Autisme former oss

lekesjiraff
Det er ulike symboler for autisne. Sjiraff ble valgt av autister selv og skal derfor ha en mer positive klang. Flekkene er utviksomt en del av helheten.

Gamle diskusjoner har en tendens til å blusse opp igjen. Autist vs en person med autisme er en av disse. Jeg kan se argumentet med å bruke formuleringen «en person med autisme». En ønsker å vise at denne personen er mer enn autisme, samtidig som det ikke er lett å skille diagnose fra person. Det er populært i dag å si at en ikke er diagnosen sin. Jeg kan forstå den holdningen, og det er derfor jeg har mer enn autisme og NLD som undertittel på denne bloggen. Jeg vil vise at jeg er mer enn det mange tror jeg skal være med de diagnosene jeg har.

Jeg har skrevet en god del innlegg om nevrodiversitet/nevrodivergens, og det er noe manipulerende over det som på overflaten ser ut til å være en positiv inkludering. Denne filosofien vil utvide de snevre rammene samfunnet har satt som standard, og de bruker begepet nevrotypisk som en merkelapp for alle som er utenfor spekteret. De vil med andre ord unngå merkelapper, samtidig som de gjerne bruker dem på andre.

Toleranse innebærer at en er enig om å være uenig. Jeg får noen ganger inntrykk av nevrodivergens-leiren ikke kan godta avvikende syn, at de stempler alle andre som fordømmende. Det er kanskje noe liknende med autistisk vs person med autisme-debatten. Begge sider har vansker med å godta at motparten får beholde sitt synspunkt uten kritikk. En har med andre ord frihet til å velge det som passer best for seg selv, men en skal likevel ha en mening om andre som gjør det samme. Det er en reell fare for at nye bevegelser, som nevrodivergens, kan bli det samme som vi allerede har, altså at det er andre som bestemmer hva du har rett til å være.

Det sier seg selv at hjernene våre er ulike, at vi har mye mangfold. Jeg er med nevrodivergens-tilhengerne så langt, men det er ikke opplagt hva som har forårsaket dette mangfoldet. Det er mye som kan påvirke oss. Forskning de siste årene har f.eks. vist til en link mellom tarmen og hjernen. Tarmen kommuniserer med hjernen gjennom nervesignaler, hormoner og nevrotransmittere. Vi er f.eks. vant til å tenke på serotonin som viktig for hjernen, men 90 prosent av denne nevrotransmitteren blir faktisk produsert i fordøyelseskanalen. Det er altså ikke urimelig å anta at kosthold og miljøgifter kan påvirke hjernen. Det betyr ikke at en skal gå inn for å beholde den fungeringen en har. Jeg mener derimot en har ansvar for å gjøre det en kan for å fungere best mulig.

Jeg liker tanken om mangfold. Det er flere metaforer som blir brukt for å illustrere hvordan dette virker i det amerikanske samfunnet, og da er det snakk om etnisitet/nasjonalitet. Jeg er ikke så begeistet for smeltedigelen, for den innebærer at alle de ulike kulturene smelter sammen og at alt det de var går tapt. Pizzaen er noe bedre, men en kan ikke lenger se hva som er under osten. Jeg liker salatbolla bedre, for da beholder en det en var, samtidig som en bidrar til å skape noe i felleskap som er bedre enn de individuelle ingrediensene.

Jeg savner dette når det gjelder utviklingsforstyrrelser, for selv om det er snakk om et autismespekter, er det en tendens til å tenke utelukkende på det en er selv. Det er ikke vanlig å tenke at vi er allierte. Autismeforeningen i Norge tok dette opp på Facebook-sidene for noen dager siden, og de viste til innlegget Identify First Language på nettstedet til Autistic Self Advocacy Network. Det er mange svar i denne tråden, og jeg likte det en mann fra Fredikstad ga. Han mente at personligheten hans til dels hadde blitt formet av autismen, og hvis autismesymptomene av en eller annen grunn skulle forsvinne, ville ikke effekten av en forstyrret utvikling opphøre. Selvbildet, identiteten, livshistorien, forståelsen hans av mange ting gjennom et liv med Asberger syndrom ville ikke automatisk forandre seg.

Autisme, NLD, ADHD, Tourette o.a. former oss. Vi er annerledes fordi disse tilstandene har gitt oss andre erfaringer enn vi ville hatt uten, og hvis en i tillegg skiller seg ut på andre måter (hudfarge, religion, språk, sosial status), er det ikke til å komme bort fra at dette er en del av oss.

Jeg kan ikke si at jeg legger det på meg, men blir litt oppgitt i april p.g.a. Autism Awareness Month. Det er nok manglende realisme på begge sider, men jeg har fokus på det jeg kan påvirke. Jeg får noen ganger inntrykk av at absolutt alt ved autismespekteret, NLD, ADHD, Tourette syndrom, bipolar og andre affektive lidelser er noe vi skal feire. Det er faktisk ikke alltid en fest, og selv om det delvis har med samfunnets nedvurdering av oss å gjøre, er ikke det hele forklaringen. Jeg bryr meg ikke om hva andre kaller det, men det er uheldig at vi er uenige. Det bringer oss ikke nærmere målet, for vi fremstår ikke som ei, forent gruppe.

Jeg skal i alle fall jobbe videre med å gjøre livet best mulig, samme hva jeg kaller det.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s