En kan ikke unngå å legge merke til at Asberger Syndrom fremdeles blir brukt ganske omfattende, både i dagligspråket, i media og selv noe i helsevesenet. Hvorfor gjør vi det? Den ble fjernet som egen diagnose i USA i 2013 og den internasjonale klassifikasjonen fulgte etter da ICD 11 ble offisielt tatt i bruk 1. januar 2022. Den er nå en del av Autismespektertilstander (ASD), men det rare er at mange fremdeles er så knyttet til navnet at de ikke vil gi det opp. Jeg synes det er i orden å være autist, snarere enn å ha autisme, men navnet Asberger er veldig problematisk.
Hans Asberger forsket på høytfungerende barn under 2. verdenskrig, fordi han mente de var nyttige, mens han sendte lavere fungerende til klinikken Am Spiegelgrund, der nesten 800 barn ble drept i løpet av krigen. Metodene skilte seg ikke fra konsentrasjonsleirene, og Asberger visste vedig godt hva han gjorde. Han støttet med det et ondt regime som ville renske samfunnet for det det mente gjorde fellesskapet svakere, og autisme ble plassert i den kategorien, selv om tilstanden ikke ble en diagnose før 40 år seinere. Asbergers forskning ble glemt, og da den ble gjenoppdaget 40 år seinere var det ingen som stilte spørsmål ved en forskning som nazistene åpenbart godtok og oppmuntret.
Dette var en del av rasehygienepolitikken, og resten av verden ble kanskje sjokkert over hvor langt nazistene gikk, men dette var en politikk mange land, inkludert Norge, støttet i utgangspunktet. Det var snakk om hvem en mente hadde rett til å leve i samfunnet. Det å drepe mennesker var nok en fjern tanke for de fleste, ikke minst i Norge, men det var flere som støttet steriliseringen som et politisk vedtak. Tanken var at alle de gruppene en ikke likte ville forsvinne hvis de ikke fikk barn.
Norske myndigheter ville ikke hatt noen betenkeligheter med å holde seg utenfor krigen, og dermed se på at resten av Europa ble ofre for denne utrenskningen. Det eneste som forandret på den holdningen var at nazistene tvang oss til å kjempe for våre egne liv. Det var heldigvis ikke mange land som støttet Tyskland i 1940, og det ville ha betydd at mange av de som ikke passet inn i den nazistiske drømmen, en drøm som altså ikke begrenset seg til nazistene, ville ha blitt henrettet. Hans Asberger var en del av dette, og da er det rart at vi har æret han i mange år ved å bruke navnet hans på noe mange mener er positivt.
Hvis en vil ha et alternativ er autisme et naturlig hjem, men det er en kjent sak at autismespekteret ikke er preget av enhet. Vi ser det samme på andre områder i samfunnet, der en bred aktivistbevegelse ikke respekterer alle de ulike undergruppene, og da oppnår en aldri enhet. Det er kanskje urealistisk å forvente at subgrupper skal tilpasse seg andre i dette nettverket, men vi kan være enig om hovedmålet, økte muligheter til å leve det livet vi ønsker og til å oppfylle de drømmene vi har.
John Olavs skriveloft 