RSS Feed

Category Archives: arbeid

En utopisk sult

bandak i dalen

Turstien Tangane bak Dalen Hotell var et av favorittstedene mine.

Jeg blir litt vemodig eller trist på denne dagen, for 1.mai minner meg om Dalen i Tokke. Noen vil si at sosialisme er en utopi, at det samfunnet denne ideologien beskriver ikke er forenlig med virkeligheten, for det vi har er kanskje nærmere antonymet dystopi. Jeg blir litt trist fordi Dalen i Tokke kommune hadde alle ingrediensene og forutsetningene, men det ble ikke noe idealsamfunn for oss.

Jeg skal ikke rippe opp i alt som har skjedd, men kan slå fast at vi hadde fire vanskelige år i bygda. Jeg fikk jobb der i 2008 og vi bestemte oss for å flytte. Verden er full av tilfeldigheter, og dette er kanskje ett av dem. Jeg vet ikke hva som lå bak, men den veldig positive tonen fra telefonsamtalene ble erstattet med noe ganske annet da vi faktisk kom til bygda. Vi møtte mange sympatiske folk der, og de fleste var heldigvis av den typen, men det var også noen som gjorde livet unødvendig vanskelig. Det har kanskje mer med en generell skepsis til utenforstående å gjøre, for det var et tema i valgkampen i 2011. Jeg gikk på et folkemøte i Tokke Kulturhus den høsten der politikerne fra kommunen debatterte ulike lokale saker, og en av sakene som ble tatt opp var hvordan kommunen tok imot innflyttere. Det var altså ikke et helt ukjent fenomen.

Dalen imponerte meg i begynnelsen. Det er 2 200 innbyggere i kommunen, og omtrent 900 av dem bor i kommunesenteret Dalen. De har en god skole, en barnehage med et fantasisk personale og en veldig kompetent leder for helsestasjonen. Kulturhuset ble bygget sammen med fylket (de deler det med den videregående skolen), og de har derfor ypperlige lokaler for bygdekino, kulturskole, bibliotek, ulike typer møter, i tillegg til et bra svømmebasseng. Det er stor aktivitet innen kultur og mange frivillige som gjør en god jobb. Jeg ble derfor imponert over hvor mye denne lille plassen fikk til.

Jeg ble så imponert at jeg vurderte ei stund å flytte tilbake. Jeg har ikke så lett for å få venner, men jeg hadde jevnlig kontakt med en mann der som jeg satte stor pris på. Den pensjonerte læreren var en god støtte for hele familien da vi opplevde noen av vanskene med å være innflyttere. Vi måtte gi opp mye da vi flyttet, bl.a. den tilværelsen vi hadde i grenda Svingen. Jeg elsket den plassen, men kjærligheten var nok ikke gjensidig.

Dalen hadde mye av det idylliske en kan finne i små bygder, men det var ei mørk side også. Ei veldig mørk side. Jeg skal ikke gå inn på det her, men kan si såpass at vi egentlig ikke hadde så mye valg, for det var ikke bare jobbsituasjonen som tvang oss ut av bygda. Vi valgte ikke Halsa i Meløy kommune. Det var ganske enkelt der jeg fikk jobb, men vi hadde liknende erfaringer i den nye kommunen. Det kan virke som at det bildet mange har av bygdeidyll er en illusjon. Den finnes i alle fall ikke for mange, hvis noen, innflyttere. Det beste en kan håpe på er å ikke skille seg ut, å gjemme seg i mengden, men det er faktisk ikke mulig for alle. Det er jo noe med de fleste av oss med en diagnose som NLD, autisme eller ADHD som ikke er så anonymt. Da har en faktisk ikke den beskyttelsen det er å være en av mange, for hva gjør en hvis massen ikke vil ha deg der?

Det var flere grunner til at vi ikke kunne bli boende i Dalen. Jeg fikk for det første ikke jobb der, og jeg søkte i hele regionen for at vi i det minste kunne holde oss i fylket (mellom Vinje og Porgrunn, samt Tinn, Fyresdal og Nissedal). Jeg tenker av og til på hvordan det hadde gått hvis vi hadde klart å bli. Dattera mi elsket skikarusellen/idrettsskolen, barnehagen/skolen, kulturskolen og det nettverket av venner vi hadde der. Hun elsket sågar snøen, og det var virkelig nok av den der. Hun opplevde nok Dalen som et utopia.

Det som skjedde i Dalen og i årene etterpå er mye av grunnen til jeg ikke kan se på Norge som et idealsamfunn. Jeg er ikke sikker på hvilket ord jeg skal bruke. Jeg har noe av den samme følelsen for Vikebygd i Vindafjord kommune. Vi bodde der i fire år, men flyttet da jeg fikk jobben i Dalen. Vi hadde det bra på denne plassen 40 km utenfor Haugesund, men det var mange av de tjenestene vi trengte som ikke var tilgjengelige. Vi kunne derfor ikke ha blitt boende uansett. Vemod er nok ikke det rette ordet, for det har mer med tungsinn, bedrøvelse og håpløshet å gjøre. Det jeg føler er mer positivt. Jeg tror jeg tenker på lengsel, en sult eller et begjær etter å smake det jeg hadde i yngre dager. Det kan selvsagt aldri bli det samme hvis vi flyttet tilbake, men jeg skulle ønske vi kunne ha fortsatt på det livet vi hadde startet.

Jeg tror jeg blir litt svimmel også. Vertigo er en svimmelhet en får hvis sanseorganene gir forvirrende tilbakemeldinger. Da kan kan en rett og slett ikke orientere seg i rommet. Det er en illusjon, men jeg tenker overført betydning nå. Jeg liker å tenke både bakover og framover, men det må være en balanse. Det er fristende å leve i fortida når verden beveger seg for fort, men jeg prøver å unngå det. Et og annet øyeblikks vertigo er kanskje ikke så dumt likevel, for da har jeg tid til å reflektere over livet. Det ligger smertefulle minner i fortida, ting jeg ikke vil tenke på. Jeg gjør det likevel, om ikke annet så for å redusere farten litt. Det store fokuset på framdrift kan gi noen og enhver vertigo. Det kan gjøre omgivelsene diffuse, og gjøre oss ute av stand til å navigere. Dalen representerer noe av fortida mi. Det er noe smerte der, og noe av smerten har sammenheng med at vi mistet det livet vi hadde. Det er likevel flere gode minner, og vi møtte en del mennesker der som gjorde livene våre bedre. Vi hadde et sterkt nettverk av mennesker som gjorde inntrykk på oss. Dalen var derfor tross alt livet på sitt beste.

Vertigo er også et symptom på sykdom, og det minner meg følgelig på at vi har en begrenset tid på oss. Ingen av oss vet hvor mye framtid vi har, men jeg vil i alle fall ikke bruke noe av den på noe nytteløst. Jeg har bøker som skal leses, bøker som skal skrives, steder som skal besøkes, vennskap som skal knyttes, og ikke minst ei datter som skal få muligheter til å velge det livet hun ønsker seg. Vertigo passer ikke inn i planene mine. Jeg vet hvor jeg skal og har planer om å komme fram, men en og annen pause kan være nyttig. Det kan faktisk hjelpe meg til å få mer ut av livet. Jeg må derfor passe på at jeg ikke har det for travelt.

Utopi, det perfekte sted, finnes forøvrig ikke, og hvis noen vil overbevise deg om noe annet, vet du at de lyger. Det er ikke det mange vil høre, men sannheten er at du må skape din egen lykke. Det er ikke så enkelt som at man er sin egen lykkes smed, for andre kan gjøre livet ditt temmelig surt, men det er i alle fall opp til deg selv å gjøre noe med det.

Reklamer

Mer politikerprat fra tåkeheimen

Jeg bodde i "kommunegården" en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.

Jeg bodde i «kommunegården» en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.

LO og Ap har hatt et samarbeid i mange år, men de kommer ikke til å marsjere sammen på 1. mai i Haugesund i år. Det startet med at fem styremedlemmer i Nord-Rogaland LO stemte for å nekte nestlederen i Ap, Hadia Tajik, å tale i Haugesund under årets arrangement. De fem medlemmene gjorde at det ble et 5-2 flertall mot Tajik som hovedtaler. Ap svarte med å trekke seg fra arrangementet og kommer derfor til å markere dagen uten LO i Haugesund.

Jeg skriver om dette fordi jeg har vært opptatt av fattigdom, noe jeg mener er relevant for denne bloggen. Jeg har i tidligere innlegg vist til en artikkel/intervju med Jonas Gahr Støre i Fri fagbevegelse, der han ga uttrykk for at han fryktet utviklingen av en ny underklasse i Norge. Han viste til utviklingen i Tyskland der mange er avhengig av matkasser og økonomisk stønad til tross for at de har en jobb. Da denne artikkelen ble skrevet i januar 2017 levde over ti prosent av Tysklands lønnsmottakere under fattigdomsgrensa som EU har fastsatt, mot 4,4 prosent i 1973. Gruppa «working poor», lønnmottakere som ikke klarer seg alene, er dessuten økende i Storbritannia. Fattigdom har vært et stort sosialt problem i Labour-bastionen Skottland også. Det blir kanskje ikke rettferdig å si at dette har skjedd på sosialistenes vakt, men det er ingen tvil om at Tyskland stort sett har blitt styrt av sosialdemokratene og kristeligdemokratene, som er tilhengere av sosial markedsøkonomi. Les artikkelen i Fri Fagbevegelse.

Fjoråret ble også avsluttes med en rapport om fattigdom fra NAV, der det kom fram at andelen fattige i Norge gikk opp fra 7,7 prosent i 2011 til 9,3 prosent i 2015. Det er sannsynligvis ikke retferdig å anripe Ap her heller siden vi er en del av et globalt marked, men når Ap og SV hevder å være løsningen på en måte den nåværende regjeringen ikke er det, kan en lure på hva de rødgrønne gjorde de åtte årene de hadde flertall i Stortinget. Jeg lurer på hvor bekymret de var for fattigdom i Norge mens de hadde makt. Les mer i Klassekampen.

Dette er spesielt alvorlig for de som har en diagnose eller som ikke fungerer i arbeidslivet. Det hadde ikke vært usannsynlig hvis vi fikk en afrikansk utvikling. En rapport fra Sintef slår fast at kampen mot fattigdom i Afrika er vellykket i den forstand at det er færre fattige, men at noen grupper ikke får bli med på den økte levestandarden. Noen blir diskriminert eller faller utenfor av andre grunner, og funksjonshemmede er en av de gruppene. Les mer på forskning.no.

Jeg tilbrakte en stor del av barndomme i Ramsdalsblokkene.

Jeg tilbrakte en stor del av barndommen i Ramsdalsblokkene.

Jeg har skrevet mye om norsk boligpolitikk og hvordan kommunene bruker eller ikke Husbanken til å hjelpe målgruppene. Jeg kan ikke unngå å tenke på alt dette på 1. mai. Jeg blir ikke imponert av røde politikere, spesielt ikke ordføreren i Haugesund, som vil overbevise oss om sin egen fortreffelighet. Haugesunds avis publisert forøvrig et bilde av rådmann Ole Bernt Thorbjørnsen og ordfører Arne-Christian Mohn (Ap) fra en pressekonferanse i februar 2017. De smilte bredt fordi kommunen hadde gått med et solid overskudd året før. Dette skjedde mens kommunen var på ROBEK-lista, skolene og eldreomsorgen måtte leve med store kutt, og kommunen støttet fotballaget med store summer.

Jeg bodde forøvrig en periode i «kommunegården» i barndommen. Jeg ble født i Bergen, men foreldrene mine flyttet tilbake, og vi bodde i kommunegården før vi flyttet inn i de nye blokkene som  ble bygget i Ramsdalen. Faren min hadde forøvrig vokst opp i den samme bygården. Kommunegården var ment for økonomisk vanskeligstilte, men etter at kommunen solgte eiendommen for noen år siden, har den blitt leiligheter som denne gruppa ikke har muligheter til å skaffe seg. Det er for tiden ei annonse på sidene til Meglerhuset Rele som viser en leilighet med ett soverom til 1 690 000 kroner + 1336 kroner i fellesutgifter. Det er problematisk nok at dette ikke er passende for en familie, men en kan heller ikke bruke et Startlån på denne type leilighet.

Det er sikkert mye det er vanskelig å gjennomføre for politikere, men jeg er ikke overbevist om at dette er et av de områdene. Fattige, og spesielt de som ikke fungerer i arbeidslivet, har ikke muligheter til å øke inntekten. Når det gjelder bolig er det ikke snakk om å gi dem noe, annet enn en rimelig mulighet. Det tjener faktisk samfunnet på. Jeg hadde nok ikke vært så kritisk til politikere generelt hvis de viste tydeligere at de mente hvert ord. 1. mai er kanskje best som en familiedag. Jeg bodde fire år i Dalen i Tokke kommune. Det er ei gammel industribygd der Ap står sterkt. Vi deltok på 1. mai-arrangementet fordi det var mer som 17. mai med leker, pølse og is for barna foran kulturhuset, mens de voksne fikk suppe, kake, noen taler og litt underholdning inne.

Det er alltid noe å feire, for vi har et ganske bra samfunn, men spørsmålet er om vi har grunn til å feire den jobben Hadia, Jonas og Audun gjør på Stortinget. Jeg er ikke overbevist, og synes derfor det er ganske greit at Hadia Tajik dropper Haugesund i morgen

Generasjonen utenfor

Skateparken i Haugesund blir ikke brukt,men kanskje til sommeren?

Skateparken i Haugesund blir ikke brukt,men kanskje til sommeren?

Jeg har vært opptatt av generasjoner den siste tiden i forbindelse med at jeg har tenkt tilbake på ungdommen min. Jeg var en gen x’er, men erfaringene mine får meg til å føle en viss forbindelse med gen y. Det er nok fordi det ikke er brå overganger, og det er derfor forskjell på tidlig og sein gen x, som det er for gen y. Det er naturlig at jeg har stadig mindre til felles med de unge etter som jeg blir eldre, men det er litt urovekkende når utviklingen kanskje går mot en oppløsning av generasjonen.

Jeg tenker tilbake på filmer som The Breakfast Club, Foxes, Fame og The Outsiders som noen av de filmene som betydde mye for meg i ungdommen. Jeg har også gode minner om offentlige dataspill. Det var ikke en arkade i Haugesund, men det var flere kafeer o.l. som hadde et par spill. Dette var en del av en felles kultur. Det var ikke så mange muligheter til å gjøre ting alene. Kinoene hadde slagordet «film er best på kino», og det var en spesiell opplevelse å dele en filmopplevelse med mange andre. Vi måtte altså ut av huset for å oppleve noe.

Det meste av taggingen er kjedelig meningsløse signaturer.

Det meste av taggingen er kjedelig meningsløse signaturer.

Det er noen som peker på at vi går mot en felles global kultur. Vi lytter til den samme musikken, ser de samme filmene, følger de samme klestrendene, og har de samme tankene om religion, som stort sett betyr at vi tenker minst mulig. Ungdom i Oslo har ifølge dette synet like mye til felles med ungdommer i Seoul og Toronto som i Trondheim. Verden er likevel mer fragmentert enn da jeg var ung. Vi var MTV-generasjonen, og da så ungdom over hele verden virkelig på det samme. Dagens ungdommer er en sosiale medier-generasjon, og selv om det er visse kortvarige trender der, er dette veldig flyktige og uforutsigbare interesser. Det er ikke en verden som oppmuntrer til kritisk tenkning og lesing.

