En bittersøt jul

Mamma var glad i jul og denne stod på stuebordet hennes. Jeg vil alltid tenke på den barnslige gleden hennes.
Mamma var glad i jul og denne stod på stuebordet hennes. Jeg vil alltid tenke på den barnslige gleden hennes.

Det er lenge siden jul var jul for meg. Det har de siste årene vært mer preget av tap, bl.a. fordi jeg mistet den gode følelsen vi kaller julestemning. Jeg har egentlig ikke mistet den, men det tok mange år før jeg forstod at den bare hadde forandret seg. Den magiske opplevelsen fra barndommen kommer naturligvis aldri tilbake, og det var nok de store forventningene, den uunngåelige skuffelsen og stresset som tok vekk den siste julestemningen jeg hadde.

Jeg har hatt noen erfaringer, ikke minst i arbeidslivet, som ikke akkurat har gjort det lettere å finne de gode følelsene. Det er kanskje vanligere enn jeg tror å miste denne og de enorme forventningene vi hadde til jul i barndommen. Det jeg har i dag er kanskje ikke så verst tross alt. Jeg setter pris på middagene, dessertene, filmene og brettspillene vi spiller, og den roen som preger hele uka mellom jul og nyttår. Det føles likevel som at jeg skulle føle noe mer. Jul betydde jo så mye for meg i mange år, og følelsen var fremdeles ganske sterk for bare noen få år siden, så hvor ble det av den?.

Jeg fikk et nytt tap i år. Det hender jeg tar opp telefonen, finner mammas nummer, og i det jeg skal skal ringe husker jeg at det ikke er en mulighet lenger. Dette blir en spesiell jul, en jeg tror kommer til å være litt søt, men med noen bitre følelser også. Jeg skulle ha reist med familien til Haugesund for å tilbringe jula med mora mi, men hun døde i april i år. Hun tilbrakte den siste tiden på et omsorgssenteret som ikke ga henne så mye, og minst av alt omsorg. Det var derfor hun døde på det tidspunktet hun gjorde.

Jeg trodde jeg skulle få beholde henne noen år til, så det var et sjokk da hun døde. Jeg er samtidig takknemlig for det hun var for meg i alle år, og selv om jeg har minnene, er det også som at en stor del av livet er borte nå. Hun opplevde det samme i 1986 da hun ble foreldreløs. Det var på en måte året da hun måtte legge bak seg oppveksten i Bodø og Kong Sverres gate i Haugesund, og klare seg alene. Besteforeldrene mine levde på samme adresse fra huset ble bygget i 1948 til de døde i 1982 og 1986. Vi hadde alle en forbindelse til huset så lenge de bodde der. Det var mammas barndomshjem, og et samlingspunkt for alle i familien. Mamma ble foreldreløs som 46-åring, og det var for hennes del ikke bare et farvel til foreldrene sine. Det var også et farvel til gata hennes og det som kanskje hadde vært noe av det beste ved Haugesund. Det aller beste ved Haugesund var nok den korte avstanden til Førde i Sveio, der mye av slekta var, og nest etter Bodø var det nok denne bygda som var hjem for henne.

Jeg er i samme situasjon nå. Jeg kommer ikke til å se mamma igjen, og selv om jeg ikke har det samme forholdet til huset hennes i Bevertunet, kanskje fordi det ikke var barndomshjemmet mitt, er det rart å tenke på at det skal bo noen andre der nå. Jeg hadde sterkere føelser til mammas landsted i Vikebygd. De som «kjøpte» det betalte bare en brøkdel av det huset var verdt, og det er bittert når jeg tenker over hvor mye arbeid mamma la ned i den plassen, og hvor mye den betydde for henne.

Jeg kommer nok til å føle en god del glede og takknemlighet denne jula, men det vil også være en følelse av at det er en person som mangler. Jeg pleier å ringe til mamma på Julaften og Nyttårsaften hvis vi ikke er sammen, og det vil nok alltid plage meg at jeg ikke kan gjøre det igjen. Jeg skal ikke bli en Ebenezer Scrooge, men det er for lett å si at jeg fremdeles har de gode minnene. De er ikke nok, fordi de viser ikke nødvendigvis hvem hun var. Det var nok noe som skjedde på et eller annet tidspunkt, og jeg tror det var da hun kom til Haugesund. Jeg har opplevd selv at en oppvekst i Haugesund kan være vanskelig.

Hun hadde drømmer på egne vegne og på mine. Jeg skal prøve å realisere mine, og kommer nok til å undre meg underveis på om hun kan se meg, og om hun er stolt. Jeg skal gjøre mitt beste, og jeg tror på en «happy ending». Forfatterdrømmen min er egentlig vår drøm, for hun heiet meg alltid frem. Hun gledet seg over hva jeg allerede kunne gjøre, og jeg tror hun kommer til å like fottsettelsen. Jeg tror ikke jula blir så verst likevel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s