Om å kjenne universet sitt

såpebobler i ei bolle. Jeg elsker bobler og symbolikken. De er et kort, magisk øyeblikk som ikke kommer tilbake, de tilbyr en kortvarig beskyttelse mot verden utenfor, og en påminnelse om de andre utgavene av meg.
Jeg elsker bobler, og symbolikken. Det er et kort, magisk øyeblikk som ikke kommer tilbake, de tilbyr en kortvarig beskyttelse mot verden utenfor, og en påminnelse om de andre utgavene av meg.

Har du noen gang spurt deg selv om hva som hadde skjedd hvis livet ditt hadde tatt en annen retning? Det var starten på en fascinerende radioreklame jeg hørte nylig. Det er kanskje ikke så konstruktivt å konstant tenke på hva som kunne ha skjedd, hvis det betyr at du ikke gjør det du må gjøre, men jeg reflekterer noen ganger over det. Det er som å leve i et bobleunivers, og jeg har et annet liv i ei annen boble. Hva om jeg kunne ha reist til den andre bobla, eller få det livet den andre meg har? Jeg tenker også på hvordan jeg kan forandre den retningen livet mitt tar gjennom å gjøre de rette valgene, hvordan det har forandret seg.

Jeg lever i ei boble der jeg er en mann fra Norge som har giftet seg med i kvinne fra Arkansas, USA. Jeg lever også i et univers der jeg tar konsekvensen av at den familien jeg har stiftet betyr mer enn noe annet, noe som kan ha stor betydning for de avgjørelsene jeg tar. En av de tidligere avgørelsene var å skjule meg. Mange mennesker med utviklingsforstyrrelser har den muligheten, eller har de det? Det er i utgangspunktet snakk om usynlige vansker, for en kan ikke se på mennesker en passerer på gata om de har NLD, ASD e.l.

Det er samtidig åpenbart når en begynner å snakke at det er noe annerledes med denne personen. Det er mange av oss som sliter på jobbmarkedet, men flere hadde kanskje klart seg bedre hvis deltidsarbeid var en mulighet. Det er i mange tilfeller ikke en økonomisk realistisk mulighet, og mange prøver på noe som kanskje ikke lar seg gjennomføre. Jeg ble oppfordret til å gjemme meg. Da jeg gikk på ulike jobbsøkerkurs gjennom NAV ble det fokusert på at jeg skulle vise en polert utgave av meg selv. Det var vel ikke en oppfordring om å lyge, og det gjorde jeg aldri heller, men instruktørene på kursene ville at vi skulle overdrive de positive sidene våre. Jeg gjorde det så godt jeg kunne innenfor det jeg kunne forsvare, men satt ofte igjen med en følelse av at arbeidsgiverne ikke fikk det de forventet. De fikk en kompetent ansatt, og jeg var ofte den best kvalifiserte søkeren, men de ville ha mer enn jobben krevde.

Jeg var en av de som måtte leve en stund, og få noen uheldige opplevelser i arbeidslivet, før jeg fikk en diagnose, men det var ikke slutt den dagen sykehuset avsluttet testene sine heller. Jeg visste ikke hva jeg skjulte før den tid, men jeg prøvde å skjule at jeg ikke kunne være det mange forventet av meg sosialt. Jeg gjorde det de første 42 årene av livet mitt, da jeg endelig fikk vite hvem jeg egentlig var. Det er 9 år siden den hjelpeløse utrederen ga meg noen svar, og selv om det ikke var hele svaret, var det en god start.

Jeg ville ikke leve «under cover»lenger, så jeg begynte å være åpen om utfordringene mine. Det er mange grunner for å fortelle andre om NLD og autisme. Jeg antar jeg ville bidra til å øke kunnskapene om disse vanskene, for jeg møter fremdeles kunnskapshull der de ikke bør finnes. Jeg flyttet fra Haugesund til Skien i fjor høst, og den første fastlegen jeg prøvde på det nye stedet hadde aldri hørt om nonverbale lærevansker. Jeg måtte gjenta det fem ganger før han konkluderte med at han kunne ignorere det. Jeg var jo ferdig med skolegangen, så hva var det jeg trengte å lære?

Det hadde vært et betydelig WTF-øyeblikk hvis jeg hadde hatt forventninger om noe bedre, men 9 år med den type reaksjoner skaper ikke akkurat de store forventningene. Jeg visste at jeg måtte reise nedover endringsveien, mot potensialet mitt, uten mye ekstern hjelp. Det er tankegangen bak undertittelen på denne bloggen, mer enn autisme og NLD. Jeg vil vise at jeg, vi, og mennesker generelt med utviklingsforstyrrelser, er mer enn mange ser oss som. Jeg startet kanskje livet med noen ulemper, men jeg mener jeg har utnyttet det jeg har ganske godt.

Det er helt legitimt å skjule hvem en er, hva en er. Jeg mener det fremdeles er det, mange år etter at samfunnet begynte å lære om disse usynlige vanskene, for vi lever i et samfunn som er langt unna den toleransen det hevder å ha. Det er ikke nok å gjøre mennesker oppmerksomme på at vi finnes, for de kan fremdeles ignorere oss, og de gjør det. Mennesker kan fremdeles velge å ikke akseptere oss, å diskriminere. Jeg har derfor valgt å være åpen om litt av identiteten min i håp om at det vil bidra til å utrette noe positivt. Jeg skriver ikke om absolutt alt, for det er ingen som vil vite alt om deg. Det er ingen som er så viktige. Det er noe som heter TMI, men det kan være nyttig å dele litt av identiteten sin. Alternativet er at du er alltid på vakt.

Tenk deg at du prøver å være den du tror andre vil du skal være, den omgivelsene gir best respons på. Du hadde vært fullt klar over at det egentlig ikke var deg de likte, men den du valgte å vise. Du kan ta styringen selv ved å være deg selv når du er sammen med andre også. Jeg er mer interessert i negativ tenkning enn det positive sprøytet som gjerne blir assosiert med en fruktløs jakt på lykke. Det å tenke negativt betyr at en takler de vanskelige tingene i livet, de vi helst ikke vil tenke på. Det er et redskap vi kan bruke for å identifisere problemer og deretter finne ut hva vi kan gjøre med det. Negativ tenkning handler altså mer om å være forberedt enn å være negativ.

Det handler om å finne en balanse, og jeg antar at vi kan si det samme om identiteten vår. Vi trenger ikke å avsløre absolutt alt, men det er kanskje sider av deg selv som bør komme ut. Vi har nok utfordringer, men hvis vi kan finne ut hva og hvor mye av det vi bør dele med andre, kan vi få en lettere reise. Jeg tenker på det som hvite hull, et hypotetisk fenomen innenfor den generelle relativitetsteorien. Det er det motsatte av svarte hull, og betyr at ingenting kan trenge inn fra vår side, men vi kan få lys og materie fra den andre sida av hullet. Vi kan, for å bruke bobleuniverset som et bilde, finne de hvite hullene som kan overføre materie fra de andre boblene våre. Vi kan komme i kontakt med den andre oss, den utgaven av oss selv vi trenger. Jeg liker også muligheten for å komme i kontakt med en tidligere utgave oss selv, en vi likte, men som vi måtte forlate.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s