Skolen burde være angstdempende

Jeg var elev på Hauge skole på 1970/80-tallet.
Jeg var elev på Hauge skole på 1970/80-tallet.

Det er en diskusjon som aldri dør. Hvorfor skal vi ha lekser? Det er mange som har meninger om både lekser, skolen og lærerne, og det er ikke bare positive tilbakemeldinger. Jeg kan se nytten av å redusere leksemengden, men jeg er ikke tilhenger av å fjerne dem helt.

Det er flere grunner til det, for lekser handler ikke bare om å lære faget. Det har også noe med å lære å disponere tida å gjøre. Elevene kommer hjem, spiser middag, drar på organiserte aktiviteter (f.eks. sportsklubb eller kulturskole), og resten av tida går med til lekser og det sosiale livet deres. En må lære å prioritere, som inkluderer hvor mye tid en bør bruke på hver enkelt av leksene. En forstår, etter hvert som en blir eldre, at det koster stadig mer å oppnå drømmene sine. Det krever at en bruker mindre tid på sosiale medier, og mer tid med skolearbeid, og det krever noen ganger at en gjør mer enn de leksene en har fått fra læreren. Hvis en drømmer om å jobbe innen noe som krever f.eks. tegneferdigheter, enten det er med blyant og papir eller på PC (tegnebrett til PC), kunstmaling, eller kanskje et praktisk yrke det ikke finnes noen formell utdanning innen, må en naturlig nok jobbe med å kvalifisere seg for disse studiene, og det gjør en ikke ved å kutte lekser. Det er på en måte lekser dette også, selv om det dreier seg om andre fag enn en har på skolen. Det er altså et definisjonsspørsmål hva som er lekser, men jeg mener vi trenger skolefagene også for å klare det livet vi forbereder oss på, samme hvilket det er.

En må også tenke på at leksene ikke er den straffen det noen ganger føles som. Det kan være en nyttig repetisjon av det en har vært gjennom på skolen, og det kan i andre tilfeller være et tillegg til det en har vært gjennom på skolen. Det er ingen tvil om at klasserommet er et vanskelig arbeidsmiljø. De fleste klasserommene har en del forstyrrelser, og det er ikke lett å konsentrere seg for normaltfungerende elever. Da kan en tenke seg hvordan det er for de som allerede har vansker. Leksene kan være deres mulighet til å ta igjen det tapte, eller å jobbe med det som gjør skolen vanskelig.

Jeg tror dette er et viktig poeng, for skolen kan faktisk være så traumatisk for noen at vi snakker om PTSD. Du kan ikke hjelpe andre hvis du ikke forstår atferden deres. Jeg har tro på at de fleste lærere faktisk ønsker å hjelpe, men det er ikke alltid skolen klarer å gjøre noe med det faktum at miljøet noen ganger er gifitig for enkelte elever. Jeg tror det er for mange som får merkelapper som unnvikende, opposisjonell (sta, trassig, ulydig), uforskammet, lite samarbeidsvillig, asosial, aggressiv etc. Budskapet er ofte at det er noe galt med dem, med atferden deres, med følelsene deres. De skal bare gjøre som de blir fortalt, altså innordne seg.

Det er nok mange som blir like sjokkert hver gang det går opp for dem at de blir straffet når de trodde de gjorde det rett. Jeg trenger ikke forklare hvilke konsekvenser det kan ha, men det betyr ikke at vi må skjerme disse barna hele tida. De må som voksne leve og jobbe i en verden som ikke bryr seg om dem, og som forventer en bestemt atferd. Det er ingen som kommer til å skjemme dem bort som voksne, og møtet med arbeidslivet kan bli tøft hvis en ikke er forberedt. Jeg tror derfor på å finne balansen mellom omsorg og læring (de hører egentlig sammen), og i en tolkningsuttalelse fra Utdanningsdriektoratet i 2017 gjorde de det klart at skolen har et omsorgsansvar i skoletida. Les mer her. Skolen har sviktet hvis det er elever som opplever miljøet som skremmende eller skadelig, og jeg tror disse elevene finnes.

Tenk på elever som har utfordringer knyttet til diagnoser som Nonverbale lærevansker (NLD), Autismespektertilstander (ASD) og ADHD. Disse diagnosene kan opptre alene eller sammen, og de kan dessuten ha komorbide tilstander som depresjon og angst. Tenk deg at eleven stiller seg selv spørsmål som Hva gjør jeg med dette, hva gjorde jeg feil, hvordan kan jeg forsvinne i mengden, hvordan kan jeg unngå den og den situasjonen, hvordan kan jeg unngå å såre noen, er leksene eller skolearbeidet jeg gjør godt nok, hva synes de andre om meg, hvorfor liker de meg ikke?

Dette kan påvirke atferden på den måten at eleven viser irritasjon, isolerer seg, deltar lite i sosial interaksjon, i klassene, skolegården etc. Det påvirker også personen på den måten at det er vanskelig å fokusere på skole, lekser, det sosiale når en har en million tanker i hodet, gjerne negative tanker. Det er ikke lett å fokusere på læring og de andre tingene folk forventer av oss når vi bruker så mye energi og fokus på det som forundrer og bekymrer oss.

Dette betyr likevel ikke at vi ikke skal kreve noe av disse elevene, for de kommer ingen vei uten hardt arbeid, men det første de trenger å gjøre er å redusere stresset. Det kan bety en periode uten lekser, mens de seinere har lekser på de områdene der de sliter mest. Det er f.eks. viktig å skrive. Det er en ferdighet en vil få behov for samme hva en gjør etter videregående skole. Jeg kan derfor tenke meg at det blir mer skriving og ikke minst lesing hjemme, og da tenker jeg på bøker. Elever i videregående burde stort sette lese litteratur, og med det tenker jeg på romaner og novellesamlinger, både i norsk og fremmedspråk, Det vil gjøre språk mindre fremmede.

Bildet er ment som en illustrasjon. Jeg gikk på Hauge skole i Haugesund, og jeg kan ikke si at det var en positiv opplevelse.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s