålet om hva som er nomalt, hva samfunnet ønsker å beholde, kan fort bli langt mer alvorlig enn det er i dag.

Vi lever i en verden der det nesten ikke er akseptert å være trist, redd og sint. Det er ikke legitimt å bekymre seg for framtida, og selv raserianfall (vanlig atferd blant barn) eller emosjonelle utbrudd kan føre til en diagnose med påfølgende medisinbruk. Det hadde kanskje ikke vært så dumt om flere faktisk tenkte bevisst over hvilken vei samfunnet er på vei mot. Den ubehagelige sannheten er at du sannsynligvis har noen i familien din som andre vil definere som unormale, og muligheten er til stede for at du havner i den kategorien selv, enten i en tidsbegrenset periode eller resten av livet. Er du klar for et liv som unormal?

En kommentar til bildet, som kanskje virker litt malplassert. Jeg er fascinert over tiny house-konseptet, som er ganske vanlige i USA og UK. De er i teorien lovlige her også, men de få som har prøvd, har møtt mye offentlig motstand. Det er nesten som at nordmenn ikke forstår denne typen uavhengighet, hvorfor noen ønsker å leve annerledes enn de fleste andre. En kan bli sett på som syk hvis en tar uvanlige avgjørelser. Nei, vi er ikke så åpne for andre ideer og mangfold som mange tror.

Kaosteori og menneskelig atferd

Såpebobler er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Jeg tenker også kaosteori, små variasjoner i startbetingelsene (uberegnelig vind) kan få store konsekvenser på lang sikt

Såpebobler er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Jeg tenker også kaosteori, små variasjoner i startbetingelsene (uberegnelig vind) kan få store konsekvenser på lang sikt

Jeg har vært inne på negativ tenkning i flere innlegg, og det dreide da seg om å være forberedt på det som kan skje, det som skjer med alle, for det er ingen som møter så lite motstand i livet som positiv tenkning hevder. Jeg kaller det negativ, men det motsatte av positiv tenkning er egentlig balanse. Det er noen ganger nyttig å tenke over hvordan vi kan takle de vanskelige situasjonene, de vi vet må komme.

Det er ikke det samme som at en ikke er i stand til å glede seg, ikke tillater seg selv å være glad. Det kan skje hvis en hele tida tenker katastrofetanker. Det er i utgangspunktet bra med forfremmelse eller en ny jobb, men hvis en f.eks. tenker at det ikke vil vare, eller at det bare vil medføre en større belastning, eller at du sannsynligvis ikke er verdt tilliten sjefen har vist deg, kan det positive bli temmelig deprimerende. Jeg mener det er utslag av det første når jeg skriver om ting som kan skje. Det handler om å påvirke utviklingen i samfunnet. De valgene vi tar i dag får konsekvenser for framtida, positive eller negative. Jeg liker sommefugleffekten som et bilde. Den brukes i kaosteori for å illustrere at små variasjoner kan forandre utfallet dramatisk. En sommerfugl som slår med vingene sine i USA kan f.eks. skape en storm i Kina.

Jeg skrev i Det viktigste i livet om statsministerens nyttårstale. Regjeringen snakker mye om å skape et trygt samfunn, et samfunn der barn kan vokse opp i trygge omgivelser. Erna Solberg nevnte lav inntekt og det faktum at mange av innvandrerfamiliene havner i denne kategorien når de slår seg ned i Norge. Solberg har rett i at det må en dugnad til, altså at alle må bidra, men som med dugnaer i velforeningen, er det mange som mangler motivasjon til å delta. Det blir for snevert å begrense dette til innvandring. Det er mange som har overbevist seg selv om at nordmenn er tolerante, at det er lett å være annerledes her. Vi godtar, ifølge den populære versjonen om oss selv, alle som er annerledes eller som ønsker et «utenfor boksen-liv». Vi kan offisielt ta akkurat de valgene vi vil, og det er ingen andre som kommer til å ha meninger om det. Det er mange som har opplevd at noen former for annerledeshet er mer godtatte enn andre.

Jeg skal ikke repetere alt jeg har vært gjennom, men har hatt nok opplevelser både på arbeidsmarkedet og boligmarkedet som viser at det ikke er så enkelt. Jeg har ikke akkurat opplevd samfunnet som fleksibelt. Da jeg nevnte konsekvenser tidligere tenkte jeg på den befolkningsnedgangen som bekymrer mange i dag. Fødselsraten må være på 2,1 barn per kvinne for at vi skal opprettholde en stabil befolkning, men Norge er i det øvre sjiktet i Europa med et såpass lavt tall som 1,62. Det betyr at vi trenger innvandring for å opprettholde en stabil befolkning, altså få nok skattebetalere. De valgene vi tar vil få konsekvenser. Det er ikke noe poeng i, som en gjerne gjør i positiv tenkning, å bestride fakta.

