RSS Feed

Category Archives: arbeid

Reserveplanen jeg aldri fikk bruke

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke vi burde beholde.

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke vi burde beholde.

Jeg er kanskje litt over gjennomsnittet opptatt av negativ tenkning, noe jeg mener det er for lite av. Begrepet betyr ikke det de fleste tror, for det dreier seg om å være forberedt. Hvis en tenker på det som kan gå galt er det mindre sjanse for at det skjer, på samme måte som en ikke går til et jobbinervju i den tro at en ikke får vanskelige eller ubehagelig spørsmål. Noen mener at det er en negativ innstilling, mens jeg mener det er skadelig å hele tiden fortelle seg selv at det vil gå bra. Det er ikke alltid det hjelper å møte uforberedt, for det er ikke alltid opp til deg selv.

Jeg har skrevet flere innlegg om framtidas arbeidsmarked. Det er mange som frykter at det blir ganske dystopisk, mens andre er overbevist om at forandringene utelukkende vil skape et bedre samfunn. Jeg tenker på kunstig intelligens (AI). Det blir jobbet aktivt i land som USA, Japan og Kina med å utvikle maskiner som kan gjøre jobber som krever mennesker i dag. Jeg leste en sak for noen dager siden som berører dette temaet.

Nyhetssaken om et AI-kinesisk nyhetsanker gikk raskt viralt etter at den ble presentert på World Internet Conference nylig. CNBC var en av mange nyhetskanaler som omtalte saken. De hadde i tillegg et intervju med Will Knight, en redaktør for magasinet MIT Technology Review, som var skeptisk. Han mente nemlig at det ikke kunne dreie seg om AI så lenge dette nyhetsankeret ikke hadde intelligens, ikke hadde skrevet manuskriptet og hentet inn informasjonen selv.

Han har selvsagt rett i at dette ligger utenfor definisjonen av kunstig intelligens (AI). De har kanskje brukt en programmering som har noe til felles med AI, men jeg tror de fleste er klar over at det er lenge til vi får maskiner som kan gjøre alt det mennesker kan, og litt til, altså maskiner som kan lære noe de ikke har blitt programmert til å gjøre. Det er ikke det som er poenget i denne saken.

Poenget er at dette nyhetsankeret er starten på noe, for hvis det fungerer, kan det erstatte mennesker i den type jobber. Det spiller ingen rolle om det er maskinvare eller programvare. Jeg tror ikke journalisten som hadde jobben tidligere vil puste lettet ut og si: «Jeg er så glad for at det ikke var en AI som gjorde meg arbeidsledig.» Det som bør bekymre er at dette er en ansatt som ikke vil stille krav, verken til lønn eller arbeidsmiljø. Det vil foreløpig være behov for mennesker som legger til rette for denne jornalisten. Noen vil kanskje si at utviklingen går seint, men det er en utvikling mot AI i de fleste yrker, inkludert journalistikk. Det er foreløpig kun snakk om å drive mer effektivt, og dermed redusere antall ansatte, men det er ikke utenkelig at det etter hvert blir snakk om å erstatte hele yrkesgrupper.

Det er en frykt mange har, og det har derfor blitt produsert en del rapporter fra forskning og ulike offentlige utvalg som forventer denne utviklingen. Det er likevel noen som mener at det er mulig å kontrollere det som skjer. Vi kan sette maskiner til å gjøre monotone og fysisk krevende jobber, mens mennesker bruker mer tid på jobber som krever kognitive funksjoner.

Erik Brynjolfsson, Tom MItchell og Daniel Rock skrev følgende i en artikkel fra MIT:

«Our findings suggest that a shift is needed in the debate about the effects of AI on work: away from the common focus on full automation of many jobs and pervasive occupational replacement towards the redesign of jobs and reengineering of business processes. Our evidence suggests that ML technologies (machine learning) will indeed be pervasive, but that within jobs, the SML (suitability for machine learning) of work tasks varies greatly…… The focus of researchers, as well as managers and entrepreneurs, should be not (just) on automation, but on job redesign.»Les oppgaven.

Dette er negativ tenkning, ifølge de som ikke liker noe annet enn positiv tenkning. Verden har hatt lang tid på seg til å forberede seg på den situasjonen vi har i dag, men det virker likevel som at alle ble overrasket. Der er ingen tvil om at lovverket har vært mangefullt når det gjelder internett.

Noen yrker vil forsvinne helt fordi det er mulig å fullautomatisere dem, mens det for andre er snakk om delvis automatisering. Dette er noe myndighetene kan styre, men jeg lurer på hva de kommer til å gjøre, om noe. Jeg vokste opp før internett var en realitet. Datamaskiner og internett dukket ikke plutselig opp av intet. Ideen stammer sannsynligvis fra 1950-tallet, og den første meldingen ble sendt fra en maskin til en annen i 1969. Jeg tror internett ble kommersielt på begynnelsen av 1990-tallet, men jeg fikk mitt første møte med både PC og internett så seint som i 1997.

Jeg er egentlig ganske positiv innstilt til framtida, men ikke uten en del negativ tenkning. Jeg tror det kan være nyttig å forberede seg på flere ulike scenarier. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det tidligere. Jeg vokste opp før noen visste hva NLD var for noe. Asberger hadde heller ikke blitt en offisiell diagnose. Jeg visste ikke hva jeg skulle bli, og da jeg tok et valg, så jeg ikke for meg noen andre muligheter. Det er alltid lurt med reserveplaner, og jeg prøvde meg i andre yrker, men fikk ikke noe hjelp, og det fungerte ikke uten.

Jeg tror forresten det er enkelte yrker vi bør oppmuntre. Jeg brukte et bilde av en skomaker i Haugesund som illustrasjon, og det er et yrke som passer bra. Jeg liker praktiske yrker fordi det gir andre en mulighet, enten det var førstevalget eller en konsekvens av at en ikke hadde fourutsetninger for å gjøre det bra på skolen. Jeg holder forøvrig på med noe jeg tror er en god reserveløsning for meg.

Reklamer

En farlig reform

Jeg kom inn på begrepet emerging adulthood for et par år siden.  Jeg skrev om en tidsånd jeg mente hadde vært fordelaktig, men at den kanskje var over for vår del. Begrepet Emerging adulthood ble skapt av psykologen Jeffrey Jensen, og er en periode mellom slutten av tenårene og midten av 20-årene der mange føler at de er noe mellom ungdom og voksen. Det har derfor blitt vanlig å vente til en er nærmere 30 med å stifte familie. Det har de siste årene vært en tendens til økte forskjeller i Norge, og det er derfor jeg mener det er grunn til uro.

