Jeg skriver ikke så mye om bokprosjektet mitt på denne bloggen, men det hender jeg nevner det når jeg synes det er relevant. Det er et spesifikt skriveråd mange mener er det beste du kan gi til de som er i startfasen, men det er kanskje flere som mener at det er det verste rådet du kan gi. Det er skriv det du vet, eller write what you know. Jeg foretrekker write what you want to know hvis en tenker konkret.
Tanken er at en skal skrive om det en kan, eller bruke noe fra sitt eget liv. Jeg vet ikke hvordan det er å være tenåring på 2020-tallet, men det er noe som ikke har forandret seg siden 1980-tallet. Det er vanskelig å takle følelser og å finne sin plass i verden, og det er noe jeg kan bruke for å finne det jeg og karakterene mine har til felles. Det er en god mulighet for at mange av dagens unge lesere vil kjenne seg igjen også. Jeg kan dessuten bruke spesifikke hendelser fra livet mitt, og det vil sannsynligvis være relevant for dagens unge. Det gjelder ikke minst hvis jeg beskriver en karakter på spekteret, og spesielt hvis denne karakteren ikke føler seg komfortabel med begreper som genigenet og nevrodivergens.
Det er på en måte et råd som gir mening, for det er lettere å skrive om det en vet. Det er ikke uvanlig å observere folk rundt seg, inkludert venner og kolleger, som skaperne av Big Bang Theory og Bones gjorde. Det er en god idé, men det er problematisk når denne metoden ikke advarer deg hvis du er på feilspor. Jeg mener at skaperne av de to nevnte TV-seriene er eksempler på forfattere som ikke forstod de personene de kjente.
Jeg vet mye om følelser, og de er noen ganger sterkere enn jeg liker. Det er noe av det mange ikke forstår når de forveksler vanskeligheter med å uttrykke følelser med mangel på følelser. Det er en del av komikken i Big Bang Theory at Sheldon Cooper ikke uttrykker følelser, og mange antar derfor at han ikke har noen, men det er en seiglivet stereotyp. Denne karakteren er like krenkende som de andre, for han behandler ikke akkurat menneskene rundt seg særlig bra. Det serien imidlertid treffer på er spekteret, for det er stor forskjell de ulike karakterene.
Jeg skriver forøvrig en historie med litt handling fra vikingtida og litt fra nåtida. Jeg gjorde litt research, men jeg har for det meste brukt ting jeg er kjent med. Jeg har skapt noen karakterer som er forskjellige fra meg, men vi har noe til felles. Vi er bl.a. annerledes på feil måte og vi har mange følelser, noen ganger sterkere og enn vi liker. Vi synes noen ganger verden er forvirrende, og det er der jeg kan se ting fra en tenårings perspektiv. Jeg har derfor en emosjonell tilknytning til hovedpersonen i novellen jeg jobber med.
John Olavs skriveloft 