Stereotyper utelukker forståelse

Jeg leste et innlegg på nrk.no i går om 25 år gamle Lene Flataker som sa at brikkene falt på plass da hun fikk diagnosen ADHD som voksen. Les det her. Det er mange som føler det på den måten, men hvorfor tok det så lang tid? Det er nok mange grunner til at noen ikke får hjelp i oppveksten, og de fleste peker mot det offentlige.

Utenforskap er et uttrykk for manglende sosial tilknytning til samfunnet, men det brukes nok litt bredere også om de som ikke kommer seg skikkelig inn på arbeidsmarkedet. Det er noen som er for funksjonsfriske til å være utenfor, samtidig som de ikke fungerer nok til å klare samfunnets krav. Det er ikke det at de ikke kan fungere, men det er snakk om grad og på hvilken måte de fungerer. Det kan være noen som har en arbeidsevne, men ikke innen noe som kan gi dem en inntekt. Da er det et problem hvis samfunnet sier at det ikke trenger denne evnen, samtidig som ansatte i ulike etater har observert et behov for hjelp gjennom hele oppveksten, uten å ha gitt denne. Det er vanlig å si at noen havner utenfor, men jeg sier som jeg har sagt tidligere, det er ingen som bare havner der, og da er spørsmålet hvem som har hovedansvaret for at det skjer.

De kaller det masking på engelsk, et velkjent fenomen blant voksne, og spesielt voksne kvinner, som får en autismediagnose i voksen alder. Det er en overlevelsesstrategi der en lærer seg nevrotypisk atferd i sosiale situasjoner. En kan f.eks. «fake» øyekontakt, skjule stimming eller etterligne fakter en ser andre gjøre. Dette gjør det vanskelig for andre å se at denne personen kanskje har det vanskelig. Dette er vanlig for de med ADHD også. Konsekvensen av å passe inn på den måten kan være at en ikke får den hjelpen en trenger. Jeg tror ikke det er tilfeldig at det har vært en trend der flere voksne har fått diagnoser som ADHD, ASD og NLD. Jeg synes det gir mening å plassere dem i samme gruppe, selv om jeg ikke får noe støtte fra forskerne på dette.

Alle liker solskinnshistorier, men det er de få unntakene. Det har, når det gjelder autister, vært en tendens til å fokusere på håpløse stereotyper, som at alle asbergere er lynende intelligente. En tilsvarende for ADHD er at de er perfekte gründere, men selv om det er en positiv stereotyp, er det likefullt en forenklet forestilling om hvordan mennesker med ADHD er. Sannheten er at de færreste av oss er genier. Det er sikkert noen blant oss som er over gjennomsnittet intelligente, kreative, oppfinnsome eller egnet til å gjennomføre store prosjekt, og som ser løsninger der ingen andre gjør det, men det gjelder ikke alle, og det er ikke alle av de som har disse evnene som faktisk får bruke dem.

Det har også vært kjente personer som hevdet at de fikk suksess nettopp fordi de var annerledes, og ofte fordi de ikke fikk en diagnose. Jeg kan delvis se poenget, for det er sannsynligvis en del talentfulle individer i disse gruppene. Det er likevel ikke bare å møte opp til et intervju og virkelig vise hvordan en er uten filter, og uten at en har fått hjelp gjennom oppveksten.

Jeg har derfor litt blanda følelser til det økte fokuset på å feire annerledesheten vår i et samfunn som åpenbart ikke ser verdien i å inkludere disse menneskene. Det er på den ene siden bra at flere blir klar over hva ASD, ADHD, NLD og Tourette sydrom er, noe som forhåpentligvis betyr at de ser den store variasjonen som finnes innenfor hver av disse diagnosene. Jeg er ikke overbevist om at det er så stor forståelse, for forståelse og stereotyper kan ikke akkurat leve side om side, og det er ikke noen mangel på stereotyper i samfunnet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s