RSS Feed

Category Archives: arbeid

Hva betyr #metoo for meg?

Bilde av en munn lukket med stifter. Det er mange tause ofre i arbeidslivet, men #metoo representerer de færreste. Illustrasjon: Pixabay

Det er mange tause ofre i arbeidslivet, men #metoo representerer de færreste. Bilde: Pixabay

Sigrid Hvidsten, journalist i Dagbladet, skrev en kommentar i dagens nettutgave der hun applauderte det faktum at #metoo-kampanjen har fått en del veteraner ut av arbeidslivet, og sendt klare meldinger om at det som ble godtatt for 25 år siden er avskjedigelsesgrunn i dag. Hvidsten mener vi nærmer oss kampanjens ytterste konsekvens, at det ikke lenger gjelder bare kvinner, men alle arbeidstakere, i alle arbeidssituasjoner, i alle bransjer.

Det er flott hvis vi får et arbeidsmarked som respekterer alle, som gir alle rett til å gå på jobb uten at de blir redusert til kjønn, legning eller en diagnose. Det er noe alle fortjener, men hvor realistisk er det at en trend på sosiale medier rydder opp i gammelt grums? Det kan være forskjell på diskriminering i juridisk forstand og en subjektiv opplevelse av å bli diskriminert. Vi lever i et stadig mer sexfiksert samfunn, og jeg har selv opplevd at veilederne på en attføringsbedrift hadde et språk som sannsynligvis var langt mer seksuelt enn det Davy Wathne gjorde seg skyldig i. Det blir antatt at rundt en prosent av befolkningen er aseksuelle, og det er ifølge noen undersøkelser så mange som en fjerdedel som svarer at de har problemer med å kjenne seksuell lyst. Jeg vil tro at de opplever mye i samfunnet som vanskelig.

Jeg bruker bare seksuell legning som et eksempel, men poenget er at det er vanskelig for mange, for Norge er ikke et lett samfunn å skille se ut i. Det er politisk korrekt å varsle med emneknaggen metoo nå, men mye av det som kommer fram er ikke beviselig diskriminering eller trakassering. Vi har sett en god del saker fra film og TV der en skuespiller ble sparket etter noen anklager, som i enkelte tilfeller kanskje/kanskje ikke var innenfor definisjonen av diskriminering, og ofte ikke et lovbrudd. Nå vet vi ikke hele sannheten, og det er mulig at disse mennene tilsynelatende gir seg uten kamp fordi det er et mønster vi ikke kjenner til, men resultatet av en kampanje som sklir ut i noe vagt, sågar i falske anklager, kan bli at situasjonen forverres for kvinner. Dette kan i verste fall føre til at kvinner ikke blir tatt alvorlig, og at menn vil vegre seg for å ansette kvinner. 

En annen ting er om de gamle grinebiterne er predatorer som velger seg ut individer eller grupper de kan ramme. Jeg har hatt overordnete som har vært veldig direkte og røffe i stilen, og de hadde ikke evnen til å tilpasse tonen etter hvem de snakket til. Jeg ble veldig lei meg da jeg opplevde dette som 19-åring, men har i etterkant tenkt at disse formennene var lite fleksible, men ellers rettferdige siden alle måtte tåle denne behandlingen. Hvis de behandler alle likt kan en da snakke om diskriminering? Disse folkene blir ofte mislikt, og jeg vet hvordan det er å være den minst populære, bortsett fra at arbeidsgiverne mine ikke hadde noen saklig begrunnelse.

Jeg opplever allerede at det er vanskelig for arbeidstakere med en diagnose. Mennesker med en autismespektertilstand eller NLD kan være sårbare for trakassering. De kan for det første slite med seinvirkninger av mobbing fra barndommen. Det kan være psykiske virkninger som ensomhet, frykt, angst, depresjon, sinne og somatiske virkninger som hodepine, søvnforstyrrelser, kvalme og rygg eller magesmerter. Særtrekkene mennesker med disse  diagnosene har kan også føre til mobbing i arbeidslivet, og dette er grunnen til at jeg har hatt vanskelig for å godta det positive synet mange har på annerledeshet. Det blir lagt vekk på at det er flott med f.eks. Asberger syndrom fordi det er en forventning om at samfunnet godtar oss. Jeg har ikke sett så mye til det, og når jeg blir kontaktet av lesere av denne bloggen er det ofte fra foreldre som har den samme erfaringen med sine barn.

Det er som nevnt allerede vanskelig med en diagnose på arbeidsmarkedet, og om det kanskje ikke blir verre, tror jeg faktisk at en #metoo-kampanje ute av kurs kan gjøre det vanskeligere å vinne gehør for de som arbeider for et mer rettferdig arbeidsliv for andre grupper enn kvinner. Det hjelper kanskje å få 25 år gamle holdninger ut av arbeidslivet, men i stedet for at det blir starten på et nytt og bedre liv, kan det fort bli mye av de samme. Det blir gjerne sagt at stereotyper kan forandre seg, mens fordommer mottsetter seg forandring. Det er dermed en mer lukket holdning, men jeg vil si at begge er like stabile og like negative.

#metoo startet for ti år siden, og selv om den fikk fornyet energi da skuespilleren Alyssa Milano tvitret en oppfordring, er det foreløpig lite som tyder på at kampanjen vil bidra til positive forandringer. Det er foreløpig ingen som har tatt initiativ til å definere målet og skissere en plan for veien videre. Det er lett å si at det er en «ukultur i organisasjonen», men denne ukulturen vil ikke forandre seg uten tvang. Det må være klare definisjoner og regler. Hva skal sanksjonen være hvis en har et språk andre opplever som trakasserende eller hvis en beføler en kollega? Hvis dette blir mer konkret og forpliktende kan en begynne å snakke om at dette bare er starten, at det neste steget blir å gjøre det mulig oss andre å arbeide uten å bli trakassert også. Jeg er kanskje for negativ. Jeg er kanskje en gammel grinebiter selv, men etter en del erfaringer fra arbeidslivet og etter å ha lest og hørt en del om andres erfaringer er det vanskelig å hevde at nordmenn er åpne for å forandre holdningene sine, og det har ingenting med hvor de er på karrierestigen. Jeg kjenner ikke detaljene bak Davy Wathne-saken, men det føles ubehagelig kjent ut når noen snakker om å presse mennesker ut av arbeidslivet. 

Reklamer

Menneskene samfunnet trenger

Det er kontor og parkeringshus for Aibel i dag. Jeg pakket rundfrossen makrell her som ung voksen. Jeg stod på tross belastningsskader fordi jeg visste at det var lett å erstatte meg. Jeg har fremdeles smerter i armene 25 år seinere.

Det er kontor og parkeringshus for Aibel i dag. Jeg pakket rundfrossen makrell her som ung voksen. Jeg stod på, tross belastningsskader, fordi jeg visste at det var lett å erstatte meg. Jeg har fremdeles smerter i armene 25 år seinere.

Jeg har en del sympati for mennesker som blir arbeidsledige fordi arbeidsgiveren eller samfunnet ikke lenger har behov for kompetansen deres. Teknisk ukeblad skrev om utenlandske ingeniører i De får en kald skulder når vi ikke trenger kompetansen deres lenger, mens Journalisten skrev om to fotografer som hadde valget mellom å slutte eller å skrive. De måtte altså gi opp noe som sannsynligvis var veldig viktig for dem.

