Det passive Norge

Norge måtte svare for seg denne uka i FN-komiteen som overvåker konvensjonen som skal sikre funksjonsjemmedes rettigheter. Det var ventet at Norge fikk kritikk, for mye av dette er gammelt nytt. Mye av kritikken gjaldt blinde, fysiske funksjonshemmelser og manglende kunnskap om levekårene til funksjonshemmede samer og andre minoriteter. Det er andre som har skrevet gode artikler om den siden. Jeg vil prøve å fokusere på de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen.

Den kanskje alvorligste kritikken er at Norge nedvurderer mennesker med funksjonsnedsettelser. Myndighetene fikk skryt for gode velferdstjenester, men det ble også poengtert at dette ikke var nok. Det er ikke nok å plassere noen på stønad hvis det finnes alternativer. Det er greit hvis en har prøvd arbeidslivet, og har vist i hver jobb at det ikke fungerer, men det er noen som blir plassert utenfor mer eller mindre ufrivillig. Komiteen pekte på det jeg har nevnt i flere innlegg på denne bloggen, Norge har vært flinke til å jobbe for rettighetene til kvinner, seksuelle minoriteter og flyktninger, mens funksjonshemmede (og minoriteter) har blitt ignorert.

Denne konvensjonen har en såkalt tilleggsprotokoll, som Norge ikke har ratifisert. Det betyr at individer ikke kan klage til FN. Jeg har hentet disse opplysningene fra handikappnytt.no og viser til artikkelen FN-skuffelse over Norge for mer informasjon. Fellesorganisasjonen (FO), fagforeningen for bl.a. barnevernspedagoger og sosionomer, skriver om det samme i FN skuffet over funksjonshemmedes manglende rettigheter i Norge.

Jeg har brukt en del innlegg de siste årene på å beskrive skolen. Problemet jeg har med den er ikke bare kvaliteten på bygningene og tilgjengeligheten, men også at vi i realiteten bare har én mulighet. Det er ikke lett å komme seg videre hvis vi ikke lykkes i første forsøk. Tall fra SSB viser at 73 prosent av de som startet videregående skole i 2010 fullførte utdannelsen i løpet av 5 år. Tallet er 68 prosent for guttene og 79 prsoent for jentene. En kan velge å se positivt på dette, som Barne., ungdoms- og familiedirektoratet kanskje gjør med artikkelen «Gjennomføring og frafall i skolen». De skriver at 3 av 4 unge fullfører videregående opplæring i løpet av 5 år, men det betyr at over 17 000 av de 64 000 elevene som startet videregående skole i 2010, ikke fullførte. Det er et stort tap. Det er sjokkerende nok, men statistikken for funksjonshemmede er langt verre.

En studie fra 2014, omtalt i forskning.no, viser at hele 64 prosent med fysiske funksjonsnedsettelser dropper ut av skolen. Jeg kjenner ikke til noen studier eller statistikk for utviklingsforstyrrelser, men det er mye som tyder på at det er vanskelig å komme seg ut i arbeid samme hvordan det gikk på videregående skole og eventuell høyskole. Det er nok mange som lever under den villfarelsen det er å anta at grunnskole forbereder alle på videregående skole, og at videregående gjør alle klar for høgskole.

Ergoterapi, fysioterapi, kognitiv terapi og andre tiltak som fremmer selvstendighet kan være nyttig, og loven sier faktisk at grunnskolen har anledning til å inkludere omsorg i undervisningen. Les mer om det i en tolkningsuttalelse fra Utdanningsdirektoratet. De kan altså gjøre ting som ikke er direkte undervisning, men som indirekte gjør læring mulig. Det er et stort gap mellom rettigheter og det en faktisk får. Det er derfor det engelske språket har uttrykket «self-advocacy», og jeg tror langt flere hadde klart seg hvis skolen hadde et større fokus på livsferdigheter. Det er for lett i dag å si at barnet ikke trenger denne hjelpa eller at det aktuelle tiltaket ikke har et pedagogisk siktemål. Resultatet blir at overganger blir vanskelig, og det er ikke lett når en skal gjøre alt alene, for det er ingen tvil om at mange av de som kommer seg gjennom skolen, gjør det fordi foreldrene har kjempet for dem. Hvordan går det når de skal gjøre den jobben alene?

Nå gir norske kommuner stort sett blaffen i loven når det passer dem, men det hadde i det minste vært et viktig signal hvis norske myndigheter inkorporerte FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Da hadde politikerne sagt at denne store gruppa i befolkningen betydde noe. Hvis en blir nedprioritert i denne gruppa, kan en tenke seg hvordan det er å være med i flere, f.eks. hvis en også tilhører en etnisk minoritet, er fattig eller hvis en tilhører en religion mange ikke liker. Vi snakker gjerne om at noen havner utenfor arbeidslivet. Det er på en måte passivt fordi en ikke fokuserer på hvem som handlet eller tok et valg. Det bare skjer. Det er fristende å si at myndighetene har vært aktive, de har handlet gjennom å ikke handle. De har vurdert det som lettere å la noen havne utenfor.

Bildene er ment som en illustrasjon. Jeg var elev på Hauge skole fra 1975-81, Haraldsvang ungdomsskole de neste tre årene og Haugaland vgs 1988-91. Jeg har blanda følelser til det jeg opplevde der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s