Saken mot oss

You have stolen my dreams and my childhood with your empty words. Greta Thunberg

Jeg leste nylig en omtale av boka The Case Against Reality: Why Evolution Hid the Truth from Our Eyes. Boka prøver å argumentere for at øynene våre kanskje ikke rapporterer tilbake den objektive sannheten. Forfatteren anbefaler at vi tar det vi oppfatter gjennom synet alvorlig, men ikke nødvendigvis bokstavelig.

Det er en interessant teori, og vi kunne gjerne kombinert den med teorier om hukommelse. Det har blitt gjort flere eksperimenter som tyder på at det er ganske lett å plante/skape falske minner, og selv TV-serier av typen skjult kamera viser at vi er villige til å gjøre temmelig sprøe ting, enten vi tror på denne virkeligheten eller ikke.

Det er derfor interessant å spørre seg selv (eller andre) hva en ser. Hva ser du når du ser Greta Thunberg? Jeg deler ikke den euforiske stemningen mange andre har. Jeg synes det hun holder på med er beundringsverdig, selv om budskapet hennes er villedende, men det undrer meg også at samfunnet er villig til å utsette henne for dette.

Jeg vil ikke legge ut om diagnosene hennes, men det er mange andre som har viet dem mye oppmerksomhet. Det er nok å si at hun har hatt litt å stri med, noe mora hennes beskrev detaljert i ei bok om dattera. Jeg tviler på om hun har valgt dette selv, så vi må anta at det er krefter bak som vil ha henne mest mulig i medias søkelys. Hun har vært gjest i en del talk shows og møtt statsledere, inkludert Paven. Hun har også talt i EU-parlamentet og nylig i FN.

Jeg liker engasjementet hennes, men jeg er ikke overbevist om at de sterke følelsene hun viser utelukkende er et uttrykk for hvor viktig dette er for henne. Det er vanskelig nok for nevrotypiske med så mye oppmerksomhet, og hun opplever en god del negativt også, men dette kan være vanskeligere for asbergere. Sanser alene (hørsel, lukt, smak, syn og berøring) kan føre til kognitiv overbelastning, som betyr at hjernen er sliten. Det kan noen ganger forklare f.eks. rastløshet, irritabilitet, svakere fungering, aggressivitet, og en generell uro.

Sint kvinne etter å ha mistet skrem på bakken. Små ting kan bli store når hjernen er sliten. Det er vanskelig å holde naturlige reaksjoner inne.
Små ting kan bli store når hjernen er sliten. Det er vanskelig å holde naturlige reaksjoner inne. Foto: Pexels

Jeg har sett noen bilder av Greta Thunberg som beklageligvis ser ut til å bli ikoniske. Hun har nesten et forvridd ansikt i noen av dem, og mange vil sikkert tolke dette som en del av engasjementet hennes, men det kan også være et tegn på at hun trenger en pause fra offentligheten. Jeg startet med et sitat av Greta Thunberg fra en pressekonferanse i New York. Hun snakket riktignok ikke bare på egne vegne, men hun lever i en virkelighet der ingen av oss vil ha ei framtid. Jeg vet ikke om alt kommer fra henne selv, eller om det er noen som oppmuntrer henne, men det virker å ligge en del irrasjonell frykt i bunn.

Hun lever i en verden som nesten utelukkende fokuserer på klimagasser, som utvilsomt er viktige i klimadebatten, men det er ikke global oppvarming som eventuelt vil drepe oss. Det er mye som tyder på at forurensning i havet og i lufta gjør oss sykere, og det foregår en kamp om definisjoner og grenseverdier. Det er derfor ingen som bestrider at det finnes f.eks. bly, arsenikk. kadmium og kvikksølv i sjømat, men det er uenighet om hvor mye som er for mye. Det er ikke en gang enighet om definsjonen for tungmetall, og det er derfor de som hevder at aluminium er helt ufarlig.

Jeg forstår mye av det Greta Tunberg gir uttrykk for. Det er mange av oss som har en svart/hvit-tankegang, som har angst, bekymringer for framtida og en atferd andre vil karakterisere som litt uvanlig. Vi ser ikke verden med samme øyne, men jeg lurer likevel på hvor de voksne er. Hvordan kan samfunnet la henne leve med dette enorme presset i en så lang periode? Det kan se ut som at det er noen som har interesse av det enorme fokuset på Greta Thunberg og CO2, mens det kanskje er andre og like store miljøsaker som bør diskuteres paralellt.

Det er forsåvidt i tråd med mye av det som har vært temaet på denne bloggen. Det er mange som snakker om at det er mer toleranse i dag, at det er lettere å være annerledes. Det er samtidig fokus på at en ikke trenger hjelp fordi det ikke er noe galt med oss. Det er ikke sikkert at det er det Greta Thunberg og andre trenger mest. De ønsker kanskje at det var andre som var sterke, som var voksne, sånn at de slapp å være det.

Jeg tenker ganske bredt nå med alt fra NLD og ASD til LGBTQQIP2SAA. Ja, det er det siste i den stadig voksende identiteten innenfor LGBT. Det er ikke det at jeg ikke aksepterer ulike legninger, men det virker som at vi er på vei mot et samfunn der de som føler seg annerledes bare skal prøve seg fram, og hvis de liker det, er det den rette identiteten deres. Problemet er at vi lar det være opp til barna å ta avgjørelser som kan få store konsekvenser for livet, og de er ikke alltid positive.

Jeg tror det kan gå bra i mange tilfeller, men jeg tror det også vil være en del som vil føle at de ikke fikk svar på de mange spørsmålene de hadde, ikke minst dette: Hvem er jeg?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s