Sammenhengen mellom lek og depresjon

Jeg har naturlig nok vært interessert i mental helse på denne bloggen, og det er ikke fordi jeg mener diagnoser som nonverbale lærevansker, ADHD og autismespektertilstander hører hjemme der. De blir dessverre klassifisert som psykiatriske, men jeg mener altså at fokuset bør være et annet sted. Mental helse er relevant for alle, men litt ekstra for utviklingsforstyrrelser fordi f.eks. angst og depresjon kan være tilleggsvansker. Det er med andre ord viktig å lære å takle livet, for det er ting en kan gjøre.

Statistikk er i seg selv deprimerende lesning, for den sier gjerne at forekomsten av angst og depresjon blant barn og unge er langt høyere i dag sammenliknet med «De harde trettiåra (ofte kalt the Great Depression på engelsk), Den andre verdenskrig, Den kalde krigen, og det turbulente 1960-tallet. Vi burde hatt det bedre, fordi vi har det bedre økonomisk.

Jeg leste nylig et blogginnlegg på Psychology Today som prøvde å forklare hva som gikk galt, og det handler kort fortalt om en følelse av at vi har mindre kontroll over vår egen skjebne. Innlegget ble skrevet av Peter Gray, forfatter og research professor ved Boston University, og han kom bl.a. inn på det han mente var et skifte i målsetting, fra indre til ytre motivasjon. Der det før var viktigere å utvikle seg som menneske og å finne en mening ved til værelsen, er det nå viktigere med inntekt og materielle verdier. Vi kan arbeide hardt med en utdannelse, men som mange har oppdaget, er det på ingen måte garantert at en får holde på med noe en trives med, eller at vi i det hele tatt får en inntekt. Det gjør oss ikke populære å søke etter mening heller, men der er kanskje en større sjanse for at en trives med det livet en har.

Det høres ut som en fornuftig tankegang, og jeg er enig med Peter Gray i at det kanskje starter i barndommen. Han nevner fri lek og mener at barn leker mindre enn før. Han hevder det rammer spesielt den type lek som oppmuntrer til uavhengighet og utforskning. Lek handler ikke bare om å ha det gøy, for det er gjennom lek vi lærer. Det handler også om problemløsning, om å utvikle interesser, og om hvordan en kan forfølge dem. Det er mange i dag som snakker om å følge drømmen eller lidenskapen sin, men en må finne den først, og jeg tror det er mange som ikke har utforsket nok til å vite hva lidenskapen deres er. Lek er kanskje begynnelsen til å kontrollere sitt eget liv.

Jeg jobbet som lærer på et lite sted i Nordland for seks år siden. Jeg hadde to eldre kolleger som ble pensjonister mens jeg var der, og de var dyktige på uteskole for småskolen. De hadde bl.a. laget ei hinderløype, den typen der du balanserer på planker, tømmerstokker og tau. Det hørtes ut som en god idé, men de måtte demontere løypa fordi den ikke hadde blitt forhåndsgodkjent av kommunens sikkerhetsinspektør. De hadde alternativer, så det er ikke det at de ikke fikk gjennomføre uteskolen, men jeg tror det blir litt for rigid noen ganger.

Jeg tror ikke vi har verbet å regimentere på norsk. Vi har substantivet for en militær enhet,, men når en på engelsk bruker verbet to regiment, er det snakk om en streng organisering for å opprettholde kontroll og uniformitet. Vi skal ikke ha noen som skiller seg ut, og det er derfor bygdetrollet ikke er begrenset til små bygder. Skole, arbeid og fritid handler i stor grad om kontroll.

Jeg er ikke sikker på hva som er grunnen, men jeg har registrert en del anlegg som ikke blir brukt. Jeg har sett skateparker, sykkelparker, frisbee golf i parker, lekeplasser, og i Lundedalen i Skien er det et såkalt nærmiljøanlegg for golf med tre greener. Felles for disse er at de så og si aldri blir brukt. Det er i tillegg en del gamle anlegg som har blitt fjernet. Jeg er ikke glad i å se på sport, men det er morsomt å spille basketball. Det er dessuten veldig god trening, og noe en kan gjøre alene. Det er imidlertid vanskelig å finne baner nå, for de aller fleste som fantes i hjembyen min da jeg var ung på 1980-tallet er borte nå.

Jeg vil normalt hevde at foreldrene er løsningen, at de må oppmuntre barna tidlig. Det innebærer at foreldrene faktisk må ta barna til disse anleggene, men det er ikke en absolutt betingelse. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde en sterk motivasjon. Jeg vet ikke om jeg ble direkte oppmuntret som liten, men jeg vokste opp i Ramsdalen, og hadde gode muligheter til å trene på selvstendighet. Det var skog og fjell rett utenfor blokka, samt tre ganske store vann, og en bekk som rant mellom disse. Det var en fotballbane, og husker (føyser) som vi brukte til en lengdehopp-konkurranse. Vi kunne også gå til skolen for å spille basket.

Det skal sies at det var ikke bare positivt, for det blokkmiljøet jeg vokste opp i var ganske tøft, og det kan en bli bli preget av som voksen også. Jeg tror ikke det blir lettere uten lek, for det kan rett og slett utvikle resiliens. Det gir oss ikke bare en følelse av at vi kontrollerer våre egne liv. Vi lærer faktisk at det er ting vi kan gjøre.

En tanke om “Sammenhengen mellom lek og depresjon

  1. Dette var spot on. Peter Gray referansen også! Svært mange av denne type anlegg fungerer svært dårlig og er lite gjennomtenkt. Sjekk http://www.godeidrettsanlegg.no og søk opp Hvalstad Aktivitetspark. Et anlegg som appellerer til fri lek, utfordrende og morsomt, samt en sosial møteplass full av folk fra morgen til kveld. Alle kommuner og bydeler bør ha slike anlegg i nærheten til der folk bor.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s