Det er noen forskere som jubler over en befolkningsnedgang i store deler av verden. De peker på at det er godt for miljøet, mens andre mener den aldrende befolkningen ikke er noe problem. De viser til at vi generelt får bedre helse og lever stadig lenger, noe jeg vil bestride. Det er atter andre som tror at det ikke vil være behov for så mange arbeidere i framtida. Sarah Harper ved University of Oxford var inne på det i en artikkel i avisa The Guardian. Les mer. Jeg forstår den bekymringen noen har for at det skal bli for mange mennesker på Jorda, selv om problemet ikke er matmangel, men en uvilje til å fordele godene litt mer rettferdig. Jeg synes likevel det er litt creepy at noen tenker bevisst over hvordan vi kan redusere befolkningen.

Det er mange som mener at det er maskiner (AI) som skal gjøre det meste av arbeidet i framtida. Menneskenes oppgave blir da å ta høyere utdanning for å utvikle og vedlikeholde teknologien. Det er mange ubesvarte spørsmål der, f.eks. hvem som skal betale skatt, og hvis maskiner betaler skatt, er de personer da? Befolkningen blir neppe så lav at det blir plass til alle i arbeidslivet. Det vil være noen som faller utenfor i det samfunnet også, og det hadde ikke overrasket meg hvis det ble de som har en funkjonsnedsettelse. Det er allerede vanskelig for kompetente mennesker som hovedsakelig har sosiale vansker. Hvordan vil det bli i framtida? Det blir kanskje som da ordføreren i en by i USA for en del år siden foreslo en løsning på problemet med at naboene klaget på støy fra flyplassen. Han ville flytte flest mulig døve ut til det området. Det er ikke uten grunn jeg anklager politikere for å ha en grunn empati, akkurat nok til at de kan late som at de bryr seg.

Jeg velger ikke å ha så mye oppmerksomhet på det negative at jeg ikke kan glede meg over de positive mulighetene. Jeg vet likevel litt om menneskets natur. Jeg har møtt den mange ganger, og den er langt fra alltid positiv. Jeg kan ikke nekte for at jeg er bekymret for framtidige generasjoner. Jeg er fortsatt ganske optimstisk av natur, og mener det er verdt innsatsen å jobbe for et bedre samfunn, men synes mange tar litt for lett på dette. Det er ikke gitt at vi får den utviklingen vi ønsker. Ta genmanipulerte frø som et eksempel. Forkjemperne mener at dette vil redde verden, og det er faktisk noen som mener at de som er skeptiske bør bli holdt personlig ansvarlig for alle som dør av sult. Problemet er ikke at verden aldri har produsert nok mat eller rikdom, men ønsket om å gi andre noe uten full markedspris sitter langt inne.

Landet uten barn

Dette startet som en blogg uten noe spesielt fokus. Jeg var innom det meste, og dette var min stemme i den offentlige debatten. Jeg konsentrerte meg etter hvert om et tema som var viktigere for meg, gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (hovedsakelig nonverbale lærevansker, autismespektertilstander, ADHD og komorbide lidelser som angst og depresjon).

Jeg har likevel ikke sluttet å ha meninger, og jeg bruker fremdeles ytringsfriheten min til å prøve å argumentere for det jeg mener er fornuftige standpunkt. Jeg holder meg likevel til temaet for bloggen, og kommenterer politikk når det er relevant. Det dukket opp en sak på NRK i går som var identisk med et tema jeg skrev flere innlegg om for noen år siden. Det handlet om rekordlave fødselstall. Den må være på rett over to barn per kvinne for å sikre en stabil befolkning. Norge har lenge hatt en av de høyeste i Europa, men der har likevel vært for lav her også. Den var nede på 1,71 i 2016 og fortsatte å synke i fjor (1,62). Statstisk sentralbyrå er ikke klare med tallene fra 2018, men de venter ifølge NRK at den negative trenden fortsetter. Det betyr at vi må ta dette igjen på innvandring for å opprettholde en stabil befolkning i framtida.

En av forklaringene er at flere kvinner velger å utsette den første fødselen, og det er dermed mange som ikke får tid til like mange barn som tidligere generasjoner. Statistikken fra SSB viser at trenden er tilsvarende blant innvandrerkvinner, for selv om det er en økning i barn med innvandrerbakgrunn, er fødselsraten godt under to for de fleste innvandrergruppene. Les mer på SSB.