Jeg har som nevnt sympati, for dette er personlig. Det er mange med diagnoser som Aberger og nonverbale lærevansker som vet hvordan det føles å være utenfor, overflødig. Jeg tenker derfor mer på de som ønsker å jobbe, men ikke kan. Det er ei ganske stor gruppe med såkalt ufrivilling trygdete. De har nok ikke blitt tvunget ut av arbeidsmarkedet ved at en saksbehandler har truet med negative konsekvenser, men det er ufrivillig fordi mange ønsker å arbeide. De ønsker at de fungerte bra nok til å vise arbeidsgiveren den innsatsen og stabiliteten som forventes i arbeidslivet, og det er sikkert i noen tilfeller nødvendig med en viss overtalelse for å få vedkommende til å forstå alvoret, at han/hun ikke kan klare seg uten støtte fra samfunnet. Jeg tror derfor ikke de fleste føler det som en seier den dagen de får innvilget trygd. De er kanskje lettet fordi de får et pusterom, med et håp om å komme tilbake i arbeid, men jeg tror ikke noen feirer.

Det er fullt mulig å arbeide for uføretrygdete. De får selvsagt redusert trygda, men sluttsummen blir likevel større. Det er altså noen insentiver for å arbeide mest mulig. Da slipper en situasjoner som den en bruker på debattforumet til foreldre.no beskrev: «Som ufrivillig ufør sliter jeg med tanken på å ikke ha noe å gå til om dagen. Hva fyller dere uføre dagen med?» Det er lett å si at det bare er til å jobbe, for det er ikke så enkelt hvis en f.eks. ikke kan klare mer enn 20 prosent. Det er ikke så mange jobber å søke på da, og hvis arbeidsgiveren i tillegg må ta spesielle hensyn til denne deltidsansatte som den ikke trenger å ta til andre, stiller en ganske langt bak i køen. Jeg jobbet to sesonger på Iglo i ungdommen. Vi tok imot makrell fra fiskebåter og pakket seinere den frosne fisken i pappesker. Jeg var veldig klar over at jobben var fysisk krevende, men ellers enkel. Jobben startet som et dag til dag-engasjement, og de som jobbet bra fikk fortsette hele sesongen (omtrent august-januar). Det ble stadig mindre arbeid mot slutten av sesongen og det var bare de mest effektive som fikk jobbe de siste par månedene. Jeg kjempet videre og fikk fortsette, selv om jeg fikk en skade tidlig i den andre sesonger. Jeg sliter fremdeles med store smerter i begge armene, men jeg fortsatte fordi jeg hadde gått lenge ledig og visste at jeg ikke hadde noen alternativer.

En kan diskutere om det finnes en definisjon av arbeid som inkluderer alle. Tenk deg at du har en ordning der du kan jobbe hjemmefra flere dager i uka, og der du gjerne kan starte seint, legge deg på sofaen, streame musikk, lese ei bok e.l. Du kan også velge en fridag hvis du er disiplinert nok til å jobbe om kvelden. Det viktige er at du får jobben gjort, men det føles kanskje ikke som arbeid i en streng forstand. Det er mange som ikke ser på dette som arbeid, for pauser og noe behagelig er i strid med den strenge arbeidsmoralen vi har vokst opp med.

Må arbeid være betalt? Nei, det er absolutt ikke nødvendig! Det er f.eks. mange som besøker eldre og andre som ikke kan komme seg ut. Kirka har mange frivillige som sørger for at gudstjenester, speider, ungdomsklubb og andre aktiviteter kan holde det gående. De gjør det fordi de liker arbeid, men det føles kanskje ikke som arbeid. Det er sannsynligvis ikke mulig å lage en definisjon som beskriver hva arbeid er for alle. Det eneste som er klart er at arbeid er typisk oss. Mennesker liker ikke å være inaktive.

Hvis samfunnet har et ønske om å se flere i arbeid må vi faktisk tenke annerledes om hva arbeid er. Det er mange oppgaver vi kunne ha løst med en mer fleksibel definisjon, og ikke minst hvis vi sluttet å tenke på alle uten lønnet arbeid som navere eller snyltere. Vi trenger faktisk alle.

Vi trenger alternativer

Jeg hadde som lærer noen elever som hadde bestemt seg for at de ikke trengte skolen. De skulle rett ut i arbeid og det var derfor unødvendig å lære noe. Det var i noen tilfeller fordi de skulle overta farens gårdsbruk eller annen type bedrift, og i andre tilfeller fordi faren hadde klart seg uten utdannelse.

Det var i alle tilfellene en urealistisk strategi, men det er alltid noen som tror at de skal være unntaket. De nevnte elevene hadde ikke noen diagnose, så dette dreier seg nok delvis om at unge mennesker ikke ser hele bildet, men dette kan sitte lenger igjen hos mennesker med en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Jeg hører av og til den tanken at verden er i takknemlighetsgjeld til asbergere. De gir da denne diagnosen til mange av de store vitenskapsfolkene og oppfinnerne som har forandret verden de siste århundrene. De mener det godt, men jeg synes ikke alltid det er konstruktivt å si at mennesker på autismespekteret kan klare seg uten hjelp eller utdanning. Jeg skulle gjerne ha vært en Bill Gates, Mark Zuckerberg, Larry Page eller Steve Wozniak, men det er jeg ikke.

Det er også noen som fokuserer på Askeladd-historier. Hegnar skrev i fjor om Harald Olavson, som sluttet på videregående skole etter det første året, men han leder i dag en bedrift med 60 ansatte. Den samme artikkelen viser også til at eiendomsbaronen Olav Thon ikke har annet enn grunnskole. En artikkel i Dagens Næringliv fokuserte på at Odd Reitan, Ole-Jacob Libæk, Trygve Brudevold og Tariq Mahmood hadde gjort suksess uten utdannelse. Det finnes noen få unntak fra regelen, men hvor mange tror du det er som klarer det? Hvis en skal ha suksess uten utdannelse må en skape sin egen arbeidsplass, for det er ikke mange jobber igjen av den typen der utdannelse blir sett på som en ulempe.

VG hadde en artikkel om 24 år gamle Marcus som jobbet som begravelsesagent. Det var en jobb han hadde hatt i fem år, men hvis en skal lykkes må en være på rett sted til rett tid, sannsynligvis kjenne de rette folkene og ha de rette personlige egenskapene. Det kan hende du gjør alt rett i søknaden og på jobbintervjuet, men det er mange som opplever at det ikke er i nærheten av å være godt nok. Den samme artikkelen har ei liste med jobber du kan få uten høyere utdannelse. Den inkluderer begravelsesagent, postbud, personlig assistent, guide, bilselger, yrkessjåfør og reiseleder. Dette er muligheter for mennesker med de rette egenskapene, men det gjelder ikke alle. En av attføringsbedriftene jeg har vært innom prøvde f.eks. å få meg inn i Posten og på et NAV-kurs som ville gitt meg førerkort for buss. De konkluderte med at jeg ikke kunne gjøre jobben som postmann p.g.a. utfordringene knyttet til NLD, og klasse D glapp siden jeg har diabetes. Det er altså vanskelig å finne noe en er i stand til å gjøre. Les mer i VG.

Haugaland vgs. Jeg var elev her på begynnelsen av 90-tallet, men kom ikke videre.

Jeg var elev her på begynnelsen av 90-tallet, men kom ikke videre.