Jeg prøver å holde politikk utenfor denne bloggen. Det er ikke fordi jeg ikke har meninger eller at jeg er ikke er villig til å forsvare dem, men fordi det hadde tatt fokuset vekk fra hovedtemaet for denne bloggen. Jeg blir politisk i noen viktige saker, f.eks. debatten om økte forskjeller. Da Dagbladet tok dette opp i en lederartikkel for en måneds tid siden, var de kritiske til regjeringens manglende vilje til å legge en større del av den økonomiske byrden på tjukke lommebøker. Jeg har ikke noe særlig peiling på politikk, men det ser fra mitt ståsted ut som at alle partiene er like flinke eller dårlige. Det handler ikke om å samarbeide for å finne den beste løsningen for fellesskapet. Sannheten om økte forskjeller er nok heller at det har vært en utvikling over flere tiår, og jeg tror ikke det er noen partier som kan hevde å være uten skyld.

Jeg har ikke fulgt Kavanaugh-saken, men har fått med meg at den minner mye om #metoo. Han var den amerikanske presidentens kandidat til å bli ny høyesterettsdommer, men det er Senatet som skal godkjenne, og dermed ansette dommeren. Det ble mye diskusjon etter at ei kvinne meldte om seksuelt krenkende atferd som skal ha skjedd i 1982, da Kavanaugh var 17 år. Det overrasker meg at noen var villig til å bruke en sak med så lite informasjon å gå på. Det er ingen som er interessert i bevisføring, for det er utenkelig at det kan bli noen annen avgjørelse enn skyldig.

Folk får mene hva de vil om hvem som snakker sant i den saken, men det er litt urovekkende at alle er opptatt av hvordan Kavanaughs moral var som tenåring, mens ingen spør om hva han har gjort som dommer. Når det gjelder seksuelt trakasserende atferd er det nødvendig å skape et samfunn der det er lettere å anmelde det. Vi kan hjelpe offeret til å tvinge gjennom en avgjørelse mange år seinere, men er det holdbart å dømme uten bevis? Jeg lurer på om de aktivistene som har skapt de to offentlige domstolene tenker over hvilke konsekvenser dette kan få. Hvor mange av oss kan bevise at vi er uskyldige? Det er ikke sånn det fungerer. Påtalemyndighetene må bevise skyld, og hvis de ikke klarer det, kan en ikke dømme noen fordi en tror at den tiltalte er skyldig. Med denne type argumentasjon kan hvem som helst bli dømt for hva som helst.

Det var en tid da ei bestemt gruppe hadde absolutt makt over alle andre. Denne gruppa bestod av hvite menn med politisk og/eller økonomisk makt. Det var en tid da beviser ikke betydde noe. Jim Crow i USA har noen likhetstrekk med dagens situasjon. Det var mange svarte som ble lynsjet/henrettet uten at de hadde gjort noe galt. En påstand var nok. Det har vært en rekke saker i USA de siste årene som har blitt heftig diskutert på sosiale medier. Det dreier seg om hvite kvinner som ser ut til å ha en ekstrem frykt for svarte, og de ringer ofte til politiet. En kan finne nyhetssakene på nettet som driving while black, barbecuing while black, swimming while black, Airbnb while black etc. Jeg antar at emneknaggen #LivingWhileBlack var en reaksjon på de mange dagligdagse situasjonene der svarte i USA må bevise sin uskyld. De må bevise at de faktisk har en rett til å være der de er.

Hva har dette med oss å gjøre?

Jeg er opptatt av rasjonelle avgjørelser. Vi kan leve med dem fordi det er fornuft og logikk som styrer disse valgene. Jeg mener f.eks. det er fornuftig å bruke ressurser på mennesker med en utviklingsforstyrrelse. De har mye å bidra med, men mange får ikke muligheten. Det er nok mange som kan være enig når det er gode tider, men den norske modellen er under press. Det koster med skole, omsorg og integrering, og når vi kanskje ikke kan ta det for gitt at oljeinntektene vil redde oss, blir mange usikre. Da er det kanskje mindre rom for å vise solidaritet. Jeg lurer på hvordan verden hadde sett ut med et samfunn der det ikke var så nøye med bevisene. Hadde jeg blitt en vinner i det? Sannsynligvis ikke. Jeg tror ikke mange av oss hadde blitt det, så kanskje skal vi prøve å holde på den fliken av rettferdighet vi har? Alternativet er å gå tilbake til en verden da ei gruppe rike, hvite menn styrte.

Jeg tenkte med meg selv da verden var i #metoo modus at det var mye større, og jeg får den samme følelsen nå. Dette er mye større enn Kavanaugh, og jeg er ikke sikker på om noen av oss vinner hvis det irrasjonelle vinner. Det er faktisk det vi snakker om. Det er irrasjonelt å dømme noen man føler er skyldig. Det er mange av oss som sliter med å overbevise i f.eks. i arbeidslivet, og det er ikke alltid det er så veldig fornuftige begrunnelser som holder mennesker utenfor. Det er ingen tvil om at vi møter noen barrierer andre ikke møter. Jeg har ikke noe sympati for Kavanaugh, men jeg kjenner et stikk av gjenkjennelse når sterke krefter i samfunnet vil dømme uten bevis. Det er i realiteten det mange av oss må leve med.

Det jeg mener med overskriften er at reform er bra for samfunnet. Det er hele poenget med reformen, men hvis den er ukontrollert og går for langt, kan vi få et tilbakeslag. Det taper alle på. Det er vel meningen med #metoo at den skal gjøre menn urolige, men jeg er ikke sikker på om jeg er urolig av de rette grunnene.

Den mørke sida av nevrodiversitet

svart hvitt bilde fra en skogssti. Det er noe symbolsk over denne stien. Fargene, lyset, livsgleden er borte, men en kan skimte håp lenger fremme. Jeg tror alle ka finne lykken.

Det er noe symbolsk over denne stien. Fargene, lyset, livsgleden er borte, men en kan skimte håp lenger fremme. Jeg tror alle ka finne lykken.

Jeg forstår meg ikke på politikk. Dette sitatet fra Donald Rumsfeld er en verdig representant for denne yrkesgruppa:

Reports that say that something hasn’t happened are always interesting to me, because as we know, there are knowns; there are things we know we know. We also know there are known unknowns; that is to say we know there are some things we do not know. But there are also unknown unknowns – the ones we don’t know we don’t know ……

Uttalelsen ble latterliggjort i begynnelsen, men den har i ifølge en artikkel på Wikipedia blitt anerkjent som en korrekt beskrivelse. Jeg skal ikke komme inn på politikk, men det er noe dystert over denne uttalelsen. Det dreier seg om den situasjonen som førte til invasjonen av Irak i 2003. Han sa egentlig at de hadde rett til å erklære krig uten noen spesiell grunn.

