RSS Feed

Category Archives: arbeid

Antakelser om kroniske tilstander

Himmelen blir ekstra spennende når sola går ned. Jeg liker lys som påvirker oss over lange avstander i rom og tid.

Himmelen blir ekstra spennende når sola går ned. Jeg liker lys som påvirker oss over lange avstander i rom og tid.

Jeg har skrevet noen innlegg om meta-forskning eller meta-vitenskap. Jeg var da inne på forskere som testet andre studier ved å kopiere dem, men de klarte i mange tilfeller ikke å produsere de samme resultatene. Det er med andre ord mye usikker kunnskap blant det vi regner som sikkert.

Jeg har ikke gjort research spesifikt om kronisk sykdom, men det er et overveldende anekdotisk materiale som viser uenighet. Det er for det første forskjellige definisjoner av hva både kronisk og sykdom er. Er smerte sykdom, og hvor langvarig må plagene være før de går fra å være akutte til å bli kroniske? Er det kronisk sykdom hvis en blir frisk eller hvis en jevnlig har perioder med plager, f.eks. ryggserter? De diagnosene jeg skriver om på denne bloggen hører kanskje ikke hjemme i kategorien kronisk sykdom. Det er mange som mener at det hverken er snakk om sykdom, genfeil eller andre typer avvik i hjernen. Det blir gjerne et definisjonsspørsmål, men jeg mener debatten er tullete. Det er ikke kontroversielt å si at sykdom er en medisinsk tilstand, men den er bare én av flere. Medfødte feil er en annen, samme hva en velger å kalle dem.

Vi har derfor tilstander som hverken er sykdom eller akutte, men det gir likevel mening å snakke om kronisk sykdom. Vi har såkalte komorbide lidelser, både medfødte og noen vi kan utvikle etter hvert. De første kan være epilepsi, matallergi/fordøyelsesvansker og hjerteproblemer, mens vi kan utvikle angst, depresjon og overvekt. Hjerteproblemer og diabetes kan nok plasseres i begge gruppene, det er delvis et genetisk element, men livsstil er også viktig. Vi kan påvirke utviklingen.

Jeg har nevnt en svensk studie flere ganger. Den viste at forventet levealder for autister var skremmende lav, og spesielt lav hvis en også hadde lærevansker. Forskerne bak studien mente at epilepsi og selvmord var de to største faktorene, begge tilstander vi kan påvirke. Epilepsi er aldri ufarlig, men en kan redusere risikoen kraftig ved å ta de rette medsinene. Vi kan redusere mange av de andre farene ved å spise sunt og komme oss ut. Vi kan ikke forandre på genfeil eller predisposisjon, men vi kan altså leve med det som ikke var et perfekt utgangspunkt.

Jeg har ikke skrevet noe om de fysiske plagene jeg har. Jeg er vant med at det ikke er mange som har forståelse for det jeg må gjøre for å fungere. Det er mange som tenker at jeg bare kan ta meg sammen. Det er gjerne sånn med usynlige vansker. Mange tenker kanskje at det de ikke kan se, egentlig ikke finnes. Det har nok en god del å gjøre med at ingen vil vise de sårbare sidene sine. Jeg har truffet på mennesker som deler befolkningen i to, de som er 100 prosent funksjonsfriske og de svake. Det mange ikke er klar over er at en ikke nødvendigvis føler seg bra, selv om en kanskje ser bra ut. Det er ikke alltid en sammenheng mellom det ytre og det indre.

Jeg omtalte det som svart materie/energi en gang. Det meste av universet består av dette ukjente. Forskerne vet ikke så mye om hva det er. Teorien sier at det må være noe der som påvirker det synlige universet. Det er et bra bilde på oss mennesker også. Det er noe usynlig som påvirker oss. Det kan for noen være angst og/eller depresjon, mens det for andre kan være manglende sosiale ferdigheter, kroniske smerter eller problemer knyttet til tarmene. Dette er ikke synlig for andre, men de kan observere konsekvensene av det som påvirker oss. Det er f.eks. ikke lett å være pratsom og i perlehumør hvis en lever med mye smerte eller føler at en ikke finner seg til rette. Det er noe usynlig som påvirker oss, men mange gjør det de kan for å skjule konsekvensene også.

Det er vanskelig å forstå den kortsiktige holdningen til funksjonsnedsettelser. Ulike typer psykiske lidelser, og kronisk sykdom/smerter er faktisk noe mange av oss må gjennom i løpet av livet. Når det skjer ønsker vi kanskje at vi hadde bidratt til litt andre holdninger, for de vil nok ikke like de mange antakelser og forhastede konklusjonene mange trekker.

Reklamer

Toleranse er et valg

En modell av et bygg som ikke finnes lenger. Jeg jobbet på Iglo i ungdommen der vi pakket rundfrossen makrell. Det var fysisk krevende, men det var en bra jobb som ikke krevde noen kvalifikasjoner.

En modell av et bygg som ikke finnes lenger. Jeg jobbet på Iglo i ungdommen der vi pakket rundfrossen makrell. Det var fysisk krevende, men det var en bra jobb som ikke krevde noen kvalifikasjoner.

De sier gjerne at «sky is the limit» på engelsk. Norske ord som grenseløs, umålbar og uendelig uttrykker vel egentlig noe tilsvarende, men de fleste synes det engelske idiomet er mer treffende. Poenget er at det ikke finnes grenser eller begrensninger for hva en kan klare. Jeg tenker i dette tilfellet på arbeid. Det er noen som hevder at det ikke er grenser for hva mennesker med f.eks. NLD, ASD og ADHD kan gjøre. Det er vel en sannhet med noen modifikasjoner.

Det er dessverre rettere å si at samfunnet ikke har store forventninger til barn generelt, men det rammer barn med utfordringer hardest. Jeg har ikke inntrykk av at skolene har høye ambisjoner for mange av elevene som trenger spes.ped. Det er sannsynligvis mange som cruiser gjennom et pensum som resten av klassen hadde tre år tidligere. En finner mange eksempler på mennesker som har hatt suksess, selv om de hadde utfordringer i oppveksten. Samfunnet liker en «posterboy», og de er inspirerende for resten av oss. De viser at det er mulig, men det er samtidig urealistisk.

Det er mange skuespillere, idrettsutøvere, musikere og journalister som kan fortelle om diagnoser og mobbing i oppveksten. En finner liknende suksesshistorier innen forskningsmiljøer, ingeniørfaget og IKT. De kom likevel ikke der de er uten forventninger. De hadde en familie som utfordret dem, som stod på når andre enten ikke ville hjelpe eller ikke så det foreldrene hadde sett i mange år (det er mange som får en diagnose 10-15 år etter at at foreldrene observerte det samme. De får gjerne beskjed om å vente og se). Det er likevel ofte ikke nok, for de møter mange barrierer. Det er dessuten ikke så mange av oss som har potensialet til f.eks. Beethoven eller Einstein. Da er det lett å ignorere oss.

