Forces beyond your control can take away everything you possess except one thing, your freedom to choose how you will respond to the situation. Viktor Frankl
Jeg er vanligvis ikke så begeistret for den type sitat, fordi mange av dem legger for mye av ansvaret over på de som har utfordringer allerede. Det er som at det er din feil hvis du føler angst, depresjon, sorg eller skuffelser når livet er vanskelig. Det spiller ingen rolle om du blir mobbet gjennom hele skolegangen, og i arbeidslivet, eller om du blir diskriminert hver gang du søker på en jobb eller leilighet. Du kan jo bare velge vekk angsten og depresjonen. Et av disse sitatene sier noe slikt som at ingen kan få deg til å føle deg nedfor med mindre du tillater det. Jeg synes Viktor Frankls uttalelse er litt annerledes, for den sier ikke at vi ikke har rett til å føle sorg, sinne, frykt, ensomhet etc. Jeg synes derimot formuleringen hans har rom for den type reaksjon.
Jeg tror de fleste er klar over at det ikke bare er opp til dem. Vi er alle avhengige av andre, enten vi har en diagnose eller ikke, og vi kan derfor ikke lykkes helt på egen hånd. Hvis det hadde vært opp til meg hadde jeg f.eks. jobbet som lærer på Edland skule i Vinje, som er den klart beste arbeidsplassen jeg har hatt. Jeg hadde bare et halvt års vikariat der, og det ble aldri aktuelt med en forlengelse.
Jeg har hørt det mange ganger, at det bare er viljen det står på, men sannheten er nok at en god del av oss ikke får plass i arbeidslivet, og noen blir ødelagt av kampen for å holde seg yrkesaktiv. Det er likevel noe fascinerende ved de som har en større resiliens enn andre. Mannen bak sitatet var en østeriksk jøde, en av mange som fikk visa til USA i 1939, og som dermed kunne ha flyktet fra nazistene. Det er ulike forklaringer på hvorfor han ikke gjorde det, men den vanligste er at han ble igjen for å hjelpe foreldrene. Han ble arrestert og plassert i en konsentrasjonsleir i september 1942, faren døde av sult, mora døde i Auschwitz, og den gravide kona hans døde i Bergen-Belsen. Han var professor i nevrologi og psykiatri, og det skal sies at mye av forskningen på mennesker på 1940-tallet er kontroversiell i dag. Dette rammer Viktor Frankl også, men det er ellers fascinerende hvordan noen ser ut til å komme seg etter mye motgang. De har rett og slett et bærekraftig liv.
Ordet bærekraftig brukes ofte når temaet er økonomi og miljø, men det er relevant i denne sammenhengen også. Definisjonene kan variere en del, men de fleste tenker nok at dette dreier seg om noe positivt. Jeg vil likevel hevde at det slett ikke trenger å være noe som føles bra. Poenget er at en får treffe den framtidige versjonen av seg selv, at en lever lenge nok til å se framtida, men det trenger ikke bety at det skal føles bra.
Jeg snakker om håp. Vi trenger alle håp for å komme oss ut av senga hver dag hele livet, selv når vi kanskje opplever alt som mørkt og håpløst. Håp er ikke nødvendigvis behagelig, og det kommer neppe uten anstrengelser. En av FB-kontaktene mine skrev om noe liknende på Verdidebatt nylig. En øvelse i lovprisning er inne på at de vanskene vi sliter med, og den skammen vi kan føle når vi ikke lever opp til de forventningene andre har til oss, ikke er fiendene våre. Hun mener at når vi ikke kan kvitte oss med plagene, må vi prøve å finne en mening i dem. Det er ikke lett å bruke egen smerte til noe positivt når livet angriper oss, men det er sannsynligvis en konstruktiv tankegang.
Det er noe jeg tror på. Heidi er kristen og snakker om å lovprise Gud, men dette fungerer selv om en hevder å være ateist. Det er egentlig litt kognitiv terapi over dette, for det er snakk om hvordan språket kan påvirke oss. Jeg har ikke mye til overs for positiv tenkning, som jeg mener kan være ganske destruktivt, men det er likevel noe i det å bruke positive ord. Vi kan trykke oss selv skikkelig ned i gjørma og aldri komme opp igjen, hvis vi hele tida minner oss selv på at ting aldri kommer til å bli bedre. Det er til en viss grad ordene/tankene som programmerer oss, og gjennom å tenke annerledes, kan vi fungere bedre.
Det er ikke mange som opplever livet som så umenneskelig som jødene under 2. verdenskrig, men det er mange som sliter med å fungere i samfunnet. Det er mange meninger om hva depresjon er og hvorfor det er så mange unge mennesker i dag som sliter med tunge tanker. Noen mener at det er en sykdom eller dysfunkjson, mens andre tror det har mer med en forsvarsmekanisme å gjøre. Vi tenker da ubevisst på hvor mye en bestemt handling koster, og vurderer om det koster mer enn det smaker. Vi kan trekke oss unna situasjoner som har ført til ydmykelser og nederlag tidligere, nettopp for å beskytte oss mot det vi oppfatter som truende omgivelser, og dette kan utvikle seg til en negativ sirkel det er vanskelig å bryte. Det er likevel den eneste løsningen.
Grunnen til at jeg er skeptisk til positiv tenkning er at den ofte ignorerer virkeligheten. Vi må noen ganger forberede oss på at negative ting skjer. Jeg liker dobbelbetydningen av ordet isolasjon. En kan flytte der inge skulle tru at nokon kunne bu for å beskytte seg mot konsekvensene av et skadelig bymiljø. En kan også bli boende i byen, men beskytte seg mot det skadelige, som isolasjon kan beskytte oss mot kulde. Jeg er langt fra der at jeg kan glede meg over motgang, men det som gjør meg annerledes, og som er grunnen til mye av motgangen, er samtidig en del av hvem jeg er. Jeg har gjort en del erfaringer jeg kunne vært foruten, samtidig som er glad for at jeg er annerledes.
Overskriften er litt kryptisk, men Star Trek-fans vil kjenne igjen episoden Darmok fra femte sesong av The Next Generation. Darmok on the ocean er fra et metaforisk språk, og denne formuleringen kan oversettes med ensomhet eller isolasjon. Når en bryter isolasjonen, og får en venn, passer det med utsagnet Darmok and Jalad on the ocean. Disse har da en felles erfaring.
John Olavs skriveloft 