Dette er interessant bakgrunnsinformasjon. Jeg fikk et treff i dag på en innlegg jeg skrev i fjor om autisme og Darwin. Det er et interessant spørsmål hvorfor autisme fremdeles finnes. Disse vanskene burde egentlig ikke eksistert hvis de var en ulempe. Det kan tyde på at de genetiske variasjonene/avvikene som gir noen av oss autisme og/eller NLD kan være en fordel. Noen av disse trekkene er nødvendige for å utvikle genier, men jeg er likevel uenig med de som hevder at det er asbergere som har skapt den moderne verden. Det virker å være en agenda noen har, de vil at unge som vokser opp i dag skal se på seg selv som eliten. Det blir vist til at noen av de største geniene i historien var asbergere, men det er meningsløst å gi dem en diagnose i etterkant. Det er mange i dag som har mange trekk, men som likevel ikke får diagnosen. Det er altså umulig å si om kjente vitenskapsmenn som Einstein og Tesla, eller kjente navn innen dagens teknologi-industri, var autister.

Det er også et poeng at vi ser ut til å ha stadig flere autister, samtidig som vi kanskje prouduserer færre genier enn noen gang. Jeg husker en ung mann jeg så i en video en gang. En av autismesidene jeg følger på Facebook delte en video der en deltaker i et engelsk debattprogram sa at det ikke var noe galt med han. Det var verden som hadde problemer med å holde å følge med han. Jeg liker på mange måter den positive innstillingen, men jeg lurer noen ganger på om vi skaper desillusjonerte mennesker, for hva skjer hvis en oppdager at verden ikke var i nærheten av det en ble fortalt i oppveksten? Det er noen som opplever at verden ikke er så inkluderende som mange hevder.

Det er noe Donald Rumsfeld-aktig over tankegangen. «Virkeligheten er som jeg tror den er.» De faktiske forholdene ser ut til å være irrelevante. Jeg har skrevet mye om kritisk tenkning i det siste, og jeg mener at dette viser hvor viktig det er å bruke den i dagliglivet. Når unge blir fortalt at verden kommer til å rydde plass for dem, at den kommer til å se på dem som en ressurs fordi de er annerledes, fordi de ser verden annerledes, har de et urealistisk syn på virkeligheten. Det å være annerledes gjør at de kan se løsninger andre ikke kan se. Det er likevel et men.

Vi lever i en verden som er flink til å identifisere forskjeller. Det er ikke fordi en vil ha med disse forskjellene, og dermed skape et mangfold. Det er fordi en vil luke vekk disse forskjellene. Det er ikke mange som bryr seg om du har enestående evner hvis det er noe med atferden din de har problemer med. Det blir derfor for enkelt å si at vi ikke trenger å gjøre noe for å tilpasse oss. Jeg savner litt kritisk tenkning, bl.a. til den type filosofi som nevrodiversitet representerer. Jeg kan ikke godta den uten videre, men stiller spørsmål ved teoriene. Jeg prøver også å utfordre meg selv, og er villig til å forandre egne standpunkt hvis det viser seg at de ikke holder mål i møte med andre.

Ja, jeg er enig i at det ikke er noen grunn å skamme seg over at en har en utvklingsforstyrrelse. Det er mange positive sider, men det er grunn til skepsis når mange i dag går så langt som til å si at verden er i takknemlighetsgjeld til asbergere. Det er ingen tvil om at mange autister har interesser og en lidenskap som gjør dem attraktive som kunstnere, vitenskapsfolk og ingeniører, men dette er suksesshistoriene. Det er også en større fare for isloasjon, og ifølge en studie som ble publisert i The Lancet er depresjon, selvmordstanker og konkrete selvmordplaner/forsøk langt høyere blant asbergere. Det er dessuten studier som viser en økt risiko for epilepsi. Når det gjelder diabetes er det såvidt jeg vet ikke en direkte forbindelse, men det handler om livsstil og vaner. Overvekt og manglende aktivitet kan være et biprodukt av depresjon, angst og den manglende fungeringen en har i samfunnet. Sluttresultatet blir ei mørk side mange ikke snakker om.

Denne sida viser at det faktisk ikke er så lett å være annerledes, spesielt ikke hvis denne annerledesheten påvirker sosialt samspill og kommunikasjon. Det er noe her som nevrodiversitet-bevegelsen ikke inkluderer i debatten. Hvis disse genetiske variasjonene er så positive at alle bør ha dem, hvorfor er da forventet levealder lavere? Hvorfor øker forekomsten av det som faktisk er vanskelig? Jeg har vist til den flere ganger, men gjør det igjen. En studie ved Karolinska Instituttt viste for noen år siden at forventet levealder er langt lavere for autister. Les en kort artikkel her.

Det positive er at det er mulig å gjøre noe med dette.

Maskiner gir oss mer medfølelse

Jeg har interessert meg for artificial intelligence (AI) i mange år. Det er ikke unaturlig siden jeg har vært begeistret for science fiction siden barndommen, og forfattere i denne genren har stilt mange av de spørsmålene en bør stille seg lenge før problemstillingene oppstår. Jeg er blant dem som mener det er grunn til uro.

Det er ikke noe problem i dag, for selv de mest moderne maskinene er idioter. De har kameraer og sensorer, men er foreløpig ikke i stand til å reagere på omgivelsene sine på samme måte som vi er. De forstår ikke omgivelsene sine, og kan derfor ikke improvisere, men det nærmer seg. Det er derfor grunn til å tro at det vi har sett i filmer som I, Robot, Star Wars og Terminator vil bli virkelighet lenge før vi får den type fremdrift romskipene i disse filmene har (de mest kjente fiktive er warp drive, hyperdrive og FTL-drive).

Vi er likevel et stykke unna, men det kan godt tenkes at dattera mi får oppleve det i alderdommen sin. Det er noen som er såpass bekymret for konsekvensene at de har advart mot å gi disse kunstige livsformene et menneskelig utseende. Det kan være flere grunner til det. Noen vil sannsynligvis beskytte maskinene mot mennesker, for det er noe ubehagelig over døde ting som ser levende ut, og som er langt flinkere enn oss. Den nylig avdøde fysikeren Stephen Hawking var en av mange som advarte mot at AI kunne erstatte oss mennesker.

Dette er en vanlig holdning i science fiction også, der mange har stilt seg følgende spørsmål: Når det går opp for maskinene at de er tjenere for mennesker som rett og slett er primitive sammenlikne med dem selv, hvorfor skal de da fortsette å ta ordrer? Et annet viktig spørsmål er hva menneskene skal gjøre hvis det er maskiner som skal arbeide. Det hadde vært ganske meningsløst å ansette mennesker hvis maskiner kunne gjøre jobben langt bedre. Bill gates foreslo i fjor å skattlegge robotene. Se på dette klippet:

«Reaching out to the elderly, having smaller class size, helping kids with special needs». Det er bl.a. dette han mener samfunnet kan fokusere på når vi får frigitt tid, og det er skatteinntektene fra maskinene som skal sørge for det i dette framtidsscenariet. Det høres veldig flott ut. Det er likevel mange problemer med teorien. Når vi ser på dagens situasjon i internasjonal politikk kan vi vel slå fast at det hverken er vilje eller evne til enighet, og jeg tror ikke det vil fungere hvis noen land bruker denne teknologien til å øke forskjellen mellom fattige og rike.

