Mental helse følger Sola

En morgen i januar 2019. Omgivelsene er ugjestmilde, men vi har en nærhet til sola likevel.
En morgen i januar 2019. Omgivelsene er ugjestmilde, men vi har en nærhet til sola likevel.

Vi sier gjerne at sola snur rett før jul, men den har nok ikke tenkt seg noen steder. Det er vi som beveger oss rundt sola, og vi er faktisk nærmest stjerna vår i begynnelsen av januar, mens vi er lengst vekke i begynnelsen av juli. Det er noe symbolsk ved det. Desember er brutal. Den intense jakten på en perfekt Julaften startet allerede i midten av november i år, og hvis en biter på agnet, kan desember bli vanskelig å komme gjennom. Jeg kan derfor forstå at mange sliter, men det er ikke håpløst.

Det vanskelige for meg var livets overganger. Jeg husker barndommens jul som magisk, men magien forsvant etter hvert, og jeg trodde lenge det var Jula som hadde gått tapt. Jeg prøvde derfor å finne tilbake til det jeg hadde hatt, men jeg begynner å tenke nå at Jula har vært her hele tida. Jeg ble rett og slett voksen, og fikk med det ei ny rolle. Jeg var den ene i familien som måtte vente lenge på voksenlivets milepæler (utdannelse, jobb, egen familie, bolig). Det var likevel et press for å vokse opp og ta voksne avgjørelser, og jeg ble ofte klandret for den manglende suksessen, samme hvor mye jeg prøvde. Det skjedde nok delvis fordi møtet med de voksnes verden var ganske vanskelig, men jeg oppdaget etter hvert at det eneste fornuftige var å gjøre den neste fasen så bra som mulig.

Sannsynligheten for å bli skuffet er temmelig høy når forventningene er så enorme som de er til Jul. Det er ikke lett å være fornøyd med det en har og de små framskrittene en har gjort når en sammenlikner seg selv med andres fasade. Det er nesten opplest og vedtatt at høytid også er høytid for mørke tanker og selvmord. Jeg tviler ikke på at det er en vanskelig tid for mange, men internasjonal forskning konkluderer faktisk med at høytid har en dempende effekt på hyppigheten av selvmord.

Det var derfor overraskende da TV2 gjentok den samme myten i forbindelse med at Ari Behn begikk selvmord 25. desember i år. Jula med fokus på familien, hyggelige minner, det sosiale nettverket, og det en liker å gjøre alene er positivt. Jeg vil tro at det også er ei gruppe mennesker som ikke klarer å glede seg over det, men som likevel fungerer bedre under høytider fordi de har forpliktelser. Det er faktisk flere som tar sitt eget liv på våren enn til Jul. Jeg vet ikke hva som ligger bak, men det kan hende at en del utsatte avgjørelsen i Jula, nettopp fordi den gjorde det litt lettere å fungere.

Det er forventninger til våren også. En skal være like glad som til Jul, men det er ikke noe organisert feiring. Jeg tror det er mange som ikke har tenkt over at den kristne kulturen vår ikke bare fungerer som en religiøs tilbedelse av Gud. Det er også et lim som gjør familiene sterkere. Jeg synes derfor det er trist at Jula betyr langt mindre i dag enn da jeg vokste opp. Det var tradisjon en gang for å feire 13 dager Jul, men det er mange som nøyer seg med én eller to dager nå. Jeg la merke til at en radiokanal som spilte julemusikk 24 timer i døgnet gikk tilbake til den vanlige musikken allerede 2. juledag. De mente altså at det var over for i år.

Jeg vokste opp i en familie der Påske var en viktig sosial begivenhet. Det var starten på utendørssesongen, og familien var sammen i ulike settinger (fisking på sjøen, turer i fjellet, grilling i hagen). Jeg har etter hvert opplevd det samme som jeg gjorde med Jul. Livet forandrer seg, og vi må skape nye minner og nye tradisjoner. Det er likevel godt å holde på noe av det gamle, og jeg kommer til å feire begge høytidene selv om mange andre i samfunnet er klar til å legge det gamle bak seg.

Konklusjonen blir at det hjelper å jobbe seg gjennom vanskelighetene, og da må en noen ganger ignorere det en hører fra andre, inkludert media. Det kan være nyttig å tenke på at varmekilden vår, sola, er nærmere oss om vinteren enn sommeren. Vi kan finne det vi trenger, men det er selvsagt krevende, og det krever at vi lytter til de rette kildene. Vi er noen ganger den rette kilden selv, og vi må noen ganger minne oss på at vi kanskje er nok allerede. Vi er ikke det omgivelsene vil vi skal være, men vi er ofte mer enn andre ser. Vi kan også minne oss selv på at vi har tatt noen skritt siden forrige desember, og et par små skritt er nok. Vi liker å si at vi er spesielle eller annerledes, og vi kan dermed ikke følge i andres fotspor. Vi må lage vår egen vei, og vi må lage den hvis skal få det livet vi ønsker oss.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s