En rapport fra NTNU undersøkte opplæringssitusjonen for elever med nedsatt funksjonsevne i videregående skole. Svarene de fikk fra skolene i denne undersøkelsen tyder på at det er en barriere. De viser til at elever med en funksjonsnedsettelse har vanskeligere for å få læreplass enn øvrige elever. Les rapporten her.

En rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet bekreftet dette. De vanskelige overgangene sier bl.a. at «mangel på tilrettelegging av undervisningen og informasjon om tilretteleggingsmuligheter eller hjelpemidler, samt problemer med å organisere hverdagen ved siden av studiene» kan gjøre det vanskeligere å fullføre et studium.

Nettstedet forskning.no publiserte en sak fra Nordlandsforskning i 2013. Les mer. De konkluderte med at manglende samarbeid mellom skolene og NAV gjorde det vanskelig for videregående elever med en funksjonsnedettelse å komme ut i arbeidslivet. De anbefalte et tettere og tidligere samarbeid mellom kommunene, NAV, og skolen. Det har kanskje vært en viss utvikling av dette samarbeidet de siste 5 årene, men jeg har ikke inntrykk av at at det har blitt dramatisk bedre. En rapport fra NTNU fra 2017 tok opp dette spørsmålet. og det kan se ut til at samarbeidet var nesten ikke-eksisterende. De mener at skolen deltar på ansvarsgruppemøter, men lite i utarbeidelsen av en individuell plan, mens NAV deltar lite før barnet fylte 18 år. Deretter anbefaler de gjerne uføretrygd. Rapporten sier at dette er satt på spissen, men forfatterne av rapporten mener at uføretrygd kan hindre at en arbeider mot arbeid som et framtidig mål. Les rapporten her.

Det skal sies at jeg bare har skumlest de nevnte rapportene. Jeg skal ta meg bedre tid til å gå gjennom dem etter hvert, men synes foreløpig de bekrefter det inntrykket jeg har av at det er noen barrierer. Jeg har uttrykt en frustrasjon i mange innlegg, og det er nettopp fordi det ikke blir gjort nok. Det er mange som snakker om unge uføre som navere, at de ikke bidrar, men hvor mye gjør samfunnet egentlig for å inkludere alle? Hvor velkomne er mennesker med funksjonsnedsettelser på arbeidsmarkedet, enten det dreier seg om fysiske, psykiatriske eller ulike kognitive vansker? Det er et vidt spekter og noen har så milde symptomer at det kanskje blir feil å inkludere dem i gruppa utviklingshemmet. Det har likevel vist seg at det er vanskelig å være bare litt annerledes i et samfunn som liker å diskriminere.

Jeg er ikke typen som irriterer og hisser seg opp av alt mulig. Det er likevel irriterende at «alle» diskuterer hvordan vi kan gjøre overgangen til arbeidsmarkedet enklere når problemet egentlig er hele samfunnet. Nordmenn liker å tro at de er tolerante. Det er bare en personlig observasjon, men det virker på meg som at samfunnet opererer med ulike definisjoner. Det er større åpenhet for seksuell legning, og muligheten til å skifte kjønnsidentitet flere ganger gjennom livet. Jeg hører oftere enn tidligere at vi må bekjempe diskriminering av transpersoner.

Det er samtidig mange nordmenn som kan leve veldig godt med de barrierene samfunnet har skapt for alle med en funsksjonsnedsettelse. Det er kanskje forskjellen på toleranse som åpenhet og fordomsfrihet, og å bli tolerert. Vi har visse rettigheter, menneskerettigheter og borgerrettigheter. Det kan altså se ut til at vi ikke aksepterer brudd på disse i visse tilfeller, mens vi i andre tilfeller synes det er greit nok. Det er bedre å være tolerant enn intolerant, men jeg er ikke sikker på om de fleste forstår forskjellen.

En ny sjanse

Jeg var i Fokus på styrke inne på at vi må fokusere på det vi er gode på. Det er ikke så lett siden mange må finne ut av dette på egen hånd. Det er ikke lett i USA heller. Det er nok heller det motsatte, for det er et samfunn som ikke har sympati til overs for de som havner utenfor.

Det skal sies at det er lett å falle utenfor i USA. Hvis en stryker i ett fag må en ta det faget om igjen, sammen med pensumet for neste trinn, og med to fag må en ta hele skoleåret om igjen. Det virker som at dette er et prinsipp de følger ganske mekanisk. Kona mi er amerikansk og hun husker elever i klassen sin som var både to og tre år eldre enn henne. De hadde ikke dumpet fordi de ikke brydde seg om skolen. De havnet i den situasjonen fordi de hadde alvorlige lærevansker, som de ikke fikk hjelp for. Situasjonen er ikke nødvendigvis bedre her når det gjelder spes.ped. Elevene får følge klassen sin til neste trinn uansett, med det betyr ikke at de får den støtten de trenger.

Det er likevel noen ungdommer i USA som får en ny mulighet, f.eks. gjennom Job Corps. Denne reklamen fra Job Corps viser selvsagt et glansbilde. Jeg har sett en del vitnesbyrd fra tidligere elever på You Tube, og det er ikke alle som liker programmet. Det er kanskje ikke overraskende, for det er nok et stort gap mellom det mange ønsker og det de trenger. Dette er likevel en mulighet for de motiverte.

Jeg kom over et nytt begrep i dag, simulated workplace experience. Det høres ut som liknende prinsipper i ordinære skoler. Det betyr at skolen har noen av de samme forventningene til elevene som de møter i arbeidslivet. Det er praktisk talt opplest og vedtatt at yrkesskole betyr problemelever, men jeg lurer på hvor stor del av problemet som egentlig kan løses gjennom strammere rammer. En av de første lærerjobbene jeg hadde var på en yrkesskole i Rogaland. Det var vanlig med et veldig avslappet forhold til skole, og jeg husker frustrasjonen lærere i programfagene ga uttrykk for. De fikk nemlig negative tilbakemeldinger fra bedriftene som hadde hatt elevene deres i praksis. Jeg ble egentlig ikke overrasket, for elevene møtte ingen absolutte krav i skolen. Det var f.eks. en fraværsregel, men den betydde i realiteten ingenting.

Skomaker i skippergata. Det er en skomaker i Haugesund. Det er mange gode yrker som forsvinner.

Det er en skomaker i Haugesund. Det er mange gode yrker som forsvinner.

Dette er ikke holdninger eller en atferd det er umulig å gjøre noe med. Jeg hadde sannsynligvis ikke satt pris på et strengt regime selv som tenåring, samtidig som jeg sannsynligvis hadde fungert bra i en skole og i et yrke der jeg hadde presise beskjeder å forholde meg til. Hensikten med Job Corps og simulated workplace experience er nok å gjøre skolen mer realistisk. Den er ganske virkelighetsfjern i utgangspunktet. Jeg var f.eks. aldri en god prøvetaker, heller ikke i de sterke fagene mine. Det hadde mye med tidsforståelse og organisering å gjøre, noe som gjorde tentamen/eksamen spesielt krevende. Jeg lurer på hvor nær en heldsgsprøve egentlig er virkeligheten. Jeg er ikke sikker på om noen yrkesgrupper arbeider alene hele dagen, uten noen form for innspill fra andre. Det vanlige er samarbeid og et arbeid som går over en lengre periode. Det hadde kanskje vært bedre med en slags mappevurdering der en jobbet under samme kontrollerte former som under en eksamen. Da ville det ikke vært noen tvil om at eleven hadde gjort jobben selv (det er et argument mot mappevurdering fra bl.a. Norsk lektorlag).

Jeg vil prøve å finne litt mer informasjon og skrive et nytt innlegg om det, men jeg tror ikke det blir totalt skivebom hvis jeg allerede nå spekulerer på om elever med et handikapp har langt færre valgmuligheter. Jeg tror vi trenger noen muligheter for de som ikke klarer skolen. Jeg er nok ganske gammeldags av meg. Det er mye jeg liker med et moderne liv, men det er beklagelig at stadig flere yrker forsvinner. Det dukket opp en skomaker i Haugesund for et par år siden, men hun har neppe mange kolleger. Det er såvidt jeg vet fremdeles mulig å utdanne seg til bokbinder, men det er nok ikke mange jobbmuligheter utenfor bibliotek og museer. Det er ganske mange jobbmuligheter som sannsynligvis vil forsvinne (f.eks. salmaker, sølvsmed, gipsmaker, båtbygger). Det er ikke så lett å få jobb noe sted uten videregående skole, eller kontakter. Det er et problem.

Hjemlengsel

Bilde av Smedasundet.Jeg bor ved sjøen og fantasererte i yngre dager om å reise, og om de livene andre hadde. Jeg liker likevel å ha noe og noen å komme hjem til.

Jeg bor ved sjøen og fantasererte i yngre dager om å reise, og om de livene andre hadde. Jeg liker likevel å ha noe og noen å komme hjem til.

Jeg skrev noen innlegg et godt stykke tilbake om millennials. Jeg føler et slektskap til denne generasjonen, selv om jeg er en Gen X’er. Det har delvis med en rastløshet å gjøre, en sult etter noe mer enn jeg har. Jeg hadde i mange år et sterkt savn etter noe mer, og et behov for å lete etter det jeg mente livet kunne være, samtidig som jeg ikke tok steget ut i verden. Det er typisk for millennials. Mange av dem er litt i drift etter endt skolegang, for de må plutselig klare seg selv. Mange opplever at det er vanskelig i dagens arbeidsmarked. Jeg vet at det livet andre har ikke nødvendigvis er så bra som sosiale medier gir inntrykk av, men det er lett å bare se på den fine overflaten. Jeg syntes samtidig det var utfordrende som ung voksen å navigere uten veiledning. Det ble forventet at jeg hadde alle svarene selv.

Jeg leser en del blogginnlegg, men faktisk ikke så mange bloggere jevnlig. Jeg holder meg til de jeg liker når jeg finner dem. Det er to jeg vil trekke fram i denne forbindelsen. Jeg håper jeg kan formidle noe tilsvarende selv, for jeg liker bloggere som viser litt av baksida, litt av hvordan livet virkelig er, uten at de forteller det de tror andre vil høre. Bloggere som Extra Dry Martini og Such Small Hands (begge på WordPress) har en fin balanse. De er veldig personlige uten at det blir for mye såpeopera ut av det. Den sistnevnte bloggeren heter Lily Ellyn, som også er adressa (URL). Hun er amerikansk, men bodde i Sør-Korea da jeg begyndte å følge bloggen. Hun har bodd i South Carolina de siste par årene, men flyttet nylig til Hong Kong. Det høres spennende ut, men jeg har fulgt historien hennes ei stund, og vet at livet kan være utfordrende.

Extra Dry Martini heter Sarah. Hun har også skrevet mye om å reise, om oppbrudd, og om de valgene hun har tatt. Hun har dessuten skrevet gripende om det savnet, sinnet og den skyldfølsen hun føler til mora si. Det første innlegget jeg leste var Things My Mother Never Did. Hun har også skrevet om å finne ut av hvor en hører hjemme. Hun flyttet fra Seattle til Los Angeles for nesten 20 år siden, og flyttet til New York City for ett år siden. Hun har slitt med tvil, og det første året i NYC har vært vanskelig. Hun kommer inn på begge emnene i Ocean Avenue.

Jeg kom inn på podcasteren Megan Tan forrige gang jeg skrev om dette. Hun beskrev kvaler med å se venner og bekjente som reiste ut i verden når de ikke fikk den jobben de ønsket seg. Hun nevnte bl.a. en klassekamerat av kjæresten hennes. Denne tok kontakt 12 år etter at de sluttet skolen, og da hun kikket på Facebook-sida hans, fikk hun se et tilsynelatende spennende liv. Han hadde seilt de siste tre årene, for det var jobben hans å levere båter til kunder. Han hadde derfor tilbrakt mye tid i Karibien. Dette høres forlokkende ut, og det er det sikkert i en periode. Det høres likevel ut som en cowboy-tilværelse, som betyr at en sovner alene foran bålet hver kveld. En er fri til å gjøre som en vil, men det er ikke sikkert en får mer ut av livet likevel.

Jeg bor ved havet og ser mange cruisebåter, seilbåter og andre typer fritiidsbåter. Jeg lurer på hvordan det hadde vært å leve med den friheten noen har, eller gir inntrykk av at de har. Boka On the Road av Jack Kerouac og filmen Easy Rider betydde mye for meg i ungdommen. Dette med å reise, med å være i stadig bevegelse er et sentralt tema i amerikansk popkultur. Det startet med perioden da nybyggere reiste vestover (Det lille huset på prærien, Zane Grey, Jack London, Mark Twain, Frederick Douglass), og dette har fortsatt til våre dager med Route 66 og loffere (omstreifende arbeidere). Det virket attraktivt med en bohemsk livsstil da jeg drømte om dette i ungdommen, men sannheten er vel at de fleste motkulturer egentlig ikke produserer stort annet enn de skuffede og desillusjonerte ungdommene det samfunnet de protesterer mot har gjort tidligere.

Jeg har dessverre ikke løsningen, men en motkultur er kanskje å foretrekke likevel. Det oppmuntrer til selvstendighet og refleksjon, vel å merke hvis en tenker kritisk, og protesterer fordi en er uenig, ikke fordi en leder innen en bevegelse sier at en bør gjøre det. Jeg har litt av bohemen i meg, selv om jeg kanskje framstår som etablert/konservativ. Jeg mener jeg tenker utenfor boksen. Det er mange som sier at de gjør det, og det står sågar i en del stillingsannonser at de leter etter folk som tenker utenfor boksen, men nordmenn er faktisk særdeles lite beatnik. Et av problemene vi har i Norge er at vi ikke takler kritikk. Vi gjør mye rett i Norge, men vi trenger innspill også. Vi er likevel ofte uvillige til å reflektere over det andre mener. Det gjelder ikke minst offentlig ansatte. Vi er derfor et land der de unge virkelig trenger et opprør, og de rette veilederne.

