Student-økonomien

Det er mye som virker som en god idé. Kapitalisme f.eks. er ikke så dumt, i alle fall ikke hvis en unngår en ren form av den, at en altså har en balanse. En annen god idé er utdannelse, er det ikke? Det viser seg at balanse er fornuftig her også. Det virker som at det er stadig flere som tar høyere utdanning i de fleste vestlige land. Det gir mening, for det er noe arbeidsgivere krever, men det er også stadig flere som ikke får bruke utdannelsen sin.

Gjennomsnittskarakterene på videregående skole har vært ganske stabile, i likhet med frafallet (dropouts), men universitetene får stadig flere studenter. De har hatt en gjennomsnitlig økning på to prosent per år det siste tiåret, men fjoråret var spesielt med 3,5 prosent økning. Problemet er at det vanligvis er flere arbeidsledige enn det er ledige jobber, og vi kan få en situasjon i de fleste næringer der en må ha stadig mer utdannelse for å ha en sjanse på jobbmarkedet.

En har mange program å velge mellom hvis en vil studere i Norge, f.eks. medie – og interaksjonsdesign, akademisk e-sport, eller ulike kunstformer, og det er nyttig hvis en vil undervise, men om utdannelsen er like nødvedig for å utøve disse yrkene er en annen ting. Det viktige burde være om en har ferdighetene. En som har lært seg et fag gjennom praktisk erfaring kan i noen tilfeller utføre jobben like godt eller bedre enn en som har et vitnemål. Det er dessverre ikke alltid nok. Jeg kjenner et par som har ganske høye jobber innen IT. De er for det meste selvlærte, men de måtte likevel ta høyere utdanning, og de hadde ikke fått jobb uten dette papiret. Det burde være unødvendig.

Jeg synes vi beveger oss i feil retning med denne tankegangen om at alle skal ta høyere utdanning, kombinert med at det er for vanskelig å utdanne seg til et praktisk yrke utenfor videregående. Det virker nesten som at elevene og studentene ikke er en stor prioritet, og resultatet blir kanskje at samfunnet skaper en slags økonomi ut av dette.

Gratisprinsippet er en regel som sier at statlige universiteter og høyskoler ikke kan kreve egenbetaling fra studentene, utover en liten semesteravgift. En kan komme seg billig fram til en grad hvis en er så heldig at foreldrene bor der en har fått studieplass, men det gjelder nok ikke de fleste. Da kan en regne seg fram til hvor mye en bruker på leilighet og forbruksutgifter over 4-6 år. Det er et dilemma, for selv om en kvalifiserer seg for drømmejobben, er det ingen garanti for at en får den. Vi hører alle om at samfunnet trenger kompetansen vår, men vi lever egentlig ikke i et samfunn der utdanning automatisk finansierer det livet vi ønsker oss.

Det kan rett og slett hende at vi utdanner mennesker til en ny type funksjonsnedsettelse. En type som sier at vi har en arbeidsevne, men ikke inntektsevne. En kan også lure på om samfunnet er motivert til å forandre på så mye. Tenk deg at universitetene fikk en kraftig nedgang i studenter. De hadde sannsynligvis merket det på utleiemarkedet, i forlagene, universitetene og kanskje på utestedene. Dette er i realiteten en sponsing av markedet, og selv om vi får en relativt billig utdannelse, er det ikke sikkert at de fleste studenter tjener på denne økonomien.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s