Jeg er ikke overbevist om at ungdom føler at de har så mye til felles og at de forstår hverandre. Det er på en måte en generasjon som ikke er en generasjon. Vi er besatt av merkelapper, og hver generasjon får sitt eget navn. De som ble født mellom 1883 og 1900 ble kalt for den fortapte generasjonen, men om det gjaldt alle, eller om det hovedsakelig dreide seg om desillusjonerte amerikanske forfattere som Ernest Hemmingway og Francis Scott Fitzgerald er uvisst. Merkelappen fortapt virker mer treffende i dag. Deretter fulgte den stille generasjonen, baby boomere, generasjon x, generasjon y (født 1980-1995), og vi er nå inne i generasjon z. Det er noen som har klart å presse inn en kort generasjon mellom x og y, eller i det minste ei undergruppe av generasjon y. Xennials (født mellom 1977 og 1983) hadde en analog barndom, men et digitalt voksenliv. En stereotypisk gen x har ord på seg for å være kynisk, mens en stereotypisk millennial skal være mer optimistisk. Xennials plasserer seg altså mellom disse, og skulle derfor være mer balansert.

Jeg føler meg litt mellom generasjoner fordi jeg tilhørte gen x, men føler meg litt som en en xennnial. Jeg ble født i 1968, og selv om det var digitale muligheter tidligere, brukte jeg hverken pc, internett eller mobiltelefon før jeg startet på lærerhøgskolen i 1997. Jeg hadde sett og prøvd ulike digitale dingser tidligere, men det var så sjeldent jeg fikk muligheten at det føltes spesielt hver gang.

En generasjon blir gjerne definert som alle som lever samtidig, men vi er ikke en generasjon fordi vi lever samtidig med de som ble født før oss, men fordi vi har mer eller mindre de samme opplevelsene som andre jevnaldrende, og noen ganger får det oss til å føle en sorg for det vi ikke opplever. Jeg føler at skating, cosplay, science fiction/fantasy brettspill og subkulturen goth skulle og burde ha vært en del av oppveksten min, men det var en del av den kulturen jeg ikke fikk ta del i. Det føltes ofte som at Haugesund var for langt vekke fra den verdenen jeg ville vokse opp i.

Det å være medlem av en generasjon innebærer også muligheten til å velge motkulturer. Haugesund fikk for en del år siden en skatehall, og kommunen bygde en skatepark i sentrum i fjor. Jeg kan ikke se at de blir brukt av andre enn barn med sparkesykler, og selv det er ikke ofte. Jeg ser med jevne mellomrom naive forsøk på å grafitti, men det er så og si aldri noe forsøk på å spre et politisk eller sosialt budskap. Jeg vet derfor ikke om vi kan kalle dette for en motkultur, eller ungdom som bevisst tar avstand fra det samfunnet de foregående generasjonene har bygd.

Jeg skal ikke lage noe stort politisk poeng av dette, men stiller spørsmålet. Hvis vi har en global, felles kultur er det da noen ungdommer som føler seg norske? Hvis det er vanskelig å finne det norske, hvordan kan vi da forvente at barn/ungdom som ikke ble født i Norge skal utvikle en norsk identitet? Betyr dette noe for de som vokser opp med en diagnose som autismespektertilstander, nonverbale lærevansker og ADHD? Hva forventer samfunnet av dem?

Men jeg er ganske optimistisk med tanke på mine egne muligheter. Jeg er ikke innafor generasjonen min jobbmessig, men tror jeg kommer dit snart.

En gammel Gen-Y-er

mann med nettbrett ved sjøen. Millennials er kjent for å bruke teknologi og for at de ikke følger tradisjonelle verdier, delvis fordi de er økonomisk umulig å oppnå. Foto: Pixabay

Millennials er kjent for å bruke teknologi og for at de ikke følger tradisjonelle verdier, delvis fordi de er økonomisk umulig å oppnå. Foto: Pixabay

Vi har en tendens å tenke på noe som enten positivt eller negativt. Det er ingen mellomposisjon, og dette er gjerne en avgjørelse vi tar umiddelbart. Vi tar oss med andre ord ikke tid til å reflektere over og analysere tanker og følelser. Det er opplest og vedtatt at vi skal være positive, og hvis du begynner å tenke negativt er det bare å fordrive det negative, men kanskje bør det være motsatt? Kanskje er det positivt å være negativ? Den svenske filosofen og psykologen Ida Hallgren mener det er skadelig å utelukkende tenke positivt. Les mer på Sykepleien. Det er mange som opplever mye negativt i livet: ulike fordommer, avhengighet, psykisk sykdom, mobbing, arbeidsledighet, konsekvenser av sosial isolasjon etc. En kan ikke bare late som at alt blir bedre ved å smile.

Jeg fikk nylig et spørsmål fra en leser som lurte på om det fantes noen bøker om NLD, og spesielt om hvordan disse utfordringene utvikler seg etter som en blir eldre. Det er det som er problemet. Det har blitt gitt ut en god del på engelsk, både spesifikt om NLD og mer generelle bøker om ujevne ferdigheter eller en uvanlig atferd, men jeg kjenner bare til boka Nonverbale lærevansker av Urnes/Eckhoff på norsk. Den handler hovedsakelig om utredning og tiltak av barn, og den er ikke så nyttig for voksne.

Jeg var i En mellommann inne på at jeg egentlig aldri har vært medlem av ei gruppe eller generasjon. Jeg var en del av generasjon X, men kjente meg ikke igjen beskrivelsen av ungdommer som er for late til å arbeide. Jeg ble født 12 år for tidlig til å være generasjon Y eller millennial, og jeg hadde egentlig ikke noe til felles med den heller. Jeg kjenner meg likevel igjen i noen av beskrivelsene, bl.a. at jeg ikke hadde klart for meg hva jeg ville med livet. Jeg prøvde å komme meg videre, men visste ikke hvordan jeg skulle gå fram. Jeg hadde dessuten ikke så mange muligheter, for karakterene fra videregående tillot ikke store ambisjoner. Jeg sitter derfor her som 50-åring, med en havarert lærerkarriere, og med en vag plan om å gi ut ei bok. Det føles veldig gen y.

Jeg har skrevet mye om NLD og har hatt et håp om interesse fra et forlag, og jobber dessuten med et langt mer krevende manuskript til en barneroman. Det er ikke lett å gjøre dette alene, for jeg er ikke flink til å organisere større prosjekt. Et blogginnlegg er greit nok, men å holde seg til en plan over et par hundre sider er verre. Jeg føler meg litt som en millennial fordi jeg kjenner meg igjen i den følelsen mange milennials har, at det er arbeid som definerer oss. Hvis du ikke har arbeid eller ikke har en spesielt interessant jobb kan du lett få angst. Du ser at andre gjør de tingene du alltid har ønsket deg, og du tenker kanskje at livet passerer uten at du blir det du kunne vært. Jeg fulgte en blogger tidligere som skrev om noe hun kalte FOBO og FOMO. Det stod for fear of being ordinary og fear of missing out, men det er kanskje like viktig at andre anerkjenner deg og det faktum at du har ferdigheter.

Det er kanskje typisk menneskelig, og ikke begrenset til generasjon y, for jeg tror alle ønsker at venner, familie og tidligere klassekamerater skal se dem på det beste. Når det gjelder tiltak er det et arbeid som aldri tar slutt. Jeg sammenliknet en gang NLD-tiltak med den type behandling de fleste forbinder med depresjon eller alkohol/narkotikamisbruk. Der bruker en betegnelsen recovery eller bedringsprosesser. Behandlingen dreier seg om ferdigheter eller strategier, og jeg tror det er viktig å være klar over at livet ikke er en serie lykkelige dager. Det er naturlig med dårlige dager, men hvis en lærer å takle de negative følelsene og tankene, er sjansen stor for at en unngår de store svingningene. Da blir livet stabilt.