Jeg forstår derfor forfattere og vitenskapsfolk som advarer. Jeg har lest noen artikler de siste årene om forskere med beundringsverdige mål. Det er bl.a. flere som vil bruke teknologien til å skape en slags sosial coach som kan hjelpe de med f.eks. Asberger syndrom og NLD. En forskergruppe ved MIT jobber med et system de håper skal kunne fortelle om en samtale er glad, trist eller nøytral, og målet er å utvide med kjedelig, spent og sterkere reaksjoner. Les mer på MIT News.

En kan finne artikler som mener at teknologi er utelukkende positivt. Jeg kan se fordelene. Teknologi kan utvilsomt gjøre mye bra, også for å gjøre oss mer delaktige i samfunnet. Jeg frykter likevel at det er et men. Det er ikke sikkert det er en reell fare, men jeg kan se for meg at en virtuell virkelighet er mer spennende enn det virkelige livet for mange. Det var mange som trodde at internett skulle gjøre mennesker med utviklingsforstyrrelser mindre isolerte, men det er mange som opplever at de har mindre kontakt med mennesker enn tidligere.

Jeg tror det er ganske sikkert at maskiner kommer til å ta over mye av arbeidet gradvis, men jeg håper det fremdeles vil være mennesker som tar sentrale avgjørelser. Det vil uansett være nødvendig i lang tid fremover fordi intelligente maskiner ikke er så autonome i virkeligheten som vi ser i filmer. Samme hva som skjer, kommer nok ikke maskinene til å bli kreative, skapende vesener på veldig lenge. Det vil fremdeles være behov for mennesker til å skape og vedlikeholde teknologi. Det vil også være behov for mennesker som kan ta seg av de menneskene det ikke lenger er bruk for. Maskiner kan ta nok ta over arbeidet med å løfte beboene på et gamlehjem, men bare mennesker kan vise omsorg.

Jeg håper derfor det blir rom for omsorg i framtida. Vi er ikke flinke nok til det i dag, men hvis maskinene hjelper oss til å frigjøre tid, bør vi bruke den på medfølelse. Det er det som gjør oss annerledes enn maskiner. Vi er livsformer som bryr seg om andre. Det kan åpne opp for nye yrker. Jeg har allerede nevnt det i flere innlegg, arbeid som ikke produserer inntekt en kan leve av, men som likevel er postivt for samfunnet. Mange som ikke har en arbeidsevne i dagens samfunn kan få det i et AI-dominert samfunn. Framtida er altså ikke nødvendigvis dystopisk. Vi har noen muligheter til å skape et bedre samfunn, men jeg er nok litt kynisk. Jeg tror ikke så mye på at dagens samfunn er i stand til å gjøre noe som gavner flertallet av befolkningen. Vi sliter allerede med å vise medfølelse, men jeg håper jeg tar feil.

Hva mener du?

Antakelser om kroniske tilstander

Himmelen blir ekstra spennende når sola går ned. Jeg liker lys som påvirker oss over lange avstander i rom og tid.

Himmelen blir ekstra spennende når sola går ned. Jeg liker lys som påvirker oss over lange avstander i rom og tid.

Jeg har skrevet noen innlegg om meta-forskning eller meta-vitenskap. Jeg var da inne på forskere som testet andre studier ved å kopiere dem, men de klarte i mange tilfeller ikke å produsere de samme resultatene. Det er med andre ord mye usikker kunnskap blant det vi regner som sikkert.

Jeg har ikke gjort research spesifikt om kronisk sykdom, men det er et overveldende anekdotisk materiale som viser uenighet. Det er for det første forskjellige definisjoner av hva både kronisk og sykdom er. Er smerte sykdom, og hvor langvarig må plagene være før de går fra å være akutte til å bli kroniske? Er det kronisk sykdom hvis en blir frisk eller hvis en jevnlig har perioder med plager, f.eks. ryggserter? De diagnosene jeg skriver om på denne bloggen hører kanskje ikke hjemme i kategorien kronisk sykdom. Det er mange som mener at det hverken er snakk om sykdom, genfeil eller andre typer avvik i hjernen. Det blir gjerne et definisjonsspørsmål, men jeg mener debatten er tullete. Det er ikke kontroversielt å si at sykdom er en medisinsk tilstand, men den er bare én av flere. Medfødte feil er en annen, samme hva en velger å kalle dem.

Vi har derfor tilstander som hverken er sykdom eller akutte, men det gir likevel mening å snakke om kronisk sykdom. Vi har såkalte komorbide lidelser, både medfødte og noen vi kan utvikle etter hvert. De første kan være epilepsi, matallergi/fordøyelsesvansker og hjerteproblemer, mens vi kan utvikle angst, depresjon og overvekt. Hjerteproblemer og diabetes kan nok plasseres i begge gruppene, det er delvis et genetisk element, men livsstil er også viktig. Vi kan påvirke utviklingen.

Jeg har nevnt en svensk studie flere ganger. Den viste at forventet levealder for autister var skremmende lav, og spesielt lav hvis en også hadde lærevansker. Forskerne bak studien mente at epilepsi og selvmord var de to største faktorene, begge tilstander vi kan påvirke. Epilepsi er aldri ufarlig, men en kan redusere risikoen kraftig ved å ta de rette medsinene. Vi kan redusere mange av de andre farene ved å spise sunt og komme oss ut. Vi kan ikke forandre på genfeil eller predisposisjon, men vi kan altså leve med det som ikke var et perfekt utgangspunkt.

Jeg har ikke skrevet noe om de fysiske plagene jeg har. Jeg er vant med at det ikke er mange som har forståelse for det jeg må gjøre for å fungere. Det er mange som tenker at jeg bare kan ta meg sammen. Det er gjerne sånn med usynlige vansker. Mange tenker kanskje at det de ikke kan se, egentlig ikke finnes. Det har nok en god del å gjøre med at ingen vil vise de sårbare sidene sine. Jeg har truffet på mennesker som deler befolkningen i to, de som er 100 prosent funksjonsfriske og de svake. Det mange ikke er klar over er at en ikke nødvendigvis føler seg bra, selv om en kanskje ser bra ut. Det er ikke alltid en sammenheng mellom det ytre og det indre.

Jeg omtalte det som svart materie/energi en gang. Det meste av universet består av dette ukjente. Forskerne vet ikke så mye om hva det er. Teorien sier at det må være noe der som påvirker det synlige universet. Det er et bra bilde på oss mennesker også. Det er noe usynlig som påvirker oss. Det kan for noen være angst og/eller depresjon, mens det for andre kan være manglende sosiale ferdigheter, kroniske smerter eller problemer knyttet til tarmene. Dette er ikke synlig for andre, men de kan observere konsekvensene av det som påvirker oss. Det er f.eks. ikke lett å være pratsom og i perlehumør hvis en lever med mye smerte eller føler at en ikke finner seg til rette. Det er noe usynlig som påvirker oss, men mange gjør det de kan for å skjule konsekvensene også.

Det er vanskelig å forstå den kortsiktige holdningen til funksjonsnedsettelser. Ulike typer psykiske lidelser, og kronisk sykdom/smerter er faktisk noe mange av oss må gjennom i løpet av livet. Når det skjer ønsker vi kanskje at vi hadde bidratt til litt andre holdninger, for de vil nok ikke like de mange antakelser og forhastede konklusjonene mange trekker.

Toleranse er et valg

En modell av et bygg som ikke finnes lenger. Jeg jobbet på Iglo i ungdommen der vi pakket rundfrossen makrell. Det var fysisk krevende, men det var en bra jobb som ikke krevde noen kvalifikasjoner.

En modell av et bygg som ikke finnes lenger. Jeg jobbet på Iglo i ungdommen der vi pakket rundfrossen makrell. Det var fysisk krevende, men det var en bra jobb som ikke krevde noen kvalifikasjoner.

De sier gjerne at «sky is the limit» på engelsk. Norske ord som grenseløs, umålbar og uendelig uttrykker vel egentlig noe tilsvarende, men de fleste synes det engelske idiomet er mer treffende. Poenget er at det ikke finnes grenser eller begrensninger for hva en kan klare. Jeg tenker i dette tilfellet på arbeid. Det er noen som hevder at det ikke er grenser for hva mennesker med f.eks. NLD, ASD og ADHD kan gjøre. Det er vel en sannhet med noen modifikasjoner.

Det er dessverre rettere å si at samfunnet ikke har store forventninger til barn generelt, men det rammer barn med utfordringer hardest. Jeg har ikke inntrykk av at skolene har høye ambisjoner for mange av elevene som trenger spes.ped. Det er sannsynligvis mange som cruiser gjennom et pensum som resten av klassen hadde tre år tidligere. En finner mange eksempler på mennesker som har hatt suksess, selv om de hadde utfordringer i oppveksten. Samfunnet liker en «posterboy», og de er inspirerende for resten av oss. De viser at det er mulig, men det er samtidig urealistisk.

Det er mange skuespillere, idrettsutøvere, musikere og journalister som kan fortelle om diagnoser og mobbing i oppveksten. En finner liknende suksesshistorier innen forskningsmiljøer, ingeniørfaget og IKT. De kom likevel ikke der de er uten forventninger. De hadde en familie som utfordret dem, som stod på når andre enten ikke ville hjelpe eller ikke så det foreldrene hadde sett i mange år (det er mange som får en diagnose 10-15 år etter at at foreldrene observerte det samme. De får gjerne beskjed om å vente og se). Det er likevel ofte ikke nok, for de møter mange barrierer. Det er dessuten ikke så mange av oss som har potensialet til f.eks. Beethoven eller Einstein. Da er det lett å ignorere oss.

En rapport fra NTNU undersøkte opplæringssitusjonen for elever med nedsatt funksjonsevne i videregående skole. Svarene de fikk fra skolene i denne undersøkelsen tyder på at det er en barriere. De viser til at elever med en funksjonsnedsettelse har vanskeligere for å få læreplass enn øvrige elever. Les rapporten her.

En rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet bekreftet dette. De vanskelige overgangene sier bl.a. at «mangel på tilrettelegging av undervisningen og informasjon om tilretteleggingsmuligheter eller hjelpemidler, samt problemer med å organisere hverdagen ved siden av studiene» kan gjøre det vanskeligere å fullføre et studium.

Nettstedet forskning.no publiserte en sak fra Nordlandsforskning i 2013. Les mer. De konkluderte med at manglende samarbeid mellom skolene og NAV gjorde det vanskelig for videregående elever med en funksjonsnedettelse å komme ut i arbeidslivet. De anbefalte et tettere og tidligere samarbeid mellom kommunene, NAV, og skolen. Det har kanskje vært en viss utvikling av dette samarbeidet de siste 5 årene, men jeg har ikke inntrykk av at at det har blitt dramatisk bedre. En rapport fra NTNU fra 2017 tok opp dette spørsmålet. og det kan se ut til at samarbeidet var nesten ikke-eksisterende. De mener at skolen deltar på ansvarsgruppemøter, men lite i utarbeidelsen av en individuell plan, mens NAV deltar lite før barnet fylte 18 år. Deretter anbefaler de gjerne uføretrygd. Rapporten sier at dette er satt på spissen, men forfatterne av rapporten mener at uføretrygd kan hindre at en arbeider mot arbeid som et framtidig mål. Les rapporten her.

Det skal sies at jeg bare har skumlest de nevnte rapportene. Jeg skal ta meg bedre tid til å gå gjennom dem etter hvert, men synes foreløpig de bekrefter det inntrykket jeg har av at det er noen barrierer. Jeg har uttrykt en frustrasjon i mange innlegg, og det er nettopp fordi det ikke blir gjort nok. Det er mange som snakker om unge uføre som navere, at de ikke bidrar, men hvor mye gjør samfunnet egentlig for å inkludere alle? Hvor velkomne er mennesker med funksjonsnedsettelser på arbeidsmarkedet, enten det dreier seg om fysiske, psykiatriske eller ulike kognitive vansker? Det er et vidt spekter og noen har så milde symptomer at det kanskje blir feil å inkludere dem i gruppa utviklingshemmet. Det har likevel vist seg at det er vanskelig å være bare litt annerledes i et samfunn som liker å diskriminere.

Jeg er ikke typen som irriterer og hisser seg opp av alt mulig. Det er likevel irriterende at «alle» diskuterer hvordan vi kan gjøre overgangen til arbeidsmarkedet enklere når problemet egentlig er hele samfunnet. Nordmenn liker å tro at de er tolerante. Det er bare en personlig observasjon, men det virker på meg som at samfunnet opererer med ulike definisjoner. Det er større åpenhet for seksuell legning, og muligheten til å skifte kjønnsidentitet flere ganger gjennom livet. Jeg hører oftere enn tidligere at vi må bekjempe diskriminering av transpersoner.

Det er samtidig mange nordmenn som kan leve veldig godt med de barrierene samfunnet har skapt for alle med en funsksjonsnedsettelse. Det er kanskje forskjellen på toleranse som åpenhet og fordomsfrihet, og å bli tolerert. Vi har visse rettigheter, menneskerettigheter og borgerrettigheter. Det kan altså se ut til at vi ikke aksepterer brudd på disse i visse tilfeller, mens vi i andre tilfeller synes det er greit nok. Det er bedre å være tolerant enn intolerant, men jeg er ikke sikker på om de fleste forstår forskjellen.