Jeg har fremdeles den trangen jeg hadde i ungdommen til å oppleve noe nytt, men tenker i dag at en friere livsstil, en protest mot forbrukersamfunnet og det bestående ikke trenger bety at en adopterer den tvilsomme moralen mange motkulturer har hatt. En kan rett og slett velge å ta andre valg innenfor de konservative rammene. Jeg skulle ønske at det offentlige ikke så på det som en trussel, for det hadde faktisk styrket samfunnet. Når noen snakker om at annerledeshet er positivt, er det også noen som tenker avvik og avvikere. Det kan ikke være behagelig inne i den boksen.

Den amerikanske litterære tradisjonen handler ikke bare om å legge et landskap bak seg. Det handler om forandring inne i oss også, om å takle vanskeligheter, og om å lete etter løsninger.

Den norske kunnskapsveggen

Jeg gikk på Haraldsvang ungdomsskole i første halvdel av 80-tallet. Jeg utmerket meg nok ikke i praktiske fag. Foto: Wikimedia Commons

Jeg gikk på Haraldsvang ungdomsskole i første halvdel av 80-tallet. Jeg utmerket meg nok ikke i praktiske fag. Foto: Wikimedia Commons

Det er mange tanker som går gjennom hodet rett etter en lang sommerferie. Jeg tenker bl.a. på de mange utfordringene barn møter i skolen. Matematikk, skriving og lesing er en utfordring for de med nonverbale lærevansker, mens fag som kroppsøving, Kunst og håndverk (KH), Mat og helse (MH) kan være vanskelige for alle de hjernediagnosene jeg skriver om på denne bloggen.

Læreplanene beskriver målene og formålene i fagene. Jeg har ikke noe problem med å forstå kompetansemålene for kroppsøving etter 10. årstrinn eller formålet med faget. Det er f.o.f. snakk om ferdigheter og holdninger vi har nytte av, altså livsferdigheter. Vi kan si det samme om MH og KH. Hovedmålet er nok å skape mennesker samfunnet har nytte av, og praktisk/kreativt arbeid er en viktig del av pakken. Disse fagene er også viktige for oss personlig. De kan hjelpe oss til å få langt mer ut av livene våre. De beriker livene våre og gir oss god helse. Kapitlene i den generelle delen av læreplanen sier litt om hva myndighetene prøver på: Det meningssøkende menneske, Det skapende menneske, Det arbeidende menneske, Det allmenndannede menneske, Det samarbeidende menneske og Det integrerte menneske.

Skolen har også Opplæringsloven å forholde seg til. Den sier i § 1-3 at opplæringen skal tilpasses forutsetningene hos hver enkelt elev.  Det står i tillegg mye om elevenes skolemiljø i kapittel 9. Det er mange fine formuleringer der, bl.a. 9 A-2 der det står at «alle elevar har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Det er dessverre forskjell på teori og praksis. Tilrettelegging fungererer nok ikke like bra på alle skoler, men jeg forstår heller ikke hvorfor det er så viktig med karakterer i alle fag. Jeg er enig i at de nevnte fagene er viktige allmenndannende fag. De utvikler oss som mennesker og samfunnet får arbeidere med de ferdighetene det ønsker. Det er likevel ikke til å komme bort fra at det er en barriere. Det er en vegg som står i veien for mange. Noen klarer å komme over, men det er også en god del som ikke kommer videre. De kommer kanskje ikke inn på det studiet de ønsker fordi de har litt for dårlig karakter i gym.

Nasjonalt kompetansenter for barn og unge med funksjonsnedsettelser anbefaler den danske boka «Idrætt flytter grænser» for lærere og andre som skal lede aktiviteter for klasser som inkluderer barn med autisme og ADHD, og det er naturlig å inkludere NLD.  Les mer.

Det er flott at noen tenker på tilrettelegging. Elevene får en mye bedre opplevelse. De kan gå fra nederlag til å føle at de har mestret noe. Det alene er verdt mye, men det er ikke nok. De aktuelle diagnosene er et vidt spekter der noen ikke kjenner seg igjen i det faglitteraturen beskriver, men det er også noen som kan ha alvorlige vansker med f.eks. fin/grovmotorikk, koordinasjon, lyd og visuelle sanseinntrykk. Lagsport kan være utfordrende fordi det krever mange av de nevnte ferdighetene, samt sosialt samspill. Det er dessuten ofte høy lyd og de andre elevene har en tendens til å kritisere med temmelig grov munnbruk hver gang en gjør en feil. Det kan bli en brutal opplevelse. Boka Nonverbale lærevansker (Urness og Eckhoff) anbefaler tilrettelegging i form av indviduelle, ikke-konkurransepregete aktiviteter som skøyting, ridning, padling, kajakk, kano, karate, bordtennis, squash, sykling, ski og golf. Det er ikke det at disse er uten et konkurransemoment, men det er ikke like intenst som i lagidretter.

Det er imidlertid ikke anledning til å begrense pensumet i tilstrekkelig grad hvis en jakter på en god karakter. Det kan bli ganske dramatisk når en etter skolen møter virkeligheten. Det er ingen i samfunnet som bryr seg om eleven gjorde det ypperlig med en lav måloppnåelse. Det betyr at en ikke har mulighet til å få mer enn en lav karakter (karakteren 2 er maks). Jeg lurer på hvor mange som kunne gjort en god jobb innen det som var lidenskapen deres, men som ikke fikk muligheten fordi de gjorde det for svakt i de nevnte fagene. Vi har rett og slett en kunnskapsvegg eller ferdighetsvegg som holder mange utenfor. Det er unødvendig å bruke kroppsøving, MH og KH til å skille elevene ytterligere.

Ka skjer ittepå?

Haugesund gir mange muligheter for de med praktiske ferdigheter. Johan Sverdrup lå på Risøy hele vinteren og våren.

Haugesund gir mange muligheter for de med praktiske ferdigheter. Johan Sverdrup lå på Risøy hele vinteren og våren.

Det er den fengslende tittelen på ei jobbmesse i Haugesund der årets russ, eller studenter hjemme på ferie, kan treffe over 20 bedrifter fra Haugalandet. Jeg antar at denne kvelden skal gi studentene svar på hva som skjer etter studiene, vise dem hvilke muligheter de har i regionen.

Det er det store spørsmålet, hva skjer etterpå. Jeg hadde aldri svaret. Jeg ble ferdig med videregående skole i 1987 og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde nok erfaring med praktisk arbeid til å vite at jeg ikke var veldig praktisk anlagt. Da jeg ikke kom inn på høgskolen endte jeg likevel opp på yrkesskolen. Jeg gikk to år der og gjorde det bra i norsk, engelsk og samfunnsfag, men de fagene som betydde noe var en eneste lang lidelseshistorie. Jeg kom ikke videre på det sporet, men prøvde høgskolen en gang til.