Jeg har skrevet mye om det som gjør livet mitt stabilt, og skal ikke fokusere på det her, men vil nevne kort noe som fungerer for meg. Jeg fungerer best med rutiner, og får mye gratis gjennom aktivitetene dattera mi går på. Jeg er også opptatt av mine egne ting, som å skrive, lese og gå turer. Jeg setter av tid til dette hver dag og det hjelper med stabiliteten. Jeg spiser også sunt, for maten påvirker hjernen. Jeg har snakket om at negative tanker er bra, men det er fordi en ikke skal avvise dem uten refleksjon. En må alltid arbeide med å utfordre negative tanker, men det er altså viktig å gjøre denne jobben grundig. Det kan fort bli så mye alvor at en glømmer å gjøre unyttige, trivielle ting. Det er viktig å ha det gøy også, samme hvor unyttig det kanskje føles.

Dette fungerer hvis en har milde symptomer på angst og depresjon. Noen trenger medisiner og/eller samtaleterapi. Poenget er at en utvikler strategier som fungerer når livet er vanskelig. Positiv tenkning har forøvrig noen fordeler. Det kan f.eks. hjelpe deg til å ta steget ut i det ukjente, utvide horisonten og ta den sjansen som kan hjelpe deg videre. Jeg prøver å gjøre ting som skremmer meg, og det sikrer at jeg får noen nye opplevelser.

En mellommann

Sommerfugl. Den såkalte sommerfugl effekten forklarer kaoe teori. En sommerfugl som slår med vingene på rette sted/tid kan skape en orkan på den andre sida av jorda. Foto: Pixabay

Den såkalte sommerfugl effekten forklarer kaos teori. En sommerfugl som slår med vingene på rett sted/tid kan skape en orkan på den andre sida av jorda. Foto: Pixabay

Jeg var på mange måter i en mellomposisjon. De som var studenter det året jeg ble født (1968) kalles gjerne for dessertgenerasjonen. De kom til dekket bord etter at foreldrene hadde rekonstruert verden. Det var ikke like dramatisk her som andre steder med store studentopptøyer og generalstreiker, men de unge tok likevel avstand fra det samfunnet foreldrene hadde skapt.

Jeg er en del av generasjon X (født mellom 1965 og 1979) og vi ble etterfulgt av milenniumsgenerasjonen, også kalt generasjon Y, som ble født mellom 1980 og 1996. Jeg skal ikke si noe om de enkelte generasjonene, men viser til en interessant tabell i en Wikipedia artikkel. Den omtaler en undersøkelse der personer fra de ulike generasjonene svarte på hva de mente gjorde deres generasjon unik. Det kan se ut til at hver generasjon har et stadig dårligere selvbilde. Det er ikke rart, for hver generasjon blir kritisert av den forrige. Vi er alle den mest egoistiske generasjonen noensinne, men vi snakker ikke om en uunngåelig dysfunksjon eller skjevutvikling. Det er ikke noe som bare skjer. Det er noe samfunnet styrer og må ta ansvar for.

Jeg føler at jeg egentlig ikke har hørt hjemme noe sted. Jeg søkte på høgskoler da jeg kom ut av militæret våren 1989, men kom ikke inn på noe og rykket stadig lenger bakover over i køen. Det var fordi det både var en større andel som tok utdanning og fordi det var en befolkningstopp i alderen 19-24 år på den tida. Det var altså en større konkurranse både på skolene og i arbeidslivet enn det hadde vært tidligere. Jeg følte aldri at jeg kom til dekket bord. Jeg jobbet hardt i ulike jobber, og da en høgskoleutdanning i første omgang så ut som en stengt vei, prøvde jeg meg på yrkesskolen. Det ble ekstra tydelig der at jeg beveget meg bakover i køen, for samme hvor hardt jeg prøvde, beviste jeg bare at jeg ikke hadde noe å gjøre i et praktisk yrke. Jeg prøvde meg med høyere utdanning flere ganger, og kom endelig inn 1994.

Jeg ble ferdig med utdannelsen våren 2000 og vil helst ikke tenke på erfaringene jeg gjorde i arbeidslivet. Jeg har jobbet i Time, Haugesund, Vindafjord, Karmøy, Tokke, Vinje og Meløy. Jeg er ikke en knekt mann, men det er likevel litt bittert å tenke tilbake på den behandlingen jeg fikk på de fleste skolene. Jeg skulle ønske at ting hadde vært annerledes, at jeg hadde vært annerledes, men mye ble kanskje ødelagt av et par råtne sjefer jeg hadde i starten av karrieren.

Ordet mellomgenerasjon blir forøvrig brukt om mennesker i 40 og 50-årene, de som hverken er unge eller gamle. Jeg har på en måte vært der siden jeg reiste hjem fra Grøtsund fort våren 1989. Jeg var eldre enn klassekameratene på yrkesskolen, jeg var eldre enn de andre studentene på de tre høgskolene jeg har gått på, og når jeg søkte på jobber var jeg som regel den eldste søkeren. Resultatet var at jeg ikke fikk jobber, og måtte flytte til avkroker der få andre utenforstående ville bo. Det viste seg at det var gode grunner for å unngå disse bygdene. Jeg ble far som 37-åring og er eldre enn mange av de andre foreldrene vi har kontakt med, og selv om jeg eide et hus i en kort periode, vil det føles som at jeg er førstegangskjøper hvis jeg når målet om å kjøpe en bolig i nær framtid. Jeg har derfor mye erfaring med å være mellom generasjoner, lenge før jeg nådde den rette alderen for det.

Når jeg tenker meg om er det egentlig en passende beskrivelse av NLD. Et av de viktigste verktøyene i en utredning er en IQ test, og NLDere har et stort gap mellom verbal og utførings-IQ. Det er derfor en kan føle seg dum og smart samtidig. Jeg føler meg ikke så verst når jeg skriver. Det er rom for forbedring, men jeg føler likevel at jeg behersker det ganske bra allerede. Jeg har dessverre helt andre emosjoner når det gjelder praktisk arbeid. Det er ikke det at jeg ikke prøver, men jeg forstår det ganske enkelt ikke. Siden jeg faktisk prøver har jeg ødelagt en del ting opp gjennom årene.

Jeg kjøpte et hus for en del år siden, som jeg dessverre måtte selge da jeg fikk jobb i et annet fylke, og prøvde bl.a. med å sette opp lister. Jeg kjøpte veldig fine profilerte lister til tak og golv, og klok av skade kjøpte jeg mer enn jeg trengte. Jeg hadde fått en til å vise meg hvordan jeg skulle sage vinkelen i hjørnet. Jeg kuttet av litt, og litt til, og lit til …….. Jeg svettet, ble mer og mer frustrert og forbannet alt og alle. Jeg ga til slutt opp og vi bodde der i fire år uten lister. Jeg hater ting som får meg til å føle meg dum, og det er dessverre veldig mye jeg ikke mestrer. Noen ganger hadde det vært gøy hvis andre tenkte på meg som den som mestret noe.

Jeg har vel klart meg brukbart gjennom livet, men kan egentlig ikke påstå at jeg var den personen jeg ville at andre skulle se på barneskolen, ungdomsskolen, videregående skole, i militæret, på høgskolen eller i arbeidslivet. De fleste så utelukkende det jeg ikke mestret. Jeg er på en måte kaos, en vitenskapelig term for det ikke-lineære, det uforutsigbare. Jeg tror jeg viser mer av det jeg kan nå, og det overrasker kanskje noen. Jeg håper i alle fall jeg har det uforutsette i meg.

Mitt liv under #metoo

Løvetannen er vakker og robust, men disse frøene, som flyr som vakre engler gjennom lufta, er også uforutsigbare. Livet kan likeledes være urettferdig.

Løvetannen er vakker og robust, men disse frøene, som flyr som vakre engler gjennom lufta, er også uforutsigbare. Livet kan likeledes være urettferdig.

Jeg leste en litteraturkommentar i Dagbladet i dag som sammenliknet #metoo med en tragedie som Aristoteles, Sofokles, Christian Krohg og Jean Racine beskrev den. Marius Wulfsberg konkluderte med at #metoo ikke var en tragedie, men en revolusjon. Vi får se hvordan dette utvikler seg, men de største seirene sålangt i Norge er en sportsjournalist som skal ha hatt et krenkende språk, og som valgte å pensjonere seg, og en politiker som kanskje er ferdig på riksplan. Begge ble forøvrig forsøkt presset ut uten at «bevisene» ble kjent.

Det begynner å se ut som at Trond Giske er skyldig, men jeg reagerer på at de som støtter varslernes versjon i dag ikke kunne gjøre det da det skjedde. Line Oma er foreløpig den eneste varsleren som har stått fram. Hun jobbet som praktikant på den norske ambassaden i India da Trond Giske var på besøk som Nærings og handelsminister i 2010. Oma fortalte i et intervju med NRK at Giske skal ha presset henne mot en vegg og kysset henne. Statskanalen viser i tillegg til en anonym kilde som så «en situasjon som ikke passer seg for en statsråd og en praktikant.» Det var passelig vagt, og uttalelsen sier ingenting om hva og hvordan det skjedde. Det er ikke uproblematisk å løse dette bak lukkede dører og utenfor rettssalen, for det er de samme som har visst om dette i mange år som nå skal bli heltene.

Dette er nemlig ikke noe Trond Giske tok med seg inn i partiet, og som vil forsvinne med Giske. Anniken Huitfeldt og lederen for AUF, Mani Hussaini, har bekreftet i flere intervjuer at det er en ukultur i partiet. Det er det i alle partiene p.g.a. stor aldersforskjell og skjeve maktforhold. Det har så langt ikke vært en prioritert oppgave for media å spørre om hvor mange som visste, men det er sannsynligvis mange som har sett situasjoner som den i India. Jeg tror det er mange unge som opplever at møtet med heltene sine ikke ble helt som forventet. Det blir snakket om at det ikke blir ro i Ap før Giske er ute, men det burde ikke være nok. Partiene må etter min mening vise tydeligere at de vil ta vare på mennesker, og det gjør de ikke ved å hindre innsyn. De har ikke så mye tillit at det er akseptabelt.

Hele #metoo-prosessen har vært opprørende for meg. Jeg ser gjerne at overgripere blir tatt, men denne prosessen er ubehagelig personlig. Jeg skriver hovedsakelig om autismespektertilstander, nonverbale lærevansker og nevrodiversitet, og dette er et prinsipp vi er kjent med. Det er bare ingen som har tatt oss varslere alvorlig. Det er bemerkelsesverdig at de fleste godtar #metoo-anklager uten bevis. Det fungerer tydeligvis på kjendiser og samfunnstopper, men hvor mange butikkansatte, sykepleiere, fabrikkarbeidere, vaskere og hotellansatte tror du blir trodd uten bevis? Hvor mange asbergere og NLDere tror du får hjelp? Bør det i det hele tatt være mulig å bare slenge ut påstander? Det er sikkert rettferdig i noen av de tilfellene der #metoo har ødelagt en karriere, men dette føles ubehagelig fordi vi som har en diagnose har på en måte levd under #metoo-regimet i mange år. Hva tror du skal til for å sparke en asberger eller for å avfeie denne personen allerede under jobbintervjuet? Ingenting!

Det gjelder ikke bare oss med en diagnose, men vi er spesielt utsatt. Det har vært mange rettssaker om usaklig oppsigelse der samarbeidsproblemer, mangelfulle arbeidsprestasjoner eller en konflikt og trykkende stemning har blitt brukt som grunnlag for oppsigelsen. Det er lett for arbeidsgivere å kvitte seg med ansatte de oppfatter som litt mer krevende enn andre, og selv i skoleverket er det vanlig med årsvikariat. Dermed kan skolen bli kvitt en kvalifisert lærer, selv om stillingen blir opprettholdt. Jeg vet sågar om tilfeller der en lærer ble erstattet med en ufaglært. En tidligere kollega av meg ble usaklig oppsagt for noen år siden. Jeg vil ikke si så mye om saken, men er ikke overrasket over at det skjedde. Det var nemlig en skole med mange konflikter mellom elever/foreldre og lærere. Jeg kjenner ikke til hva som ligger bak, men skolen har for vane å skifte ut både lærere og rektor med urovekkende høy frekvens.

Det er mange asbergere som har beskrevet det samme som britiske Dan Jones. Han snakker i You Tube videoen Living With Autism: Discrimination At Work bl.a. om at han ble truet med disiplinære tiltak hvis han ikke hilste med f.eks. et god morgen da han kom på arbeid. Det er bare et lite eksempel, og det virker kanskje banalt, men det er realiteten for mange av oss at vi møter den type krav, og hver minste annerledeshet blir brukt mot oss. En som ikke liker å delta i den meningsløse samtalen mange bedriver i lunsjpausen eller som kan bli irritabel fordi han/hun trenger mer ro enn et åpent kontorlandskap tillater, kan lett få et stempel som et uromoment, en som ikke vil innordne seg. Det er noe vi har levd med lenge, og #metoo representerer ikke noe nytt, men det er urovekkende hvis dette blir det normale for alle.

Det blir i alle fall ikke et samfunn som favoriserer de som skiller seg ut, og vi får nok ikke en kjendisdrevet Twitter-aksjon til støtte for arbeidstakere med autisme, NLD, ADHD o.l.

 

Hva betyr #metoo for meg?

Bilde av en munn lukket med stifter. Det er mange tause ofre i arbeidslivet, men #metoo representerer de færreste. Illustrasjon: Pixabay

Det er mange tause ofre i arbeidslivet, men #metoo representerer de færreste. Bilde: Pixabay

Sigrid Hvidsten, journalist i Dagbladet, skrev en kommentar i dagens nettutgave der hun applauderte det faktum at #metoo-kampanjen har fått en del veteraner ut av arbeidslivet, og sendt klare meldinger om at det som ble godtatt for 25 år siden er avskjedigelsesgrunn i dag. Hvidsten mener vi nærmer oss kampanjens ytterste konsekvens, at det ikke lenger gjelder bare kvinner, men alle arbeidstakere, i alle arbeidssituasjoner, i alle bransjer.

Det er flott hvis vi får et arbeidsmarked som respekterer alle, som gir alle rett til å gå på jobb uten at de blir redusert til kjønn, legning eller en diagnose. Det er noe alle fortjener, men hvor realistisk er det at en trend på sosiale medier rydder opp i gammelt grums? Det kan være forskjell på diskriminering i juridisk forstand og en subjektiv opplevelse av å bli diskriminert. Vi lever i et stadig mer sexfiksert samfunn, og jeg har selv opplevd at veilederne på en attføringsbedrift hadde et språk som sannsynligvis var langt mer seksuelt enn det Davy Wathne gjorde seg skyldig i. Det blir antatt at rundt en prosent av befolkningen er aseksuelle, og det er ifølge noen undersøkelser så mange som en fjerdedel som svarer at de har problemer med å kjenne seksuell lyst. Jeg vil tro at de opplever mye i samfunnet som vanskelig.

