Jeg har et noe anstrengt forhold til det som fungerer for andre. Jeg skrev for noen år siden om emerging adulthood, perioden mellom tenårene og etablert voksen. Det har også blitt kjent under navn som delayed adulthood, extended adolescence og the twixter years, men emerging adulthood er nok det mest presise uttrykket. Det betyr at en ikke lenger føler seg som en tenåring, men heller ikke voksen. En er på vei mot å bli voksen, men siden mange ikke fulfører studiene før slutten av 20-årene, har en egentlig ikke oppnådd det som er en av de største milepælene i voksenlivet. Emerging adulthood er ment å dekke de som ikke har nådd milepæler som jobb, familie og bolig før de har passert 30 år.
Det er egentlig ikke noe nytt som kom fram i en ny studie som et innlegg på Psychology Today omtalte, Cultural individualism is linked to later onset of adult-role responsibility across time and regions. Forskerne bak studien mente at emerging adulthood har med økt individualisme å gjøre, altså at en velger å utsette avgjørelsen om å bli skikkelig voksen. Les mer på Psychology Today.
Jeg får litt av den samme følelsen som da jeg så en episode av TV-programmet Luksusfellen for noen år siden. Jeg vil tro at deltakerne havnet på det programmet fordi de kom til et punkt der de ikke kunne lure seg unna ansvar lenger, men det er noen blant oss som opplever at livet står på vent, selv om de prøver å ta de voksne valgene. Jeg kjenner ikke til noen sysselsettingsstatistikk for Norge som sier noe direkte om de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen (hovedsakelig NLD, ASD, ADHD), men tallene for funksjonshemmede er sannsnyligvis relevante. De sier at bare 4 av 10 funksjonshemmede er sysselsatt.
Det er ikke så lett som noen tror, at alle utenfor arbeidslivet som ser friske ut er navere, for de fleste av de resterende 6 har flere enn ett helseproblem. Litteraturen for NLD og autisme beskriver f.eks. tilleggsvansker som depresjon, angst, ADHD og fordøyelsesvansker. Det er ikke bare å ta seg sammen. Sluttsummen kan bli at det er vanskelig å klare de ulike milepælene på vei mot voksenlivet. Det er ikke lett å lykkes med utdannelse, og det er ikke minst vanskelig å velge den rette utdannelsen. Det er et problem for mange at de må beherske absolutt alt fra matematikk til mat og helse for å komme inn på den rette linja på videregående.
Det er altså ikke alltid snakk om identitet. Det er ikke alle som velger å vente med arbeidslivet, boligkjøp og å stifte familie, men en kan likevel ha annerledeshet som en identitet. Det er en debatt som dukker opp med jevne mellomrom om en skal bruke formuleringen person med autisme eller autistisk. Det har med identitet å gjøre. Mange fagfolk har gode intensjoner når de argumenterer for å bruke såkalt «person first language» (person med autisme). Hensikten er å poengtere at mennesket er mer enn diagnosen, mens jeg har inntrykk av at en god del autister foretrekker «identity first language», altså at autisme er en del av identiteten deres.
Jeg synes det gir mening. Mange av oss kunne tenkt seg at det ble litt lettere å klare overganger. Det er ikke alltid en lang periode med emerging adulthood skyldes en identitet en har valgt. Det viktige er at en har en identitet som gjør livet bra. Jeg oppdaget f.eks. science fiction da jeg var 10-11 år gammel, og disse bøkene og filmene/TV-seriene har fulgt meg gjennom over 40 år nå. De gjorde kanskje ikke noe til eller fra i forhold til voksenlivets milepæler, men de ga livet mening.
Det kanskje mest typiske med denne genren er at den utforsker det ukjente, det som er annerledes. Jeg har derfor vært fascinert av skikkelser som står alene eller som er så forskjellige fra omgivelsene sine at de ikke aldri føler seg helt hjemme. Jeg tenker f.eks. på Shevek fra The Dispossessed (Ursula Le Guin), Marjorie fra Grass (Sheri Tepper), Cat fra Catspaw (Joan Vinge), Professor Lupin fra Harry Potter-universet, og selvfølgelig en rekke Star Trek-karakterer (Worf, B’Elanna, Odo, Spock, Data, Neelix).
John Olavs skriveloft 