Jeg hører fra tid til annen om unge mennesker med NLD som kjører i et bestemt spor. De skal ikke prøve noe annet, og de skal ikke ha hjelp fordi de skal klare det på sin måte. Hvis det ikke fungerer kan de fort kjøre seg ytterligere fast i et spor som leder til oppgitthet og en følelse av at ting aldri kommer til å bli bedre. Det minner ikke så rent lite om både de nevnte elevene mine, og de som hevder at samfunnet trenger asbergere. Begge satser på at det vil gå bra, og det fungerer for noen, men denne strategien vil også produsere noen tapere. Vi trenger derfor alternativer.

Jeg har brukt nesten hver anledning jeg har hatt til å foreslå kognitiv terapi på denne bloggen. Den bør være et ypperlig svar på denne utfordringen, for det dreier seg om å jobbe med tankene. Målet er å se sammenhengen mellom tanker, følelser og handling, og reflektere over hvordan negative automatiske tanker kan påvirke oss til å ta dårlige valg. Terapien skal dermed prøve å finne alternative måter å tenke, føle og handle på. Jeg kunne også tenkt meg at attføringsbedriftene fungerte litt annerledes. De jeg har vært innom har hatt samlebåndproduksjon for Hey’di, vedproduksjon, bakeri, renseri og skiltversksted. Det er ingenting i veien med disse yrkene, men de passer ikke for alle. Det er for noen vanskelig å fungere i disse jobbene, mens det for de mer akademisk innstilte er lite motiverende.

Jeg kunne også tenkt meg en annen mulighet enn videregående. Jeg traff en del elever på videregående skole som jeg tror hadde blitt overtalt til å søke. De var ikke motiverte og hadde heller ingen interesse for faget. Det er et fokus på at alle skal gjennom videregående, og det finnes ingen alternativer. De samme folkene som tidligere har sagt at disse elevene ikke trenger hjelp vil sannsynligvis stemple ungdommen som late seinere, men det er antakeligvis en sammenheng mellom manglende oppfølging/behandling og dropouts. Forskning.no skrev om en studie fra Høgskolen i Oslo og Akershus som konkluderte med at mental helse er avgjørende. Les mer.

Jeg har skrevet om amerikanske Job Corps tidligere. Dette innebærer også skole, men det gir amerikanere i alderen 16-24 år en ny mulighet hvis de ikke fullfører videregående skole. De får mer støtte enn i videregående (inkludert helsetjenester), og hvis de klarer hele programmet får de også hjelp til å etablere seg. Jeg tror noe tilsvarende hadde vært bra for Norge, for hva skal ungdommer som ønsker en ny mulighet gjøre her? De skoleflinke som satser på høyere utdanning , og som har penger, kan ta Sonans eller en annen privat skole for å forbedre karakterene fra allmenne fag, men jeg tror ikke det er noe liknende for yrkesfag.

Vi vet at de tidligste årene er avgjørende for hva som skjer seinere. Jeg tror derfor det er viktig å få diagnosen tidligst mulig. Jeg tror mye av det arbeidet en gjør før barnet starter skolen som 6-åring kan utgjøre en forskjell. Da får en kanskje tenåringer som finner seg bedre til rette. Vi er vant til å tenke på Norge som et samfunn uten forskjeller. Det er en illusjon, men vi prøver å holde på dette idealet. Alle skal være like. Det skal ikke være noen vinnere og tapere, men de fleste vet at det ikke fungerer. Vi må skille mellom de som bare mangler motivasjon og de som har kognitive utfordringer. Vi kan ikke late som at alle er like og at alle har det samme potensialet.

Trygd er bra for Norge

Ringer i vannet-brosjyre utstilt på en attføringsbedrift. Jeg tror myndighetene må tenke nytt om hva arbeid er. Det er mange som har en arbeidsevne de ikke kan leve av.

Ringer i vannet-brosjyre utstilt på en attføringsbedrift. Jeg tror myndighetene må tenke nytt om hva arbeid er, for det er mange som har en arbeidsevne de ikke kan leve av.

Jeg elsker å skrive, og hadde gjort det uansett, men det er selvsagt spesielt inspirerende når jeg får positive tilbakemeldinger. Jeg får med jevne mellomrom spørsmål, og noen ganger ganske kompliserte spørsmål. Jeg svarer så godt jeg er i stand til, men hvis jeg ikke er sikker, prøver jeg å være en veiviser som peker ut retningen. Jeg har i tillegg til direkte spørsmål lagt merke til at jeg får noen henvisninger fra søkemotorer etter søk om NLD og attføring.

Hvis en nevner uføretrygd på en blogg eller forum dukker gjerne de lumske trollene opp fra mørke kroker. Det er beklagelig at de ødelegger debatten, for trygd er noe annet enn de hevder. Det er ingen som kan sprade inn på et legekontor eller NAV og si at de skal søke om uføretrygd. De kan jo prøve, men det er en lang og grundig prosess fram til det som jeg faktisk tror er et nederlag for mange. Alle ønsker nemlig å arbeide. Tenk deg at de du gikk på skole med går videre med livet sitt. De tar utdannelse, får jobb, og har en tilhørighet. De spiser lunsj med noen andre hver dag og har råd til mye av det de ønsker å gjøre, for å si det enkelt. Uføretrygd har heldigvis forandret seg. Den er ikke en livstidsdom i dag.

Jeg husker jeg leste en artikkel i Haugesunds avis for en del år siden om ei ung kvinne som hadde Asberger syndrom. Hun gikk med på å bli uføretrygdet fordi det var det hun trengte på det tidspunktet, men hun følte tre år seinere at hun kunne klare å jobbe. Det ville imidlertid ikke NAV gå med på. Trygd fungerer mye bedre i dag, for det er mulig å være 100 prosent ufør og likevel jobbe. Trygda blir gradvis redusert med økende lønnsinntekt, men sluttsummen blir høyere enn med trygd alene. En blir altså oppmuntret til å jobbe. En kan prøve seg i den stillingsstørrelsen en tror fungerer, og hvis det skulle skjære seg, vil en ikke bli stående helt uten inntekt. En kan derfor prøve seg fram og finne det som passer, og selv om en kanskje ikke kan jobbe mer enn 10 prosent vil det være bra for samfunnet og den personen. Jeg føler meg overbevist om at den dagen trollene opplever at kroppen eller hodet ikke fungerer, vil de være takknemlige for at samfunnet ikke kaster dem til ulvene.

Det er ikke diagnosen, men graden av fungering som avgjør om en får trygd. En kan få trygd for diagnoser som NLD, autisme og de alvorligste tilfellene av ADHD, men det er altså individuelt. Det er noen som fungerer veldig godt, men det kan være flere utfordringer i kombinasjon som gjør det umulig å fungere i arbeidslivet. Jeg har irritert meg en del over de som sier at det er flott med Asberger fordi det er flott å være annerledes. Det er sågar noen som hevder at asbergere ikke skal gjøre noe for å tilpasse seg. Det er samfunnet som skal tilpasse seg og gjøre plass til dem. Det er en stereotyp de fleste ikke kan leve opp til når noen hevder at vi trenger asbergere, for de fleste av oss er ikke vitenskapsmenn eller musikere av Einsteins og Beethovens kaliber. Det er heller ikke mange av oss som kan jobbe i IT-industrien. Det høres flott ut med en så harmonisk verden som noen ser ut til å leve i, men det er et stykke unna virkeligheten.

