De misforståtte diagnosene

Bilde av en kaktus. Jeg liker en kaktus som en påminnelse om styrke, beskyttelse og utholdenhet.
Jeg liker en kaktus som en påminnelse om styrke, beskyttelse og utholdenhet.

Det er noen som lider av vrangforestillingen at nevroutviklingsforstyrelser som autisme (ASD), NLD og ADHD er psykiatriske lidelser. Det er kanskje fordi de står oppført i The Diagnostical and Statistical Manual of Mental Disorders, Fifth Edition (DSM 5), en diagnosemanual ugitt av American Psychiatric Association. Disse utviklingsforstyrrelsene er ikke psykiatriske fordi det hovedsakelig dreier seg om medfødte fysiologiske forskjeller i hjernen.

En får f.eks. ikke autisme eller NLD fordi en har opplevd noe traumatisk eller har vært isolert. En blir ikke diagnostisert fra fødselen av, men tilstanden har vært der hele tida, og symptomene er konstante. De forsvinner ikke og kan ikke kureres eller behandles med medisiner. Disse tilstandene påvirker en hele livet, mens psykisk sykdom er ofte midlertidig eller tilbakevendende, og kan behandles gjennom medisiner, kosthold og samtaleterapi. Problemet er at det er mulig å blande nevrologi og psykiatri. 

Med Bipolar lidelse svinger humøret fra oppstemthet (mani/hypomani) til nedstemthet (depresjon). Episodene med mani er alvorlige nok til at de gjør det vanskelig å fungere, mens periodene med hypomani er mildere. Det er to typer bipolar.

Ved type en må en ha hatt minst to episoder med forstyrret stemningsleie og minst en av dem må være manisk. Ved type to må en ha hatt depressive episoder og hypomane episoder, men ingen maniske episoder. Les mer på Helsenorge.

Psykose er ikke en diagnose, men et symptom innen flere tilstander, bl.a. schizofreni, bipolar og alvorlig depresjon. En kan være uvanlig opptatt ev ett bestemt tema, trekke seg tilbake fra venner og familie, ha store svingninger i humøret, gjøre det dårligere på skole eller i jobb osv. Les mer på Helsenorge.

Ved unnvikende personlighetsforstyrrelse er en så redd for kritikk eller avvisning at en unngår sosiale situasjoner og kontakt med andre, også i arbeidslivet. En er også skeptisk til å ta sjanser og ser på seg selv som mindre verdt enn andre, og ikke dyktig nok sosialt .

Reaktiv tilknytningsforstyrrelser innebærer kort sagt avvikende sosial fungering i de fleste situasjoner.

Dette er bare noen av tilstandene som har overlappende symptomer med de diagnosene jeg skriver om. Det gjelder i alle fall ASD, og jeg tror ikke det blir feil å legge til NLD og ADHD også. Det er viktig med den rette diagnosen eller diagnoser, for det er godt mulig å ha flere. Jeg er ikke sikker på om alle tenker på det, for noen teller symptomer og hvis en ikke oppfyller nok av dem, får en ikke den diagnose en har blitt testet for, og det er langt fra sikkert at utrederne ser etter andre svar.

Symptomer er ikke alltid entydige. Det blir f.eks. feil å automatisk tolke tics som Tourette, for de kan være til stede ved ASD og epilepsi også. Det er noen som mener at spesialinteresser innen autisme må dreie seg om kun én, at den må være mer eller mindre livslang, og det må være en leksikonpreget informasjon.   

Jeg har vært opptatt av Star Trek siden begynnelsen av 1980-tallet og det er nesten det eneste jeg ser på TV, men hvis en følger den definisjonen jeg nettopp refererte til, kvalifiserer ikke dette som en spesialinteresse. Kunnskapen må dreie seg mer om tekniske detaljer enn en fascinasjon for historiene og karakterene. En mulighet kan være spesifikasjonene for ulike klasser romskip eller å formidle Vulkans historie, som er veldig interessant. Jeg er uenig i lengden også, for det er godt mulig å være oppslukt av noe i en begrenset periode, for å bli like oppslukt av noe annet, og kanskje gå tilbake til en tidligere interesse. Det betyr ikke at en kan krysse av for nei på dette kriteriet.  

En kan ha psykiatriske tilstander som tilleggsvansker uten at de er en del av hoveddiagnosen, og siden det er en del overlapp kan det være vanskelig å skille dem. Jeg tror det kan være noen som får en psykiatrisk diagnose før en utreder vurderer en nevroutviklingsforstyrrelse. Jeg håper de fleste får den hjelpa de trenger det, men en kan gå gjennom hele oppveksten uten at noen virkelig ser hva de sliter med. En får dermed ikke den utviklingen en kunne hatt, og det «mulighetsvinduet» lukker seg som regel som voksen.

Jeg brukte en kaktus som en illustrasjon og den gir et avbrekk fra løvetannen. Det er stor forskjell i resiliens. Noen kan komme bortimot uskadet fra noe av det mest traumatiske vi kan oppleve, mens andre har vansker med å komme tilbake etter ting som virker mindre alvorlige. Det er grunnen til at vi må ta disse diagnosene mer alvorlig enn mange gjør.

En diagnose betyr ikke så mye uten hjelp. Den er et verktøy som forteller personen selv, helsevesenet, foreldre og skole hva de må fokusere på, hvor de skal bruke ressurser. Det er ikke bare det, for det betyr mye for personen selv å få svar på de spørsmålene han/hun har hatt i årevis, og for omgivelsene å få den forståelse de ikke har hatt. Vi kan forhåpentligvis legge uttalelser som men du ser jo ikke autistisk ut bak oss, eller de tilsvarende for NLD, ADHD, Bipolar, Tourette etc.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s