Jeg satt etter 5,5 år igjen med lærerutdannelse inkludert tre grunnfag og et mellomfagstillegg, men det gjorde ikke arbeidssituasjonen noe lettere. Jeg flyttet til Little Rock, Arkansas et år seinere og opplevde hvordan det var å være innvandrer. Det tok et år å få arbeidstillatelse, men jeg kom aldri ut på det amerikanske arbeidsmarkedet, selv etter en veldig aktiv jobb-jakt hos bl.a. Wall Mart, Wallgreens, Kroger, McDonald’s, Family Dollar og den offentlige skolen. Jeg søkte derfor på jobber i Norge, og bestemte meg for å flytte hjem igjen da jeg fikk en jobb på Bømlo. En har åtte dager på seg til å akseptere et tilbud, men jeg ringte til rektoren og fikk forsikringer om at det var i orden, selv om svaret mitt ville komme litt seint fram i posten. Det ville vært en underdrivelse å si at jeg ble paff da jeg ringte til rektoren etter hjemkomsten. Jeg hadde reist i forkant for å starte jobben og ordne med det praktiske, mens kona mi gjorde seg klar til å reise fra USA. Bømlo kommune hadde gitt jobben til en annnen.

Jeg skal ikke kjede leseren med alle detaljene, men slår fast at de neste årene ble vanskelige. Jeg hadde jobber på Haugalandet, Jæren, Vest-Telemark og avsluttet med to år i Salten, men det var lange perioder med ledighet og attføring mellom disse jobbene. Det var det som kom etterpå for min del. Jeg fikk diagnosen NLD i 2010, men måtte gjennom flere brutale opplevelser i arbeidslivet og i attføring etter det. Jeg har jobbet med å fungere best mulig i etterkant, og har klart det ganske bra.

Jeg tenker minst mulig på det andre har gjort mot meg, på det jeg ikke har. Jeg vil ikke bli bitter, og det er en reell mulighet etter møtet med livet. Jeg fokuserer på det jeg har og det jeg kan. Jeg jobber med drømmen om å bli forfatter, og tror jeg nærmer meg noe stort. Jeg tror det er viktig å finne ting som kan gjøre livet spennende, for det er hele tiden skuffelser som kan rive ned det en bygger opp. Jeg har derfor hatt en stabilitet tross noen store stormer.

Det er hele tiden et etterpå. Jeg er spent på det som kommer etter manuskriptet mitt. Det vil være en suksess uansett, for jeg er i ferd med å komme forbi det største hinderet. Jeg har vist for meg selv at jeg kan skrive en roman. Det som kommer etterpå er å vise et forlag. Jeg satser på å ha det første utkastet ferdig til jul. Det blir et spennende år, for det blir nok et år til jeg sender manuskriptet til et forlag. Jeg tror ittepå kan bli noe bra denne gangen.

Ka skjer ittepå arrangeres forøvrig 7. august 2018. Les om påmelding.

En utopisk sult

bandak i dalen

Turstien Tangane bak Dalen Hotell var et av favorittstedene mine.

Jeg blir litt vemodig eller trist på denne dagen, for 1.mai minner meg om Dalen i Tokke. Noen vil si at sosialisme er en utopi, at det samfunnet denne ideologien beskriver ikke er forenlig med virkeligheten, for det vi har er kanskje nærmere antonymet dystopi. Jeg blir litt trist fordi Dalen i Tokke kommune hadde alle ingrediensene og forutsetningene, men det ble ikke noe idealsamfunn for oss.

Jeg skal ikke rippe opp i alt som har skjedd, men kan slå fast at vi hadde fire vanskelige år i bygda. Jeg fikk jobb der i 2008 og vi bestemte oss for å flytte. Verden er full av tilfeldigheter, og dette er kanskje ett av dem. Jeg vet ikke hva som lå bak, men den veldig positive tonen fra telefonsamtalene ble erstattet med noe ganske annet da vi faktisk kom til bygda. Vi møtte mange sympatiske folk der, og de fleste var heldigvis av den typen, men det var også noen som gjorde livet unødvendig vanskelig. Det har kanskje mer med en generell skepsis til utenforstående å gjøre, for det var et tema i valgkampen i 2011. Jeg gikk på et folkemøte i Tokke Kulturhus den høsten der politikerne fra kommunen debatterte ulike lokale saker, og en av sakene som ble tatt opp var hvordan kommunen tok imot innflyttere. Det var altså ikke et helt ukjent fenomen.

Dalen imponerte meg i begynnelsen. Det er 2 200 innbyggere i kommunen, og omtrent 900 av dem bor i kommunesenteret Dalen. De har en god skole, en barnehage med et fantasisk personale og en veldig kompetent leder for helsestasjonen. Kulturhuset ble bygget sammen med fylket (de deler det med den videregående skolen), og de har derfor ypperlige lokaler for bygdekino, kulturskole, bibliotek, ulike typer møter, i tillegg til et bra svømmebasseng. Det er stor aktivitet innen kultur og mange frivillige som gjør en god jobb. Jeg ble derfor imponert over hvor mye denne lille plassen fikk til.

Jeg ble så imponert at jeg vurderte ei stund å flytte tilbake. Jeg har ikke så lett for å få venner, men jeg hadde jevnlig kontakt med en mann der som jeg satte stor pris på. Den pensjonerte læreren var en god støtte for hele familien da vi opplevde noen av vanskene med å være innflyttere. Vi måtte gi opp mye da vi flyttet, bl.a. den tilværelsen vi hadde i grenda Svingen. Jeg elsket den plassen, men kjærligheten var nok ikke gjensidig.

Dalen hadde mye av det idylliske en kan finne i små bygder, men det var ei mørk side også. Ei veldig mørk side. Jeg skal ikke gå inn på det her, men kan si såpass at vi egentlig ikke hadde så mye valg, for det var ikke bare jobbsituasjonen som tvang oss ut av bygda. Vi valgte ikke Halsa i Meløy kommune. Det var ganske enkelt der jeg fikk jobb, men vi hadde liknende erfaringer i den nye kommunen. Det kan virke som at det bildet mange har av bygdeidyll er en illusjon. Den finnes i alle fall ikke for mange, hvis noen, innflyttere. Det beste en kan håpe på er å ikke skille seg ut, å gjemme seg i mengden, men det er faktisk ikke mulig for alle. Det er jo noe med de fleste av oss med en diagnose som NLD, autisme eller ADHD som ikke er så anonymt. Da har en faktisk ikke den beskyttelsen det er å være en av mange, for hva gjør en hvis massen ikke vil ha deg der?

Det var flere grunner til at vi ikke kunne bli boende i Dalen. Jeg fikk for det første ikke jobb der, og jeg søkte i hele regionen for at vi i det minste kunne holde oss i fylket (mellom Vinje og Porgrunn, samt Tinn, Fyresdal og Nissedal). Jeg tenker av og til på hvordan det hadde gått hvis vi hadde klart å bli. Dattera mi elsket skikarusellen/idrettsskolen, barnehagen/skolen, kulturskolen og det nettverket av venner vi hadde der. Hun elsket sågar snøen, og det var virkelig nok av den der. Hun opplevde nok Dalen som et utopia.