Hvis verden hadde vært så sympatisk hadde det vært mange asbergere og NLDere i de fleste yrkesgruppene. Dette er mennesker som kanskje ikke har ferdigheter/interesser for muntlig kommunikasjon, men de er ansvarsfulle, pålitelige og utholdende. De følger instruksjoner til punkt og prikke og kan være flinke til å huske fakta. Mange har en spesialinteresse som kan gjøre dem spesielt godt kvalifisert på et snevert felt, selv om dette poenget har en tendens til å bli overdrevet. Det er en del som har mange negative erfaringer i arbeidslivet. Det kan dreie seg om at de valgte feil yrke, at de har vansker med sosial interaksjon, eller at de ikke lærer arbeidsoppgavene raskt nok. Det er derfor trygd fungerer fordi en kan prøve ulike ting,, mens en tidligere ble tvunget ut i ulike jobber som var å eksperimentere med mennesker. NAV hadde da fokus på kortest vei ut i jobb, ikke i den jobben som passet best.

Jeg opplever ikke at noe blir satt rett på trygd. Det er en lang prosess der spesialister utreder for å finne hvor stor arbeidsevne en har, og det skjer ofte innenfor en attføringsbedrift. Attføringsbedriftene har ulike typer arbeid på bedriften, samtidig som deltakerne kan få prøve seg gjennom hospitering på eksterne bedrifter. Det siste er en fordel, for de attføringsbedriftene jeg har vært innom har fokusert på mekanisk arbeid, vedproduksjon, vaskeri og en enkel samlebåndsproduksjon. Det er ikke noe negativt med disse jobbene, men hvis du har kroniske smerter eller andre fysiske plager, sliter med det tempoet og den koordinasjonen som forventes, og i tillegg har vansker med å finne deg til rette sosialt, kan den type arbeidsoppgaver være krevende.

Hvis det er noen som havner utenfor etter videregående, anbefaler jeg å ta dette opp med fastlege og NAV. En utredning der en skal finne arbeidsevnen starter med uttalelser fra spesialister og fra attføringsbedriften. Dette er ikke en rask prosess, men det viktigste hvis en er ung er at en holder seg i aktivitet og at en får en stønad en kan leve av. Jeg vet ikke om den har blitt sendt, men produksjonsselskapet Teddy TV filmet en norsk versjon av Employable Me for TV 2 sist vår/sommer. Hvis det blir en sesong to anbefaler jeg unge jobbsøkere med NLD, autismespektertilstander, Tourette syndrom og ADHD å søke. Les mer på TV 2.

Overskriften høres kanskje rar ut for noen, for hvordan kan det være bra at noen ikke arbeider? Jeg tror det er bra at vi gir de som kan muligheten til å komme tilbake i en jobb de har forutsetninger for å klare. Alternativet er at vi trykker dem skikkelig ned i grøfta der en følelse av håpløshet, angst og depresjon sørger for at de aldri kommer seg opp igjen. Jeg kan faktisk ikke se at samfunnet tjener på det.

Det nye fattigdommen

En rotete undergang i Haugesund, men det er et budskap her som virker relevant.

En rotete undergang i Haugesund, men det er et budskap her som virker relevant.

Jeg kommer ofte tilbake til fattigdom og andre temaer som kan knyttes til dette hovedtemaet. Noen vi sikkert si at det er et utslitt tema og vel så det. Jeg tror likevel det vil være en av de største utfordringene i samfunnet den neste generasjonen.

Norsk fattigdom er ikke som fattigdom i andre land, f.eks. USA, der den kan være ganske ekstrem. Det er ikke mange familier i Norge, hvis noen, som blir tvunget til å leve på gata. Alle har tak over hodet og mat, men samfunnet har vendt seg til et høyt forbruk, og det er noe av problemet. Mange tar det for gitt at alle andre har de samme omstendighetene. Jeg opplever gang på gang at noen ikke klarer å sette seg inn i andres situasjon. De antar at siden de ikke har problemer med å få huslån, kjøpe det elektroniske utstyret de trenger, sende barna på kino, kjøpe noe annet enn det billigste kjøttet i butikken, reise på ferie og liknende, så klarer andre dette også. Det er for noen foreldre en ny kilde til bekymring hver gang barna deres kommer hjem med en bursdagsinvitasjon i ranselen.

SIFO har laget et referansebudsjett med et eksempel for kjernefamilien Nordmann. Det er vanlig å regne med 400 000 kroner for en familie. Budsjettet fra SIFO er på 287 300 kroner, men det inkluderer ikke bolig, strøm, helsetjenester, ferier, tobakk etc. En kommer derfor opp i langt over 400 000, noe jeg tror kan forklare hvorfor mange snakker om fattigdom som et problem i Norge. Jeg tror budsjettforslaget er for høyt, for mange må klare seg med langt mindre, selv om de har høyere utgifter enn andre. Det gjelder f.eks. familier som må følge et bestemt kosthold eller betale for aktiviteter/utstyr kommunen nekter å dekke (mange kommuner bryter loven). Jeg prøvde kalkulatoren og fikk da til svar at vi trengte i underkant av 20 000 kroner i måneden. Reiser, husleie, strøm, helsetjenester og uteliv kommer i tillegg, så en kan vel legge til minst 10 000 kroner. Prøv kalkulatoren selv.

Vi har blitt lært opp til å tro at vi har et likhetssamfunn og en enhetsskole. Alle har samme mulighet, men det er grunn til å tro at vi vil oppleve større forskjeller. NAV skrev i sin Omverdenanalyse for 2016 at andelen unge og unge voksne med lav inntekt øker. Analysen kom også inn på at innvandrerbefolkningen vil øke, og at innvandrere er sterkt overrepresentert i gruppa med med lav inntekt. Det er ting en kan gjøre, og jeg har tidligere vært inne på at vi burde ha flere alternative veier. Jeg skrev litt om det i En fleksibel utdanning.

Det er mange som har lovet full barnehagedekning, men for familier med lav inntekt betyr det kanskje ikke så mye at barnehagen har plass. Det er absolutt i samfunnets interesse at barna går i barnehage og at de deretter gjør det så bra som mulig på skolen. Begge burde derfor være gratis. Skolen har det såkalte gratisprinsippet, men jeg kjenner ikke til at noen skoler deler ut ransler, penal, klær, innesko til gymsalen. Dette er ting en må ha for å kunne gjennomføre undervisningen, og de fleste skolene nekter undervisning til elever uten godkjent gymtøy. De færreste skolene i byene har råd til å leie buss for mindre turer, og det blir ofte lagt opp til at elevene skal sykle, noe som blir problematisk for de som ikke har sykkel. Det er ikke noe tvang, men hvis det skal være en tur med grilling må elevene ta kjøtt med selv. Det er også en del høyst frivillige innsamlinger, f.eks. til gaver eller ei klassekasse. Det er mange foreldre som opplever at PPT og kommunens ergoterapeut anbefaler Ipad/nettbrett med spesifikke pedagogiske apper, men skolen vil ikke betale for noe barnet faktisk trenger. Det er kort sagt et betydelig kjøpepress, og det starter lenge før ungdomsskolen.

Jeg mener derfor vi bør få en oppvekst som lever opp til ord som gratisprinsipp, likhet og enhet. Debatten i USA dreier seg forøvrig ikke om likhet. Når grunnloven der sier at «all men are created equal» mente nok ikke dette dokumentet at alle ble født med det samme intellektuelle, fysiske, sosiale eller mentale potensiale, men at alle skulle ha den samme muligheten til å prøve. Nå er det stor forskjell på kart og terreng der borte også, men de fleste som tar til orde for et mer rettferdig samfunn i USA skiller mellom equal opportunity og equal outcome. Jeg tror alle er klar over at utfallet ikke kan bli det samme for alle, men samfunnet er tjent med at alle får muligheten. Det er sikkert bra for noen få rike at de fleste er fattige og desperate etter en jobb, men jeg tror ikke det gavner samfunnet.

Det har vært mange individer som så alt annet enn imponerende ut, men som var langt mer enn andre kunne se. Jeg vil i all ydmykhet hevde at jeg til en viss grad havner i den kategorien. Det var ikke mange som hadde tro på meg, hverken i grunnskolen, videregående skole, høyskolen eller i arbeidslivet. Jeg vil likevel hevde at jeg er mer enn mange trodde, men kanskje ikke på et område andre mente var viktig nok. Alle har kvalitieter og ferdigheter, enten dette er ferdigheter som gir en inntekt de kan leve av eller ikke. Det hadde vært bra hvis samfunnet kunne tenke litt annerledes om hva arbeid er.

En boligpolitikk på spekteret

En rotete undergang i Haugesund, men det er et budskap her som virker relevant.

En rotete undergang i Haugesund, men det er et budskap her som virker relevant.

Jeg har nok vært over gjennomsnittet interessert i boligmarkedet de siste årene, og noen vil kanskje mene at jeg har skrevet nok om det. Det er likevel noe som mangler. Jeg tror ikke jeg har nevnt gjennomgripende utviklingsforstyrrelser (F 84) spesifikt i forbindelse med bolig, men jeg tror det er relevant.

Jeg har også hatt en del meninger om nevrodiversitet, for det er faktisk ikke så enkelt som mange vil ha det til. Det er nemlig mye som tyder på at mennesker med såkalt høytfungerende autisme ikke nødvendigvis klarer seg bedre som voksne enn andre på spekteret. Kommunikasjon, planlegging og disponering av tid er viktige ferdigheter i arbeidslivet, og hvis det er der en strever betyr det ikke så mye om en ser ut til å fungere på alle andre områder.

Det er lett for de som klarer seg å si at det er flott å ha Asberger syndrom eller at det er flott å være annerledes. Det er lett for de som klarer seg å si at det er samfunnet som må akseptere dem, rydde på plass til dem. Jeg er ikke blant de som tror at dette går seg til uten noen form for tilpasning fra vår side. Jeg tror ikke det går an å late som at en er som alle andre på jobbintervjuet, for deretter å vise hvor annerledes en virkelig er. Det har vært stunder da jeg ønsket jeg var noe andre kunne akseptere. Det var umulig, og det er heller ikke ønskelig å gi opp det en er, men en viss tilpasning til miljøet er nødvendig. Jeg tror derfor det er viktig med tiltak fra en så tidlig alder som mulig. Det kan dreie seg om kognitiv atferdsterapi, men jeg tror det også kan være nyttig å ha fokus på overganger.

Jeg kjenner ikke til noen tall for arbeidsledighet blant de som har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse i Norge, men det er sannsynligvis ikke så stor forskjell på oss og Storbritannia. En undersøkelse fra National Autistic Society viste i fjor at mindre enn 16 prosent av de spurte hadde en fulltidsjobb, og like mange hadde en deltidsjobb. Det lave tallet har ingenting med arbeidslyst å gjøre, for hele 77 prosent av de arbeidsledige svarte at de ønsket en jobb. Les mer i The Guardian (betalt innhold for The National Autistic Society).

Det er flere milepæler de fleste ser på som standard i voksenlivet. Dette er erfaringer vi skal gjøre i overgangen fra ungdom til voksen, og inkluderer bl.a. å fullføre videregående skole, gjerne etterfulgt av høyere utdanning eller yrkesfag etterfulgt av lærlingkontrakt. Vi har deretter et håp om å stifte en familie og kjøpe en bolig. Det blir vanskelig å klare dette, spesielt hvis en sliter med å komme i gang. Psykologen Jeffrey Arnett er kjent for begrepet emerging adulthood. Det er perioden mellom ungdom (12-18 år) og etablert voksen, og de fleste vil oppleve gradvis mer stabilitet og uavhengighet fram til de er 25 år gamle. Det gjelder likevel ikke alle, og en finner nok en del med diagnoser som autismespektertilstander, NLD og ADHD blant de som ikke klarer denne overgangen like godt.

"Kommunegården" Haugesund hadde et dårlig rykte de siste årene før kommunen solgte, men var opprinnelig et bra tilbud for de med lav inntekt.

«Kommunegården» Haugesund hadde et dårlig rykte de siste årene før kommunen solgte, men var opprinnelig et bra tilbud for de med lav inntekt.

Jeg har to blogger, og når jeg har skrevet en del om boligpolitikken på begge, dreier det seg ofte om et stort gap mellom teori og praksis. Husbanken skriver på hjemmesidene sine at «boligpolitikk handler om å legge til rette for at også personer og husstander med svak økonomi og særskilte boligbehov skal ha et godt sted å bo.» De fleste kommunene har en noenlunde samme tekst. Dette er fra Haugesund kommunes hjemmeside: «Startlån er til personer som har problemer med å etablere seg i egen bolig og til vanskeligstilte som har behov for å kunne bli boende i boligen. Startlånet kan finansiere hele boligkjøpet eller være topplån der andre gir grunnfinansieringen.» Kommunene er langt strengere enn teksten på nettstedet gir inntrykk av.

Jeg kunne tenkt meg en ordning for de som har en en diagnose. Det er ikke overraskende at mange av de som vokste opp før det var noen form for hjelp har vansker med å etablere seg på boligmarkedet og arbeidsmarkedet. Det et fremdeles mange som ikke får den hjelpen de burde ha krav på. Dette vil derfor være et tema i lang tid framover. Når jeg ser hvor lite hjelp noen får lurer jeg på hvorfor det dukker opp stadig nye leiligheter som er 80 prosent finansiert gjennom Husbanken. Jeg har sett en god del leligheter i prisklassen 3-5 millioner kroner, og en kan spørre seg om det er en hjelp til økonomisk vanskeligstilte familier som vil ha en nøktern bolig. Hvilken boligpolitikk har vi egentlig?

Jeg kunne også tenkt meg en type bofellesskap/leilighetskompleks for de som ikke klarer de nevnte milepælene. De vil og kan flytte fra foreldrene, men er kanskje ikke klar til å klare seg helt alene. Det vil gi dem en større sjanse til et stabilt liv, og dermed øke mulighetene for at de klarer noen av disse milepælene.

Stortingsvalg og sci-fi

 

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.

Jeg leser mye science fiction og et tema som har opptatt noen forfattere er sosialisme. Jeg er tilbøyelig til å være enig med skeptikerne i at en ren sosialisme er uheldig.

Et rent sosialistisk system høres for mye ut som Føderasjonen i Star Trek. Det er ingen som har lønn der. Det som driver dem er et sterkt ønske om å lære mer, om å utvikle seg som menneske, som art og som yrkesutøver. Det kan være kvalmende noen ganger å se på denne holdningen, men en må være klar over at dette var en framtidsvisjon. Science fiction viser enten det samfunnet en ønsker seg eller frykter. Samme hvilken av de to en velger viser science fiction en mulig framtid. Forfatterne forteller oss hvordan det kan bli, og inspirerer oss til å gjøre noe med det.

Noe av det den første Star Trek-serien fra 1960-tallet er kjent for er at den hadde Uhura, spilt av Nichelle Nichols. Det var ingen serier før denne som viste at det var rom for andre enn hvite i framtida. Jeg tenker likevel mest på arbeid i dette innlegget. Jeg tror det kan være noe i tanken om at arbeid er en belønning i seg selv. Det er mange som blir sveisere, tømrere, elektrikere og rørleggere fordi de ønsker det, ikke fordi de føler at de må. Det er også mange som velger å bli lærere, selv om de vet hvor mye dritt de må finne seg i, for absolutt alle mener de kan gjøre jobben bedre. Det gjelder likevel ikke alle, for samfunnet trenger arbeidsoppgaver det kanskje ikke er noen som liker. Da hjelper det med press eller stolthet. Jeg likte fysisk tungt arbeid da jeg var ung. Jeg tok en del jobber som ikke krevde noen spesielle kvalifikasjoner, og det betydde ofte anstrengende jobber. Jeg kan ikke si at jeg elsket jobbene, men det var statusen jeg likte. Jeg viste at jeg kunne holde et høyt tempo lenge, og jeg ble sett på som en del av samfunnet. Jeg hadde en verdi som et menneske jeg ikke har følt siden.

Det blir kanskje ytret mange fine ord om inkludering og at alle skal med, ikke minst i disse valgtider, men virkeligheten er en annen. Jeg har skrevet en del om en urettferdig boligpolitikk, barn med diagnoser som ikke får den hjelpen de burde ha rett til, og en omdefinering av begrepet arbeid. Det er mange som ikke har en arbeidsevne de kan leve av, men som likevel har en arbeidsevne. Jeg leser og hører med jevne mellomrom kommentarer fra mennesker som feilaktig tror de har grunn til å misunne de som mottar penger uten å jobbe (de jobber, selv om samfunnet ikke alltid ser verdien i dette arbeidet fordi det ikke skaper inntekt). De gjør neppe det hvis de havner i samme situasjon selv. Det er for det første ingen som har en komfortabelt høy uføretrygd. Den gjør det den skal, men den er ikke, og skal ikke være så høy at noen velger det framfor arbeid. Det er heller ikke noen som velger å bli ufør. Det er andre som tar det valget for oss.

Jeg tror at de fleste vil bo i et samfunn som behandler dem med respekt, også den dagen kroppen ikke samarbeider, men det er ikke det vi har. Det er mange med f.eks. autisme, NLD, ADHD, Tourette syndrom og komorbide lidelse som angst og depresjon som havner ufrivillig utenfor arbeidslivet. Det er mange som må slite med mange negative arbeidserfaringer lenge før de ble erklært uføre, d.v.s. at de ikke hadde en arbeidsevne de kunne forsørge seg med. Det er ikke mange andre enn foreldre som snakker for denne gruppa.

Jeg blir ganske trist når jeg hører politikere si at ulike grupper i samfunnet slipper å vente i fire år til hvis de bare stemmer på dem. Det er fremdeles science fiction, en blanding av dystopi fordi vi frykter hvor dette skal ende, og en optimistisk tro på at framtida vil bli bedre, altså en situasjon som er langt fra å bli virkeliggjort. Ja, jeg har blitt mer kynisk med årene, for det er lenge siden politikk handlet om likhet, men jeg håper i det minste at flere har en visjon om ei bedre framtid.

Et arbeidsmarked for de utenfor mainstream

Jeg skrev Om å være annerledes, men ikke annerledes nok med tanke på Samfunnspraten. Det er ei debattgruppe jeg er medlem av på Facebook, men jeg har ikke delt så mye der siden mye av det jeg skriver ikke er direkte relevant. Dette er imidlertid super-relevant. Jeg fikk et svar, og etter at jeg hadde svart Trude Sletteland fra Impulssenteret (det høres forøvrig ut som en spennende idé), tenkte jeg litt videre over hva jeg egentlig mente med skolen. Jeg har litt erfaring som lærer, men også veldig personlig erfaringer.

Jeg møtte mange stengte dører i ungdommen. Stefaren min var veldig flink til praktisk arbeid. Han kjørte lastebil og var en slags altmuligmann både på arbeid og hjemme. Det var sikkert mye han i utgangspunkt ikke kunne, men han fant ut av det underveis uten at han hadde mye skolegang. Jeg hadde derimot en del begrensninger. Jeg sleit på skolen, men klarte å kjempe meg gjennom grunnskolen og videregående skole. Jeg jobbet sannsynligvis hardere enn noen andre på hele skolen, men ble likevel ikke mer enn en gjennomsnittlig elev. Det var likevel en stor seier for meg. Stefaren min ville at jeg skulle gå på yrkesskolen, og da jeg ikke kom noen vei etter allmennfag, prøvde jeg to år med mekaniske fag. Jeg visste egentlig at det var en dårlig idé, for jeg har aldri vært praktisk anlagt.

Det ble derfor lærerhøgskole på meg etter hvert. Det var kanskje ikke den optimale løsningen, for det viste seg at jeg trengte mer tilrettelegging og støtte enn de fleste lærere. De to første jobbene var egentlig fantastiske. Jeg jobbet på yrkesskoler og det var stort sett klasser som ingen andre ville ha. Det var ikke problem-elever, men uten tvil vanskelige elever. Jeg opplevde likevel at de hadde en del framgang i løpet av det året jeg underviste dem, men det skjedde ikke uten litt motstand. Jeg fortsatte i jobber der jeg ikke fikk noe støtte og endte etter hvert opp med å gjøre tre perioder i attføring. Jeg var i utprøving både på attføringsbedriften og i eksterne bedrifter, og tilbakemeldingen var stort sett at jeg bedrev for lite småprat eller koseprat. Den siste jobben var egentlig en jobb det var umulig å feile i, men jeg gjorde det likevel. Vi lagde skilt og det var to rom i lokalet. Det ene hadde to pc’er der vi lagde designet, mens arbeidsbordet med laseren som brente ut tekst og evt. mønster var i det andre rommet. Det ble visstnok forventet at jeg skulle koseprate om alt mulig mens jeg gikk fram og tilbake. Jeg fikk i alle fall tilbakemelding om at jeg ikke gjorde det. Prat kommer bare i veien for det jeg skal gjøre, så det er like greit å kutte det ut.

Jeg prater ikke mye. Jeg fokuserer på arbeid, og hvis jeg prater er det gjerne om andre ting enn det som gikk på TV kvelden før. Jeg vil hevde at jeg kommer innenfor begrepet annerledes. Vi er ikke den type familie som er veldig opptatt av hva andre mener, og det er derfor ikke viktig for oss at andre opplever oss som annerledes, men jeg tror ikke det er noen tvil om at vi er litt utenfor det tradisjonelle.

Når jeg tenker på mine egne erfaringer og noen av de elevene jeg jobbet med tror jeg det er viktig med alternativer. Dette er kommentaren jeg skrev på Samfunnspraten:

Løsningen er veldig enkel og samtidig veldig vanskelig å gjennomføre. En kan likevel starte med å definere hva som er innenfor det normale. Jeg er ikke sikker på om barnehage, skole (og muligens barnevermet) har en tydelig strategi eller forståelse av hva som er innenfor. Det kan lett bli sånn at en ser på det å skille seg ut som et problem i seg selv fordi en foretrekker «normale» barn.

Alt dreier seg om mål og hvis en ikke passer inn i den eksisterende rammen blir det kanskje automatisk snakk om lav måloppnåelse, men jeg vet ikke hvor mye som blir gjort for å finne styrkene til det barnet hvis det krever en del ressurser. Jeg kunne tenkt meg flere alternativer. Under dagens system må vel alle være i samme klasserom og de må gjennom den samme undervisningen og ta den samme eksamen? Hvis det er tydelig at en ikke passer inn i en vanlig akademisk ramme bør kanskje det barnet tilbringe mindre tid i klasserommet og/eller skifte aktivitet oftere? Er det forøvrig noen som vet hva som skjer med barn som får lav måloppnåelse gjennom hele grunnskolen/vgs, eller hvis skolen bestemmer at de ikke skal ha karakterer? Det er vel ikke snakk om lav måloppnåelse i næringslivet.

Jeg har både som student og lærer møtt på flere elever som av ulike årsaker ikke fant seg til rette i klasserommet. Noen hadde en diagnose, mens det for andre var litt mer uklart hva som lå bak. Skolen visste ikke hva de skulle gjøre, men jeg kjenner til noen få tilfeller der de tok eleven ut av skolen en dag i uka for å arbeide på en gård. Det høres ut som en mulig løsning for flere.

Det ser ut til å være viktig å få alle gjennom den samme utdannelsen og vi skal helst lære med de samme metodene. Det hadde ikke vært en god idé å ta ungdommer helt ut av skolen, for alle trenger en viss porsjon allmenndannelse. Det dreier seg om å kunne forsørge seg selv, men også om å bli gode samfunnsborgere. Jeg er likevel ikke overbevist om at alle skal lære like mye, og hvis en har så store utfordringer at det blir vanskelig å lære noe, er kanskje alle tjent med at disse elevene velger en alternativ vei fram til arbeid.

Det var vanlig med 45 minutters timer da jeg gikk på skolen, mens det i dag er vanlig med dobbeltimer før en får pause. Det er en utfordring, men det er lov å ta seg noen friheter som lærer. Jeg fungerte som spes.ped-lærer for en elev i to år en gang (3-4. klasse) og klassen var disiplinert nok til at vi kunne la den løpe rundt skolen en gang uten å forstyrre andre elever. Det ble dermed lettere å sette i gang med resten av økta. Jeg kunne tenkt meg at heller enn å ta elever ut av skolen, kan disse få muligheten til kortere dager og timer. De kan f.eks. ha 25 minutters undervisning.

Hvis de også får arbeidserfaring gjenom hele ungdomsskolen og videregående skole vil de ha seks års arbeidserfaring bak seg når de er ferdig med videregående. Jeg kunne også tenkt meg at uavhengige veildere e.l. vurderte hvor godt de utførte jobben. Det var i mitt tilfelle et fokus på å få meg raskt ut, og jeg var nok ikke alltid overbevist om at jeg fikk en skikkelig mulighet. Det hadde muligens sett litt annerledes ut hvis noen utenfra vurderte meg. Jeg liker tanken på amerikanske Job Corps. Det er et program for aldersgruppen 16-24 år der de kan lære seg et yrke. De får praktisk undervisning, klasseromsundervisning, samt gratis kost og losji. Sønnen til en venn jeg har i USA valgte den veien. Han sleit gjennom hele grunnskolen og videregående skole, og det var hele tida matematikk som var problemet. Han har fullført kurset hos Job Corps, men det var ingen som ville gi han en mulighet til å jobbe. Han har store lærevansker, en noe lavere IQ enn gjennomsnittet og autismeliknende symptomer. Han trenger derfor lenger tid enn andre for å lære, men har en ulastelig atferd. Han er veldig fokusert på at han ikke skal gjøre feil, og avviker derfor aldri fra «regelboka.» Han fikk likevel aldri muligheten etter Job Corps, men han har nettopp fått lærlingkontrakt hos en veldig dyktig steinmurer.

Job Corps er et alternativ for amerikanere som dropper ut av videregående eller de som vil ha en ny sjanse, selv om de fullførte de tre årene. Jeg tror det kan være bra både for de som ikke ønsker å ta høyere utdanning og de som ikke har evner til det. Jeg tror nok dagens videregående skole hovedsakelig er lagt opp for de som kan klare høgskole, men som ikke har den nødvendige motivasjonen. Job Corps løser sikkert noe av problemet i USA, men jeg kunne tenkt meg en liknende løsning for godt voksne mennesker også.

Dette er en  reklame for Job Corps. Den viser selvsagt et glansbilde. Det er noen som ikke får en jobb etter Job Corps heller, men det er også mange som får et bedre liv.

Jeg tror dette kunne vært en idé for mange elever som ikke er mainstream, enten de har en diagnose eller ikke. Det er ingenting jeg liker bedre enn å skrive, men i en litt mer perfekt verden hadde jeg nok klart å holde både på en jobb og helsa. Jeg vil påstå at jeg gjør fornuftige ting likevel, selv om det ikke er arbeid jeg kan leve av foreløpig, men jeg følte meg nok nyttigere når samfunnet mente jeg var det. Jeg tror likevel ikke jeg er helt ferdig. Jeg jobber både med helsa og med å utføre noe andre ser verdien i.

Jeg skaper ei linje

Fra menneske ble menneske til nå har det skapt en linje
Av sin lengsel etter å forstå
Anne Grethe Preus fra Magiske motell

Jeg liker science fiction og anime/manga, og et av de mest fascinerende møtene mellom aliens og mennesker er når de fremmede ikke fatter vår lineære forståelse av tid. Det gir ingen mening for dem å snakke om noe som fortid, nåtid eller framtid. De ser på alt som den samme eksistensen, og en kan hoppe fram og tilbake som en vil. Dette er et vanlig tema i science fiction, og har bl.a. blitt brukt av Kurt Vonnegut i litteraturen, og i TV-serien Deep Space 9.

I den første episoden av denne spin off-serien fra Star Trek møter Sisko en livsform som ikke forstår en lineær tankegang. Sisko er tilsynelatende bevisstløs og alt foregår inne i hodet hans, men det er like reelt likevel. Denne livsformen brukte ulike personer fra minnene hans for å kommunisere, bl.a. kona hans, som døde da romskipet de var på ble angrepet, og den sønnen de hadde sammen. Romvesenene hadde vansker med å forstå vår lineære tankegang fordi, sånn de oppfattet det, eksisterte Sisko om bord på det romskipet der kona hans hadde blitt drept, og hvis det skjedde for flere år siden, var ikke tiden lineær likevel. De var ren energi. De kunne ikke dø og kunne ikke frykte noe de aldri kom til å oppleve.

Sisko hadde ikke klart å gå videre, for han tenkte hele tida på kona som lå livløs i lugaren. Han hadde på mange måter aldri forlatt dette romskipet, men det var han ikke klar over selv. De spurte om hvorfor han valgte å eksistere på denne romskipet hvis han hatet det så mye, og de var først i det øyeblikket han forstod at han eksisterte på dette tidspunktet i fortida, såvel som i framtida. Han hadde alltid tenkt på dette som fortida, men det viste seg at siden han ikke visste hvordan han skulle klare å leve uten kona, var han på en måte fanget i dette øyeblikket.

Hvis jeg tenker meg selv i den situasjonen Sisko befant seg i vil det være situasjoner der jeg eksisterer samtidig med nåtida. Jeg tenker mye på Ramsdalen der jeg vokste opp. Jeg tenker mye på de mulighetene jeg hadde, og undrer meg over hvorfor det ikke gikk bedre i arbeidslivet. Jeg undrer meg over hvorfor jeg ble stående utenfor i stadig flere sammenhenger utover i ungdommen, og hvorfor jeg ikke viste mer initiativ selv. Jeg undrer meg over hvorfor jeg ble som jeg ble. Jeg kan ikke gå tilbake og rette på ting, men må leve med den lineære betingelsen at alt vi gjør påvirker framtida. Det er som et spill, f.eks. fotball, der hver handling kan forandre framtida. De andre spillerne må prøve å forutse hva som kommer til så skje, men det er umulig å lykkes hver gang. Det er det som gjør det spennende, for det hadde ikke blitt det samme hvis vi alltid visste hva som kom til å skje.

Illustrasjon,fargeeblyanter og viekslær. Det føles noen ganger som at det hadde vært greit med fargeblyanter og viskelær for å forandre linja mi.

Det føles noen ganger som at det hadde vært greit med fargeblyanter og viskelær for å forandre linja mi.

Det store spørsmålet er likevel hva dette vil ha å si for de som allerede har utfordringer. Jeg har tenkt en del på de valgene jeg gjorde. Jeg hadde ingen praktiske ferdigheter, noe som ble grundig bevist gjennom to ydmykende år på yrkesskolen. Jeg har vært innom mange ulike yrker i form av sommerjobber, strøjobber og kortere vikariat. Jeg fungerte ikke bra i noen av dem, og utdannet meg etter hvert som lærer. Jeg var ikke noen suksess der heller og har ofte lurt på om det hadde fungert bedre hvis jeg hadde valgt en annen vei. Jeg hadde kanskje gjort det hvis muligheten hadde åpnet seg, men det er ikke lett å komme videre i noe yrke uten ferdigheter eller hjelp til å få en fot innenfor en bedrift. Jeg hadde ingen av delene, og gjorde derfor det beste jeg kunne.

Jeg angrer imidlertid ikke på at jeg tok høgskoleutdannelse, selv om jeg ikke fikk så mye glede av den i jobbsammenheng. Det er aldri bortkastet å studere. Det hjelper en til å fungere i samfunnet, og det lar oss dessuten se den linja mennesket har skapt langt tilbake i tid.

Norsk borgerlønn

ringer i vannet-brosjyre

Ringer i vannet-brosjyre utstilt på en attføringsbedrift. Jeg tror myndighetene må tenke nytt om hva arbeid er.

Borgerlønn er en garantert grunninntekt til alle. Ideen kommer fra den engelske forfatteren Thomas Paine som foreslo det i et essay i 1796. Han mente at jorda var et felleseie og at alle medlemmene av et samfunn derfor burde få en grunnkapital som kompensasjon for det de mistet gjennom den private eiendomsretten. De har hatt denne type borgerlønn i den amerikanske delstaten Alaska siden 1982. De har et investeringsfond tilsvarende det norske oljefondet, og det er overskuddet fra disse investeringene som blir utbetalt som borgerlønn (kilde: Store norske leksikon).

Jeg hørte om borgerlønn for første gang for et par år siden da jeg hadde litt kontakt med Allan White, en mann fra delstaten Washington som ga ut den selvbiografiske boka Confessions of the Miner’s Canary i 2014. Jeg visste ikke så mye om det da, og tenkte at det hørtes bra ut, men hvor realistisk var det?

Jeg har i tidligere innlegg spekulert litt på hva som vil skje med arbeidsmarkedet i framtida, for det er mye usikkerhet. Norske politikere liker å snakke om at alle skal arbeide. Innvandring vil ikke koste oss ett øre, for det er jo bare å få asylsøkerne ut i arbeid. De som mottar penger fra NAV skal dessuten tvinges opp om morgenen. Det er fornuftig på mange måter, for det er ingen tvil om at arbeid ikke bare dreier seg om inntekt. Det har også stor betydning for helse og sosial fungering. Det er imidlertid mye som tyder på at vi må tenke annerledes om arbeid i framtida, for arbeid betyr ikke nødvendigvis en inntekt det er mulig å leve av.

Jeg har også vært inne på at det er mange som jobber for at maskinene skal overta stadig flere av jobbene våre. Da tenker jeg ikke bare på enkle jobber som ble automatiserte for lenge siden, men også jobber som så langt har har krevd mennesker. Den britiske avisa The Guardian skrev nylig at det japanske forsikringsselskapet Fukoku Mutual Life Insurance er i ferd med å erstatte 34 kontoransatte med IBM Watson Explorer AI. De regner med å ha tjent inn investeringen på mindre enn to år. Den samme avisa skrev om den litt komisk primitive Robear som skal hjelpe sykepleiere i framtida. Roboten er eksperimentell, og det er tydelig et stykke igjen, men det er ikke sikkert at framtida er så veldig fjern.

Det er ikke tilfeldig at Japan forsker mye på AI. Dette landet har en veldig lav fødselsrate, samtidig som det nesten ikke har innvandring. Det, sammen med en aldrende befolkning, er en dramatisk kombinasjon, og Japan har faktisk hatt en befolkningsnedgang på en millioner mennesker de siste seks årene. De legger altså opp til at det er teknologien som skal arbeide i framtida. De fleste vestlige land har nok innvandring til at det aldri vil bli vanskelig å skaffe nok arbeidskraft, men jeg tror Japan og land med en ekstrem kapitalisme kan drive utviklingen i en AI-drevet retning for hele verden. Det må være fristende å ansette maskiner som aldri gjør feil, aldri kjeder seg, aldri trenger pauser eller ferier, og aldri lønn. Hva skal menneskene gjøre da? Jeg håper politikerne tenker på dette før det blir en virkelighet, for vi trenger et helt annet lovverk. Kommunene må bl.a. tenke nytt om skatteinntekter.

Det er flere land som prøver borgerlønn i liten skala, og Finland har nettopp startet et to års prosjekt der 2000 menesker skal få rundt 5 000 kroner per måned. Dette er penger de skal få selv om de har annen inntekt, og det tror jeg er viktig. Dette trenger ikke koste samfunnet mer. Det er ingen som sulter i Norge. Vi har allerede ulike typer stønader for de som havner utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre perioder. Disse har den svakheten at de ikke oppmuntrer til arbeid. Jeg var langtidsledig i 2007, men jobbet hele dette året som freelance journalist i Tysvær bygdeblad. Jeg fortsatte jobben fordi jeg trivdes veldig godt, men jeg hadde ikke noen økonomisk fordel siden dagpengene ble tilsvarende redusert. Det er mange som faller utenfor arbeidslivet enten fordi de ikke når opp i konkurransen eller fordi de ikke klarer fulltidsarbeid. Borgerlønn kan derfor hjelpe disse, for med en garantert inntekt, vil det være lettere å klare seg med deltidsarbeid. Jeg antar at borgerlønn vil erstatte alle andrer former for stønad, så mye av finansieringen er allerede på plass. Jeg tror borgerlønn vil gi samfunnet store sosiale og helsemessige gevinster, for det er ikke en fordel for samfunnet at noen er veldig fattige.

Hva tror du dette betyr for NLD og ASD? Jeg er langt fra overbevist om at verden kommer til å verdsette annerledesheten vår så sterkt at vi vinner i konkurranse med nevrotypiske. Jeg nevnte lovverk og jeg tror det hadde vært lurt hvis loven, i alle fall for offentlig sektor, åpnet for å gi jobben til den søkeren som var nærmest kravet. Jeg gikk i attføring for noen år siden, og prøvde å få utprøving på et bibliotek. Jeg søkte også på en 30 prosent stilling som bibliotekar i nabokommunen, men fikk hverken utprøvingen eller jobben. Det var nemlig absolutte krav til en bibliotekarutdanning, og det endte dermed med at de ikke ansatte noen.

Les også Norsk borgerlønn.

Robear: the bear-shaped nursing robot

Japanese company replaces office workers with artificial intelligence

 

%d bloggere like this: