RSS Feed

Category Archives: arbeid

Et arbeidsmarked for de utenfor mainstream

Jeg skrev Om å være annerledes, men ikke annerledes nok med tanke på Samfunnspraten. Det er ei debattgruppe jeg er medlem av på Facebook, men jeg har ikke delt så mye der siden mye av det jeg skriver ikke er direkte relevant. Dette er imidlertid super-relevant. Jeg fikk et svar, og etter at jeg hadde svart Trude Sletteland fra Impulssenteret (det høres forøvrig ut som en spennende idé), tenkte jeg litt videre over hva jeg egentlig mente med skolen. Jeg har litt erfaring som lærer, men også veldig personlig erfaringer.

Jeg møtte mange stengte dører i ungdommen. Stefaren min var veldig flink til praktisk arbeid. Han kjørte lastebil og var en slags altmuligmann både på arbeid og hjemme. Det var sikkert mye han i utgangspunkt ikke kunne, men han fant ut av det underveis uten at han hadde mye skolegang. Jeg hadde derimot en del begrensninger. Jeg sleit på skolen, men klarte å kjempe meg gjennom grunnskolen og videregående skole. Jeg jobbet sannsynligvis hardere enn noen andre på hele skolen, men ble likevel ikke mer enn en gjennomsnittlig elev. Det var likevel en stor seier for meg. Stefaren min ville at jeg skulle gå på yrkesskolen, og da jeg ikke kom noen vei etter allmennfag, prøvde jeg to år med mekaniske fag. Jeg visste egentlig at det var en dårlig idé, for jeg har aldri vært praktisk anlagt.

Det ble derfor lærerhøgskole på meg etter hvert. Det var kanskje ikke den optimale løsningen, for det viste seg at jeg trengte mer tilrettelegging og støtte enn de fleste lærere. De to første jobbene var egentlig fantastiske. Jeg jobbet på yrkesskoler og det var stort sett klasser som ingen andre ville ha. Det var ikke problem-elever, men uten tvil vanskelige elever. Jeg opplevde likevel at de hadde en del framgang i løpet av det året jeg underviste dem, men det skjedde ikke uten litt motstand. Jeg fortsatte i jobber der jeg ikke fikk noe støtte og endte etter hvert opp med å gjøre tre perioder i attføring. Jeg var i utprøving både på attføringsbedriften og i eksterne bedrifter, og tilbakemeldingen var stort sett at jeg bedrev for lite småprat eller koseprat. Den siste jobben var egentlig en jobb det var umulig å feile i, men jeg gjorde det likevel. Vi lagde skilt og det var to rom i lokalet. Det ene hadde to pc’er der vi lagde designet, mens arbeidsbordet med laseren som brente ut tekst og evt. mønster var i det andre rommet. Det ble visstnok forventet at jeg skulle koseprate om alt mulig mens jeg gikk fram og tilbake. Jeg fikk i alle fall tilbakemelding om at jeg ikke gjorde det. Prat kommer bare i veien for det jeg skal gjøre, så det er like greit å kutte det ut.

Jeg prater ikke mye. Jeg fokuserer på arbeid, og hvis jeg prater er det gjerne om andre ting enn det som gikk på TV kvelden før. Jeg vil hevde at jeg kommer innenfor begrepet annerledes. Vi er ikke den type familie som er veldig opptatt av hva andre mener, og det er derfor ikke viktig for oss at andre opplever oss som annerledes, men jeg tror ikke det er noen tvil om at vi er litt utenfor det tradisjonelle.

Når jeg tenker på mine egne erfaringer og noen av de elevene jeg jobbet med tror jeg det er viktig med alternativer. Dette er kommentaren jeg skrev på Samfunnspraten:

Løsningen er veldig enkel og samtidig veldig vanskelig å gjennomføre. En kan likevel starte med å definere hva som er innenfor det normale. Jeg er ikke sikker på om barnehage, skole (og muligens barnevermet) har en tydelig strategi eller forståelse av hva som er innenfor. Det kan lett bli sånn at en ser på det å skille seg ut som et problem i seg selv fordi en foretrekker «normale» barn.

Alt dreier seg om mål og hvis en ikke passer inn i den eksisterende rammen blir det kanskje automatisk snakk om lav måloppnåelse, men jeg vet ikke hvor mye som blir gjort for å finne styrkene til det barnet hvis det krever en del ressurser. Jeg kunne tenkt meg flere alternativer. Under dagens system må vel alle være i samme klasserom og de må gjennom den samme undervisningen og ta den samme eksamen? Hvis det er tydelig at en ikke passer inn i en vanlig akademisk ramme bør kanskje det barnet tilbringe mindre tid i klasserommet og/eller skifte aktivitet oftere? Er det forøvrig noen som vet hva som skjer med barn som får lav måloppnåelse gjennom hele grunnskolen/vgs, eller hvis skolen bestemmer at de ikke skal ha karakterer? Det er vel ikke snakk om lav måloppnåelse i næringslivet.

Jeg har både som student og lærer møtt på flere elever som av ulike årsaker ikke fant seg til rette i klasserommet. Noen hadde en diagnose, mens det for andre var litt mer uklart hva som lå bak. Skolen visste ikke hva de skulle gjøre, men jeg kjenner til noen få tilfeller der de tok eleven ut av skolen en dag i uka for å arbeide på en gård. Det høres ut som en mulig løsning for flere.

Det ser ut til å være viktig å få alle gjennom den samme utdannelsen og vi skal helst lære med de samme metodene. Det hadde ikke vært en god idé å ta ungdommer helt ut av skolen, for alle trenger en viss porsjon allmenndannelse. Det dreier seg om å kunne forsørge seg selv, men også om å bli gode samfunnsborgere. Jeg er likevel ikke overbevist om at alle skal lære like mye, og hvis en har så store utfordringer at det blir vanskelig å lære noe, er kanskje alle tjent med at disse elevene velger en alternativ vei fram til arbeid.

Det var vanlig med 45 minutters timer da jeg gikk på skolen, mens det i dag er vanlig med dobbeltimer før en får pause. Det er en utfordring, men det er lov å ta seg noen friheter som lærer. Jeg fungerte som spes.ped-lærer for en elev i to år en gang (3-4. klasse) og klassen var disiplinert nok til at vi kunne la den løpe rundt skolen en gang uten å forstyrre andre elever. Det ble dermed lettere å sette i gang med resten av økta. Jeg kunne tenkt meg at heller enn å ta elever ut av skolen, kan disse få muligheten til kortere dager og timer. De kan f.eks. ha 25 minutters undervisning.

Hvis de også får arbeidserfaring gjenom hele ungdomsskolen og videregående skole vil de ha seks års arbeidserfaring bak seg når de er ferdig med videregående. Jeg kunne også tenkt meg at uavhengige veildere e.l. vurderte hvor godt de utførte jobben. Det var i mitt tilfelle et fokus på å få meg raskt ut, og jeg var nok ikke alltid overbevist om at jeg fikk en skikkelig mulighet. Det hadde muligens sett litt annerledes ut hvis noen utenfra vurderte meg. Jeg liker tanken på amerikanske Job Corps. Det er et program for aldersgruppen 16-24 år der de kan lære seg et yrke. De får praktisk undervisning, klasseromsundervisning, samt gratis kost og losji. Sønnen til en venn jeg har i USA valgte den veien. Han sleit gjennom hele grunnskolen og videregående skole, og det var hele tida matematikk som var problemet. Han har fullført kurset hos Job Corps, men det var ingen som ville gi han en mulighet til å jobbe. Han har store lærevansker, en noe lavere IQ enn gjennomsnittet og autismeliknende symptomer. Han trenger derfor lenger tid enn andre for å lære, men har en ulastelig atferd. Han er veldig fokusert på at han ikke skal gjøre feil, og avviker derfor aldri fra «regelboka.» Han fikk likevel aldri muligheten etter Job Corps, men han har nettopp fått lærlingkontrakt hos en veldig dyktig steinmurer.

Job Corps er et alternativ for amerikanere som dropper ut av videregående eller de som vil ha en ny sjanse, selv om de fullførte de tre årene. Jeg tror det kan være bra både for de som ikke ønsker å ta høyere utdanning og de som ikke har evner til det. Jeg tror nok dagens videregående skole hovedsakelig er lagt opp for de som kan klare høgskole, men som ikke har den nødvendige motivasjonen. Job Corps løser sikkert noe av problemet i USA, men jeg kunne tenkt meg en liknende løsning for godt voksne mennesker også.