En ny sjanse

Jeg var i Fokus på styrke inne på at vi må fokusere på det vi er gode på. Det er ikke så lett siden mange må finne ut av dette på egen hånd. Det er ikke lett i USA heller. Det er nok heller det motsatte, for det er et samfunn som ikke har sympati til overs for de som havner utenfor.

Det skal sies at det er lett å falle utenfor i USA. Hvis en stryker i ett fag må en ta det faget om igjen, sammen med pensumet for neste trinn, og med to fag må en ta hele skoleåret om igjen. Det virker som at dette er et prinsipp de følger ganske mekanisk. Kona mi er amerikansk og hun husker elever i klassen sin som var både to og tre år eldre enn henne. De hadde ikke dumpet fordi de ikke brydde seg om skolen. De havnet i den situasjonen fordi de hadde alvorlige lærevansker, som de ikke fikk hjelp for. Situasjonen er ikke nødvendigvis bedre her når det gjelder spes.ped. Elevene får følge klassen sin til neste trinn uansett, med det betyr ikke at de får den støtten de trenger.

Det er likevel noen ungdommer i USA som får en ny mulighet, f.eks. gjennom Job Corps. Denne reklamen fra Job Corps viser selvsagt et glansbilde. Jeg har sett en del vitnesbyrd fra tidligere elever på You Tube, og det er ikke alle som liker programmet. Det er kanskje ikke overraskende, for det er nok et stort gap mellom det mange ønsker og det de trenger. Dette er likevel en mulighet for de motiverte.

Jeg kom over et nytt begrep i dag, simulated workplace experience. Det høres ut som liknende prinsipper i ordinære skoler. Det betyr at skolen har noen av de samme forventningene til elevene som de møter i arbeidslivet. Det er praktisk talt opplest og vedtatt at yrkesskole betyr problemelever, men jeg lurer på hvor stor del av problemet som egentlig kan løses gjennom strammere rammer. En av de første lærerjobbene jeg hadde var på en yrkesskole i Rogaland. Det var vanlig med et veldig avslappet forhold til skole, og jeg husker frustrasjonen lærere i programfagene ga uttrykk for. De fikk nemlig negative tilbakemeldinger fra bedriftene som hadde hatt elevene deres i praksis. Jeg ble egentlig ikke overrasket, for elevene møtte ingen absolutte krav i skolen. Det var f.eks. en fraværsregel, men den betydde i realiteten ingenting.

Skomaker i skippergata. Det er en skomaker i Haugesund. Det er mange gode yrker som forsvinner.

Det er en skomaker i Haugesund. Det er mange gode yrker som forsvinner.

Dette er ikke holdninger eller en atferd det er umulig å gjøre noe med. Jeg hadde sannsynligvis ikke satt pris på et strengt regime selv som tenåring, samtidig som jeg sannsynligvis hadde fungert bra i en skole og i et yrke der jeg hadde presise beskjeder å forholde meg til. Hensikten med Job Corps og simulated workplace experience er nok å gjøre skolen mer realistisk. Den er ganske virkelighetsfjern i utgangspunktet. Jeg var f.eks. aldri en god prøvetaker, heller ikke i de sterke fagene mine. Det hadde mye med tidsforståelse og organisering å gjøre, noe som gjorde tentamen/eksamen spesielt krevende. Jeg lurer på hvor nær en heldsgsprøve egentlig er virkeligheten. Jeg er ikke sikker på om noen yrkesgrupper arbeider alene hele dagen, uten noen form for innspill fra andre. Det vanlige er samarbeid og et arbeid som går over en lengre periode. Det hadde kanskje vært bedre med en slags mappevurdering der en jobbet under samme kontrollerte former som under en eksamen. Da ville det ikke vært noen tvil om at eleven hadde gjort jobben selv (det er et argument mot mappevurdering fra bl.a. Norsk lektorlag).

Jeg vil prøve å finne litt mer informasjon og skrive et nytt innlegg om det, men jeg tror ikke det blir totalt skivebom hvis jeg allerede nå spekulerer på om elever med et handikapp har langt færre valgmuligheter. Jeg tror vi trenger noen muligheter for de som ikke klarer skolen. Jeg er nok ganske gammeldags av meg. Det er mye jeg liker med et moderne liv, men det er beklagelig at stadig flere yrker forsvinner. Det dukket opp en skomaker i Haugesund for et par år siden, men hun har neppe mange kolleger. Det er såvidt jeg vet fremdeles mulig å utdanne seg til bokbinder, men det er nok ikke mange jobbmuligheter utenfor bibliotek og museer. Det er ganske mange jobbmuligheter som sannsynligvis vil forsvinne (f.eks. salmaker, sølvsmed, gipsmaker, båtbygger). Det er ikke så lett å få jobb noe sted uten videregående skole, eller kontakter. Det er et problem.

Hjemlengsel

Bilde av Smedasundet.Jeg bor ved sjøen og fantasererte i yngre dager om å reise, og om de livene andre hadde. Jeg liker likevel å ha noe og noen å komme hjem til.

Jeg bor ved sjøen og fantasererte i yngre dager om å reise, og om de livene andre hadde. Jeg liker likevel å ha noe og noen å komme hjem til.

Jeg skrev noen innlegg et godt stykke tilbake om millennials. Jeg føler et slektskap til denne generasjonen, selv om jeg er en Gen X’er. Det har delvis med en rastløshet å gjøre, en sult etter noe mer enn jeg har. Jeg hadde i mange år et sterkt savn etter noe mer, og et behov for å lete etter det jeg mente livet kunne være, samtidig som jeg ikke tok steget ut i verden. Det er typisk for millennials. Mange av dem er litt i drift etter endt skolegang, for de må plutselig klare seg selv. Mange opplever at det er vanskelig i dagens arbeidsmarked. Jeg vet at det livet andre har ikke nødvendigvis er så bra som sosiale medier gir inntrykk av, men det er lett å bare se på den fine overflaten. Jeg syntes samtidig det var utfordrende som ung voksen å navigere uten veiledning. Det ble forventet at jeg hadde alle svarene selv.

