Blanda følelser til valget

Jeg er vanligvis ikke så begeistret for å velge parti basert på én sak. Jeg kunne derfor ikke tenkt meg å stemme basert på f.eks. bompenger, selv om den saken er større enn en del tenker over. Mange politikere liker å anklage andre for å være usosiale eller for å bidra til at svake grupper får det verre. Det er ikke nok å gjøre det rette. Vi må også ha et sterkt ønske om å gjøre det, og hver gang politikere hevder å ha dette sinnelaget, krever de at vi betaler mer. Det er det som kreves for å være en god nordmann.

Jeg skulle ønske at jeg kunne velge parti etter hvem som gjorde mest for mennesker med en funksjonsnedsettelse. Det er ei større gruppe enn de funksjonshemmede, for en nedsatt funksjonsevne fører ikke automatisk til funksjonshemming. Det betyr ikke at en automatisk mister muligheten til å delta i samfunnet. Det kan f.eks. være store variasjoner innen diagnoser som NLD og ASD, fra de som lever opp til samfunnets forventninger til høytfungerende (vi liker f.eks. fiktive skikkelser som Gil Grissom fra CSI eller Spencer Reid fra Criminal Minds) til de som virkelig ikke klarer å delta i samfunnet uten betydelig støtte.

Det har vært et poeng for meg å utvikle mennesker. Vi liker ikke å snakke ikke om mennesker med diagnoser som NLD og ASD som syke, samtidig som det ikke er noen tvil om at de i tillegg kan ha epilepsi, depresjon, bipolar lidelse og angst. Det er derfor ikke sikkert det er lurt å kjempe med nebb og klør for å unngå ord som antyder et behov for behandling eller tilrettelegging. En kan f.eks. undre seg over hvor nyttig det er å si et kollektivt nei til hjelp fordi en bare er litt annerledes, eller at en ser verden med andre øyne. Jeg tror at den type argumentasjon er en gave til politikerne, for da har de fått folkets støtte til å nedprioritere oss, enten det gjelder funksjonshemming eller funksjonsnedsettelse.

Politikere er flinke med ord. Jeg liker å kalle det grunn empati. De har nok til å identifisere hva folk er opptatt av, og det gjør dem i stand til å si de rette tingene. Det mangler derfor ikke på politikerne som snakker om at de andre partiene fremmer usosiale eller sosialt urettferdige budsjett. Det er vanlig å si de rette tingene om skole, eldreomsorg og inkludering når en er i opposisjon, eller når en driver valgkamp, men viljen til å følge opp i posisjon er ikke like sterk. Jeg skulle ønske noen kunne ta på seg oppgaven med å lage en oversikt over hvordan de ulike partiene stemte lokalt og nasjonalt, for handling sier mer enn ord. Jeg kan ta politikerne alvorlig hvis de stemmer for å hjelpe barna gjennom hele skoleløpet, og siden en del av disse barna trenger mer tid enn andre, bør en egentlig støtte dem til de er 24 år. Gevinsten er en større sannsynlighet for at flere klarer seg bedre som voksne, men risikoen hvis en ikke prøver er at mange vil slite unødvendig mye som voksne.

Språket forteller oss en god del om ansvarsfraskrivelse, for hver gang jeg hører noen snakke om de ekskluderte, går formuleringen «de som havner utenfor» igjen. Det er som at de antyder at offeret har hele ansvaret, at en ikke prøvde eller ville prøve, men det er i realiteten ofte andre som tar valget. Det kan være at en ikke fikk støtteundervisning på skolen, selv om det var opplagt at en trengte det, mens det for voksne kan dreie seg om at en ikke fikk beholde en jobb fordi en ikke passet inn i det sosiale miljøet på arbeidsplassen. Det er ingen som bare havner på utsida, for det er som regel et resultat av de avgjørelsene (inkludert mangel på avgjørelse) representanter for samfunnet har gjort.

Jeg ville vært interessert i hvordan partiene stemte i skolespørsmål, for en utdannelse kan åpne eller stenge dørene til samfunnet. Det er for mange en institusjon som stenger dører. Det er mange som snakker om at alle må jobbe mer, men hvis vi inkluderer de mange med afrikansk og asiatisk bakgrunn som står utenfor ordinært arbeid, funksjonshemmede i deltidsarbeid eller uten arbeid, og andre som ikke søker jobber fordi de har gitt opp, vil vi ha langt høyere ledighetstall. Det er ikke fokus på å skape nye jobber, men det er likevel som at det er vi som har ansvaret for å redde Norge.

Jeg er også interessert i hvordan partiene stemmer når det gjelder immigrasjon og hvordan de jobber med inkludering av funksjonshemmede. Kommuner er raske med å feire seg selv som integreringgsvinnere, men har de egentlig grunn til det? Når det gjelder integrering generelt, hvordan jobber kommunene for å hindre at barn med funksjonsnedsettelser skal vokse opp til å bli voksne med funksjonshemming? Hvordan kan vi jobbe for å øke innvandringen når vi ikke gjør en god nok jobb for de som allerede bor her? Det hører også med til bildet at myndighetene tenker på hva de skal gjøre for å klare framtidas utfordringer. Det er drøye tre år siden den såkalte Produktivitetskommisjonen la fram rapporten sin. Den skulle kartlegge årsakene til lavere produktivitetsvekst, og komme med forslag som kunne styrke økonomien. Situasjonen kan bli så dramatisk at skattenivået kan øke til svimlende 65 prosent, men det er hvis ingenting blir gjort for å møte utfordringer som bortfall av oljeinntekter og en aldrende befolkning.

Tall fra SSB viser at 78,5 prosent av befolkningen eksklusive innvandrere er sysselsatt (76,2 prosent inklusive innvandrere), men den er langt lavere for innvandrergrupper (helt nede på 58 og 51,4 prosent for innvadrere fra Asia og Afrika). Det er nok mange grunner til det, men en viktig årsak er nok at mange ikke vil ansette dem, samme hvor kvalifiserte de er. Det er derfor det er relevant med innvandring, for når vi sier at «dette skal vi klare» eller «det har aldri vært lettere å være annerledes Norge», kan en lure på hvorfor virkeligheten føles så forskjellig for mange som lever med en annerledeshet.

La meg oppsummere dette. Vi skal ha alle ut i arbeidslivet, også de som har en funksjonsnedsettelse. De mange deltidsansatte som ønsker en fulltidsjobb skal få det, og vi skal ha økt innvandring. Det vil være uproblematisk, for innvandrerne skal rett ut i arbeidslivet. Vi skal klare alt dette uten at arbeidsledigheten øker, og vi skal klare det så bra at alle opplever hver kommune i dette landet som rettferdig.

Det er forøvrg ikke sant, som mange tror, at følelsene våre er så upålitelige. De kan være det, men de kan også fortelle oss noe. Det er ikke mange som snakker om forakt, men den er faktisk en av de grunnleggende følelsene, og en de fleste derfor har ofte. Den kan være farlig fordi den kan ha langvarige, negative konsekvenser, men den kan også være nyttig. Den kan være et varsel om at du har god grunn til å reagere som du gjør, f.eks. når politikere hykler, eller når vitenskapsfolk er mer opptatt av penger og politikk enn å følge vitenskapens idealer. Det er to grupper med et frynsete rykte.

Jeg har stemt, selv om jeg har en del negative følelser til de som skal representere meg. Det hadde vært fint om jeg kunne respektere noen av dem etter hvert, men vi får se om det er noe håp for det.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s