Hva skjer nå? Det er kanskje flere enn meg som har hatt det spørsmålet etter å ha fått beskjed om at de hadde NLD. Det kan være forvirrende, og det handler delvis om at en ikke vet hva NLD er og delvis om at mange sitter igjen med en følelse av at ADHD eller Asberger passer like bra. Det kan være fordi det er overlappende symptomer med de to andre diagnosene, men det kan også være at en har fått feil diagnose, eller at en skulle hatt to diagnoser. Det er dermed ikke sikkert at den diagnosen en har fått svarer på alle spørsmålene en har, og feil diagnose kan dessuten føre til at en møter urealistiske krav og forventninger.
Jeg har nevnt flere ganger at jeg fikk NLD-diagnosen i 2010, i en alder av 42. Det var en tid med mye entusiasme, og jeg hadde kontakt med mange andre NLDere, hovedsakelig på Facebook og diverse blogger. Jeg vet ikke om det forsvant eller om det var jeg som gikk lei av å høre på det jeg oppfattet som meningsløse ytringer og spørsmål (spesielt blant unge medlemmer som hadde andre erfaringer), men jeg har i alle fall ikke dette nettverket i dag. Jeg har inntrykk av dette er situasjonen generelt. Den første og eneste norske boka om NLD kom ut i 2009, året før jeg ble kjent med diagnosen, og den skapte en del entusiasme for min del. Det var i tillegg mye lovende forskning, bl.a. av Jodene Fine ved Michigan State University og Cesare Comoldi/Irene Mamarella ved Paldova Universitetet i Italia. Det var en NLD-forening på den tida også, men jeg tror ikke den finnes lenger. Det er generelt mindre entusiasme i dag enn for ti år siden.
NLDere på min alder vokste opp uten en diagnose. De ble ofte sett på som late eller vrange, og enten det gjaldt skolen, arbeidslivet eller livet forøvrig måtte de konkurrere mot verden uten noe hjelp. Når ingen vet noe om disse vanskene ser de nok ikke noe annet enn atferden, og konkluderer med at vi er rare og/eller trøbbelmakere.
Jeg skulle ønske det hadde vært mer fokus på voksne og ikke minst på at vi ikke er like. Det er nesten som at det er en forventning om at vi skal slite med det samme og i like stor grad, men det er noen som ikke har like store vansker med forandring, se «det store bildet», med å orientere seg i en by eller bygning, og dårlig leseforståelse. Dette er bare noen av mange symptomer, men de beskriver ikke alle. Noen har vanskelige liv, noen møter mye motgang men har likevel nok resiliens til at livet blir ganske bra. Det er også noen som er regelrett lykkelige. Det blir feil å kreve at noen skal være noe annet enn de er, samtidig som vi har rett til å utvikle oss til å bli mer enn andre mener vi skal være.
Det største problemet er kanskje likevel den holdningen vi møter fra andre. NLDere er generelt pålitelige, de fokuserer på detaljer og kan huske disse detaljene. Det kan være viktige egenskaper for en arbeidsgiver, men det er et pluss i privatlivet også. En skulle tro at det er lettere å leve med NLD i en verden som angivelig er opptatt av inkludering, men det er min erfaring at nordmenn snakker mer om inkludering enn å faktisk gjennomføre den.
Så hvor står en etter å ha fått en diagnose? Utfordringene forsvinner ikke med alderen, og selv om en kanskje er heldig nok til å møte litt forståelse, er det i stor grad opp til en selv. Det er en tøff oppgave og for å iverareta den psykiske helsa er det viktig å snakke med noen om det en opplever, og de tankene en har. En psykolog er én mulighet, men ikke den eneste. De som er så heldige at de har en partner eller venn de kan snakke med har en fordel, men det er sannsynligvis en fordel for alle å snakke med en psykolog, og en trenger ikke slite med angst eller depresjon for å ha utbytte av den type behandling.
Det blir ofte anbefalt at en reflekterer over sine styrker og utfordringer, og jeg er ikke uenig i at en bør gjøre det, men dette har sine begrensninger. Fordelen er at en lærer seg selv å kjenne, at en vet hvilke områder en må jobbe med, og hvilke områder en bør fremheve overfor andre. Jeg er enig i at det vil øke sjansene for suksess hvis en bruker styrkene sine mest mulig, men det er ikke bare opp til oss. Hvis en har et stort ordforråd, god hukommelser, en rask lesehastighet og gode skriveferdigheter burde en være attraktiv for arbeidsgivere innen mange ulike grener. Når en ikke er det kan det være fordi en ikke nødvendigvis forstår det en har lest eller klarer å organisere det en skriver. Det er disse manglene mange vil se, og ikke det store potensiale disse personene har.
John Olavs skriveloft 