Jeg leser en del blogginnlegg, men faktisk ikke så mange bloggere jevnlig. Jeg holder meg til de jeg liker når jeg finner dem. Det er to jeg vil trekke fram i denne forbindelsen. Jeg håper jeg kan formidle noe tilsvarende selv, for jeg liker bloggere som viser litt av baksida, litt av hvordan livet virkelig er, uten at de forteller det de tror andre vil høre. Bloggere som Extra Dry Martini og Such Small Hands (begge på WordPress) har en fin balanse. De er veldig personlige uten at det blir for mye såpeopera ut av det. Den sistnevnte bloggeren heter Lily Ellyn, som også er adressa (URL). Hun er amerikansk, men bodde i Sør-Korea da jeg begyndte å følge bloggen. Hun har bodd i South Carolina de siste par årene, men flyttet nylig til Hong Kong. Det høres spennende ut, men jeg har fulgt historien hennes ei stund, og vet at livet kan være utfordrende.

Extra Dry Martini heter Sarah. Hun har også skrevet mye om å reise, om oppbrudd, og om de valgene hun har tatt. Hun har dessuten skrevet gripende om det savnet, sinnet og den skyldfølsen hun føler til mora si. Det første innlegget jeg leste var Things My Mother Never Did. Hun har også skrevet om å finne ut av hvor en hører hjemme. Hun flyttet fra Seattle til Los Angeles for nesten 20 år siden, og flyttet til New York City for ett år siden. Hun har slitt med tvil, og det første året i NYC har vært vanskelig. Hun kommer inn på begge emnene i Ocean Avenue.

Jeg kom inn på podcasteren Megan Tan forrige gang jeg skrev om dette. Hun beskrev kvaler med å se venner og bekjente som reiste ut i verden når de ikke fikk den jobben de ønsket seg. Hun nevnte bl.a. en klassekamerat av kjæresten hennes. Denne tok kontakt 12 år etter at de sluttet skolen, og da hun kikket på Facebook-sida hans, fikk hun se et tilsynelatende spennende liv. Han hadde seilt de siste tre årene, for det var jobben hans å levere båter til kunder. Han hadde derfor tilbrakt mye tid i Karibien. Dette høres forlokkende ut, og det er det sikkert i en periode. Det høres likevel ut som en cowboy-tilværelse, som betyr at en sovner alene foran bålet hver kveld. En er fri til å gjøre som en vil, men det er ikke sikkert en får mer ut av livet likevel.

Jeg bor ved havet og ser mange cruisebåter, seilbåter og andre typer fritiidsbåter. Jeg lurer på hvordan det hadde vært å leve med den friheten noen har, eller gir inntrykk av at de har. Boka On the Road av Jack Kerouac og filmen Easy Rider betydde mye for meg i ungdommen. Dette med å reise, med å være i stadig bevegelse er et sentralt tema i amerikansk popkultur. Det startet med perioden da nybyggere reiste vestover (Det lille huset på prærien, Zane Grey, Jack London, Mark Twain, Frederick Douglass), og dette har fortsatt til våre dager med Route 66 og loffere (omstreifende arbeidere). Det virket attraktivt med en bohemsk livsstil da jeg drømte om dette i ungdommen, men sannheten er vel at de fleste motkulturer egentlig ikke produserer stort annet enn de skuffede og desillusjonerte ungdommene det samfunnet de protesterer mot har gjort tidligere.

Jeg har dessverre ikke løsningen, men en motkultur er kanskje å foretrekke likevel. Det oppmuntrer til selvstendighet og refleksjon, vel å merke hvis en tenker kritisk, og protesterer fordi en er uenig, ikke fordi en leder innen en bevegelse sier at en bør gjøre det. Jeg har litt av bohemen i meg, selv om jeg kanskje framstår som etablert/konservativ. Jeg mener jeg tenker utenfor boksen. Det er mange som sier at de gjør det, og det står sågar i en del stillingsannonser at de leter etter folk som tenker utenfor boksen, men nordmenn er faktisk særdeles lite beatnik. Et av problemene vi har i Norge er at vi ikke takler kritikk. Vi gjør mye rett i Norge, men vi trenger innspill også. Vi er likevel ofte uvillige til å reflektere over det andre mener. Det gjelder ikke minst offentlig ansatte. Vi er derfor et land der de unge virkelig trenger et opprør, og de rette veilederne.

Jeg har fremdeles den trangen jeg hadde i ungdommen til å oppleve noe nytt, men tenker i dag at en friere livsstil, en protest mot forbrukersamfunnet og det bestående ikke trenger bety at en adopterer den tvilsomme moralen mange motkulturer har hatt. En kan rett og slett velge å ta andre valg innenfor de konservative rammene. Jeg skulle ønske at det offentlige ikke så på det som en trussel, for det hadde faktisk styrket samfunnet. Når noen snakker om at annerledeshet er positivt, er det også noen som tenker avvik og avvikere. Det kan ikke være behagelig inne i den boksen.

Den amerikanske litterære tradisjonen handler ikke bare om å legge et landskap bak seg. Det handler om forandring inne i oss også, om å takle vanskeligheter, og om å lete etter løsninger.

Den norske kunnskapsveggen

Jeg gikk på Haraldsvang ungdomsskole i første halvdel av 80-tallet. Jeg utmerket meg nok ikke i praktiske fag. Foto: Wikimedia Commons

Jeg gikk på Haraldsvang ungdomsskole i første halvdel av 80-tallet. Jeg utmerket meg nok ikke i praktiske fag. Foto: Wikimedia Commons

Det er mange tanker som går gjennom hodet rett etter en lang sommerferie. Jeg tenker bl.a. på de mange utfordringene barn møter i skolen. Matematikk, skriving og lesing er en utfordring for de med nonverbale lærevansker, mens fag som kroppsøving, Kunst og håndverk (KH), Mat og helse (MH) kan være vanskelige for alle de hjernediagnosene jeg skriver om på denne bloggen.

Læreplanene beskriver målene og formålene i fagene. Jeg har ikke noe problem med å forstå kompetansemålene for kroppsøving etter 10. årstrinn eller formålet med faget. Det er f.o.f. snakk om ferdigheter og holdninger vi har nytte av, altså livsferdigheter. Vi kan si det samme om MH og KH. Hovedmålet er nok å skape mennesker samfunnet har nytte av, og praktisk/kreativt arbeid er en viktig del av pakken. Disse fagene er også viktige for oss personlig. De kan hjelpe oss til å få langt mer ut av livene våre. De beriker livene våre og gir oss god helse. Kapitlene i den generelle delen av læreplanen sier litt om hva myndighetene prøver på: Det meningssøkende menneske, Det skapende menneske, Det arbeidende menneske, Det allmenndannede menneske, Det samarbeidende menneske og Det integrerte menneske.

Skolen har også Opplæringsloven å forholde seg til. Den sier i § 1-3 at opplæringen skal tilpasses forutsetningene hos hver enkelt elev.  Det står i tillegg mye om elevenes skolemiljø i kapittel 9. Det er mange fine formuleringer der, bl.a. 9 A-2 der det står at «alle elevar har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Det er dessverre forskjell på teori og praksis. Tilrettelegging fungererer nok ikke like bra på alle skoler, men jeg forstår heller ikke hvorfor det er så viktig med karakterer i alle fag. Jeg er enig i at de nevnte fagene er viktige allmenndannende fag. De utvikler oss som mennesker og samfunnet får arbeidere med de ferdighetene det ønsker. Det er likevel ikke til å komme bort fra at det er en barriere. Det er en vegg som står i veien for mange. Noen klarer å komme over, men det er også en god del som ikke kommer videre. De kommer kanskje ikke inn på det studiet de ønsker fordi de har litt for dårlig karakter i gym.

Nasjonalt kompetansenter for barn og unge med funksjonsnedsettelser anbefaler den danske boka «Idrætt flytter grænser» for lærere og andre som skal lede aktiviteter for klasser som inkluderer barn med autisme og ADHD, og det er naturlig å inkludere NLD.  Les mer.

Det er flott at noen tenker på tilrettelegging. Elevene får en mye bedre opplevelse. De kan gå fra nederlag til å føle at de har mestret noe. Det alene er verdt mye, men det er ikke nok. De aktuelle diagnosene er et vidt spekter der noen ikke kjenner seg igjen i det faglitteraturen beskriver, men det er også noen som kan ha alvorlige vansker med f.eks. fin/grovmotorikk, koordinasjon, lyd og visuelle sanseinntrykk. Lagsport kan være utfordrende fordi det krever mange av de nevnte ferdighetene, samt sosialt samspill. Det er dessuten ofte høy lyd og de andre elevene har en tendens til å kritisere med temmelig grov munnbruk hver gang en gjør en feil. Det kan bli en brutal opplevelse. Boka Nonverbale lærevansker (Urness og Eckhoff) anbefaler tilrettelegging i form av indviduelle, ikke-konkurransepregete aktiviteter som skøyting, ridning, padling, kajakk, kano, karate, bordtennis, squash, sykling, ski og golf. Det er ikke det at disse er uten et konkurransemoment, men det er ikke like intenst som i lagidretter.

Det er imidlertid ikke anledning til å begrense pensumet i tilstrekkelig grad hvis en jakter på en god karakter. Det kan bli ganske dramatisk når en etter skolen møter virkeligheten. Det er ingen i samfunnet som bryr seg om eleven gjorde det ypperlig med en lav måloppnåelse. Det betyr at en ikke har mulighet til å få mer enn en lav karakter (karakteren 2 er maks). Jeg lurer på hvor mange som kunne gjort en god jobb innen det som var lidenskapen deres, men som ikke fikk muligheten fordi de gjorde det for svakt i de nevnte fagene. Vi har rett og slett en kunnskapsvegg eller ferdighetsvegg som holder mange utenfor. Det er unødvendig å bruke kroppsøving, MH og KH til å skille elevene ytterligere.

Ka skjer ittepå?

Haugesund gir mange muligheter for de med praktiske ferdigheter. Johan Sverdrup lå på Risøy hele vinteren og våren.

Haugesund gir mange muligheter for de med praktiske ferdigheter. Johan Sverdrup lå på Risøy hele vinteren og våren.

Det er den fengslende tittelen på ei jobbmesse i Haugesund der årets russ, eller studenter hjemme på ferie, kan treffe over 20 bedrifter fra Haugalandet. Jeg antar at denne kvelden skal gi studentene svar på hva som skjer etter studiene, vise dem hvilke muligheter de har i regionen.

Det er det store spørsmålet, hva skjer etterpå. Jeg hadde aldri svaret. Jeg ble ferdig med videregående skole i 1987 og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde nok erfaring med praktisk arbeid til å vite at jeg ikke var veldig praktisk anlagt. Da jeg ikke kom inn på høgskolen endte jeg likevel opp på yrkesskolen. Jeg gikk to år der og gjorde det bra i norsk, engelsk og samfunnsfag, men de fagene som betydde noe var en eneste lang lidelseshistorie. Jeg kom ikke videre på det sporet, men prøvde høgskolen en gang til.

Jeg satt etter 5,5 år igjen med lærerutdannelse inkludert tre grunnfag og et mellomfagstillegg, men det gjorde ikke arbeidssituasjonen noe lettere. Jeg flyttet til Little Rock, Arkansas et år seinere og opplevde hvordan det var å være innvandrer. Det tok et år å få arbeidstillatelse, men jeg kom aldri ut på det amerikanske arbeidsmarkedet, selv etter en veldig aktiv jobb-jakt hos bl.a. Wall Mart, Wallgreens, Kroger, McDonald’s, Family Dollar og den offentlige skolen. Jeg søkte derfor på jobber i Norge, og bestemte meg for å flytte hjem igjen da jeg fikk en jobb på Bømlo. En har åtte dager på seg til å akseptere et tilbud, men jeg ringte til rektoren og fikk forsikringer om at det var i orden, selv om svaret mitt ville komme litt seint fram i posten. Det ville vært en underdrivelse å si at jeg ble paff da jeg ringte til rektoren etter hjemkomsten. Jeg hadde reist i forkant for å starte jobben og ordne med det praktiske, mens kona mi gjorde seg klar til å reise fra USA. Bømlo kommune hadde gitt jobben til en annnen.

Jeg skal ikke kjede leseren med alle detaljene, men slår fast at de neste årene ble vanskelige. Jeg hadde jobber på Haugalandet, Jæren, Vest-Telemark og avsluttet med to år i Salten, men det var lange perioder med ledighet og attføring mellom disse jobbene. Det var det som kom etterpå for min del. Jeg fikk diagnosen NLD i 2010, men måtte gjennom flere brutale opplevelser i arbeidslivet og i attføring etter det. Jeg har jobbet med å fungere best mulig i etterkant, og har klart det ganske bra.

Jeg tenker minst mulig på det andre har gjort mot meg, på det jeg ikke har. Jeg vil ikke bli bitter, og det er en reell mulighet etter møtet med livet. Jeg fokuserer på det jeg har og det jeg kan. Jeg jobber med drømmen om å bli forfatter, og tror jeg nærmer meg noe stort. Jeg tror det er viktig å finne ting som kan gjøre livet spennende, for det er hele tiden skuffelser som kan rive ned det en bygger opp. Jeg har derfor hatt en stabilitet tross noen store stormer.

Det er hele tiden et etterpå. Jeg er spent på det som kommer etter manuskriptet mitt. Det vil være en suksess uansett, for jeg er i ferd med å komme forbi det største hinderet. Jeg har vist for meg selv at jeg kan skrive en roman. Det som kommer etterpå er å vise et forlag. Jeg satser på å ha det første utkastet ferdig til jul. Det blir et spennende år, for det blir nok et år til jeg sender manuskriptet til et forlag. Jeg tror ittepå kan bli noe bra denne gangen.

Ka skjer ittepå arrangeres forøvrig 7. august 2018. Les om påmelding.

%d bloggere like this: