Når diagnose blir valgkamp

Haugesund kommune bygget nylig en skatepark som ingen bruker. Kanskje fordi det allerede finnes et innendørs anlegg. Hva med å fokusere på det barn trenger før noe annet?
Haugesund kommune bygget nylig en skatepark som ingen bruker. Kanskje fordi det allerede finnes et innendørs anlegg? Hva med å fokusere på det barn trenger, før noe annet?

Denne sommeren har vært preget av skam. Den startet med at media tok i bruk begrepet flyskam og bilskam for at forbrukerne skulle føle ansvar der politikere og næringslivet har gitt blaffen. De fulgte opp med vaskeskam for at vi skulle bruke klærne i flere dager før vi vasket dem. Det dukker også opp en del artikler om matbudsjett. Jeg husker f.eks. ei ung enslig kvinne som brukte 400 kroner per uke på mat, og det ble presentert som usedvanlig lite. Noe av det siste som skjedde denne sommeren var en kort artikkel om en forfatter som betalte 600 000 kroner i skatt i fjor etter å ha hatt en inntekt på 1 500 000 kroner. Han insisterte på å betalte inn 100 000 kroner ekstra fordi han mente at det var plikten hans å bidra mer til fellesskapet. Den siste relevante saken jeg så på nettet var en sak på nrk.no i dag. Den inngår i kanalens valgdekning og skal illustrere fattigdomsproblemet. Denne omtalte ei mor som satt igjen med 4000 kroner per måned etter at regningene var betalt. Jeg forstår argumentene, men det er et men.

Jeg har en følelse av at vi ikke har noe å sammenlikne med. Jeg har bodd i USA og har sett hvilke forhold mennesker i tilsvarende situasjon bor under. Det betyr ikke nødvendigvis at de er hjemløse, men områder med kommunale boliger er ofte fattige, nedslitte og segregerte strøk med høyere kriminalitet og med større sosiale utfordringer enn resten av byen. Det er rett og slett en farlig situasjon. Tenk deg at du har mindre inntekt enn myndighetene vurderer som det minste du kan leve på, og at du i tillegg til de utgiftene vi har i Norge må betale for helseforsikring. Det er mange som ikke har råd til det, som faktisk ikke har råd til å bli syke. Jeg påstår ikke at 400 kroner per uke er et stort matbudsjett for en enslig student, eller at 4000 kroner er et komfortabelt familiebudsjett som skal dekke mat, klær, aktiviteter og drivstoff. Det er det absolutt ikke, men det er mange som er tvunget til å klare seg med lite.

Det er derfor jeg er skeptisk til de som vil påføre andre skam. Det er mulig å leve på lite, men det er for mange ikke en valgt livsstil. Det er mye som er uforståelig i det norske samfunnet. En av dem er det behovet for å tvinge alle til å leve innenfor samfunnets stramme rammer. Det er f.eks. vanskelig å få tillatelse til å leve permanent i en mikrohus, og hvis en vil bo i en båt, møter en på nye utfordringer. Båten må oppfylle kravet til antall senger, lys, oppvarming, kjøkken og sanitærutstyr samt ligge ved en kai som er tilrettelagt for beboelse. Mange kommuner gjør det så vanskelig både for båteiere og mikrohuseiere at dette rimelige alternativet ikke er realistisk for familier.

Skyld er forøvrig mer konstruktivt enn skam. Det betyr at vi tar ansvar for noe vi har gjort oss skyldige i, f.eks. hvis vi har brutt en lov eller moralsk norm. Skam får oss til å føle oss dumme, små og verdiløse enten det er noen grunn til det eller ikke. Jeg skriver om diagnoser på denne bloggen, og jeg tror dette er en relevant diskusjon. Det er som regel de svake, de som samfunnet kaster utenfor (det er ytterst få som bare havner der) som blir angrepet. Jeg har selv hørt holdninger som at det bare er latskap som hindrer mennesker i å ha nok inntekt, for hvis det ikke er nok med én inntekt, kan en bare ta to jobber til. Dette kommer ikke fra nettroll. Det kommer fra langt mer respekterte medlemmer av samfunnet. Det er de som drar stigen opp etter seg.

Jeg mener ikke å oppmuntre til skam selv, men når jeg leser om de nevnte sakene lurer jeg på om vi vet hvor privilgerte vi er. Nei, det er ikke lett for en familie å klare seg på trygd. Det er faktisk en endeløs kamp for å klare det hver måned, og det er mange som skulle ønske at politikerne gjorde litt mer forebyggende. Kommunene driver bl.a. kulturskoler, men kunne godt holdt noen plasser av til de som ikke kan betale. Politikerne snakker mye om at fattigdommen øker, at boligprisene øker (som de forøvrig driver opp selv gjennom Husbanken), at for få jobber (selv om det er mangel på jobber), at for mange dropper ut av videregående, at barn ikke får gå på aktiviteter osv. Det er ikke lett å vinne i lotto, men det er egentlig det en må gjøre hvis en vokser opp med en diagnose. En må bo i en kommune som bruker penger på PPT, som følger opp sin egen tiltaksplan mot mobbing, som har kvalifiserte spes.ped-lærere, som tilbyr fysio/ergoterapi, som lærer barna livsferdigheter osv.

Det er krevende. Det er en monumental oppgave for fattige foreldre, men midt opp i alle de negative overskriftene må det også anerkjennes at det er ikke alt som er håpløst dårlig i Norge. Jeg ønsker ikke å være et tema i valgkampen. Jeg ønsker en familievennlig, funksjonshemmet-vennlig politisk koalisjon i Stortinget og i alle kommunestyrene. Ja, jeg vet. Det er en utopi.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s