Jeg bruker bare seksuell legning som et eksempel, men poenget er at det er vanskelig for mange, for Norge er ikke et lett samfunn å skille se ut i. Det er politisk korrekt å varsle med emneknaggen metoo nå, men mye av det som kommer fram er ikke beviselig diskriminering eller trakassering. Vi har sett en god del saker fra film og TV der en skuespiller ble sparket etter noen anklager, som i enkelte tilfeller kanskje/kanskje ikke var innenfor definisjonen av diskriminering, og ofte ikke et lovbrudd. Nå vet vi ikke hele sannheten, og det er mulig at disse mennene tilsynelatende gir seg uten kamp fordi det er et mønster vi ikke kjenner til, men resultatet av en kampanje som sklir ut i noe vagt, sågar i falske anklager, kan bli at situasjonen forverres for kvinner. Dette kan i verste fall føre til at kvinner ikke blir tatt alvorlig, og at menn vil vegre seg for å ansette kvinner. 

En annen ting er om de gamle grinebiterne er predatorer som velger seg ut individer eller grupper de kan ramme. Jeg har hatt overordnete som har vært veldig direkte og røffe i stilen, og de hadde ikke evnen til å tilpasse tonen etter hvem de snakket til. Jeg ble veldig lei meg da jeg opplevde dette som 19-åring, men har i etterkant tenkt at disse formennene var lite fleksible, men ellers rettferdige siden alle måtte tåle denne behandlingen. Hvis de behandler alle likt kan en da snakke om diskriminering? Disse folkene blir ofte mislikt, og jeg vet hvordan det er å være den minst populære, bortsett fra at arbeidsgiverne mine ikke hadde noen saklig begrunnelse.

Jeg opplever allerede at det er vanskelig for arbeidstakere med en diagnose. Mennesker med en autismespektertilstand eller NLD kan være sårbare for trakassering. De kan for det første slite med seinvirkninger av mobbing fra barndommen. Det kan være psykiske virkninger som ensomhet, frykt, angst, depresjon, sinne og somatiske virkninger som hodepine, søvnforstyrrelser, kvalme og rygg eller magesmerter. Særtrekkene mennesker med disse  diagnosene har kan også føre til mobbing i arbeidslivet, og dette er grunnen til at jeg har hatt vanskelig for å godta det positive synet mange har på annerledeshet. Det blir lagt vekk på at det er flott med f.eks. Asberger syndrom fordi det er en forventning om at samfunnet godtar oss. Jeg har ikke sett så mye til det, og når jeg blir kontaktet av lesere av denne bloggen er det ofte fra foreldre som har den samme erfaringen med sine barn.

Det er som nevnt allerede vanskelig med en diagnose på arbeidsmarkedet, og om det kanskje ikke blir verre, tror jeg faktisk at en #metoo-kampanje ute av kurs kan gjøre det vanskeligere å vinne gehør for de som arbeider for et mer rettferdig arbeidsliv for andre grupper enn kvinner. Det hjelper kanskje å få 25 år gamle holdninger ut av arbeidslivet, men i stedet for at det blir starten på et nytt og bedre liv, kan det fort bli mye av de samme. Det blir gjerne sagt at stereotyper kan forandre seg, mens fordommer mottsetter seg forandring. Det er dermed en mer lukket holdning, men jeg vil si at begge er like stabile og like negative.

#metoo startet for ti år siden, og selv om den fikk fornyet energi da skuespilleren Alyssa Milano tvitret en oppfordring, er det foreløpig lite som tyder på at kampanjen vil bidra til positive forandringer. Det er foreløpig ingen som har tatt initiativ til å definere målet og skissere en plan for veien videre. Det er lett å si at det er en «ukultur i organisasjonen», men denne ukulturen vil ikke forandre seg uten tvang. Det må være klare definisjoner og regler. Hva skal sanksjonen være hvis en har et språk andre opplever som trakasserende eller hvis en beføler en kollega? Hvis dette blir mer konkret og forpliktende kan en begynne å snakke om at dette bare er starten, at det neste steget blir å gjøre det mulig oss andre å arbeide uten å bli trakassert også. Jeg er kanskje for negativ. Jeg er kanskje en gammel grinebiter selv, men etter en del erfaringer fra arbeidslivet og etter å ha lest og hørt en del om andres erfaringer er det vanskelig å hevde at nordmenn er åpne for å forandre holdningene sine, og det har ingenting med hvor de er på karrierestigen. Jeg kjenner ikke detaljene bak Davy Wathne-saken, men det føles ubehagelig kjent ut når noen snakker om å presse mennesker ut av arbeidslivet. 

Menneskene samfunnet trenger

Det er kontor og parkeringshus for Aibel i dag. Jeg pakket rundfrossen makrell her som ung voksen. Jeg stod på tross belastningsskader fordi jeg visste at det var lett å erstatte meg. Jeg har fremdeles smerter i armene 25 år seinere.

Det er kontor og parkeringshus for Aibel i dag. Jeg pakket rundfrossen makrell her som ung voksen. Jeg stod på, tross belastningsskader, fordi jeg visste at det var lett å erstatte meg. Jeg har fremdeles smerter i armene 25 år seinere.

Jeg har en del sympati for mennesker som blir arbeidsledige fordi arbeidsgiveren eller samfunnet ikke lenger har behov for kompetansen deres. Teknisk ukeblad skrev om utenlandske ingeniører i De får en kald skulder når vi ikke trenger kompetansen deres lenger, mens Journalisten skrev om to fotografer som hadde valget mellom å slutte eller å skrive. De måtte altså gi opp noe som sannsynligvis var veldig viktig for dem.

Jeg har som nevnt sympati, for dette er personlig. Det er mange med diagnoser som Aberger og nonverbale lærevansker som vet hvordan det føles å være utenfor, overflødig. Jeg tenker derfor mer på de som ønsker å jobbe, men ikke kan. Det er ei ganske stor gruppe med såkalt ufrivilling trygdete. De har nok ikke blitt tvunget ut av arbeidsmarkedet ved at en saksbehandler har truet med negative konsekvenser, men det er ufrivillig fordi mange ønsker å arbeide. De ønsker at de fungerte bra nok til å vise arbeidsgiveren den innsatsen og stabiliteten som forventes i arbeidslivet, og det er sikkert i noen tilfeller nødvendig med en viss overtalelse for å få vedkommende til å forstå alvoret, at han/hun ikke kan klare seg uten støtte fra samfunnet. Jeg tror derfor ikke de fleste føler det som en seier den dagen de får innvilget trygd. De er kanskje lettet fordi de får et pusterom, med et håp om å komme tilbake i arbeid, men jeg tror ikke noen feirer.

Det er fullt mulig å arbeide for uføretrygdete. De får selvsagt redusert trygda, men sluttsummen blir likevel større. Det er altså noen insentiver for å arbeide mest mulig. Da slipper en situasjoner som den en bruker på debattforumet til foreldre.no beskrev: «Som ufrivillig ufør sliter jeg med tanken på å ikke ha noe å gå til om dagen. Hva fyller dere uføre dagen med?» Det er lett å si at det bare er til å jobbe, for det er ikke så enkelt hvis en f.eks. ikke kan klare mer enn 20 prosent. Det er ikke så mange jobber å søke på da, og hvis arbeidsgiveren i tillegg må ta spesielle hensyn til denne deltidsansatte som den ikke trenger å ta til andre, stiller en ganske langt bak i køen. Jeg jobbet to sesonger på Iglo i ungdommen. Vi tok imot makrell fra fiskebåter og pakket seinere den frosne fisken i pappesker. Jeg var veldig klar over at jobben var fysisk krevende, men ellers enkel. Jobben startet som et dag til dag-engasjement, og de som jobbet bra fikk fortsette hele sesongen (omtrent august-januar). Det ble stadig mindre arbeid mot slutten av sesongen og det var bare de mest effektive som fikk jobbe de siste par månedene. Jeg kjempet videre og fikk fortsette, selv om jeg fikk en skade tidlig i den andre sesonger. Jeg sliter fremdeles med store smerter i begge armene, men jeg fortsatte fordi jeg hadde gått lenge ledig og visste at jeg ikke hadde noen alternativer.

