Det har blitt snakket mye om arbeidslivet, utenforlivet, navere og motivasjon, men det har vært lite fokus på hvordan opplevelsene vi har i arbeidslivet påvirker oss. Jeg snakker ikke om fysiske skader vi kan få, som en jeg pådro meg da jeg jobbet med å pakke rundfrossen makrell som 19-åring. Det var en jobb jeg kunne klare uten forkunnskaper, men jeg fikk kroniske smerter i begge armene, og de har blitt verre med årene. Dette har begrenset meg mye siden den oppstod på slutten av 1980-tallet.
Jeg tenker heller ikke direkte på utbrenthet eller det noen kaller autistic burnout. Symptomer på det kan være en intens fysisk, mental eller emosjonell utmattelse (spectrumnews.com). Dette er ofte en konsekvens av «kamuflering», som går ut på at en imiterer nevrotypisk atferd, for å passe inn sosialt og i arbeidslivet. Utbrenthet kan også være et resultat av for mye sansestimulering, f.eks. lyd. Det er viktig å håndtere og forebygge dette, men jeg tenkte mer på de brutale erfaringene mange av oss har gjort i arbeidslivet.
Jeg snakker om det som skjer inne i oss, og det er ingen tvil om at en god del av oss har temmelig brutale erfaringer fra arbeidslivet. Det kan være mobbing, diskriminering, isolering/utfrysning etc. Det kan være vanskelig å få seg en ny jobb, og det spiller ingen rolle om en sa opp selv eller om en fikk sparken. Resultatet kan fort bli det samme. Jeg tror det er mange «skjulte avskjedigelser», der det ser legitimt ut for utenforstående, men det kan likevel være en feig arbeidsgiver som sviktet en av sine ansatte. Det er f.eks. en del ledere i skolen som har lett for å vende seg mot en lærer, samme hvor liten en eventuell konflikt er. En kan gjette seg til hvem den mest åpenbare og sårbare kandidaten er, hvem som skiller seg ut som annerledes.
En rektor kan fjerne en lærer uten en direkte avskjedigelse. Jeg har jobbet på skoler der de fleste lærerne hadde årsvikariat. De hadde vært der i mange år og var i realiteten fast ansatte, men de måtte søke på årsvikariat hvert år. Rektoren kan enkelt kvitte seg med en ansatt ved ganske enkelt å avslå en søknad om fornyelse. Jeg flyttet inn i et lite samfunn en gang og gjorde en god jobb, noe rektoren syntes også, men det var åpenbart fra første dag at skolesjefen hadde et problem med meg. Jeg aner ikke hva det dreide seg om, men det var i alle fall ingen grunn til at kontrakten min ikke skulle fornyes.
Det som ser legitimt og ærlig ut på overflaten kan i realiteten være en feig og uredelig opptreden. Det er sikkert mange måter en kan kvitte seg med en ansatt på, og denne arbeidsgiveren vil nok ikke gjøre så mye for at søkeren skal få en god referanse når en ny arbeidsgiver ringer. Dette er et scenario som kan gjenta seg i mange år, der en enten går arbeidsledig i det uendelige eller får gjentatte dårlige opplevelser.
Spørsmålet blir da, hva gjør dette med personen innvendig? Hvordan kommer en seg etter møtet med samfunnet? Svaret er dessverre ikke alltid at samfunnet er løsningen, for reaksjonen derfra er gjerne at denne personen valgte dette livet selv. Det ligger mye mistenksomhet og fordømmelse i kommunikasjonen (en uuttalt anklage om løgn), men det er sjelden anklagerne prøver å sette seg litt inn i hvordan det faktisk er å leve det livet vi gjør, å oppleve det vi gjør. Noen av oss er mer resiliente enn andre, men alle blir nok påvirket.
Det er veldig menneskelig å fordømme andre, men jeg skulle ønske vi var mindre opptatt av å kansellere og bevisst holde andre utenfor.
John Olavs skriveloft 