Et farvel til det livet vi kjenner?

Haugesunds og Norges flagg. Byen og landet mitt har potensiale, men de lever ikke alltid opp til de romantiske forestillingene mine.
Byen og landet mitt har potensiale, men de lever ikke alltid opp til de romantiske forestillingene mine.

Jeg ble far i 2005 og har dermed et barn som ikke kjenner til en annen verden enn den vi har nå. Jeg vokste opp før det var f.eks. PC’er, smart TV, og noe annet enn fasttelefon. Det var noen få som hadde første generasjons spillkonsoll hjemme, men de fleste av oss spilte på kafeen og i spillehaller. Hvis du tar vekk vekk det overnaturlige vokste jeg faktisk opp i en verden som liknet mye på TV-serien Stranger Things. Det var også en verden som ikke var særlig truet av sykdom, men det endret seg på 1980-tallet da HIV ble identifisert. Verden ble aldri den samme igjen.

Vi vil kanskje oppleve at verden ikke blir den samme igjen etter dette utbruddet også. Det er ikke interessant å spørre om verden kommer til å overleve Covid-19 eller ikke. Ingenting har vært så dramatisk at livet opphørte, heller ikke under svartedauden. Det interessante spørsmålet er hvordan det kommer til å forandre livet. Den mest relevante dystopiske romanen er kanskje The Naked Sun av Isaac Asimov. Dette var oppfølgeren til The Caves of Steel, den første boka i Robot-serien. Politietterforskeren Elijah Bailey er hovedpersonen i tre av bøkene og en av novellene i serien, og i The Naked Sun reiser han til planeten Solaria, den siste av 50 planeter som ble kolonisert av jordboere tilbake i tid. Denne skiller seg ut ved at det er 10 000 roboter for hvert menneske. Planeten er underbefolket, og det var robotene som gjorde alt arbeidet. Menneskene levde mer eller mindre i isolasjon på store eiendommer, og de ble forferdet da Elijah Bailey besøkte dem fra Jorda. Tanken på å være i det samme rommet som et annet menneske, og dermed puste inn den samme lufta, var avskyelig for dem.

Jeg vet ikke om det er det som kommer til å skje, men vi kan få en verden der vi blir mer skeptiske til hverandre. En skulle kanskje tro at vi gikk vekk fra tendensen til å bygge enorme byer, med den begrunnelsen at en konsentrasjon av mennesker vil redusere muligheten for at samfunnet overlever, men det er også mulig at vi går i motsatt retning. Det er flere som har advart mot at sykehus i landlige omgivelser i USA har slitt økonomisk de siste årene. De har opplevd den samme situasjonen som mange familier med lav inntekt gjør, vansker med å betale regningene sine (lønninger og utstyr). De hadde derfor ikke noen mullighet for å forbererede seg på den situasjonen vi har i dag, og flere av dem har stengt. Det er ikke noen garantier for at de kommer til å åpne igjen, noe som kanskje vil gjøre det umulig å bo i geografisk store kommuner med lav befolkning.

Det er mange som har advart mot den økende faren for roboter og overvåkning de siste årene. Når det gjelder AI, altså roboter som ser ut som mennesker og som kan gjøre de samme oppgavene vi  gjør, er det nok foreløpig en flørt. Vi er på vei mot det, men det vil nok ta en del år før vi har det en filosofisk retning kaller posthumanism, beyond humanism, eller after humanism. Konsekvensen kan likevel bli at vi ser de første skrittene mot en utvikling der individet forsvinner.

Det har vært tegn i andre deler av verden som kan virke som en sterk overdrivelse, og vi skal ikke lenger enn til Danmark for å høre om individer som har fått bot fordi de f.eks. stod alene og ventet på bussen. Det ble sett på som å ignorere pålegget om å holde avstand, og i noen land er det kraftige reaksjoner på de som går ut uten maske. Alle snakker om immunitet som om det betyr hundre prosent beskyttelse, men det er faktisk ikke bare opp til viruset hvor mye beskyttelse du har etter å ha vært syk. Et sterkt immunforsvar som overlever infeksjonen vil sannsynligvis være bedre i stand til å gjøre det igjen, mens andre kropper kanskje ikke har mer enn 30 prosent beskyttelse. De er derfor avhengige av å bli syk flere ganger for å få samme beskyttelse. Det er også snakk om en tidsbegrenset beskyttelse, og det var flere studier etter SARS-utbruddet for noen år siden som konkluderte med at en immunitet varte i maksimalt tre år, men ofte kortere tid enn det. Det samsvarer forøvrig med vaksinestudier generelt som viser at beskyttelsen går dramatisk ned for hvert år. Det er altså ingenting som heter livslang beskyttelse.

Hvis vi tenker oss samfunnet som en dystopisk roman kan vi få et samfunn der det ikke er opp til individet, og siden immunitet er ferskvare, kan det være et krav om å bli testet flere ganger i året. De som av ulike årsaker ikke har en sterk nok beskyttelse vil kanskje ikke få lov til å komme inn i byen, eller å jobbe. Vi bor heldigvis ikke i en roman, og det er ikke sikkert at det vil skje, men mye kan skje når mennesker er redde. Samfunnet sender litt forvirrende signaler for tiden. Vi er på vei til å åpne samfunnet igjen, samtidig som det er ganske sterke restriksjoner. Det er myndighetenes måte å kommunisere budskapet på uten å skremme befolkningen, og budskapet er at vi i en svært sårbar situasjon.

Smitten har, for å sette det litt på spissen, ikke kommet til Norge ennå. Den kom til Europa på et gunstig tidspunkt, nemlig på den tida da virus vanligvis begynner å roe seg ned. Problemet er at virus forsvinner aldri. Du kan delvis beskytte deg mot virus, men du kan aldri utrydde en av de mest tilpasningsdyktige organismene. Covid-19 er nok kommet for å bli, og jeg tenker derfor mer på høsten og vinteren enn våren og sommeren. Jeg håper ikke det blir dramatisk, men de som uttrykker samhold og patriotisme i mai vil kanskje ikke gjøre det når vi nærmer oss Jul. Målet var aldri å stoppe viruset, men å utsette konsekvensene. Jeg har selv sett flere tilløp til aggressiv oppførsel som hadde utelukkende med redsel å gjøre. Jeg håper ikke det skjer selvsagt, men det er ingen garantier for at neste høst og vinter blir preget av samhold i like stor grad som denne våren.

Jeg lurer på hvordan framtidas samfunn blir for de som trenger hjelp. Det har allerede vært vanskeligere enn støttgruppa for nevrodiversitet er villige til å innrømme. Det er faktisk ikke sånn at annerledeshet alltid er fantastisk, eller at samfunnet alltid er villig til å utvikle disse menneskene. Spørsmålet for meg er ikke om vi kan skape et samfunn som overlever, men om vi kan skape et samfunn for alle. Det har aldri vært et samfunn for alle, men blir inkludering lettere i framtida? Vil det være et samfunn uten de bygdene som utviklet Norge? Vil det være et samfunn som har plass til de som ikke fungerer helt som andre? Må samfunnet godkjenne annerledesheten vår? Vil det være vanskelige betingelser knyttet til inkludering? Vil det være mange som får drømmene sine knust fordi de ikke er som alle andre? Jeg har mange spørsmål. Samhold og gode verdier hadde vært et godt svar på en krise, men jeg vet ikke om det er grunn til optimisme. Vi har noen valg vi må ta på kort og lang sikt. Jeg håper vi alle tar gode avgjørelser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s