Tilgivelse som et våpen

Nordre Smedasundet sett fra Hasseløy, Haugesund. Jeg har ikke bare gode minner etter oppveksten i Haugesund, men Hasseløy er utvilsomt ei perle som retter opp inntrykket.
Nordre Smedasundet sett fra Hasseløy. Jeg har ikke bare gode minner fra oppveksten i Haugesund, men Hasseløy er utvilsomt ei perle som retter opp inntrykket.

Tilgivelse er et aktuelt tema for de fleste, men jeg har en følelse av det er spesielt aktuelt for de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen. Tilgivelse blir sett på som noe positivt, noe frigjørende, men som det meste annet kan det brukes negativt. Jeg vet ikke om ordet brukes på norsk, men det engelske ordet to weaponise er ganske dekkende. Det betyr i denne sammenhengen at en bruker tilgivelse mot noen. Det blir da et våpen.

Tilgivelse betyr konkret at en gir opp det sinnet og de eventuelle hevntankene en har mot bestemte personer eller grupper. En frigjør på en måte seg selv, for det er ingen tvil om at uløste indre konflikter kan kneble oss. Følelser har flere funksjoner, bl.a. å gjøre oss oppmerksomme på ting som har skjedd, og som kan skade oss. Frykt kan f.eks. være et signal om at vi bør trekke oss unna en fare, mens angst kan bety at vi må trene mer på en situasjon vi ikke er komfortabel med. En vedvarende atferd der vi unngår situasjoner kan over tid føre til depresjon eller angst, og er da et eksempel på at det kan være skadelig å ignorere følelsene. Tilgivelse er noe privat, og det inkluderer derfor ikke de som eventuelt venter på en gjenytelse fra deg. Det er ikke din oppgave å fortelle andre at det de gjorde er greit. Tilgivelse er en forandring som skjer inne i deg.

Det er en lang prosess, og noen ganger avsluttes den med en forsoning, men jeg er langt fra enig i at det er nødvendig. Jeg har mistanke om at dette ofte kommer opp i mobbesaker. Det er en forventning om at offeret skal ta overgriperen i hånda og glemme det som har skjedd. Det er altså snakk om å gjenopprette det utenforstående mener er normalsituasjonen, statusen før mobbingen ble oppdaget (men ikke før den oppstod). Det er ganske graverende å forvente det av offeret, og jeg vil hevde at det blir som å bruke tilgivelse som et våpen. En presser mobbeofferet til å late som at alt er i orden.

Det er en interessant forståelse av tilgivelse i Judaisme. De bruker ordet teshuva om en situasjon der en søker tilgivelse etter å ha syndet. Jeg antar at dette dreier seg f.o.f. om å gjenopprette forholdet til Gud, men det er relevant for mellommenneskelige forhold også. En starter prosessen med å vise at en mener det ved å reflektere over egne ord og handlinger, og en må deretter jobber for å unngå å komme i samme situasjon igjen. Det blir sett på som et tegn på at en har klart det hvis en befinner seg i samme situasjonen igjen seinere, men tar det rette valget. Dette er en prosess som koster, og i religiøs sammenheng kreves det gjerne bønn, faste og veldedighet, og selvsagt at en ikke synder igjen.

Jeg er likevel ikke opptatt av å gjenopprette et ødelagt forhold. En har oppnådd mye hvis en kan lege sårene så mye at de ikke lenger hindrer deg i å leve som du ønsker. Det har vært noen bilder de siste årene som har blitt populære i sosiale medier. Noen viser familien til den drepte som klemmer den skyldige, og dette blir presentert som tilgivelse. Det er i beste fall et signal om at en ønsker å jobbe for forsonelse, men det handler ikke om tilgivelse i det hele tatt.

Jeg er mer opptatt ev å rehabilitere meg selv enn å søke hevn. Jeg var lenge ganske bitter på de to første sjefene jeg hadde som lærer. Jeg fikk etter lang tids arbeidsledighet mistanke om at de sa noe helt annet til potensielle arbeidsgivere enn de hadde sagt til meg, og jeg fikk mistanken bekreftet en gang. De hadde rett og slett løyet om meg, og det ødela for mange jobbsøknader. Jeg opplevde også at mange løfter ble brutt av arbeidsgivere, og i stedet for å gi meg den hjelpa de hadde lovet, ble jeg enten direkte motarbeidet eller stående alene. Jeg hadde derfor mange unødvendig utfordrende jobber. Det var ikke lett å glemme det jeg fortsatt mener var en svært dårlig behandling, og det hadde neppe vært lurt å si kort tid etterpå at jeg tilga dem.

Jeg er neppe den eneste som har møtt «du kan hvis du vil-holdningen». Den går kort og godt ut på at det er ditt ansvar når andre velger å diskriminere deg, noe jeg tror ofte skjer på jobb og boligmarkedet. «Kan du ikke bare ta deg sammen, da?» Det er mange som opplever at omgivelsene ikke har forståelse for at de fungerer litt annerledes. Omgivelsene har da en definisjon av hva et normalt, produktivt liv er, og alt som er utenfor denne blir behandlet som avvik. Det kan være så liten forståelse noen ganger at det beste en kan gjøre for helsa er å holde seg vekke fra kritikerne, selv om de kommer fra den nærmeste familien. Det handler ikke om å straffe noen, eller om å bruke tilgivelse som et pressmiddel. Jeg har allerede vært inne på at tilgivelse er for oss, men de som eventuelt ønsker forsoning må vise at de er til å stole på.

En oppsummering: Poenget er ikke at en ikke skal tilgi, men at en ikke bør gjøre det raskt. Det tar tid å komme over de skadene andre kan påføre oss, og det er ikke alle som klarer det hver gang. Det kan noen ganger være like greit å gå videre med livet uten forsoning, men likevel gi slipp på de mørke tankene. Da har en oppnådd tilgivelse, men det handler ikke om at trollene fortjener det, at du har glømt det de gjorde, eller at du ønsker hevn. Det handler kun om å frigjøre seg selv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s