Vi trenger de middelmådige

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.
Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.

Jeg var tenåring på 1980-tallet og husker ikke all populærkultur fra den tida med glede. Det var et forferdelig tiår for popmusikk og det stod ikke stort bedre til i Hollywood heller. Det var noen hederlige unntak som mer enn noen andre definerte dette tiåret for min del. Jeg husker filmer som The Outsiders, The Breakfast Club, Foxes, og Fame med glede.

Det var også en lang rekke kjedelige filmer som fortjener å bli glømt. Jeg tenker på high school-filmer der nerdene ble framstilt som sosiale utskudd og stort sett med negative trekk. Det var absolutt ikke noe positivt å være nerdete på den tida. Det er derimot populært å kalle seg nerd i dag, uten at det nødvendigvis krever et godt hode. Budskapet i disse filmene var gjerne at det var bedre å være populær enn smart, og en kunne ikke være begge deler. Vi har hatt en mer ekstrem versjon i virkeligheten de siste årene, som sosiale medier sannsynligvis har vært en pådriver for.

Vi skal være eksepsjonelle, og kan derfor ikke godta noe mindre enn et eksepsjonelt liv. Det er noe nevrodiversitet-aktig over dette. Begrepet brukes ofte synonymt med å være unik, men det er i realiteten ikke annet enn det Sheldon Horowitz ved National Center for Learning Disabilties i USA kaller «pockets of strength». Vi har noen styrker og noen svakheter, og det er altså snakk om å vektlegge de sterke sidene våre.

Problemet med å fokusere på autisme som geni-genet er at de færreste er det. Vi blir fortalt igjen og igjen at vi kan følge lidenskapen vår, og det blir gjerne vist til historiske personer som Nikola Tesla, Isaac Newton, Albert Einstein, Wolfgang Amadeus Mozart eller Charles Darwin. Jeg har sågar sett noen artikler der noen med stor suksess i næringslivet mente at de klarte seg fordi de droppet ut av skolen, eller fordi de hadde en lidenskap. De var likevel avhengige av at noen ga dem sjansen til å lære, og til å vise at de hadde kvaliteter.

Hva med å være gjennomsnittlig? Det var ei tid da det var greit. En kunne bli f.eks. sveiser, platearbeider, skomaker eller smed, selv om en ikke gjorde det bra på skolen. Jeg mener ikke at vi ikke skal strekke oss etter noe bedre. Det er viktig å hele tiden jobbe for utvikling, men hvor mange har egentlig den jobben de innerst inne ønsker seg? Hvor mye av misnøyen har direkte med jobben å gjøre, og hvor mye har med lidenskapen å gjøre? Det er ikke lett å bli fornøyd hvis en hele tiden tror at en fortjener noe bedre. Det er mange som klarer seg med å følge lidenskapen på fritida, mens jobben betaler regningene.

Det er i utgangspunktet positivt med drømmer og lidenskaper, men en kan lure på om vi har så mye igjen for å jage etter å bli bedre enn alle andre, for det er ikke nok i dette systemet å bli bra nok. Jeg tror det er det som ligger i det store fokuset på forskjeller. Det er offisielt stor åpenhet for de som er annerledes, men hvor akseptert er det egentlig å være gjennomsnittlig? Vi er alle gjennomsnittlige, men ingen skal likevel være noe annet enn eksepsjonell.

Det er en god del som hevder at du kan heve deg over gjennomsnittet hvis du velger det. Du kan velge om du vil være unik eller ordinær, men det er faktisk ikke så enkelt. Det spiller ingen rolle hvilke evner du har hvis de som sitter på den andre sida av bordet under jobbintervjuet, eller de som kan hjelpe deg gjennom skolen, viser seg å være usympatiske. Det kan godt være at de tenker: Han var temmelig spesiell. Det er ikke positivt.

Tenk deg at du har en høyst gjennomsnittlig IQ (100), at du har vansker med gjensidig sosialt samspill, er avhengig av rutiner, har vansker med arbeidsminne, eller har vansker med å organisere og planlegge. Dette er ting som kan gjøre arbeidslivet utfordrende. Det blir sagt at spesialinteresser kan gjøre noen av oss bedre kvalifiserte på noen områder enn andre. Det blir også fokuset på at vi er nøyaktige, samvittighetsfulle, utholdende, pålitelige, lojale osv. Det har likevel vist seg at det ikke betyr all verden.

Hva skjer med de som ikke er unike nok i form av en høy score på en WISC eller WAIS (IQ-tester som blir brukt i utredning ved f.eks. BUP og HABU)? Hvis det ikke er rom for gjennomsnittlige mennesker, er det heller ikke lett å se for seg at disse menneskene skal ha ei framtid som uavhengige arbeidstakere. Jeg mener det burde legges opp til alternative utdanningsveier og yrker. Det har vært flere rapporter de siste årene fra ulike konsulentbyråer og universiteter som konkluderer med at opp til 50 prosent av jobbene kan forsvinne innen 20-30 år. Det er datamaskiner og industrielle roboter som skal overta for menneskene. Det er i tillegg noen yrker som sliter med rekrutteringen fordi det blir importert billig arbeidskraft.

Nordmenn er høyst gjennomsnittlige, som resten av verden er. Vi er likevel flinke til å svikte mange med et betydelig potensiale. Det ligger nemlig mye kvalitet i gjennomsnittlige mennesker. De fleste av oss er nemlig høyst ordinære.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s