En kan diskutere om det finnes en definisjon av arbeid som inkluderer alle. Tenk deg at du har en ordning der du kan jobbe hjemmefra flere dager i uka, og der du gjerne kan starte seint, legge deg på sofaen, streame musikk, lese ei bok e.l. Du kan også velge en fridag hvis du er disiplinert nok til å jobbe om kvelden. Det viktige er at du får jobben gjort, men det føles kanskje ikke som arbeid i en streng forstand. Det er mange som ikke ser på dette som arbeid, for pauser og noe behagelig er i strid med den strenge arbeidsmoralen vi har vokst opp med.

Må arbeid være betalt? Nei, det er absolutt ikke nødvendig! Det er f.eks. mange som besøker eldre og andre som ikke kan komme seg ut. Kirka har mange frivillige som sørger for at gudstjenester, speider, ungdomsklubb og andre aktiviteter kan holde det gående. De gjør det fordi de liker arbeid, men det føles kanskje ikke som arbeid. Det er sannsynligvis ikke mulig å lage en definisjon som beskriver hva arbeid er for alle. Det eneste som er klart er at arbeid er typisk oss. Mennesker liker ikke å være inaktive.

Hvis samfunnet har et ønske om å se flere i arbeid må vi faktisk tenke annerledes om hva arbeid er. Det er mange oppgaver vi kunne ha løst med en mer fleksibel definisjon, og ikke minst hvis vi sluttet å tenke på alle uten lønnet arbeid som navere eller snyltere. Vi trenger faktisk alle.

Vi trenger alternativer

Jeg hadde som lærer noen elever som hadde bestemt seg for at de ikke trengte skolen. De skulle rett ut i arbeid og det var derfor unødvendig å lære noe. Det var i noen tilfeller fordi de skulle overta farens gårdsbruk eller annen type bedrift, og i andre tilfeller fordi faren hadde klart seg uten utdannelse.

Det var i alle tilfellene en urealistisk strategi, men det er alltid noen som tror at de skal være unntaket. De nevnte elevene hadde ikke noen diagnose, så dette dreier seg nok delvis om at unge mennesker ikke ser hele bildet, men dette kan sitte lenger igjen hos mennesker med en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Jeg hører av og til den tanken at verden er i takknemlighetsgjeld til asbergere. De gir da denne diagnosen til mange av de store vitenskapsfolkene og oppfinnerne som har forandret verden de siste århundrene. De mener det godt, men jeg synes ikke alltid det er konstruktivt å si at mennesker på autismespekteret kan klare seg uten hjelp eller utdanning. Jeg skulle gjerne ha vært en Bill Gates, Mark Zuckerberg, Larry Page eller Steve Wozniak, men det er jeg ikke.

Det er også noen som fokuserer på Askeladd-historier. Hegnar skrev i fjor om Harald Olavson, som sluttet på videregående skole etter det første året, men han leder i dag en bedrift med 60 ansatte. Den samme artikkelen viser også til at eiendomsbaronen Olav Thon ikke har annet enn grunnskole. En artikkel i Dagens Næringliv fokuserte på at Odd Reitan, Ole-Jacob Libæk, Trygve Brudevold og Tariq Mahmood hadde gjort suksess uten utdannelse. Det finnes noen få unntak fra regelen, men hvor mange tror du det er som klarer det? Hvis en skal ha suksess uten utdannelse må en skape sin egen arbeidsplass, for det er ikke mange jobber igjen av den typen der utdannelse blir sett på som en ulempe.

VG hadde en artikkel om 24 år gamle Marcus som jobbet som begravelsesagent. Det var en jobb han hadde hatt i fem år, men hvis en skal lykkes må en være på rett sted til rett tid, sannsynligvis kjenne de rette folkene og ha de rette personlige egenskapene. Det kan hende du gjør alt rett i søknaden og på jobbintervjuet, men det er mange som opplever at det ikke er i nærheten av å være godt nok. Den samme artikkelen har ei liste med jobber du kan få uten høyere utdannelse. Den inkluderer begravelsesagent, postbud, personlig assistent, guide, bilselger, yrkessjåfør og reiseleder. Dette er muligheter for mennesker med de rette egenskapene, men det gjelder ikke alle. En av attføringsbedriftene jeg har vært innom prøvde f.eks. å få meg inn i Posten og på et NAV-kurs som ville gitt meg førerkort for buss. De konkluderte med at jeg ikke kunne gjøre jobben som postmann p.g.a. utfordringene knyttet til NLD, og klasse D glapp siden jeg har diabetes. Det er altså vanskelig å finne noe en er i stand til å gjøre. Les mer i VG.

Haugaland vgs. Jeg var elev her på begynnelsen av 90-tallet, men kom ikke videre.

Jeg var elev her på begynnelsen av 90-tallet, men kom ikke videre.

Jeg hører fra tid til annen om unge mennesker med NLD som kjører i et bestemt spor. De skal ikke prøve noe annet, og de skal ikke ha hjelp fordi de skal klare det på sin måte. Hvis det ikke fungerer kan de fort kjøre seg ytterligere fast i et spor som leder til oppgitthet og en følelse av at ting aldri kommer til å bli bedre. Det minner ikke så rent lite om både de nevnte elevene mine, og de som hevder at samfunnet trenger asbergere. Begge satser på at det vil gå bra, og det fungerer for noen, men denne strategien vil også produsere noen tapere. Vi trenger derfor alternativer.

Jeg har brukt nesten hver anledning jeg har hatt til å foreslå kognitiv terapi på denne bloggen. Den bør være et ypperlig svar på denne utfordringen, for det dreier seg om å jobbe med tankene. Målet er å se sammenhengen mellom tanker, følelser og handling, og reflektere over hvordan negative automatiske tanker kan påvirke oss til å ta dårlige valg. Terapien skal dermed prøve å finne alternative måter å tenke, føle og handle på. Jeg kunne også tenkt meg at attføringsbedriftene fungerte litt annerledes. De jeg har vært innom har hatt samlebåndproduksjon for Hey’di, vedproduksjon, bakeri, renseri og skiltversksted. Det er ingenting i veien med disse yrkene, men de passer ikke for alle. Det er for noen vanskelig å fungere i disse jobbene, mens det for de mer akademisk innstilte er lite motiverende.

Jeg kunne også tenkt meg en annen mulighet enn videregående. Jeg traff en del elever på videregående skole som jeg tror hadde blitt overtalt til å søke. De var ikke motiverte og hadde heller ingen interesse for faget. Det er et fokus på at alle skal gjennom videregående, og det finnes ingen alternativer. De samme folkene som tidligere har sagt at disse elevene ikke trenger hjelp vil sannsynligvis stemple ungdommen som late seinere, men det er antakeligvis en sammenheng mellom manglende oppfølging/behandling og dropouts. Forskning.no skrev om en studie fra Høgskolen i Oslo og Akershus som konkluderte med at mental helse er avgjørende. Les mer.

Jeg har skrevet om amerikanske Job Corps tidligere. Dette innebærer også skole, men det gir amerikanere i alderen 16-24 år en ny mulighet hvis de ikke fullfører videregående skole. De får mer støtte enn i videregående (inkludert helsetjenester), og hvis de klarer hele programmet får de også hjelp til å etablere seg. Jeg tror noe tilsvarende hadde vært bra for Norge, for hva skal ungdommer som ønsker en ny mulighet gjøre her? De skoleflinke som satser på høyere utdanning , og som har penger, kan ta Sonans eller en annen privat skole for å forbedre karakterene fra allmenne fag, men jeg tror ikke det er noe liknende for yrkesfag.