Det som skjedde i Dalen og i årene etterpå er mye av grunnen til jeg ikke kan se på Norge som et idealsamfunn. Jeg er ikke sikker på hvilket ord jeg skal bruke. Jeg har noe av den samme følelsen for Vikebygd i Vindafjord kommune. Vi bodde der i fire år, men flyttet da jeg fikk jobben i Dalen. Vi hadde det bra på denne plassen 40 km utenfor Haugesund, men det var mange av de tjenestene vi trengte som ikke var tilgjengelige. Vi kunne derfor ikke ha blitt boende uansett. Vemod er nok ikke det rette ordet, for det har mer med tungsinn, bedrøvelse og håpløshet å gjøre. Det jeg føler er mer positivt. Jeg tror jeg tenker på lengsel, en sult eller et begjær etter å smake det jeg hadde i yngre dager. Det kan selvsagt aldri bli det samme hvis vi flyttet tilbake, men jeg skulle ønske vi kunne ha fortsatt på det livet vi hadde startet.

Jeg tror jeg blir litt svimmel også. Vertigo er en svimmelhet en får hvis sanseorganene gir forvirrende tilbakemeldinger. Da kan kan en rett og slett ikke orientere seg i rommet. Det er en illusjon, men jeg tenker overført betydning nå. Jeg liker å tenke både bakover og framover, men det må være en balanse. Det er fristende å leve i fortida når verden beveger seg for fort, men jeg prøver å unngå det. Et og annet øyeblikks vertigo er kanskje ikke så dumt likevel, for da har jeg tid til å reflektere over livet. Det ligger smertefulle minner i fortida, ting jeg ikke vil tenke på. Jeg gjør det likevel, om ikke annet så for å redusere farten litt. Det store fokuset på framdrift kan gi noen og enhver vertigo. Det kan gjøre omgivelsene diffuse, og gjøre oss ute av stand til å navigere. Dalen representerer noe av fortida mi. Det er noe smerte der, og noe av smerten har sammenheng med at vi mistet det livet vi hadde. Det er likevel flere gode minner, og vi møtte en del mennesker der som gjorde livene våre bedre. Vi hadde et sterkt nettverk av mennesker som gjorde inntrykk på oss. Dalen var derfor tross alt livet på sitt beste.

Vertigo er også et symptom på sykdom, og det minner meg følgelig på at vi har en begrenset tid på oss. Ingen av oss vet hvor mye framtid vi har, men jeg vil i alle fall ikke bruke noe av den på noe nytteløst. Jeg har bøker som skal leses, bøker som skal skrives, steder som skal besøkes, vennskap som skal knyttes, og ikke minst ei datter som skal få muligheter til å velge det livet hun ønsker seg. Vertigo passer ikke inn i planene mine. Jeg vet hvor jeg skal og har planer om å komme fram, men en og annen pause kan være nyttig. Det kan faktisk hjelpe meg til å få mer ut av livet. Jeg må derfor passe på at jeg ikke har det for travelt.

Utopi, det perfekte sted, finnes forøvrig ikke, og hvis noen vil overbevise deg om noe annet, vet du at de lyger. Det er ikke det mange vil høre, men sannheten er at du må skape din egen lykke. Det er ikke så enkelt som at man er sin egen lykkes smed, for andre kan gjøre livet ditt temmelig surt, men det er i alle fall opp til deg selv å gjøre noe med det.

Mer politikerprat fra tåkeheimen

Jeg bodde i "kommunegården" en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.

Jeg bodde i «kommunegården» en kort periode i barndommen. Det var da ment for økonomisk vanskeligstilte.

LO og Ap har hatt et samarbeid i mange år, men de kommer ikke til å marsjere sammen på 1. mai i Haugesund i år. Det startet med at fem styremedlemmer i Nord-Rogaland LO stemte for å nekte nestlederen i Ap, Hadia Tajik, å tale i Haugesund under årets arrangement. De fem medlemmene gjorde at det ble et 5-2 flertall mot Tajik som hovedtaler. Ap svarte med å trekke seg fra arrangementet og kommer derfor til å markere dagen uten LO i Haugesund.

Jeg skriver om dette fordi jeg har vært opptatt av fattigdom, noe jeg mener er relevant for denne bloggen. Jeg har i tidligere innlegg vist til en artikkel/intervju med Jonas Gahr Støre i Fri fagbevegelse, der han ga uttrykk for at han fryktet utviklingen av en ny underklasse i Norge. Han viste til utviklingen i Tyskland der mange er avhengig av matkasser og økonomisk stønad til tross for at de har en jobb. Da denne artikkelen ble skrevet i januar 2017 levde over ti prosent av Tysklands lønnsmottakere under fattigdomsgrensa som EU har fastsatt, mot 4,4 prosent i 1973. Gruppa «working poor», lønnmottakere som ikke klarer seg alene, er dessuten økende i Storbritannia. Fattigdom har vært et stort sosialt problem i Labour-bastionen Skottland også. Det blir kanskje ikke rettferdig å si at dette har skjedd på sosialistenes vakt, men det er ingen tvil om at Tyskland stort sett har blitt styrt av sosialdemokratene og kristeligdemokratene, som er tilhengere av sosial markedsøkonomi. Les artikkelen i Fri Fagbevegelse.

Fjoråret ble også avsluttes med en rapport om fattigdom fra NAV, der det kom fram at andelen fattige i Norge gikk opp fra 7,7 prosent i 2011 til 9,3 prosent i 2015. Det er sannsynligvis ikke retferdig å anripe Ap her heller siden vi er en del av et globalt marked, men når Ap og SV hevder å være løsningen på en måte den nåværende regjeringen ikke er det, kan en lure på hva de rødgrønne gjorde de åtte årene de hadde flertall i Stortinget. Jeg lurer på hvor bekymret de var for fattigdom i Norge mens de hadde makt. Les mer i Klassekampen.

Dette er spesielt alvorlig for de som har en diagnose eller som ikke fungerer i arbeidslivet. Det hadde ikke vært usannsynlig hvis vi fikk en afrikansk utvikling. En rapport fra Sintef slår fast at kampen mot fattigdom i Afrika er vellykket i den forstand at det er færre fattige, men at noen grupper ikke får bli med på den økte levestandarden. Noen blir diskriminert eller faller utenfor av andre grunner, og funksjonshemmede er en av de gruppene. Les mer på forskning.no.

Jeg tilbrakte en stor del av barndomme i Ramsdalsblokkene.

Jeg tilbrakte en stor del av barndommen i Ramsdalsblokkene.

Jeg har skrevet mye om norsk boligpolitikk og hvordan kommunene bruker eller ikke Husbanken til å hjelpe målgruppene. Jeg kan ikke unngå å tenke på alt dette på 1. mai. Jeg blir ikke imponert av røde politikere, spesielt ikke ordføreren i Haugesund, som vil overbevise oss om sin egen fortreffelighet. Haugesunds avis publisert forøvrig et bilde av rådmann Ole Bernt Thorbjørnsen og ordfører Arne-Christian Mohn (Ap) fra en pressekonferanse i februar 2017. De smilte bredt fordi kommunen hadde gått med et solid overskudd året før. Dette skjedde mens kommunen var på ROBEK-lista, skolene og eldreomsorgen måtte leve med store kutt, og kommunen støttet fotballaget med store summer.

Jeg bodde forøvrig en periode i «kommunegården» i barndommen. Jeg ble født i Bergen, men foreldrene mine flyttet tilbake, og vi bodde i kommunegården før vi flyttet inn i de nye blokkene som  ble bygget i Ramsdalen. Faren min hadde forøvrig vokst opp i den samme bygården. Kommunegården var ment for økonomisk vanskeligstilte, men etter at kommunen solgte eiendommen for noen år siden, har den blitt leiligheter som denne gruppa ikke har muligheter til å skaffe seg. Det er for tiden ei annonse på sidene til Meglerhuset Rele som viser en leilighet med ett soverom til 1 690 000 kroner + 1336 kroner i fellesutgifter. Det er problematisk nok at dette ikke er passende for en familie, men en kan heller ikke bruke et Startlån på denne type leilighet.

Det er sikkert mye det er vanskelig å gjennomføre for politikere, men jeg er ikke overbevist om at dette er et av de områdene. Fattige, og spesielt de som ikke fungerer i arbeidslivet, har ikke muligheter til å øke inntekten. Når det gjelder bolig er det ikke snakk om å gi dem noe, annet enn en rimelig mulighet. Det tjener faktisk samfunnet på. Jeg hadde nok ikke vært så kritisk til politikere generelt hvis de viste tydeligere at de mente hvert ord. 1. mai er kanskje best som en familiedag. Jeg bodde fire år i Dalen i Tokke kommune. Det er ei gammel industribygd der Ap står sterkt. Vi deltok på 1. mai-arrangementet fordi det var mer som 17. mai med leker, pølse og is for barna foran kulturhuset, mens de voksne fikk suppe, kake, noen taler og litt underholdning inne.

Det er alltid noe å feire, for vi har et ganske bra samfunn, men spørsmålet er om vi har grunn til å feire den jobben Hadia, Jonas og Audun gjør på Stortinget. Jeg er ikke overbevist, og synes derfor det er ganske greit at Hadia Tajik dropper Haugesund i morgen

Generasjonen utenfor

Skateparken i Haugesund blir ikke brukt,men kanskje til sommeren?

Skateparken i Haugesund blir ikke brukt,men kanskje til sommeren?

Jeg har vært opptatt av generasjoner den siste tiden i forbindelse med at jeg har tenkt tilbake på ungdommen min. Jeg var en gen x’er, men erfaringene mine får meg til å føle en viss forbindelse med gen y. Det er nok fordi det ikke er brå overganger, og det er derfor forskjell på tidlig og sein gen x, som det er for gen y. Det er naturlig at jeg har stadig mindre til felles med de unge etter som jeg blir eldre, men det er litt urovekkende når utviklingen kanskje går mot en oppløsning av generasjonen.

Jeg tenker tilbake på filmer som The Breakfast Club, Foxes, Fame og The Outsiders som noen av de filmene som betydde mye for meg i ungdommen. Jeg har også gode minner om offentlige dataspill. Det var ikke en arkade i Haugesund, men det var flere kafeer o.l. som hadde et par spill. Dette var en del av en felles kultur. Det var ikke så mange muligheter til å gjøre ting alene. Kinoene hadde slagordet «film er best på kino», og det var en spesiell opplevelse å dele en filmopplevelse med mange andre. Vi måtte altså ut av huset for å oppleve noe.

Det meste av taggingen er kjedelig meningsløse signaturer.

Det meste av taggingen er kjedelig meningsløse signaturer.

Det er noen som peker på at vi går mot en felles global kultur. Vi lytter til den samme musikken, ser de samme filmene, følger de samme klestrendene, og har de samme tankene om religion, som stort sett betyr at vi tenker minst mulig. Ungdom i Oslo har ifølge dette synet like mye til felles med ungdommer i Seoul og Toronto som i Trondheim. Verden er likevel mer fragmentert enn da jeg var ung. Vi var MTV-generasjonen, og da så ungdom over hele verden virkelig på det samme. Dagens ungdommer er en sosiale medier-generasjon, og selv om det er visse kortvarige trender der, er dette veldig flyktige og uforutsigbare interesser. Det er ikke en verden som oppmuntrer til kritisk tenkning og lesing.

Jeg er ikke overbevist om at ungdom føler at de har så mye til felles og at de forstår hverandre. Det er på en måte en generasjon som ikke er en generasjon. Vi er besatt av merkelapper, og hver generasjon får sitt eget navn. De som ble født mellom 1883 og 1900 ble kalt for den fortapte generasjonen, men om det gjaldt alle, eller om det hovedsakelig dreide seg om desillusjonerte amerikanske forfattere som Ernest Hemmingway og Francis Scott Fitzgerald er uvisst. Merkelappen fortapt virker mer treffende i dag. Deretter fulgte den stille generasjonen, baby boomere, generasjon x, generasjon y (født 1980-1995), og vi er nå inne i generasjon z. Det er noen som har klart å presse inn en kort generasjon mellom x og y, eller i det minste ei undergruppe av generasjon y. Xennials (født mellom 1977 og 1983) hadde en analog barndom, men et digitalt voksenliv. En stereotypisk gen x har ord på seg for å være kynisk, mens en stereotypisk millennial skal være mer optimistisk. Xennials plasserer seg altså mellom disse, og skulle derfor være mer balansert.

Jeg føler meg litt mellom generasjoner fordi jeg tilhørte gen x, men føler meg litt som en en xennnial. Jeg ble født i 1968, og selv om det var digitale muligheter tidligere, brukte jeg hverken pc, internett eller mobiltelefon før jeg startet på lærerhøgskolen i 1997. Jeg hadde sett og prøvd ulike digitale dingser tidligere, men det var så sjeldent jeg fikk muligheten at det føltes spesielt hver gang.

En generasjon blir gjerne definert som alle som lever samtidig, men vi er ikke en generasjon fordi vi lever samtidig med de som ble født før oss, men fordi vi har mer eller mindre de samme opplevelsene som andre jevnaldrende, og noen ganger får det oss til å føle en sorg for det vi ikke opplever. Jeg føler at skating, cosplay, science fiction/fantasy brettspill og subkulturen goth skulle og burde ha vært en del av oppveksten min, men det var en del av den kulturen jeg ikke fikk ta del i. Det føltes ofte som at Haugesund var for langt vekke fra den verdenen jeg ville vokse opp i.

Det å være medlem av en generasjon innebærer også muligheten til å velge motkulturer. Haugesund fikk for en del år siden en skatehall, og kommunen bygde en skatepark i sentrum i fjor. Jeg kan ikke se at de blir brukt av andre enn barn med sparkesykler, og selv det er ikke ofte. Jeg ser med jevne mellomrom naive forsøk på å grafitti, men det er så og si aldri noe forsøk på å spre et politisk eller sosialt budskap. Jeg vet derfor ikke om vi kan kalle dette for en motkultur, eller ungdom som bevisst tar avstand fra det samfunnet de foregående generasjonene har bygd.

Jeg skal ikke lage noe stort politisk poeng av dette, men stiller spørsmålet. Hvis vi har en global, felles kultur er det da noen ungdommer som føler seg norske? Hvis det er vanskelig å finne det norske, hvordan kan vi da forvente at barn/ungdom som ikke ble født i Norge skal utvikle en norsk identitet? Betyr dette noe for de som vokser opp med en diagnose som autismespektertilstander, nonverbale lærevansker og ADHD? Hva forventer samfunnet av dem?

Men jeg er ganske optimistisk med tanke på mine egne muligheter. Jeg er ikke innafor generasjonen min jobbmessig, men tror jeg kommer dit snart.

En gammel Gen-Y-er

mann med nettbrett ved sjøen. Millennials er kjent for å bruke teknologi og for at de ikke følger tradisjonelle verdier, delvis fordi de er økonomisk umulig å oppnå. Foto: Pixabay

Millennials er kjent for å bruke teknologi og for at de ikke følger tradisjonelle verdier, delvis fordi de er økonomisk umulig å oppnå. Foto: Pixabay

Vi har en tendens å tenke på noe som enten positivt eller negativt. Det er ingen mellomposisjon, og dette er gjerne en avgjørelse vi tar umiddelbart. Vi tar oss med andre ord ikke tid til å reflektere over og analysere tanker og følelser. Det er opplest og vedtatt at vi skal være positive, og hvis du begynner å tenke negativt er det bare å fordrive det negative, men kanskje bør det være motsatt? Kanskje er det positivt å være negativ? Den svenske filosofen og psykologen Ida Hallgren mener det er skadelig å utelukkende tenke positivt. Les mer på Sykepleien. Det er mange som opplever mye negativt i livet: ulike fordommer, avhengighet, psykisk sykdom, mobbing, arbeidsledighet, konsekvenser av sosial isolasjon etc. En kan ikke bare late som at alt blir bedre ved å smile.

Jeg fikk nylig et spørsmål fra en leser som lurte på om det fantes noen bøker om NLD, og spesielt om hvordan disse utfordringene utvikler seg etter som en blir eldre. Det er det som er problemet. Det har blitt gitt ut en god del på engelsk, både spesifikt om NLD og mer generelle bøker om ujevne ferdigheter eller en uvanlig atferd, men jeg kjenner bare til boka Nonverbale lærevansker av Urnes/Eckhoff på norsk. Den handler hovedsakelig om utredning og tiltak av barn, og den er ikke så nyttig for voksne.

Jeg var i En mellommann inne på at jeg egentlig aldri har vært medlem av ei gruppe eller generasjon. Jeg var en del av generasjon X, men kjente meg ikke igjen beskrivelsen av ungdommer som er for late til å arbeide. Jeg ble født 12 år for tidlig til å være generasjon Y eller millennial, og jeg hadde egentlig ikke noe til felles med den heller. Jeg kjenner meg likevel igjen i noen av beskrivelsene, bl.a. at jeg ikke hadde klart for meg hva jeg ville med livet. Jeg prøvde å komme meg videre, men visste ikke hvordan jeg skulle gå fram. Jeg hadde dessuten ikke så mange muligheter, for karakterene fra videregående tillot ikke store ambisjoner. Jeg sitter derfor her som 50-åring, med en havarert lærerkarriere, og med en vag plan om å gi ut ei bok. Det føles veldig gen y.

Jeg har skrevet mye om NLD og har hatt et håp om interesse fra et forlag, og jobber dessuten med et langt mer krevende manuskript til en barneroman. Det er ikke lett å gjøre dette alene, for jeg er ikke flink til å organisere større prosjekt. Et blogginnlegg er greit nok, men å holde seg til en plan over et par hundre sider er verre. Jeg føler meg litt som en millennial fordi jeg kjenner meg igjen i den følelsen mange milennials har, at det er arbeid som definerer oss. Hvis du ikke har arbeid eller ikke har en spesielt interessant jobb kan du lett få angst. Du ser at andre gjør de tingene du alltid har ønsket deg, og du tenker kanskje at livet passerer uten at du blir det du kunne vært. Jeg fulgte en blogger tidligere som skrev om noe hun kalte FOBO og FOMO. Det stod for fear of being ordinary og fear of missing out, men det er kanskje like viktig at andre anerkjenner deg og det faktum at du har ferdigheter.

Det er kanskje typisk menneskelig, og ikke begrenset til generasjon y, for jeg tror alle ønsker at venner, familie og tidligere klassekamerater skal se dem på det beste. Når det gjelder tiltak er det et arbeid som aldri tar slutt. Jeg sammenliknet en gang NLD-tiltak med den type behandling de fleste forbinder med depresjon eller alkohol/narkotikamisbruk. Der bruker en betegnelsen recovery eller bedringsprosesser. Behandlingen dreier seg om ferdigheter eller strategier, og jeg tror det er viktig å være klar over at livet ikke er en serie lykkelige dager. Det er naturlig med dårlige dager, men hvis en lærer å takle de negative følelsene og tankene, er sjansen stor for at en unngår de store svingningene. Da blir livet stabilt.

Jeg har skrevet mye om det som gjør livet mitt stabilt, og skal ikke fokusere på det her, men vil nevne kort noe som fungerer for meg. Jeg fungerer best med rutiner, og får mye gratis gjennom aktivitetene dattera mi går på. Jeg er også opptatt av mine egne ting, som å skrive, lese og gå turer. Jeg setter av tid til dette hver dag og det hjelper med stabiliteten. Jeg spiser også sunt, for maten påvirker hjernen. Jeg har snakket om at negative tanker er bra, men det er fordi en ikke skal avvise dem uten refleksjon. En må alltid arbeide med å utfordre negative tanker, men det er altså viktig å gjøre denne jobben grundig. Det kan fort bli så mye alvor at en glømmer å gjøre unyttige, trivielle ting. Det er viktig å ha det gøy også, samme hvor unyttig det kanskje føles.

Dette fungerer hvis en har milde symptomer på angst og depresjon. Noen trenger medisiner og/eller samtaleterapi. Poenget er at en utvikler strategier som fungerer når livet er vanskelig. Positiv tenkning har forøvrig noen fordeler. Det kan f.eks. hjelpe deg til å ta steget ut i det ukjente, utvide horisonten og ta den sjansen som kan hjelpe deg videre. Jeg prøver å gjøre ting som skremmer meg, og det sikrer at jeg får noen nye opplevelser.

%d bloggere like this: