Om skomakerens barn

løvetann i hagen. Noen blomster er sterkere enn andre, men alle trenger andre når klimaet forandrer seg..
Noen blomster er sterkere enn andre, men alle trenger andre når klimaet forandrer seg.

Jeg har skrevet en del om normer, for det er en grunn til at mange kjenner seg igjen i janteloven. Det er ikke lett å leve utenfor det mange mener er den norske væremåten. Det er mange som får unødvendig store utfordringer fordi de gjør og sier ting som er annerledes, fordi de er annerledes. Det handler ikke bare om at noen ser annerledes ut. Det handler også om de mange som ikke fungerer helt på samme måte som andre, eller som ønsker å leve annerledes.

Det er dessverre relevant for utviklingsforstyrrelser også. Det lekfolk kaller nevrodiversitet kommer under det fagfolk kaller en ujevn evneprofil (pockets of strengths på engelsk). En som gjør det dårlig på skolen kan f.eks. ha forutsetninger for å gjøre det bra innen tekniske/vitenskapelige yrker, selv om denne eleven kanskje ikke fikk vist det i skolen. En som ikke kan bruke språket like bra som andre kan f.eks. være en god snekker eller mekaniker, og se løsninger og sammenhenger som ikke er åpenbare for andre. Noen kan utmerke seg med å ta store risikoer, en egenskap noen bedrifter kanskje finner attraktivt, mens andre har en ekstrem lojalitet til en bestemt oppgave. De gir seg ikke før de har funnet en løsning, og de kan finne den fordi det er mindre sannsynlig at de lar konvensjoner eller følelser påvirke dem.

Det er med andre ord ikke bare snakk om å gjøre det rette, altså å hjelpe mennesker til å få et bedre liv, men det er også snakk om hvordan samfunnet kan la disse menneskene bidra til et bedre samfunn. Jeg kan på en måte forstå fagpersoner som er litt tilbakeholdne med å gi en tidlig diagnose, men en vente og se-holdning kan også føre til en mistenkeliggjøring. Det er for det første unødvendig, men det kan også føre til at barnet enten ikke får den hjelpa det trenger, eller at hjelpa kommer for seint. Det er ingen tvil om at vi har god infrastuktur i helsevesenet i Norge. Jeg tenker da på hvor mange psykiatere, psykologer, fastleger, spesialister og sykepleiere vi har per innbygger. Det er også få land som bruker mer offentlige penger (per innbygger) på helsevesenet enn Norge, men det er likevel lite fokus på å bruke penger på mennesker som kan bidra.

Poenget er at hvis en bruker ressurser på tiltak, aktiviteter og annen type hensyn en mener hver enkelt trenger, kan en bygge et sterkere samfunn. Det er snakk om å utvikle mennesker som kan gjøre det bra i privatlivet, på skolen og i arbeidslivet. Det høres kanskje ut som en naiv filosofi der vi synger Kumbaya rundt leirbålet, men jeg tror det er mulig å gjøre mer for flere enn vi gjør i dag. Jeg synes innlegget Skomakerens barn er tankevekkende. Det er skrevet av psykiateren Anne Kristine Bergem, og tar opp spørsmålet om pårørende blir tatt alvorlig. Det hun opplevde var i realiteten de gamle fordommene mot kvinner (som refrigetator mother theory og sykeliggjøring/munchhausen). Hun avslutter med å si at det har vært en positiv utvikling. Det er mulig, men jeg er ikke overbevist om at det er nok.

Jeg tror mange kjenner seg igjen i den studien nettstedet Forskning skrev om for tre år siden. Mange foreldre av funksjonshemmede barn uttalte at de var fornøyde den dagen alle tjenestene var på plass, men veien fram var lang. Det var vanlig å bli minstenkeliggjort, og mange av de som skal ta avgjørelser spurte om det virkelig var nødvendig med det de søkte om. Det er ikke det at en ikke får hjelp, men den kan komme seint, og etter en lang og utmattende kamp.

«Skomakerbarn-syndromet» kommer forøvrig fra et gammelt ordtak som sier at skomakeren var så opptatt med å gjøre kundene sine fornøyde at han ikke merket at hans egen familie ikke hadde sko. En kan få liknende anklager rettet mot seg hvis en opplever, som Anne Krsitine Bergem gjorde, at ens eget barn får utfordringer. Det er derfor jeg ofte poengterer hvor viktig det er med et nøyaktig språk, for en kan tenke seg hvilke mulige konsekvenser det kan få hvis personlige spekulasjoner, tanker og følelser blir ført inn i et referat, et notat eller i en journal. Tenk deg at andre, som bare har denne teksten å forholde seg til, skal gjøre seg opp en mening om familien seinere.

Det kan i verste fall føre til at de enten ikke foretar seg noe, at hjelpa kommer så seint at en ikke får den utviklingen en kunne hatt, eller at de gjør et vedtak som virker mot sin hensikt. Jeg synes derfor det blir arrogant å tro at vi har et system som ikke trenger reformer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s