Vi vet at de tidligste årene er avgjørende for hva som skjer seinere. Jeg tror derfor det er viktig å få diagnosen tidligst mulig. Jeg tror mye av det arbeidet en gjør før barnet starter skolen som 6-åring kan utgjøre en forskjell. Da får en kanskje tenåringer som finner seg bedre til rette. Vi er vant til å tenke på Norge som et samfunn uten forskjeller. Det er en illusjon, men vi prøver å holde på dette idealet. Alle skal være like. Det skal ikke være noen vinnere og tapere, men de fleste vet at det ikke fungerer. Vi må skille mellom de som bare mangler motivasjon og de som har kognitive utfordringer. Vi kan ikke late som at alle er like og at alle har det samme potensialet.

Trygd er bra for Norge

Ringer i vannet-brosjyre utstilt på en attføringsbedrift. Jeg tror myndighetene må tenke nytt om hva arbeid er. Det er mange som har en arbeidsevne de ikke kan leve av.

Ringer i vannet-brosjyre utstilt på en attføringsbedrift. Jeg tror myndighetene må tenke nytt om hva arbeid er, for det er mange som har en arbeidsevne de ikke kan leve av.

Jeg elsker å skrive, og hadde gjort det uansett, men det er selvsagt spesielt inspirerende når jeg får positive tilbakemeldinger. Jeg får med jevne mellomrom spørsmål, og noen ganger ganske kompliserte spørsmål. Jeg svarer så godt jeg er i stand til, men hvis jeg ikke er sikker, prøver jeg å være en veiviser som peker ut retningen. Jeg har i tillegg til direkte spørsmål lagt merke til at jeg får noen henvisninger fra søkemotorer etter søk om NLD og attføring.

Hvis en nevner uføretrygd på en blogg eller forum dukker gjerne de lumske trollene opp fra mørke kroker. Det er beklagelig at de ødelegger debatten, for trygd er noe annet enn de hevder. Det er ingen som kan sprade inn på et legekontor eller NAV og si at de skal søke om uføretrygd. De kan jo prøve, men det er en lang og grundig prosess fram til det som jeg faktisk tror er et nederlag for mange. Alle ønsker nemlig å arbeide. Tenk deg at de du gikk på skole med går videre med livet sitt. De tar utdannelse, får jobb, og har en tilhørighet. De spiser lunsj med noen andre hver dag og har råd til mye av det de ønsker å gjøre, for å si det enkelt. Uføretrygd har heldigvis forandret seg. Den er ikke en livstidsdom i dag.

Jeg husker jeg leste en artikkel i Haugesunds avis for en del år siden om ei ung kvinne som hadde Asberger syndrom. Hun gikk med på å bli uføretrygdet fordi det var det hun trengte på det tidspunktet, men hun følte tre år seinere at hun kunne klare å jobbe. Det ville imidlertid ikke NAV gå med på. Trygd fungerer mye bedre i dag, for det er mulig å være 100 prosent ufør og likevel jobbe. Trygda blir gradvis redusert med økende lønnsinntekt, men sluttsummen blir høyere enn med trygd alene. En blir altså oppmuntret til å jobbe. En kan prøve seg i den stillingsstørrelsen en tror fungerer, og hvis det skulle skjære seg, vil en ikke bli stående helt uten inntekt. En kan derfor prøve seg fram og finne det som passer, og selv om en kanskje ikke kan jobbe mer enn 10 prosent vil det være bra for samfunnet og den personen. Jeg føler meg overbevist om at den dagen trollene opplever at kroppen eller hodet ikke fungerer, vil de være takknemlige for at samfunnet ikke kaster dem til ulvene.

Det er ikke diagnosen, men graden av fungering som avgjør om en får trygd. En kan få trygd for diagnoser som NLD, autisme og de alvorligste tilfellene av ADHD, men det er altså individuelt. Det er noen som fungerer veldig godt, men det kan være flere utfordringer i kombinasjon som gjør det umulig å fungere i arbeidslivet. Jeg har irritert meg en del over de som sier at det er flott med Asberger fordi det er flott å være annerledes. Det er sågar noen som hevder at asbergere ikke skal gjøre noe for å tilpasse seg. Det er samfunnet som skal tilpasse seg og gjøre plass til dem. Det er en stereotyp de fleste ikke kan leve opp til når noen hevder at vi trenger asbergere, for de fleste av oss er ikke vitenskapsmenn eller musikere av Einsteins og Beethovens kaliber. Det er heller ikke mange av oss som kan jobbe i IT-industrien. Det høres flott ut med en så harmonisk verden som noen ser ut til å leve i, men det er et stykke unna virkeligheten.

Hvis verden hadde vært så sympatisk hadde det vært mange asbergere og NLDere i de fleste yrkesgruppene. Dette er mennesker som kanskje ikke har ferdigheter/interesser for muntlig kommunikasjon, men de er ansvarsfulle, pålitelige og utholdende. De følger instruksjoner til punkt og prikke og kan være flinke til å huske fakta. Mange har en spesialinteresse som kan gjøre dem spesielt godt kvalifisert på et snevert felt, selv om dette poenget har en tendens til å bli overdrevet. Det er en del som har mange negative erfaringer i arbeidslivet. Det kan dreie seg om at de valgte feil yrke, at de har vansker med sosial interaksjon, eller at de ikke lærer arbeidsoppgavene raskt nok. Det er derfor trygd fungerer fordi en kan prøve ulike ting,, mens en tidligere ble tvunget ut i ulike jobber som var å eksperimentere med mennesker. NAV hadde da fokus på kortest vei ut i jobb, ikke i den jobben som passet best.

Jeg opplever ikke at noe blir satt rett på trygd. Det er en lang prosess der spesialister utreder for å finne hvor stor arbeidsevne en har, og det skjer ofte innenfor en attføringsbedrift. Attføringsbedriftene har ulike typer arbeid på bedriften, samtidig som deltakerne kan få prøve seg gjennom hospitering på eksterne bedrifter. Det siste er en fordel, for de attføringsbedriftene jeg har vært innom har fokusert på mekanisk arbeid, vedproduksjon, vaskeri og en enkel samlebåndsproduksjon. Det er ikke noe negativt med disse jobbene, men hvis du har kroniske smerter eller andre fysiske plager, sliter med det tempoet og den koordinasjonen som forventes, og i tillegg har vansker med å finne deg til rette sosialt, kan den type arbeidsoppgaver være krevende.

Hvis det er noen som havner utenfor etter videregående, anbefaler jeg å ta dette opp med fastlege og NAV. En utredning der en skal finne arbeidsevnen starter med uttalelser fra spesialister og fra attføringsbedriften. Dette er ikke en rask prosess, men det viktigste hvis en er ung er at en holder seg i aktivitet og at en får en stønad en kan leve av. Jeg vet ikke om den har blitt sendt, men produksjonsselskapet Teddy TV filmet en norsk versjon av Employable Me for TV 2 sist vår/sommer. Hvis det blir en sesong to anbefaler jeg unge jobbsøkere med NLD, autismespektertilstander, Tourette syndrom og ADHD å søke. Les mer på TV 2.

Overskriften høres kanskje rar ut for noen, for hvordan kan det være bra at noen ikke arbeider? Jeg tror det er bra at vi gir de som kan muligheten til å komme tilbake i en jobb de har forutsetninger for å klare. Alternativet er at vi trykker dem skikkelig ned i grøfta der en følelse av håpløshet, angst og depresjon sørger for at de aldri kommer seg opp igjen. Jeg kan faktisk ikke se at samfunnet tjener på det.

%d bloggere like this: