Om å avskaffe utenforskap

Det er et utslitt uttrykk, men jeg liker løvetannen, både symbolet for resiliens og de mange helsegevinstene planten har.
Det er et utslitt uttrykk, men jeg liker løvetannen, både symbolet for resiliens og for de mange helsegevinstene planten har.

Det sier seg selv at vi ikke kan ha hele den voksne befolkningen utenfor arbeidslivet, men det er heller ingen som søker mot en tilværelse utenfor det aksepterte samfunnet. Det er noen som liker å stemple en ganske stor del av befolkningen som navere, uten å tenke noe særlig over hvordan de havnet der, om det var et valg de gjorde selv, eller om de faktisk ønsker å være der. Det blir bare antatt at det er så behagelig å være der at de ikke ønsker seg inn i arbeidslivet.

Jeg vil påstå at det store flertallet ikke koser seg hjemme mens resten går på arbeid. Uføretrygd er en nødvendighet og noen kjemper mot det så lenge at konsekvensene blir større. Det er ikke lett å kjempe seg videre i årevis, og dermed bli utsatt for den ene brutale opplevelsen etter den andre. Det er noen som mener at Janteloven er en urban versjon av bygdedyret, og da er det nok særlig det 11. budet de tenker på, Du tror kanskje ikke at jeg vet om deg?

Det er noen som liker å bruke formuleringen «de som havner utenfor», men det er ikke alltid de havner der tilfeldig eller av eget ønske. Det er noen som ikke hadde så mye valg fordi de ikke fungerte godt nok til å gjøre noe form for arbeid, men det er også ei stor gruppe som kunne klart seg bra med tidlig intervenering.

Jeg kjenner til mange foreldre som har stått på gjennom hele barnets oppvekst for å få den nødvendige hjelpen, men det er langt fra alltid de lykkes. Jeg er spesielt provosert over hjemkommunen min, Haugesund. Den var for en del år siden kjent som en Terra-kommune fordi kommunen investere over 220 millioner i risikable fond gjennom tvilsomme Citigroup. Det jeg husker spesielt var en smilende ordfører som noen år seinere var fornøyd med at kommunen var ute av ROBEK, et register for kommuner som må ha godkjenning fra Kommunal – og distriktsdepartementet for å låne penger eller inngå leie av varige driftsmidler. De klarte det ved å kutte kraftig i budsjettene over mange år. Jeg vet ikke hvem som måtte betale mest, men skolebudsjett ble i alle fall ikke skjermet.

Jeg skulle gjerne ha sagt at kommunen lærte noe av feilene sine, at de har forandret atferd, men politikerne fortsetter å misbruke offentlige midler. Det er få ting som provoserer meg mer enn politikere som sier at de har et budsjett å forholde seg til, at de ikke kan gi penger som ikke finnes, samtidig som de finner disse pengene når de er motiverte nok. Jeg synes mennesker burde være prosjektet deres, og målet burde være at færre faller utenfor (som en konsekvens av politikk).

Det er når det gjelder NLD store individuelle forskjeller i alvorlighetsgrad. Det er dessuten noen som har bedre strategier enn andre. Den verbale IQ’en kan være høyere enn gjennomsnittet, og det bidrar til at et barn i småskolen kan virke å fungere bedre enn det i virkeligheten gjør. Det blir lagt mindre til rette for dette barnet etter hvert som det kommer videre i grunnskolen, og dette barnet vil  derfor få stadig større utfordringer. En kan tenke seg til hvordan det går med barn som ikke har en diagnose, men som burde hatt det. Jeg mener at angst og depresjon vil være en naturlig konsekvens for et barn som ikke får hjelp, og som gjerne får anklager slengt i ansiktet (du prøver ikke eller du kan gjøre det bedre). Hvis dette er situasjonen i år etter år kan det være vanskelig å gjøre noe med det seinere.

Det er ikke sagt at den eneste konsekvensen av NLD er at en i beste fall har en ervervsevne, men ikke inntektsevne. Vi snakker om en permanent tilstand, og fokuset må være på å hjelpe til med å fungere med diagnosen. Det er altså noe som ikke vil forsvinne, men sjansen for å utvikle mennesker som fungerer bedre i arbeidslivet øker betraktelig hvis en starter tidlig. Det er noe en må ta med i betraktningen når en slenger ut kommentarer om naving. Det er faktisk mer samfunnet kan gjøre enn individet. Det er det store valget. Jeg mener det er verdt å bruke penger på å utvikle mennesker, både for å gi alle et bra liv, men det vil også gjøre flere i stand til å holde seg lenger i arbeidslivet.

En kan derfor ikke anta, som mange gjør, at vi er late. Det er mange av oss har fått den anklagen rettet mot oss siden barneskolen, men den var like feil i arbeidslivet som den var i oppveksten.    

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s