Vi ligger litt bedre an enn resten av Europa når det gjelder eldrebølgen også. Det er i dag 12 prosent av befolkningen som er over 70 år, mens det er ventet at andelen vil være 21 prosent i 2060. Artikkelen på nrk.no sier at Barne- og likestilingsdepartementet skal sette i gang en granskning for å finne ut hvorfor fødselstallene er så lave. Jeg forstår bekymringen, for en trenger ikke ha studert økonomi for å skjønne hva dette vil gjøre med skatteinntektene, og utgiftene for å håndtere den aldrende befolkningen. Det er sikkert mange som vil vise til økonomi som en årsak til lave fødelstall. Jeg tviler ikke på at det er en viktig faktor, men det er sannsynligvis flere.

Jeg kan legge til at det neppe blir et lettere samfunn for de som faller utenfor. Jeg har prøvd å vise til dette når jeg har kritisert nevrodiversitet. Det er mange som jubler over at de er annerledes, og de mener at samfunnet godtar annerledeshet på en måte det ikke har gjort tidligere. Hvordan tror du det vil fungere i økonomisk trange tider? Jeg har vært inne på at samfunnet har tillatt en luksus det strengt tatt ikke har råd til. Jeg sikter da til at det er mange som havner høyst ufrivillig utenfor arbeidslivet.

Jeg tror ikke det finnes noen statistikk i noen land, men anslagene for sysselsetting er veldig lave i alle land når det gjelder autismespektertilstander og nonverbale lærevansker. SSB har en artikkel om funksjonsnedsettelser der det kommer fram av fire av ti er i arbeid, og hele 46 prosent av dem hadde deltidsarbeid. Tallene stammer fra arbeidskraftundersøkelsen i 2016, og den viste at det faktisk ikke er så stor forskjell på arbeidslysten hvis en sammenlikner de med og uten funksjonsnedsettelse. Det var bare 36 prosent i den totale befolkningen utenfor arbeidsmarkedet som ønsket en jobb, mens tallet var 27 prosent for arbeidsledige funksjonshemmede. Det er et tall jeg på en måte kan forstå for sistnevnte gruppe, for det er ikke lett når en har smerter eller ikke fungerer i det miljøet en skal jobbe i. Les mer på ssb.no.

Jeg vil hevde at myndighetene generelt ikke har gjort det spesielt lett for familiene. Høyre har skrevet et notat/artikkel med tittelen Det må bli enklere å få barn tidligere. De kunne gjerne ha sløyfet det siste ordet. Det må kort og godt bli enklere å få barn. Det må bli enklere for familier å få hjelp. Jeg har intrykk av at ryggmargsrefleksen forteller mange offentlig ansatte at de må skille barn og foreldre, selv om § 4-4 i Lov om barneverntjenester faktisk sier at førstevalget er å hjelpe familien. Det er en ting at noen barn fjernes for tidlig, men det mest gravarende som kommer fram i media er ikke at omsorgsovertakelser skjer. Det er at mange kommuner ikke følger opp for å sørge for at omsorg faktisk forekommer mens de har ansvaret.

Jeg har ikke tatt til orde for å fjerne barnevernet eller ta fra dem oppgaver, men jeg vet ikke om Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland er helt ærlig når hun gir inntrykk av at norsk barnevern er verdensledende. Det er mulig det er bedre enn de vi liker å sammenlikne oss med, men det er ikke godt nok. Verden er ikke så god at den er et naturlig sammenlikningsgrunnlag. Vi kan gjøre det bedre. Les kronikken Helleland skrev i Dagbladet i september.

Jeg er forøvrig enig i at ansatte i barnevernet ikke fortjener å motta trusler, og det tar jeg kraftig avstand fra. Jeg vil likevel hevde at vi kan gjøre en bedre jobb. Det gjelder for barnefamilier generelt, og ikke minst for de som vokser opp med eller annen form for funksjonsnedsettelse. Vi kan ikke si at reform er unødvendig før vi har det perfekte samfunnet. Vi har bedre muligheter enn de fleste til å oppnå det, men vi trenger å gjøre noe med den selvgode holdningen. Statsministeren skal holde en tale i morgen. Den ble sannsynligvis skrevet og tatt opp for ei god stund siden, men Erna Solberg må gjerne overraske meg med nye tanker. Det hadde vært litt unorsk å innrømme at vi faktisk ikke er bedre enn andre. Da skal jeg sågar vurdere å respektere en politiker.

 

Et følelsesladet samfunn

Jeg tok bussen til sentrum en morgen denne uka for å gjøre noen ærender der, og de fleste av passasjerene var ungdommer fra Skien videregående skole (jeg antar i alle fall det siden de gikk av på Klosterøya). Jeg satt i mine egne, travle julehandeltanker, men høylytt samtale har en tendens til å trenge seg på enten en vil eller ikke. En blir på en måte tvunget til å være en del av samtalen.

Jeg ble derfor revet ut av mine egne tanker med uregelmessige mellomrom, og jeg forstod såpass at noen diskuterte tentamen, mens andre tenkte på veien videre (universitet). Jeg falt tilbake i dype tanker, og tenkte på da jeg gikk ut av videregående i 1987. Jeg hadde drømmer og forhåpninger, men verden var langt mer komplisert enn jeg så for meg da.

Jeg gjorde alltid mitt beste, og jeg la alltid ned betydelig mer arbeid enn de fleste andre, uten at det hjalp så mye. Da jeg søkte på jobber ba jeg som regel om å få se søkerlista, og kunne ofte konstatere at jeg var den klart best kvalifiserte søkeren. Jeg søkte i byer også, men siden jeg visste at konkurransen var ekstra stor der, søkte jeg f.o.f. på mindre steder, f.eks. Mehamn og Neiden i Finnmark, Nordkjosbotn og Sørreisa i Troms, Lovund og Nesna i Nordland. Jeg fulgte den samme oppskriften i alle fylkene, bortsett fra Oslo, som var det eneste fylket jeg ikke søkte i.

Det var en trend for et par siden å skrive et brev til en yngre utgave av seg selv. Det kan være en nyttig øvelse, ikke nødvendigvis for å reflektere over tapte muligheter, men like mye for å minne seg selv på at en har gjort en god jobb (hvis en har det). Det kan være nyttig hvis en har en følelse av at en ikke har oppnådd noe med livet så langt. Det kan også være nyttig å dele disse tankene, for mange vil oppdage at de kjenner seg igjen.

Jeg tenkte, mens jeg satt på bussen denne morgenen, på hvordan jeg hadde taklet de utfordringene jeg møtte i livet, og hvordan dagens ungdommer kommer til å møte sine utfordringer. Jeg skulle ønske jeg hadde vært bedre forberedt, men jeg oppdaget at jeg utviklet meg mye underveis. Jeg synes f.eks. jeg er ganske flink til å skrive i dag, men det tok mange år å utvikle denne ferdigheten. Jeg utmerket meg med spesielt svake språkferdigheter gjennom hele barneskolen, og selv om jeg startet en positiv utvikling på ungdomsskolen, var det faktisk etter endt utdannelse at jeg tok de største skrittene.

Det er kanskje det som har vært den største ulempen for meg. Jeg har nådd mange av milepælene i livet, men jeg trengte mer tid. Når jeg tenker over hva ungdommer i dag bør lære vil jeg trekke fram kognitive funksjoner, som er veldig relevant for de diagnosene jeg skriver mest om på denne bloggen (NLD, Asberger syndrom og ADHD). Dette er mennesker som kan ha en såkalt ujevn evneprofil, som betyr at de kan være gode på enkelte områder, men svake på andre (noe som kan overraske utenforstående). Kognitive funksjoner er de «mentale funksjonene som har betydning for erkjennelse, tenkning og kunnkapserkjennelse. Det omfatter sanseoppfattelse (persepsjon), oppmerksomhet (konsentrasjonsevne), hukommelse og logiske evner, resonnerende evner, problemløsning og språk» (kilde: Store norske leksikon).

Kognisjon handler om mer enn å tenke. Det handler om å bearbeide all informasjon vi får gjennom sansene (syn, hørsel, lukt, smak, følelse i huden etc.), men jeg vil likevel hevde at det er viktig å filtrere denne informasjonen. Vi må kunne analysere og tenke kritisk. Sistnevnte betyr ofte kildekritikk, men det er ikke nok å avgjøre om kildene har vært pålitelige tidligere. De må ha gjort en grundig jobb nå også. Jeg er ikke så optimistisk når jeg ser på hvordan verden utvikler seg. Jeg har fokusert på å utvikle ferdigheter. Det betyr ikke at jeg lykkes hver gang, men jeg prøver å tenke.

Gammelt interiør, som dette fra Dokken Frluftsmuseum, Haugesund, gir meg en god følelse, men jeg ser også bak fasaden.

Gammelt interiør, som dette fra Dokken Frluftsmuseum, Haugesund, gir meg en god følelse, men jeg ser også bak fasaden.

Følelser kan være vanskelige å håndtere. De kan være veldig nyttige (glede, sympati, og sågar sorg), men de kan bli så store og overveldende at de kan være vanskelige å takle. Det er gjennom de eksekutive funksjonene, som de kognitive funksjonene er en del av, at vi utvikler og mestrer følelser. Vi skal altså føle, men jeg vil gjerne tenke også. Jeg vil ha fakta når jeg leser eller lytter til nyheter. Journalister kan gjerne appellere til følelsene våre. Det er på den måten de får oss til å bry oss om andre, men hva om det er alt vi gjør? Hva skjer hvis vi ikke gjør noe annet enn å føle?

Det er veldig populært med nyheter. Vi ser på nyheter 24 timer i døgnet, selv om vi egentlig ikke lærer noe. Det har blitt ganske vanlig at nyhetsankere og korrespondenter mener mer enn de rapporterer. Det er mange som snakker om nyheter mer enn de rapporterer om hva som har skjedd. Det er mer meninger enn fakta. Målet er sannsynligvis at vi skal føle noe. Jeg fulgte f.eks. med på BBC News og Sky News et par dager da de diskuterte Brexit nylig. Det var en journalist som stod utenfor parlamentet i London, og han fikk besøk av den ene journalisten og redaktøren etter den andre fra kjente britiske aviser, samt noen politikere. Det var mye følelser og lite informasjon.

Husker du da Donald Trump vant presidentvalget i USA? Media brukte dagevis, hvis ikke ukevis, på å diskutere hvor mange mennesker som hadde sett på innsettelsen. Det var mange som brukte mye tid på å diskutere muligheten for at presidenten hadde en personlighetsforstyrrelse, og det var sågar noen som var veldig opptatt av om den yngste sønnen hans hadde autisme. Media bruker hver mulighet til å gjøre narr av Melania Trump, noe de f.eks. gjorde da bildene av både fjorårets og årets julepynt i Det hvite hus ble offentliggjort. Det handler ikke om å dele informasjon, men om å få oss til å føle, og de vil at vi skal føle noe negativt om den sittende presidenten. Den sterkeste følelsen jeg har når det gjelder nyheter er at de ofte er lite relevante.

Det er ikke så vanskelig å få oss til å føle noe i Trumps disfavør, for han gjør det lett for oss, men hvis vi skal være objektive er sannheten at Obamas ettermæle er ganske negativt på viktige områder. Følelsene forteller oss at Trump var et skille, at verden ble farligere med han, men det er langt fra sikkert at vi kan stole på følelsene i dette tilfellet. En kan argumentere for at f.eks. miljøpolitikken, forholdet til Kina, og opprettelsen av Space Force er en videreføring av Obamas politikk.

Poenget mitt i dette innlegget er at verden frivillig går inn i de vanskene vi med en ujevn evneprofil arbeider hardt for å unngå. Følelser kan være fantastiske, men vi må holde dem i sjakk. Det ser ut for meg som at vi lever i et samfunn som går aktivt inn for at vi skal føle mest mulig, og mest mulig ukontrollert. Det spiller ingen rolle hva vi tenker om saken. Vi skal føle noe.

Jeg tenker med meg selv at jeg er glad jeg lærte mye på egen hånd, men det blir stadig vanskeligere å vokse opp med fonuften noenlunde inntakt. Jeg er ikke sikker på om det er så mange som klarer det, for å være ærlig.

Den store, norske løgnen

tegning av hoder på white boardmed kryss over de som får avslag.

Det er mange grunner til at kandidater til en jobb får avslag, og mange av dem har ikke med faglige kvalifikasjoner å gjøre. Foto: pakorn via freedigitalphotos.net

Noen opplever det kanskje som urettferdig eller totalt skivebom når jeg av og til omtaler nordmenn eller den norske væremåten som en diagnose, nærmere bestemt den norske personlighetsforstyrrelsen. Det er et sentralt trekk ved denne tilstanden at en sjelden er villig til å akseptere noe ansvar. Det dukker likevel til stadighet opp eksempler som tyder på at vi leter etter feil alle andre steder enn hos oss selv. Jeg leste en artikkel på tv2.no i går som kanskje var et nytt eksempel. Det var en sak som viste to av regjeringens statsråder i samtale med to representanter for norsk-somaliere. Les mer.

Det handlet om at sysselsettingen var langt lavere blant minoriteter, og kanskje lavest blant somaliske kvinner. Artikkelen ga inntrykk av at hovedproblemene var manglende språkkunnskaper og menn som ikke støttet kvinnene. De har sannsynligvis rett i at dette er bidragsytere, for vi snakker tross alt om mennesker fra en helt annen kultur enn den feministiske vi er vant med. Jeg skal på ingen måte hevde å være kunnskapsrik på afrikansk kultur, men samme hva de er vant med fra det samfunnet de vokste opp i, har norske myndigheter et betydelig ansvar for overgangen. Begge sider har et ansvar, men det blir for enkelt å si at det utelukkende er opp til familiene.

Det finnes ikke rasisme i noen form i Norge. Det er en holdning jeg ofte møter når jeg prøver å diskutere emnet. Det er ikke ofte det blir uttalt offentlig at det er et problem, men de største hovedorganisasjonene, LO og Unio, gjorde det for seks år siden etter at Fafo publiserte forskningsrapporten «Diskrimineringens omfang og årsaker.» Les en artikkel om det på NRK. Det er også forskning og spørreudersøkelser som viser at innvandrere med høyere utdanning sliter med å få jobb i Norge, også når de har utdannelse fra Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser forøvrig at 65 prosent av innvandrere i alderen 20-66 er sysselsatt (4. kvartal 2017), men det er store variasjoner. Tallet for befolkningen eksklusive innvandrere er på nesten 78 prosent, mens det er nede på 56 prosent for innvandrere fra Asia og 48 prosent for Afrika.

Det er ikke kritikkverdig at regjeringen vil gjøre noe med problemet, og det er absolutt positivt når Likestillingsminister Linda Hofstad Helleland lover å legge fram en ny strategi i 2019, men jeg oppfatter det som at hun legger det meste av ansvaret over på familiene. Det er sannsynligvis mye som kan forklares med kulturelle forskjeller, men det er langt fra bare minoriteter som trenger å gjøre noe med holdningene sine. Det er et stort forbedringspotensialet både i statsforvaltningen og blant «folk flest.» Det er ikke noe rart hvis de holdningene som artikkelen nevner sprer seg.

Mubarak Beegsi, minoritetsrådgiver på en videregående skole i Akershus, sier at noen somaliske ungdommer tror at samfunnet ser dem som navere. Jeg er enig med han i at ungdommer har et ansvar for å skape sin egen framtid, og at vi må oppmuntre dem til å prøve. Det er muligheter for alle til å ta en utdannelse, men det forteller ikke hele sannheten. Jeg er ikke like hard mot disse ungdommene som mange andre, for hva skal en gjøre hvis en ikke kommer noen vei, heller ikke etter å ha tatt utdannelse? Samfunnet legger kanskje ikke opp til at norsk-somaliske ungdommer skal ha så store ambisjoner.

Det er forbudt med usaklig forskjellsbehandling i arbeidslivet (kjønn, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering etc.), men det skjer. Jeg leste et intervju for et par år siden som illustrerer problemet. Intervjuobjektet var landssjef for verdens største rekrutteringsselskap innen olje og gass, men når han kom med kandidater fra f.eks. Portugal, Spania og Frankrike fikk han jevnlig kommentater som «vi vil ha cowboys, ikke indianere» eller «god kandidat, feil hudfarge.»

Det er mange godt kvalifiserte søkere som ikke blir kalt inn til et intervju utelukkende fordi navnet høres utenlandsk ut. Det er mange, uansett hvilken gruppe de tilhører (f.eks. vi som har en funksjonsnedsettelse), som blir diskriminert ved at de ikke får forlenget et arbeidsforhold. Det er vanlig med en prøvetid i en jobb, og det skal mye til for at en oppsigelse i denne perioden blir vurdert som usaklig. Jeg jobbet som lærer i mange år, og det var i noen kommuner uvanlig med faste stillinger. En fikk bare årsvikariat, selv om en beholdt den år etter år. En måtte med andre ord søke på nytt. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan det kan være lovlig, for det er ingen tvil om at det noen steder ble brukt bevisst for å kvitte seg med en ansatt en ikke likte, eller som en mente ikke passet inn.

Jeg mener vi har et samfunn som offisielt er basert på likhet, men det er i virkeligheten store forskjeller, og det er ikke alle som har en realistisk mulighet. Det gjelder ikke bare minoriteter, men siden de skiller seg ut, er de ekstra utsatt. Det gjelder også mange med en funksjonsnedsettelse. Dette gjør Norge til et ganske ynkelig land. Det er trist, for jeg tror ikke det er mange land i verden, hvis noen, som  har de mulighetene vi har til å skape et bra samfunn for alle. Jeg er ikke optimistisk og kan faktisk ikke anbefale Norge overfor internasjonale venner som vurderer å flytte hit.

Om å søke mening

Avaldsnes kirke. Historie er moro, og Avaldsnes spiller en viktig rolle for Norge. Jeg er derimot enig med Henrik Ibsen i at religion er langt mer krevende.

Historie er moro, og Avaldsnes spiller en viktig rolle for Norge. Religion er langt mer krevende.

Jeg var inne på livsferdigheter i innlegget Om å navigere gjennom livet. Jeg er opptatt av å skape mest mulig stabilitet, og det innebærer å finne den rette balansen mellom lykke og mening.

Det amerikanske nettstedet PayScale utførte en spørreundersøkelse med interessante resultater. De spurte 2 millioner arbeidstakere i 500 yrker om det arbeidet de utførte gjorde verden til et bedre sted, altså om de opplevde jobben/livet som meningsfullt. Konklusjonen var at det handlet ikke bare om penger. Det var grupper på toppen av lista med høy lønn, bl.a. ulike spesialister i helsevesenet, som oppfattet jobben sin som viktig for samfunnet. Det var riktignok en del av disse som ikke følte seg tilfreds i jobben. Det er forståelig, for dette er harde yrker med lange skift (f.eks. kirurger). Det er ellers interessant at lærere og prester opplevde at jobben deres ga dem mye mening.

Jeg tror dette kan fortelle oss noe om hva som kreves. Dette er krevende jobber. En må gjennom en lang og vanskelig skolegang for å kvalifisere seg til jobben, og en blir deretter utfordret hver eneste dag på en måte mange utenforstående ikke kan forstå. Mening krever mye av deg samme hvilken sammenheng vi snakker om, og den kan være så krevende at den knuser deg noen ganger. Jeg elsket jobben min som lærer de 10 årene jeg jobbet i grunnskole og videregående skole, men det er ingen tvil om at den var brutal, og at disse årene hadde mye å si for hvordan helsa mi utviklet seg. Jeg opplevde jobben som viktig. Jeg kan ikke si at jeg var lykkelig hele tida, men det var en grunn til at jeg var villig til å gjøre jobben.

Mening kommer ikke nødvendigvis lettvint. Det høres kanskje belærende ut, men jeg har en mistanke om at mange tenker hedonistisk om lykke. De vil ha det som gir dem lystfølelse og nytelse, og de vil ha det nå. De vil ikke vente. Dette er langt mer behagelig enn mening, for det krever ikke så mye av oss. Det spørs likevel om dette fungerer i lengden.

Da er spørsmålet hva som gir mening. Det er ikke alle som får dette fra jobben, og når jeg betrakter omgivelsene mine, kan en lure på om mange av oss finner så mye mening i det vi gjør på fritida heller. Jul er kanskje et godt eksempel. Det er mange som misliker Halloween. Det er ikke en norsk tradisjon, ifølge kritikerne. Det er rett og slett unorsk atferd. Det neste som skjer er at juletrær og julelys dukker opp i norske hjem og butikker.

Vi feirer heller ikke Thanksgiving etter som tradisjonen går tilbake til den første engelske kolonien i Amerika i 1621 (Cape Cod i dag). Amerikanerne feirer denne historiske hendelsen den fjerde torsdagen i november, og dagen etter er Black Friday. Det er den tradisjonelle starten på julehandelen i USA, men den blir større for hvert år i Norge også. Jeg har ikke hørt noen stille spørsmål ved hvorfor vi gjør noe som åpenbart er unorsk. Jeg elsker både Halloween og Thanksgiving. Begge dagene er viktige for oss siden kona mi er amerikansk, og siden vi oppdrar et barn som får det beste av begge kulturene. Jeg vet ikke hvorfor de som kritiserer den ene festdagen synes den andre er akseptabel.

Dette er bare en observasjon, og jeg oppfordrer ikke folk til å gjøre det ene eller andre, men det er noe snodig over det som skjer med nordmenn i november og desember. Vi jager det ene lykkelige øyeblikket etter det andre, men om vi finner det er en annen sak. Jeg er ikke kynisk i den betydningen de fleste legger i begrepet. Ordboka definerer ordet som «desillusjonert, kald og hensynsløs», og mange bruker ordet om mennesker som ikke tror på noe ideelt, men dette er langt fra den opprinnelige greske betydningen.

Jeg feirer Thanksgiving i kveld med kalkun m/dressing, green bean casserole og sweet potato pie. Det er mye å være takknemlig for og dette er en tradisjon jeg liker godt. Det er en tradisjon jeg synes gir livet mening, og den minner meg ofte på at vi tar mye for gitt. Vi prioriterer ikke alltid rett, men som jeg sa tidligere, mening koster. Det er krevende, men jeg synes det gir noe ekstra. Det er kort sagt verdt å arbeide for de gode tingene, det er godt å være noe for andre.

 

Reserveplanen jeg aldri fikk bruke

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke vi burde beholde.

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke vi burde beholde.

Jeg er kanskje litt over gjennomsnittet opptatt av negativ tenkning, noe jeg mener det er for lite av. Begrepet betyr ikke det de fleste tror, for det dreier seg om å være forberedt. Hvis en tenker på det som kan gå galt er det mindre sjanse for at det skjer, på samme måte som en ikke går til et jobbinervju i den tro at en ikke får vanskelige eller ubehagelig spørsmål. Noen mener at det er en negativ innstilling, mens jeg mener det er skadelig å hele tiden fortelle seg selv at det vil gå bra. Det er ikke alltid det hjelper å møte uforberedt, for det er ikke alltid opp til deg selv.

Jeg har skrevet flere innlegg om framtidas arbeidsmarked. Det er mange som frykter at det blir ganske dystopisk, mens andre er overbevist om at forandringene utelukkende vil skape et bedre samfunn. Jeg tenker på kunstig intelligens (AI). Det blir jobbet aktivt i land som USA, Japan og Kina med å utvikle maskiner som kan gjøre jobber som krever mennesker i dag. Jeg leste en sak for noen dager siden som berører dette temaet.

Nyhetssaken om et AI-kinesisk nyhetsanker gikk raskt viralt etter at den ble presentert på World Internet Conference nylig. CNBC var en av mange nyhetskanaler som omtalte saken. De hadde i tillegg et intervju med Will Knight, en redaktør for magasinet MIT Technology Review, som var skeptisk. Han mente nemlig at det ikke kunne dreie seg om AI så lenge dette nyhetsankeret ikke hadde intelligens, ikke hadde skrevet manuskriptet og hentet inn informasjonen selv.

Han har selvsagt rett i at dette ligger utenfor definisjonen av kunstig intelligens (AI). De har kanskje brukt en programmering som har noe til felles med AI, men jeg tror de fleste er klar over at det er lenge til vi får maskiner som kan gjøre alt det mennesker kan, og litt til, altså maskiner som kan lære noe de ikke har blitt programmert til å gjøre. Det er ikke det som er poenget i denne saken.

Poenget er at dette nyhetsankeret er starten på noe, for hvis det fungerer, kan det erstatte mennesker i den type jobber. Det spiller ingen rolle om det er maskinvare eller programvare. Jeg tror ikke journalisten som hadde jobben tidligere vil puste lettet ut og si: «Jeg er så glad for at det ikke var en AI som gjorde meg arbeidsledig.» Det som bør bekymre er at dette er en ansatt som ikke vil stille krav, verken til lønn eller arbeidsmiljø. Det vil foreløpig være behov for mennesker som legger til rette for denne jornalisten. Noen vil kanskje si at utviklingen går seint, men det er en utvikling mot AI i de fleste yrker, inkludert journalistikk. Det er foreløpig kun snakk om å drive mer effektivt, og dermed redusere antall ansatte, men det er ikke utenkelig at det etter hvert blir snakk om å erstatte hele yrkesgrupper.

Det er en frykt mange har, og det har derfor blitt produsert en del rapporter fra forskning og ulike offentlige utvalg som forventer denne utviklingen. Det er likevel noen som mener at det er mulig å kontrollere det som skjer. Vi kan sette maskiner til å gjøre monotone og fysisk krevende jobber, mens mennesker bruker mer tid på jobber som krever kognitive funksjoner.

Erik Brynjolfsson, Tom MItchell og Daniel Rock skrev følgende i en artikkel fra MIT:

«Our findings suggest that a shift is needed in the debate about the effects of AI on work: away from the common focus on full automation of many jobs and pervasive occupational replacement towards the redesign of jobs and reengineering of business processes. Our evidence suggests that ML technologies (machine learning) will indeed be pervasive, but that within jobs, the SML (suitability for machine learning) of work tasks varies greatly…… The focus of researchers, as well as managers and entrepreneurs, should be not (just) on automation, but on job redesign.»Les oppgaven.

Dette er negativ tenkning, ifølge de som ikke liker noe annet enn positiv tenkning. Verden har hatt lang tid på seg til å forberede seg på den situasjonen vi har i dag, men det virker likevel som at alle ble overrasket. Det er ingen tvil om at lovverket har vært mangefullt når det gjelder internett.

Noen yrker vil forsvinne helt fordi det er mulig å fullautomatisere dem, mens det for andre er snakk om delvis automatisering. Dette er noe myndighetene kan styre, men jeg lurer på hva de kommer til å gjøre, om noe. Jeg vokste opp før internett var en realitet. Datamaskiner og internett dukket ikke plutselig opp av intet. Ideen stammer sannsynligvis fra 1950-tallet, og den første meldingen ble sendt fra en maskin til en annen i 1969. Jeg tror internett ble kommersielt på begynnelsen av 1990-tallet, men jeg fikk mitt første møte med både PC og internett så seint som i 1997.

Jeg er egentlig ganske positiv innstilt til framtida, men ikke uten en del negativ tenkning. Jeg tror det kan være nyttig å forberede seg på flere ulike scenarier. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det tidligere. Jeg vokste opp før noen visste hva NLD var for noe. Asberger hadde heller ikke blitt en offisiell diagnose. Jeg visste ikke hva jeg skulle bli, og da jeg tok et valg, så jeg ikke for meg noen andre muligheter. Det er alltid lurt med reserveplaner, og jeg prøvde meg i andre yrker, men fikk ikke noe hjelp, og det fungerte ikke uten.

Jeg tror forresten det er enkelte yrker vi bør oppmuntre. Jeg brukte et bilde av en skomaker i Haugesund som illustrasjon, og det er et yrke som passer bra. Jeg liker praktiske yrker fordi det gir andre en mulighet, enten det var førstevalget eller en konsekvens av at en ikke hadde fourutsetninger for å gjøre det bra på skolen. Jeg holder forøvrig på med noe jeg tror er en god reserveløsning for meg.

%d bloggere like this: