Vi trenger en ny sjanse

Haugaland videregående skole. Jeg var elev på yrkesskolen Haugalabd vgs, men lyktes ikke i et miljø pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.
Jeg var elev på yrkesskolen Haugaland vgs, men lyktes ikke i et miljø der pedagogikk var et fremmedord ingen brukte.

Det er en grunn til at jeg skriver mye om diagnoser, arbeid og nevrodiversitet. Jeg har også skrevet om det norske selvbildet. Det finnes heldigvis unntak, men som folk ser vi stort sett på oss selv som bedre enn andre. Rasisme og urettferdig behandling av mennesker med funkjonsnedsettelser er noe de har i andre land. Vi kritiserer også andre land for dette, men sannheten er at vi har ikke mye medlidenhet med de som ikke lykkes på arbeidsmarkedet.

Jeg frykter amerikanske tilstander, og hvis en ikke er påpasselig kan tiltak som var ment å være positive, bli destruktive. The Massachussetts Institute of Technology har en inntektskalkulator der en kan søke på stat eller by i USA. Jeg søkte på Little Rock, Arkansas siden jeg har bodd der selv. Kalkulatoren viser at en enslig voksen må ha en timelønn på $ 11 for å klare seg, mens en familie med to voksne og ett barn trenger i underkant av $ 22 hvis de bare har én inntekt. Problemet er at mange har minimumslønn, som er $ 8.50. Det betyr i realiteten at det ikke er nok med én jobb. Prøv kalkulatoren.

Det burde ikke være noe under minimumslønn, men USA har faktisk subminimum wage. Det er ment å være noe positivt, for hvis alternativet er ingen inntekt, skal subminimum wage sikre at en får noe. U.S. Department of Labor forklarer på sine hjemmesider hvilke grupper det gjelder, bl.a. individer med redusert inntekt eller arbeidsevne p.g.a. fysisk eller mental funksjonshemming, inkludert funksjonshemming forårsaket av skade eller alder (fritt oversatt fra DOL). Det er altså i utgangspunktet noe positivt, men det bidrar også til at mennesker blir værende i en vanskelig situasjon.

Den amerikanske loven sier at arbeidsgivere må få et såkalt subminimum wage certificate for å kunne betale under minimumslønn, men det viser seg at noen ignorerer dette kravet, også når non-profit organisasjoner ansetter funksjonshemmede. Det er ikke det eneste problemet, for selv om det er ment godt, innebærer denne loven at en har lave eller sågar ingen forventninger til funksjonshemmede. Det betyr i verste fall at en stor del av befolkningen blir segregert.

Det som bekymrer meg når det gjelder Norge er at det er vanskelig å få et klart svar. Samfunnet iverksetter sanksjoner mot de som ikke arbeider, samtidig som det ikke er villig til å hjelpe alle inn på markedet. Du er enten en arbeidstaker eller en naver. Det er nemlig lite tålmodighet med de som trenger hjelp, og som kanskje vil trenge konstant oppfølging. Det er noen som ikke vil kunne klare seg utenfor en attføringbedrift, og det er ikke sikkert at disse bedriftene tilbyr de rette jobbene heller. Det er meningen at attføring skal være en vei tilbake til arbeidslivet, og det er det sikkert for noen, men jeg lurer på om disse bedriftene tilbyr de rette jobbene. Attføring fungerer godt for de som har mistet troen på livet, de som fungerer bra i fabrikk/samlebåndproduksjon, og de som får jobbe der permanent, men jeg har ikke inntrykk av at disse bedriftene kvalifiserer flertallet for en jobb utenfor bedriften.

Jeg har skrevet om Job Corps i USA tidligere. Det er en mulighet for de som ikke gjør det bra i videregående skole. Jeg liker også det walisiske universitetet Coleg Sir Gar, som ser ut til å gi god støtte til de som trenger det. Les mer. Skolen tilbyr også en slags lærlingekontrakter der en kan jobbe og studere innen samme felt samtidig. Les mer.

Det er noe av dette jeg savner i Norge. Da jeg gikk i attføring foreslo veilederen at jeg tok opp lån, flyttet med familien til Oslo, og tok bibliotekarutdanning. Jeg liker bøker, men regnes nok ikke for å være en god kundebehandler, så jeg vet ikke hvordan det hadde fungert. Jeg slet uansett med studielånet fra lærerhøgskolen allerede. Jeg opplevde også det typiske NLD-trekket, at gapet mellom sterke og svake sider hadde blitt større siden jeg tok lærerutdannelsen, samt at opplevelsene mine i arbeidslivet hadde satt sine spor. Det var altså ikke lett å starte på nytt, vel vitende om at det kanskje ikke ville fungere i et nytt yrke. Jeg hadde allerede prøvd mange uten noen suksess.

Jeg savner en ny mulighet uten at en må risikere så mye økonomisk, så en reform av attføringsbedriftene, og bedre muligheter for støtte på høgskolene, hadde kanskje gitt flere en ny sjanse. Da er fokuset på å utvikle kvalifikasjoner, på å forbedre sin egen stilling på arbeidsmarkedet, f.eks. gjennom å utdanne seg til tekniske yrker som sveiser og murer, men også til mer akademiske yrker, for det er noen av oss som ikke har forutsetninger for noe annet.

Selv ble jeg min egen attføringsbedrift.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s