Dette er en  reklame for Job Corps. Den viser selvsagt et glansbilde. Det er noen som ikke får en jobb etter Job Corps heller, men det er også mange som får et bedre liv.

Jeg tror dette kunne vært en idé for mange elever som ikke er mainstream, enten de har en diagnose eller ikke. Det er ingenting jeg liker bedre enn å skrive, men i en litt mer perfekt verden hadde jeg nok klart å holde både på en jobb og helsa. Jeg vil påstå at jeg gjør fornuftige ting likevel, selv om det ikke er arbeid jeg kan leve av foreløpig, men jeg følte meg nok nyttigere når samfunnet mente jeg var det. Jeg tror likevel ikke jeg er helt ferdig. Jeg jobber både med helsa og med å utføre noe andre ser verdien i.

Jeg skaper ei linje

Fra menneske ble menneske til nå har det skapt en linje
Av sin lengsel etter å forstå
Anne Grethe Preus fra Magiske motell

Jeg liker science fiction og anime/manga, og et av de mest fascinerende møtene mellom aliens og mennesker er når de fremmede ikke fatter vår lineære forståelse av tid. Det gir ingen mening for dem å snakke om noe som fortid, nåtid eller framtid. De ser på alt som den samme eksistensen, og en kan hoppe fram og tilbake som en vil. Dette er et vanlig tema i science fiction, og har bl.a. blitt brukt av Kurt Vonnegut i litteraturen, og i TV-serien Deep Space 9.

I den første episoden av denne spin off-serien fra Star Trek møter Sisko en livsform som ikke forstår en lineær tankegang. Sisko er tilsynelatende bevisstløs og alt foregår inne i hodet hans, men det er like reelt likevel. Denne livsformen brukte ulike personer fra minnene hans for å kommunisere, bl.a. kona hans, som døde da romskipet de var på ble angrepet, og den sønnen de hadde sammen. Romvesenene hadde vansker med å forstå vår lineære tankegang fordi, sånn de oppfattet det, eksisterte Sisko om bord på det romskipet der kona hans hadde blitt drept, og hvis det skjedde for flere år siden, var ikke tiden lineær likevel. De var ren energi. De kunne ikke dø og kunne ikke frykte noe de aldri kom til å oppleve.

Sisko hadde ikke klart å gå videre, for han tenkte hele tida på kona som lå livløs i lugaren. Han hadde på mange måter aldri forlatt dette romskipet, men det var han ikke klar over selv. De spurte om hvorfor han valgte å eksistere på denne romskipet hvis han hatet det så mye, og de var først i det øyeblikket han forstod at han eksisterte på dette tidspunktet i fortida, såvel som i framtida. Han hadde alltid tenkt på dette som fortida, men det viste seg at siden han ikke visste hvordan han skulle klare å leve uten kona, var han på en måte fanget i dette øyeblikket.

Hvis jeg tenker meg selv i den situasjonen Sisko befant seg i vil det være situasjoner der jeg eksisterer samtidig med nåtida. Jeg tenker mye på Ramsdalen der jeg vokste opp. Jeg tenker mye på de mulighetene jeg hadde, og undrer meg over hvorfor det ikke gikk bedre i arbeidslivet. Jeg undrer meg over hvorfor jeg ble stående utenfor i stadig flere sammenhenger utover i ungdommen, og hvorfor jeg ikke viste mer initiativ selv. Jeg undrer meg over hvorfor jeg ble som jeg ble. Jeg kan ikke gå tilbake og rette på ting, men må leve med den lineære betingelsen at alt vi gjør påvirker framtida. Det er som et spill, f.eks. fotball, der hver handling kan forandre framtida. De andre spillerne må prøve å forutse hva som kommer til så skje, men det er umulig å lykkes hver gang. Det er det som gjør det spennende, for det hadde ikke blitt det samme hvis vi alltid visste hva som kom til å skje.

Illustrasjon,fargeeblyanter og viekslær. Det føles noen ganger som at det hadde vært greit med fargeblyanter og viskelær for å forandre linja mi.

Det føles noen ganger som at det hadde vært greit med fargeblyanter og viskelær for å forandre linja mi.

Det store spørsmålet er likevel hva dette vil ha å si for de som allerede har utfordringer. Jeg har tenkt en del på de valgene jeg gjorde. Jeg hadde ingen praktiske ferdigheter, noe som ble grundig bevist gjennom to ydmykende år på yrkesskolen. Jeg har vært innom mange ulike yrker i form av sommerjobber, strøjobber og kortere vikariat. Jeg fungerte ikke bra i noen av dem, og utdannet meg etter hvert som lærer. Jeg var ikke noen suksess der heller og har ofte lurt på om det hadde fungert bedre hvis jeg hadde valgt en annen vei. Jeg hadde kanskje gjort det hvis muligheten hadde åpnet seg, men det er ikke lett å komme videre i noe yrke uten ferdigheter eller hjelp til å få en fot innenfor en bedrift. Jeg hadde ingen av delene, og gjorde derfor det beste jeg kunne.

Jeg angrer imidlertid ikke på at jeg tok høgskoleutdannelse, selv om jeg ikke fikk så mye glede av den i jobbsammenheng. Det er aldri bortkastet å studere. Det hjelper en til å fungere i samfunnet, og det lar oss dessuten se den linja mennesket har skapt langt tilbake i tid.

Norsk borgerlønn

ringer i vannet-brosjyre

Ringer i vannet-brosjyre utstilt på en attføringsbedrift. Jeg tror myndighetene må tenke nytt om hva arbeid er.

Borgerlønn er en garantert grunninntekt til alle. Ideen kommer fra den engelske forfatteren Thomas Paine som foreslo det i et essay i 1796. Han mente at jorda var et felleseie og at alle medlemmene av et samfunn derfor burde få en grunnkapital som kompensasjon for det de mistet gjennom den private eiendomsretten. De har hatt denne type borgerlønn i den amerikanske delstaten Alaska siden 1982. De har et investeringsfond tilsvarende det norske oljefondet, og det er overskuddet fra disse investeringene som blir utbetalt som borgerlønn (kilde: Store norske leksikon).

Jeg hørte om borgerlønn for første gang for et par år siden da jeg hadde litt kontakt med Allan White, en mann fra delstaten Washington som ga ut den selvbiografiske boka Confessions of the Miner’s Canary i 2014. Jeg visste ikke så mye om det da, og tenkte at det hørtes bra ut, men hvor realistisk var det?

Jeg har i tidligere innlegg spekulert litt på hva som vil skje med arbeidsmarkedet i framtida, for det er mye usikkerhet. Norske politikere liker å snakke om at alle skal arbeide. Innvandring vil ikke koste oss ett øre, for det er jo bare å få asylsøkerne ut i arbeid. De som mottar penger fra NAV skal dessuten tvinges opp om morgenen. Det er fornuftig på mange måter, for det er ingen tvil om at arbeid ikke bare dreier seg om inntekt. Det har også stor betydning for helse og sosial fungering. Det er imidlertid mye som tyder på at vi må tenke annerledes om arbeid i framtida, for arbeid betyr ikke nødvendigvis en inntekt det er mulig å leve av.

Jeg har også vært inne på at det er mange som jobber for at maskinene skal overta stadig flere av jobbene våre. Da tenker jeg ikke bare på enkle jobber som ble automatiserte for lenge siden, men også jobber som så langt har har krevd mennesker. Den britiske avisa The Guardian skrev nylig at det japanske forsikringsselskapet Fukoku Mutual Life Insurance er i ferd med å erstatte 34 kontoransatte med IBM Watson Explorer AI. De regner med å ha tjent inn investeringen på mindre enn to år. Den samme avisa skrev om den litt komisk primitive Robear som skal hjelpe sykepleiere i framtida. Roboten er eksperimentell, og det er tydelig et stykke igjen, men det er ikke sikkert at framtida er så veldig fjern.

Det er ikke tilfeldig at Japan forsker mye på AI. Dette landet har en veldig lav fødselsrate, samtidig som det nesten ikke har innvandring. Det, sammen med en aldrende befolkning, er en dramatisk kombinasjon, og Japan har faktisk hatt en befolkningsnedgang på en millioner mennesker de siste seks årene. De legger altså opp til at det er teknologien som skal arbeide i framtida. De fleste vestlige land har nok innvandring til at det aldri vil bli vanskelig å skaffe nok arbeidskraft, men jeg tror Japan og land med en ekstrem kapitalisme kan drive utviklingen i en AI-drevet retning for hele verden. Det må være fristende å ansette maskiner som aldri gjør feil, aldri kjeder seg, aldri trenger pauser eller ferier, og aldri lønn. Hva skal menneskene gjøre da? Jeg håper politikerne tenker på dette før det blir en virkelighet, for vi trenger et helt annet lovverk. Kommunene må bl.a. tenke nytt om skatteinntekter.

Det er flere land som prøver borgerlønn i liten skala, og Finland har nettopp startet et to års prosjekt der 2000 menesker skal få rundt 5 000 kroner per måned. Dette er penger de skal få selv om de har annen inntekt, og det tror jeg er viktig. Dette trenger ikke koste samfunnet mer. Det er ingen som sulter i Norge. Vi har allerede ulike typer stønader for de som havner utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre perioder. Disse har den svakheten at de ikke oppmuntrer til arbeid. Jeg var langtidsledig i 2007, men jobbet hele dette året som freelance journalist i Tysvær bygdeblad. Jeg fortsatte jobben fordi jeg trivdes veldig godt, men jeg hadde ikke noen økonomisk fordel siden dagpengene ble tilsvarende redusert. Det er mange som faller utenfor arbeidslivet enten fordi de ikke når opp i konkurransen eller fordi de ikke klarer fulltidsarbeid. Borgerlønn kan derfor hjelpe disse, for med en garantert inntekt, vil det være lettere å klare seg med deltidsarbeid. Jeg antar at borgerlønn vil erstatte alle andrer former for stønad, så mye av finansieringen er allerede på plass. Jeg tror borgerlønn vil gi samfunnet store sosiale og helsemessige gevinster, for det er ikke en fordel for samfunnet at noen er veldig fattige.

Hva tror du dette betyr for NLD og ASD? Jeg er langt fra overbevist om at verden kommer til å verdsette annerledesheten vår så sterkt at vi vinner i konkurranse med nevrotypiske. Jeg nevnte lovverk og jeg tror det hadde vært lurt hvis loven, i alle fall for offentlig sektor, åpnet for å gi jobben til den søkeren som var nærmest kravet. Jeg gikk i attføring for noen år siden, og prøvde å få utprøving på et bibliotek. Jeg søkte også på en 30 prosent stilling som bibliotekar i nabokommunen, men fikk hverken utprøvingen eller jobben. Det var nemlig absolutte krav til en bibliotekarutdanning, og det endte dermed med at de ikke ansatte noen.

Les også Norsk borgerlønn.

Robear: the bear-shaped nursing robot

Japanese company replaces office workers with artificial intelligence

 

En fleksibel utdanning

Jeg skrev innlegget Arbeidsføre uføre for to år siden, men tror ikke jeg tenkte spesifikt på autisme og NLD da jeg skrev det. Jeg mener likevel at den fleksibiliteten de har i det amerikanske samfunnet er veldig relevant for de som har usynlige vansker.

Jeg kjenner en mann i USA som er et godt eksempel på hva en kan gjøre i et fleksibelt system. Han har vist gode kunstneriske evner og vil nok utdanne seg i den retningen etter hvert. Han har autisme, men klarer seg bra i alle fag bortsett fra matte. Han ble derfor anbefalt å vente med universitetsstudiene. Dette eksempelet er kanskje litt mer relevant i USA der utdanning koster, men vi er nok ikke helt ærlige hvis vi hevder at utdanning er gratis i Norge. De som har den muligheten at de kan bo hos foreldrene kan nok klare seg med lite penger, men mange må flytte til en annen by for å studere, og det innebærer store summer til mat og leilighet.

Amerikanske Job Corps er en ypperlig mulighet for de som ikke klarte seg så bra på skolen eller som har opplevd vanskelige ting i livet. Det er f.eks. en del fra fosterhjem som bruker denne nye muligheten etter at andre veier ble blokkert. Det er også en mulighet for de som vil studere uten å pådra seg mye gjeld. Det dreier seg ikke bare om å lære et yrke, men deltakerne får også trening i jobbintervju, og hvis de ikke har fullført videregående skole får de muligheten til å gjøre det mens de er i dette programmet. De tjener ikke penger mens de er i Job Corps, men de får rom, mat og helseforsikring, samt ulike fritidaktiviteter dekket (f.eks. fotturer, restaurantbesøk og kino). Tilbudet er åpent for alle mellom 16 og 24 år under en viss inntekt

Den unge mannen jeg nevnte planlegger å ta universitetsutdannelse, men har klokelig valgt å jobbe først, og han kvalifiserte seg gjennom Job Corps. En kan få ulike typer utdanninger der og han valgte bygningsarbeider/murer. Han har gjort seg ferdig med treningen hos Job Corps og har startet å arbeide i et firma som heter Nabholz Construction.

Jeg har skrevet mye om autisme og kosthold i tidligere innlegg, og det er en viktig grunn til at denne mannen har valgt denne framgangsmåten. Han må nemlig følge en kostbar spesialdiett, og det hadde han neppe vært i stand til å gjøre hvis han levde på studielån. Han hadde dessuten hatt temmelig høy gjeld før han kom i arbeid. Han kan imidlertid studere samtidig som han arbeider.

Universitetsutdannelse er nemlig ganske fleksibelt også i USA. En kan nemlig ta alle forelesningene om kvelden, og det er dessuten et sommersemester. Ulempen er at en må selv sørge for å melde seg på de ulike kursene, og hvis jeg ikke husker feil blir seks kurs regnet som et fulltidsstudium. Hvis en stryker på ett eller flere kurs kan en ta de om igjen i sommerferien, og dermed være ajour igjen i august. Det er også fleksibelt på den måten at en har flere små eksamener. Det er vanlig med minst tre prøver per semester per kurs og disse består gjerne av tre essay-spørsmål som krever utfyllende svar. Det er også noen kurs som har en portefølje (mappevurdering) med eller uten en eksamen til slutt. Dette er et system som passer for studenter som f.eks. sliter med å holde fokus. Her i Norge blir alt avgjort med en lang eksamen på slutten av skoleåret eller semesteret, og hvis du har en dårlig dag, blir hele året ødelagt.

haugesund folkebibliotek

Bibliotekar på Haugesund folkebibliotek hadde vært drømmejobben min, men p.g.a lite fleksibilitet i utdanningen er det ikke mulig å skifte underveis i studiene. En må starte på nytt.

Dette er en type fleksibilitet jeg ønsker vi hadde i Norge. Vi trenger muligheter som ikke nødvendigvis innebærer at en må gjennomføre hele yrkesskolen for å kunne jobbe som murer eller sveiser. Jeg kjenner ikke detaljene når det gjelder videregående skole i Norge, men antar at selv om elever som har rett til spesialundervisning, også har fortrinnsrett når de søker på Vg1, er det ikke sikkert det er nok med tilpasning. Det er mulig en kan få en utdanning selv om en stryker i flere fag, men jeg tror altså det hadde vært bedre om en ikke tvang alle gjennom alle fagene i videregående skole.

Jeg har som lærer både i ungdomsskole og yrkesskolen sett elever uten diagnose som hadde store vansker. Det er mange utredere som ser på ei sjekkliste og hvis det barnet de tester ikke passer nøyaktig inn i standardformatet, får ikke barnet den diagnosen det burde hatt. Jeg tror derfor det hadde vært nyttig med et slags Job Corps som ga disse elevene en ny sjanse uten det overveldende hinderet som tre år på yrkesskole kanskje er. De andre burde samtidig få en belønning for at de klarer skolen bra. Det er ikke stuerent å oppfordre til forskjeller i Norge, men det hadde vært en mulighet å premiere de skoleflinke i form av høyere lønn, samtidig som de andre også fikk mulighet til å jobbe.

Annerledes nok

Jeg har skrevet mye om autismespekteret (f.o.f. Asberger) og NLD, og har vært spesielt opptatt av nevrodiversitet. Dette er kort fortalt tanken om at disse diagnosene er innenfor en normal variasjon i det menneskelige genom. Det er derfor i realiteten ingenting som heter autismespekter eller asberger, og da blir det også meningløst å snakke om tilrettelegging.

Jeg har nok veldig ambivalente følelser til nevrodiversitet. Jeg liker den positive vinklingen, men etter som jeg vokste opp før disse diagnosene fantes, vet jeg litt om hvordan det er å leve uten tilrettelegging. Nå vil noen kanskje si at kunnskaper og holdninger har forandret seg blant de aller fleste i tråd med at forskere har lært mer om disse utfordringene, men jeg er langt fra sikker på at det er tilfellet.

Ordet tidsånd hører litt vidløftig ut, og det var det kanskje i sin tid også, men den moderne betydningen sier litt om typiske trekk eller tendenser i den tiden vi lever i. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg slår fast at verden var litt mer autismevennlig for noen år siden. Det var mange som så fordelen med å ansette asbergere, for dette var ærlige, presise, utholdende og hardtarbeidende mennesker. Det var kort sagt folk en kunne stole på. De ble kanskje sett på som litt rare fordi de ikke hadde de samme ferdighetene og interessene i forhold til det sosiale, noe som er veldig viktig i arbeidslivet, men det var altså et fokus på den jobben de gjorde.

Løvetann brukes ofte som symbol på barn som klarer seg bra til tross for stress og påkjenninger.

Løvetann brukes ofte som symbol på barn som klarer seg bra til tross for stress og påkjenninger. Jeg synes blomsten er noe av det vakreste vi har.

Det kan virke som at tidsånden forandret seg for en god del år siden, og vi kan nok ikke stole på at den hjelper oss for tiden. Det er mye gruppe og prosjektarbeid både i skolen og i arbeidslivet i dag. Det viktige nå er sosiale ferdigheter og kontorpolitikk, og hvis en ikke mestrer dette, er det gode muligheter for at gode ideer går tapt. Det er de som er flinkest til å gi og få skryt, samme hvor falsk den er, som sannsynligvis vinner spillet. Jeg sitter derfor med en ubehagelig følelse når noen insisterer på at alle er like. Jeg kan se poenget med å unngå ord som lidelse eller annerledeshet, men samme hvordan en snur og vender på det er mennesker på autismespekteret annerledes. De skiller seg ut, og mange vil ha behov for hjelp. Det fungerer ikke sånn at lærere, medelever, kolleger og arbeidsgivere ignorerer en litt eksentrisk atferd fordi en har andre kvaliteter de verdsetter. Det er derimot mange som vil møte fordommer, mobbing eller isolasjon.

Det er vel tanken at de positive begrepene nevrodiversitet og kognitiv profil som en erstatning for forstyrrelse (oversettelse av det engelske ordet disorder) skal gjøre noe med holdninger og forventninger mange har til disse, samtidig som de får de nødvendige ressursene i skolen og arbeidslivet. Jeg er ikke overbevist om det, for hvorfor skal samfunnet bruke ressurser på noen som ikke skiller seg ut, noen som er innenfor en normal variasjon? Jeg tror ikke det vil gå lang tid før disse barna blir budsjettapere, og den fordelen de andre får vil de nok holde på. Jeg tror imidlertid at autister skiller seg tilstrekkelig ut til at de bør få tilrettelegging, og det vil dessuten være en veldig forenkling å si at autister ikke har noe annet enn en alternativ profil.

Borgerlønn

Bloggeren Karen Christine Patrick lobber for borgerlønn i USA eller en garantert minimumsinntekt for alle innbyggerne. Det betyr at alle innnbygerne får en månedlig utbetaling. Jeg kan allerede høre de ensomme trollene der ute som drar i gang den gamle leksa om late navere og kronisk syke som ikke takler litt motgang i livet. Det blir kanskje mye å gjøre for trollene de neste årene, for dette kan bli framtida.

Det høres ut som en ekstrem form for sosialisme der staten tar seg av deg fra fødsel til død, men det er ikke sikkert vi har alternativer. Den amerikanske økonomien har vært i «recovery» siden 2006. Det innebærer en økt aktivitet i markedet, ofte gjennom redningspakker, for å få landet ut av en økonomisk depresjon. Det gjenstår å se om USA går over til vekst i 2016, men da Federal Reserve heva renta rett før jul, signaliserte de at de endelig hadde kommet seg gjennom denne langvarige krisa. Det er likevel for tidlig å friskmelde økonomien.

Det er nemlig et annet spørsmål om vekst og opprettelse av nye jobber betyr jobber som betaler godt nok. Jeg har nevnt i tidligere innlegg at statsgjelda i USA tilsvarer like under $ 160 000 per skattebetaler, og studiegjelda er på ufattelige $ 1,2 trillioner. Arbeidsledigheten er på 5,1 % i USA, men hvis en tar med de 6,5 millioner deltidsansatte som ønsker en heltidsstilling, og de som har gitt opp å få en jobb, er ledigheten 10,3 %. Dette illustrerer litt av problemet i USA, og det er ikke utenkelig at vi får den samme utviklingen her også.

Det blir stadig større krav til effektivisering. Amazon er bare ett av mange selskaper som satser på roboter. De kjøpte faktisk et selskap i 2012 (Kiva) som produserer roboter. Denne videoen viser at de fremdeles trenger mennesker, men behovet er sterkt redusert, og det er neppe snakk om høyt betalte jobber. Det er kanskje ikke lenge til du kan bestille bøker og elektronikk som er helt uberørt av menneskehender.

Jeg har vist videoer i tidligere innlegg som tar for seg den samme utviklingen i butikker, hotell og bilfabrikker.  Det jobbes med å utvikle roboter som kan ta over mange av oppgavene til f.eks. sykepleiere og journalister, og det er ikke utenkelig at maskiner tar over alt arbeidet i banker, forsikringsselskaper, skatteetaten etc. Vi er på vei mot et samfunn der mennesker ikke jobber. Hva skal vi gjøre da?

Det er 20 nederlandske byer som skal gjennomføre et interessant forsøksprosjekt i år. Jeg vet ikke om de tenker på teknologi eller om de har omsorg for de som blir ofre for den økende fattigdommen, men det ser i alle fall ut som de skal teste ut en form for borgerlønn. De skal betale ut £ 660 i måneden til noen utvalgte grupper som mottar ytelser fra kommunen, og dette er penger de kan beholde selv om de har annen inntekt. Det er kanskje starten på det som blir en garantert minsteinntekt. Les om det i The Guardian.

Det kan demme opp for store sosiale problemer og det som kanskje blir den største trusselen i framtida, kjedsomhet. Hva skal vi gjøre hvis vi ikke har noe å gjøre? Vi må kanskje omdefinere hva arbeid er. Vi har en tendens til å tenke på lønnet arbeid som viktig samme hva dette arbeidet består i. Det spiller ingen rolle hva du gjør, så lenge du har en eller annen aktivitet, og får utbetalt lønn. Det er liksom ikke rett at noen skal utnytte evnene sine hvis det innebærer noe mange ikke definerer som arbeid. Holdningen i NAV er som regel at det er moro med hobbyer, men det er ikke det samfunnet trenger fra deg. Vi skal ikke betale folk for å ta seg av slektninger eller snakke med de gamle på alders/sykehjem. Det er mer enn den grunleggende hjelpen disse har behov for, og i en effektiv bedrift kan vi ikke tillate lite relevante arbeidsoppgaver.

Jeg skriver mye på denne bloggen. Jeg jobber også med to prosjekt som jeg håper skal bli gitt ut i bokform etter hvert. Det er sannsynligvis ikke bøker som gjør meg rik, men hvis jeg får en kontrakt vil jeg hevde at dette er en nyttig tjeneste. Jeg opplever det dessuten som meningsfullt, og etter å ha tvunget meg selv gjennom mange vanskelige år i arbeidslivet, mener jeg faktisk at jeg bør få drive med noe som gir meg en glede jeg ikke har opplevd før. Det vil muligens ikke være et arbeid som kan forsørge meg, men i et samfunn der det er plass til færre menesker på arbeidsmarkedet må vi utvide det vi legger i begrepet arbeid.

De var nok litt for optimistiske eller negative, alt etter hvordan du ser det, på 1930-tallet. Da trodde økonomen John Maynard Keynes at arbeidsuka ville bli redusert til 15 timer. Han hadde rett i at vi ikke trenger å jobbe mer enn det. Levestandarden har økt enormt, men det er stort sett bedriftseierne som sitter igjen med den store fortjenesten. Det er nok mange i dag som elsker å jobbe, men som hater jobben sin. De holder ut fordi de ikke har noe valg. Det blir spennende de neste årene å se om bedriftene våger å bryte dette mønsteret. Hvis vi snart kan begynne å se konturene av Keynes’ framtidsvisjon, vil det være spesielt viktig at du har et liv utenfor jobben.

 

%d bloggers like this: