Hvilket fellesskap?

En rotete undergang i Haugesund, men grafitti sammen for et felesskap.
Budskapet kan noen ganger være uklart.

Dette er en blogg hovedsakelig om utviklingsforstyrrelser, men jeg skriver av og til om emner jeg mener er relevante, f.eks. fordommer og stereoyper. Et av poengene mine har vært den norske erindringskulturen. Det er en term historikere bruker når myndigheter og privatpersoner omskriver historien, f.eks. ved å fokusere på oss som heltene i krigen.

Vi liker å framstille oss selv som tolerante. Det er mye diskriminering i andre land, men ikke her. Det spiller tilsynetatende ingen rolle at det har vært mye forskning og anekdotisk materiale som gir en helt annen versjon av det norske samfunnet. Vi anerkjenner ikke det som reelt, fordi det ikke støtter vår versjon. Det kommer med jevne mellomrom rapporter som høres positive ut, som at barn av innvandrere gjør det bra i skolen eller at nordmenns syn på innvandrere har blitt mer positivt. Vi liker å vise at det er sant, bl.a. ved. å gå i fakkeltog hvis en «poster-familie» står i fare for å bli sent ut av landet, men det er samtidig stor skepsis til å ansette mennesker med et fremmed navn, eller å la de flytte inn i nabolaget vårt.

Problemet med Norge er at det er vanskelig noen ganger å avgjøre om det er vanlig norsk nonchalanse eller fordommer. Jeg er gift med ei amerikansk-afrikansk kvinne, og selv om noen tror vi leter etter rasisme der den ikke finnes, er det ikke alltid lett å tolke det vi opplever. Jeg hadde den første jobben min på Bryne, og vi søkte etter en leilighet i hele området mellom Bryne og Stavanger. Jeg hadde flere avtaler i Sandnes og Stavanger der vi skulle møte utleieren for å signere en kontrakt, men da jeg møtte opp med kona mi, fikk vi flere rare begrunnelser for hvorfor de ikke kunne leie til oss. Vi bodde seinere på Haugalandet, og jeg husker flere utleiere som mente at en snau time til arbeid ville være for vanskelig for meg, og en som bare ville leie til «den rette familien.» Jeg aner ikke hva det var med en rolig og ryddig familie med stabil inntekt som ikke gjorde dem til den rette familien.

Jeg opplevde liknende ting i arbeidslivet, og husker flere tilfeller der skolen var usedvanlig positiv på telefonen eller da jeg møtte dem alene, men tonen skiftet totalt da jeg kom til bygda med familien min. Det kan selvsagt ha vært andre ting bak, og det er det som er så vanskelig. En kan aldri vite, og en kan heller ikke snakke om det. Da får en gjerne rykte på seg for å lete etter rasisme eller å se konspirasjoner overalt. Jeg vet ikke hva som var grunnen, men jobben startet gjerne med en oppfordring om å si opp, en konflikt, eller en total mangel på støtte fra sjefen min. Det er ikke overraskende at jeg i etterkant undret meg over hva som hadde skjedd.

NRK skrev om en undersøkelse i dag der over 4 400 hadde deltatt. De skulle svare på om de var enige eller uenige i ulike påstander, og svarene viste at 25 prosent var i enig i påstanden om at noen menneskeraser er mer intelligente enn andre. Det var dessuten 39 prosent som mente at en somalier aldri kunne bli helt norsk, og 22 prosent mente at heller ikke en svenske kan bli helt norsk. Romfolk var nummer en på lista over hvem deltakerne ikke ville ha som naboer. Jeg har mistanke om at dette er nordmenn uten filter. Les mer på NRK.

Nordmenn er kanskje ikke helt ærlige i de mest positive undersøkelsene, som en analyse SSB publiserte så seint som 25. mars 2019. Der kom det fra at 7 av 10 er enige i at innvandrere beriker det kulturelle livet i Norge. Les mer på SSB. Det er et politisk korrekt svar, og det minner mye om Sverige. Det eneste synspunktet som er velkomment i den offentlige debatten der er at innvandring utelukkende er en berikelse, mens virkeligheten er mer nyansert.

Dette er relevant for oss fordi både minoriteter og funksjonshemmede kan oppleve såkalt utenforskap. Ordet blir brukt om enkeltmennesker eller grupper som blir stående utenfor samfunnet, f.eks. ved at de aldri kommer inn på arbeidsmarkedet. Problemet med integreringspolitikk er at myndighetene ønsker assimilering, men antar at det vil skje automatisk. Det er en forventning om at minoriteter enten de kommer fra Iran, Somalia eller USA skal velge å bli helt norske etter et par generasjoner.

Dette er sammenlignbart med funksjonsnedsettelser. Jeg har hørt om bedrifter som ansetter mennesker med autismespektertilstander, men de få tilfellene som finnes dreier seg stort sett bare om asbergere. Det er da en sterk forventning om at søkerne har de trekkene en forventer av en asberger, selv om mange faller utenfor denne definisjonen, men jeg tror mange opplever at de må kunne tilpasse seg for å være en del av samfunnet. Det må de gjøre uten hjelp

Jeg tror ikke det blir feil å si at Norge er et vanskelig land å skille seg ut i, fordi det er et krav om å passe inn. Det kan være spesielt forvirrende å være en funksjonshemmet minoritet, fordi det kan være vanskelig å forstå hvorfor en ikke er god nok..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s